Et eksempel

Petra B. følte seg ganske ok i starten: Om ettermiddagen hadde hun gjort en feilberegning under ryggsvømming i svømmebassenget. Resultatet var at hodet smalt kraftig mot bassengkanten. Hodet gjorde vondt, og det summet, men hva så? Hun kunne ikke forklare hvorfor skulderen gjorde vondt. Hadde denne også støtt mot kanten? Hun kunne ikke lenger huske det nøyaktige hendelsesforløpet. Petra undret seg også over at hun allerede var kommet til enden av bassenget. I det siste hadde hun ofte opplevd at hukommelsen sviktet og at hun gjorde ting som hun senere ikke kunne gjenskape i detalj. Dette gjorde henne bekymret. Kunne det være snakk om «begynnende demens», noe vennene i bekjentskapskretsen hennes snakket om hvis de hadde glemt et eller annet? Men ellers fungerte hodet hennes helt perfekt. Hun kunne de fleste telefonnumre utenat, og hun slo alltid mannen sin i kryssordgåter. Allikevel ble hun jo ikke yngre, noe som ble tydeligere etter at hun passerte 40 ...

Petra gikk ikke til lege. Det hadde jo ikke hendt noe! Og man skulle ikke være til bry. Det hadde hun lært allerede som barn, da hun gikk på rideskole. Falt hun av ponnien, reiste hun seg alltid opp igjen på egen hånd. Hun hadde aldri brukket noe, men det hadde ofte gjort veldig vondt og tatt lang tid før hun kunne sitte og gå riktig. Da hun i

ungdommen spilte håndball, hadde hun sjelden oppsøkt lege, selv om hun i kampens hete noen ganger hadde gått hardt på og måtte hinke hjem med et hovent, blått øye.

I ukene etter bassenguhellet ble mye annerledes. Forandringen var såpass stor at Petra konkluderte med at noe hadde skjedd: Hun fikk hodepine oftere enn før, noe som så ut til å utvikle seg til migrene. Dette kjente hun igjen fra moren, som over mange år i perioder ble sengeliggende med sterke smerter, og da ofte i flere dager. Datteren hadde egentlig, før nå, ikke hatt problemer med dette. Petra sov heller ikke så godt som før, og ofte våknet hun av pusteproblemer forårsaket av tett nese. Dagen etter følte hun seg redusert. Som om ikke dette skulle være ille nok: Hun så ting som ikke var der, små fluer og mygg som danset for øynene, men som var borte når hun prøvde å fange dem. Ofte «sov» armene hennes, noe som var svært plagsomt. Og hun hadde stadig oftere problemer med mage og tarm. Etter måltider fikk hun oppblåst mage og kramper, og dessuten ofte diaré. Hun prøvde å fjerne forskjellige matsorter fra kostholdet, men dette var en dårlig løsning; det gikk bedre en tid, men så oppsto nye problemer.

Tidligere pleide hun bare å få diaré, sammen med de vanlige krampene i magen, når hun hadde mensen. Gynekologen, som hun hadde hatt i tjue år, hadde alltid trøstet henne med at smertene ville opphøre «senere». Petra spurte ham ikke lenger hva de månedlige smertene og diareen kunne skyldes. Kanskje var det en sammenheng med at hun aldri fikk barn? Etter tre aborter hadde hun og mannen bestemt seg for å ikke få barn, da hun ikke orket å oppleve flere avbrutte svangerskap. Mannen hennes valgte da å sterilisere seg.

Petra ble stadig mer trett og utmattet. Hun fortalte seg selv at det ikke var rart, siden hun sov så dårlig. Ernæringsproblemet gjorde ikke saken bedre. Hun var avmagret på grunn av diareen. Så bestemte hun seg for å ta problemene opp med fastlegen. Magesmertene var den største plagen, og hun håpte legen kunne gjøre noe med dem.

Legen undersøkte Petra nøye. Hun la spesielt merke til pasientens bleke ansiktsfarge og de dype ringene under øynene, og spurte om

det kunne skyldes stress. Petra svarte at hun ikke hadde stresset mer enn vanlig. Legen tok blodprøver og sørget for laboratorieanalyse av betennelsesnivåer, jernstatus og stoffskifte. Hun tok også en avføringsprøve for å sjekke eventuelle infeksjoner i mage-tarm-kanalen. Hun sykmeldte Petra noen dager, slik at pasienten kunne få hvile. Kanskje det ville gjøre ting bedre.

Etter noen dagers sykmelding sov Petra riktignok mer enn vanlig, men hun fikk ikke mer overskudd. Tvert imot, hun slet med mareritt, noe som forverret søvnkvaliteten. Legen var ikke særlig bekymret: «Det kan tenkes at hormonene dine er i ubalanse, noe som er vanlig i din alder.» Er dette hvordan overgangsalderen begynner? For Petra virket det heller som om hun var ganske syk. «Laboratorieverdiene er i orden, jernlagrene er noe lave, betennelsesverdiene er minimalt forhøyet, men det er ikke noe bekymringsfullt. Kanskje du er i ferd med å komme deg over en infeksjon. Da vil alt være som normalt innen en uke. Men følg med på symptomene og kom tilbake dersom ting ikke bedrer seg», var den lite oppløftende beskjeden fra Petras lege. Petra satt maktesløs tilbake. Hva skulle hun gjøre når ingen av prøvene viste noe galt? Hun valgte å avvente, men magesmertene ble bare verre.

Legen sendte henne til en allergolog, en spesialist i å utrede allergiplager. Han testet alle næringsmidler på Petras rygg og underarmer, og etterlot huden full av røde prikker. «Der har vi synderen!» mente spesialisten: «Du reagerer på egg, melk og melkeprodukter, hvete og gjær, nøtter og noen fruktsorter. Det er årsaken til plagene.» Spesialisten mente at hun ikke ville bli kvitt allergiene på noen måte. Hun måtte lære å leve med dem. Da ville plagene forsvinne. Han anbefalte en diett. Den måtte iverksettes umiddelbart, til tross for at ferien stod for døren, med en feriereise hun og mannen hadde bestilt lang tid i forveien. «Du må være fleksibel», sa spesialisten. Petra var på gråten, men forsøkte å beholde fatningen. At hun stresset så mye mer enn før, var også en ny situasjon for henne. Og det var ikke rart; det er lett å

forestille seg at nervene ligger utenpå kroppen etter så lang tid med uvisshet og smerter.

Ferien til Frankrike ble avlyst. Hva skulle man gjøre i Frankrike uten baguette (hvete og gjær), ost (melkeprodukt) og vin (frukt)? Da var det bedre å holde seg hjemme for å prøve ut det nye kostholdet. Hun oppsøkte nok en gang helsekostforretninger. Hun studerte nøye varedeklarasjonen til hvert produkt i dagligvarebutikken, før det havnet i handlekurven. Til å begynne med roet magen seg igjen, men så kom smertene på nytt. Fortvilet oppsøkte hun igjen legen, som var forskrekket over pasientens tilstand: Petra hadde mistet mer vekt! Nye undersøkelser ble iverksatt, inkludert en optisk tarmundersøkelse. Dette ledet til diagnosen colitis ulcerosa. Petra hadde altså en kronisk tarmbetennelse. Hun ble behandlet med de vanlige medikamentene, herunder betennelsesdempende kortison. I tillegg måtte hun holde seg til en streng diett. Hun var kommet til endepunktet. Hun kunne ikke tro at hun ville være avhengig av kortison og dietter for resten av livet. Og på toppen av det hele hadde hun fortsatt smerter, til tross for tiltakene. Sånn kunne det da ikke være? Petra begynte å lete etter alternative behandlingsmetoder.