Den siste dragerytter by FORLAGSHUSET

Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no

ISBN: 9788284161945

Omslag: Inkognito publisering Sats: Inkognito publisering Omslagsillustrasjon: Bjørn Olav Holter Trykket i Estland

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

densistedragerytter_sats_v11.indd 2

20.01.2022 12:44:54

KENT WOLD CHRISTENSEN

densistedragerytter_sats_v11.indd 3

20.01.2022 12:44:54

4 densistedragerytter_sats_v11.indd 4

20.01.2022 12:44:54

Kapittel 1 «Et nattryne», hvisker Gulli. «Noen kaller oss visst det, har jeg hørt», sier Hvitskjegg mens han betrakter dem. Ansiktet er alvorlig, men ikke truende, synes Lum, mer som om det har en slags mild autoritet. «Men jeg finner det litt vulgært og lite flatterende.» «Er dette Hvitskjegg?» sier Gulli vendt mot Nifingre, lederen for opprørerne. «Jobber dere for disse helvetes svartkukene?» «Og det kallenavnet likte jeg enda dårligere. Gulli, var det?» «Det skal du drite i. Kom, Lum, vi drar.» Hun griper ham i armen og skal til å gå, men Nifingre har stilt seg i veien. «Flytt deg hvis du vet hva som er best for deg.» Men Nifingre flytter seg ikke, han bare står der og stirrer på henne med et lite flir i munnviken. «Var det ikke en sarganer som sa dere skulle snakke med Hvitskjegg? Er det da så merkelig at han er sarganer selv, eller et ‘nattryne’, som du kaller ham, Gulli?» Gulli får et betenkt uttrykk i ansiktet. Hvitskjegg tar ned hetten og setter seg på huk foran Gulli og Lum. «Verden er ikke svart-hvitt, unger, men et virvar av gråtoner. Dere vil vel ikke påstå at alle mennesker er gode?» Lum rister på hodet, mens Gulli bare står og skuler med lutet rygg og bøy i knærne, som om hun er klar til å fly av gårde når som helst. «Så hva får dere til å tro at alle sarganere er onde?» spør Hvitskjegg. «Er dere ikke her for å erobre oss og ta slaver, slik som sist?» spør Lum. «Jo, vi er nok det», sier Hvitskjegg. «De fleste av oss.» Og så

densistedragerytter_sats_v11.indd 5

20.01.2022 12:44:54

lener han seg en anelse forover og legger til: «Men ikke alle.» Han reiser seg opp i sin fulle høyde. «Kan jeg få invitere dere inn? Nifingre, min venn, be Amla om å lage frokost til gjestene våre, vil du? Nifingre nikker. «Bli med ham, unger. Hvitskjegg er en av oss, og vi er glade for å ha ham her.» «Hva sier dere?» spør sarganeren og smiler. Det er noe betryggende ved hele personen. Lum merker at han begynner å slappe av, og med det kommer trøttheten smygende tilbake. Han kveler et gjesp og ser mot Gulli. «Det kan vel ikke skade», sier hun. «Så lenge vi får noe å tygge på.» Lum nikker. «Så kom inn, slå dere ned.» Hvitskjegg tar et par stoler som står ved veggen og setter dem foran bordet. Stolene er høye, så de blir begge sittende og dingle med beina over gulvet. Hvitskjegg bruker noe tid på å rydde plass på bordet før han setter seg ned på sin egen stol og legger albuene på bordplaten og folder hendene. «Jeg har aldri sett en sarganer med skjegg før», sier Gulli etter en stund. Hvitskjegg ler. «Vi får det først i høy alder.» «Så du er gammel?» «Gulli, da, du kan ikke drive og spørre slik.» «Det er greit, Lum», sier Hvitskjegg med et smil. «Jeg er to hundre og to somre, slik dere regner alder.» «Så gammel!» gisper Lum, angrer seg og blir rød. «Bare Opphøyde blir så gamle blant menneskene», sier Gulli. «Det er en respektabel alder blant oss, jeg har nok ikke så veldig lenge igjen. Men noen år til skal jeg klare. Ah, her er Amla med maten. Takk, kjære deg.» Amla setter fra seg to tallerkener med grøt og smiler til Lum så han blir varm på ørene. «Spis nå, dere må være skrubbsultne etter turen», sier

densistedragerytter_sats_v11.indd 6

20.01.2022 12:44:54

Hvitskjegg. Lum nikker og langer innpå, han er sulten, kjenner han. «Om dere kan unnskylde meg en stund, jeg har et lite ærend mens dere spiser.» Hvitskjegg reiser seg, bukker til dem og går. Gulli følger ham med blikket til han forsvinner. «Hva tror du om fyren?» sier hun og peker med skjeen mot døråpningen. «Tror jeg liker ham», svarer Lum. «Og Nifingre går god for ham, og han stoler vi på, gjør vi ikke?» «Jeg stoler ikke på noen», svarer hun. Lum tar en skje til, tygger og svelger. «Men vi får vel fortelle ham om angrepet? Det var det Ella sa.» Ella og to vakter hadde overrumplet dem etter at de hadde kommet seg inn i våpenlageret til sarganerne, plassert dypt under Lobeslottet, hjemmet til rådsherren i Astos: Rangal Lober. Først hadde Lum trodd at Ella kom til å drepe Gulli og ham, men så var det vaktene hun tok av dage før hun ledet dem ut gjennom kloakken og fortalte dem om det planlagte angrepet på byen og at de kun skulle fortelle det til Hvitskjegg. «Vi får vel det, og så får de gjøre hva faen de vil.» Hvitskjegg er tilbake kort etter at de har spist, og slår seg ned overfor dem som sist. «Så, Lum og Gulli, det var noe dere skulle fortelle meg.» Lum nikker. «Ja, det var nå det.» Og så gjengir han hele historien fra de flyktet fra bakholdsangrepet nede i tunellene, til Ella forlot dem ved utgangen til kloakken. «Men jeg er ikke sikker på når den tjuesjette karamosis er.» «Det er nesten en måned til, etter Rikets kalender. Dere gjorde rett i å komme til meg så fort, vi vil trenge all den tid vi kan få», sier Hvitskjegg. «Hva skal dere gjøre?» spør Lum. Hvitskjegg blir sittende lenge og stirre framfor seg før han igjen vender blikket mot dem: «Vi må stoppe dem, om vi kan.

densistedragerytter_sats_v11.indd 7

20.01.2022 12:44:54

Med de to gjenstandene dere tok fra våpenlageret, bør vi ha en sjanse.» Så må de være våpen, slik Nifingre trodde. Men Lum skjønner fortsatt ikke hvordan to flaskelignende metallgjenstander kan være så farlige. Hvitskjegg reiser seg. «Jeg har med ett fått det veldig travelt, takket være dere to», han ler, «og jeg vil nok trenge deres hjelp igjen senere. Men først, få dere litt søvn, dere ser ut til å kunne sovne stående.» «Kan jeg spørre om en ting?» «Så klart, Lum, og jeg vil svare om jeg kan.» «Hara, sarganeren vi overhørte i våpenlageret sammen med herr Rangal, nevnte et rart navn, noe sånt som Harkatask, jeg husker ikke helt.» «Hraktamask?» «Ja, det var det. Hva er det navn på?» «En øy», svarer Hvitskjegg. «Vi trodde kanskje det var en gud eller noe sånt», sier Gulli. «Hara sa at Hraktamask var med dem.» Hvitskjegg sukker og får et tungt drag over ansiktet. «Hraktamask er begge deler, en øy og en guddom som alle vi sarganere er bundet til.» «Er det der dere kommer fra?» «Ja, vi har bodd på den øya i tusenvis av år. Den var opprinnelig en vulkan, men er død nå», sier han. Stemmen har fått noe sorgfullt over seg, som om han snakker om en nær venn som har gått bort. «Men få dere litt søvn, vi kan snakke mer senere.» Hvitskjegg tar dem med ut og overlater dem til Amla, som viser vei til et av soverommene. Pun er der alt, liggende i dyp søvn på en av mattene. Amla viser dem til hver sin matte, men

8 densistedragerytter_sats_v11.indd 8

20.01.2022 12:44:54

så snart hun har gått, drar de den ene inntil Pun sin og legger seg sammen alle tre. De har blitt så vant til det at det føles rart å skulle sove alene. Lum blir liggende og tenke på hva Hvitskjegg har sagt, på øya som er en guddom, hvordan nå det kan ha seg, og på det kommende angrepet på byen. Hvordan skal de klare å stoppe sarganerne og herr Rangal, den mektigste mannen i Astos, som har sin egen leiesoldathær? Og vil Gulli og han selv ha noen rolle i det? Han ønsker å hjelpe, men tanken på hva som kan skje, gjør ham redd også. Vil han måtte slåss? Snart begynner imidlertid trøttheten å ta overhånd og skyver alt annet vekk. Det siste han husker før han sovner, er at han ligger og lytter til pusten til Gulli og Pun og tenker at kanskje trenger en ikke mer enn det for å være lykkelig. De neste dagene ser de lite til Hvitskjegg. Han tilbringer mye tid inne på rommet sitt, alene eller i samtaler med Nifingre og andre menn og kvinner Lum ikke vet hvem er, men han tror de må være ledere, de også. Selv får han vite lite om hva som foregår, rykter mest, overhørt fra samtaler i gangene og spisesalen: Om samling av styrker, skaffing av allierte og våpen. De eneste som snakker noe særlig med dem, er Katne, når hun ikke er ute, og Amla, som ser ut til å ha fått ansvaret for dem. Ikke Lum imot, Amla har en mild stemme og er rolig og snill. Pun ser alt ut til å ha adoptert henne som sin nye mor. Lum er usikker på om han liker det, men skjønner at den lille fyren har behov for en morsfigur. Av alle søsknene var det han som var tettest knyttet til moren og pleide å følge henne rundt hele dagen, som han nå gjør med Amla. De eneste gangene de får komme ut av borgen, er om natten, og da alltid sammen med Katne: kvinnen som sammen

9 densistedragerytter_sats_v11.indd 9

20.01.2022 12:44:54

med Heggan hadde funnet Gulli og Lum i skogen etter at de kom seg ut av Astos. De holder seg som regel i eller rundt borgen, men av og til tar hun dem med over myra, og da kan de vandre rundt i skogen hele natten. De pleier ikke å si så mye, men det er fint allikevel, og godt å komme seg bort fra de klamme, illeluktende gangene og rommene. Pun skal alltid være med, og hver gang ender det opp med at de må bære ham, men det gjør ikke så mye, synes Lum, for han liker å ha ham der. På en måte kommer også resten av familien nærmere da. Det er nesten så han kan høre stemmene deres og latteren som en hvisken mellom trærne og kjenne lukten av kokt krabbe kile i neseborene. Det er fine minner, men han må grine litt også, for slik er det med fine minner over ting som er borte. Den tredje dagen kommer Nifingre til dem, vekker dem fra søvnen og sier at han må dra. «Til Astos», svarer han når Gulli spør. «Og andre steder.» «Er det trygt? Vil de ikke kjenne deg igjen?» Lum liker ikke tanken på at Nifingre skal dra tilbake dit. Nifingre ler. «Utseende kan forandres, en stemme endres. Dessuten fikk de ikke sett ordentlig på meg der nede i hulene. Det var mørkt, ting skjedde så fort.» «Savner du dem, Tirga og de andre?» spør Lum og får en klump i halsen. «De var gode mennesker som døde for en god sak, jeg hedrer deres minne ved å fortsette kampen.» «Det vil jeg også gjøre», sier Lum. «Og jeg», kommer det fra Pun. «Det er fint, gutter, kanskje vil jeg ta dere opp på det senere.» Han ser på Lum når han sier det siste. Så nikker han og

10 densistedragerytter_sats_v11.indd 10

20.01.2022 12:44:54

reiser seg. «På gjensyn, jeg bør være tilbake om en ukes tid.» «Vær forsiktig», sier Gulli etter ham. Nifingre snur seg og hilser med en hånd til pannen. «Vi sees igjen, jente, vær sikker på det.» Ti dager tar det før han er tilbake. Lum har holdt tellingen på dagene ved å samle småstein i lommen, én for hver dag, som han så satt og telte på før de skulle legge seg. De har vært ute og gått i skogen sammen med Katne, vært ved et vann og fanget fisk, og når de kommer tilbake, er han der, stående i spiserommet, med smilet på lur rett under overflaten mens han betrakter dem med de blå øynene sine. «Nå trodde jeg de hadde fanget deg», sier Lum og har mest lyst til å klemme ham, men holder seg i skinnet. Pun, derimot, har ingen slike hemninger. Når han våkner på skulderen til Lum, roper han navnet til Nifingre, kaver seg ned, løper bort og klemmer ham rundt låret. «Det var da litt av en velkomst», flirer Nifingre og rufser ham i håret. Også Gulli virker glad for å se ham, selv om hun prøver å skjule det, men Lum kjenner henne for godt til å la seg lure. «Det tok bare litt lengre tid enn planlagt, Lum, men her er jeg, som lovet.» Han løfter opp Pun og lar ham sitte på hoften. «Jeg synes du har blitt større mens jeg var borte.» Pun gliser og viser hvor stor armmuskel han har. Nifingre klemmer på den: «Hard som jern», sier han og ler. «Guttungen har visst adoptert deg», flirer Katne og legger fra seg fangsten på bordet. Lum ser det han også. Han trenger en far, og en mor, mer enn det jeg gjør. Og selv om han er glad for at Nifingre tar seg av broren slik, er han litt misunnelig også, over at Nifingre kan gi Pun noe han selv ikke makter. «Vi vil trenge dyktige karer som han her i årene som kommer. Men hopp ned nå, du er tung.»

densistedragerytter_sats_v11.indd 11

20.01.2022 12:44:54

Amla kommer inn i rommet og setter fra seg en tallerken med mat til Nifingre. «Så dere er kommet dere også, unger? Sultne, tenker jeg?» De nikker alle tre. «Det skal det vel bli en råd med», sier hun. Det tar ikke lang tid før hun er tilbake med mat til dem alle. Brød og smør, egg, flesk og noen kokte neper. Hvitskjegg selv slår seg ned ved bordet deres mens de spiser, men tar ikke noe selv. «Nå?» Han ser mot Nifingre. «De er med.» «Godt.» Sarganeren smiler. «Hvor mye vet de?» «Bare at det gjelder Rangal Lober og at de må være klare når vi tar kontakt. Det var nok for dem. De hater den gamle gubben.» «Hvem er dem?» spør Gulli mellom munnfullene. «Ja, hvem el dem?» Pun prøver å følge med på samtalen, men øyenlokkene klapper stadig vekk sammen, og hodet nikker mot brystet. «Noen folk vi kjenner i Astos som vil hjelpe oss, det er alt dere trenger å vite.» «Hvor mange vil vi ha til sammen?» spør Hvitskjegg. «Nærmere hundre og femti, ser det ut til.» «Inkludert våre venner?» Nifingre nikker. «Det er færre enn jeg hadde håpet på.» Hvitskjegg drar en hånd fraværende gjennom skjegget mens melkeøynene betrakter veggen på andre siden av bordet. «Vi vil ha fordelen av å komme overraskende, og vi trenger bare å holde porten lukket til byvakten ankommer», sier Nifingre.

12 densistedragerytter_sats_v11.indd 12

20.01.2022 12:44:54

«Og hva med angrepet fra havna?» «Jeg tror vi skal finne en løsning der også», svarer Nifingre med et blikk mot Lum som får hjertet hans til å hoppe over et slag.

13 densistedragerytter_sats_v11.indd 13

20.01.2022 12:44:54

Kapittel 2 Utpå formiddagen vider passet fra Verderue seg utover, og snart ser de kollene og slettene som strekker seg ut framfor dem. Berta drar i bisselet til hesten for å stoppe den. Slik blir hun sittende og stirre utover landskapet. Hun trekker pusten dypt inn, kjenner skarpheten i luften. Det kjennes godt å endelig kunne ri ut av dalen og legge alle lidelsene der bak seg, selv om det er en uviss vei som ligger foran henne, foran dem alle. Hun klikker hælene i siden på hesten slik herr Baros har lært henne. Hesten snur på hodet og ser på henne et øyeblikk med et brunt øye før den begynner på nedstigningen. Bak henne strammer Irma grepet rundt hoftene. Etter enda noen kilometer, hvor de har fulgt en svingete vei ned til lavlandet, kommer de ut i en bred dal omgitt av slake åser. Herjingene etter herr Hughmat Krelnekers styrker er synlige også her. En nedbrent landsby ligger i skråningen på andre siden av dalen. Rundt den er det brente åkrer og slaktede sauer og kyr omgitt av en svart sky med kråker. De hadde klart å stoppe styrkene fra å innta dalen Verderue oppe i fjellene, men i landområdene rundt hadde hæren fart fram med hard hånd. Berta skal til å svinge vestover mot den nærmeste åsen, da Baros rir opp på siden av henne. «Vi kan ikke dra den veien, fru Berta», sier den gamle generalen. Da alt så som mørkest ut, hadde han kommet i front for en styrke på tusen riddere av Dragens Hus og falt Hughmats styrker i ryggen akkurat da de var i ferd med å trenge gjennom forsvarsverkene inn til dalen. Eviramoti Marosat, et av dronningemnene som sloss om makten i Riket, hadde

densistedragerytter_sats_v11.indd 14

20.01.2022 12:44:55

sendt ham. Senere, da Berta hadde begynt å komme seg etter skadene, hadde han gitt sitt sverd til henne i stedet. «Elven Rang renner sør mot nord noen dagsritt vest herfra. Den er for bred og dyp til å krysses.» Berta kjenner motet synke i seg. «Vil det ikke være båter som kan frakte oss over?» «Vi vil nok finne noen som vil frakte oss over, men båtene deres er små, og de tar betalt for tjenesten. Det vil bli en dyr og langtekkelig affære.» «Og vi har lite av både tid og penger», sukker Berta. «Hvor er nærmeste bro?» «Fire dager mot nordvest, på handelsveien mellom provinshovedstadene Tarmil og Tanger.» «Så får vi dra dit.» Baros nikker. «Jeg skal sørge for å informere styrkene.» Han vrir hesten rundt og rir bakover langs rekkene. De følger en kjerrevei gjennom dalen, forbi den brente landsbyen og over åskammen, som erstattes av en ny og så enda en. Overalt hvor de rir, ser de brente og forlatte landsbyer, eller slik virker de ved første øyekast. Men så dukker det opp folk fra ruinene eller fra skogholt og småfjell, uthungrede og fillete, med håp i blikket og en bønn om hjelp. Hun klarer ikke avvise en eneste en av dem, så mens de går, sveller følget hennes dag for dag, mens maten minker fortere og fortere. Baros begynner å sende ut ryttere for å samle inn det lille som fins igjen av mat, og hente inn husdyr som har sluppet unna nedslaktingene. «Når vi krysser grensen til Renger, vil vi kunne handle til oss mat fra landsbyene der», sier han en av de siste dagene før de kommer til broen. Berta nikker. «Vi får håpe de har noe å selge.» «Ellers får vi tvinge dem», sier han.

densistedragerytter_sats_v11.indd 15

20.01.2022 12:44:55

«Nei, ingen skal tvinges, herr Baros! Jeg vil ikke tillate det.» «Det er selvfølgelig ikke ønskelig, fru Berta, men vi har mange munner å mette, og det kan være fare for at vi vil sulte.» «Så får vi sulte. Jeg vil ikke ha plyndringer. Da er vi ikke bedre enn Hughmat Krelneker.» «Som du vil, fru Berta.» «Og ikke kall meg det, jeg er ingen frue.» Han gir henne et smil som hun ikke klarer å tolke. Gjør han narr av henne? «Hva skal vi kalle deg, da? Dragehammer? Jernjomfruen fra Tarmil?» «Bare Berta», sier hun. Han ler, en rungende latter som får henne til å tenke på Beldrum Grota, gladiatorkrigeren hun hadde flyktet fra Tarmil sammen med, og som endte sine dager i kampen mot Hughmats styrker. Minnet er som en kniv gjennom hjertet, og et voldsomt savn kommer over henne. Som hun skulle ønske at han kunne ridd ved hennes side nå. Stemmen til Baros får henne ut av tankene igjen: «Det er en av bakdelene med å være en leder, min venn, folk gir deg navn enten du liker det eller ikke.» Og så dunker han henne på ryggen med neven: «Men om det får deg til å føle deg bedre, så skal jeg holde meg til Berta.» «Takk», sier hun og ser ham sette hælene i siden på hesten og ri av gårde.

Den fjerde dagen kommer de til broen, slik herr Baros har sagt. Det er fortsatt tidlig, så de bestemmer seg for å krysse. Broen gir et solid inntrykk, bygget av stein med kraftige pilarer til å støtte den opp der den strekker seg over Rangs brune, sakterennende vann. Området har flatet mer og mer ut de siste to dagene, og hele formiddagen har de ridd over en langstrakt slette med vissent gress. Broen er bygget der elven smalner inn, men er allikevel rundt femti meter lang

densistedragerytter_sats_v11.indd 16

20.01.2022 12:44:55

og et mektig skue. På denne siden av broen er det bygget en handelsstasjon med et par vertshus, lagerbygninger, en smie og flere staller. Et titalls vogner står parkert utenfor lagrene, og flere dusin hester står i en innhegning øst for stasjonen og spiser høy. Fra smien ryker det i pipa, og de kan høre taktfaste slag der inne. To menn kommer dem i møte når de nærmer seg, begge kledd i langbukser og hvit skjorte med en rød vest over. Over ryggen har de blå kapper som blafrer når de går, og de har sverd hengende fra beltet. Skrittene er raske og selvsikre, men Berta ser usikkerheten i øynene deres idet den nærmeste strekker ut en hånd som tegn på at de skal stoppe. «Velkommen til Lehkke handelsstasjon, jeg er Nesne Vinguil, stasjonsmester og ansvarlig for stedets sikkerhet på vegne av vår høybårne dronning, Rikets beskytter.» Han bukker. En liten mann med nervøse, flakkende øyne. Han ser fra Berta til Baros og prøver seg på et smil som ser mer ut som et snerr. Berta tipper han er noe over førti somre. Mannen ved siden av er høyere, men tynn, og med en lang, litt krokbøyd nakke. «Dette er visestasjonsmester Rub Endi», sier Nesne. «Min glede», sier Rub og bukker klosset. «Og hvilken dronning sverger dere lojalitet til?» spør herr Baros og lener seg litt fram i salen. «Den sanne dronning valgt med Moderens velsignelse, eller tronrøveren?» Hun kan se hvordan halskulen til Rub går opp og ned, og Nesne har begynt å svette i pannen til tross for at det er en kjølig dag. «Den sanne dronning, min herre», sier Nesne etter en liten pause. «Et navn, herr stasjonsmester.» Baros stirrer på ham, mannen vrir seg under blikket og tørker pannen med et lommetørkle.

densistedragerytter_sats_v11.indd 17

20.01.2022 12:44:55

«Ingen grunn til slik mistenksomhet, herr Baros», sier Berta. «Vi er alle her lojale mot dronning Eviramoti, velsignet av Tempelet i Moderens navn. Er det ikke så, herr Nesne?» Et lettelsens smil drar seg over ansiktet hans, og han er rask med å nikke og si: «Ja, frue, slik er det. Lenge leve dronning Eviramoti!» «Lenge leve!» roper Rub. «Der kan du se, herr Baros», sier Berta. «Vi er blant venner.» «Godt», svarer han kort. «Jeg er Berta fra Tarmil, og dette er herr Baros Klahn, general i dronning Eviramotis hær.» «Vi er beæret av å få slikt fint besøk», sier Nesne. «Ditt navn har alt nådd oss, fru Berta Dragehammer.» Han kaster et nervøst blikk mot Baros. «Men jeg er redd vi ikke har husly til så mange. Lehkke er en stor stasjon, men vi har bare noen hundre sengeplasser.» «Vi har ikke tenkt å bli, men ønsker å kjøpe forsyninger for ferden videre.» Mannen sprekker opp i et stort smil og putter lommetørkleet i vestelommen. «Det vil være oss en glede.» Berta tar med seg Baros Klahn og landsbylederen Hasnik, som har fått ansvaret for fordelingen av deres magre ressurser. Sammen med en liten eskorte med drageriddere følger de Nesne og Rub inn til handelsstasjonen. Irma blir også med. Jentungen følger etter Berta som en taus skygge hvor enn hun går. Hun har hoppet av hesten og går til fots sammen med Trofast, og holder seg litt i bakgrunnen med et skulende blikk og en hånd på dolken hun har i beltet. Berta kaster et blikk over skulderen og sukker. Kunne jeg bare fått alt det vonde du har opplevd til å forsvinne, jenta mi. Mens de rir, lener Baros seg mot henne fra salen: «Du skulle ikke ha hjulpet ham, Berta. Om han hadde sagt feil dronning,

densistedragerytter_sats_v11.indd 18

20.01.2022 12:44:55

kunne vi ha konfiskert hele stasjonen i dronning Eviramotis navn og tatt med oss det vi trengte i stedet for å betale for det.» «Det er ikke slik vi gjør det, herr Baros», sier Berta. «En edel tanke, men jeg er redd det kan koste oss dyrt senere. Pengene vi bruker nå, kunne vi ha trengt når vi krysser gjennom provinsen Renger på vår vei til Astos.» «Moderen vil hjelpe oss», sier hun. «Moderen hjelper de som hjelper seg selv.» «Herr Baros, da Moderen snakket til meg, sa hun at jeg skulle lede folket hennes, ikke stjele fra det.» «Som du vil, Berta. Jeg skal ikke ta det opp mer.» «Takk, herr Baros.» Hun kjenner blikket hans i siden, men møter det ikke. Av feighet kanskje, eller fordi hun er redd for at han vil se at hun ikke er så sikker som hun gir uttrykk for. De har lite mat og lite med ressurser til å skaffe mer. Hvordan skal de klare å brødfø alle sammen hele veien til Astos? Snart kommer de til utkanten av Lehkke, hvor de blir møtt av en mengde skuelystne som følger dem med nysgjerrige blikk: Det er handelsreisende med sine arbeidere og karavanevakter, en flokk barn, en mann med en smedhammer i hendene og en baker med melet forkle samt tjenestepiker, stallgutter og lokale vakter i samme bekledning som Nesne og Rub. Alle har de samlet seg på plassen rett utenfor stasjonen, med den brolagte veien foran seg og husene bak. En duft av nybakt brød kiler Berta i nesen og får magen til å rumle. Idet hun rir inn i folkemengden, legger hun merke til en mann som rager over resten av forsamlingen. Bredskuldret, med grå hud og ørnenese. Håret er ravnsvart og henger ned til skuldrene. Han er vakker, som en prins fra ørkenene i øst, men det er også noe kjent med ham, som gjør at Berta stirrer lenger enn hun bør, helt til han møter blikket hennes og hun

densistedragerytter_sats_v11.indd 19

20.01.2022 12:44:55

ser at han kjenner igjen henne også. Raskt ser hun vekk. Var det ikke han som var med herr Husam den dagen hun viste ham til leiligheten hans i Tarmil etter å ha kommet tilbake fra vestkysten? Hun prøver å huske navnet, men uten hell. Hun rekker ikke tenke mer på det før Nesne tar dem med inn i et av husene, en treetasjes bygning av bindingsverk med små, rutete vinduer og skifertak. Han fører dem opp en knirkete trapp til et kontor i andre etasje med utsikt over plassen de kom inn fra. Her introduserer han dem til gullholderen i Lehkke: en eldre mann med tynt, grått hår og et skarpt blikk. Denne kikker opp fra andre siden av et stort skrivebord som får ham til å se ut som en dverg, hilser med et bukk og et: «frue, mine herrer», mens han gransker dem med blikket. Etter å ha fått høre hvorfor de er kommet, virker det imidlertid som om han mykner opp litt, og snart er han og Hasnik i full diskusjon. Berta holder seg litt i bakgrunnen sammen med Baros og Irma, og følger bare halvveis med i hva som blir sagt. Hasnik viste seg som en dyktig organisator under forberedelsene til Hughmats angrep mot Verderue, og nå ser hun at han er en habil forhandler også. Vi vil nok få mye bruk for hans ferdigheter framover. Trofast har satt seg ned ved siden av Berta, og hun klør den fraværende bak øret. Mastiffen kommer med noen smattende lyder og slikker henne på hånden slik den pleide å gjøre da hun fortsatt var en slave i Tarmil og kom hjem fra Månepalasset med kjøttbiter til den. Berta undrer fortsatt på hva som fikk Trofast til å komme til henne. Var det bare lukten av mat, eller noe mer? Uansett er hun glad for å ha den med, og ikke bare for sin egen skyld. Hun ser hvor mye den store hunden betyr for Irma. Når de to mennene er ferdige, tar de hverandre i hendene. Gullholderen gir så et papir til Nesne Vinguil med oversikt over hva de skal få med seg. Berta overlater også dette til

densistedragerytter_sats_v11.indd 20

20.01.2022 12:44:55

Hasnik og går ut og begynner å binde opp bisselet til hesten. Skritt som nærmer seg, får henne til å snu seg, og der står den høyreiste mannen fra i sted, sammen med en kvinne med kort, svart hår og et litt bredt ansikt. Hun er imidlertid ikke fra øst, Berta tipper på tarmensk opprinnelse. «Ja, det er deg», sier mannen og smiler bredt. «Berta fra Tarmil. Tenk å treffe på deg her.» «Du skal tiltale henne som fru Berta», tordner Baros. Han husker navnet mitt. Berta vrir hjernen for å prøve å huske hans. «Du er i fint selskap, ser jeg. Herr Baros Klahn av Kurint.» Han bukker. «General i dronning Eviramotis hær, har jeg blitt fortalt, som i dronning Relas før det. Og nå er du her.» «Og hvem er du?» sier Baros med en hånd hvilende på sverdhjaltet. «En ubetydelighet fra øst: Kassiri el-Sagi av Hulm, ikke å forveksle med Al-Sakiene som nå styrer Østprovinsene. Og dette er Mesindra fra Tarmenia.» «Jeg er beæret over endelig å møte deg, fru Berta», sier kvinnen. «Husam fortalte meg om hvordan du håndterte dragen til Hamrod.» Hamrod. Navnet får det til å gå kaldt nedover ryggen til Berta. Dragen hans hadde angrepet Kir, dragen til herr Husam, og uten å tenke seg om hadde hun dratt den av Kir og klart å overmanne den. Fra den dagen hadde Hamrod hatet henne som pesten, noe som nesten kostet henne livet to ganger. «Ja, det er en historie som tåler gjentakelse», sier Kassiri og ler. «Jeg er uansett glad for å se deg her i god behold. Mange i hovedstaden tror du er død.» «Jeg er ikke så lett å drepe», sier hun. «Og selv når du dør, kommer du tilbake», sier Baros. «Er det din hær der borte?» spør Mesindra.

densistedragerytter_sats_v11.indd 21

20.01.2022 12:44:55

«Den er ikke min, de har bare valgt å følge meg. Og alle ridderne er under herr Baros sin kommando.» Og jeg ønsket aldri dette. «Ikke vær så beskjeden, fru Berta.» Kassiri kaster et blikk på Baros før han fortsetter. «Vi har alt hørt historier om dine bragder.» Hun kjenner at hun rødmer, og ser ned. «De er overdrevne.» «De sier du døde mens du forsvarte folket i Verderue, men at Moderen vekket deg til live igjen», sier Mesindra med en merkbar skjelving i stemmen. Berta svarer ikke, all denne praten om hennes person gjør henne forlegen. Dessuten er hun ikke så overbevist om at hun var død, selv om alle sier det. Kanskje var hun bare bevisstløs etter slaget, kanskje var pusten hennes så svak at de ikke merket den, og så helbredet kroppen hennes seg slik den alltid har gjort. Men så var det møtet med Moderen, da. En del av henne ønsker at det bare var en drøm, og at alt dette ansvaret ikke var blitt lagt på henne. Jeg er bare en slave fra Tarmil, hvordan skal jeg kunne lede alle disse menneskene? Spørsmålet har plaget henne stadig mer siden de dro fra Verderue. «Og slik var det», sier Baros. «Jeg var der, og jeg så henne våkne fra likbålet.» «Vi bør dra», sier Berta og ser på Baros. Kassiri tar et skritt mot dem, nøler litt, før han kremter: «Hvor skal dere, fru Berta?» «Til Astos, om Moderen vil.» «Kan du trenge to til i hæren din? Vi er begge dugelige med sverd.» «Vi trenger ikke …» Berta bryter inn før Baros får fullført: «Dere er velkomne, vi trenger alle som kan holde i et sverd, tarmenere så vel som haffraer, er ikke det riktig, herr Baros?»

densistedragerytter_sats_v11.indd 22

20.01.2022 12:44:55

«Om du sier så», brummer han, vrir om hesten sin og rir vekk. «Velkommen», gjentar Berta og trykker dem i neven etter tur. «Jeg er nå glad for å ha dere med, men det vil bli en hard ferd.» «Jeg er vant til ørkenene i øst så vel som havet i vest og har kjent både sult og tørst», sier Kassiri. «Vi er med deg så sant vi får mulighet til å kjempe mot sarganerne.» «Det er et løfte», sier Berta med et smil. Noen timer senere, lastet med nye forsyninger, krysser de over broen. Den er overraskende smal, så de kan ikke gå mer enn fire i bredden. Det vil ta tid å få alle over. Berta snur seg bakover mens hun rir, ser på følget av riddere, menn, kvinner og barn som strekker seg utover sletten. Hun tipper de må være dobbelt så mange som da de forlot Kastallene og Verderue, nærmere åtte tusen, og hun kjenner ansvaret trykke henne for brystet. Er det Moderen som har styrt meg hit? Er alt forutbestemt, eller bare et tilfeldighetenes spill? Hun har ikke noe godt svar, så hun snur seg fram igjen og speider utover slettelandskapet på andre siden av broen mens en innsikt plutselig kommer til henne: Se framover, alltid framover, ditt folks liv avhenger av det. Mitt folk? tenker hun og grøsser.

23 densistedragerytter_sats_v11.indd 23

20.01.2022 12:44:55