Publica © 2020 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284160894 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Forfatterfoto: Lillian Julsvik Bibeltekstene er hentet fra Bibelselskapets oversettelse av 2011. Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
En fabelaktig andaktsbok Kj er s ti M ar ken
2020
• 4
Med stor takk til Eivind og Tormod som hadde trua på meg før jeg hadde det selv.
5 •
• 6
Innholdsfortegnelse 9 / Forord 11 / Den gamle stavens historie 14 / Drømmen 18 / En adventsfabel 20 / En annerledes skapelsesfortelling – fortellingen om kongen som hadde så god fantasi 25 / En ny start 29 / Et møte ved brønnen midt på dagen 32 / Gledeseksplosjoner i det høye 35 / Guds kriger 40 / Hotellmareritt i Betlehem 44 / Klar – ferdig – gå! 48 / Kongen som var lei seg (Saras fabel) 51 / Med klover og fire ben til Betlehem – eselets fortelling 55 / Menneskefisker 62 / Nytt perspektiv 64 / Pappa, du liksom! 66 / Pilegrimen – Simon fra Kyréne 70 / Rødt kildevann 75 / Skiftjobb – krybben forteller 78 / Svampen 79 / Vikingskipslappen
7 •
• 8
Forord Skal du lede møtet og lurer på hva du skal si? Skal du «si noen ord» og er tom for ideer? Eller kanskje du rett og slett ønsker litt inspirasjon til eget andaktsliv? Her er en liten samling med noen annerledes, kanskje til tider litt uærbødige bibelhistorier, skrevet med stor kjærlighet til stoffet og opphavsmannen.
9 •
• 10
Den gamle stavens historie Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. (Luk. 2, 15–20) Jeg ble skåret av en hasselbusk en gang for så lenge siden at jeg ikke kan huske det. Det er ikke noe igjen av barken jeg hadde den gangen. Den er slitt av. Det var en gjeter som skar meg. Han trengte støtte og hjelp når han skulle passe sauene i åsene utenfor Betlehem. Jeg var viktig for ham. Noen ganger lente han seg på meg når han skulle hvile i solsteken midt på dagen. Han brukte meg under hodet om natten for å holde utøy unna ørene, og han brukte meg til å jage vekk både bjørn og løver når de forsøkte å ta sauene hans. Gjeteren het Josva. Jeg var med ham i mange år. En kveld, mens bålet flammet høyt og vi kunne høre ulvene ule i det fjerne, skjedde det noe veldig rart: Hele himmelen 11 •
var plutselig opplyst. Jeg har aldri sett noe lignende verken før eller senere. Gjeterne fikk visst en beskjed fra himmelen, det var noe om at en frelser var født. Han skulle ligge i høyet inne i Betlehem. Jeg hadde noen ganger fått stå i kroken når kona til Josva fikk barn, men de ble da aldri lagt i høy! Benjamin ble igjen ute ved bålet for å passe sauene, mens Josva tok med seg de andre gjeterne og gikk inn i byen. De fant et lite barn. Det så helt vanlig ut så vidt jeg kunne skjønne, men det var kanskje ikke helt vanlig at et nyfødt barn lå i høyet der dyra spiste. Josva sa til Josef, som var far til barnet i høyet, at han gjerne ville gi en gave til barnet, men han hadde ikke noe annet enn staven sin. Dermed ble jeg igjen i stallen da gjeterne gikk tilbake til sauene. Jeg ble med Josef og den lille familien på flukten til Egypt, og senere tok han meg med til Nasaret. Gutten i høyet vokste til, og han fikk bruke meg når han skulle ut i åsene rundt Nasaret på tur. Mange ganger pleide han å sette seg på bakken, og så snakket han ut i luften. Jeg tror jeg vet hvem han snakket med. Da han ble voksen, forlot han Nasaret, og jeg fikk være med. Jeg hadde opplevd mye allerede, og forstod at han var annerledes enn alle andre mennesker. Men han så helt vanlig ut. Det var bare det at når han tok i meg – så kilte det. Og jeg er en trestav. Men det kilte! Jeg var med mange steder; han gikk mye og snakket med mange. Noen var syke og fikk hjelp. Mange ville bare snakke. Jeg stod som regel i en krok da, men hørte jo det som ble sagt. Sammen med barnet som nå var blitt mann, fikk jeg være med på kryss og tvers i hele landet. Det var meg han lente seg på når han var sliten, det var meg han hvilte hodet mot når han sov ute om natten, for å unngå å få utøy i ørene. Det var meg han brukte når han skulle jage sinte hunder. • 12
* * * En kveld mens vi var i en hage, kom det soldater og tok ham. Han mistet meg på bakken, men en av vennene hans, han het Peter, kom og tok meg med. Fra den dagen tilhørte jeg ham. Jeg fikk være med på mye, og jeg så mange flere mirakler. Siden gikk jeg i arv i mange, mange år. * * * Du spør meg hvorfor jeg ikke er finere? Hvorfor skulle jeg være fin? Da ville jeg jo ikke kunne gjøre jobben jeg skal gjøre. Hvis jeg hadde vært gullforgylt og full av edelstener, ville ingen våge å lene seg på meg. Slik jeg er, kan jeg brukes. Nå eies jeg av en liten gjetergutt i Jordan. Han trenger meg når han skal lede sauene. Han bruker meg til å jage sinte hunder, og han bruker meg til å lene seg på. Jeg er bra nok til det jeg skal brukes til. Og hvorfor jeg ikke har gått i oppløsning i løpet av alle disse årene? Jeg, som har blitt så mye berørt av Himmelen? Hå nei! Jeg har sett Himmelen i en krybbe med høy. Jeg har sett Himmelen i bønn på en bergknatt. Jeg har sett Himmelen gi blinde synet igjen. Jeg har sett Himmelen stilne stormen. Jeg har sett Himmelen dø og leve igjen!
13 •
Drømmen ... før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd.» (Matt. 1, 18–20) Han satte seg rett opp på sovematta. Hva i all verden var det han hadde drømt? Noe med en engel. Engel? Han var da en nøktern, alminnelig fyr, med beina godt planta på jorda. Han drømte ikke om engler. Han jobbet med hendene sine hver dag. Hvis han drømte, var det om byggeteknikker og hus som skulle ha spesielt utformede trapper eller døråpninger. Jobben hans var å kutte til stener som skulle brukes til husbygging. Han gjorde så godt han kunne, og gjorde sin borgerplikt som en god jøde. Han tenkte på Gud, bandt bønnereimene om armene om morgenen, og han fremsa Shema Israel hver dag. Og han hadde hatt englebesøk i drømme? Og hva var det engelen hadde sagt? At han ikke skulle være redd. Han la seg ned igjen og forsøkte å få pusten tilbake i rett • 14
leie. En stund lå han og hørte på hjerteslagene sine. Rytmen ble roligere. Han lukket øynene og forsøkte å tilbakekalle drømmen. – Josef, sa stemmen. – Josef. – Hvem er du? spurte han. – Jeg er Gabriel. Jeg er sendt deg fra Gud. – Fra Gud? – Ja, fra Gud. Du skal ikke være redd for å ta Maria hjem til deg og leve med henne. Barnet hun bærer, er av Den hellige ånd. Det er Guds sønn som vokser i Maria, Josef. Du skal være far for Guds sønn. – Guds sønn?! – Ja, Guds sønn. Og da var det han våknet. Hva i all verden skulle dette bety? Var det så enkelt? Var det Gud som hadde plantet frøet i magen til Maria? Han hadde blitt så utrolig skuffet da han fikk vite at hun var gravid. Han hadde stolt på henne og trodde virkelig at det var de det skulle være for resten av livet. Og så hadde hun gått hen og blitt gravid med en annen! Han var knust. Han hadde ikke villet høre på henne; hun prøvde å unnskylde seg og forklare at hun hadde hatt englebesøk. – Pøh! Englebesøk! Tull! Etterpå hadde han trampet ut og gått hjem og grått seg i søvn. Og så kom denne engelen på besøk til ham også. For en dust han hadde vært! Han kjente rødmen spre seg, ikke bare på halsen og i ansiktet, men i hele kroppen. Tenk om han hadde hørt på henne, latt henne snakke ferdig. Men han hadde avbrutt henne midt i setningen og ropt: – Jeg tror ikke på deg! før han stormet ut. 15 •
Stakkars Maria! Hvordan skulle han gjøre dette godt igjen? Han kjente seg så utrolig flau og flat som et brød. Det var midt på natta. Hva ville Anna og Joakim si hvis han troppet opp i huset deres nå og bad om å få med seg Maria hjem? Han stod opp og gløttet ut av gluggen. Det var månelyst, så han kunne se gata og alle husene. Han så huset der Maria bodde også. Hva skulle han gjøre? Han la seg på brisken igjen. Søvnen lot vente på seg. Tankene gikk til skriftene han hadde hørt fra han var barn. Om Messias som skulle komme. Men hvordan skulle Messias komme? Han måtte vel nødvendigvis først være barn. Og før det måtte han jo bli til i en mage. Kunne det være ...? Josef sukket. Han vred på seg. Han la seg over på den andre siden. Han la seg på magen. Han snudde seg rundt. Han kastet av seg teppet. Det ble for kaldt, og han dro det over seg igjen. Han sukket tungt. Tankene kvernet. Til slutt la han seg på ryggen, foldet hendene over magen og sa rett ut i luften: – Greit. Hvis det er sånn at dette er ditt barn, Gud, så må jeg jo bare tro på det. Jeg skal ta meg av barnet som om det var mitt eget. I morgen går jeg til Joakim og henter Maria hjem til meg. Josef sovnet som en stein. * * * Da han våknet, stod sola høyt på himmelen. Han tok seg ikke tid til å spise. Han løp dit Joakim bodde, og sprang rett inn i kjøkkenkroken der Maria satt ved grua og stekte brød. Han gikk ned på huk ved siden av henne, så henne dypt inn i øynene og sa:
• 16
– Maria, jeg tror deg. Bli med meg hjem og lev med meg som kona mi. Jeg skal ta meg av deg og barnet ditt. Han skal kalles den høyestes sønn, og jeg skal få hjelpe deg med å passe på ham.
17 •
En adventsfabel Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får. (Salme 71, 14) Gleden og Forventningen var bestevenner. Ikke bare det, de var naboer også. De hadde det så bra. De var sammen om det meste. De drømte sammen. De planla turer. De planla fester. Og de gjennomførte både turene og festene. Og tiden fram til det skulle skje noe, var alltid fylt med planer og ideer og drømmer. Gleden og Forventningen passet så godt sammen, for Gleden ble næret av Forventningen. Men en dag flyttet det inn en nabo i leiligheten over Gleden. Han het Behov. Og han hadde noen venner med mye penger. Han fortalte Gleden at hun ikke trengte Forventningen. Å planlegge var teit. Hvorfor skulle hun utsette i tre måneder noe hun kunne kjøpe nå? Han kunne skaffe det hun trengte så fort hun ville ha det. Behov og Glede gikk sammen på fester, dro på turer og raste rundt i byen. Det var ikke den ting de ikke var med på. Forventningen satt hjemme. Det var ingen som hadde bruk for henne. Hun savnet seg selv, og hun savnet venninnen sin. • 18
Ingen trengte Forventningen lenger. Hun kjente seg til overs. Hun satt hjemme alene mens Gleden var på byen med Behov. Men Gleden ble mer og mer lei seg. Hun kjente seg ikke lenger vel sammen med Behov. Da hun hadde fått alt hun ville, var det ikke mer igjen å se fram til. Hun klarte knapt nok å glede seg over det hun hadde. Behov oppfylte alle drømmene, men da alle drømmene var oppfylt, var det ikke mer å drømme om. Det var ikke mer å planlegge. God mat som Gleden og Forventningen kunne ha planlagt å spise og kunne fått vann i munnen av å snakke om, ble spist nesten før den var kjøpt og skapte ikke noe glede. Alle drømmene var spist opp, og Gleden savnet dem. Hun savnet å kunne glede seg til noe. Hun savnet Forventningen. Gleden uten Forventningen var som hav uten salt. Som svart uten hvitt. Som savn uten minner.
19 •
