Forlagshuset Publica © 2020 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.forlagshusetpublica.no ISBN: 9788284160054 Trykkested: Latvia Omslag: Andrej Misina Sats: Andrej Misina Illustrasjoner: S. G. Holter Portrettfoto: Kjell Ivar Lund, 2018 Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
S G
2020
Til min far, Per G. Holter. Takk for språket, veden, og alt det andre.
«Dere er de buer som deres barn blir skutt ut av som levende piler. Bueskytteren ser merket på evighetens sti, og han bøyer deg med sin kraft, Så hans piler skal fly langt og fort. Vær glad over å bøyes i bueskytterens hånd, for slik han elsker pilene som flyr, Elsker han også den trygge buen.» – Kahlil Gibran, Profeten
Forord På min brors dødsleie lovet jeg to ting: Det første var å gjøre ferdig hans musikalske debutalbum «St. Jude #23», oppkalt etter en mekanisk hjerteklaff han fikk tolv år tidligere. En komplisert hjerteoperasjon som nesten tok livet hans. Kreften som nå gjorde seg gjeldende, satte ham ute av stand til å spille gitar, og cellegiften hadde gitt ham sår i ganen som ødela sangstemmen. Det andre var å gjøre alt jeg kunne for å utgi Gjørme. I 2018, mens Sverre gikk gjennom cellegift og senere eksperimentell behandling, arbeidet han ustoppelig med albumet. Under hans siste sykehusopphold gjorde vennegjengen ferdig innspillingene, og debutalbumet ble ferdig noen uker etter hans bortgang. Vi hadde en dempet slippfest med gjennomspilling av albumet og opplesning av dikt fra Gjørme, og min neste oppgave var å jobbe med diktsamlingen. Det er vanskelig å forstå at denne nå er utgitt. Gjørme er et manifest. I sin utforming og i sin forståelse av samfunn, familieliv og sosiale situasjoner viser den en tankemåte som vi alle har mye å lære av. Det er ikke radikalt, men det er viktig. Det er ikke å forandre verdenssyn, det er å skalere ned; se de små tingene, og når de store ting inntreffer, er det de små symboler vi kan relatere oss til. Alle er i stand til å forstå. Katt er gud for en mus. Mennesket er gud for en katt. Vi er ikke så store, relativt sett.
6
Min bror var en enorm person i sin menneskelighet. Han var min senior med to år, men et århundre med kunnskap, talent og observasjonsevne. Han var en kilde til humor, til livskunnskap og til nytelse av sosialt liv like mye som en fortrolig romanse med aleneheten. To sider. Én sannhet. Gjørme reflekterer dette, og boken representerer Sverre på en fantastisk måte. Den har vært en stor kilde til ettertanke og trøst for mange i tiden som har gått, og den vil fortsette å være en påminnelse om hvem min bror var. «Et menneske kommer til verden – en ånd daler ned på jorden, den roter en støvsky opp omkring seg, tar støv på og sleper det rundt. Når dens tid her nede er omme, legger den atter støvet av og vender tilbake til det eviges favn.» – Gabriel Scott, Kilden, eller Brevet om Fiskeren Markus. De avsluttende ordene i Sverres Siste Ønsker:
Lev. Le. Fortsett. Bjørn O. Holter, Årnes, 16.10.19.
7
8
BOK I
.zen (dått-zen)
9
Del 1 «In my better sense of mind, I know that I am far from alone and far from the worst, and Earth keeps spinning. Everything keeps moving, with or without me.» – Phil Anselmo.
10
Trodde aldri jeg ville Se en slik morgen med uthvilt Sjel. Manetsol. Tentakkelstråler. Lufta som siberian husky-øyne. Nyfødt høstdag. Snart synes pusten min, og jeg Gjømmer sommeren imellom Snøtunge grangreiner.
11
Jeg lærte å gå på grusveier. Stein i skoa; noe jord. Klatreflis i fingrene, Skorper på knærne. Hovedstadens evige hvite lyd. Tinnitus i brøstet. Jeg lukker øynene for trafikken, og Bryter håndbak med Buddha. Ønsker meg hjem, hvor vekst betyr tyngre Knas under skoene.
12
Selv små ting er store nok. Hjertetriks. Men husk: Alt som former kan knuse knokkelstoff som Visne ting i vaser. Jeg lover så intenst at når hun Endelig trenger Har jeg ingenting Igjen å gi. Samvittighet og selvforakt. Stein på stein til veggen faller. Bølger til kysten overgir svaberget. Du viste meg skyggene mine. De lo med dine, Perfekte sammen i sine to små Dimensjoner. Det finnes ingen hellig forskjell mellom Profet, en som prøver, og noe som skulle ha virket som en Bandasje på noe Som egentlig Aldri har tillatt seg selv Å gro.
13
Elgen tramper forbi husveggen så Glassene klirrer i skapet. Fenstad. Jorder og skau. En dag er jeg aske over nypløyd åker. Lar regnet trekke meg ned I furene. Hører hvilende heller Svale og traktor enn Salmesang og kirkeklokker. Ingen jord er så Vigslet som den du grodde Ut av.
14
Det meste klarer seg uten Våre meninger. Sandkassen er noen størrelser For liten. Jeg setter meg alene for Dekket langbord. Hysj, unger. Ikke krangle Mens jeg spiser.
15
Forfedre; død familie. Svarthvite ansikter, enorme Never og kalde kamerablikk. Mer eik enn kjøtt, mer stein enn bein. Tuberkulose på pusten, øser med Tjærevann hjalp allikevel ikke mot Magekreft, så jobb i smerte. Ligg i smerte. Svelg i smerte. Husket for arbeidsdriv og sammenbitte tenner. Mennesker av ved og fjellmasse, Ikke sukkerfedme og lat selvmedlidenhet. Lufta var rein før eksosen. Lufta rein, dagene lange. Kjærlighet til alt som vokste; avling og Barn. Lufta var rein før oljen. Lufta rein; lett å puste i da Alle tak var tunge.
16
Måkeskrik mellom trøtte oslovegger. Dieseldís og saltvannståke. Flittig kirurg. Keisersnitt i nye klær. Dagsdirigent. Egenkomponist. Nebbet fullt av akkurat nok fisk. Noe oversvømmer åskammen. Blodlys. Karmosinrødt barnerim. Hvert skritt fra seng til jobb er et Løsnet sårsting. Kun de falne danser. Døve for midgardsstøy. Nød lærer ingen Noe. Måkeskrik. Mage full av mirakelbær. Flittig kirurg.
17
Kryssede armer, harde blikk. Fingeravtrykk ikke bevis Nok.
«Her var større krefter i sving Enn mine.»
Uskyldig. Noen få flytter seg lengre vekk fra varmen Og lurer:
«Er det ikke slitsomt å være Så hekta på skjold?»
Over oss nekter skyldstanken å være Del av noe så usynlig som luft. Legger seg heller som en misledende mjuk madrass Under alle lakenskrekkens mestere. Våkne også nå, med våte blikk i takets mønster dømmende. Dette er ikke alt. Noe stort og verdifullt mangler, Jeg tror det har med temperatur å gjøre.
Kroppskjernetemperatur, eller djup, djup, Marerittløs søvn.
18
Here is the sum of a man. Jeg kan løpe til fjellene i frykt. Jeg kan legge passet mitt på barndommens grav og fortolle Ingenting. Kan snu ryggen til årevis med kjærlighet på Impuls, bytte alt jeg eier i et par fantastiske Sko og gå. All frukt vokser ikke på trær; røtter allergiske mot Jord kjenner verden som annerledes; ikke vond. Alle jeg har møtt igjennom hele mitt liv har jeg likt minst litt. Ber heller om forståelse enn tilgivelse. Språk. Iron Maiden. Jeg fanger skoen til Harris. «Her. Som takk for billetten, Og alt.»
19
Nyskap alt. Jeg er lei. Kutt vekk samvittigheten, Sulten og Rutinen. Luk vekk blomstene; la Ugresset stå igjen til En forandring. Fortell meg overbevisende Om en ny tid. Poler som bytter plass, Høst blir vår. Jeg hvisker trøstende til Plasteret: «Det gjør ikke så vondt om du River poeten rett av.»
20