En rak mann

Publica © 2020 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284160764 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Image by master1305 / Freepik Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

E N R A K MANN En bok om en ensom manns liv preget av ømhet, humor og tristesse.

JAN KÆRUP BJØRNEBOE

2020

Terapisamling nummer 1 – Fortell om deg selv

K

velden nærmer seg. Oppmøtet er klokken syv om kvelden i organisasjonens lokaler i sentrum øst. Jeg gruer meg og bruker lang tid på antrekket. Prøver flere varianter.

Ja, sågar en dress fra 1978. Pinstripete med rosa slips. Men speilet viser ingen nåde, og jeg ser ut som en overstappet kjøttpølse. Uten krydder. Til tross for slipset. Derfor blir det jeans og skjorte, som henger løst på utsiden. Beltet strammer jeg skikkelig til under magen slik at buksa ikke sagger.

San Quentin-gange passer best i San Quentin. Rumpa er blitt borte i årenes løp slik at jeg nå har en stor mage foran og er ganske flat bak.

Antrekket består av godt brukte klær, men renvasket. Jeg ser meg på ny i speilet. Ingen «total makeover» akkurat, men jeg er den jeg er. Deretter sender jeg ned solid med junkfood som jeg kjøpte på stamstedet mitt etter jobben. Skal man drite seg ut, er det best å gjøre det på full mage. Etter et par raske rullingser begynner tarmen å gå som et pumpeverk, og jeg rekker 5 -

akkurat å hive meg ned på ramma uten å måtte skifte underbukse. Rart ingen anbefaler fast food som klyster. Uhyre effektivt, hvis noen hadde spurt meg. Men ingen har spurt om det heller. Etter toalettbesøket er jeg klar. Klar for hva? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg skal gjøre noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Brette ut min ensomhet for andre.

Jeg skal delta i en terapigruppe for ensomme. Initiativtakerne hevder at de er en veldedig organisasjon, selv om deltagerprisen er stiv. Hvor veldedigheten, det vil si pengene, blir av, stod det ikke noe om. Jeg kunne for de samme kurspengene reist en uke til Tyrkia. Men jeg har aldri vært i Tyrkia, eller Syden for den saks skyld. Hvorfor sitte ensom der nede, når jeg sitter ensom her hjemme? Dessuten vil jeg ikke til Tyrkia.

Drammeflaska står synlig, og jeg tenker at et par skarpe uten resept vil virke beroligende, men fornuften seirer. Lukten av fyll har aldri vært en høydare. Men jeg setter den ikke inn i skapet igjen. Hvem vet, kanskje jeg må ha øyeblikkelig hjelp etter terapisamlingen når jeg atter skrider inn i min ensomme leilighet igjen.

Jeg slår av Griegs Holberg-suiten, sier farvel til undulaten Rak og tar T-banen til sentrum. Her observerer jeg mine medpassasjerer, og jeg lurer på hvor mange av dem som er ensomme. Sikkert en god del. Ingen sier noe. Slik har det alltid vært. Men før så alle ut av vinduet. Nå ser alle inn i mobilen.

Jeg har også en mobil, og den vekker oppmerksomhet hver gang jeg tar den frem. Utrolig at det kan stå til liv så lenge inne i denne lille elektroniske boksen. Men jeg trenger ikke mer for å snakke med de som ringer. Telefonselgerne.

Etter litt om og men finner jeg lokalet. Greit nok. Her og der ser jeg skygger ute på gaten. Med mitt skarpe blikk for - 6

ensomhet skjønner jeg straks at dette er «kollegaer». Ingen gjør mine til å gå inn, og ingen tar kontakt med hverandre.

Altså, vi oppfører oss helt som vanlig. Det lukter sigarettrøyk.

Klokken viser fem over syv. En dame med fistelstemme kommer ut og går rundt til hver enkelt og ber oss komme inn.

Kanskje hun også er nervøs. Syv stykker av de tolv jeg ser, følger oppfordringen og går inn. Der blir vi møtt av en mann og noen stoler satt opp i en ring i et kjellerlokale. Rommet fremstår ikke akkurat som et moderne konferanserom, men arrangørene har gjort det beste ut av det med stearinlys og tørkede blomster. Kaffe, te og vann står fremme, sammen med kjeks. Og en tørkerull. Det slår meg at her kan det bli tårevått. Stillheten er som den verste støy. Blikkene flakker, og alle kan etter hvert mønsteret i teppet utenat. Jeg er glad for at jeg tømte tarmen før jeg kom hit, for jeg er så nervøs at hva som helst kan skje. Munnen er like tørr som en kraftig bakrus. Jeg må rive tungen løs fra ganen. Gud forby at jeg får første spørsmål. Kurslederne benker oss ned, og vi er klare.

– Velkommen, alle sammen. Så bra at dere ville komme. Jeg tror vi skal få det veldig fint sammen denne kvelden, og de to neste kveldene, sier den kvinnelige lederen.

To kvelder til? Det hadde ikke jeg fått med meg, og kjenner at jeg begynte å svette og vil helst gå. Det er nesten slik at jeg angrer på at jeg ikke dro til Tyrkia i stedet. Men tyrkiadrømmen, eller rettere sagt marerittet, sprekker raskt fordi jeg får spørsmål om jeg kan ta ansvar for å fylle på vann, te og kaffe.

Sprut rød nikker jeg ja mens jeg prøver å roe egget. Mens jeg går rundt med påfyll, lengter jeg desperat etter mitt faste behandlingsregime: rullings og dram.

Lederne presenterer seg som terapeuter. Hverken mer eller 7 -

mindre. Terapeut er vel ingen beskyttet tittel, men jeg antar at de har greie på saker og ting siden de sitter der de sitter.

Kvinnen ser ut som en typisk terapeut, slik som mitt bilde er av dem. Lang, tynn og kledd i noe som må være en kjole, med mye annet tøy hengende utenpå. Alt går i sort, brunt og grått.

Håret er langt, og deler av det er satt opp i en topp så skjødesløst at hun må ha brukt lang tid på å få det slik. Brillene er store og sorte. Dessuten har hun verdens største skjerf som hun hele tiden kaster bakover i noe som jeg tror må være en innstudert bevegelse. Ingen sminke, bortsett fra en stor, rød munn. I og med at hun snakker mye, forsterkes effekten av det hun sier av denne røde munnen. Av og til får jeg ikke med meg hva hun sier, fordi jeg bare ser på munnen. Den ser så grådig ut at den kan sluke alt i sin nærhet. Omtrent som et sort hull i verdensrommet, bare at dette er rødt. I alt virker hun som en overstrømmende person som sikkert har veldig mye følelser i seg bak klær og røde lepper. Den mannlige terapeuten er liten og mager med langt hår. Han ser ut som en avdanket rockemusiker. Tredagersskjegget kler ham. Han har sorte jeans og en utslitt dressjakke med oppbrettede ermer, og armene er fulle av tatoveringer. Jeg skimter et tatovert bilde av en gitar, et barn og av alle ting en fisk. Min oppfatning av dem så langt er at de virker hyggelige og velmenende. Resten av inntrykket vil jeg vente med.

Forsamlingen må sies å være en broket skare. Fire kvinner og tre menn. Alder mellom atten og sytti år. En av kvinnene er pakistansk, og en av mennene er en muslim fra Jemen.

Attenåringen er en gutt fra vestkanten. Resten minner mye om meg selv, bortsett fra en kvinne som skiller seg radikalt ut.

- 8

Ca. 40 år. Elegant. Jeg lurer på hva hun gjør her? Det lurer sikkert alle de andre også på. Kanskje hun selv også?

Terapeutene innleder med å si hvem de er. De jobber deltid i denne organisasjonen. Mannen er til vanlig vernepleier, og damen jobber i NAV som kontorleder. De forsikrer oss om at de har stor menneskekunnskap og gode resultater med gruppene sine. De er ikke ensomme, til tross for at begge er skilt.

Mannen er sågar i sitt tredje ekteskap. Denne gangen med en dame fra Thailand, og det fungerte godt. Kvinnen gikk inn i sitt første ekteskap for tjue år siden, og for ti år siden lukket hun opp skapdøren og kom ut av skapet. Som lesbisk. Begge har barn. Mannen sågar fra alle tre ekteskap.

Muslimen fra Jemen liker tydeligvis alle ekteskapene og barna. Det kan man se, og jeg aner et «Allah er stor» på norsk, men da lesbehistorien kommer frem, kommer en annen kommentar. På arabisk. Etterlatt inntrykk av tonefall og kroppsspråk gjør at Google Translate er overflødig.

Etter denne noe usammenhengende historien fra terapeutene er det vår tur. Vi begynner med attenåringen.

Alle ser på ham, men det kommer ingen reaksjon. Gutten borer hendene enda lenger ned i saggebuksen, og hetta på genseren har han for lengst trukket opp over en caps hvor det står «Who?». Om han med det ordet mener bandet «The Who», eller at han ikke vet hvem han helt er, tør jeg ikke å spørre om. Han har et underlig uttrykk i ansiktet. Ikke surt, trist eller arrogant. Mer rådvilt og oppgitt. Til og med jeg ser at tøyet hans ikke er kjøpt på Dressmann. Ei heller klokken og de fargerike skoene. Rundt håndleddet bærer han en lisse sammen med et plastbånd, hvor jeg tror det står noe med Hell.

Er han satanist eller noe? Etter en stund begynner han å fikle 9 -

med plastbåndet, og jeg ser resten av teksten. «Highway to Hell». Et konsertbånd altså. En musikkinteressert attenåring.

Jeg kjenner at jeg blir litt flau over min forutinntatthet, og at min interesse for ham stiger. En musikkinteressert guttunge.

Konsertbåndet rives nesten av, og plutselig utbryter han: – Game over, er det første han sier. Og så sier han ikke mer.

Det blir stille. Stille så lenge at til og med terapeutene synes det er stille. Og da har stillheten vart lenge.

– Game over? spør en av de andre. – Hva mener du med det?

– Jeg er spilleavhengig og er bare på sosiale medier, og har venner akkurat så lenge som jeg har strøm. Jeg er aldri ute, skulker skolen og er i krig med foreldrene mine. Og alle andre.

Etter dette siger han ned i stolen. Hendene i lommen, capsen trekkes ned i ansiktet. Game over! Jeg får nesten inntrykk av at hans krig er en verdenskrig. Han mot resten av verden.

Terapeutene takker for hans åpenhet og sier at han ikke er alene i denne verden om å føle det slik. Her kan mye gjøres.

Bare vent. De appellerer til at han skal fortsette på historien sin fordi, som terapeutene sier, da vil han også være til hjelp for de andre gruppedeltagerne. Men gutten holder munn.

Den mannlige terapeuten sier at han ikke må gå i forsvar, men være enda mer åpen og fortelle. Men krigeren sier ikke et ord mer. Kroppsspråket er fastfrosset, og han ser rett igjennom, eller i alle fall rett mot, den nærmeste murveggen. Han rører ikke en muskel. Selv det gule konsertbåndet får være i fred. Det eneste som beveger seg, er øynene som farer frem og tilbake. Flakkende, som det sannsynligvis ville stått i en legejournal. I tillegg er de helt blanke.

Jeg opplever situasjonen som ubehagelig. Attenåringen ser - 10

altså synlig stresset ut, og jeg er nesten redd for hva han kan finne på. Som nyutnevnt kelner fyller jeg i et glass vann og gir dette til gutten. Høyrearmen hans spretter ut omtrent som på en fjernstyrt robot, griper plastglasset, og jeg mener jeg hører «takk». Vannet går ned. Plastglasset knuses inne i hånden hans. Alle kvekker til, men ikke gutten. Anspent setter jeg meg ned på stolen igjen. Gutten ser ut til å ha det litt bedre.

Resten av samlingen går greit, og terapeutene følger samme konseptet med alle.

De to neste sa ikke stort. En er arbeidsledig, og en i full jobb. Felles for begge er at de er dønn ensomme. Ingen å ringe til. Ingen som ringer. En telefonselger er dagens høydepunkt, og mye av pengene deres går derfor til å kjøpe tullete ting av selgerne som ringer. Akkurat her kjenner jeg meg igjen, og tenker på at jeg så sent som i går skiftet strømleverandør. For hvilken gang?

Så er det min tur. Jeg sier tingene som de er. Arbeidsleder og alt det greiene der. Noen av de andre virker faktisk misunnelige og lurer på hvorfor jeg er på dette kurset. Jeg må innrømme at selvtilliten stiger litt etter dette, og jeg serverer galant en runde kaffe uten å rødme.

«Den pakistanske kvinnen» må sies å være meget vakker, til tross for sitt triste drag over ansiktet. Den vevre kroppen hennes er inntullet i noe jeg tror er en sari. Rosa. Håret ser ut som reklame for de mest fantastiske parykker. Langt, mørkt og henger løst nedover ryggen i en lang flette. Øynene er mørke og i tillegg sminket. Kinnene er frisket opp med rouge, og leppestiften matcher sarien. Men i og med at hun er ganske mørk, passer alle disse fargene sammen, og hun fremstår i mine øyne kun som klassisk vakker uten å være utfordrende.

11 -

Hennes historie er også klassisk: Hun brøt ut av et arrangert, barnløst ekteskap og var nå boikottet av alle i familien, pluss venner og taxisjåfører. Eksmannen hadde betraktet henne som sin eiendel, på lik linje med inventaret. Hun fikk knapt forlate leiligheten, og hun mistenkte at noen i hans familie alltid fulgte etter henne. Denne overvåkningen gjorde henne på grensen til gal. I sin desperasjon hadde hun ringt en hjelpetelefon, og mot alle odds satt det en annen pakistansk kvinne i den andre enden. Etter å ha hørt historien sa hun bare: – Forlat din mann. Og det gjorde denne kvinnen dagen etter.

Heldigvis hadde hun jobb i en økonomiavdeling grunnet en solid bachelor. Allikevel følte hun seg ensom, og lønningspils og «one night stand» er ikke hennes greie. Hun drar i det løst danderte sjalet over håret mens hun snakker, og er synlig ukomfortabel. Mannen fra Jemen har tydeligvis noe på hjertet, men blir roet ned av terapeutene. Presentasjonene først.

Neste mann ut er nettopp mannen fra Jemen. Han virker stor der han sitter i sin løsthengende kjortel med noen poseaktige bukser under. Joggeskoene ser ut som om de har gått rundt ekvator. Skjegget er grått, mens håret fortsatt er mørkt.

Jeg tror ikke han er en vakker mann, men han er en mann man ikke glemmer når man har sett ham. Jemenitten utstråler handlekraft, og jeg tenker at denne mannen vil jeg heller ha på mitt lag enn motstanderens.

Han har jobb som renholder, og han sender stort sett alle sine penger til Jemen og lever derfor et enkelt liv i Norge.

Omgås ingen nordmenn, bortsett fra et jobbmessig forhold til arbeidslederen, som er en norsk kvinne. Renholderen har bodd i Norge i mange år, og norsken hans er bedre enn hos de fleste etniske nordmenn. I og med at han gir fra seg pengene - 12

sine, er hans sosiale liv begrenset. Han takker biblioteket for at han i det hele tatt overlever, og han har stor sans også for norske forfattere. Hamsun er favoritten. Ibsen ser han på som interessant, men for radikal. I Jemen hadde han vært journalist og kritisk til det meste. Dermed en enveisbillett til Norge.

Han spør nå om han kan si noe til de andre, men det kan han ikke. Litt fornærmet trekker han kjortelen tettere rundt seg og fester blikket på den siste deltageren.

Siste person ut er kvinnen på ca. 40 år, som mer ser ut som hun skal på date enn en samling i ensomhetens tegn. Hun er vulgært vakker og et sikkert blikkfang for de fleste menn.

Kvinnen har nok handlet mesteparten av det man kan handle i kroppsbutikken. Alt sitter fortsatt der det satt for tyve år siden. Huden i ansiktet er stram, og dermed ingen rynker. Lyst hår og mørke øyevipper. Neglene er tilpasset et liv uten såpevann, hagearbeid og husvask. Mørkeblå av farge. Jeansene må være rullet på og er fulle av hull. Jeg tenker i mitt stille sinn at det er rart at hun går så hullete kledd? Skoene er et kapittel for seg. Hun har sko med så høye hæler at jeg lurer på hvordan hun klarer å gå. På overkroppen har hun en løstsittende genser som skjuler det meste. Blikket er direkte, og hun virker ikke redd for noe. Jeg kjenner at jeg er spent på hennes historie. En historie vi ikke trenger å vente lenge på etter at hun får ordet. Kvinnen gjør et innstudert kast på det lange, lyse håret, bøyer seg frem med albuene på lårene og sier: – Jeg bor på Bygdøy, hadde ræva full av penger, har aldri jobbet. Ingen barn og etter siste måned heller ingen mann eller sponsor, som dere sikkert ville ha kalt ham. Jeg tror selv at jeg er snill, og jeg trodde jeg hadde tonnevis av venner. Men jeg har funnet ut at jeg ikke har en eneste nær venn som jeg 13 -

kan betro meg til. Livet har vært overfladisk, men til tider morsomt. Mannen min, som er femten år eldre, har stort sett bare jobbet. Jobbet med det jeg trodde var finans, men som etter hvert også inkluderte jobbing med andre. Ekteskapet er i min verden bygget med plass for to, men når det hele tiden har kommet nye personer inn i skapet, blir det trangt og utrivelig. Selv om stort sett alle disse skapsprengerne har vært menn. Han har altså bedradd meg i årevis. Utad vil han nå flytte sammen med en ny kvinne i et proformaforhold, og holde på med skapsprengerbanden i det skjulte. Den nye dama hans ser da på dette som en ren forretningstransaksjon.

Noe jeg ikke ville gjøre, og derfor sitter jeg her.

Ordene velter ut i et slikt tempo at man skulle tro at hun leste opp fra et manus. Følelsesmessig virker hun ganske uberørt utad, men hun vrir hele tiden hendene, og jeg ser svettedråper på overleppen. Mannen fra Jemen gjentar sin tidligere kommentar på arabisk og vifter med kjortelen. Han ser ikke god ut og har det tydelig vondt.

Terapeutene som hadde nikket velmenende under hele sesjonen, gjør sine notater og oppsummerer med en setning: – Her er det mye vi skal snakke om, og dere vil få nye opplevelser på neste samling.

To timer var gått, og alle synlig slitne. Neste møte blir avtalt, og vi rusler taust hver til oss. Jeg er i tvil. Skal jeg stille neste gang? Usikkert. Straks jeg er innenfor døren hjemme, setter jeg på Rakhmaninov på lydanlegget, ruller meg en feit rullings, åpner en pils og skjenker meg en dram av en slik størrelse at enhver skjenkekontrollør kunne notert sitt livs største avvik fra standard.

Jeg tenker igjennom seansen, og jeg må motvillig innrømme - 14

at jeg har fått noe ut av det: to gram mer selvtillit. Det å reise seg opp og servere kaffe i plenum har jeg aldri gjort før. Ei heller fortalt noen noe som helst om meg selv. Jeg? En ubetydelighet. Og de hørte etter. Utrolig. Etter to rullings til, pluss et par drammer, bestemmer jeg meg: Jeg skal faen ikke til Tyrkia, men stiller på neste samling.

15 -

Bak nedrullede øyelokk

J

eg har lest et eller annet sted at når livstidsdømte fanger i USA våkner i cellene sine om morgenen, venter de med å lukke opp øynene. Dette fordi fangene i disse få minuttene lever seg tilbake til tiden da de ikke satt i fengsel. Den personen som oftest opptrer bak de nedrullede øyelokkene til fangene, er mor. Ikke far, i og med at han for mange av dem ikke har vært til stede, og kanskje har vært en medvirkende årsak til at de ligger akkurat her med gjenlukkede øyne. I de øyeblikkene de som barn er sammen med sin mor i denne drømmeverdenen, er de som regel ute i naturen eller andre åpne steder, hvor det er frihet og utsyn. Men så må fangene åpne øynene og vende tilbake til den virkelige verdenen de så sterkt forsøkte å fortrenge i noen minutter, for så å møte det virkelige liv i en celle. Uten vindu eller muligheter til å se lyset. En ny dag presser seg på. Lik dagen i går.

Jeg sitter ikke i fengsel, men jeg kjører det samme ritualet.

Jeg våkner alltid tidlig. Så tidlig at byens sus ennå ikke kryper inn gjennom det åpne soveværelsesvinduet, og ingen har så - 16

langt trukket ned i toalettet i blokka der jeg bor. Hver morgen ligger jeg her noen minutter i sengen med lukkede øyne og tenker på tidligere stunder som har vært på grensen til det lykkelige. Det rare er at det stort sett bare er de lykkelige stundene som fyker forbi. Sjelden triste ting. Dette er stunder som alltid ble tilbrakt sammen med Mutter i min barndom.

Samtidig tenker jeg over hva dagen i går ga meg, og hva dagen i dag vil gi. Svaret er akkurat det samme hver gang: Dagen i dag kommer til å gi akkurat det samme som dagen ga i går.

Altså ikke mye, men jeg vil komme igjennom. Et greit, men ensomt liv. Ingen særlige høydepunkter, men et liv på det jevne med flere nedturer enn oppturer.

Plutselig slår uroen inn. Jeg blir med en gang lys våken.

Minnene fra terapisamlingen kvelden før er på grensen til utmattende for en mann som meg. Jeg er nå i tvil om jeg klarer å gå neste gang. Allerede nå har jeg gitt mer av mitt liv på samling nummer en til andre mennesker, enn i hele mitt tidligere liv. Men denne gruppesamtalen har også gitt meg noe.

Det kjenner jeg. Svakt passerer de ulike personene meg forbi.

To damer, en mann og en gutt. Pakistan, Jemen, Bygdøy og Vestkant. Pluss meg, da. Ekte Østkant. Kan en slik gruppe være det jeg trenger? Trolig ikke.

Suget etter en rullings, samt en full blære, gjør at jeg står opp. Naken. Så naken som bare en eldre mann kan være, med alle sine humper og skrukker. Jeg går ut på badet. Setter meg på doen. Det er greiere å sitte, i og med at trykket er borte.

Til tross for to nattlige dobesøk var det i grevens tid at jeg fikk satt meg ned. Strålen pipler, og jeg må se etter om jeg er ferdig. Jeg er ikke helt sikker, men bestemmer meg for å være ferdig. Deretter reiser jeg meg og ser meg selv i speilet. En 17 -

mannekropp, som så mange andre kropper på samme alder.

Ikke noe å rope hurra for, men den duger. Jeg vasker meg med klut som jeg alltid har gjort. Trusa tåler ikke en dag til.

Skjorta duger fortsatt. Jeg er ingen gris, men overdreven vasking liker jeg ikke. Men kroppen er alltid ren, og billig-deoen funker fint.

Jeg er altså en av dem som aldri blir sett, men som bare er der. Et lite, usynlig tannhjul i verdensmaskineriet, men et helt nødvendig sådant. En slags produksjonsfaktor som bare leverer og leverer, og som aldri lager bråk eller setter krav. Jeg er i det som arbeidsgiverne kaller for «arbeidsstokken». De fleste av oss som befinner oss i denne gruppen mennesker, fungerer fint både med seg selv og sammen med andre. De oppdrar sine barn, kjemper sine kamper, og livet ruller forbi med sine oppturer og nedturer. Men noen i denne klassen faller utenfor. Det er de ensomme.

Jeg tilhører den kategorien mennesker som aldri har fått en rosende tale eller på en eller annen måte har vært midtpunktet. Riktig nok ble jeg nevnt på femogtyveårsjubileet på jobben, vel vitende om at det var femogtyve år til neste tale. Men det kommer en anledning hvor vakre ord alltid blir trukket frem om oss alle. De slynges da mot oss så vakkert og berusende at det er godt at hodet er kaldt. Kroppen også, forresten, der vi ligger i en kiste på vei mot siste stoppested til den lokale kirkegården. Jeg har alltid lurt på hvorfor i helvete må man vente på disse ord til vi er på vei til himmelen? Tenk om nekrologer kunne gjøres om til prologer? Hvilken start på et liv!

Hvorfor føler jeg meg på utenfor? Det tenker jeg mye på.

Kan jeg ikke bare ta kontakt med noen?

- 18

– Skjerp deg, sa en fastlege til meg en gang.

Da tok jeg virkelig tak og skjerpet meg: Jeg byttet fastlege.

Du kan godt si «skjerp deg» til en alkoholiker, en psykiatrisk pasient, en spisevegrer, en ensom person eller en superfeit type. Bare fortsett å mase. Det hjelper ikke det døyt, fordi dette er virkelig kompliserte saker. Jeg trenger hjelp, men finner ingen hjelper. I desperasjon har jeg derfor oppsøkt denne terapigruppen. Egentlig føler jeg meg stigmatisert og mistenkeliggjort av alle de som ikke er ensomme. Og det underlige er at jeg føler meg som en hederlig og rak mann som forsøker å gjøre mitt beste her i livet. Mulig dette er en feil oppfatning, men slik føler jeg det i en alder av noen og seksti år med sivilstatus «enslig» og med bopel i en høyblokk øst i byen. Fin utsikt og ordnede forhold. Jeg jobber, noe jeg har gjort hele mitt liv. Til tross for mitt utseende og miserable levesett har jeg bare vært syk én gang og er ellers ikke borte fra jobben. Jeg trener aldri, men går en tur hver søndag kun for å holde ut denne hviledagen. Av utseende er jeg liten. Bare 170 centimeter med skosåle, uten høye hæler. Vekt aner jeg ikke, men jeg er vanlig slank sett bakfra. Men med årene har magen kommet og rumpa gått. Gud vet hvor den gikk hen, men restene henger og slenger bak i min slitte, men rene dressmanntruse.

Foran henger noe annet og slenger, og som jeg observerer via speil. Ikke av de største, men henger sånn noenlunde med ved berøring og visuelle stimuli. Bena er tynne. Jeg er skallet og så en periode ut som en munk. Nå raker jeg av alt sammen og ser ikke ut som en munk, men ser heller ikke noe bedre ut. Briller bruker jeg ikke. Ansiktet er helt greit, bortsett fra dobbelthakene. Tennene bærer preg av at jeg har forvandlet noen tobakksplantasjer til blå røyk. Jeg har aldri fått et eneste 19 -

kompliment i hele livet for mitt utseende, bortsett fra en gang da en gammel dame, som jeg hjalp, sa: – Du har vakre hender. Det har jeg levet på siden, og hjemme foran badespeilet sier jeg til meg selv: – Du ser bra ut. Du har vakre hender.

Men til tross for denne terapeutiske godbiten føler jeg meg i perioder helt miserabel.

Frelsesarmeen ville også sagt at jeg er en av de mange som faller utenfor. Selv beskriver jeg meg som en som stort sett fikser livet, men som er veldig enslig. Altså ensom. Men det siste er ikke helt sant. Jeg har en undulat som kan snakke og som sitter på meg hele tiden mens jeg er hjemme. Den heter Rak. Oppkalt etter komponisten Rakhmaninov, en mann hvis musikk jeg kan alt om. I og med at det er Rak og jeg som bor på 65 kvadratmeter, blir det noen timer sammen hver dag. Men bortsett fra denne fjærballen treffer jeg stort sett ingen. Besøk har jeg aldri, men jeg har mobiltelefon. Som kun ringes opp av selgere. Jeg prater mye med dem. Hyggelige folk. Det rare er at jeg da snakker lett og utvunget. Mulig fordi disse samtalene er helt anonyme, og uforpliktende.

Baksiden ved samtalene er at jeg ofte ender opp med å kjøpe noe. Jeg bytter kraftselskap hvert halvår, skrapeloddene kommer like regelmessig som lønningsslippen. Men so what? En gang var jeg så desperat at jeg ringte nummeropplysningen 1881. Etter hvert som samtalen skred frem, skjønte operatøren at jeg ringte kun for å prate. Og prate, det kunne hun, og samtalen var til stor hjelp akkurat da.

Men det er grenser for hvor mange 1881-samtaler man kan ta, og hvor mange skrapelodd man kan kjøpe. Hvorfor blir man ensom? Født eller blitt slik? Ikke godt å si. Min mor var enslig selv om hun var gift. På grensen til ensom. Men hun - 20

førte seg vel, var dannet, og jeg må også si kultivert. Fatter, derimot: Han var et svin. Ikke det at han slo, eller var direkte ufin mot oss. Han var bare ikke der, og utroskapene var like mange som oppbevaringsskapene på jernbanen. Med en så til de grader manglende farsfigur ble Mutter svært dominerende i mitt liv. Heldigvis, for hun hadde de rette verdiene i en verden som ikke alltid var helt enkel. Og de nøyde seg med kun ett barn, selv om Fatter ikke burde hatt noen.

I og med at jeg nå allerede har forlatt natten, lukket opp øyelokkene og møtt dagen, betrakter jeg mitt eget soveværelse mens jeg kler på meg. Det har et maskulint preg, for å si det nøkternt. Ikke så rart, da jeg aldri har hatt med en kvinne inn hit. Alt er rent og ryddig, men sannsynligvis så gammeldags at en trendforsker kanskje ville ha funnet rommet interessant.

Sengen, faktisk en dobbeltseng, er fra Ikea og er i furu. Jeg ligger alltid på samme side, slik at madrassen på min side er helt nedligget. Men min side er min side, selv om den andre siden har stått ledig i et par titalls år. På kommoden ligger en lommelykt, noen gamle Vi Menn og to eksemplarer av NAFs Veibok. Inne i kommoden ligger det noen pornoblader, men de er lite i bruk etter at nettet kom. Dersom jeg noen gang får spørsmålet om hva som ligger på nattbordet mitt, er svaret enkelt: en lommelykt. Den har vært god å ha noen ganger når jeg har våknet i ørska om natten, utslitt etter drømmer.

Et lys fungerer for meg som valium for andre. Lyset roer. Det samme kan man ikke si om sengetøyet. Sengetøyet er hysterisk blomstrete, men til gjengjeld var det billig. Etter utallige vask ser blomsterengen nå mer ut som ugress enn blomster.

Mulig på tide å investere i noe nytt. På veggen henger to små bilder. Et av min mor, og et av komponisten Rakhmaninov.

21 -

De to personene i mitt liv som har gitt meg så mye, og som har gjort at jeg holder ut. Det er nemlig ikke noe for amatører å leve det livet jeg lever. Det krever en sterk rygg for å bære denne på grensen til en diagnose, ensomhet. Jeg tenker ofte på at det er underlig at ikke jeg har kraft nok til å komme ut av min egen livssituasjon. Tro du meg, det har ikke manglet på lyst. Men for at en forandring skal skje, må det første skritt tas. Og det har jeg aldri klart å ta. Hvorfor vet jeg ikke.

Jeg tenker atter på de amerikanske livstidsfangene som ligger og morgentenker bak sine nedrullede øyelokk. Et liv på noen få kvadratmeter, hvor de blir til de dør. Alene. Hvis ikke den statsansatte bøddelen utfører en tidligere avslutning.

Jeg legger meg bakover på sengen, og lukker igjen mine øyne, i det håp at flere hyggelige tanker og bilder skal fare forbi. Slik som de pleier. Jeg kjenner at jeg slapper godt av og at jeg er rolig. Mutter dukker ikke opp, men det gjør derimot Fatter. Det er uvant for meg å få inn Fatter bak de nedrullede øynene, i og med at jeg stort sett kun memorerer lykkelige hendelsene i disse morgenstundene. Men jeg hadde noen få stunder i livet da far levde opp til noe av det stillingsinstruksen krever for å være en god far.

I min barndoms lille leilighet hadde vi ikke bad. Dette plaget Mutter, da hun var på grensen til hysterisk opptatt av at vi alltid skulle se bra ut og være rene. Hun fortalte oss til stadighet om betydningen av håndvask og generell hygiene. Og den østerrikske doktoren, som skjønte dette for lenge siden, var en av Mutters yndlinger. Doktor Semmelweis fant ut at det var hans leger som spredte sykdom mellom pasienter på sykehuset, fordi legene ikke vasket hendene. Etter at de begynte å vaske seg, sank dødsraten blant pasientene på sykehuset. Men - 22

selv da møtte legen motstand i sitt miljø. Han ble frosset ut.

Da går det som det ofte går når man blir presset til å forlate flokken. Han ble ensom, deretter innlagt på en psykiatrisk avdeling, og døde.

I og med Mutters allmennkunnskap og store interesse for denne legen, skulle alt være rent. Inklusive Fatter og meg.

Husvasken var grundig. Undertøyet ble kokt, og vi menn, det vil si Fatter og meg, gikk med helsetrøyer lik de italienske gangstere brukte på film. Bortsett fra at våre bar preg av noen runder i Mutters kokekjele. Jeg skiftet undertøy to ganger i uken, eller etter behov, som Mutter sa da hun inspiserte min underbukse hver kveld. I tillegg til rent tøy ble Fatter og jeg kommandert til å besøke et folkebad to ettermiddager i uken.

Folkebadet var en subsidiert institusjon hvor man for en billig penge kunne dusje, ta badstue og slappe av på noen senger inne i avlukker. Alt gikk pent og pyntelig for seg, og huset hadde egen bademester. Det å gå på Folkebadet var omtrent som å frekventere en herreklubb. Bortsett fra at alle gikk nakne. Også jeg. En herre på syv år.

Vi gikk på Folkebadet hver tirsdag og torsdag, betalte en inngangsbillett, fikk to håndklær og to såper. Dersom vi var heldige, fikk vi også en liggebås. Fatter kjente mange av de andre mennene, og etter hvert hadde de gjort Folkebadet til en sosial møteplass. I desember var det ekstra mange mennesker.

– Alle må være rene til jul, fleipet Fatter en torsdag i julestria mens vi kledde av oss. Det var ingen tvil om at vi var Far & Sønn. Like i kropp og utseende. Men Fatter lå noen år foran meg i løypa og hadde stor mage, hengerumpe og tynne ben.

Men han var ikke alene om å se slik ut. Her var det Herrer for enhver smak.

23 -

Etter at vi hadde kledd av oss, gikk vi nakne ned til dusjrommet. Der var det tre dusjer, pluss en kalddusj og en rumpedusj. Rumpedusjen kunne nesten ha vært en fontene i parken. En ring til å sitte på med en fontene i midten av ringen. Rumpedusjen ble flittig benyttet. Deretter var det full kroppsvask med påfølgende badstue. Badstua var det aller helligste. Den var stor, og mennene satt vaglet i tre etasjer.

Her gikk diskusjonene muntert, og alt fra sport til politikk ble grundig utredet. Faktisk husker jeg disse badstue-badene som høydepunkter i min barndom. Fatter fungerte stort sett normalt og var en Far. Vi gjorde ting sammen, dog den eneste samhandlingen vi hadde. Det var stort sett faste plasser i badstua. Som barn måtte jeg sitte på nederste benk. Denne benken var bare halvveis besatt, fordi en eldre advokat i byen måtte ligge grunnet sin dårlige rygg. Men han nøyde seg ikke med å ligge stille. Han tok, i all sin nakenhet, ryggøvelser, noe som medførte adskillige tøyninger av kroppen. Ordet sjenanse hadde han aldri hørt om, der jeg, barnet, og de andre, kunne se denne mannens baller. Bakfra. Kombinert med utsikten til lukkemuskelens anatomi, og et kjønnsorgan som slang fra den ene til den annen side, alt ettersom gymnastikkprogrammet skred frem. Jeg fant hans underliv interessant på en okay måte. Det var naturlig. Mannen hadde jo vond rygg og måtte trene …

Jeg har i ettertid lurt på hvordan jeg opplevde dette som barn. Men jeg har utelukkende gode minner om hyggelige, nakne, middelaldrende menn som fant et fellesskap i en badstue. Men det rare var at det var nesten bare meg som var barn på dette Folkebadet. Jeg sa lite. Gikk bare rundt og observerte og var fornøyd med det.

- 24

Etter badeseansen var det tid for veiing på husets store badevekt. Antall kilo ble notert inn i en bok av den enkelte.

Fatter, som var betydelig overvektig, nøyde seg bare med å sette sine initialer på sin tabell. Det var tydelig at han var flau over sin fedme. Mitt fedmeløp var helt i starten, og betegnelsen smårund passet godt. Til slutt gikk vi inn i avlukket.

Fatter hadde kjøpt en hovedstadsavis, som regel Aftenposten, og leste denne mens jeg lå ved siden av ham. – Man må være informert, vet du, sa han alltid til meg, mens han bladde i avisen og leste stort sett sporten og travspalten.

Flere av Herrene som frekventerte Folkebadet, var enslige.

Ikke så mange enkemenn, i og med at hjerteinfarktbølgen først rammet mennene. Hvem av de enslige som også var ensomme, vet jeg ikke. Man snakket ikke om slikt menn og menn imellom. Bortsett fra han med granatsjokk, men han visste jo alle at var ensom. Uten at noen gjorde noe med det.

Jeg må le når jeg tenker på de diskusjoner disse Herrene hadde seg imellom. I og med at stort sett alle røkte, var sigaretter og tobakk et ofte tilbakevendende tema. Det at tobakk var helseskadelig, begynte å nevnes på TV, i radio og aviser. Men kunnskapsløsheten var stor. Å røyke på fastende hjerte, det vil si før frokost, var fy. Men etter en brødskive var en røyk mye mindre skadelig. En av Herrene påstod i fullt alvor at hans sigarettmerke hadde nå fått et filter i filteret, som tok vekk alle skadelige stoffer. Etter denne diskusjonen skiftet mange over til dette merket. En seier for en markedsavdeling, men et tap for verden. Men uansett all skade tobakken gjorde med disse mennene, var den også en katalysator for samhold, fellesskap og de gode samtalene. Mang en ensom har hatt nytte av å røyke en sigarett sammen med andre røykere. Røykere 25 -

trengte ikke å kjenne hverandre for en prat. Den kom av seg selv. Over røyken.

To ganger i uken fremstod altså mitt faderlige opphav som far. Jeg har levd mye på disse minnene, men skyggesidene tok etter hvert overhånd, slik at Far-Sønn-regnskapet ikke gikk i pluss, til tross for alle de gode opplevelsene på Folkebadet.

Jeg slår opp øynene og vender tilbake til meg selv. Sliter, akkurat som jeg har slitt hele livet. Men jeg klamrer meg fast til jobben, og jeg klamrer meg fast til livet. Rart nok, men jeg er et levende bevis på at selvoppholdelseskraften er den sterkeste kraften et menneske har.

Jeg tusler ut av soverommet og inn i stuen til dagens høydepunkt. Det minner nesten om en avduking der jeg trekker teppet av buret til undulaten Rak og lukker opp burdøren.

Han skakker på hodet og ser opp på meg. Strekker først den ene vingen, og så den andre. Deretter er det rett ut av buret og opp på min venstre skulder. Alltid venstre. Rak starter en frenetisk kvitring mens han småbiter meg i øret. Han er så lykkelig at han danser. Av og til kan hans lykke smitte over på meg, og jeg må trekke på smilebåndet. Faktisk har jeg også ledd noen ganger, men det blir lenger mellom hver gang.

Frokosten er fort gjort. Kaffe, helmelk og to brødskiver med meierismør og syltetøy. Rak får sin vanlige eplebit. Jeg sitter ved vinduet, suger på sukkerbiten, og ser ut over byen. Blokk er blokk, og niende etasje er niende etasje. Utsikten gir meg alltid en frihetsfølelse. Kjapp tannpuss med Rak på skulderen. Det rare er at han slutter å kvitre idet jeg tar frem tannbørsten, og etter noen pussetak flyr han inn i stuen og inn i buret. Jeg kommer med friskt vann og hirse. Hirse er junkfood for en undulat, og Rak har blitt som meg. Temmelig - 26

rund. Etter litt småpludring fra min side setter jeg på radioen.

Rak snur seg demonstrativt med ryggen til. Nyhetene på P1 begynner, og så skilles vi ad for dagen, og jeg drar på jobb.

I og med at Rak så demonstrativt snur ryggen til meg hver morgen når han skjønner at jeg skal gå, virker det som om han har en forståelse av tid. Idet nyhetene på P1 starter, venter ni timers ensomhet for undulaten. For å døyve min egen dårlige samvittighet tenker jeg at Rak ikke har noe tidsbegrep, og at han dermed ikke føler seg ensom.

Jeg grubler på dette idet jeg tar heisen ned de ni etasjene.

Blokka er fra sekstiårene, men er godt vedlikeholdt, og det er rent. Leilighetene er små, og de fleste som bor her, har bodd her lenge. De som stadig flytter, er unge barnløse par som bruker en slik blokkleilighet til å komme i gang i boligmarkedet. Av de faste er det mange enker som er blitt enker fordi de aldri har røkt eller hatt sertifikat. Jeg både røyker og kjører bil, og idet jeg setter meg inn i bilen, fyres dagens første rullings opp. Jeg har alltid lurt på hvorfor man bruker stoff når tobakken er et fantastisk stoff, og helt lovlig. Rullingsen smaker ypperlig, og jeg kjenner at den gir meg ro i kroppen.

Raskt fyrer jeg opp en til. To rullings er stort sett det jeg rekker på vei til jobben. I sum blir det vel tre, så innrøkt som bilen er. Mellom rullingsene tenker jeg fortsatt på Rak, og om han har begrep om tid. Det er merkelig hvor mye tid jeg bruker på å gruble over hvordan Rak har det. Men når jeg analyserer hvorfor, kommer jeg alltid frem til samme konklusjon: Rak er den eneste vennen jeg har. En fjærball på noen få gram.

Mens jeg kjører til jobben, dukker gamle tanker opp. Jeg dagdrømmer mye. Hvorfor vet jeg ikke, men kanskje det er 27 -

en form for virkelighetsflukt. Uansett, tiden går fort når jeg dagdrømmer, samtidig som jeg liker det. Før var det mye erotikk, men med årene har dessverre dette tema fortapt seg, og tanker fra barndommen kommer stadig oftere. Moren min er alltid med, og noen ganger Fatter, en tittel han ikke fortjener, dukker opp mer sporadisk. I dag går det i begge to. Kanskje det er derfor jeg føler meg litt mer nedstemt enn vanlig, i og med at Fatter deltar så sterkt. Rart at han fortsatt kan ha så stor negativ innflytelse på meg så mange år etter sin død.

Når jeg dagdrømmer, flyter verden forbi på en helt umerkelig måte. Jeg har ofte lurt på om jeg er til stede mens jeg kjører, men det må jeg jo være. I dag tenker jeg på min egen unnfangelse. Jeg husker ikke så mye av denne, naturligvis.

Men jeg har resonnert meg frem til at den måtte ha skjedd en nyttårsaften i femtiårene. Tidspunktet, kombinert med en sleivete uttalelse fra Mutter en eller annen gang, tilsier dette.

Jeg tror de hadde et brukbart ekteskap de første årene, og jeg hørte i alle fall ikke noe negativt fra denne perioden. Fatter var en omreisende handelsmann med en stor koffert full av alskens børster. Det var mange slike reisende den gang, og de var over hele landet. Kundene var hjemmeværende husmødre som ble oppsøkt på døren. Dette gjorde at far var lite hjemme, men akkurat denne nyttårsaftenen må han ha rukket å komme hjem med meg som resultat. Foreldrene mine levde i trange kår. Det var ikke fattigdom og nød, men lite penger.

Børstesalget gikk opp og ned, og jeg antar at Fatter ikke var den som sparte på skillingen når han var på sine mange salgsturer. Mutter var hjemmeværende på denne tiden og holdt både ting og familien i orden. Hun var fars rake motsetning.

- 28

Ryddig, ærlig; et helstøpt menneske som etter min mening måtte ha arrivert himmelen på første klasse dagen hun døde.

– Faren din var ikke en omreisende handelsmann, men et omreisende svin, sa Mutter en gang til meg i voksen alder.

Han nøyde seg ikke bare med å selge børster, men børstet like godt over et utall kvinner over hele Norge. Som sagt hadde jeg lite kontakt med Børsteselgeren, og da jeg var ni år, kastet Mutter ham ut for godt. Og godt var det, selv om sporene stod tydelig igjen. Jeg. Børsteselgerens sønn, og tro kopi. Rent fysisk.

Han var liten, skallet og feit. Jeg har blitt liten, skallet og feit. Hvordan han kunne ha et så stort drag på damene, er for meg uforståelig. Men Mutter sa en gang at han hadde glimt i øyet og talegaver som en predikant. Han kunne alt om å gi komplimenter, og mange av de kvinnene han forførte, var ganske sikkert sulteforet på oppmerksomhet, der de gikk hjemme i enkle kår med dårlig råd. I tillegg lå det alltid en flaske brandy mellom børstene, som sikkert hjalp mange kvinner på glid inn i ektesengen med feil mann glidende inn.

Han var et svin på mange måter. En gang vi var på tur, ba han oss vente på utsiden av en kafeteria. Han måtte på do og opplyste at maven var sterkt i ulage, og at dette kunne ta litt tid. Mutter og jeg satt på benken utenfor, og dette tok tid. Til slutt sendte Mutter meg inn for å se etter ham, og der så jeg ham sitte. Ikke på toalettet, men i spisesalen, inntagende en middag med svinekoteletter og surkål. Da han så meg, vinket han meg bort til bordet og tilbød meg fem kroner for ikke å si noe til Mutter. Jeg så på ham med forakt, snudde og gikk ut, og satte meg ved siden av Mutter. Jeg sa rolig at han kommer snart. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle Mutter sannheten, og 29 -

jeg fortalte henne aldri det som hadde skjedd. Den ydmykelsen skulle hun få slippe.

Far gikk alltid i en altfor trang dress, og hadde hatt. Mutter renset dressen hans når han var hjemme, og fant en gang kondomer. Da hun viste ham disse, påstod Fatter at han bare blåste dem opp til latter og moro. Det var dagen etter han forlot oss. Mutter var lei. Jeg var lettet.

Vi hadde sporadisk kontakt med ham gjennom livet. Det eneste vi var sikre på, var at livet hans gikk nedover. Han var mer børsten enn de børstene han skulle selge, og han så etter hvert ganske forsoffen ut. De siste årene kom det flere og flere brev i vinduskonvolutter, og gjelden hopet seg opp.

Merkverdig nok kom det også mange brev med kvinnelig håndskrift på konvolutten. Begge kategorier ble brent.

Mutter og Børsten ble aldri formelt skilt, og en dag kom presten og sa at han var funnet død på et hotellrom i NordNorge. Han hadde rett og slett drukket seg ut av verden, via Vinmonopolets Brandy Special. Budskapet ble tatt på samme måte som når ledende samfunnsmennesker får kritikk, til etterretning, og ikke mer enn det. Faktisk mener jeg å huske at min mors humør steg betydelig fra den dagen Børsten hadde solgt sin siste børste, forført sin siste kvinne og drukket sin siste brandy.

Men en ting var jeg sikker på: Jeg skulle aldri bli som Fatter.

Min mor og jeg vokste opp sammen i det man kaller et godt hjem. Hun var en driftig dame som begynte å jobbe i butikk dagen etter at hun kastet ut sin mann. Inntekt måtte vi ha, og kombinert med en liten arv etter besteforeldre klarte Mutter å beholde vår lille leilighet. Hun fikk aldri noen ny mann, og etter noen glass portvin sa hun en gang at det holdt med en - 30

Børste. Både hjemmet, Mutter og jeg så alltid nystriglede ut.

Mutter mente at selv om man hadde dårlig råd, kunne man se bra ut. Hun så bra ut. Jeg så vel egentlig aldri bra ut med mitt kvapsete legeme. Men pent tøy og nypussede sko trakk i alle fall ikke ned.

Farsrollen er viktig for oss gutter. Enda viktigere tror jeg denne rollen var i min barndom og ungdom, fordi kjønnsrollemønsteret da stod så sterkt i et ekteskap. Mor hjemme, og far på jobb. Slik var hovedtrekket i hele nabolaget. Dermed ble det far som oftest kom hjem med impulsene fra «verden», i og med at han var ute i den hver eneste dag. Mor utgjorde tryggheten der hun gikk i sine forklær og holdt hus og familie presentable for naboer og venner. At vasken var hvit på tørkesnoren, var avgjørende i de dager. Ellers ble dette en snakkis blant husmødrene.

Vårt problem var ikke hvitvasken, men nettopp Fatter. Det var han som var snakkisen i nabolaget. Mutter forsvarte ham mot alle angrep, lojalt oppdratt til å adlyde sin ektemann som hun var. Jeg husker det var stor stas i begynnelsen da far svingte innom hjemmet sitt og hadde med et eller annet til meg.

I begynnelsen tror jeg Mutter også følte seg lykkelig når han stod i døren, men etter hvert kom historiene på døren oftere enn far selv. Snakket om fyll og andre damer ble kastet inn over dørstokken og traff Mutter hardt. Jeg har i ettertid tenkt hvor lite støttende disse kvinnene var mot hverandre i den lille verdenen de befant seg i. Det var ikke bare Bygdedyret som var brutalt. Bydyret levde den gangen også. Godt næret av lokal elendighet. Også noen av mennene til de slarvete kvinnene kom på dørstokken, men slapp aldri over. De stod der flirende, med alkoholdunsten dampende ut av munnen.

31 -

Kåte, grisete menn, som hadde lyst på Mutter. Deres bidrag til Mutters vanskelige situasjon lå ikke på det mentale plan over snippen, men på det usømmelige plan under beltestedet.

De ble pent sendt hjem, og Mutter kommenterte aldri disse besøkende til deres koner. Det kunne hun ha gjort, og sikkert stoppet mye av slarvet. Men som hun sa: – Hvorfor skal jeg gjøre ekteskapene deres enda tristere?

Mutter var mitt forbilde. Det er derfra jeg har det lille jeg har av dannelse og ikke minst interessen for musikk. Selv om jeg er feit, skallet og ensom, holder jeg god orden i livet mitt.

Fatter, altså Børsten, distanserte jeg meg mer og mer i fra. Til slutt syntes jeg det var ubehagelig når han kom og at det var pyton at jeg lignet på ham.

På grunn av far tilbrakte jeg mer tid inne på rommet enn de andre guttene på min alder. Liten og feit fra barnsben av, kombinert med fraværende far, tror jeg ble starten på min ensomhetskarriere. Rollemodellen sviktet, og ensomheten ble en god forsvarsmekanisme i livet mitt.

Jeg har aldri helt skjønt hva Fatter mente om meg. Sin sønn.

En gang hadde jeg mareritt. Jeg så Fatter sammen med en fremmed kvinne, mens han gjorde narr av sin sønn, meg, som var liten og stygg. Kvinnen lo og ropte et eller annet mot meg.

Denne morgenens tankeflukt ga meg ingen drømmestart på dagen. Det er derfor jeg så sjelden tenker eller dagdrømmer om Fatter. Med ytterst få unntak ga han meg som levende svært lite, og som død enda mindre. Faen. Faen ta deg, Fatter.

- 32