Dr. Gisleson og hans pasienter

DR. GISLESON og HANS PASIENTER

Commentum © 2021 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Commentum er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.commentum.no ISBN: 9788284161686 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Commentum er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

DR. GISLESON og HANS PASIENTER

Torgrim Sornes

2021

Ubi sunt qui ante nos In mundo fuere?

Vadite ad superos Transite in inferos Hos si vis videre. («De brevitate vitae»)

(Hvor er de nå, de som før oss var her i verden?

Dra til himmelen Reis til helvete hvis du vil se dem) («Gaudeamus igitur»)

− 5 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

BRYLLUP I HELVETE «Thi I ligne kalkede Grave, som udvendig synes deilige, men indeni er fulde af døde Ben og al Urenhed.»

(Matt. 23:27)

S

elv til 1795 å være var det et dystert og usælt bryllup med fullt opp av onde varsler.

Hvis penger er lykke, var varslene derimot tilsynelatende gode: Brudgommen var en grunnrik lege med en solid fast inntekt fra det offentlige pluss rikelige inntekter fra sin private praksis. Bruden var kjøpmannsdatter og arving til en formue. Adressen var en av Drammens beste den gang; sentralt beliggende nede ved elven med to sjøboder og egen brygge; et stort to-etasjes hus vendt mot Storgaten.

På den andre siden av gaten hadde de egen frukthage hvor fruen i huset kunne få sin private urtegård. Tjenerskapet bodde i en separat sidebygning; grisehus og hønsehus lå ved siden av en god stall; det var et eget vognskjul og endatil fjøs med plass til fire kyr. Rett syd for huset rant Drammenselven – fra stuevinduet hadde man utsikt over den rolige, blanke overflaten der den stille og bred fløt ut mot havet mens solen speilet seg i vannet.

Men dersom man gikk nærmere elven, så man flere detaljer – i vassdraget fløt det råtne trestokker, døde dyr, fra tid til annen også menneskelik eller rester av menneskelik. Avføring var dumpet direkte i − 7 −

TORGRIM SØRNES

elven; selvdøde åtsler fra bondegårdene oppover i dalen var kastet uti; motbydelige kryp kravlet rundt på bunnen og forsynte seg av maten.

På samme måten tapte også bryllupet hos doktor Gisleson seg når man flyttet seg litt nærmere og så på detaljene.

Brudgommen var 45 år gammel. Han var både psykisk og fysisk et forfallent vrak og hadde i årevis hatt et rykte på seg for griskhet, usedelighet, alkoholisme og sadisme. Fryktet av sine pasienter, mislikt av sine kolleger og avskydd av sine overordnede klamret han seg fast til sin stilling som en druknende sjømann til en trestokk. Bruden var så vidt fylt femten og åpenbart mentalt tilbakestående, solgt inn i bryllupet av sin mor og stefar for å forhindre henne i å bli en sosial og økonomisk skandale. Rundt i huset svinset brudgommens husholderske og elskerinne i en og samme person; rasende på hele affæren og fast bestemt på hevn. På et annet værelse var brudgommens uekte datter på ti år stengt inne, en forhutlet og mishandlet jentunge han hadde fått med en tidligere paramour og husholderske. En prest var til stede i huset for å forrette vielsen; etter kongelig bevilling hadde de to fått lov til å gifte seg i doktorens hus, ute av syne for Drammens gode borgerskap – som om deres ekteskap var et sakrilegium som ingen måtte få se.

Denne presten var da heller ikke den vanlige sognepresten på stedet – ja, ikke engang hans kapellan, men en sølle «aftensangprest»* på utlån fra nabobyen Strømsø. Som de andre aktørene i skuespillet gjorde han jobben for penger.

Brudgommen var dr. Jon Gisleson, bruden var frøken Anna Magdalena Moss. Ekteskapet begynte kjærlighetsløst og skulle da også fortsette slik.

Da doktoren senere på kvelden viste sin barnebrud inn i soverommet, oppdaget hun at det var redd opp med lakener av ull. Jentungen nektet * «Aftensangspresten» var en teologisk utdannet person som ikke hadde noe eget kall, men som ernærte seg av andre oppgaver – blant annet ved å synge i begravelser og kveldsgudstjenester; derav navnet. − 8 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

Drammen år 1800, av John William Edy. Gisleson bodde i Storgaten til høyre i bildet. Strømsø til venstre. å legge seg på dem – hun var bedre vant. Doktoren på sin side svor på at det aldri skulle komme annet enn ull-lakener i hans hus. Krangelen endte opp med at Anna Magdalena tilbrakte sin bryllupsnatt sittende på en stol mens hennes mann snorket rusen ut på ullen.

Neste dag kom det visitt – den unge piken hadde pyntet seg «med mange Kniplinger og Altassløifer», mens Gisleson selv subbet rundt i en møkkete, fettet slåbrok og gamle, slitte tøfler. Da bruden påpekte det uvanlige – for ikke å si uforskammede – i å ta imot bryllupsgjester i det antrekket, tok han og husholdersken resolutt alle hennes silkekjoler og pynt og kastet på peisen mens Anna Magdalena måtte se på.

Første dag av dette ekteskapet var kanskje ikke så vellykket. Men det skulle bli verre. − 9 −

TORGRIM SØRNES

THULE

«Thi hvad gavner det et Menneske, om han vinder den hele Verden, men tager Skade paa sin Sjæl? Eller hvad vil et Menneske give til Vederlag for sin Siæl?»

(Matt. 16:26)

D

r. Gisleson ble født i 1750. Selv sett fra verdensrommet var jordkloden den gang et annet sted enn i dag.

Den var blant annet mørkere. I våre dager lyser kloden opp som et juletre fra milliarder av lyskilder spredt over mesteparten av planeten. I 1750 var elektrisitet et ord man kjente til, men ikke noen naturkraft man kunne utnytte. Det lille kunstige lyset som fantes, kom fra vokslys, oljelamper, fakler eller åpen ild. Når solen gikk ned, gikk mennesker og dyr og la seg, og mørket var stummende og gjennomtrengende.

Planeten var også kaldere. Den lille istid begynte en gang på midten av 1500-tallet og varte i tre hundre år; et fenomen som man fremdeles den dag i dag ikke har noen entydig forklaring på, men som befolkningen der og da følte på sine kropper. Isbreene krøp nedover fra fjellene og begravde bondegårder og hele bygder. I 1748 hadde en arm av Jostedalsbreen krøpet helt frem til gården Nigard og knust denne under et berg av is. Vintrene i Europa ble enda mer brutale enn før. Allerede − 10 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

i 1622 hadde Bosporos-stredet frosset til i det daværende ottomanske sultanat – nå Tyrkia. Våren kom senere og var kaldere, jordbruket ble vanskeligere, og ren hunger herjet Europa. Den norrøne befolkningen på Grønland døde ut allerede på 1400-tallet, mens islendingene sluttet å dyrke korn. På slutten av 1600-tallet døde en tiendedel av innbyggerne i Skandinavia i sultkatastrofer.

Det var heller ikke så mange mennesker i verden i utgangspunktet – i 1750 regner man med at det var rundt 800 millioner av oss på hele planeten. I dag er det ti ganger så mange.

Den for europeerne kjente verden var enda mindre. Europa og Asia var velkjente kontinenter; Syd-Amerika var med vold og makt lagt under de spanske og portugisiske kongers septre og lå i sin tornerosesøvn.

Nord-Amerika besto av en østkyst hvor britene hadde noen spredte kolonier som en mannsalder senere skulle bli til USA. Vestkysten var lite kjent, de nordre delene av Canada besto av hvite flekker og løse riss på kart. Prærieindianerne streifet fremdeles rundt uten å tenke for mye over hva den hvite mann kunne komme til å foreta seg.

Det indre av Afrika var likeledes et stort spørsmålstegn. De europeiske maktene, inklusive Danmark-Norge, hadde satt seg fast her og der langs kysten, hvor de solgte og kjøpte gull, elfenben og slaver. Disse varene ble fraktet ut til kysten av de innfødte fra et indre område som det gikk de merkeligste rykter om.

Australia eksisterte ikke annet enn som et teoretisk begrep. Man hadde sett en kystlinje der nede, en kyst som man i mangel av et bedre ord kalte for Ny-Holland; men om det var en øy eller et kontinent, visste man ikke. Ingen hvit mann hadde bosatt seg der.

Antarktis var enda mer abstrakt; ingen hadde noensinne sett snurten av det sydlige kontinent, men man antok – av rent prinsipielle grunner – at det måtte være en landmasse der.

Den industrielle revolusjon lå tretti år frem i tid. Frem til dampmaskinens komme i 1781 måtte det arbeidet som skulle gjøres, utføres − 11 −

TORGRIM SØRNES

av muskler – menneskets, hestens eller oksens. En og annen sag eller kvern gikk med vannkraft. Transport til sjøs foregikk med seil, hvis det var vind; hvis ikke måtte man ro. Transport over land foregikk til hest, med oksekjerrer eller til fots. Transport i luften måtte vente til 1782, da den første bemannede luftballongen steg til værs.

Europa hadde akkurat begynt sin marsj mot lederstatus i verden. I 1750 levde det fremdeles mennesker som husket 1683, da den tyrkiske sultans styrker beleiret Wien. I løpet av årene som hadde gått siden sultanens nederlag, hadde Tyrkia fallert til en annenrangs makt, og europeerne hadde nå ikke andre konkurrenter enn hverandre i kampen om verdensherredømmet. Det britiske Ostindia-kompaniet var i ferd med å legge strupetak rundt India. Japan og Kina hadde trukket seg inn i sine egne sivilisasjoner og ønsket så lite kontakt med utenverdenen som mulig. Stillehavsøyene var bebodd av mennesker som aldri hadde sett en hvit mann.

Nord i dette Europa lå det oldenborgske kongerike, også kalt «Danmark-Norge», eller litt mer godslig: «tvillingrikene». Dette var en samling land og øyer som ikke hadde så mye annet til felles enn at de hadde den samme eneveldige konge. Riket besto av Danmark, Norge, Island, Færøyene og det lille man kjente til av Grønland. I tillegg forsøkte Hans Majestet, periodisk med våpen i hånd, å opprettholde herredømmet over hertugdømmet Holstein i Nord-Tyskland – et håpløst, fåfengt Sisyfos-arbeid som til slutt skulle knekke ryggen på hele staten.

Enda mer bortkastet var forsøket på å skaffe seg kolonier i sydligere egne – små, ubetydelige fluelorter på verdenskartet hvor Dannebrog vaiet i kortere eller lengre tid: Frederiksnagore, Krydderøyene, Jomfruøyene.

En av de absolutte utkantene av denne utkantstaten var Island.

Denne øya lå under den lille istid helt marginalt an med tanke på hvilke klimatiske forhold sivilisasjonen, for ikke å si menneskene som art, faktisk kunne overleve under. Imponerende nok klarte mellom − 12 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

40 000 og 50 000 sjeler tross alt å klore seg fast der oppe på 1700-tallet.

Til sammenligning var det i 1750 nesten to millioner svensker, en halv million finner, 700 000 dansker og 600 000 nordmenn. Befolkningen vokste svært langsomt i Europa i disse årene; på Island gikk den tilbake.

Som om ikke de klimatiske utfordringene var ille nok, hadde øyas danske overherre tvunget på islendingene et handelsmonopol. De fikk hverken kjøpe eller selge varer fra eller til andre enn lisensierte danske handelsmenn. Prisene ble bestemt av kongen i København.

Tanken bak denne underlige foranstaltningen var å beskytte danske forretningsdrivende mot utenlandsk konkurranse. Som en bivirkning av dette prosjektet ble Island lagt i økonomiske lenker som en annen koloni. Prisen på eksportvaren tørrfisk var satt lavt, til gjengjeld måtte islendingene kjøpe dansk korn dyrt. Egen korndyrking hadde man gitt opp etter at klimaet forverret seg. Islendingene levde så godt de kunne av torsk og sau den gang som nå. I stedet for det daglige brød spiste de tørrfisk med smør. Sauemelk sørget for C-vitaminer hvor grønnsakene ikke vokste. I mosegrodde gammer overlevde de på spareblusset.

«Merkantilisme» kalles den økonomiske teorien som lå bak handelsmonopolet, og de fleste land i Europa fulgte den. Handel ble sett på som et nullsumspill – det den ene staten tjente, måtte nødvendigvis en annen stat tape. Derfor gjaldt det å forhindre andre i å tjene penger i den grad man kunne. Først med den industrielle revolusjon kom forestillingen om at mengden goder kunne øke samtidig overalt hvis bare handelen ble sluppet fri.

Administrasjonen av Island – som resten av den oldenborgske statsdannelse – lå under den eneveldige dansk-norske Konge. I 1750 var denne Kongen personifisert i Frederik V, en notorisk fyllik som skulle komme til å dø av skrumplever noen år senere. Han var ikke noe intellektuelt lys hverken full eller edru; og som han etter hvert var full oftere og oftere, og i lengre og lengre perioder, ble monarkiet fra dag til dag ledet av embetsmenn og byråkrater. Dette hadde visstnok vært − 13 −

TORGRIM SØRNES

hans far Christian VIs idé: Han hadde tidlig sett sin sønns psykologiske svakheter – han hadde til og med lagt planer for å få ham umyndiggjort – og laget et solid støttesystem av byråkrater rundt ham, slik at den fremtidige kongens karakterbrist skulle få færrest mulig konsekvenser.

Han hadde ikke så mange alternativer heller – den strengt gudelige kong Christian og hans enda mer gudelige dronning hadde klart å få bare to barn, det andre var en pike som også hadde fått sine kors å bære.

Tanken bak byråkratiseringen var god, og kongerikene fungerte faktisk rimelig godt med to eneveldige konger etter hverandre hvor den første var kronisk full og hans sønn og etterfølger splitter pine gal.

Embetsmennene – det eksisterte ingen embetskvinner – drev landet fra dag til dag og unngikk store bølger. Det var ingen krig mellom 1720 og 1788, ingen store reformer heller – man satt stille i båten og satset på at den skulle holde seg flytende. Landet ble riktignok hverken ledet eller styrt, men derimot administrert.

«Den som har visjoner, bør gå til legen», sa en senere tysk kansler.

Det ser også ut til å ha vært mottoet under Oldenburgernes siste århundre. Embetsmannsstaten som vi fremdeles sliter med, var etablert. Det gjaldt fremfor alt å sitte stille i båten og håpe på det beste.

Utvelgelsen av disse byråkratene ser imidlertid ikke ut til alltid å ha vært like omhyggelig.

På Island var kongen representert av en «stiftsamtmand». Hele kongeriket var delt opp i «stift» – i Norge hadde vi fire av dem, i Danmark noen flere. Stiftene var opprinnelig et annet navn på bispedømmer, men inndelingen fungerte like bra også for det verdslige styre.

Hvert stift ble styrt av en «stiftsbefalingsmand», en tittel som henspiller på at vedkommende person ofte var en høy militær som residerte på den festningen som utgjorde stiftets sentrum. Senere ble tittelen erstattet av det noe mer sivilt pregede «stiftsamtmann». På Island var det rett og slett ikke festninger i det hele tatt, ingen hadde sett hensikten med − 14 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

den slags. De eneste som angrep Island, var sjørøvere og slavehandlere, og da hjalp ikke militære fortifikasjoner stort. Derfor var det heller ingen «befalingsmand», ei heller noen militære styrker å befale over.

Frem til 1720 hadde stiftsamtmannen vært admiral, fra da av brukte man rene byråkrater uten noen militære pretensjoner.

På Island var det et spesielt arrangement – landet hadde to biskoper, og således to stift: Hólar og Skálholt – men bare én stiftsamtmann.

I 1750 ble dette embetet på Island bekledt av den nitti år gamle Henrik Ocksen,1 han hadde hatt jobben i tyve år allerede uten noensinne å ha satt sine ben på øya «eller udrette noget mærkværdigt».

Den viktigste grunnen til at han fikk stillingen, var at man måtte sette ham til noe etter at han hadde fått sparken fra finansdepartementet.

Muligens hadde hans bror, biskopen i Århus, hatt en viss innflytelse som tidligere hoffprest. Man sparket den udugelige Ocksen oppover, inn i en godt gasjert og lite krevende jobb hvor han ikke kunne gjøre så mye skade, så fikk det heller være at han ikke gjorde så mye nytte for seg. Dette er fremdeles gangbar metode innenfor norsk offentlig administrasjon.

Under denne nå aldrende, døende og selv i sine beste år ikke spesielt energiske person sto så en regulær «amtmann». I 1750 var dette en holsteiner, sekondløytnant Christian Pingel (sic! Slik het han faktisk), som heller ikke har fått noen god attest utover at han var «en stor juridisk Stakkel»2 – i dette tilfellet ser det til at nomina var omina. Pingel oppholdt seg riktignok på Island – han bodde der den nåværende presidenten har sin tjenestebolig, på Bessastaðir, frem til 1750. Her forsøkte han å styre øya med de samme metoder han hadde lært under sine løytnantsdager. Islands misere hadde etter hans syn ingenting å gjøre hverken med klimaforverring eller kornmonopol, men med islendingenes «latskap, sløvhet, stahet og forsømmelse», og dette kunne kun korrigeres med brutalitet og pisk.

I motsetning til denne forvokste sersjanten hadde man «landsfog− 15 −

TORGRIM SØRNES

den». I 1750 het han Skúli Magnússon,3 en innfødt islending som via jusstudiet i København hadde klart å komme inn i det islandske administrasjonsapparat og «blev en anset og velstaaende, om end ikke særlig yndet Mand». Skúli forsøkte å skape et moderne samfunn av de førti tusen sauebønder og torskefiskere han nå regjerte over, og skulle i de neste årene anlegge fabrikker, plante trær og gjøre forsøk på å gjenetablere korndyrkingen på øya – en industriell enmannsrevolusjon. Han var tilhenger av frihandel og motstander av merkantilismen og monopolet, men måtte kjempe en lang og bitter kamp mot overmakten i så måte. Kanskje like greit at han var «allerede som Barn egenraadig og voldsom, Egenskaber som vedbleve at følge ham, og hans Karakter og privatliv synes at have haft stærke Skyggesider».

Pingel og Skúli tålte ikke hverandre. Pingel skrev i et sladrebrev til stiftsamtmannen: «Etter at denne mannen ble landsfogd, har han blitt så arrogant at det ikke kan uttales med ord, han har blitt en helt annen person.» Krangelen endte opp med at Pingel forlot øya, mens Skúli ble værende.

En rekke av Skúli Magnússons nyetableringer skjedde i Reykjavik, som på dette tidspunktet kun var en husklynge. Litt nord for Reykjavik – i dag en del av byens administrative område – lå Kjalarnes. Her fantes på denne tiden husmannsplassen Mógil ved siden av bekken Mógilsá. I september 1750 ble Jón Gíslason født her samtidig med at stiftsamtmann Ocksen døde i det fjerne København* og amtmann Pingel gikk om bord på transportskipet som skulle føre ham tilbake til København hvor han begynte en ny karriere som ølbrygger.

Jón Gíslason Mógilsá hevdet senere ved flere anledninger at han nedstammet fra store menn; ved én anledning – riktignok i fylla – påsto han endatil å være av norsk kongeslekt. Denne opplysningen er ikke så lett å kontrollere i dag, utover at det visstnok er vanlig også blant dagens islendere – spesielt i fylla – å påberope seg norsk rojal genealogi. * Ocksen ble etterfulgt av Otto Manderup, greven av Rantzau – som heller ikke fant det bryet verdt å besøke sitt stiftsamt, men som likevel «har efterladt sig Mindet som en af dets virksomste og mest afholdte Styrere». − 16 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

Vi kjenner til hans foreldre, Gísli Jónsson og Kristinn Bergsteinsdottir; de bodde på Mógil og var selv etter datidens islandske mål ytterst fattige. På farssiden taper slekten seg allerede ved bestefaren Jón, på morssiden ser det ut til å ha vært litt mer intellektuelle krefter. Man skal kunne følge en linje tilbake til skalden Bergsteinn den blinde,4 en underlig person som omtales som «kraftaskáldið» – med andre ord hadde hans diktning overnaturlig makt. I tillegg til disse esoteriske gaver ser denne stamfaren Bergsteinn ut til å ha vært enda tørstere enn selv islendinger pleier å være; ved én anledning kvad han en forbannelse over en kjøpmann som ikke ville skjenke ham brennevin.* Da Bergsteinn døde i 1635 – «út úr drykkjuskap» (med andre ord drakk han seg ihjel), skjedde dette under slike omstendigheter at han måtte begraves utenfor kirkegården.

Denne tørsten var Bergsteinn den blindes siste forbannelse, men det var til gjengjeld en forbannelse som skulle forfølge ætten til siste ledd.

Som for å oppveie fyll og fabel skal det ha vært både biskoper, prester og lagmenn ute på sidelinjene i slekten. Fra disse femten- og sekstenhundretallets store menn hadde slektslinjen nå tilsynelatende sunket ned i elendigheten.5 Økonomisk fattigdom er ikke nødvendigvis åndelig armod.

Problemet er at den økonomiske fattigdommen av og til dreper folk uavhengig av deres intellektuelle ressurser. De som overlever, kan ta skade på sin sjel.

Kristinn og Gísli hadde fått tvillinger i 1747 – Bergsteinn og Gudrun; begge døde rett etter fødselen. Neste barn ble født allerede året etter, piken ble kalt Gudrun hun også, men også dette barnet ser ut til å ha dødd tidlig. I 1749 prøvde de derfor atter en gang. Dette var en gutt som ble kalt Jón, han døde også bare noen dager gammel. Året etter * For spesielt interesserte, som nektes servering: Eg krefst þess af þér, sem kaupmaðurinn gaf þér, þinn kölski og fjandi í ámuna farðu óstjórnandi og af henni sviptu hverju bandi. − 17 −

TORGRIM SØRNES

kom en ny Jón til verden; døpt den 20. september 1750. Denne lille gutten må ha vært laget av et hardere stål enn sine søsken; han klarte å klynge seg til det lille livet som ble budt ham. Men med ham var da også den reproduktive kraften i den lille familien uttømt; det kom noen flere barn, men de døde alle som små. Dette var år da sulten og nøden red Island enda verre enn ellers. Årene fra 1750 til 1757 betegnes rent ut som «uår»: «… da mange tusinde Mennesker døde bort af Sult, efterat have tabt deres Næringsstøtte, Qvæg og Faar, samt Heste ... excessiv strænge Vintre og den grønlandske Driviis, mislinget Fiskerie; Søebrud og skadelige Oversvømmelser, tilligemed betydelig Søeskade; underjordisk Ilds Omveltning og Jordskiælve, samt Pest og smitsomme Syger blandt Mennesker og Fæe.»6 Jón var med andre ord ikke bare enebarn; han var den ene som overlevde – som vi må tro; en høyt skattet gevinst mot alle odds. Ikke bare sulten truet de små i disse årene, men også sykdommer «saasom Blodgang, Skjørbug, Hals- og Krampesyge og anden Elendighed», «den engelske Syge» (rakitt), «kighosten», «den veneriske Syge», for ikke å snakke om «kopperne», som hadde sin tredje runde på Island i årene 1762–64 «da Tabet vel blev stort, men kan dog ikke nøiagtig nok bestemmes».7 Overlevde man dette, sto spedalskheten som en evig trussel. Tre av tusen islendere var befengt med sykdommen i disse årene, og ikke mindre enn fire forskjellige hospitaler var innrettet for å holde dem isolert fra resten av befolkningen.

De overlevende søkte sitt utkomme på havet, fanget sin fisk der, forliste der og døde der.

Selv i gode år var det ikke lett å overleve på 1700-tallets Island:

− 18 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

«… thi paa de fleste Steder ligge Beviserne for alles Øine i græsløse, søndertraadte, sumpige, med Mos og Hesterumper overgroede og paa de fleste Steder slet eller aldeles ikke indhegnede, ved Soel og skarpe Vinde afsviede, skaldede og forfrosne Marker, paa hvilke endog nærmest ved mange Gaarde kun hist og her kan nu høstes noget Græs.»

Jón beskrev selv8 sin barndom i noen korte setninger – hans foreldre var de beste tenkelige, de lærte ham religion og fikk ham til å lese i Bibelen og de hellige skrifter. Det må likevel ha vært en underlig oppvekst: I oktober 1755 eksploderte vulkanen Mýrdalsjökull noe lenger syd på Island, kombinert med: «… heftige Jorskjælve, Dundren og Bragen, og en mod Skyerne høit opblussende Lue, som vexelviss blev qvalt under en tyk dampende Røg eller Gloende Sand, Gruus og Stene, som udkastedes over de nærliggende Herreder i hvilke man nogle Dage i rad ikke fik skimtet det mindste Glimt af Dagens Lyd. Luen blev seet i en Afstand af 30 til 40 Mile.»

Da Jón var 16 år, gikk selveste Hekla i luften på vårparten med: «… endnu gyseligere Scener stillede det til Skue for det islandske Folk, Gaarde bleve forladte af deres Beboere, Mennesker og Fæe styrtede ned for Fode, Elve, Floder og Egne i Sønderlandet vare bedækkede med Pimpestene, store Skov- og Landstrækninger omveltedes.»

Tross disse harde bud klarte Kristinn og Gísli ikke bare å holde sin ene sønn i live, men endog å få ham samme år frem til konfirmasjon hos prosten over Kjósar og Gullbring, Gudlög Thorgeirson. − 19 −

TORGRIM SØRNES

Hvorfor akkurat Jón hadde levd såpass lenge mens hans søskenflokk falt som halmstrå under ljåen, er ukjent for oss. Mannen med ljåen er som kjent en taus tjenestemann. Men det å være det eneste barnet som overlever av mange, gjør uansett noe med ens forhold til foreldre, ens oppvekst og ikke minst ens personlighet. Og det er ikke nødvendigvis gunstig.

Ved konfirmasjonen strakte nå Skjebnen sin finger ut for annen gang og rørte ved den unge Jón Gíslason. Bekreftelsen av dåpsløftet ble ikke for ham en mer eller mindre meningsfylt øvelse i utenatlæring, det ble et veivalg med umåtelige konsekvenser.

Sjelehyrden Gudlög så i denne sin unge adept sjelsevner ut over det vanlige og mente at en «som var skjenket slike åndsevner burde forlate bondearbeidet og settes til studier». Gudlög samarbeidet i så måte med presten i Mosfell, Hilarius Illugson, og de to begynte å instruere den unge Jón i den teoretiske materie som lå utenfor hans fadervår og Pontoppidans forklaring.

Først tre år etter konfirmasjonen fikk disse to prelater praktisert den unge Jón inn på latinskolen i Skálholt i 1769.* Hva som foregikk i de tre årene, er noe mer tåkete – Jón selv nevnte at han først var syk; han spesifiserte aldri nøyaktig hva han feilte, utover «adversa veletudine»;** deretter oppsto det enda mer uspesifiserte økonomiske problemer. Disse var likevel ikke verre enn at han ikke ble funnet verdig til å motta almisser fra det offentlige.

Skálholt latinskole var allerede da en gammel institusjon, grunnlagt i 1553. Her ble Jóns lærere rektor Bjarni Jónsson og konrektor Paul Jacobson. Jón overlevde studietiden økonomisk takket være finansiering fra kirken; han nevner i alle fall selv biskopen i Skálholt, Finnur Jónsson9 som en av sine velgjørere i så måte. Inntektene til skolen var for øvrig usikre, de kom stort sett fra noen lokale jordegods, og når det * **

Det var to latinskoler på Island den gang, den andre lå i Hólar.

Korrekt latin er nå «adversa valetudine» – «dårlig helse». − 20 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

så kom uår, var pengene borte. Med jevne mellomrom måtte resten av Danmark-Norge via kollektbøssen eller skatteseddelen støtte opp om de islandske skolene. Skálholt skole kunne ta 24 elever, som da hadde fri kost, losji og undervisning. Imidlertid avhang kosten som sagt av åringene, og de var ofte dårlige.

Så det var ofte både sultne, kalde og slitne disipler som pugget latinske deklinasjoner og greske verb i håp om en gang i fremtiden å få bytte kroppsarbeidet på sagaøya mot en kontorjobb i Danmark.

I tillegg til de for lengst døde språk lærte elevene også dansk. Rektor Bjarni Jónsson var i så måte mer entusiastisk enn man kunne forvente av en islending; han mente at islandsk språk burde utryddes og erstattes helt og holdent av dansk – «Lader os da følge Norges og Færøernes exempel. Lader os antage det danske Sprog».10 Ja, ikke bare det, islendingene burde også kle seg etter dansk mote hvis de ønsket å bli tatt høytidelig i den store verden. Nå fikk ikke rektorens synspunkter noen stor gjenklang i København, men derimot lokalt ser det ut til at hans lingvistiske masochisme satte spor. Bøndene rundt Skálholt skole var beryktet for å snakke et dårlig islandsk forurenset av dansk, latin og andre fremmede språk.11 Biskop Finnur Jónsson, «en særdeles dygtig og samvittighedsfuld Embedsmand», hadde i sin tid også selv gått på latinskolen i Skálholt.

Nå måtte han ta seg av skolen rent økonomisk, det vil si at han administrerte den elendige økonomien. Selv var han mer interessert i filologi og historie enn i de abstrakte teologiske forhold han fikk sin lønn for. Han utga i årene 1772–1778 et firebinds verk om Islands historie pluss senere en rik produksjon av andre avhandlinger – alle av historisk natur, ingen teologisk. Da han i 1774 ble kreert til dr. theol. (som Islands første), var dette ikke som resultat av noen avhandling, men et rent æresdoktorat. Denne historienerden så de samme evnene hos den fattige unge bondestudenten som hans underordnede, prosten, hadde observert. − 21 −

TORGRIM SØRNES

En annen av Jóns velyndere var den nye stiftsamtmannen, den norskfødte embedsmannen Lauritz Thodal.12 Thodal var helgelending, født på Lurøy, og hadde klatret embetsstigen i det dansk-norske byråkratiet inntil han i 1770 ble utnevnt til stiftsamtmann over Island og Færøyene. Han bosatte seg fysisk på Island, i motsetning til sine forgjengere, som hadde vært mer enn fornøyd med å få fortsette å bo i København, heve sin lønn og la sagaøya mer eller mindre administrere seg selv.* Biskopen og stiftsamtmannen sørget i fellesskap for å få den begavede bondegutten Jón sendt til Danmark for å la ham gå ferdig latinskolen i Slagelse på Sjælland. Skálholt var nemlig ikke noen fullverdig latinskole, blant annet ble det ikke undervist i hebraisk. Skulle man videre i den akademiske løpebane, måtte man forlate Island.

Hjemmelen for å få unge Jón Gíslason sendt til Danmark var en kongelig resolusjon av 4. mai 1759 (se appendiks A): Her hadde Hans Majestet bestemt at det hvert år fra hvert av de to bispedømmene på Island skulle sendes én «ung Studerende», mellom 13 og 16 år, «af et bøieligt Gemyt og skikkeligt Forhold» til en av de fire latinskolene på Sjælland (København, Slagelse, Roskilde eller Helsingør). Kandidaten måtte ha lært sin katekismus på forhånd med tilhørende forklaring, han skulle være i stand til å skrive en latinsk stil «uden store Vildelser» og burde også ha lært seg dansk.

I tillegg måtte vedkommende selvsagt være mann, men det ble den gang ansett for så selvsagt at det ikke engang ble spesifisert.

Til gjengjeld for disse gode egenskaper og kunnskaper skulle studen* Etter at grev Rantzau var blitt begravet i 1768, hadde baron Christian von Pøck fått stillingen på betingelse av at han faktisk dro til Island, noe han også saboterte fra første dag av inntil han ble entlediget året etter. Man måtte faktisk tilbake til 1720 for å finne en stiftsamtmann som i det hele tatt hadde sett Island, og selv da hadde vedkommende kun ligget i skipet sitt utenfor kysten i seks uker før han dro igjen med begrunnelsen at klimaet var belastende for hans podagra. − 22 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

Island i 1756. Tegnet av Niels Horrebow. Skálholt er inntegnet som en liten kirke. tene få gratis reise for seg selv «og et medhavende Skrin eller Koffert» fra Island til Danmark. Vel anbrakt på latinskolen skulle de få fri kost og losji pluss 30 riksdaler årlig inntil de kunne begynne på universitetet. Det er mulig at dette generøse stipendiet likevel ikke var stort nok, da kongen la til: «Aldeeles fattige Disciple bør ikke hid oversendes, hvis deres Duelighed, Prospect og Skikkelighed efter deres Alders Maade ikke er særdeles ypperligt.»

Tanken bak denne ordningen var at den studerende skulle vende tilbake til Island etter avlagt eksamen og utøve sin profesjon der – helst da som prest eller lege. Dersom vedkommende mot formodning ikke − 23 −

TORGRIM SØRNES

utnyttet sin utdannelse i allmennhetens tjeneste, men valgte å «leve som blotte private Personer, og ikke enten i Betjeninger eller paa anden Maade søge at være deres Fædreneland i de Studiis, som de have lagt sig efter», måtte de i henhold til resolusjonen betale tilbake hele stipendiet til siste skilling.

Lignende ordninger har vært forsøkt fra det offentliges side like til den dag i dag, i det stadige Sisyfos-arbeidet for å skaffe utkantene de nødvendige akademisk skolerte innbyggere – leger, lærere, prester, jurister og ingeniører. Det ser ut til å være en evig kamp – hovedstaden med sine ressurser vil alltid fungere som et kosmisk sort hull som ubønnhørlig trekker all begavelse til seg, men slipper lite eller intet ut igjen.

Det gikk da heller ikke spesielt bra denne gangen heller: «… ikkun faa udreiste af Landet, men dog endnu færre vendte tilbage, og de færreste af disse kom i den Vei, at de kunne virke i Embeder til Islands sande Gavn. I deres Sted saae Island andre Ubekjendte at tage der til Takke med Embeder paa en meget kort Tid, som en Befordringsvei, uden at have antegnet den sande Nytte, som de flere af dem fortrinigen have stiftet i et Land, fra hvilket deres Ønsker og Hu lige fra Ankomsten vare bortvendte.»13 Øya ble med andre ord drevet av korttidsvikarer som samlet meritter til sitt curriculum vitae mens de ventet på fetere kall i mer sentrale strøk. Heller ikke det fenomenet er ukjent i dag.

Nå var det ikke Hans Majestet personlig som hadde pønsket ut denne mislykkede planen for å skaffe utkanten embetsmenn – det hadde han neppe åndelige ressurser til, hverken full eller nykter. Mannen bak ideen var Sjællands biskop Ludvik Harbo,14 som i sine yngre år hadde vært på Island og inspisert forholdene der. − 24 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

Hvorom allting er, ankom den nå 22 år gamle islendingen Jón Gíslason Mógils Danmark i november 1772. Det kan ikke ha vært noen hyggelig tur – som passasjer på et handelsfartøy drevet med seil; prisgitt det omskiftelige høstværet først i Norskehavet, dernest i Nordsjøen og til sist Skagerrak og Kattegat. Det ble beskrevet som en liten sensasjon hvis man klarte reisen på en uke.15 Om vinteren gikk det ingen skipsfart mellom Island og kontinentet i det store og hele.

Båten klappet til kai i København, og den lett sjøsyke studenten med sin medhavende koffert troppet opp hjemme hos biskop Harbo. Han skulle aldri mer gjense sin fedrene øy eller sin slekt.

Den 3. november 1772 skrev biskopen til rektor ved Slagelse latinskole, Otto Rhud:16 «Hr Biskop Finnur Jonsen har med de i Aar fra Iisland retournerende Skibe hidsendt een Discipel ved Navn Jon Gisleson i det Øyemærke at han skulle sættes i een af de Latinske Skoler her i Stiftet, og da det efter Touren nu tilfalder den Latinske Skole i Slagelse at modtage ham, saa har Jeg foriveyen skullet tilkiendegive deres Velædelhed dette.»

Harbo fortsatte: «Saa meget Jeg har erfaret skal denne unge Person være meget fattig», men «ellers giver Biskoppen ham det Vidnesbyrd, at man kand have et godt Haab om hans Studeringers Forfremmelse».

Slagelse ligger på Sjælland, i det sydvestre hjørne; så langt unna København man kan komme uten å krysse saltvann. Selv under den lille istid var klimaet her bedre enn hva unge Jón var vant til fra sin fødeøy.

Hva skolegangen og oppholdet angikk, var det imidlertid andre mangler: Rektor Rhud beskrives som en «brav latiner», men også som «en god mand med en svag karakter». Guttene hadde flyttet hjemmefra, men rektor Rhud, som nå var in loco parentis, tok ikke den oppgaven alvorlig nok: − 25 −

TORGRIM SØRNES

«Især blev talt om, at deres [elevenes] Opførsel i Kirken ikke alletider var saalede, som den burde være, og naar der blev klaget derover, blev der ikke med den tilbørlige Eftertryk raadet Bod derpaa.»17 Det antydes at da hans etterfølger Wøldike18 overtok i 1777, måtte han ta i med den strengeste disiplin for å rette på tidligere tiders slapphet – eller som Dansk biografisk leksikon uttrykker det: «Slagelse lærde Skole, som den Gang var sin Opløsning nær.» Wøldike tok på sin side dette med disiplinen litt vel langt; han tok blant annet guttene med seg hjem til sin ungkarshybel på fritiden «for at forøge deres Kundskaber», og ryktene gikk at riset for ham «ikke kun blev et symbol på rektorværdigheden». En senere rektor ved samme skole var så brutal at en av hans elever, eventyrforfatteren Hans Christian Andersen, omdøpte byen til «Plagelse».

Selve Slagelse by var heller ikke rare greiene. I 1769 hadde den hatt knapt 1300 innbyggere; i 1772, da Jón ankom, var i tillegg store deler av byen nettopp brent ned. Men for en enkel bondegutt fra det utpinte Kjalarnes må det ha fortonet seg som en metropol med et yrende folkeliv, brolagte gater og virkelige hus av mur og tre, ikke gammer av jord, drivtømmer og torv.

Hva Jón Gíslasons studieplass angikk, var det ikke nei i rektor Rhuds munn (stilt overfor en kongelig resolusjon var det kanskje ikke så mange muligheter); og allerede den 25. november kunne Jón legge i vei i retning Slagelse, forsynt med en ny anbefaling fra biskop Harbo: «Det har været mig særdeles kiert af Deres Velædelheds Skrivelse dateret d 5te hujus [dennes], at fornemme de Anstalter, de agter at føye for den Discipel Jon Gisleson, som er hidsendt fra Iisland. Fattig og trængende er han, saa han vil behøve ald den Hielp han for nærværende kand faae, i det Haab, at hans Paarørende der, efter her− 26 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

hos følgende og som af Biskoppen meddeelte Attest skal være vel bemidlede, med Tiiden vil gribe hannem under Armene, og understøtte ham med det fornødneste. Bemelte unge Person sendes altsaa herved og formoder Jeg, at han ved sin Fliid og gode Opførsel skal søge at giøre sig deres Velædelheds Omsorg værdig.»

Man merker seg at en uavhengig kilde – biskop Finnur Jónson – hadde klart å oppspore noen islandske slektninger av Jón som tydeligvis hadde penger. Dette kan oppleves å stå i en viss kontrast til Jóns egen beskrivelse av seg selv som ytterst fattig; men når man søker stipendium fra staten, gjelder det å fremstille sin økonomiske situasjon i det usleste lys for å utløse de milde gaver. Behovsprøving heter det nå for tiden.

I Slagelse ble Jón Gíslason raskt fordansket til Jon Gisleson, vekslende med Gislesen, som han siden kalte seg (med enkelte variasjoner – i Slagelses «discipel-protokol» ble han til Jonas Gisleson). Han oppholdt seg to år i byen og beskrev senere oppholdet der i rosenrøde termer: «Slagelse skole, hvor jeg ikke bare ble mottatt av de gladeste kamerater, men hvor jeg også i stort monn nød godt av byens beste borgeres samlede velvilje; som jeg med takknemlighet vil huske i hvert åndedrag.»19 Dette, sammenholdt med rektor Rhuds avslappede lederstil, tegner et bilde av «studentens lyckliga da’r» med piker, vin og sang.

Det er mange som under studietiden tilegner seg vaner som forfølger dem resten av livet, spesielt hvis man har arvelige anlegg i feil retning.

Siden han allerede hadde gått tre år på latinskolen i Skálholt først, kunne Jon nå gå direkte inn i øverste klassetrinn – den såkalte «mesterlectien», eller som rektor Rhud beskrev det: «Hans progresion befandtes ved ankomsten Skikkelige i Latinen, da giorde en temmelig god stiil, og explicerede en auctorem; han havde og begynt at tyde i Novi testamento; hans første plads blev i Mesterlectien.» − 27 −

TORGRIM SØRNES

I samme referat betegnes han imidlertid noe overraskende som «18 Aar gl.» – en innlysende uriktig opplysning, som må basere seg på at man ønsket å holde seg så nær opp til Hans Majestets krav om 13–16 års alder som mulig. Å gjøre den nå 22 år gamle mannen med skjegg på haken til en rødmende 16-åring ble tydeligvis for drøyt selv for rektor Rhud, så man inngikk heller kompromisser både med det åttende bud og troverdigheten. Hensikten helliget kanskje midlet. Man kunne jo ikke godt sende ham tilbake til Island heller – skipstrafikken dit var opphørt for vinteren.

Jon fikk nå i tillegg til en utdannelse, kost og losji, hele 60 daler i året pluss ytterligere 24 daler til «en Klædning». For å sette dette stipendiet i et økonomisk relieff kostet en ku to–tre daler, en sau en halv daler, gårdsguttene på landet kunne ha én daler i årslønn; et småbruk i Norge kunne koste mellom 100 og 150 daler. 100 daler i året var en ikke uvanlig pensjon for høyere offiserer i forsvaret.

Det første året hadde han imidlertid kommet så sent til at han bare fikk utbetalt 30 daler. Rektor Rhud syntes dette var vel snaut og skrev brev til biskop Harbo 17. januar 1773 om Gislesons «store Trang og Fattigdom». Han la på at han hadde fått et meget godt inntrykk av islendingen – «han opfører sig skickelig og er af største Haab» – og foreslo en snedig plan for å skaffe ham mer å leve av. Hvorfor ikke la ham få lov til å importere islandske varer til Danmark, «som her kunde udbringes for een høyere Priis»? Alternativet var å få biskop Finnur Jónsson til å presse på om ikke «de som ere ham paarørende kunde formaaes til at assistere ham»; men dette forslaget ble aldri satt ut i livet. Gymnasiast Jon Gisleson kunne derfor importere tørrfisk, ull og sauekjøtt for 22 daler og tre ort i året utenom den tidligere nevnte monopolinstitusjonen «det Islandske Compagnie».

I tillegg klarte den unge mann å tilvirke seg åtte daler ekstra av det såkalte «Jacob Holm Wandals legat» i 1773. Denne Wandal20 hadde selv vært student i Slagelse, riktignok så langt tilbake som 1726; men − 28 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

det hadde tydeligvis gjort et slikt inntrykk på ham at han i 1766 hadde avsatt 400 daler til et legat. Riktignok skjedde dette med begrunnelsen at ved disse pengene «skulle derved efterfølgende fattige Discipler, hvoraf nogle paa nærværende Tiid er syge af Mæslinger, kunde trøstes og glædes». Rentene av de 400 dalerne var på 48 daler, og det ble fordelt på seks fattige, og muligens meslingsmittede, gymnasiaster. Man får tro at student Gisleson både ble trøstet og gledet. Han overlevde i alle fall meslingene – ikke alle gjorde det, som vi skal se.

Faktum er at dette stipendiet var ganske så fyrstelig i forhold til det de andre elevene ved Slagelse lærde skole skulle leve av. Skolen ga dem sju mark* ukentlig til «kost, logement og tvæt». I tillegg vanket det underholdning også fra Slagelses borgere – «Borgerne gav Drengene Middagsmad hos sig een eller flere Gange om Ugen»,21 og Jon stilte mer enn gjerne opp ved taffelet.

Videre skulle elevene kunne erverve seg noen skillinger ved å være diakoner («degner») i Slagelses omegn – da disse kirkene fikk faste diakoner, måtte disse avgi en viss prosent av sin lønn til elevene – «degnepengene». «Likpengene» fikk elevene for å synge i begravelser, til tider også for å bære likene til kirken; og «copulations-penge» for å synge i brylluper. Alle disse stipendiene ble utbetalt via rektor Rhud, som gjerne holdt tilbake en god slump av pengene for å sikre seg at elevene sto løpet ut og i tillegg hadde noe å gå på når de senere skulle til universitetet.

Selve skolen var liten og lå på kirkegården til St. Michaels kirke – «fornemt gemt bag de høje Lindetræer og den lille, knirkende Laage, der fra Rosengade førte ind til den fredlyste Plet».22 Den sendte hvert år mellom åtte og ti studenter fra seg til universitetet, så noen gigantisk elevmasse kan det neppe ha vært. Undervisningen ble foretatt av rektor selv, hans assistent «konrektoren» og to såkalte «hørere» som hadde bistillinger som diakoner ved kirkene i byen. *

Én mark var det samme som én ort. Det gikk fire av dem på hver daler. − 29 −

TORGRIM SØRNES

Det ble i «mesterlectien» undervist i latin, gresk, hebraisk, historie, geografi, geometri, fysikk og filosofi, teologi, astronomi og eksperimentell fysikk. Selve undervisningen derimot kunne anta helt bisarre former: «I Latin foregik den saaledes, at Rektor begyndte med den øverste i Klasse, fremsagde et Par Vers eller et Afsnit af en latinsk Forfatter paa dansk, derpaa skulde Drengen gentage den tilsvarende latinske Tekst; naturligvis udregnede man nøie i Forveien, hvad hver enkelt vilde blive hørt i, og dette lærtes udenad, lige indtil Rektor kom til ham. Græsk skulde oversættes til Latin, og dertil havde man nogle gamle Versioner, der ogsaa lærtes udendad.

Hebraisk skulde man ligeledes oversætte til Latin og dernæst analysere Ordene, men da de fleste aldrig naaede saa langt som til at læse hebraiske Bogstaver, end sige oversætte, benyttedes dertil de saakaldte ‘Passedler’, der udfærdigedes af de faa dygtige Disciple, der kunde Hebraisk, og indeholdt de to Linier, der vilde tilfalde hver Dreng, skrevet med latinske Bogstaver, oversat paa Latin og med de enkelte Ord analyserede.»23 Disse passedlene – «jukselapper» ville vi kalt dem nå – ble solgt for kontante penger av klassens flinkeste elever med småguttene i første klasse som mellomledd. Lignende transaksjoner er kjent i norske videregående skoler like inntil denne dag.

Det beskrives også hvordan rektor Rhud selv var såpass ustø i enkelte fag – geometri og fysikk særlig – at han måtte ha læreboken oppslått foran seg under overhøringen. Dermed ble elevene mestere i å lese oppned fra rektors bok; det krevdes tross alt kun utenatlæring, ikke forståelse. To stiler i uken skulle skrives på latin, de ble «som oftest skrevet af en dygtig Dreng i Klassen for Betaling». − 30 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

Rektor hadde også prylerett, men Rhud brukte denne tilfeldig og tilsynelatende korrupt. Han hadde yndlingselever, men også elever som han ikke likte og ikke klarte å skjule at han ikke likte. Han hadde all makt på skolen, og i alle fall én elev fra denne tiden hevdet at han drev med de reneste «bødlerier».

Som man ser, kan man forandre skoleverkets struktur, men ikke menneskets natur.

På ett eller annet tidspunkt bedømte rektor Rhud at eleven kunne «dimitteres». Det betød at eleven kunne være moden nok til å reise inn til universitetet i København og der avlegge examen artium som en opptaksprøve. Rhud var ikke alltid like sober i disse dimisjonene, han tok igjen personlige hensyn, og det såkalte «trynetillegget» fungerte like bra for ham den gang som det gjør i dag. Hvis han ikke likte en elev, kunne han holde dimisjonen tilbake i det uendelige. Hans egen sønn derimot ble raskt dimittert uten å være klar for den akademiske verdens utfordringer (han strøk da også umiddelbart og med glans).

Etter to år i Slagelse var gymnasiast Gisleson klar til å bli dimittert og bli student Gisleson: I 1774 forflyttet Jon seg til selve lærdommens kilde i Skandinavia, «Nordens Aten» som han selv beskrev det – universitetet i København.

− 31 −

TORGRIM SØRNES

IMENS – I NORGE

K

øbenhavn var den gang Norges hovedstad og hadde vært det så lenge man kunne huske – fra Kalmarunionen av i 1319 hadde i stadig stigende grad Norges regjering vært plassert syd for Skagerrak. I prinsippet var Norge likevel et eget kongerike, og Hans Majestet brukte til enhver tid den høytidelige tittelen konge «af Guds naade, Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertug udi Slesvig, Holsten, Stormarn og Ditmarsken, Grefve udi Oldenborg og Delmenhorst».

Imidlertid var Hans Majestet sjelden på besøk i Norge. På dette tidspunktet hadde Hans Majestet Kong Christian VII nok med å holde seg oppegående. Christian var i utgangspunktet en eneveldig monark «av Guds Nåde», men i likhet med sin fetter George III av Storbritannia var han også sinnssyk. Norge ble derfor i store trekk administrert av byråkratene i regjeringen – «Det Danske Cancellie».

Befolkningen i Norge ble talt opp i 1769: 724 000 sjeler alt i alt klamret seg fast til klipper og fjell, øyer og holmer.* Denne trekvart million sjeler ble administrert via en stattholder. Under ham igjen var det fire stiftsamtmenn – en i Christiania, en i Kristiansand, en i Bergen og en i Trondhjem. Stiftsamtmannen i Christiania dublerte ofte som stattholder, så sparte man noen utgifter på den måten.

Under de fire stiftsamtmennene var så de regulære amtmennene; under dem igjen fogdene, og til slutt lensmennene som sto for den * Dette er et minimumstall. For enkelhets skyld kan man runde av oppover til 750 000 uten å gjøre for mye feil. − 32 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

praktiske utøvelsen av kongens makt i Norge. Det hele var en kommandostruktur hvor ordre gikk «nådigst» nedover i systemet og forespørsler «underdanigst» oppover igjen. Det var et enkelt og greit system så lenge statens jobb kun besto i å skaffe kongen soldater, straffe forbrytere og samle inn skatt. Staten var billig i drift, og skattenivået var derfor lavt – spesielt i og med at vi slapp å holde oss med et eget kongehus, men kunne snylte på danskenes.

Den åndelige sfære ble ivaretatt av kirken – hvert stift hadde sin biskop, under denne igjen proster, neste lag prester og under dem igjen kapellanene; klokkere og degner representerte det halvstuderte bunnsjikt i dette hierarkiet. Også dette enkle systemet fungerte så lenge det bare hadde som oppgave å forberede befolkningen på livet etter døden.

Noen tanke om at staten hadde noe ansvar for befolkningens velferd utover at de skulle kunne komme til Jesus post mortem, var ikke fremtredende på denne tiden. Gode år og uår kom og gikk uten at noen hadde noen idé om hvorfor, bortsett fra at det måtte være Guds vilje.

Bøndene halvsultet, sultet og av og til sultet i hjel, men nye innbyggere sto klare til å overta de små gårdsbrukene og begynne syklusen fra nytt av. Sykdommer kom og gikk og tok livet av de som likevel skulle dø.

Fiskerne trakk fisk og druknet; en ny fisker sto klar til å overta. Ble det for ille, var det finner som kunne innvandre og fylle opp underskuddet; for i Finland var det alltid enda verre. Hans Majestet i København var såre fornøyd så lenge soldater og penger fløt fritt i retning København.

Sykdomspanoramaet var dramatisk forskjellig fra det vi har i dag.

Dødeligheten i befolkningen var den samme som i dag – hundre prosent – men tidspunktet i livet da folk døde, var annerledes, og dermed også dødsårsakene. Spedbarnsdødeligheten var skyhøy; de små strøk med av infeksjonssykdommer, feilernæring, underernæring, elendig eller totalt fraværende fødselshjelp, vanskjøtsel, mishandling og den rene nød. De litt større barna døde av de samme tingene pluss ulykker – de − 33 −

TORGRIM SØRNES

druknet i brønner, gikk seg bort i skogen, frøs i hjel og falt utfor stup mens de som fem–seks-åringer ble sendt alene ut for å røkte buskapen.

Noen av dem ble også myrdet; andre ble angrepet av ville dyr. De unge menn døde i tillegg av slagsmål, knivstikking og arbeidsulykker – de ble knust av vognhjul, frøs i hjel i fylla, drepte hverandre i brylluper og barnedåper hvor brennevinet fløt i bekker og elver over forsamlingen.

Kvinnene døde av barnefødsler hvis ikke mennene deres slo dem i hjel først.

Med jevne mellomrom dukket også «pesten» opp – siste gang svartedauden gjorde herjinger i Skandinavia, var så sent som i 1711.

En og annen overlevde til å bli gammel og skrøpelig – for dem ventet da i beste fall kårboligen, eventuelt betlerstaven, legden eller i byene fattighuset.

Kong Christian III (1503–1559) fant på ett tidspunkt på at det i alle stift i hans riker skulle «være en lærder og forfaren Doctor i lægekunst, til hvilken man kunde have sin Tilflugt om nogen finge nogen Sygdom, og med hans Kunstes Hiælp kunde beredde sit Liv, om det var Guds gode Villie».24 Planen var å ansette en «provincialmedicus» for hvert stift, men det meldte seg få søkere. Planen falt i prinsippet i fisk av mangel på kvalifisert personell.

Hvorfor kongen kom på dette påfunnet, er gåtefullt. Ikke bare manglet det utdannede leger til de ledige stillingene, men det var da heller ikke stort en lege kunne gjøre med sykdommene. Det ser ut til at befolkningen i Norge og Danmark ikke hadde særlig tillit til legevitenskapen som sådan heller: «Her kunde ikke mange Doctores i Lægekunsten nære sig, baade for Underholdnings Skyld og Lægekunstens Foragtelses Skyld, som er stor udi disse Riger fremfor andensteds.»25 Befolkningen gikk heller til kvakksalvere av alle slags «forløbne Munke, Nonner, ulærde Præster, fordærvede Kiøbmænd, gamle Kjærlinger, ja Sudere og Smede, Troldkarle og Troldkoner».

Saken var jo at kong Christian i 1539 hadde grunnlagt Københavns − 34 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

universitet med et medisinsk fakultet. Dette skulle utdanne leger, disse legene måtte ha et levebrød, så når befolkningen ikke ville gå til dem, fikk staten holde dem med lønn.

Kongen selv var for øvrig en syk mann – stadige blødninger fra tarmen sammen med gjentatte anfall av rosen – streptokokkinfeksjon i underhuden – svekket ham de siste årene inntil han døde omgitt av tre av sine livleger som ikke kunne hjelpe ham.* Først i 1557 fikk Norge sin første lege, dr. med. Jens Schelderup,26 men selv denne universitetsutdannede person måtte dublere, i hans tilfelle som biskop i Bergen. Denne jobben krevde all hans energi og tid – dette var ganske kort tid etter reformasjonen, og Bergen var akkurat i startgropen for de store hekseprosessene. Så da fikk de syke bergenserne klare seg som før.

Bergen fikk den første «provincialmedicus» i 1603, en Villads Adamsen fra Jylland. Han hadde studert ved universitetet i Padua, men tok doktorgraden i København 1603.** I og med at han var den første legen i Norge som ble offentlig ansatt i den egenskap, regnes året 1603 av noen for å være grunnleggelsen av helsevesenet i Norge. En av hans store fortjenester ser ut til å ha vært at han forble i Bergen selv under pesten – med andre ord fremviste han personlig mot – men om han derimot gjorde noe fornuftig tiltak med tanke på pesten, brydde man seg mindre om.

I 1624 ble så Christiania grunnlagt på de nedbrente ruinene av det gamle Oslo. Denne byen måtte også få sin egen lege, og Peder Alfsen ble i 1626 forflyttet dit fra Bergen. For oss kan det synes underlig at han ved ankomsten også ble pålagt «at læse philosophiam i Skolen for Ungdommen». At han noen få år senere ble lagmann – altså over* En av disse var nederlenderen Cornelius Hamsfort, som var overrasket over danskenes trang til å drikke så mye og så lenge «at nogle, med respekt at sige, spy på stedet» – uten at man mistenker den dypt religiøse kong Christian for å ha ligget under for denne skandinaviske vane. ** «Theses de peste». − 35 −

TORGRIM SØRNES

rettsdommer – i Trondhjem, sier ganske mye om den tids mangel på utdannede personer.

Etter Alfsen kom Poul Andresen til å overta embetet som «provincialmedicus» i Bergen. Han døde etter kort tid, og hans etterfølger, Michael Christensen, rakk så vidt innom før han dro igjen. Alfsens unge enke giftet seg med den neste innehaver i stillingen, hamburgeren Otto Sperling.27 Slik sparte staten utgifter til enkepensjon. Sperling ble imidlertid ikke lenge der – kort tid etterpå ble han også lokket til Christiania og dro dit, men fant ut at lokkemidlene kun var lokkemidler. Han returnerte til slutt til Danmark, hvor han fikk en strålende karriere og ble en grunnrik mann inntil han ble innviklet i politiske intriger, dømt til døden, men benådet og endte opp med å sitte sytten år i fengsel på kastellet i København.

Da Sperling forlot Bergen, var det klart for nederlenderen Johan Bremborg,28 som holdt ut til 1647. Han drev ved siden av sin gjerning som «provincialmedicus» også som apoteker. Han ble også allment anerkjent for å ha holdt ut pesten, denne gang i 1629, og ble hos sine pasienter i stedet for å rømme byen.

Til gjengjeld fikk han støtte fra Bergens magistrat. Den 22. juli 1629 uttalte byens elite at: «Efterdi at hæderlig og høilærd Mand Dr Johannes Breenborg haver anlovet at skal holde gode Medicamenter, Præservativer og andre gode Røgelser imod en forgiftig Luft, og det for et lideligt og billigt Kjøb, ville vi derom have Enhver flittig advaret, at de hannem derom betiden ansøge.»

Som takk for hjelpen ble han utnevnt til «stadsfysikus» i Bergen i 1636 og fikk fra 1644 av også en militær stilling som «feltmedikus».

I 1624 ble også Kongsberg grunnlagt rundt gruvene som skulle skaffe kongen hårdt tiltrengt sølv. Gruvearbeid er både tungt og farlig, og i − 36 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

1629 ble Johann Friedrich Normann ansatt som «berghauptmann» og lege. Han hadde også doktorgraden og fungerte som «bergmedicus» inntil han røk uklar med bergverkets ledelse.

Trondhjem fikk sin første lege i 1631 da Peder Alfsen flyttet dit. I 1667 kom Didrik Eckhoff som «medicus ordinarius».

Sakseren Ambrosius Rhodius29 ble stadsfysikus i Christiania på midten av 1600-tallet. Riktignok var Rhodius dr. med. han også,* men han hadde en del andre, uheldigere sider ved seg – han var blant annet hellig overbevist om at astrologien bestemte over menneskenes helse, og trodde også på sjelevandring. I 1657 hadde han regelrette visjoner og så ting på himmelen som ingen andre kunne se. Hans hustru var heller ikke noe gjennomsnittsmenneske, tvert imot var hun en unektelig ubehagelig kvinne som ser ut til å ha trivdes med splid og krangling.

Da hun til slutt la seg ut med øvrigheten, ble både hun og mannen arrestert og satt i fengsel på Vardøhus, hvor de klarte å hisse opp sine medfanger til å tilstå hekseri og dermed utløste den verste bølgen av heksebrenning i norgeshistorien. Anna ble værende i festningen, mens Ambrosius selv ble sluppet i 1666. Han vendte tilbake til Christiania og fortsatte arbeidet som lege. Det ser ut til at det kan ha dreid seg om en slags «folie a deux» – i dette tilfellet et ekteskap mellom en halvgal mann og en helgal hustru. I slike tilfeller er det som regel den helgale som vinner og dominerer. Når de derimot atskilles, vil den halvgale bli bedre, mens den helgale fortsetter med sitt.

Når det attende århundre tok sin begynnelse, var det én lege i Christiania, én i Bergen, én på Kongsberg og ingen i Trondhjem. Og livet gikk likevel videre.

Hva gjorde så disse legene?

Det ser ut som om deres virksomhet besto mye i medisinering. Datidens apoteker var fulle av besynderlige remedier som vil bli beskrevet senere, men felles for dem alle sammen var at de i beste fall var *

«Theses medicae de scorbuto», København 1635. − 37 −

TORGRIM SØRNES

virkningsløse, definitivt plagsomme, overveiende sannsynlig skadelige og i verste fall dødelige. At den dansk-norske staten i hundrevis av år brukte såpass store summer på å avlønne rene sjarlataner i akademiske kapper, samt at store deler av befolkningen oppsøkte dem gang på gang, sier mye om menneskehetens uendelige evne til å la seg narre.

Men hvem sto så for den praktiske behandlingen av syke og skadede – hvem åpnet verkebyller, spjelket brukne armer, amputerte ben og renset sår?

Dette ble overlatt til en helt annen yrkesgruppe, som vi i våre dager kaller «kirurger». På 1600-tallet seilte de under andre navn: «Bartskjærer» var et annet navn for barberere, og helt frem til slutten på 1700-tallet var barbererne betrodd kirurgien som sitt domene. I enkelte land har fremdeles frisøren noen hvite og røde stolper utenfor sitt lokale. Få av dem vet kanskje at dette opprinnelig var en blodig stolpe surret rundt med hvite bandasjer. «Feltskjær» var en militær kirurg.

Deres utdannelse hadde fra begynnelsen av lite eller intet å gjøre med universitetets høye haller, det var en ren praksisundervisning mellom mester og svenn på linje med stolmakere, bakere eller skreddere. Deres virksomhet var strengt regulert. Allerede i 1619 hadde Hans Majestet forbudt dem å gi pasientene noen slags medikamenter ut over «vunddrik» (sårdrikke).

Mot slutten av 1600-tallet begynte man å forlange en slags offentlig eksamen av bartskjærene før de fikk praktisere. Pussig nok måtte eksaminator være «stadsmedicus» – altså en universitetsutdannet lege som neppe hadde noe videre greie på det han skulle eksaminere folk i. For å rette opp denne mangel måtte eksamenskommisjonen også bestå av «nogle Mestere her af Staden», eller i Bergen «de ældste Embeds-Brødre».

Kirurgene dannet da også et laug på samme måten som skreddere og skomakere. Læregutten måtte avlegge både «svennestykke» og «mesterstykke» før han ble godtatt. Selv etter å ha passert det nåløyet og den − 38 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

offentlige eksamen måtte den ferske kirurgen selv skaffe seg en ledig plass – et «amt» – som regel ved å kjøpe en nylig avdød kollegas praksis fra hans arvinger. Dette for å forhindre at det ble for mange utøvere i byen – dette igjen for å holde prisene oppe.

Noen vil muligens gjenkjenne noe av dette fra dagens moderne medisin også.

I 1672 var det ni fulle mestere i kirurgien i Bergen by alene. Kongsberg hadde sin egen «berg-chirurgus».

I og med at 1700-tallet var et meget fredelig århundre etter at den store nordiske krig sluttet i 1721, hadde de militært ansatte regimentskirurgene god tid og anledning til å utøve sitt yrke på sivilbefolkningen også. De puslet med sårstell og bandasjer, satte klyster, dro ut tenner, åpnet årer og smurte på salver og kremer – men deres arbeidsområde var begrenset til det man kunne se og observere med det blotte øye; den såkalte «ytre medisin». «Provincialmedicus» derimot skrev ut piller og miksturer for å helbrede de innvortes sykdommer nordmennene mente seg å lide av. Etter hvert dukket det også opp jordmødre som skulle bistå kvinner ved vanskelige fødsler.

I tillegg til disse mer eller mindre offisielle yrkene vandret det også rundt i medisinens ytterkanter en enda mer ullen masse av praktiserende: Det var okulister, også kalt «stærstikkere», som hadde som sin eneste operasjon å skyve den fordunklede linsen inne i øyet vekk og ned, slik at en blind person kunne få tilbake synet – riktignok ikke synsskarpheten, men de færreste leste bøker likevel. «Brokkskjærere» hadde som sin oppgave å løse inneklemte brokk. Dette gjorde de ved å skjære opp den trange brokkporten slik at den ble enda større. Brokket var der således fremdeles, og verre enn før, men ikke lenger smertefullt og i alle fall ikke umiddelbart dødelig. Disse yrkesgruppene foresto således de første egentlige operasjoner og kaltes derfor også «operatører».

Apotekerne tjente på sin side penger for hver dåse med vrøvl de solgte, og de var fristet til selv å gi medisinske råd for å få solgt sine − 39 −

TORGRIM SØRNES

miksturer. Medisinene ble tilvirket på stedet av råstoffer. Det eksisterte ikke noe legemiddelfirma utover apotekeren selv. Dermed var profitten avhengig av salget.

I tillegg var man besatt av den samme hærskare rene kvakksalvere som i dag – kloke koner, helbredende hender og fremsynte bedrev sitt bedrageri den gang som nå. Forskjellen var imidlertid fra befolkningens side liten om de gikk til en kvakksalver eller en lege. Behandlingen hjalp ikke uansett, men kvakksalveren var som regel billigere.

Dessuten snakket vedkommende sannsynligvis også norsk.

Ut over begynnelsen av 1700-tallet ble det stadig mer strid mellom de forskjellige yrkesgruppene. I 1735 avfyrte den danske dr. Bøtticher30 en formidabel salve lastet med skjellsord: «Empirici, Medicastri, Agyrtae, Circumforanei, Nebulones og gamle Kjærlinger, fremdeles Apothekere, Regimentsfeltskjærere, barberer eller chirurger, badere, operateurer og andre qvaksalvere, Landstrygere, vagante Markskrigere, gamle og unge Fruentimmer, Apothekerog Barbersvende, ja endog Bødler og Skarprettere ...»* … løp land og strand rundt og utga seg for leger.

Noe av striden hadde sin rot i at kirurgenes anseelse var økt. I 1736 hadde deres utdannelse blitt formalisert ved opprettelsen av «Theatrum anatomicum-chirurgicum», som sine mangler til tross garanterte et visst elementært kunnskapsnivå. Kirurgene var både flere og billigere enn legene, og en viss grad av økende konkurranse om levebrødet oppsto.

I 1740 måtte kongen opprette et «collegium medicum» for å megle mellom dem. Her satt leger, kirurger og apotekere. Her har man den spede begynnelsen til vårt moderne «helsetilsyn», som fremdeles bærer preg av sitt opphav under eneveldet. * De tre første ordene er synonymer for «kvakksalvere», «cirumforaneus» er en omstreifer, «nebulones» er skurker. − 40 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

Noen sykdommer var epidemiske, slik som pest, barnekopper og meslinger, og her hadde hverken kirurgene eller legene noe å stille opp med. Pest ble møtt med karantener, isolering og veisperringer for å hindre den i å spre seg, hver gang mislykket. Selv det desperate tiltaket «tilnagling» – hvor man fysisk spikret igjen de husene hvor pesten hadde vist seg og gjorde boligen om til en likkiste for levende og døde – feilet. Heller ikke grensekontroll, som ble nøye spesifisert som «nedskyting», ser ut til å ha hjulpet mye. Hver gang pesten brøt ut, flyktet legene – og myndighetene – ut av byen og stengte byporten etter seg, mens bartskjærene fikk spesialtillatelse til å fungere som leger så lenge krisen varte. Barnekopper og meslinger ble møtt med fatalisme og oppgitthet. Begrepet «smitte» var kjent, men man ante ikke hva smitten besto i. Den vanlige tankegangen var at det var damper og gasser, de såkalte «miasmer», eller rett og slett «dårlig luft». Det gjaldt derfor å komme seg vekk til et sted hvor luften ble antatt å være renere.

Andre tilstander var endemiske – de hadde vært der i uminnelige tider. En av disse var spedalskhet, som man nå antar kom til Skandinavia med de hjemvendte korsfarerne i høymiddelalderen. De syke fikk følelsesløse flekker på huden og knuter på kroppen, og etter hvert ble de ganske så vansiret ved at forskjellige legemsdeler råtnet vekk, falt av eller ble spist av rotter og mus.

Man visste ikke hva den skyldtes, men man holdt avstand til ofrene – ikke på grunn av smitte, men på grunn av stank og motbydelighet. De fleste spedalske gikk rundt på sine egne gårder inntil de ble så redusert av sine lidelser at de måtte tigge; eventuelt så nedkjørte at ingen holdt ut å være i nærheten av dem. Noen klarte å få innpass i institusjoner i Trondhjem eller Bergen, de såkalte «leprosarier» eller «hospitaler» – som regel oppkalt etter St. Jørgen. Der henslepte de sine siste dager inntil de døde. Noen effektiv behandling eksisterte ikke. Smittsomheten var omdiskutert like frem til Armauer Hansen fant bakterien. I store strøk av Norge kaltes spedalskhet «arvesyken». − 41 −

TORGRIM SØRNES

En annen lidelse man kjente til, var «skjørbuk» eller «skorbut». I dag er skjørbuk anerkjent som en mangelsykdom, nærmere bestemt mangel på vitamin C. Symptomene er først tretthet og sløvhet; deretter kortpustethet, smerter i kroppen, utslett og væskende, pussfylte sår, inntil pasienten til slutt dør. I Norge var skjørbuken på denne tiden vanligst om våren, da man i løpet av vinteren hadde tæret bort kroppens forråd av vitamin C uten å få fylt på nytt. I fengsler og på lengre skipsreiser ble sykdommen alvorligere og medførte en høy dødelighet.

Vitamin C finnes i grønnsaker, frukt og bær; noe som ikke var en del av kostholdet i Norge om vinteren.

1700-tallets medisin derimot forsto ikke noe av dette. De definerte scorbutus som en forråtnelse av blod og lymfe, en sykdom som skyldtes et sammenbrudd av kroppens væskebalanse. Her kjente man til en behandling – såkalte «antiskorbutika», for eksempel succus citri (sitronsaft), men man hadde ikke anelse om hvorfor den skulle virke. Således var skjørbuk en uvanlig sykdom – ellers gjaldt det for enhver pris å få væsker ut av pasienten, enten som årelating, oppkast, klyster eller svettekurer, men her ga man pasienten væsker inn.

En tredje sykdom som manifesterte seg i huden, var scabies. I dag innebærer diagnosen rett og slett «skabb», og det er en kjent midd som skaper kløen. På 1700-tallet ble også scabies definert som «en hudsykdom, som skyldes opphopning og forråtnelse af blod og lymfe».31 En undergruppe av scabies var scabies maligna, «ondartet skabb», som man da mente var en komplikasjon til syfilis. Den medisinske ekspertise hadde også merket seg at utslettene kunne minne om dem man fikk ved skjørbuk, og dermed oppfant man undergruppen scabies scorbuticam – skjørbuks-skabb.

I og med at ingen visste noe av hva disse sykdommene kom av, mente man også at de kunne gå over i hverandre – at noe som hadde begynt som skabb, kunne utvikle seg til spedalskhet; og det ble derfor definert en mengde blandingssykdommer, for eksempel scabies leprosa-scorbu− 42 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

tica hvis utslettene kunne ligne snart på det ene, snart på det andre. I virkeligheten er disse diagnosene ikke uttrykk for at man identifiserte spesifikke sykdommer med spesifikke årsaker, men at legene bare litt skjødesløst beskrev det de til enhver tid så.

Så, på ett eller annet tidspunkt, endret sykdomspanoramaet seg – en ny tilstand spredte seg over Europa: syfilis, den napolitanske syke.

Syfilisen hadde et ganske grotesk forløp den gangen fremfor i dag.

Da den først opptrådte i Europa i 1495, var den: «… så fryktelig å se på at ingen ville tro at den sykdommen vi har i dag, er den samme. De hadde byller som sto ut som kongler, ut av disse fløt en så stinkende, skitten materie at alle som kom i kontakt med stanken, trodde de ble infisert selv. Byllene var mørkegrønne, og synet av dem var like sjokkerende som smerten i seg selv, og denne var som om den syke hadde blitt lagt på åpen ild.»32 Nå ble sykdommen raskt noe mildere i sitt forløp, men desto mer kronisk. Store, åpne sår med puss som åt seg inn til knokler og muskler, eksisterte fremdeles, men tok livet av pasienten mye langsommere enn på 1400-tallet. Man forsto raskt at den ble spredt ved kjønnslig omgang, men det var da også det man begrep. Standardbehandlingen var å få den syke til å svette og spytte; på den måten skulle væskebalansen i kroppen gjenopprettes og de «forråtnede» stoffene drives ut. Svettingen kunne man få til ved å varme opp rommet, for spyttingen brukte man kvikksølv. Noen drakk kvikksølvet, den såkalte «van Swietens væske»; andre nøyde seg med å smøre det på sårene. Atter andre lot pasienten puste inn dampen.

Ingenting av dette hadde noen gunstig effekt på den syke, selvsagt.

Syfilis har den egenskapen at de åpne sårene midlertidig kan lukke seg av seg selv, noe som straks ble tolket som at behandlingen hadde virket og at legen var en suksess. Når sårene så senere åpnet seg igjen, var det − 43 −

TORGRIM SØRNES

alltid den sykes egen feil som hadde forårsaket sitt «recidiv». På den annen side hadde kvikksølv mye bivirkninger, men legene klarte ikke å skille mellom disse og sykdommens naturlige forløp.

Syfilisen kom til Norge på samme måten som svartedauden i sin tid – sjøveien. I 1710 dukket et russisk krigsskip opp utenfor Stavanger, la seg i vinteropplag med et etter sigende «ryggesløs Mandskab». Disse matrosene «søgte Conversation med det Nordske Quinde-Kiøn der i havnen»; formodentlig har matrosene og damene funnet et felles språk å føre konversasjonen på. Ikke bare det, men «lige saa de nordske Fruentimmere undertiiden om borde at besøge Russerne» og spredte en smittsom sykdom derfra – eller som man så poetisk uttrykte seg: «at Russerne meddeelte vores Nordske Fruentimmer nogle af deris Russiske eller rettere veneriske Frugter». Først da skipet var avreist, ble deres norske venninner syke. Damene forsøkte å rømme stedet, men syfilisen ødela dem raskt; de fikk så store, åpne sår rundt kjønnsorganet «at de ey kunde gaae». Deres skjebne var ille, inntil de «omsider creperede udi Miserable Omstændigheeder af Stanc etc» – «i jammerlig Tilstand».

Fra dette fokus spredte så lidelsen seg videre. De smittede kvinnene kunne ikke lenger ernære seg av å yte seksuelle tjenester, men noen av dem tok arbeide som ammer; «og derved forplanted samme venerische Frugter» til de små barn.

I 1738 kom en såkalt «ostindiafarer» – et skip som handlet på de dansk-norske koloniene i Bengalbukten – hvor nesten hele besetningen var «befængt med en sær smitsom Sygdom» – («som da sagdes af Fransoser»). Skipet la til i Egersund og gikk i vinteropplag, mens matrosene spredte sin sjarme og esprit rundt i Egersunds havnekvarterer. Derfra spredte sykdommen seg til resten av byen, «saa at den gik fra Bøgd til Bøgd, og fra Præstegield til Præstegield». Denne nye sykdommen ble i begynnelsen oppfattet som syfilis, men skiftet fort navn til det lokale «rade-syge» – «rade» er et dialektord som betød «slem» eller «ond».

Sognepresten i Herøy på Sunnmøre kunne fortelle at et skip had− 44 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

de kommet inn fra Ostindia på Haugsholmen i 1749. Matrosene om bord var smittet med syfilis; disse smittet så den lokale befolkning – sannsynligvis ved ikke-maritim atferd – «og siden meer og meer udbredt sig».

Syfilisen, fortalte sognepresten, viste seg «med stærk Kløde, især paa de haarriige Stæder, den udbryder ofte med hæslige og om sig ædende Saar, den betager mælet, eller giør det Hæst. Naar den har taget overhaand, fortærer den Kiødet af deres Been, og som en Kræft æder om sig». Selvmord fulgte i sykdommens spor, de overlevende henslepte sin tilværelse «i stor Smerte». Det gjorde ikke saken bedre at innbyggerne på Herøy måtte leve av «feed Fisk og dennes Lever» i et tåkefullt klima, hadde usunn luft i husene «af deres med Trahn besmurte Klæder» og ikke minst at de aldri fikk mosjon – de satt bare der i båtene sine og dro fisk.

Under syvårskrigen noen år senere dukket et tilsvarende flåtebesøk opp i Trondhjem – dette var et fransk skip fra Guadeloupe, hvor folket «var befængt med venerisk Syge» og smittet store deler av byens befolkning med denne.

Syfilis ble oppfattet som en utvortes sykdom, og således var det kirurgene som skulle stelle med den. Det symptomet man så, var sårene og lesjonene på huden. Fikk man dem til å gro, var pasienten helbredet.

Allerede i 1672 hadde bartskjærene derfor fått kongelig tillatelse til å gi decocta – avkok – å drikke til syfilitikerne (eller i datidens språkdrakt, «de franzøske Pokker»).

For første gang bestemte nå staten seg for å gripe aktivt inn mot et medisinsk problem med remedier utover karantener, tilnagling og nedskyting. Hvorfor akkurat nå, og hvorfor akkurat mot syfilis, er vanskelig å forstå. Det kan muligens ha sammenheng med at det medisinske miljøet nå hadde en helt ubegrunnet, men desto mer entusiastisk tro på at denne sykdommen ikke bare kunne helbredes, men endatil utryddes; i tillegg rammet den i stor grad den del av befolkningen som − 45 −

TORGRIM SØRNES

utgjorde Hans Majestets inntektsgrunnlag. En trussel om at soldatene som utgjorde grunnlaget for de væpnede styrker, var i ferd med å dø, kan også ha gjort sitt.

Radesyken ble oppfattet som noe annet, men enda verre og farligere enn syfilis og spedalskhet. Syfilisen måtte man tross alt anstrenge seg noe for å få, og spedalskheten var man ikke sikker på om var smittsom i det store og det hele. Radesyken derimot spredte seg i befolkningen på et ukjent vis og medførte de verste lidelser for de syke.

I 1755 vedtok Hans Majestet kong Frederik V derfor å opprette tre sykehus som skulle innkvartere og behandle syfilitikerne – ett i Christiania, ett i Moss og ett i Drammen. Bare det i Christiania ble noensinne opprettet, de andre to svant hen i den byråkratiske natt. Men de borgerne av Christiania som var så elendige at de ikke kunne behandles hjemme, kunne altså søke hen til et eget syfilis-sykehus for å få sine kurer med kvikksølv, svette, spytte og tømme sine tarmer med purgativa og laxantia som skulle rense dem for djevelskapen. Årelating ser ut til å ha vært standard uansett.

I 1761 ble et tilsvarende sykehus opprettet i Kristiansand; her var det en danske, doktor Nicolay Storm, som fikk oppsynet – mot en fyrstelig gasje, selvsagt; 300 daler til ham selv, 200 daler til de medikamenter han måtte finne nødvendig. Imidlertid ble Storm lokket videre oppover i landet og tok nærmest umiddelbart imot stillingen som bergmedikus på Kongsberg. Hans etterfølger, dr. med. Johan Philip Lesser, varte heller ikke lenge; han døde samme høst som han ble ansatt.

Denne Lesser var i seg selv et uttrykk for den utrolige – og komplett ubegrunnede – terapeutiske optimisme som preget 1700-tallets leger. Etter å ha tatt doktorgraden sin på barnekoppene i Kiel i 1756 skrev han om «En ny sikker og let Helbredelsmaade imod Bid af galne Hunde».33 Kanskje like greit at han ikke fikk for mye å gjøre med de sørlandske syfilitikere.

Etter ham ansatte man en medisinstudent, Christian Mangor. Han − 46 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

var dog mest interessert i fødselshjelp og tok da også sin doktorgrad på det feltet, og han dro da også tilbake til Danmark så fort sykehuset i Kristiansand ble nedlagt i 1765. På de 20 måneder Mangor hadde bestyrt sykehuset, hadde han hatt 51 pasienter der; de første 28 hadde en «fuldkommen cur», 17 av dem var døde, og seks var «udgaaet».

Man merker seg at den i Kristiansand værende «provincialmedicus», dr. med.* Friedrich van Zee,34 aldri ble betrodd bestyrelsen av sykehuset. Dette kunne vel ha sine grunner – van Zee hadde absolutt sine skyggesider, det ble senere beskrevet av stiftsamtmannen Hagerup at «for nærværende Tiid haver hand [van Zee] ingen Svend, og faaer han een, saa kand hand icke beholde ham, thi ingen kan være hos ham for hans underlige Væsens Skyld». I tillegg til å være «underlig» var han også korrupt og fikk tolv skilling fra Kristiansands apotek for hver resept han skrev ut («kick-back» som det heter nå for tiden). Van Zee fikk i 1748 en skriftlig skrape fra kongen fordi han ikke ville behandle de fattige, noe som jo var en del av jobben som «landphysicus» og grunnen til at han mottok sin fyrstelige gasje.

Van Zee syntes særdeles lite om at han nå ble forbigått, og skrev noen rasende og ikke minst selvforherligende brev oppover i systemet hvor han lurte på om hans overordnede «maae være af de Tancker, at ieg enten er død, eller og icke meere er qualificeret». Men tvert imot, hevdet han, han hadde «i 26 Aar her i Stiftet practiceret og cureret nogle Tusinde Mennisker» hva derimot den unge Mangor ikke hadde.

På den annen side kunne kanskje van Zee være fornøyd, han også.

Sykehuset i Kristiansand ble ingen suksesshistorie. Som van Zee selv skrev – skadefro, sannsynligvis – sykehuset hadde ved sin nedleggelse «sat saadan Skrek i endeel af Almuen, at de heller vil lide hvad de kand paa Landet i deres Sygdom uden Doctor, end crepere methodice i Lazarethet».

Så med unntak av leprosariene og syfilis-sykehuset i Christiania for*

«De Hydrops in genere», Hardewijk 1739 – «Om vattersott». − 47 −

TORGRIM SØRNES

ble nå befolkningen i Norge uten sykehus i mange år til. Radesyke, syfilis, skabb, skjørbuk og spedalskhet fikk fortsette å spre seg videre uten at øvrigheten så noen grunn til å gripe inn.

Først i 1772 gjorde man en ny innsats – det ble bestemt at man skulle bygge et sykehus i Stavanger. Sykehuset skulle romme 20 til 30 pasienter og bestyres av to kirurger – Steffens35 og Tychsen. Steffens er omtalt som «holsteiner», han skrev i alle fall all sin korrespondanse på tysk.

Han var imidlertid født i Syd-Amerika, nærmere bestemt Nederlandsk Guyana. Steffens var en barberkirurg, men nøt såpass høy anseelse som sådan at han ble sendt til Norge for å forsøke å utrydde radesyken før den utryddet nordmennene. Tychsen36 hadde tatt sin kirurgiske eksamen så sent som i 1768 og var fra det noe mindre eksotiske Tønder i Sønderjylland. Han ble godtatt i Stavanger som Steffens’ assistent og faglige underordnede.

I 1774 åpnet et sykehus i Porsgrunn under ledelse av Bratsbergs «amtsphysicus», Johannes Møller.

Etter mye om og men ble det også opprettet et sykehus i Flekkefjord i 1775. Også her fant kongen det nødvendig å sende opp en kirurg, nemlig Henrik Degen37 fra Oldenburg. Han hadde lang fartstid – bokstavelig talt – som skipskirurg både hos den russiske tsar og den danske konge – denne siste hadde sendt ham til Afrika for at han skulle styre med helsen i de dansk-norske fortene der.

Både disse kirurgene og de lokale medisinske størrelsene beskrev sine flyktige og kortvarige suksesser – noen av pasientene ble «curerede» og deretter sendt hjem; men så dukket sårene og sykdommen opp igjen.

Dette skjedde såpass ofte at myndighetene vedtok en slags «no cure, no pay»-ordning – kirurgene skulle få en fast betaling for hver «cureret» pasient, men dersom vedkommende så ble syk igjen etter utskrivelsen, måtte de behandle ham eller henne på egen bekostning. Hvis pasienten døde, ble det ingen betaling; hvis de ikke lot seg kurere i det hele tatt, var legens lønn likeledes null. − 48 −

DR. GISLESON OG HANS PASIENTER

Selv ikke denne økonomiske kombinasjon av gulrot og pisk nyttet.

At sykdommen overhodet ikke lot seg påvirke eller helbrede av deres behandling, ser ikke ut til å ha slått noen; hverken leger, kirurger eller byråkrater. Brev og noter gikk frem og tilbake over Skagerrak over hvor sykehusene skulle innredes, eller om poliklinisk behandling var best; hvor mange sykehus som trengtes, hvilken behandling som var best; men aldri om hvorvidt det var noen vits i å forsøke å behandle dem uansett.

Tvert imot ble det nå snakk om å opprette enda flere sykehus – regimentsfeltskjær von Fangen ville ha ett i Kristiansand (igjen!), kirurg Honoratius Bonnevie38 skulle ha sitt i Mandal, noen entusiastiske sjeler foreslo endatil et sykehus i hvert eneste fogderi. Sentralmyndighetene i København steilet; ikke på grunn av den manglende dokumentasjon på nytten av disse sykehusene, men på utgiftene. I 1777 fikk kirurg Bonnevie lov til å åpne et minisykehus i Mandal med plass til seks pasienter.

Mens kranglingen fortsatte mellom kanselliet, rentekammeret, legene og ikke minst det medisinske fakultet ved universitetet, skrev stiftsamtmann Hagerup bittert: «Jeg er nu kied og træt af at skrive videre i denne materie ... thi fattige Folk creperer her over alt som Fluer af denne fordervelige Sygdom uden at faae nogen hielp, da de har intet at betale med.»

− 49 −