Publica © 2020 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publica.no ISBN: 9788284160801 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Foto: Side 10 og 15: Ingrid Waade. Øvrige foto er forfatterens egne bilder
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Ord hogd i stein, skrift rissa i sand Refle k s j o n e r p å h j e m v e i e n
ERLEND WAADE
2020
KJÆRE LESER Boka du holder i hendene nå, er en samling av refleksjoner jeg har gjort på min vandring gjennom livet. Denne vandringen har vært lang. De fleste av refleksjonene er likevel blitt til sent i livet mitt, etter at jeg bega meg på hjemveien. Jeg ønsker å berøre gjennom det jeg formidler. Derfor har tekstene ulik form. De kan gjerne leses uavhengig av hverandre. Selv om det også er en sammenheng mellom de ulike refleksjonene. Alle tekstene reflekterer tanker og erfaringer som har berørt meg i mitt liv. Det øker muligheten for at de også kan berøre deg som leser. Kanskje vil du som leser oppleve at enkelte tekster byr på motstand, at du ikke er enig, at det er flere spørsmål enn svar. Det er i tilfelle ikke tilfeldig fra min side. Jeg vil mer enn å stryke folk med hårene. Jeg ønsker å utfordre, slik at du som leser kan begynne å filosofere på egen hånd. Ved i tillegg å bruke egne bilder, forsøker jeg å utvide tekstene eller speile dem. På den måten ønsker jeg å formidle noe mer, noe ord alene ikke kan si. Så: Velkommen til å vandre sammen med meg. Og til å se deg om. Men ta deg gjerne god tid. Det er ingenting som haster. For: Den som ønsker å nå langt, bør bevege seg sakte. Da er det heller ikke så farlig om tankene flyr og om du tar deg noen avstikkere eller lange hvilepauser. Men uansett: Husk å ikke miste målet ditt av syne. God tur!
5 -
- 6
Del 1 UT I VERDEN
7 -
- 8
BARNDOMSLANDET Jeg er fascinert av sangen «Innerst i sjelen» av Ole Paus. Den treffer følelsene mine og kan bringe meg i kontakt med noe som samtidig både er langt borte og helt nært, dypt inne i meg selv. For meg handler sangen om barndommen, om det barndomslandet som er forsvunnet, men som likevel har formet meg mer enn noe annet, et land som en gang både var mitt hjem og meg selv, men som ikke er det lenger. Landet finnes nok et sted inni meg fortsatt, men veien dit virker stengt. Jeg har flyttet derfra for veldig lenge siden. Og jeg har endret meg, både på overflaten og på dypet. Derfor virker det umulig å finne veien tilbake. Likevel er det verdt å prøve, tror jeg. Ikke bare for meg, men for alle. For jeg tror det ligger noe og venter på å bli gjenoppdaget der inne. Ikke nødvendigvis bare gode ting, men viktige ting. Ja, kanskje til og med store, verdifulle skatter. En måte å komme dit på, er å ta det barnet du selv var en gang, opp på fanget. Ta deg god tid og lytt til hva det har å si. Da vil du kanskje merke at det barnet du engang var, fortsatt lever et sted inni deg. For akkurat som de russiske Babushka-dukkene, bærer vi alle våre aldre med oss hele tiden. Inni oss. Også den minste og innerste «dukken». Skrubbsårene og tårene er der fortsatt. Forhåpentligvis også de gode klemmene og de trygge hendene. Tar du deg tid og lytter, vil barnet fortelle deg at det forsto så lite den gangen for lenge siden. For verden var helt ny. Det lille barnet hadde kommet til et landskap det aldri hadde sett eller vandret i før. Kanskje vil barnet også fortelle at det tok på seg skylden for så altfor mye. Fordi det naturlig nok tenkte at alt som skjedde, hadde sin årsak i noe det selv hadde tenkt eller gjort, og at det fortsatt gråter litt på grunn av det. Om du vil, kan du trøste det, og si at du forstår. Det går også an å beklage at det har tatt så lang tid for deg å finne tid til å lytte. Da har du begynt på hjemveien. Din hjemvei. Kanskje er du til og med kommet ganske nær fødestedet ditt igjen. Nær det hjemmet du en gang kom fra. For det er dette vårt lille liv handler om. Det er dette alle store fortellinger handler om: Å forlate hjemmet sitt og begi seg ut i verden. På en vandring der alle vil møte smerte, motstand, skuffelser og skremmende utfordringer, men forhåpentligvis også seiere, glede og stor kjærlighet. Og når tiden er moden for det, vil de fleste også møte utfordringen om å begi seg på hjemvei. Jeg tror at hvis vi leter, selv om vi må lete lenge, kan vi finne veien som leder oss hjemover. For jeg tror det er hjem igjen vi alle skal. Hjem til den gyldne stripen land vi kom fra en gang. Til det landet som var oss selv, til det landet som er oss selv.
9 -
O P P H AV E T Eit foster, så verjelaust Eit liv, så kort Eit rusk Eit komma Ein strek i rekninga Stryke over Ungen vår, så skjør Menneskebarnet, så lite Prikken over i-en Eit utropsteikn Eit lys Streke under Djupast sett kjem vi frå Mor Moder Mother Mater Matter It matters
11 -
- 12
KILDEN De fleste av oss har en dragning mot det opprinnelige. Mot kildene våre. Mot vår egen opprinnelse. Jeg kjenner det igjen i meg selv også. For hvordan startet egentlig det hele? Noe av det som alltid har tiltrukket meg, er å prøve å følge en bekk oppover mot det stedet den kommer fra. For meg er det noe magisk i det å følge bekken oppover for å finne stedet der vannet startet på ferden sin. De gangene jeg har gjort det, har jeg oppdaget mye rart og fint. Fra bunnen av bekkedalen tenker jeg ofte: Her kan ingen ha vært før. For der nede er det som regel svært ufremkommelig og urskogaktig. Men finner jeg til slutt, etter en lang og kronglete vandring, den lille pytten der alt startet, så opplever jeg en dyp og god ro inni meg. Der kan jeg bli sittende lenge. Og da kan tankene også begynne å vandre: For bekkens opprinnelse er vel like mye de bittesmå myrsigene, regnet, skyene, og til slutt havet, som bekken er på vei tilbake til. Slik sett er bekken alltid på vei hjem. Men enda dypere sett, er det vel sola som er det første leddet – og årsaken til alt liv på jorda vår. Eller finnes det kanskje en skaper? Det vanligste er å lete utover etter årsaker. Det er nærliggende å tenke at det er noe annet eller noen andre som er årsaken, eller har ansvaret. Dette gjelder både i forhold til alt det smertefulle vi opplever, men også i forhold til alt annet vi ikke forstår eller aksepterer. Opp gjennom tidene har mange søkt utover for å finne den dypeste kilden til alt, det alt annet bygger på. Det har fått mange navn: De vises stein, den hellige gral, kvarker, big bang eller Gud. Jeg tror det er mulig å lete andre steder. Jeg tror det er forsøket verdt å lete innover. Innover i oss selv, mot det stedet vi kommer fra. Mot kilden der alt startet en gang. Kanskje kan det å lete innover i seg selv også ligne på en sirkelbevegelse? På noe som gjentar seg. Som et kretsløp?
13 -
LEIKEN Bli sugd inn mot ein annan røyndom. Opne døra mot ei anna verd. Der alt er annleis. Bli ein annan. Bli slukt. Oppslukt
- 14