ELSE Sl�]L\XEFJELL
BIND Il
EN SYRISK FAMILIE
Forlagshuset Publica © 2020 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.forlagshusetpublica.no ISBN: 9788284160016 Trykkested: Latvia Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Else Skranefjell
INGEN VIL HA OSS Bin d II En sy risk fam i li e 1 9 4 2 -2018
2020
Til Seba stia n , min Y NG STE datters onn
I N G E N V I L H A O S S I I - E n s y r i s k fa m i l i e
F o ro r d
E
tter min vurdering er det spesielt to flyktningkriser som har satt sitt preg på Europa i nyere tid: jødenes flukt fra nazismen før og under annen verdenskrig samt muslimenes flukt de senere år fra borgerkrigen i Syria. Med disse to tragediene som utgangspunkt, har jeg stilt spørsmålet: Hvordan var det å være flyktning fra nazismen, og hvordan var det å være flyktende syrer i 2015? Mitt svar er blitt romanen Ingen vil ha oss, der første bind forteller om en jødisk familie og andre bind om en syrisk. Handlingen i begge bøkene er et resultat av omfattende research basert på digitaliserte artikler, notiser og annonser fra media i de aktuelle tidsrommene. Personene er fiktive. En roman kan aldri formidle hele sannheten, men bare sette søkelyset på de deler av den som er knyttet til selve handlingen. Det er åpenbare forskjeller i tid, rom og historisk utvikling mellom de to tragediene, men det er også klare fellesnevnere i form av stengte grenser, hatretorikk og annen rasisme. Dette er andre og siste bind i serien. Jeg vil rette en stor takk til mine dyktige hjelpere, Anne Skranefjell og Ninna Garm, for korrektur og gode innspill underveis. Takk også til Benedicte Meling, redaktøren min, som det er en fornøyelse å samarbeide med. Den aller største takken går til min syriske kontaktperson, som ønsker å være anonym, men som har lest gjennom hele manuset og gjort meg oppmerksom på uttalelser og forhold som «kolliderte» med syrisk kultur og levesett samt kommet med verdifulle innspill om nødvendige korreksjoner. Else Skranefjell, 1. september 2019.
- 7 -
E l s e S k ra n e f j e l l
- 8 -
I N G E N V I L H A O S S I I - E n s y r i s k fa m i l i e
1. Palestina 1942
- 9 -
E l s e S k ra n e f j e l l
S
e så, nå skulle alt være i orden, tenkte Uri. Instrumentene var rengjort og låst inn i skapene. Alt lå klart til morgendagens legegjerning. Han låste inngangsdøren og gikk ut i den hete ettermiddagen. Det var godt å bevege seg, og han nøt alltid hjemveien til kibbutz Shalom. Så heldige de hadde vært. Kibbutzen var et godt sted å leve. Det var allerede gått tre år siden de kom som flyktninger fra Tyskland. Behovet for leger i området var stort, så det hadde ikke gått lang tid før kibbutzledelsen fant et lite hus i den nærmeste landsbyen og skaffet det nødvendige medisinske utstyret for et legekontor. At alle inntektene hans tilfalt kibbutzen, var som det skulle være. Yte etter evne – få etter behov var hele grunnpilaren som kibbutzene var bygget på. For en fantastisk idé å lage slike små sosialistiske samfunn der alle skulle dele likt. Så motsatt av nasjonalsosialismen som nå herjet i Europa under Hitlers diktatur. De var heldige som hadde klart å flykte før krigen brøt ut. Uri grøsset når han tenkte på konsentrasjonsleiren han hadde flyktet fra, men måtte smile når han husket hvordan han hadde sneket seg om bord på lekteren på Donau der Leah, hennes mor Rebecca og lille Abraham hadde gjemt seg under flukten fra Wien til Svartehavet. For en lykke at han hadde truffet dem. Og lille Julia, som han hadde reddet fra døden da han fant den lille hjerteknuseren nesten livløs i en robåt omgitt av døde mennesker. Det var to år siden han og Leah hadde giftet seg. Samtidig hadde han adoptert Abraham, og de hadde begge adoptert Julia. Nå var de en familie på fire i tillegg til bestemor Rebecca, som bodde sammen i et lite hus på kibbutzen. Overgangen til kibbutzlivet hadde gått bra for dem alle. Rebecca arbeidet på kjøkkenet og stortrivdes i samværet med de - 10 -
I N G E N V I L H A O S S I I - E n s y r i s k fa m i l i e
andre kvinnene. Leah jobbet i hønsehuset. Julia og Abraham var i barnehagen om dagen, men heldigvis var det ikke lenger slik at de også bodde der om natten. Barnehagen sluttet i god tid før middagen ble servert, og etterpå kunne familiene gå hver til sitt, dersom de ønsket det. Ofte ble de sittende i spisesalen utover kvelden sammen med de andre. Alle nyankomne gikk på kurs for å lære seg hebraisk. Uri og Leah strevde lenge og måtte ty til engelske eller tyske ord for å gjøre seg forstått. Det gikk bra, for med britenes overherredømme i Palestina var engelsk offisielt språk. Mange i kibbutzen hadde dessuten flyktet fra Tyskland, så tysk var også nyttig. Men målet var at all dagligtale skulle skje på hebraisk, som jødenes felles språk. Barna var de som lærte fortest. Både Abraham og Julia snakket flytende hebraisk. For Julia hadde overgangen til kibbutzen gått smertefritt. Hun var jo så liten og husket ikke noe fra tiden før hun kom dit. Abraham virket glad og fornøyd, men slet nok fremdeles med det han hadde opplevd som flyktning. Han holdt seg mye for seg selv, også i barnehagen der det var mange jevnaldrende. Uri begynte å gå oppover den slake bakken. Midt i bakken snudde han seg og så ut over jordene. Sitrustrær, dyrket mark og lave hønsehus på rekke og rad. Nedenfor lå Genesaretsjøen, blå og speilblank. Tre små båter vitnet om at noen forsøkte seg på fisket. Kanskje det var araberne som bodde i de små husene ved sjøen. Det var mye sykdom, og en god del av pasientene hans holdt til der. De levde helst av leilighetsjobber på kibbutzene, med fiske ved siden av. Innenfor porten til kibbutz Shalom satt Abraham og ventet på far. Han var intenst opptatt med å se på en maur som gikk over foten hans. Han var spent på hvor den ville gå når den kom ned på bakken igjen. Den var så liten, men det så ut til at den visste godt hvor den skulle. Der borte var det en annen maur. Kanskje de kjente hverandre? Kanskje de var venner? Hva ville skje når de møttes? «Hei, du, vil du leke med meg?» - 11 -
E l s e S k ra n e f j e l l
Abraham så opp. En gutt sto utenfor porten og klemte ansiktet inn mellom sprinklene. «Hva sa du?» «Jeg spurte om du ville leke med meg.» «Det kan jeg godt. Vil du se på maurene mine?» «Ja, men da må du åpne porten så jeg kan komme nærmere.» Abraham så bort på vakten, som satt på stolen sin med lukkede øyne og geværet ved siden av seg. «Kan du være så snill å åpne porten?» «Hvorfor det, Abraham? Du har jo ikke lov av moren din å gå utenfor kibbutzområdet.» «Nei, jeg skal ikke det. Men den gutten som står utenfor har så lyst til å se maurene mine.» «Maurene dine?» «Ja, det er to stykker, og jeg er så spent på hva som skjer når de møtes. Kom hit, så skal du få se på dem.» Vakten reiste seg og gikk bort til Abraham. Der ble han stående og se på maurene som langsomt nærmet seg hverandre. Så snudde han seg mot porten og så på arabergutten, som fremdeles sto med ansiktet klemt mot sprinklene. «Hvem er du?» «Jeg heter Khalid al-Alai.» «Al-Alai? Er du i slekt med den al-Alai som legger nye tak på husene våre?» «Ja, det er faren min.» «Hvor bor dere?» «Nede ved Genesaretsjøen.» «Vet moren din at du er her?» «Jeg har ingen mor.» Khalid så ned. «Hvem passer på deg om dagen når faren din arbeider?» «Ingen. Det vil si, farmor, men hun er syk og sover nesten hele tiden.» «Det var trist å høre. Hvor gammel er du?» «Seks.» Khalid smilte. «Jeg skal snart begynne på skolen.» «Akkurat så gammel som Abraham, altså.» Portvakten tok frem nøkkelknippet sitt og slapp gutten inn før han igjen låste porten. «Hold dere her i nærheten, slik at jeg kan se dere hele tiden.» - 12 -
I N G E N V I L H A O S S I I - E n s y r i s k fa m i l i e
Khalid og Abraham så forsiktig på hverandre. Khalid smilte, og da måtte Abraham også smile. De satte seg ned på bakken akkurat der Abraham hadde sittet. «Hvor er de? Jeg kan ikke se dem», sa Khalid. Abraham lette. «De er borte, helt borte.» «De kan vel ikke være kommet så langt på de bittesmå bena sine.» Khalid så skuffet ut. Men borte var de. Abraham løp bort til vakten. «Får vi lov til å klatre i sitrustrærne?» «Ja, men bare i de to nærmeste. Der kan dere spise så mye dere vil.» Maurene var glemt. Det var morsomt å klatre i trær. Appelsinene var søte og saftige. «God ettermiddag.» Vakten holdt porten åpen for Uri. «God ettermiddag. Det er godt å være hjemme etter en travel dag.» Uri smilte. «Noe nytt?» «Ikke annet enn de to par småbena som henger ned fra appelsintreet der borte.» Vakten lo. «Jeg tror Abraham har fått seg en venn. Det er sønnen til Fares al-Alai, han som legger de nye takene.» «Du sier ikke det. Takk for at du slapp ham inn.» Uri skyndte seg mot appelsintreet. «Hallo, gutter.» To små hoder stakk frem mellom blader og appelsiner. «Hei, far. Du aner ikke hvor mange appelsiner vi har spist.» «Det kan jeg se må være mange. Dere er helt gule i ansiktet. Hopp ned, for nå er det snart på tide å spise middag.» To krøllete hoder sto snart foran ham. Khalid så ned i bakken. «Er det du som er doktoren?» «Ja, Khalid. Vi har nok sett hverandre nede ved sjøen, når jeg har vært på besøk hos farmoren din. Har du fått noe mat i dag?» Khalid vred på seg, så sa han med et skøyeraktig smil: «Ja, masse appelsiner.» «Da tror jeg at du blir med og spiser middag sammen med oss.» - 13 -
E l s e S k ra n e f j e l l
«Faren min har sagt at jeg ikke får gå hit opp når han arbeider her.» Khalid så betenkt ut. «Jeg skal snakke med faren din, så er nok det i orden.» Det var nesten fullt i den store spisesalen da Uri kom inn med de to guttene. De gikk bort til et langbord, der Leah allerede satt sammen med Julia. Uri tok Khalid i hånden og sa: «Der borte sitter faren din. Skal vi gå bort og fortelle at du er her?» Khalid nikket. Bare far ikke ble sint. De arabiske arbeiderne satt samlet rundt ett bord. De ville helst sitte slik for seg selv, hadde Uri forstått, fordi de da kunne snakke seg imellom uten å streve med hebraisk eller engelsk. Fares al-Alai satt fordypet i en samtale da Uri og Khalid kom bort til bordet. «God kveld, herr al-Alai. Her er en som har kommet på besøk til oss.» Al-Alai snudde seg og så forskrekket fra legen til sønnen sin. «Men Khalid, du skulle ikke ...» «Det er jeg som har invitert ham til middag», sa Uri. «Så nå er spørsmålet: Skal Khalid spise middag ved bordet her sammen med sin far eller kan han spise sammen med Abraham og min familie?» «Jeg tenker at han kan velge selv.» «Da vil jeg gjerne spise sammen med Abraham, for han er vennen min», sa Khalid forsiktig. «Jeg henter deg etterpå, slik at vi kan gå sammen hjem til farmor.» Al-Alai henvendte seg til Uri: «Det er nabokona som ser etter henne og Khalid når jeg ikke er hjemme.» Så vendte han seg mot Khalid igjen. «Vet hun at du er her, Khalid?» «Ja, jeg sa fra.» Midt på gulvet i spisesalen sto et stort bord fullt av mat. Alle kunne forsyne seg med akkurat det de ville og så mye som de bare orket. Ved siden av bordet sto en gammel dame med hvitt forkle. Abraham fortalte Khalid at hun var bestemoren hans. Hun og flere andre sørget for at det ikke ble tomt for mat på noen av fatene. Khalid hadde aldri sett så mye mat. Det duftet så deilig. To - 14 -
I N G E N V I L H A O S S I I - E n s y r i s k fa m i l i e
store fat var fulle med varme, stekte kyllinger. Han så også et fat med fisk og veldig mange med grønnsaker og salater. Rykende varm suppe var det også, i tillegg til forskjellige sauser og challah, det jødiske brødet. På den andre siden av bordet var det både sjokoladepudding og sjokoladekake. Bestemor Rebecca hjalp Khalid og Abraham med å fylle på tallerkenene deres. «Er det selskap i dag?» spurte Khalid. «Selskap?» sa Rebecca. «Nei, jeg tror ikke det.» «Ja, siden dere har så mye deilig mat og alle kan få så mye de vil?» «Det er sånn hver dag», sa Abraham fornøyd. «Da må dere være veldig rike.» Abraham så forbauset på ham. «Det meste av det vi spiser har vi jo dyrket her på kibbutzen.» «Jeg er så mett», sa Khalid da tallerkenen hans var renskrapet. «Der kommer far, så da må jeg gå. Tusen takk for maten.» Han så på Abraham, som plutselig så molefonken ut. «Kan jeg komme og leke med deg en annen dag også?» Abraham nikket ivrig. «Du kan veldig gjerne komme i morgen, hvis du vil.» I det samme var faren til Khalid kommet bort til dem. Leah sa: «Vi setter så stor pris på at de to guttene har blitt venner. Khalid er velkommen hit når som helst, gjerne hver dag, hvis han har lyst. Det passer best etter at barnehagen er ferdig, og så kan han gå hjem sammen med deg etter middag.» Fares al-Alai måtte kremte flere ganger før stemmen bar. «Det er helt i orden for meg. Han har nok vært litt ensom hjemme nå når farmoren er syk. Det har ikke vært så greit etter at min kone døde.» Han tok Khalid i hånden, sa farvel og gikk ut av spisesalen. Neste morgen hadde de funnet farmoren til Khalid død i sengen sin. Dagen før hadde hun vært levende. Hun hadde til og med smilt til Khalid da han holdt vannglasset opp til munnen hennes så hun kunne drikke litt. Faren hans hadde lukket øynene - 15 -
E l s e S k ra n e f j e l l
hennes. Ansiktet hadde vært så annerledes, stivt og blekt, der hun lå. Faren var gått for å hente doktor Uri og gi beskjed til imamen. Før han gikk, hadde han spurt om Khalid kunne leke utenfor huset imens. Han skulle ikke bli lenge borte. Khalid hadde sagt at det var greit, men egentlig syntes han det var ganske nifst. Han hadde aldri før sett et dødt menneske. Tenk om hun plutselig ble levende igjen. Da måtte han løpe etter faren og si at det ikke var nødvendig å hente doktoren likevel. Men slik ble det nok ikke. Han husket den døde katten han hadde sett i veikanten en gang. Den lå der lenge og var akkurat like død hele tiden. Til slutt begynte den å lukte, og en morgen var den borte. Da var den nok i Paradiset hos Allah, hadde faren sagt. Farmoren likte ikke katter, så Khalid håpet at det var et eget sted i Paradiset der det ikke var lov for kattene å være. Da faren gikk, var solen så vidt kommet over åsryggen på den andre siden av Genesaretsjøen. Nå sto den ganske høyt på himmelen. Da kunne det ikke være lenge til han og doktor Uri kom tilbake. Khalid satte seg på steinhellen utenfor døren. Lenger vekk fra hytten våget han ikke å gå. Tenk om noen plutselig kom og fant farmor død og helt alene. Khalid tenkte på Abraham, på hvor morsomt de hadde det sammen og på all den gode maten de fikk spise til middag. Abraham var den beste vennen han hadde. Mon tro om han fikk lov til å gå til kibbutzen i dag, nå når farmor var død? Kanskje far ville si at han måtte være hjemme. Da ville Abraham lure på hvorfor han ikke kom. Kanskje han ville tenke at Khalid ikke ønsket å være vennen hans lenger. Stakkars Abraham. Khalid kjente at det var rett før han begynte å gråte. Plutselig hørte han faren og doktor Uri på den andre siden av huset. Det var en lys damestemme som også sa noe. De kom rundt hjørnet. Fares al-Alai gikk med raske skritt bort til Khalid, løftet ham opp og klemte ham inntil seg. «Gutten min, så stor og flink du er.» Da kom Khalids tårer. Han la armene rundt halsen på faren sin. Nå var han ikke redd lenger. Han kunne se at doktor - 16 -
I N G E N V I L H A O S S I I - E n s y r i s k fa m i l i e
Uri smilte til ham. Ved siden av sto moren til Abraham, hun som het Leah. Hun klappet Khalid på kinnet og sa: «Så trist med farmoren din. Vi har tenkt at du kan være med meg til kibbutzen og være sammen med Abraham i dag. Vil du det?» Khalid så fort bort på faren, som nikket vennlig. Det betydde at han fikk lov, visste han, og han kjente at alt begynte å bli bra igjen. Leah tok hånden hans. Den var så trygg å holde i. De begynte å gå opp mot kibbutz Shalom, der Abraham sto innenfor porten og ventet. «Da skulle det ikke være mer å gjøre i dag. Takk skal du ha, doktor Uri», sa Fares. «Jeg er bare takknemlig for det jeg kan bidra med. Skal vi hvile litt i skyggen under treet der borte før jeg går hjem?» Fares gikk inn etter glass og en mugge med vann. Det var svalt under det store morbærtreet. «Det er tungt når man mister noen av sine kjære», sa Uri. «Allah hadde nok bestemt at hennes tid var over. Hun har jo vært syk så lenge. De siste årene har vært vanskelige.» Fares satte seg med ryggen mot stammen på morbærtreet og så utover sjøen. «Jeg kommer fra en gammel beduinslekt i Syria.» «Det er det samme som nomader, ikke sant?» «Jo, min stamme var kamelnomader. Min bestefar var sjeik for vår stamme. Problemene våre begynte etter første verdenskrig. Da kom bilene og veiene og jernbanene. Det ble stadig mindre etterspørsel etter kamelkaravaner til handel og transport gjennom de endeløse ørkenområdene. Samtidig begynte de syriske myndighetene å føre en politikk for fast bosetting av nomader basert på jordbruk. Den ene stammen etter den andre har gått i oppløsning de senere årene. Min stamme ble oppløst i 1936, da min far døde. Da var det ikke mye igjen av den gamle rikdommen. På den tiden hadde jeg giftet meg og fått Khalid, så jeg måtte sørge for å få meg arbeid fortest mulig. I tillegg hadde jeg som eldste sønn ansvaret for mor. Det eneste vi fikk med oss var tre esler og to kameler. Vi slo oss ned i Daraa, rett - 17 -
E l s e S k ra n e f j e l l
over grensen i Syria. I begynnelsen levde vi av pengene jeg fikk da jeg solgte de to kamelene. Så døde min kone da hun fødte en datter. Barnet døde også. Min mor var allerede syk på den tiden. Jeg hadde ingen skolegang utover det jeg hadde lært av far og farfar. Men jeg var heldig og fikk arbeid som hjelper hos en tømmermann som også var murer. Der har jeg lært alt jeg kan om disse to yrkene.» «Hvordan kom du hit til Palestina?» «Syria er et fattig land, og det var vanskelig å få jobber. Det gikk rykter om alle de driftige jødene som kom til Palestina og hvordan de begynte å bygge kibbutzer, lage vanningsanlegg og dyrke jorden. Jeg fant derfor ut at det måtte være bedre muligheter for meg her. Riktignok hørte vi stadig om uroligheter og at araberne slett ikke likte alle jødene som flommet innover landet deres, men det ble også sagt at opptøyene skjedde i de store byene og at på landsbygda levde jøder og arabere sammen i fredsommelighet. For to år siden bestemte jeg meg. Mor ble plassert på det ene eselet, Khalid, som den gang var fire år, på det andre og det vi ellers hadde av klær og husgeråd på det tredje. Da vi kom hit, fant jeg alt jeg ønsket meg. Vann er det viktigste av alt i livet for en nomade, så da jeg så Genesaretsjøen med flere kibbutzer og landsbyer i nærheten, var jeg ikke i tvil. Her ville jeg være. Jeg kjøpte dette lille huset her ved sjøen. Etter de første ukene har jeg hatt arbeid nesten hele tiden. Så vi har så vi klarer oss.»
- 18 -
I N G E N V I L H A O S S I I - E n s y r i s k fa m i l i e
2. Al-Nakba (katastrofen) 1947-1952
- 19 -
E l s e S k ra n e f j e l l
1947
D
et var helt stille i spisesalen på kibbutz Shalom. Alle satt rolig uten tegn til å forsyne seg. Ansiktene var alvorlige og spente. De innleide arabiske håndverkerne satt som på nåler og stirret ned i bordet. Alle visste, de hadde hørt på radioen eller fått det fortalt. De ventet. «Skal vi ikke snart begynne å spise?» Julias åtteårige stemme skar seg gjennom stillheten. Hun så usikkert på moren. «Hysj, Julia», lød det i kor fra foreldrene. Moren bøyde seg ned og hvisket noe lavt i øret hennes. Endelig reiste lederen for kibbutzen seg. Han tok frem et papir. Stemmen skalv, men ble fastere underveis mens han leste opp starten på det som for palestinerne skulle bli betegnet som al-Nakba (katastrofen): «I dag, 29. november 1947, har De forente nasjoner stemt frem en delingsplan for Palestina for å avslutte Det britiske palestinamandatet innen 1. august 1948, for å løse Midtøsten-konflikten i Det britiske palestinamandatet. Planen er godkjent av FNs hovedforsamling med 33 stemmer for, 13 stemmer mot og 10 avsto. For å ta høyde for stor innvandring etter jødeforfølgelsene i Europa og holocaust ble sionister tildelt 56 prosent av Palestina-området, mens araberne fikk 43 prosent. Resten (1 prosent) skal være internasjonal sone. Planen vil dele Palestinaterritoriet inn i en jødisk stat og en arabisk stat, med det store Jerusalem-området, inkludert Betlehem, under internasjonal kontroll.» Han la papiret i lommen mens han tilføyde: «Noen spørsmål eller kommentarer?» «Hvilke stater var det som stemte imot?» - 20 -
I N G E N V I L H A O S S I I - E n s y r i s k fa m i l i e
Ny lapp ble trukket opp av lommen. «Afghanistan, Cuba, Egypt, Hellas, India, Iran, Irak, Libanon, Pakistan, SaudiArabia, Syria, Tyrkia og Jemen.» «Vil Genesaretsjøen og områdene her vi bor tilhøre den jødiske eller den palestinske staten?» «Den jødiske, så langt jeg har skjønt.» Fares reiste seg nølende. Alles øyne rettet seg mot ham. «Jeg vet at en egen stat har vært et mål for alle jøder i mange år. Min familie har bodd her lenge, og det håper vi å kunne fortsette med. Er det et ønske fra kibbutzens side at vi arabere forlater dette bordet nå, slik at dere jøder kan feire dagen for dere selv?» Kibbutzlederen rettet seg opp: «Forholdet mellom arabere og jøder her ved Genesaretsjøen har alltid vært godt. Kibbutzen trenger dessuten våre innleide arbeidsfolk. Jeg foreslår at vi fortsetter akkurat som før inntil vi ser hvordan den politiske utviklingen blir. Nå spiser vi før maten blir kald.» Middagen ble spist som ellers – nesten. Julia satt i sofaen i armkroken til Leah og med bestemor Rebecca på den andre siden. Abraham og Uri satt i hver sin stol. Julia så på dem med redde øyne. «Hvis det blir krig, vil de bombe hele kibbutzen vår?» «Er du redd for at det blir krig, Julia?» «Ja, jeg hørte at noen voksne snakket om at noen var blitt skutt i Jerusalem.» «Du vet, i store byer er det alltid mer uro og opptøyer. Her hos oss er det jo like fredelig som det alltid har vært.» Abraham rettet seg opp. «Nei, noe er annerledes. Muren rundt kibbutzen er reparert. Det er flere som holder vakt enn før, også om natten, og alle vaktene har våpen. Bomberommet er rengjort, og det er lagt inn madrasser og tepper. Mange hermetikkbokser og vannflasker også.» «Det er en ting til», sa Julia. «Alle voksne stopper å snakke når de ser at jeg nærmer meg. Så smiler de og spør om det er deres lille solstråle som kommer eller noe sånt tull. Jeg tror de snakker om ting som de ikke vil at vi barna skal høre.» - 21 -
E l s e S k ra n e f j e l l
«Det stemmer, det», sa Abraham. «De slutter å snakke når jeg nærmer meg også, selv om jeg tross alt er tolv år. Khalid tror at han og faren må flykte tilbake til Syria hvis det blir krig.» «Hvorfor skulle han det?» spurte Uri. «Han tror at ellers vil jødene drepe dem fordi de er arabere.» «For noe tull.» Uri reiste seg og begynte å gå frem og tilbake på gulvet. «Vi jøder ønsker oss vår egen stat, der alle skal få tro det de vil. Det har aldri vært noe mål at den jødiske staten bare skal bestå av troende jøder. I så fall kunne ikke vår familie bodd her, for vi er jo ikke særlig aktivt troende.» «Tror du det blir krig mellom oss og araberne, far?» spurte Abraham. «Nei, jeg tror ikke noen jøder vil ha krig etter den vi nettopp er ferdige med. Ingen kan ha glemt hvor forferdelig den var med jødeforfølgelsen. På den andre siden lovet Folkeforbundet oss en egen jødisk stat i 1921, og det er veldig lenge siden. Aldri har vi vært nærmere målet enn nå når FN har vedtatt delingsplanen.» Khalid sto utenfor huset og klappet det gamle eselet. Faren kom ut og satte seg under det skyggefulle morbærtreet. Khalid skottet bort på ham. Faren gjespet og så ut som om han ville sove. «Du, far ...» «Ja, gutten min.» «Tror du det blir krig?» Fares var plutselig ikke søvnig lenger. «Vær klar over det, Khalid, at krigen har i realiteten allerede begynt. De mange dødelige trefningene mellom jøder og arabere de siste månedene er mest sannsynlig begynnelsen på en krig. Foreløpig er den uorganisert, uten fronter og klart skille mellom militære og sivile. Den dagen britene forlater Palestina, vil jødestaten Israel erklære sin uavhengighet. Det har de varslet. Og akkurat det vil aldri bli akseptert av de araberstatene som stemte mot delingsplanen i FN.» «Holder du med jødene eller araberne, far?» Fares al-Alai smilte. «Vet du, jeg tror jeg skjønner begge par- 22 -
I N G E N V I L H A O S S I I - E n s y r i s k fa m i l i e
ter. Jeg forstår at jødene ønsker seg en egen nasjonalstat etter alt de har vært gjennom, og jeg forstår at palestinerne er redde for å miste sitt territorium. Husk at jeg er født som en vandrende beduin, Khalid. Jeg synes derfor ikke at dette med grenser er så viktig. I den endeløse ørkenen fantes det, den gangen jeg vokste opp, ikke noen gjerder eller skilt som viste hvor det ene landet sluttet og det neste begynte. Det betydde ikke noe, så sant vi kom frem dit vi skulle med kamelkaravanen vår. Så er det vel blitt slik at jeg ikke synes forskjellene mellom de enkelte folkeslagene og nasjonalstatene er så viktige.» «Hvis det blir krig, tror du at vi kan fortsette å bo her selv om vi er arabere?» «Det vet jeg ikke, gutten min. Inshallah – hvis Allah vil.»
- 23 -