Publica © 2020 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284160825 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
O S E T V E D E LVA N I D BOK 1
RETT STED TIL FEIL TID
K J E R S T I WAT E R L O O
2020
BOK 1 – Rett sted til feil tid
5 -
- 6
Innledning
Regnet hamret mot vindusruten, og vinden demonstrerte oktoberstyrken sin ved å ruske i teglsteinene så det klapret i dem. På innsiden av vinduet var ruten dekket av dugg som rant ned i tunge dråper og etterlot seg mørke elver i glasset. Sara sto naken på gulvet med det våte håret tullet inn i håndkleet. Hun lette med blikket etter rent undertøy og en tskjorte, og kom på at alt lå igjen på sengen på rommet hennes. – Typisk deg, sa hun til seg selv i speilet. De svette treningsklærne hun hadde hatt på seg før dusjen, ville hun i alle fall ikke ta på seg igjen. Hun besluttet at romkameratene hennes bare fikk tåle det, og smatt ut fra badet. Sara hadde ikke trengt å bekymre seg, de andre på hybelen hadde tydeligvis gått i dekning i sine respektive rom. Stua var mørk, tv-en avskrudd, og stuebordet påfallende ryddig. Hun listet seg forbi de tre andre soverommene på vei tilbake til sitt eget rom, og fant alle dørene lukket langs veien. Fra to av dem kom det ingenting annet enn stillhet, men lysstripene ved dørstokkene vitnet om at guttene var der. Fra det tredje rommet hørtes svak klassisk musikk, et tydelig tegn på at Filip 7 -
prøvde å få kontroll over nervene – Sara visste at han alltid hørte på klassisk musikk når han forsøkte å roe ned. Selv hadde hun til hensikt å skjenke seg et stort glass vin for å forhåpentligvis drukne noen av sommerfuglene i magen. Sara trakk døren helt igjen etter seg og satte på musikk for å overdøve lyden av hjerteslagene. Hun måtte gjøre noe praktisk for å slippe unna tankene, så hun begynte å se over vesken og antrekket hun hadde lagt frem til neste dag. Hadde hun glemt noe? Av praktiske årsaker kunne hun bare ha med seg en ganske liten veske, og innholdet måtte prioriteres grundig. Hun brukte ikke mye sminke, ikke hadde hun tenkt å overnatte heller, så alt slikt droppet hun. Derimot hadde hun forsøkt å dekke eventuelle andre situasjoner som kunne oppstå, som ville kreve utstyr de ikke ville kunne få tak i der de skulle. Fordi hun var femteårs medisinstudent, var et lite førstehjelpsskrin selvskrevet, og hun hadde pakket ned bestefarens meget velbrukte sveitsiske lommekniv. Hun veide kniven i hånden, tenkte på sin snille bestefar, og kjente pulsen synke litt. Hun tenkte seg om, og fant så frem en skriveblokk og et par penner. De kunne kanskje få bruk for å dokumentere langs veien. Sist, men ikke minst, hadde hun pakket med seg et lite digitalkamera hun hadde lånt for anledningen, med tomt minnekort og fullt batteri. Hun tente et stearinlys og la lighteren oppi vesken sammen med resten. Det var ikke så lett å forutse hva de kunne få bruk for. Hun så over antrekket som lå klart. Det var en litt gulnet, posete satengkjole med et merkelig lavt liv, og noen besynderlige snøresko med halvhøy hæl, som var minst ett nummer - 8
for små. Begge delene hadde hun funnet i en gammel amerikakoffert på loftet i morens hus sist hun var hjemme en tur. Moren samlet på alt mulig, noe som alltid hadde irritert Sara. Akkurat denne gangen var det for så vidt kjekt at moren hennes var sånt et vimsehode, som ikke ante hva hun hadde liggende og slenge på loftet. Sara trakk på smilebåndet. Så kom hun på grunnen til at hun pakket, og kjente hjertet slå hardt igjen. Hun trakk opp korken på vinflasken og skjenket seg et glass mens hun prøvde å tenke på noe annet. Aldri i verden om hun kom til å få sove i natt! Hun satte seg med bena i kors på sengen og fulgte mønsteret i sengeteppet sitt med fingeren. Hun hadde heklet det selv en juleferie. Faktisk hadde alt på rommet hennes et litt hjemmelaget preg, for Sara hadde kjøpt mye brukt og deretter pusset det opp. Det sto et godt brukt skrivebord foran den dype vinduskarmen. Når hun lente seg fram over det, kunne hun skimte silhuetten av Gamle Bybro og litt av bryggene på den andre siden av elva, trolsk belyst i den våte høststormen. Sara hadde falt for hybelen allerede på visningen og bestemt seg for at her skulle hun bo. Hun likte det høye taket med stukkaturer og den lille kaminen i støpejern som ikke kunne brukes til noe, med mindre målet var å dø av kullosforgiftning. Leiligheten hadde allerede tre andre beboere, tre gutter, og fellesområdene hadde vært sparsommelig møblert. De fem årene Sara hadde bodd her, hadde hun satt sitt eget preg på hele leiligheten, og guttene hadde lært seg å leve godt med å ha intakte sofaputer og lampeskjermer i stedet for nakne lyspærer. To av dem hadde jobbet med doktorgrader i fysikk da Sara flyttet inn, og Filip var i gang med en master i norrønt. 9 -
Etter at han var ferdig med den, fant han ut at han skulle begynne på et nytt studium i historie, og de to fysikerne begynte etter hvert på et prosjekt i kvante-ett-eller-annet, som hun forsto fint lite av. Det banket forsiktig på døren hennes, og et blondt hode dukket opp i døråpningen. – Å, bra, du er våken fortsatt, sa Filip. – Jeg får neppe sove med det første. Kom inn og hjelp meg med denne vinflasken. Hva tror du de to geniene holder på med? Sara nikket ut i retning de to siste soverommene. Filip slengte seg ned på sengen hennes. – De sover garantert sin søteste søvn, i urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet. Imens sitter vi to her og stresser over at vi legger livene våre i deres klamme datahender. Sara flirte, og snart lo de begge. Stemningen letnet litt, og begge kom på at dette tross alt var noe de hadde gruet og gledet seg til i nesten et halvt år, helt siden de to romkameratene deres først hadde lansert ideen. De husket hvorfor de hadde gått med på dette – de var begge grunnleggende nysgjerrige av natur, og dette ultimate eventyret kunne de ikke la gå fra seg. De ble sittende og prate lett til vinflasken var tom, og da kjente begge to på at dette kunne gå bra. Filip ruslet tilbake til rommet sitt, og Sara krøp ned under dynen, fast bestemt på å få sove.
- 10
Kapittel 1
Klokken ringte på slaget sju, og Sara var umiddelbart lysvåken. Hun lå i et par minutter og grublet på om det var for sent å ombestemme seg nå, men kom til slutt frem til at det var det nok. Hun sto opp og kledde på seg joggebukse og genser, og la antrekket sitt i en pose sammen med en tynnstrømpebukse. Hun hadde definitivt ikke til hensikt å ta bussen til NTNU iført det bisarre kostymet. Ute på kjøkkenet sto Filip og drakk kaffe, og i motsetning til henne hadde han faktisk tatt på seg antrekket sitt. Han var riktig kjekk i det, men så var da også klærne hans litt mer kurante. Han hadde en gråbrun ulldress med vest, sixpence og hvit skjorte med rund snipp. Jakken hans hang klar over en stolrygg. – Morn, gliste han. – Jeg tror ikke den joggebuksen er helt passende der vi skal. Sara kikket ned på buksen sin. – Men den er utrolig passende for bussturen, mente hun. – Har du spist? De tittet inn i kjøleskapet i håp om at det skulle stå noe 11 -
utrolig fristende der inne. Det eneste de fant var en Norvegiaost og en slapp agurk, og begge sukket skuffet. – Vi får prøve å spise litt uansett. Vi må ta ti over åttebussen, så vi rekker vel et par knekkebrød, sa Sara uten den helt store entusiasmen mens hun skjenket seg en kopp kaffe. – Hvor er forresten de andre to? – Jeg fikk melding av Niklas, han og Are er allerede på plass i Realfagsbygget. Vi møter dem der. De spiste i stillhet, samlet sammen tingene sine og så nervøst på hverandre. – Faen, som jeg angrer meg nå, sa Sara. – Samme her. De kledde på seg yttertøyet, og i siste liten løp Sara inn på badet. Hun kom tilbake med tannkrem og tre tannbørster. – Vi vet jo ikke helt sikkert hvor lang tid det vil ta, forklarte hun. – De sa seks timer, men hvem vet. Og mye kan skje på seks timer. De låste døren etter seg med en skrekkelig følelse av noe endelig. Som om de for alltid forlot den koselige leiligheten sin i den trange lille veita Kannikestrete. Tyve minutter senere sto de i Realfagsbygget, våte inn til beinet. Det regnet sidelengs, og nå tordnet og lynte det i tillegg. Niklas og Are sto i hallen og ventet, de snakket med en lettere loslitt fyr Sara gjenkjente som veilederen deres, Holm. Alle tre kom imot dem, de så både glade og spente ut. – Alle klare? spurte Niklas og gned seg nervøst i hendene. – Hvor klar kan man egentlig bli for noe sånt? spurte Filip, litt for muntert. - 12
Sara hørte at han skalv litt i stemmen. Selv var hun tørr i munnen og svelget høylytt. De hadde allerede vært her og sett laboratoriet, men nå når det faktisk gjaldt, virket alt mye mer hjemmesnekret enn det hadde gjort tidligere. Sara fanget blikket til Filip. Kan det der egentlig være trygt? forsøkte hun å meddele. Filip ga henne noe som muligens skulle forestille å være et beroligende smil tilbake. – Skal vi gå gjennom hvordan prosessen fungerer en gang til? spurte Are. – Ikke for min del, svarte Filip. – Jeg skjønte ikke bæret forrige gang jeg fikk det forklart, og kommer garantert ikke til å bli noe klokere nå. Sara ristet på hodet. – Greit, sa Holm. – Før vi begynner, vil jeg gjerne si noen ord. Dere fire som står her i dag, vil alle bli en viktig del av historien. Dere er alle modige, men selvsagt aller mest dere tre – Sara, Filip og Niklas. Holm tok en pause før han fortsatte. – Niklas og Are har jo gjort forsøket flere ganger med hamsteren Mille, og som dere ser, er hun fortsatt ved godt mot og god appetitt. Alle så bort mot hamsterburet i hjørnet, der Mille satt og tygget entusiastisk med de bittesmå «hendene» foran munnen. – Det ser ut som om Mille biter negler, hvisket Sara til Filip. – Syns heller det ser ut som om hun ber en stille bønn, hvisket Filip tilbake. Sara fniste nervøst. – Det er på tide å sette i gang, sa Holm. – Mens Are gjør 13 -
det, kan dere ta dere en kopp kaffe og gjøre dere klare. Får jeg se hva dere har tatt med dere? Are begynte å trykke på en av de mange datamaskinene, og de andre pakket ut tingene sine. Filip hadde en godt brukt skulderveske i skinn, Niklas hadde med seg en slitt ryggsekk i seilduk, og Sara åpnet håndvesken sin. Alle tømte innholdet ut på bordet, og Holm tok opptelling. – Lighter og fyrstikker, kamera, kikkert, lommekniver, pledd, førstehjelpsskrin, tannbørster … – Dere vet at det ikke blir overnatting, ikke sant? – I tilfelle løk, sa Sara. Holm fortsatte opptellingen. – Dopapir, det var sikkert lurt. Såpe, skriveblokker og blyanter. Whisky? Han så opp. – For moralen, gliste Filip. – Ja vel. Er det ingen av dere som har tenkt på matpakke? Alle tre så på hverandre. Det hadde faktisk ikke falt dem inn at det kunne bli vanskelig å få tak i noe å spise. – Jeg løper ut og kjøper noe, sa Filip og strøk på dør. Han kom tilbake en stund senere med en bærepose. Den inneholdt seks vannflasker, tre ferdigsmurte baguetter med cheddar og tomat, en klase bananer, sjokolade og en pose potetgull. – Vel og bra, sa Holm. – Men husk at dere ikke lar noe være igjen etter dere. Alt av innpakningspapir tar dere med dere hjem igjen. Og det gjelder bananskallet også. Datamaskinene summet, og mens Are hamret løs på tastaturene, skiftet Niklas til antrekket han hadde hatt med seg. Sara - 14
smilte da hun så resultatet. Niklas var nesten to meter høy, og denne dressen var åpenbart laget for en mye lavere mann. – Farfars, forklarte han. – Han var litt lavere enn meg, kan du si. – Du sier ikke det! sa Sara. Hun fant ut at det ikke kunne utsettes lenger, og tok litt motvillig på seg kostymet sitt. Hun kikket nedover seg selv. – Huff, flirte hun. – Nei da, du er så fin så, sa Filip lattermildt. Selv var han direkte stilig, med nytrimmet skjegg og det tykke håret samlet i en strikk i nakken. Skjorten og vesten satt stramt over den veltrente kroppen hans, og skoene var blanke. Niklas så ikke ut til å ta notis av noen av antrekkene, han begynte å vri på brytere og stille inn en sirkel med speil som sto rundt et lite podium. Summingen fra maskinene tiltok i styrke. – Er det helt sikkert at dette vil gå bra? spurte Sara nervøst. Holms lille nøling unngikk dem ikke. – Dette er helt nytt territorium, så hundre prosent sikre kan vi vel aldri være. Men noen må jo være først. Mille har kommet tilbake i god behold alle gangene vi har sendt henne, det samme med kameraene vi har sendt dit. Vi har testet, testet, og testet igjen. Vi er så sikre som vi kan bli, uten å ha faktisk testet på ordentlig – med mennesker. Husk på at dere er pionerer. Tenk dere, dere skal reise i tid, tilbake til tyvetallet! Det er jo utrolig spennende når man tenker på det. Sara frøs på ryggen. Plutselig var det virkelig.
15 -
Kapittel 2
– Hvordan vet vi helt sikkert at det er en tidsreise? spurte Filip. – Kanskje det er en reise til et annet sted, men i nåtiden? Holm ristet på hodet. Han fant frem et nettbrett og bladde frem noen bilder. – Disse bildene er tatt med et selvutløsende kamera Niklas og Are har sendt tilbake. Bildene viser tydelig at de har sendt kameraet til akkurat samme sted som vi står på nå, men bygningene ser ut som de gjorde cirka 1920–23. På tyvetallet sto selvsagt universitetets hovedbygning der den står nå, samt en del andre bygninger rundt om. Det finnes bilder fra den tiden, så vi vet ganske nøyaktig hvordan det så ut da. Han viste frem en serie andre bilder, i svart-hvitt, kornete kvalitet. De kunne tydelig se at det var det samme området. – Det vi ikke hadde forutsett før vi sendte et videokamera som sto på kontinuerlig opptak, var tidsdifferansen. Alt vi har sendt, har bare vært borte herifra i ti minutter pluss noen sekunder før vi har kunnet hente det tilbake. Da vi så filmopptaket, ble vi ganske forbauset, for vi hadde over seks timer med film. Vi så et rådyr spasere forbi, snuse på kameraet og rusle videre mens det gresset. Det var da Are og Niklas lanserte - 16
ideen om å reise selv – på seks timer ville det vært fullt mulig å ta seg en tur i området, eller til og med gå rundt i byen en stund. Vi kunne dokumentert med høyoppløselige fargebilder hvordan Trondhjem faktisk var på tyvetallet. Men kun én av dem kan dra, da en er nødt til å være igjen her for å sørge for at alt går som smurt. Det er her dere to kommer inn. Holm smilte lurt. – Niklas insisterte på at dere var det perfekte valget til å bli med. Dere er akkurat gale nok til å hoppe i noe slikt, og Filip med sin historiekunnskap vil kunne sørge for at dere ikke plumper uti det med begge bena. Og en snart ferdigutdannet lege kan selvsagt alltids vise seg nyttig, da man rett og slett ikke kan forutse alt. Men jeg trenger sikkert ikke påpeke hvor viktig det er at dere passer klokken, for rekker dere ikke tilbake til utgangspunktet innen timen er slagen, så kan det ta tid før vi får hentet dere igjen. Sara ble blek. Filip kremtet. – Vi har tatt med oss klokker alle sammen, så vi skal nok passe på. Han hørtes ikke helt overbevist ut selv. – Bra, sa Holm. – Jeg håper ikke det er digitale klokker. Jeg kan ikke få understreket nok hvor viktig det er at dere er tidsriktig antrukket. Og mens dere er der, snakk minst mulig med folk. Dere er der for å observere, ikke spre det glade budskap om tidsreiser. Har dere noen smykker på dere, forresten? – Jeg har noen armbånd, sa Sara og brettet opp ermet på kjolen. Hun hadde tre tynne sølvarmbånd rundt det venstre håndleddet. – Og så har jeg farmors giftering. Hun holdt frem venstre hånd, med en glatt gullring rundt langfingeren. 17 -
– Må jeg ta dem av? – Nei, for all del, svarte Holm. – Jeg spurte bare fordi jeg ikke har klart å få tak i noen av datidens penger. Skulle det vise seg at dere fikk behov for hjelp, er det greit å ha noe å bytte. Og edelmetaller er vel grei valuta i enhver tid. – Skulle ønske du hadde sagt det før, sa Sara. – Jeg har en drøss med smykker jeg aldri bruker. – Nå, du skal vel ikke akkurat kjøpe deg hus mens du er der, dere blir jo bare værende der i noen timer. Det var vel mest i tilfelle dere skulle trenge skyss, eller om dere blir veldig sultne. Holm hentet en stor slegge fra det ene hjørnet i rommet, og en trepåle med en spiss i enden. – Pålen skal dere banke ned i bakken, sa han. – Den vil markere ankomststedet. Forsøk å sette den midt i, og merk dere hvor det er i terrenget. Se dere godt omkring for å være sikre på at dere husker stedet. – Det er sommer når vi kommer dit, ikke sant? spurte Sara og tenkte på den tynne kjolen sin. – Ja, heldigvis, svarte Holm. – Ellers hadde det vært fullt av studenter på campus, og det hadde ikke tatt seg ut om dere tre dukket opp fra intet. – Hva skjer med oss på veien? Gjør det vondt å bli sendt i tid? lurte Filip på. – Ærlig talt vet vi ikke. Mille har ikke akkurat sagt noe om det. Vi kan ikke vite det før et menneske drar, som kan fortelle oss det. Niklas kom opp på siden av dem med en elektronisk dings i hånden. - 18
– Alt er klart, sa han lavt. Sara og Filip trakk pusten. Den nervøse trioen sto på podiet mellom alle speilene, skjermene og lysene. Summingen fra maskinene var intens, den dirret i ørene. Sara hadde vesken over skulderen, Filip hadde tredd sin på skrå over brystet, og Niklas hadde sekken på ryggen. Han holdt pålen og slegga i hver sin hånd. Sara holdt Filip i den ene hånden og hadde et godt tak i sekkeremmen til Niklas i den andre. Filip holdt den andre remmen. Slik sto de i en sirkel og ventet på – noe. Are løp mellom maskinene og tastet frenetisk på knapper og sjekket skjermer, og Holm bet negler. Svetten silte nedover tinningene til Niklas, og Sara kjente seg ganske klam selv. Filip hadde helt sammenbitte kjever, ellers så han ut til å ha kontroll. – Sånn, kom det fra Are. – Når jeg taster inn den siste kommandoen her, braker det løs. Vi sees om en liten stund. Lykke til! Han sto foran en av maskinene med hånden på tastaturet. – Tre. To. En! Podiet begynte å vibrere så de nesten ble slått over ende, summingen steg til et intenst hyl, og lysene flimret. Det siste Sara så av sin egen verden, var Holm som så ut til å tygge på alle ti fingernegler samtidig. Lyset ble sterkere, men på samme tid så det ut til å gå saktere. Det som først hadde sett ut som vanlig hvitt lys, var faktisk lyskuler som slo frem og tilbake mellom speilene. Kulene gikk først raskt, men deretter tregere og tregere. Etter en stund gikk de så sakte at Sara kunne ha fulgt dem med hånden, hadde det ikke vært for at hun ikke greide å røre en muskel. Lyden, som først hadde 19 -
vært som et høyt hvin, hadde blitt dypere i takt med at lyset gikk langsommere. Den føltes som om den vibrerte gjennom huden og skjelettet hennes, og gjorde henne glødende varm innenfra og ut. Det drønnet i hodet så det føltes som om det skulle sprenges. De lysende kulene hadde stoppet helt opp og sto nå helt stille på vilkårlige steder i den tykke luften. Sara forsto i et slags urinstinkt at det var tiden som hadde stanset, og at de nå hang og dinglet i øyeblikket mellom to sekunder. Det ble mørkere rundt henne, og drønnet i hodet stilnet, omtrent som om noen pakket henne inn i tykkere og tykkere lag av bomull. Hun registrerte vagt at lyskulene begynte å røre seg igjen, bakover denne gangen. Det føltes som om hun falt. Podiet var forsvunnet helt, og føttene manglet bakkekontakt. Hun visste ikke om det var hun selv som svevde i et tomrom, eller om det bare var bevisstheten hennes som glippet. Til slutt hverken så eller hørte hun lenger, og hun ga etter for søvnen.
- 20
Kapittel 3
Fuglesang. Lukt av jord og barskog. Varmt solskinn på øyelokkene hennes. Øresus, og for en hodepine! Hun slet med å få opp øynene. Hun var tørst, og kroppen føltes mørbanket. Hun jamret seg og fikk svar fra Filip, han hørtes ikke spesielt høy i hatten ut selv. Sara karret seg møysommelig opp i sittende stilling, og gradvis vennet øynene hennes seg til dagen. Filip lå på ryggen og gren mot lyset, og Niklas lå stille på magen med pålen og slegga under seg. – Går det bra? klarte Sara å få frem. – Har noen skadet seg? – Fy faen, så tørst jeg er, sa Filip med rusten stemme. – Jeg føler meg skikkelig fyllesyk. Niklas stønnet svakt til svar. Filip kom seg opp i sittende stilling og romsterte i skuldervesken sin etter vannflaskene. Sara rotet gjennom vesken til hun fant førstehjelpsskrinet, og hentet frem Paracet til alle tre. De ble sittende og summe seg en stund mens de drakk vann og så seg rundt. De hadde havnet i en liten klynge av furutrær i enden av et relativt nysådd jorde. Ett av trærne var veldig mye høyere enn de andre, ellers var det ikke mye å merke seg. 21 -
– Her fins hverken hus eller vei, sa Sara. – Kan vi ha havnet et annet sted? Niklas så seg rundt. Det kunne ha vært en hvilken som helst kornåker i Norge, bortsett fra mangelen på bebyggelse. Han stusset. Ikke kunne han huske å ha sett en kornåker på noen av de bildene de hadde tatt under de tidligere eksperimentene. Kanskje de hadde kommet litt ut av kurs på noe vis? – Vel, sa Filip og tok av seg jakken. – Det er i hvert fall varmt nok. Best å få pålen på plass, så vi finner tilbake til riktig sted. Da pålen var banket ned i jorden, så de seg nøye rundt. De merket seg hvordan alt så ut, og ruslet i vei. Sara tok notis av den veldig høye furua, den ville nok vises et stykke unna. De fulgte kanten av åkeren helt til de kom til en støvete liten kjerrevei. Ingen av dem sa noe, men Sara regnet med de andre to tenkte det samme som henne. Åker og kjerrevei? På Gløshaugen? De fulgte veien bortover, rundet en sving og fant ingenting annet enn en fortsettelse av den elendige veien, med skog på begge sider. Filip stoppet og så seg rundt, og satte blikket bebreidende i Niklas. – Hvor er universitetet? – Jeg vet ikke jeg, vel? Det skulle ha vært her. – Jeg tror ikke vi er i Trondhjem, sa Sara alvorlig. – Jeg har aldri sett denne veien før. Hadde de ikke asfalt på tyvetallet? Filip dro på det. – Det vet jeg ærlig talt ikke. Om de hadde det, brukte de det neppe på mindre travle veier. Det trenger ikke bety noe. - 22
Vi kan kanskje ha havnet litt utenfor campus, hovedveien dit er vel i bedre stand. – Det kommer noen der borte, sa Niklas. De andre så i retningen han pekte. En gammel gubbe kom luntende med en sigen gamp i hælene. – Gå og spør ham hvor vi er, ba Niklas og puffet Filip foran seg. – Jeg? Det er du som har fått oss på villspor! – Jeg syns du skal gjøre det, sa Sara til Filip. – Det er du som er historikeren, og dessuten er du best kledd. Niklas skulle til å forsvare farfarens dress, men tok seg i det, ettersom han ikke hadde videre lyst til å konversere gubben med hesten. De fulgte gamlingen med blikket mens han sakte humpet mot dem. Det virket ikke som om han hadde sett dem ennå. Han var kledd i en brun nikkerslignende bukse i et stoff som minnet om tynn tovet ull, med noen slags skinnstrømper oppover leggene. På overkroppen hadde han en naturfarget skjorte i et grovt stoff med snøring i halsen, og over den en mosegrønn ullvest og et skittent tørkle. På hodet hadde han en bredbremmet hatt i en ubestemmelig fargenyanse. Sara stirret. Hun hadde researchet tyvetallsmoten for å forberede seg til turen, og ikke én gang hadde hun kommet over et slikt antrekk. – God dag, hilste Filip da gamlingen var kommet nær nok. Han skvatt til og myste opp på dem. – Guds fred, nikket han mutt og stirret ned i bakken. Han subbet videre så fort han kunne, så han nesten løp fra den dorske hesten sin. Det så for Sara ut som om han korset seg, men det kunne umulig stemme. 23 -
De ble stående og se etter ham. – Hvorfor spurte du ikke? lurte Niklas på. Filip ristet tankefullt på hodet. – Så du ikke hvor redd han ble oss? Dessuten, syns dere ikke det var noe veldig rart med påkledningen og ordvalget hans? – Men han var norsk, så vi er i hvert fall ikke havnet helt på vidvanke, konkluderte Niklas. – Vi får fortsette å gå og se om vi kan finne et holdepunkt. Vi har sikkert bare kommet et lite stykke ute av kurs, muligens på grunn av vektfordeling eller total masse. Vi er tross alt tre temmelig høye mennesker i stedet for en liten hamster. Det var de andre enige i. De trasket videre, beroliget av forklaringen. Niklas skulle til å begynne på et foredrag om vekt vs. volum da de rundet en sving og fikk øye på en knaus til høyre for veien. – Oppe på det høydedraget er det ingen trær. Derifra kan vi kanskje få et lite overblikk, sa Filip og strenet i forveien. De småløp oppover til landskapet åpnet seg, og nådde foten av knausen. De klatret til topps og så seg rundt. Der ble de stående og stirre mens de forsøkte å forstå hva de så på. Langt nedenfor så de en elv som slynget seg nedover dalen. Den var omkranset av tett skog. Her og der var det ryddet mark, og de så spredt bebyggelse. Veldig spredt. Elva snudde og dreide helt til den laget et langt smalt nes på deres side, der den gjorde en skarp sving og rant i motsatt retning et stykke før den igjen husket hvor den egentlig var på vei. Den endte i et bredt os som rant ut i fjorden, slik at det dannet seg en stor halvøy på den andre siden av elva. Halvøya var forbundet - 24
med land kun i en tynn stripe, før den utvidet seg og ble nesten rund. Fasongen på elva var umulig å ta feil av for de tre trondhjemmerne. – Det der er i alle fall Nidelva, sa Sara fornøyd. – Så da har vi havnet på riktig sted. Hun skulle til å si noe mer, men tok seg i det og ble stående og stirre. Lenge studerte de halvøya og den byen de trodde de kjente så godt. Det var til slutt Niklas som brøt stillheten. – Filip, skal den kirken der forestille å være Nidarosdomen? – Ja, svarte Filip og klødde seg ettertenksomt i skjegget. – Tårnet er mye lavere, men beliggenheten stemmer. – Men hvor er resten av den? – Jeg vil tro deler av den ligger i ruiner. Filip hørtes ikke glad ut. – Ruiner, hva mener du med det? Hvor er resten av byen? Og Gamle Bybro? klaget Niklas. Sara snudde seg mot nord. Hun skvatt så hun nesten snublet. – Og hvor er festningen? De andre to snudde seg i samme retning som hun pekte. Hånden hennes skalv. Der Kristiansten festning skulle ha ruvet beskyttende over byen som en gigantisk hvit sukkerbit, fantes ingenting. – Den har ikke blitt bygget ennå, svarte Filip matt. Sara prøvde å komme på en fornuftig forklaring, men hjernen hennes gikk tregt. 25 -
– Jeg forstår ikke. Kristiansten har ikke blitt bygget ennå, sier du? Når ble den bygget, da? Jeg trodde den var eldgammel. Filip snudde seg mot dem. – Kristiansten ble bygget i forbindelse med Cicignons nye byplan. Cicignon og Coucheron ble kalt inn av Christian V for å lage en ny, mer brannsikker by etter den store bybrannen i 1681. Kristiansten skulle være forsvarsverket til byen i tilfelle angrep fra Sverige. Den gateplanen vi har i vår tid, er Cicignons verk. Tidligere besto Trondhjem stort sett av trange gater og trehus, og det brant ofte. Katastrofale branner, som la store deler av byen i aske. Sara og Niklas stirret ned på den bittelille byen foran seg. Trange gater og trehus. – Sånn som det? spurte Niklas. – Ja. Akkurat sånn som det. – Prøver du å fortelle oss at vi er kommet til en tid før 1681? Sara følte seg plutselig liten og redd. Hva slags verden var det de så foran seg? Hun hadde lest historiske romaner, og selvsagt hatt historie på skolen, men det slo henne at dette var hun absolutt ikke forberedt på. Dette var noe helt annet enn tyvetallet. Og de var definitivt ikke kledd for anledningen. Hun kikket ned på den håpløse kjolen sin. Ikke rart gamlingen hadde blitt skremt. – Men når er dette, da? spurte Niklas med et snev av angst i stemmen. Sara kunne si seg enig i angsten. – En eller annen gang før 1681. Hvis vi ser på Nidarosdomen, ser vi at den har spor etter en brann, men det ser ut som det er lenge siden. Den brant i 1531, og restaureringen gikk sikkert ganske tregt. - 26
Filip hørtes ivrig ut, historikeren i ham var i sving. Hvilken mulighet til å dokumentere! Det var store hull i kunnskapen om denne tidsepoken. Etter Svartedauden på trettenhundretallet hadde Norges befolkning blitt redusert med opptil to tredjedeler, økonomien og infrastrukturen lå brakk, og det tok flere hundre år før samfunnet hadde stablet seg noenlunde på bena igjen. I denne mørketiden hadde man relativt liten evne til å drive omfattende kartlegging. – Så det du sier, er at vi er kommet til et tidspunkt mellom 1531 og 1681? spurte Sara, noe mindre entusiastisk. – Er ikke det i middelalderen? – Hjelpes, hutret Niklas. – De brente vel folk for å påstå at jorden var rund på den tiden. Det er ikke mye rom for sånne som meg her. – Jeg vet ikke, men det ser ut som om det er en stund siden det brant, mye er bygd opp igjen, ser dere. Og se på Vår Frue kirke til høyre for domkirken. Den står støtt, og den fikk visst hard medfart i 1598-brannen. Så vi har enten havnet et godt stykke etter 1531, men før 1598, eller ut på midten av sekstenhundretallet, dersom de har hatt tid til å reparere Vår Frue igjen. Det blir spekulasjoner, men jeg regner med at vi er på riktig side av reformasjonen i alle fall. Han så på de andre og møtte spørrende blikk. – Så det vil si …? – Hadde dere ikke historie på skolen? spurte Filip forbløffet. – Jo, herregud, svarte Niklas. – Men hvem går rundt og husker hvilket årstall reformasjonen var? – Jeg vil tro en som husker hundrevis av formler, har plass til noen årstall også. Men reformasjonen i Norge kom i 1537, 27 -
etter at Norge hadde blitt underlagt Danmark i 1536. Det markerte slutten på middelalderen. – Så da har vi i alle fall ikke havnet i middelalderen, sa Sara. – Det var da enda noe. – En glidende overgang, svarte Filip. – Så jeg ville ventet med å sprette champagnen, dette er ikke nødvendigvis opplyste tider. Med reformasjonen begynte det samfunnet vi kjenner å ta form, men det kommer til å gå flere hundre år før vi kan begynne å snakke om noen moderne samfunnsstruktur. – Hva gikk egentlig reformasjonen ut på? Det har jeg aldri helt forstått, sa Niklas. – Overgangen fra den katolske til den lutherske tro. Klostre ble nedlagt, pilegrimsreiser og avlat ble forbudt, og befolkningen ble tvunget over i den nye troen. De gamle biskopene og prestene måtte enten konvertere, eller de ble avsatt. Noen mistet livet, andre flyktet og levde videre i eksil. Han fisket kameraet ut av vesken til Sara og begynte å ta bilder. – Dette er egentlig helt utrolig, sa han. – Tenk dere! Vi står og ser på byen vår for mange hundre år siden. Sara grøsset. Et sted der nede gikk kanskje noen av forfedrene hennes, mange generasjoner før hun selv skulle bli født. – La oss gå ned til elva, foreslo Filip. – Men vi kommer oss ikke inn i byen, innvendte Niklas. – Det er vakthus på Elgeseter bro, ser dere. Og vi bør vel ikke bli sett? Vi har jo kledd oss for det tyvende århundret, ikke barkebrød-tiden. – Vi kan vel gå ned til elva på denne siden? Jeg har lyst til - 28
å se bryggene på litt nærmere hold. Når vi nå først er her, liksom. De andre to grublet litt, men kom frem til at Filip hadde rett. De var her for å utforske. Tyvetallet var godt dokumentert allerede, dette var faktisk ganske spennende. Og det kunne vært kjekt å få noen hint om årstallet. Kanskje en nærmere inspeksjon ville gi dem litt mer informasjon. – Greit, sa Niklas. – Så lenge vi legger inn god klaring for å komme oss tilbake. Vi har omtrent fire timer før vi må være tilbake. La oss si at vi legger inn en margin på en time minst, selv om det ikke er så langt. Jeg kan ikke akkurat si at jeg kjenner meg igjen i landskapet, vi kan fort komme til å rote litt rundt før vi finner fram. Den knausen vi nå står på, finnes for eksempel ikke i vår tid. – La oss være på den sikre siden, sa Sara. – Vi gir oss selv to timer på å komme tilbake til pålen. Jeg ser hverken veier eller holdepunkter. Så vi får to timer på Bakklandet før vi må gå.
29 -