Inn i naturen

Usynlig og prangende, stridende og elskende – alt liv på jorden sydet rundt meg. Som liten skrev jeg meg inn i tilværelsen med navn og adresse med presisering «jorden», for å utvide veggene rundt mitt sentrum. Spørsmålene begynte å komme da jeg skjønte at alle andre også så på seg selv som verdens midtpunkt. På toppen av det hele var det ikke bare menneskene som gikk rundt som myldrende midtpunkt – de var overalt i naturen.

Og hva var naturen? Miljø og friluft eller medfødte evner, ble det sagt. Men samtidig virket det som om det handlet om en uendelig fødsel, for «natur» er i slekt med «nativitet». Naturen var rett og slett et uavbrutt liv med milliarder av forskjellige sentre, som gnistret av betydning. Alle beveget seg med sine egne rytmer og perspektiv, så de kunne aldri gripes samtidig.

På språklinjen på gymnaset tok jeg biologi som tilvalg og skjønte da at vi tilhørte naturen, siden Linné og Darwin klassifiserte oss som dyr. På universitetet studerte jeg litteratur og filosofi i den tro at det kunne gi meg svar på spørsmålene jeg hadde om livet. Men litteraturen berørte for det meste enkeltmennesker, og i filosofien var det nå abstraksjoner som gjaldt. Jeg lengtet tilbake til de eldste greske filosofene som hadde stilt spørsmål om naturen. Demokrit skrev om atomer og stjerner, Thales visste alt om vannet, Anaximander antok ut fra fossiler at vi var i slekt med fisker, mens Heraklit mente at alt var som elver, i evig forandring.

Etter dem kom Aristoteles, som var engasjert i alle sider av livet, fra fysikk og meteorologi til språk og poesi. Interessene hans ble sammenfattet i to greske ord: bios for liv og logos for ord eller fornuft. Begge kunne skape forbindelser, som da de ble satt sammen til begrepet «biologi». Siden han ikke bare ville drive med teori, trakk han seg tilbake til øya Lesbos i et år for å utforske naturen. Mens eleven hans Theofrastos utredet plantenes forhold til miljøet, viet han seg til dyrene. Og han kartla anatomien og utviklingen deres så grundig at han ikke bare grunnla zoologien. Flere av konklusjonene hans skulle stå seg helt inn i vår tid.

Etter å ha begynt med «det dyret vi kjenner best», det vil si mennesket, fortsatte Aristoteles til andre arter, for vår storhet trengte ikke å gjøre andre dyr mindre. Det var sangfugler og duer, kråker og hakkespetter, maur og bier, blekkspruter og hvaler, rever og andre firbeinte dyr. Han beskrev sikadenes livssyklus og så på hvordan slanger paret seg ved å bukte seg rundt hverandre. Han dissekerte befruktede egg, der embryoer allerede hadde fått øyne, blodårer og et bankende hjerte. Han grunnet over genetisk arv og trodde det hadde med noe han kalte eidos å gjøre, et gresk ord for form. For ham lignet det på bokstavrekkefølgen i et ord, og han kom da nær forklaringen på arvens DNA.

Hva var det som drev alt liv? Aristoteles trodde at hver levende skapning hadde en slags sjel som oppmuntret materien og styrte næringsstoffene gjennom kroppen. For ham hadde naturen en unik evne til å forme stadig mer komplekse organismer, samtidig som alle måtte tilpasse seg sitt miljø. Det lignet på en husholdning der man kunne krangle, men likevel samarbeide. Akkurat som solen og månen og stjernene hadde sin posisjon, hadde hver del av huset sin plass, som ikke måtte overskrides. Alt ga en sammenheng, der proporsjonene var gitt, omtrent som veggene i et hus. Det greske ordet for hus, oikos, ble senere til ordet økologi.

Naturen var ikke fremmed for meg, selv om jeg var byjente. Vi hadde aldri egen sommerhytte, men i sommerferien leide mamma forskjellige landsteder, og senere fortsatte en lignende tradisjon da søsteren min giftet seg i utlandet. Hun kurerte hjemlengselen ved å leie svenske hytter som jeg delte med henne og barna, før ferien til mannen hennes begynte. I noen og tretti år var jeg for min del særboer med menn som bodde på landet. I tur og orden delte de interessene mine. En av dem, som var forfatter, visste hvordan ord kan utvide verden, og en annen, som var biolog, kjente forbindelsene i naturen. Han hadde dyrenes tillit akkurat som Dr. Dolittle og kunne til og med klappe en tiur som trivdes på terrassen hans. Selv møtte jeg for det meste dyrene i biologens rike bibliotek.

Jeg hadde altså ofte vært gjest i naturen. Mer enn det ble det ikke før mamma døde, for da ble leiligheten hennes byttet ut med et sommerhus. Det var en arv som tilførte noe nytt, akkurat som livet selv. For søsteren min betydde hytta ferie med barn og barnebarn, og for meg kunne den også bli et sted der jeg trakk meg tilbake for å jobbe med manus. Jeg ville jo skrive om naturen og livet. Kunne det gå an i denne hytta?

Den store naturtomten hadde en levende atmosfære. På sørsiden klatret en mosedekt liten fjellknaus blant furuer og eiketrær, og i vest kunne man skimte hemmelighetsfulle stier i blåbærlyngen. På nordsiden grenset tomten steilt mot en allmenning med en glitrende vik som bakgrunn. Det var ingen gjerder langs grensene, så alt var både privat og åpent på samme tid.

Om tomten føltes stor, var hytta naturligvis desto mindre. Den besto av ett eneste rom, som på sommerhytters vis ble satt opp på måfå og bygget ut over samme lest. En glassveranda var erstattet av vegger for å få plass til to køyesenger, og i et lite tilbygg kom det senere et kjøkken og et bad. Deretter hindret topografien flere utvidelser.

I stedet var det små boder i hvert hjørne. Den tidligere doen var blitt redskapsbod, og i et annet hjørne var det en snekkerbod og en åpen oppbevaringsplass. I det tredje hjørnet hadde et skjul blitt til lekerom, mens det i det fjerde hjørnet hadde vært en soveplass som jeg i det stille valgte til skrivestue.

Man måtte regne med at bygningen hadde mangler, for det lå en ansvarsbegrensning i kjøpet. Snekkeren som kom, mumlet til og med noe om at det hadde vært bedre å bygge nytt. Da ble jeg opprørt. Så han ikke idyllen? Eller hva var det han så?

Det måtte åpenbart en del reparasjoner til. Jeg gledet meg oppriktig til å forholde meg til håndverkerne, for også bøkene mine føles som husbygging. Siden tegningene alltid er nye, kan jeg prøve meg fram, og det er vanskelig å finne riktige forhold mellom forskjellige materialer. Jeg omgås altså daglig med håndverksproblemer ved skrivebordet.

Et par prosjekter måtte gjennomføres før jeg kunne vie meg til livet og naturen. Det ene handlet om hvordan elver strekker seg over områder med både natur og kultur, mens det andre prosjektet gjaldt renessansehumanismens kombinasjon av humaniora og naturvitenskap. Helten min ble Erasmus fra Rotterdam, som gjenopplivet essaysjangeren, men jeg var også fascinert av 1500-tallets store vitenskapsmann Conrad Gesner. Akkurat som Aristoteles behersket Gesner over et halvt dusin emner, fra zoologi til språkvitenskap. Han skrev om tusenvis av planter og tusenvis av forfattere, og forholdet mellom dyreartene inspirerte ham til å undersøke slektskapet mellom hundrevis av språk.

Jeg har alltid hatt sympati for leksikonets idé. Der får smått og stort samme vekt, for det finnes ingen hovedpersoner, og verden kan vises fra forskjellige sider. For meg stemte Gesners perspektiv overens med livets spennvidde. Han kunne bare få ett kapittel i renessanseboken min, men jeg liker måten han forener dyr og språk og planter og litteratur på.

Min lille skrivestue ville naturligvis aldri kunne romme bredden i de sytti bøkene hans, og her var det heller ikke så mange arter. Og ville jeg i det hele tatt oppfatte kommunikasjonen mellom dem? Det jeg visste om livet på jorden, hadde jo blitt formidlet av et menneskelig alfabet. De skapningene som fløy og kravlet, klatret og svømte rundt meg, burde formidles med naturens egne språk. Skapningene kunne bokstavelig talt være jordnære eller bevingede og lette – hvis de ikke beveget seg forsiktig fremover som røtter. Så hvordan skulle jeg finne dyrenes føralfabetiske språk? Forskjeller pleier å skape vegger mellom ulike verdener.

Men som så ofte ellers, skulle livet gi sin egen løsning på problemene.