Det blå taket

Man kan si at jeg lærte huset å kjenne ovenfra. Taket var det første håndverkerne så, for der måtte det skiftes takpapp og isoleres. Da et varmekamera ble rettet oppover inne i hytta, ble bildene lavendelblå som en natt i februar. Det betydde at en voldsom kulde trengte seg inn. På enkelte steder var det også gule små skyformasjoner i det blå, og siden gult betyr varme, var det antagelig rester av isolasjon. Bildene fikk meg til å tenke. Rundt huset lå det isolasjonsbiter som små skyer som hadde falt ned. Hvordan hadde de havnet der? De kunne vel ikke ha blåst ut?

Håndverkerne skulle komme tilbake i slutten av mars, og for å ta imot dem der ute, overnattet jeg i hytta. Det var første gang, og den var fortsatt vintersval da jeg kom. Så mens panelovnene ble varme, tok jeg en tur i omgivelsene. Lyset ga relieff og skygge til det minste sandkorn på barmarken, der alt lå klart til å kles med liv. En kjøttmeis kvitret over noen hestehov, og det var nok mye annet som også holdt på å formes i knopper og kongler fulle av frø. Det føltes som om tusen oppdagelser ventet på meg.

Da jeg kom tilbake i hytta, satte jeg opp varmen ytterligere ved å slå på komfyren. Mens spagettivannet sydet, rotet jeg litt rundt i noen pappesker fra mammas leilighet. Det var fortsatt ganske mye som måtte ordnes, men i løpet av kvelden ville jeg bare ta det med ro og lese. Stillheten føltes fredelig og passet den boken jeg hadde tatt med. Den handlet om verdensrommet.

Det var jo der ute livets bestanddeler en gang hadde blitt født ut av et kosmos ikke større enn en knyttneve. I et kolossalt sekund la den seg hardt rundt kommende galakser og en grenseløs fremtid. Senere brøt det uendelige crescendoet ut. Fra en begynnelse som lot seg gripe, oppsto en fulltegnet stjernevidde som i noen milliarder år produserte karbon og oksygen, sølv og gull og alle andre ingredienser livet trengte. Til og med protonene og elektronene i min egen kropp hadde en gang vært materie eller stråling i verdensrommet. Jeg kunne altså i bunn og grunn sies å være et restprodukt av døde stjerner, eller kanskje snarere en samling stjerneråvarer. Slikt fantes det mye av, for det kommer fortsatt millioner av tonn kosmisk materie til jorden.

Jeg lukket øynene og tenkte. Fra bokens perspektiv inngikk jorden i et grenseløst kretsløp av elementærpartikler som kunne kombineres til fjell, vann, planter eller dyr. Og mens de flyktige formene våre flimret forbi, tok solsystemet nok en tur rundt sentrum av Melkeveien. Den runden tok to hundre millioner år og kalles et kosmisk år.

Der ute beveget stjerner og planeter seg som delene i et enormt urverk. Som alle tidsmålere ble også dette urverket stilt innimellom, så månen fjernet seg sakte fra oss. Akkurat nå endrer det ikke mye, det er bare snakk om fire centimeter i året.

Etter hvert som proporsjonene ble målt opp, utvidet verdensrommet veggene i sommerhuset. For bokens astronom bidro selv det minste til det store perspektivet. Hvis for eksempel et kronestykke ble holdt noen meter foran øynene, fikk hundretusener av galakser plass bak det, og hver galakse besto av milliarder av stjerner. I vår egen Melkeveien var stjernene strødd utover et så enormt rom at lyset fra noen av dem hadde vært på vei i millioner av år. Imens hadde stjernene selv rukket å dø, mens lyset fra dem fortsatt levde, omtrent som gamle plateinnspillinger bærer musikken til avdøde musikere.

Hvor var lyset på vei? I verdensrommet fantes det ikke noe sentrum. Det så omtrent likt ut fra alle kanter. Jeg tenkte vemodig på den romsonden som ble sendt ut med et bilde av to mennesker. Var det ikke litt overmodig å se det bildet som den viktigste informasjonen om jorden? Og hvis det nå i det hele tatt fantes språk i verdensrommet, var de sikkert helt annerledes enn menneskenes språk. Det var en verden man snarere har nærmet seg med matematikk enn med ord.

En bedre presentasjon kunne ha vært NASAs innspilling av jordens elektromagnetiske vibrasjon. Den er også gjort om til lyd, og da jeg hørte den brusende symfonien uten begynnelse og slutt, ble jeg grepet. Var det sånn man så for seg atmosfærens musikk? I sine spekulasjoner trodde Kepler at Saturn og Jupiter sang bass, mens jorden og Venus hadde altstemme, Mars var tenor og Merkur hadde diskantstem- men. Hvordan de hørtes ut i virkeligheten, visste jeg ikke, men i NASAs versjon ga jordens sang meg en følelse av at planetens livsvariasjoner både var vakre og skjøre.

Var noen av stjernene synlige der ute? Jeg la fra meg boken og stilte meg utenfor ytterdøren med jakken rundt skuldrene. Nitti prosent av befolkningen i Vest-Europa kan ikke se en ordentlig stjernehimmel lenger, ifølge boken, for himmelen har blitt mørkere av det kunstige lyset vårt. Verdensrommet er riktignok dominert av mørke, men hvis det nå var sånn at vi besto av stjernestoff, kunne det vært artig å se stjernene. Det var bare Polarstjernen som kunne skimtes svakt blinkende gjennom atmosfæren.

I øyekroken skimtet jeg imidlertid noe, nærmere meg. Var det en skygge som for raskt forbi? Var det flaggermus her? Min innstilling til dem var delt. De er de eneste pattedyrene som behersker luften, og de flyr på en virtuos måte. Til forskjell fra fugler har de ikke fjær, men vinger med naken hud som er spent mellom tommel og fire fingre på hendene. Huden har så blitt trukket helt til bakbeinet for å gi et stort vingespenn. Og det er ikke bare utrolig. De bevingede hendene manøvrerer fortere i luften enn det fingrene mine klarer å bevege seg over tastaturet på datamaskinen.

De kommuniserer med lynrask ultralyd, som sonderer mørket der nattsvermerne gjemmer seg. Den mer private kontakten er derimot både kroppsnær og intens. Man har for eksempel observert en flaggermus-hunn som assisterer en fødende slektning ved å vise hvordan kroppen burde snus, så ungen kunne komme lettere ut – for så å kunne ta imot den selv. Det lignet på en menneskelig fødsel. Så hvorfor føles lodne, varme flaggermus da som fremmede? Er det fordi de assosieres med natten, da vi trekker oss unna og sansene våre sover?

Etter en stund gikk jeg inn og la meg i den ene køyesengen. Selv om det var trangt, fikk jeg en lun følelse, nesten som om det var en annen som lå i overkøyen. Varme kropper pleier å beskytte mot verdensrommets tomme utstrekning og taushet.

Men plutselig hørte jeg en lyd på kloss hold. Var det noen som beveget seg på taket over meg? Jeg trodde ikke det kunne være en flaggermus, så hva var det? Siden det var for mørkt til at jeg kunne se noe der ute, prøvde jeg å sove, men jeg lengtet etter morgenlyset.

Og da lyset brøt inn, var det ikke bare jeg som våknet. Nå hørte jeg lyden fra taket igjen, som lette steg. Kunne det være en fugl? Da jeg listet meg ut og så etter, var taket tomt. Jeg oppdaget derimot noe på baksiden av huset. Det var et stort hull mellom tak og vegg. Det så ut som en inngang.

Etterpå sysselsatte denne inngangen fantasien min mens jeg prøvde å rydde i pappeskene på kjøkkenet. Ved lunsjtider tok jeg en tur rundt hytta, og da så jeg endelig den ukjente skapningen i taket. Den lå utstrakt mot veggen og døste i noe som lignet en siesta. Tennene viste at det var en gnager, og ved et raskt blikk kunne den tas for å være en rotte. Men den lodne halen vitnet om noe annet.

Brått falt bitene på plass. Det var dette ekornet som hadde revet opp takisolasjonen for å få mer plass, og det hadde det sannelig fått. Ifølge varmekameraet måtte det være en romslig ekornleilighet der oppe.

Jeg ble helt satt ut. Her lå det en hensynsløs inntrenger. På den annen side har jeg alltid likt ekorn og kunne litt om dem, og nå så jeg både følehårene på håndleddene og de små tomlene som gjør at forpotene ligner på hender. Jeg studerte den lodne halen, som både kan være ror når ekornet hopper mellom trærne, og et teppe for natten. Den hadde en mykhet som berørte selv uten berøring.

Etter kjønnsorganet under halen å dømme var det en hunn, og enslige ekornhunner kan ha et hardt liv. Etter vårens paringsjakt mellom trærne jager de hannen bort fra reviret for å ta seg av ungene på egen hånd. Jeg skjønte hvor hektisk dette kan være den gangen en biologvenn av meg fant en ekornunge som hadde falt ut av bolet. Jeg leste meg raskt opp på hva ekornmødre må gjøre, og det er ganske mye. Ungene må ha mat hver tredje time, og etterpå burde de små magene slikkes eller masseres for å få i gang fordøyelsen. Så må alle i tur og orden være utenfor bolet en stund for at det ikke skal omdannes til et toalett. Det høres ut som en fulltidsjobb, så lettelsen var stor da ekornmoren fant ungen sin. Kanskje den hadde falt ut av bolet mens hun prøvde å skaffe seg en matbit selv, innimellom all omsorgen. Hun ville neppe få det lettere når ungene begynte å løpe rundt som lette bytter for hauker og katter, men ekornhunner har så sterk ansvarsfølelse at de til og med tar til seg foreldreløse unger, hvis de er i slekt.

Jeg begynte å bli bløthjertet. Ekorn har blitt jaktet på gjennom nesten hele historien. De har blitt ofret ved germanske vårfester og midtvinterblot, og pelsen har gitt fattigfolk inntekter. På 1500-tallet kunne 30 000 ekornskinn eksporteres fra Stockholm i løpet av et eneste år, og dette var bare et av mange steder skinn hopet seg opp. I senere tid fikk de røde ekornene i Europa også konkurranse fra de grå slektningene som hadde kommet hit fra USA i løpet av 1900-tallet. De grå bærer på et virus som bare de er immune mot, og de kan danne tøffe små gjenger som til og med har bitt hunder og barn.

Den røde krabaten i taket fortjente nok beskyttelse. Jeg listet meg forsiktig bort, og tuslet etter hvert inn og satte meg stille og leste.

Jeg hadde litt problemer med å konsentrere meg om boken, for tankene kretset rundt naboen i taket. Hvordan var det å bo sammen med ekorn? Mennesker har faktisk gjort det før. Både i antikken og renessansen holdt damer dem gjerne som dekorative selskapsdyr. De deltok neppe i noen aristokratisk omgangskrets, men på 1700-tallet skrøt en engelsk gentleman av hvor musikalske de tamme ekornene hans var. Sang likte de ikke, men til kammermusikk kunne de trampe takten energisk i buret sitt. Et ekorn hadde holdt en allegrorytme i ti minutter for så å gå over til en annen takt etter en pause. Ellers var nok livet innendørs mindre stimulerende med tanke på ekornhjulene som var plassert i burene.