Publica © 2021 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284161020 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Maleri av Mogens Moe fra 1826. Arendal sett fra Feierheien. Maleriet er i privat eie. Brukt med eiers tillatelse.
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
FERDINANDS DATTER E L S E S K R A N E FJ E L L
En frittstående fortsettelse av «Den lange reisen til St. Croix» – bind 1, «Ferdinand» og bind 2, «Elisabeth»
2021
T IL AN N E, M IN K J Æ RE S Ø S T ER
Forfatterens kommentarer Fellesnevneren for mine romaner er en idé eller en historie om et liv som fenger meg, slik at jeg ønsker å levendegjøre dette livet, ‒ hvordan det var og hvorfor det ble sånn. Mine tidligere skjønnlitterære romaner har alle hatt en mannlig hovedperson, kanskje fordi kvinnene var mindre «synlige» i tidligere tider. Nettopp derfor ønsket jeg denne gang å skildre et kvinneliv. Som romanens jeg-person valgte jeg min egen tipp-tippoldemor, Georgine Christiane Charisius (1782‒1860), som levde mesteparten av sitt liv i Arendal. I utgangspunktet visste jeg svært lite om henne (og enda mindre om Arendal), men jeg oppdaget underveis at det var ganske mange kilder å øse fra. Hvordan var det å være Georgine? Vi vet at hun var umyndig og uten stemmerett hele livet. Hennes oppgave var å være hustru og mor. Datidens konvensjoner la en effektiv demper på hennes muligheter til utfoldelse på andre arenaer enn innenfor hjemmets fire vegger. Men slik jeg har tolket henne, ble hun tidlig bevisst på at hun hadde et liv som bare var hennes eget, uansett hvilken mann hun var gift med og hvor mange barn hun fikk. Georgine var født inn i en familie som tilhørte borgerskapet i Arendal. Etter sin far, Ferdinand, arvet hun idealet fra den franske revolusjonen om «Frihet, likhet og brorskap». Hun - 6
opponerte mot urettferdigheten mellom rike og fattige i den grad det var rom for det i det klassedelte samfunnet hun levde i. Rammene rundt Georgines liv er dokumentert ved omfattende research. Personligheten hennes vet vi imidlertid lite om, men underveis i skrivingen ble hun «levende» for meg. Målgruppen min er leseglade mennesker, som ønsker å bli bedre kjent med vår fortid i perioder som var både spennende og farefylte.
7 -
Takk Takk til mine to språkvaskere, søster Anne og venninne Ninna, som enda en gang har gjort en stor innsats for at resultatet skulle bli bra. God hjelp har jeg også fått fra Gunn Syvertsen og Hallvard Kile, som en hel helg travet gatelangs med meg på «befaring» i Arendal for at jeg skulle få et inntrykk av byen, slik den var for 200 år siden. Stor takk til Lise Råna ved Aust−Agder Museum og Arkiv, som skaffet meg kopi av talen ved Ferdinands grav i 1806. I tillegg satte hun meg i forbindelse med eieren av det originale maleriet som er benyttet på bokens omslag. Dette maleriet er malt i 1826 av Georgines andre ektemann, Mogens Moe. Det er i dag i privat eie, og jeg er veldig takknemlig for at eieren har latt meg få bruke det som omslagsbilde. Spesielt synes jeg det er morsomt at det hvite huset til høyre for kirken etter all sannsynlighet er Georgines barndomshjem. Takk også til de to lokalhistorikerne på Vanse, Asbjørn Skøien og Sissel Klokkhammer, som brukte en hel lørdag på omvisning i det gamle skolehuset (som i dag er Hetland skolemuseum) og i Vanse kirke, der flere av personene fra den siste delen av romanen, er gravlagt. Samarbeidet med forlaget har som alltid vært meget godt, og jeg takker for det. 9 -
ELSE SKRANEFJELL
Georgines forord Det var skriket som vekket meg. Det forferdelige skriket som hadde hjemsøkt meg i mareritt helt siden jeg hørte det første gangen, da jeg bare var ni år gammel. Et skrik fylt av smerte fra dypet av min mors forpinte kropp. Heller ikke nå klarte jeg å sovne igjen. Etter hvert ble jeg roligere og lot tankene vandre til en solrik ettermiddag i skyggen av epletreet. Min datter og jeg nøt sommervarmen. Vi småpratet, men mest satt vi og hørte på sommerens lyder. Plutselig spurte hun, litt forsiktig og nølende, om jeg syntes at jeg hadde hatt et godt liv. «Jeg har vel hatt et liv omtrent som de fleste andre kvinner», svarte jeg uten å tenke så mye over det. Men spørsmålet fikk meg i ukene etterpå til å tenke bakover, forsøke å forstå hvorfor alt var blitt som det ble. Hva minnes jeg egentlig fra barndom og ungdom? Kunne jeg huske livet mitt slik det egentlig hadde vært, eller hadde det som virkelig hendte, forandret seg i min hukommelse underveis? Jeg hentet ned den store kisten fra loftet – den som mor og far tok med seg da de kom hjem fra St. Croix i Caribien og som jeg i alle år har fortsatt å fylle med dokumenter og minner. Der lå dagbøkene til far, som han flittig skrev i hver eneste kveld. Der lå mine dagbøker fra forskjellige perioder i livet. Alle viktige familiepapirer, brev, innbydelser, taler, smedevers og mye annet som hadde affeksjonsverdi for familien vår. Alt lå samlet - 10
F E R D I N A N D S D AT T E R
i denne kisten, som jeg etter fars død hadde påtatt meg ansvaret for å oppbevare. Jo, visst hadde jeg mer enn nok stoff til å gjenskape mitt og familiens liv! Så begynte jeg å skrive … Arendal, anno 1851 Georgine Christiane Charisius
11 -
- PB
F E R D I N A N D S D AT T E R
1 1791
D
et var torsdag 27. januar. Ute var det kaldt og mørkt. Høye snøfonner var måkt opp langs husveggene. Inne i stuen og på kjøkkenet var det varmt, de to ovnene var nesten rødglødende. Vi kunne høre Marte romstere med gryter og panner. Hun småpratet med mor, som hadde lagt seg på slagbenken for å hvile ryggen. Vi ventet i stuen, vi barna, på at far skulle komme hjem fra dagens arbeid på tollkontoret. Det var utenkelig at middagen kunne påbegynnes uten ham, uansett hvor forsinket han måtte være. I det samme hørte vi at det gikk i ytterdøren. Far var kommet hjem. Han hjalp mor opp fra slagbenken på kjøkkenet. Jeg kunne se at hun lente seg tungt mot ham da de kom inn i spisestuen. Stakkars mor, hun så nesten gammel ut med det ustelte håret sitt og den tynne skikkelsen, der magen sto ut og lignet en ballong. Jeg visste godt at i den magen lå det en liten gutt eller jente som snart skulle bli født og bli vår lillebror eller lillesøster. Noen ganger gledet jeg meg, mens andre ganger tenkte jeg på det barnet som ble født i fjor og som døde med en gang. Etterpå hadde ingen av oss fått lov av far til å snakke om dette barnet, men han sa at vi skulle være ekstra snille mot mor, 13 -
ELSE SKRANEFJELL
for hun hadde det vanskelig. Noen måneder senere hadde Henriette hviskende fortalt Anna Sophie, Augusta og meg noe bare hun kunne huske, nemlig at det hadde vært tre døde nyfødte barn til, som ingen heller fikk snakke om. Det var en hemmelighet, og vi måtte love henne på æresord at vi aldri skulle fortelle om det til noen, hvorpå hun la til: «Dette blir mors tolvte fødsel, enda hun bare er litt over tretti år.» Jeg tenkte ofte på de døde barna når jeg hadde lagt meg om kvelden. De var sikkert hos Gud nå, men likevel var det veldig skremmende å tenke på. Så satt vi der rundt spisebordet. Marte, tjenestepiken vår, serverte middagen, og far leste bordbønnen. Mor og far var ikke så strenge som foreldrene til Amalie, venninnen min – hun og søsknene hennes fikk ikke lov til å snakke ved middagsbordet uten at foreldrene spurte dem om noe. Hjemme hos oss måtte vi bare snakke en av gangen og absolutt aldri med mat i munnen. Da ble vi sendt fra bordet. Denne middagen var det ingen som sa noe. Verken mor eller far spurte hvordan vi hadde hatt det i løpet av dagen. Selv Julius og Septima satt helt tause. Alle så på mor, og hun satt stille og blek og lot som om hun spiste, mens hun bare skjøv matbitene rundt på tallerkenen sin. Da så jeg at det gikk en trekning over ansiktet hennes, og hun krøket seg sammen. Kort etterpå rettet hun seg opp igjen, men en stund senere skjedde det samme om igjen. Far la hånden sin på armen til mor. «Er tiden inne, Elisabeth?» Mor nikket. Far hjalp henne opp av stolen og nesten bar henne inn på soveværelset. I døren snudde han seg og sa: - 14
F E R D I N A N D S D AT T E R
«Henriette, du er 17 år og den eldste, så du får ta mors plass for dine yngre søsken så lenge hun er syk.» «Ja vel, far.» Jeg kunne se at Henriette ble blek før hun la hendene foran ansiktet og ble sittende slik en stund. Så løftet hun hodet og kommanderte oss alle i seng. Hun skalv i stemmen. Stakkars, snille Henriette, som aldri hadde snakket hardt til noen av oss. Men selv ikke Anna Sophie på 13 våget å protestere, enda det var ganske lenge igjen til vanlig sengetid. Det var tre soverom i andre etasje utenom det lille kvistrommet til Marte. Jeg lå i barnerommet sammen med Septima og Augusta. På gutterommet sov Emanuel og Julius, mens Henriette og Anna Sophie delte det andre jenterommet. Henriette tente lampene og hjalp Septima i seng. Så leste hun aftenbønnen, slik mor alltid gjorde, før hun slukket lampen, gikk ut av døren og inn på gutterommet for å hjelpe Julius. Ute var det mørkt. Jeg kunne se månen gjennom vinduet. Den kastet et blekt lys inn i rommet. Septima og Augusta sovnet raskt. Selv var jeg lys våken. «Kjære Gud. Vær så snill å gjøre mor frisk igjen veldig fort, og pass på at barnet ikke dør. Til gjengjeld lover jeg at jeg ikke skal erte Septima og Julius mer, selv når de er veldig irriterende. Amen.» Jeg ba bønnen om og om igjen. Akkurat da jeg kjente at jeg ble søvnig, hørte jeg at gatedøren ble åpnet og smalt igjen. Jeg listet meg bort til vinduet. Utenfor kunne jeg se Marte løpe nedover gaten. Hun var nok på vei til madame Olsen, som skulle hjelpe mor ved fødselen. 15 -
ELSE SKRANEFJELL
Jeg ble stående ved vinduet helt til jeg så dem komme tilbake igjen. Det smalt i gatedøren, og jeg hørte madame Olsens høye stemme. Så ble det stille. Jeg var kald da jeg la meg ned i sengen igjen. Nå var jeg blitt veldig våken, så jeg fortsatte å be. Da kom det jeg aldri glemmer: skriket, som fremdeles forfølger meg i marerittene. Det dyriske skriket, ulikt alt annet jeg hadde hørt i mitt liv. Skjelvende av redsel skjønte jeg at skriket kom fra mor. Så kom et nytt skrik, verre denne gang. Jeg orket ikke å høre mer. Jeg stakk en finger inn i hvert øre for å stenge skrikene ute. Den stakkars moren min. Jeg sto opp av sengen, for jeg var altfor redd til å bli liggende. Jeg ville til mor, men jeg visste at ingen andre enn madame Olsen fikk komme inn i soveværelset når et barn skulle bli født. Ikke far, engang. Skulle jeg våge å gå ned til far? Han satt helt sikkert nede i stuen. Ville han bli sint? Jeg listet meg ut av barneværelset på nakne føtter og ned trappen, trinn for trinn, og ble stående stille i entreen. Gulvet var iskaldt. Fra kjøkkenet hørte jeg Marte lese Fader Vår mens hun skramlet med kopper og kar. Fra soveværelset snakket madame Olsen, av og til med kommanderende stemme og innimellom med små, trøstende ord. Jeg åpnet forsiktig døren til stuen. Far satt i mørket i stolen sin og gynget frem og tilbake, frem og tilbake. Han snudde hodet mot meg da jeg kom inn. «Georgine, er det deg?» «Jeg får ikke sove.» «Kom og sett deg på fanget mitt.» «Ja, men du har jo sagt at jeg er for stor til å sitte på fanget.» «Ikke i natt.» - 16
F E R D I N A N D S D AT T E R
«Jeg skulle så gjerne trøstet mor.» «Men det er sånn, skjønner du, at når en kvinne føder, så får ingen barn eller fedre være til stede før alt er over.» «Jeg vet det, far. Tror du barnet blir født snart?» «Med Guds hjelp, vennen min.» I det samme banket det på stuedøren. Madame Olsen kom inn og ble stående i døråpningen med bøyd hode. Hun tørket øynene med forklesnippen og sa lavt: «Jeg er fryktelig bedrøvet for at jeg må informere herr inspektøren om at barnet, en liten gutt, var dødfødt.» Det var et tungt budskap Marte måtte gå med til oss barn neste morgen. Far hadde bedt henne om å informere alle oss barna om at barnet var dødt, at mor sov og at vi måtte være stille, så hun fikk hvile. Selv ville han sitte hos henne til hun våknet. Mens vi spiste frokostgrøten på kjøkkenet, kom far ut av soveværelset. Han var helt hvit i ansiktet, og det var som om han ikke så oss. Vi stirret forskrekket på ham. «Marte, jeg må be om at du straks henter doktoren.» Han gikk inn igjen på soveværelset og lukket døren forsiktig etter seg. Henriette reiste seg: «Emanuel, ta med deg Julius og hent ved. Så fyrer du opp i ovnen på barnerommet, slik at det blir varmt nok til at vi kan holde oss der. Husk å være stille, så vi ikke vekker mor.» «Kan vi ake i bakken i dag, nå når det har kommet så mye snø?» Anna Sophie så ned. «Vennene mine har planlagt isfiske i dag», nesten hvisket Emanuel. 17 -
ELSE SKRANEFJELL
«Kommer ikke på tale. Vi blir alle her.» «Mor ville aldri ha vært så streng», sa Augusta, som alltid støttet Anna Sophie. Henriette så fra den ene til den andre og sa med skjelvende stemme: «Det eneste vi skal gjøre i dag, er å be til Gud om at Han ikke tar mor fra oss.» Det gikk ikke lang tid før Emanuel hadde fått fyr i ovnen. Vi satte oss på gulvet og kjente varmen som spredde seg rundt i rommet. Henriette begynte med lav stemme å be Fader Vår, og vi andre fulgte henne så godt vi kunne. Til slutt sa hun: «Kjære Gud. Vær så snill å få moren vår frisk veldig fort.» «Amen», sa vi stille i kor. Henriette reiste seg og gikk bort til vinduet. «Se, der kommer doktoren.» Vi andre listet oss etter. Vi kunne se at han stoppet rett foran huset, hoppet ned av sleden og bandt fast hesten i stolpen ved trappen. Gatedøren ble åpnet og lukket igjen. Vi satte oss ned igjen på gulvet, mens vi lyttet til det svake stemmesurret nedenfra. Henriette hvisket: «Hvis dere lover meg å sitte musestille og ikke si et eneste ord, kan jeg godt åpne døren til gangen. Da hører vi kanskje hva doktoren sier til far når han går igjen.» «Det er stygt å lytte», hvisket Septima, men hun ble øyeblikkelig nedstemt av oss andre. Henriette reiste seg og satte døren på klem. Endelig hørte vi doktorens stemme: «Jeg beklager så meget, herr inspektør, men det er dessverre ikke mer jeg kan gjøre. Den stakkars kroppen hennes er helt utslitt.» Deretter fars stemme, som nesten ikke var til å kjenne igjen, så grøtet var den: «Jeg får vel sende bud på presten.» - 18
F E R D I N A N D S D AT T E R
Doktoren tilbød seg å kjøre innom prestegården og gi beskjed. Så hørte vi at han gikk. Henriette lukket forsiktig døren til barnerommet. Etter en stund kom det fra Septima: «Jeg hørte hva far og doktoren sa til hverandre, men jeg skjønner ikke hvorfor de snakket om at presten skulle komme?» Heldigvis kom Marte inn akkurat da, bærende på to store fat nybakt brød med nykjernet smør. Snille Marte. Henriette leste bordbønnen, og vi begynte å spise. I det samme hørte vi at noen kom i gatedøren og deretter prestens mørke stemme. Alle så på Henriette: «Kan vi ikke åpne døren igjen, så vi kan høre hva han og far snakker om?» «Nei», sa Henriette bestemt. «Det går an å lytte på doktoren, men det ville være en stor synd å lytte på presten.» Det var bare å vente. Det gikk veldig lang tid mens vi lyttet til stemmene fra etasjen under. Det var nemlig noen som snakket hele tiden, det hørte vi godt, men det var ikke mulig å få med seg et eneste ord. Ute var det blitt mørkt. Ingen tenkte på å tenne lampen. Emanuel la mer ved i ovnen. Septima gjespet, og Julius gjespet. Nå måtte vel far snart komme opp og si at vi kunne få hilse på mor. Bare et eneste lite øyeblikk, så denne lange, fæle dagen tok slutt, og verden kunne bli vanlig igjen. Vi rettet oss opp da vi plutselig hørte skritt i trappen. Endelig. Døren åpnet seg, men hvem var det som sto utenfor? Presten kom inn, og han så veldig alvorlig ut. Bak kom far, som gikk rett bort til bordet og tente lampen. Vi fulgte ham med øynene, men ingen av oss våget å si noe. I lysskjæret kunne vi se at han skalv på hendene og at han var rød og 19 -
ELSE SKRANEFJELL
liksom litt oppblåst i ansiktet. Så satte far seg tungt ned på stolen, som om han ikke orket å røre seg mer. Presten var blitt stående innenfor døren med hendene foldet. Han kremtet og sa: «Vår Herre Jesus Kristus har tatt deres mor, Elisabeth, til himmelen. Hun døde for en time siden. Dere skal ikke sørge, for nå er hun hos de døde barna sine. Gud passer godt på dem alle sammen. Deres far, Ferdinand August Charisius, lovet henne før hun døde, å ta seg godt av dere. Gud velsigne dere alle sammen. Amen.» Presten gikk stille ut og lukket døren etter seg.
- 20
F E R D I N A N D S D AT T E R
2 1792
D
et var søndag formiddag, og alle skulle i kirken, men ikke jeg, for jeg var så forkjølet at far hadde bestemt at jeg måtte holde sengen. Jeg var ikke sykere enn at jeg syntes det var luksus å få hele huset for meg selv for en gangs skyld – kanskje så lenge som i to timer, mens alle de andre satt i kirken og hørte på den nye sognepresten som holdt kjedelige og altfor lange prekener. «Heldiggrisen, som slipper å gå i kirken», hadde Augusta hvisket til meg. Jeg hørte at gatedøren ble åpnet, og snart etter forflyttet stemmene seg fra entreen til trappen utenfor. Jeg spratt opp av sengen og tittet ut bak gardinet. Snart forsvant familien min inn i den lille, hvitmalte, gamle trekirken, som var over hundre år gammel. Jeg visst godt hva jeg skulle bruke alenetiden til. Jeg tok det store sjalet rundt meg og sokker på føttene. Så gikk jeg ned i stuen, der det var godt og varmt, og satte meg i fars gyngestol. Derfra kunne jeg se rett på veggen der maleriene av foreldrene mine hang ved siden av hverandre, akkurat slik de hadde hengt den gangen vi bodde i Fredrikstad. Jeg så lenge på maleriet av mor. Så måtte jeg gråte litt, for jeg savnet henne så veldig. Jeg tørket tårene og sa høyt: «Hallo, mor.» Det var akkurat som om mor så rett på meg og smilte litt. 21 -
ELSE SKRANEFJELL
Hun var så pen. Det lange, sorte håret var oppsatt og pyntet med en fjær, noen blomster og et hvitt perlekjede. Hun hadde på seg en gammelrosa kjole med en stor sløyfe foran på brystet og en litt mindre på armen ved albuen. Jeg husket godt da bildet ble malt. Jeg var ikke mer enn syv år den dagen en fremmed mann banket på døren og tilbød seg å male portretter av husets herskap. Far hadde syntes at det var en god idé og invitert maleren inn, men mor hadde sagt plent nei. «Hvorfor ikke?» hadde far spurt. «Jeg vil ikke at mine etterkommere skal huske min brune hud og mitt svarte, krusete hår», hadde hun svart. «Nå må du gi deg, mor», sa Henriette. «Du bruker bare den store parykken uten krøller, og så tar du på deg det hvite pudderet, akkurat som du gjør når du skal i selskap.» Omsider ga mor seg. «Hun skal bli seende ut som en europeisk adelsdame», forsikret maleren. Både mor selv, far og vi barna var veldig fornøyde med resultatet. Unntaket var Septima, som nesten ødela alt ved å spørre hvilken dame som var på bildet. Men heldigvis var det så mange som snakket i munnen på hverandre at mor ikke hadde hørt det. Av og til kunne jeg se mor for mitt indre øye, som far pleide å si. Det ansiktet jeg da så, var nokså forskjellig fra ansiktet på maleriet, men nå var det gått over et år siden hun døde, og etter hvert ble mor på maleriet til mor som jeg husket og savnet. «Har du det bra oppe i himmelen?» spurte jeg mens jeg så på bildet. Jeg kunne tydelig se at mor nikket. «Det er fint, for det er ganske kjedelig her i Arendal. Av og til lengter jeg - 22
F E R D I N A N D S D AT T E R
tilbake til Fredrikstad. Der var det mange barn å leke med. Her har jeg nesten ingen å være sammen med, nå når Augusta bare er sammen med Anna Sophie. Vet du hva? De to har begynt å se på gutter, enda de ikke er konfirmerte ennå. Og så kniser og fniser de hele tiden og har så mange hemmeligheter. Det er jo ikke særlig morsomt for meg.» Det var ingen tvil om at mor var enig. «Far er forresten ikke den samme etter at du reiste til himmelen, mor. Han er aldri sur eller sint, det har han jo aldri vært, men han går liksom i sin egen verden. Han blir bedt i mange selskaper her i byen nå etter at sørgeåret er over, men som oftest vil han ikke gå. Så sitter han i gyngestolen sin, her hvor jeg sitter nå, og ser tomt ut i luften. Jeg har prøvd mange ganger å få ham til å fortelle om hvordan han traff deg på denne øya dere bodde på, den som heter St. Croix, og om hvordan livet var der, men det er som om han ikke vil snakke om det. I går hjalp jeg Marte og Henriette med å rydde på kjøkkenet etter middag. Du husker sikkert at Marte kan si utrolig mye dumt av og til, og da sa hun plutselig: ‘Det er nok mange enker her i Arendal som kaster lange blikk etter herr inspektøren. Han er en pen mann i en god stilling og ikke mer enn 55 år gammel.’ Jeg kjente at jeg ble sint på Marte: ‘Far vil aldri gifte seg igjen etter at han mistet mor.’ ‘Å, naturen krever sitt, og menn er ikke skapt til å leve alene.’ ‘Men han har jo alle oss, og han har deg, Marte.’ ‘Jeg begynner å bli gammel, og disse bena mine orker snart 23 -
ELSE SKRANEFJELL
ikke mer. Men hvis du, Henriette, forblir ugift, så kan jo du være løsningen når det gjelder husholdningen.’ Da begynte Henriette å gråte og forsvant ut av kjøkkenet. Jeg hev fra meg vaskekluten og løp etter henne. Hun satt på sengen sin. ‘Jeg kommer aldri til å bli gift’, gråt hun. ‘Jo, det gjør du’, sa jeg og klemte meg inntil henne. ‘Ingen er så søt og snill som deg. Og så er du så flink til å stelle huset og lage mat, så mannen din vil få det veldig godt.’ ‘Hvordan skal jeg treffe noen, Georgine? Jeg blir aldri bedt i selskaper eller på ball, og flere av venninnene mine er allerede forlovet. Jeg blir nok gammel jomfru.’ ‘Det blir sikkert jeg også’, forsøkte jeg å trøste. ‘Jeg kommer aldri til å bli så morsom og så glad i å bli kjent med nye folk som både Anna Sophie og Augusta er. Vi kan kose oss sammen, du og jeg, og stelle for vår gamle far.’ Da måtte Henriette smile litt og sa at hun gledet seg til det. Snille Henriette.» Jeg reiste meg brått opp fra gyngestolen. «Hører du kirkeklokkene, mor, de som du alltid var så glad i? Da er nok gudstjenesten over, og de kommer straks tilbake igjen. Tenk om de finner meg her i stuen? Det er nok best at jeg kryper inn under dynen og er syk igjen. Takk for praten, mor. Vi fortsetter neste gang jeg er alene hjemme. Du er den snilleste og beste moren i hele verden.» Jeg sendte maleriet et slengkyss og løp ut av stuen.
- 24
F E R D I N A N D S D AT T E R
3
S
elv om jeg bodde mine første år i Fredrikstad, har jeg alltid regnet Arendal som «min» by. Der vokste jeg opp, og der har jeg levd mesteparten av mitt voksne liv. Det er en vakker by fordelt på syv holmer med kanaler mellom. Fra sjøsiden ser det ut som om den lille byen ligger inne i en bukt med tett bebyggelse langs kaiene. For det meste er det store, velstelte trebygninger som eies av de kondisjonerte, trelasthandlerne og rederne. Langs kaiene og i bukten er det som oftest et yrende liv av store seilskip og småbåter. Innover i landet er det skogkledde åser. Sett fra sjøsiden brytes horisonten bare ett sted, nemlig av kirkespiret på Trefoldighetskirken. Mellom Tyholmen og Langbryggen innerst inne i bukten ligger Pollen, byens møteplass, der skipene ligger tett i tett. Herfra kan man følge Kirkegaten vestover et lite stykke og så ta opp Kirkebakken til høyre. Da finner du kirken vår til venstre. På høyre side ligger et ganske stort hus i to etasjer. Det er mitt barndomshjem.
1793 6. mars ble far utnevnt til told- og consumtionsinspektør i Arendal. Det var en embetsmannstilling som han kunne ha resten av livet. Godt betalt var den også. I tillegg hadde han 25 -
ELSE SKRANEFJELL
den livsvarige pensjonen på 330 riksdaler fra sin tjenestetid på St. Croix i Caribien. 19. mars kunne en stolt far se sine to eldste barn gå oppover kirkegulvet, Emanuel som nummer en av guttene, Anna Sophie som nummer en av jentene. Ved alteret sto sogneprest Thestrup klar til å konfirmere de unge. Noen uker senere gikk Emanuel om bord på den nye, fine skonnerten, som skulle reise langt ut i verden. Vi fulgte ham til kaien alle sammen og gråt da vi vinket farvel. Men vi visste jo hvor glad han var for endelig å få lov til å reise. Den som bare hadde vært gutt og kunne gjøre det samme, tenkte jeg. Sommeren kom og dermed ballsesongen for byens sosietet. Den nykonfirmerte Anna Sophie svevde av lykke da den første innbydelsen kom til far, Henriette og henne selv. Far ville helst slippe, men syntes at han måtte være anstand for de to døtrene sine. Sydame ble bestilt. Egentlig syntes jeg at hele sommeren gikk til sying av nye kjoler og lytting til Anna Sophies detaljerte referater fra alle sommerballene. Det var i hvert fall ingen tvil om at Anna Sophie fikk dansekortet sitt fullt hver eneste gang, mens den sjenerte Henriette var glad for hvert ball som var overstått. Far var begynt å gå små kveldsturer. En sjelden gang fikk jeg være med. Det var en stor glede å få være alene med ham på disse turene. Da kom litt av den gamle faren min frem igjen, slik jeg husket ham fra den tiden mor levde. - 26