Solomon

Publica © 2020 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284160771 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Image by rawpixel.com / Freepik Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

SOLOMON Laye Sakor

2020

- 4

INNHOLD

7 / KAPITTEL 1: Faso, min landsby 21 / KAPITTEL 2: En regnværsdag i baba-ta-kalo 36 / KAPITTEL 3: Bursdagsfeiring 42 / KAPITTEL 4: Kongenes konge, Sundiata Keita 77 / KAPITTEL 5: Mali-riket 103 / KAPITTEL 6: Slavehandelen 121 / KAPITTEL 7: Kolonitiden 142 / KAPITTEL 8: Det hemmelige nettverket 188 / KAPITTEL 9: Reisen til Abidjan

5 -

KA P I T T E L 1: Faso, m i n la n dsby

J

eg er Solomon Keita. Jeg er 14 år og er sønnen til Nva Keita fra landsbyen Faso i Elfenbenskysten. Min mor heter Mary Johnson.

Hun er datteren til Samuel Johnson, en velkjent amerikansk-liberisk menneskerettighetsaktivist. Amerikansk-liberiske folk er etterkommere av frie slaver som valgte å reise tilbake til Afrika på midten av 1800-tallet.

Jeg er oppkalt etter min avdøde farfar som het «Solomon, den høye». Han var veldig høy, kanskje litt høyere enn pappa, som rager to meter over bakken.

Pappa heter Nva, men folk i landsbyen foretrekker å kalle ham «Pappaen til Solomon». Dette er noe han liker, ettersom jeg er hans førstefødte og favorittsønn.

I Faso har jeg mange venner. De har forskjellige kallenavn på meg: «Ronaldinho», «Baramogo» og «Solo». Kallenavnet Ronaldinho er mest brukt, og det er dette jeg selv foretrekker. Pappa misliker disse kallenavnene. Han mener at bruken av kallenavn kan føre til at mitt egentlige navn forsvinner. Han har derfor forbudt alle å bruke et annet navn på meg enn Solomon. Hans autoritet og vilje er sterk hjemme, men utenfor hjemmet er han maktesløs, ganske enkelt fordi vennene mine kan kalle meg hva som helst.

Min fødeby Faso er en liten landsby som ligger utenfor Danane kommune. Denne kommunen ligger i Tonkpi-regionen, som anses å være en av Elfenbenskystens mest befolkede regioner. Landskapet i Tonkpi er dannet av høye, vakre fjell med dype daler innimellom. Det er imidlertid ikke bare fjell som er Tonkpis kjennetegn, men også store regnskoger som huser en mengde ville dyr, som for 7 -

eksempel løver, aper og elefanter. Dette er en av grunnene til at Tonkpi har blitt en turistattraksjon. Turister fra alle verdensdeler kommer til Tonkpi for å oppleve både det vakre, særegne landskapet og de ville dyrene som lever der.

I Faso er kjønnsfordelingen svært synlig i yrkeslivet. Kvinner dominerer servicenæringene, som for eksempel markedshandelen.

Primærnæringer som jordbruk, gruvedrift, jakt, fiske og skogbruk er typisk mannsdominerte yrker. Alle landsbyens borgere deltar aktivt i yrkesaktiviteter, bortsett fra eldre mennesker i pensjonsalder, barn og ungdommer i skolealder og mennesker som er arbeidsuføre på grunn av sykdommer eller skader. Kjønnsfordelingen i yrkeslivet er merkbar i vår husstand. Pappa livnærer seg av jordbruk, mens hans to koner, min mor Mary og stemora mi, Mayama, er profesjonelle handelskvinner. Pappa er alltid på familiegården, uavhengig av årstidene. Mine mødre driver med markedshandel kun i tørrsesongen og er hjemmeværende i regntiden.

I Faso finnes det verken barnehager eller gamlehjem. Denne type omsorgsoppgaver ligger fremdeles hos familiene. Det er besteforeldrene som hjelper mødrene med barnepass. I tilfeller der besteforeldrene er syke og har behov for omsorg, er det de unge som hjelper mødrene med det. Det er ofte slik at det er de unge kvinnene som hjelper mødrene med hjemmeoppgaver, som for eksempel matlaging, klesvask og annet forefallende arbeid. De unge mennene hjelper fedrene med andre typer oppgaver, ofte relatert til jordbruk.

Faren min elsker Faso, for det er her han er født og oppvokst. Han tror også at det er her han kommer til å trekke sitt siste åndedrag før han stedes til hvile sammen med sine foreldre på gravplassen. Pappa har allerede bestemt seg for at han vil bli gravlagt mellom sin far og mor. Han er tidlig ute med å planlegge sin egen begravelse, rett og slett for å unngå at en annen person skal ta den utpekte gravplassen i bruk. Keitala Kaburu-yoro er den delen av gravstedet Kaburu-so som er forbeholdt Keita-familien, og er dermed et mye brukt gravsted for mine slektninger. Nesten hver og en av dem ønsker å bli gravlagt der når de dør.

- 8

Faso er egentlig en liten og rolig landsby, men langt større enn Vatikanstaten hva angår areal og befolkning. Det er cirka tre tusen innbyggere i hele Faso, og det betyr at nesten alle kjenner hverandre. Dette er noe pappa elsker.

I Fasos sentrum ligger L’école primaire et secondaire, landsbyens eneste skolebygning, bygd under den franske koloniadministrasjonen.

Et steinkast unna skolebygningen bor jeg, noen få meter fra fotballbanen, det åpne markedet, Lofelo og hovedmoskeen, som er det eneste stedet i landsbyen hvor fredagsbønnen er tillatt.

Pappa elsker å bo sentralt i landsbyen. Det er der alle økonomiske og sosiale aktiviteter foregår. Huset arvet han etter sin far, og han har renovert og bygget det ut til en stor, vertikal tomannsbolig.

Boligtomten er romslig, arealmessig er den større enn landsbyens fotballbane. Eiendommen er omkranset av et trykkimpregnert tregjerde med en liten, sort inngangsport. Gjerdet er lavt, slik at en kan være inne og følge med på det som foregår utenfor. Inngangsporten er flankert av to høye mangotrær på hver sin side. På høyre side står Palmer-mangotreet, som er kjennetegnet av sin majestetiske størrelse og rødlige drakt, mens det gulfargede Francis-mangotreet med søte frukter troner på venstre side. Begge trærne er fruktbare, og i mangosesongen høster vi mangofrukt for både hjemmebruk og for salg til forbipasserende.

Dersom du hadde kommet inn gjennom den sorte inngangsporten, ville du på høyre side fått øye på tomannsboligen, som er bygd i rød teglstein. Boligen er malt i favorittfargen til pappa, dyprød.

Det er bare en murvegg som skiller de to boligdelene. I den ene delen bor mine foreldre. Den har tre soverom og en romslig stue.

Det første soverommet ved inngangen er for min mor, pappa bor i det midterste, mens stemoren min bor i det innerste soverommet.

Sammen deler de en romslig stue som er møblert med en blå hjørnesofa og et lite sofabord. I den andre boligen bor jeg. Gutterommet deler jeg med min yngre halvbror Ahmed og Eric, som er lillebroren til min mor. Vårt soverom er det største rommet i denne bygningen, etterfulgt av et gjesterom som sjelden står tomt. Familien min 9 -

tar imot gjester til alle årstider, ettersom pappa er den eldste i en stor søskenflokk på tjuefire, noe som gjør ham til en viktig person i familien. Han er for eksempel ansvarlig for å godkjenne ekteskap mellom familiemedlemmer og andre mennesker. Han er også den som megler ved konflikter mellom familiemedlemmer, og han har siste ord i mange saker.

Før jeg går videre i fortellingen, må jeg presentere mine andre søsken, som også bor i «min» halvdel av huset, fordelt på to rom.

Siden jeg både har en mor og en stemor, har jeg både vanlige søsken og halvsøsken. Min mor, Mary, har foruten meg, tre barn: Dini (12), Mandu (9) og Asha (6). Men stemor, Mayama, har foruten Ahmed (14), fem barn: Kefa (11), Musa (9), Jainab (7), Siaka (5) og Matene (1).

Midt på boligtomten ligger hjemmemoskeen. Den mangler minaret-tårn som andre moskeer har. Fasaden er malt helt hvit og er dekorert med arabisk kalligrafi, som inneholder de 99 navnene til Allah og profeten Muhammed. Utenfor hjemmemoskeen står en stor brønnpumpe. Den brukes til å pumpe opp drikkevann og vann for andre husholdningsformål, som klesvasking, dusjing og matlaging. Det er ikke bare min familie som drar nytte av denne vannbrønnen, men også naboene.

Du lurer kanskje på om vi har kjøkken og toalett? Svaret er ja.

Vi har både utekjøkken og utetoalett. Ifølge pappa er det gode grunner til å ha dem ute. For det første er han redd for røyk og brann, og for det andre vil han ikke ha do-lukt inne. Derfor bygde han en mellomstor kjøkkenbrakke på baksiden av tomannsboligen.

Han brukte bambus-tre som brakkens fire høye søyler og tekket taket med palme- og bananblader. Ved siden av kjøkkenet har vi to latriner, en for menn og en for kvinner.

Mange er kritiske til at vi har både latriner og kjøkken på samme sted, men pappa vil ikke gjøre noe med dette. Han sier til kritikerne: «Dere snakker om ting dere ikke har noe med!»

- 10

Det var i denne dyprøde familieboligen min levetid startet. Min mor var høygravid i niende måned da sterke magesmerter brakte henne ut av fatning. Det var en regnværsdag, og hun var sengeliggende for å få dagssøvn, siden hun hadde mistet nattesøvnen. Hun var alene og skrek høyt om hjelp, men ingen hørte henne. Til slutt sto hun opp fra senga, åpnet døra og ropte ut i det fri. Farmor kom henne til unnsetning, hjalp henne tilbake til senga og sa: «Tiden er inne, du kan føde når som helst, og da må vi ha hjelp.»

Farmor ble stresset av det hele. Hun sendte derfor bud etter landsbyens eneste jordmor. På dette tidspunktet var de ikke sikre på om jordmoren var ledig, ettersom hun var en opptatt kvinne som hjalp alle gravide kvinner i Faso. I det iskalde regnværet løp sendebudet på bare føtter til jordmoren. Fra avstand så jordmoren det løpende sendebudet. Da visste hun at det var behov for hennes tjenester, og dermed pakket hun redskapene sine og fulgte sendebudet. Like før de kom inn i stuen, skrek mamma i smerte og spurte farmor: «Tror du jeg kommer til å overleve denne smerten?»

Farmor forsøkte seg med noen beroligende ord: «Du må roe deg ned, hjelpen er på vei.» Men hun hadde ikke engang fullført setningen før jordmoren skred inn i rommet og på profesjonelt vis tok over. Det tok ikke lang tid før babyen var født.

Mamma har fortalt meg at alle gravide kvinner i landsbyen foretrekker hjelp fra jordmoren fremfor sykehuset i storbyen Danane.

De mener at hun gjør en mye bedre jobb enn jordmødrene på sykehuset, og at det er billigere. Hun sier ikke engang hvor mye de skal betale henne. Folk belønner henne etter det de makter, enten det er klær, penger eller mat.

I motsetning til jordmorens service er sykehuset en kostbar affære.

Det ligger som nevnt i Danane, og veien dit er lang. Det er vanskelig å finne en egnet bil til syketransport, særlig i regnsesongen. Og selv om det finnes en bil, vil det være svært kostbart å leie den. I tillegg til sykehusutgiftene og transportkostnadene kommer matutgifter. Og på toppen av det hele er vi skeptiske til sykehusets unge og uerfarne jordmødre.

11 -

Da mamma mange år senere mintes fødselen, sa hun: «Solomon!

Da du kom til denne verden, var det din farmor som tok imot deg.

Du lå på hennes høyre arm mens hun brukte kluten til å tørke fødselsblod av deg. Hun var glad for å se deg, hennes første barnebarn.

Og da du gråt med din elskede babystemme, sang hun denne vuggesangen til deg: ‘Du trenger ikke å gråte, barnebarnet mitt.

Du trenger ikke bli bekymret, barnebarnet mitt.

Du har kommet til menneskers hjem, barnebarnet mitt.

Du har kommet til en familie som elsker deg, barnebarnet mitt.

Vi tar imot deg med glede, barnebarnet mitt.

Vi er lykkelige for å ha deg, barnebarnet mitt.

Vi er takknemlige for å ha deg, barnebarnet mitt.

Så, hva skal jeg gjøre, barnebarnet mitt?

Skal jeg belønne Gud med diamanter og gull, barnebarnet mitt?

Skal jeg dele ut diamanter til hele menneskeheten, barnebarnet mitt?

Gud vil ikke ha mine gaver, barnebarnet mitt.

Gud har rikdom som ikke tar slutt, barnebarnet mitt.

Barnebarnet mitt … barnebarnet mitt … barnebarnet mitt.

Vi ønsker deg velkommen til oss, barnebarnet vårt.

Vi ønsker deg et godt liv.

Barnebarnet mitt … barnebarnet mitt … barnebarnet mitt.’

Din farfar var ikke hjemme da du ble født. Da han noen timer senere fikk beskjed om fødselen, kom han hjem sammen med sine venner, inkludert landsbyens store imam. Like før han åpnet inngangsporten, så han en stor folkemengde som sang og danset. Han trengte ikke å bli bedt to ganger for å vise frem sine danseferdigheter. Fra inngangsporten begynte han å svinge seg, og dette var den siste gangen jeg så ham danse. Jeg ble overbevist av det lille jeg så. Han var ikke en dårlig danser, men ble fort sliten grunnet alderdom. Han satte seg ned på stolen, og da ble den høye trommelyden skrudd av, og sangerinnen avsluttet sangen. Hun og resten av folkemengden ventet på en kunngjøring fra den tilstedeværende imamen.

- 12

Imamen kom frem og sa: ‘Vi takker Allah for denne lykkelige dagen i landsbyen vår. Kjære Faso! Vet dere hvor mange mennesker som daglig ber til Allah om å få barn? Så når du får barn, må du takke Allah for å ha besvart bønnene dine. Du er ikke bedre enn andre mennesker som ber daglig og fremdeles venter på bønnesvar.’

Han tok en pause før han fortsatte: ‘Det første dere skulle ha gjort, var å resitere bønneropet adhans til barnet. Dette er den islamske tradisjonen. Vi gjør dette for at Allah skal beskytte den nybakte babyen fra Iblis og resten av den sataniske verden.’ Din farfar beordret derfor at du skulle hentes ut. Imamen hvisket adhan i ørene dine.»

Jeg nikket med hodet uten å si noe, grepet av den livaktige fortellingen. Mamma fortsatte: «Du var høyt elsket av dine besteforeldre.

Din farmor kalte deg ‘prinsen min’ og behandlet deg som en ekte prins. Hun ble stresset når du gråt, og fikk ikke nattesøvn når du var syk. Hun tok ansvaret for den daglige omsorgen, fra du var nybakt baby til du var to år gammel. Det eneste jeg som din mor gjorde, var å mate deg med brystmelk.

En uke etter fødselen var det navneseremoni. Da samlet alle familiemedlemmer, slektninger, naboer, venner og medlemmer av moskeen seg her for å bevitne det hele. Navneseremonien startet med koranlesing og noen rituelle bønner. Deretter erklærte imamen at familien hadde blitt enige om å oppkalle deg etter din farfar, Solomon. Navneerklæringen utløste jubelscener, og folk sang og danset.

På det samme tidspunktet, men på baksiden av familieboligen, ble tre store afrikanske ursauer slaktet og skåret i små biter før de ble delt ut til alle deltagerne i seremonien. Resten av kjøttet ble tilberedt til forskjellige matretter, og alle som var til stede, spiste seg mette.»

Jeg smilte mens jeg lyttet til beretningen.

Mamma hadde snakket seg varm: «Noen måneder etter navneseremonien begynte du å krabbe. Men det var ikke lett. Folk sto og så på deg. De smilte, klappet og oppmuntret deg til å knekke koden.

Og den dagen du knakk koden ved å krabbe en lengre distanse, fikk du en svart-hvit stripete fotball i belønning fra tante Umu.» 13 -

Jeg smilte og sa: «Jeg husker godt den gaven. Den var min første fotball og favorittleke fra barndommen. Jeg sparket den sammen med vennene mine inntil den ble ødelagt.»

I ungdomstiden var jeg fotballavhengig. Jeg elsket å være sammen med vennene mine på fotballbanen, mer enn å være hjemme.

Daglige treningsøkter gjorde meg til en god fotballspiller. Jeg ble fort rekruttert til ungdomslaget. Etter noen år med beinharde fotballtreninger ble jeg tatt opp på A-laget. Treneren, Omar Mourinho, mente at jeg var god nok til å spille sammen med de beste. Alle fotballinteresserte i Faso hadde stor respekt for Omar Mourinhos kunnskap om fotballspillet og dets mange fasetter. Han spilte aldri selv, men visste utmerket godt hvordan fotball skulle spilles. På grunn av dette fikk han kallenavnet «Mourinho». Han var inspirert av den kjente portugisiske treneren José Mourinho, hans trenerforbilde og ledestjerne.

Da jeg begynte å spille på A-laget, ble jeg fort kjent som Ronaldinho på grunn av mine dribleferdigheter. Etter hvert ble jeg en av de få fotball-superstjernene i Faso. Det tok tid før jeg adopterte stjernestatusen. I begynnelsen var det plagsomt å bli stoppet av fotballengasjerte mennesker som spurte og grov om min fotballutvikling og hvilke mål jeg hadde for fremtiden. Faso er en liten landsby, hvor alle kjenner alle. Det som skjer på fotballbanen, blir diskutert andre steder, særlig på ungdomshuset, som er et samlingssted for alle ungdommer, enten man liker fotball eller ikke.

Mange fotballinteresserte i Faso blir deprimert i regnsesongen, på grunn av skoleferien. Når skoleelevene reiser til hovedstaden Abidjan og andre store byer i ferien, blir fotballtreningene stoppet, ganske enkelt på grunn av mangel på fotballspillere. Derfor misliker jeg skoleferien, fordi folkefestene på fotballbanen tar slutt og dagene blir tomme og lange. Kveldene blir kalde, og nettene blir mørke. Da får jeg virkelig lyst til å tilbakestille tørrsesongen, men slik makt har jeg ikke, den tilhører Gud. Ironisk nok elsker jeg skoleferien også. Det blir mindre fotballspilling, men til gjengjeld slipper jeg skoleoppgaver i matematikk - 14

og naturfag, som er fag jeg ikke er så glad i. Pappa er veldig fornøyd når jeg har skoleferie. Han forlanger at jeg skal tilbringe ferien på familiegården for å få opplæring i jordbruk. Før eller senere skal jeg overta gården, og da må jeg vite hvordan jeg skal drive den.

Dette må skje før han når alderdommen og kroppen ikke lenger tåler hardt arbeid.

Det er kanskje unødvendig å si at dette skaper konflikt mellom oss. Hver gang jeg får skoleferie, krangler jeg med ham, for jeg vil ikke være på familiegården. Jeg ønsker ikke å bli jordbruker, jeg vil bli fotballproff.

Da jeg nylig diskuterte yrkesønsket mitt med ham, ble han misfornøyd.

«Solomon! Jeg sier ikke at du ikke kan bli proffspiller, men det er vanskelig. Yrkesønsket ditt er urealistisk. Du må vite at ikke hele menneskeheten kan være fotballengasjerte, og alle fotballengasjerte kan heller ikke være proffspillere. Det finnes millioner av fotballspillere i verden, men det er ikke alle som blir fotballstjerner. Derfor må du kombinere fotballspill med jordbruk, og dersom du ikke lykkes i fotballverden, så behersker du i det minste jordbruk», sa han formanende, før han fortsatte: «Alle fotballspillere er avhengig av månedslønn. Ikke alle fotballklubber betaler månedslønn på riktig tidspunkt grunnet økonomiske problemer. Dersom ditt liv er avhengig av månedslønn, da er du i trøbbel. En jordbruker som meg trenger ikke å bekymre seg om månedslønn, fordi han spiser av det han produserer. Så, min kjære Solomon! Jeg oppfordrer deg til å satse litt mer på jordbruk. Du er i den beste alderen til å tilegne deg den nødvendige kunnskapen, og dersom du ikke interesserer deg mer for jordbruk, kaster jeg bort tiden på å lære deg opp. Jeg er et menneske og lever ikke evig. Derfor må vi gjøre dette før det er for sent.»

Min far er en frittalende person. Han sier det han har på hjertet, og det er opp til meg å nyttiggjøre meg rådet eller forkaste det. Selv om jeg ikke liker gårdsarbeid, så vet jeg at hans visdom er stor, og enhver far kunne ha gitt det samme rådet til sitt barn. Dette rådet 15 -

gjorde et såpass stort inntrykk på meg at jeg begynte å vie jordbruket større oppmerksomhet.

Lenge lurte jeg på hvorfor vi hadde skoleferie i regnsesongen. Så en vakker morgen, da pappa og jeg var på vei til gården, spurte jeg: «Pappa, hvorfor har vi ikke skoleferien i andre årstider enn regnsesongen?»

Svaret var av praktisk karakter. «Regnsesongen er preget av naturkatastrofer, som for eksempel oversvømmelser, og dette kan føre til tap av menneskeliv. Da skolen ble renovert for mange år siden, hadde foreldrene et møte med skolemyndighetene. Foreldrene ville ha en sikkerhetsgaranti for barna som befant seg på skoleinstitusjonen i regnsesongen. Myndighetene kunne ikke gi oss en slik garanti, og derfor krevde vi at skolen skulle være stengt. På den måten kunne skolelevene være sammen med sine familier i den risikable regnsesongen. Ferie betyr ikke at dere skal være frie og ubrukelige. Som foreldre tenker vi at dere skal være fornuftige og lærevillige. Du skal for eksempel bruke ferien til å lære nye ting uavhengig av om det er praksis eller teori.»

Skoleferien betyr altså strev for meg. Hver dag må jeg spasere til gården, og avstanden er stor. Den strekker seg over femten kilometer hver vei. Min familie har ingen kjøretøy som kan frakte oss frem og tilbake. Dermed må vi erstatte de menneskeskapte kjøretøyene med guddommelig skapte menneskebein. I tillegg til å ha lang reisevei er vi nødt til å krysse en stor elv som knytter Faso sammen med resten av Tonkpi-regionen. Elvekryssingen foregår over en lang hengebru som er laget av bambus-tre. Fra hengebrua er det langt ned til elva. En person med akrofobi hadde aldri turt å krysse denne elva. Hengebrua begynner å riste når det er mer enn to personer som krysser samtidig. En liten titt over skulderen avslører intet annet enn høye og store, grønne fjellkjeder. Hvis du er modig nok til å vende blikket nedover, ser du den bølgete overflaten av den dype elva som renner i stor hastighet. Det er ukomfortabelt å krysse elva på bambusbrua, men vi er vant til det. Alternativet er å gå en lang omvei.

- 16

Jeg har ikke noe problem med elvekryssingen. Men avstanden tar livet av meg. Jeg klager daglig på den lange avstanden. Hver dag må vi begynne å gå ved daggry, og er ikke på gården før morgensolen har presentert sitt vakre ytre over himmelen. Ved ankomst er jeg sliten og svett, mens min far er energisk. Det er ikke rart, for han startet sine daglige, ørkesløse vandringer da han var guttunge. Jeg kan ikke sammenligne meg selv med ham. Vi har også forskjellig kroppsbygning. Jeg er kortvokst, mens han er høy.

Pappa er stolt av kroppen sin. Han pleier å si til meg: «Visste du at jeg aldri har vært i et treningsstudio? Likevel er jeg supertrent som en toppidrettsutøver. Allah ga meg denne kroppen for at jeg skulle beherske og mestre jordbruket, som er min skjebne. Jeg er avhengig av karbohydratrik mat for å makte de tøffe og krevende arbeidsoppgavene på gården.»

I Faso er gårdsbruk og andre kategorier av primærnæringene populære yrker, og nesten alle vennene til min far er jordbrukere. Enhver familiefar i Faso drømmer om å eie to ting: familiebolig og familiegård. Faren min mener at eiendommer og en sterk familie er det som gir respekt. På spørsmål om hva han mener med det, svarer han følgende: «Å rangere folk i forskjellige klasser er ikke noe nytt i dette samfunnet. Dette er noe som alltid har eksistert. I landsbyen vår er klassesystemet basert på fire faktorer: 1. Man må tilhøre en sterk familie, enten familien har mange slektninger, eller har mange penger.

2. En må ha eiendommer, for eksempel familiebolig eller familiegård.

3. Man må komme fra en familie som er kjent for å ha god fysisk og psykisk helsetilstand.

4. En må ha verv, enten det er politisk, sosialt eller religiøst.»

Jeg spør: «Hva skjer når en oppfyller alle disse kriteriene?»

Pappa svarer kjapt: «Da tilhører vedkommende i landsbyen første klasse, det vil si at de kan gjøre hva de vil, uten å bli straffet. Men 17 -

dersom man tilhører en lavere klasse og gjør ting som folk ikke liker, blir personen straffet.»

«Dette er urettferdig!» sier jeg indignert.

Pappa nikker rolig på hodet, og svarer: «Det er det.»

Jeg hever øyenbrynene i undring. «Hvilken klasse tilhører du?»

Pappa svarer: «Jeg tilhører annen klasse, fordi jeg mangler religiøse verv, men ellers har jeg alt det andre.»

Vitebegjærlig som jeg er, ber jeg ham utdype dette.

«Solomon! Den første tingen du må vite, er at jeg er gift med to koner. Ekteskap i vår kultur er ikke bare en forening mellom to ektefeller, men også en forening av familiene. Det vil si at jeg allerede har utviklet mitt bånd til svigerfamiliene. I tillegg til det er jeg den eldste sønnen til min far, som hadde fire koner og tjuefire unger, og mange av hans guttebarn er gift med en eller flere koner.

Dermed har jeg en sterk familiebakgrunn i form av antall familiemedlemmer. Jeg er takknemlig for å ha arvet både bolig og gård.

Hadde jeg ikke arvet disse godene etter min far, hadde jeg slitt. Tenk deg å måtte jobbe en hel dag for å berike en annen person som sitter på ræva og venter på å ta sin andel av en belønning som vitterlig tilhører deg?»

Jeg rister på hodet og sier: «Hvorfor ville det vært vanskelig for deg dersom du ikke hadde arvet disse godene?»

Pappa svarer ærlig: «En familie trenger et sted å bo. Om jeg skulle leie en bolig, hadde jeg sannsynligvis ikke klart å forholde meg til husleiekontrakten, siden slike kontrakter er skrevet på fransk. Det kunne ført til kontraktsbrudd og utkastelse fra boligen. Det samme kunne ha skjedd på gården, da hadde jeg mistet mitt levebrød. Jeg trives best med å være sjef i mitt eget imperium, altså å bo i min egen bolig og dyrke matvarer på min egen gård.

De som leier jordbruksjord, må betale en prosentandel av alle matvarer til eieren hvis de ikke kan betale med penger. Dette er ydmykende og devaluerende for medmennesket. Jeg dyrker maten alene: kassava, mais, hvete og ris. Når jeg høster, deler jeg ikke med en kapitalist. Jeg dyrker for ernæringsformål, og overskuddet skal - 18

jeg selge på markedet for å kunne kjøpe andre matprodukter som jeg ikke kan dyrke på gården.»

Etter å ha forstått de to første faktorene om klassesystemet i landsbyen, spør jeg pappa om hva han mener med den tredje faktoren?

Pappa svarer tålmodig: «Beboerne i Faso inngår ikke ekteskap med hvilke som helst familier, og særlig ikke de som er kjent for psykiske og fysiske helseplager. De er oftere utestengt. Folk ønsker ikke at deres blodlinje skal bli blandet med slike familier.»

«Hvorfor er det slik?» spør jeg.

«Det er ingen som vil ha etterkommere med skavanker. Det er derfor familien vår kun inngår ekteskap med familier uten sykdomshistorier. Solomon, du er kjempeheldig. Du er født i en familie som er anerkjent som friske av befolkningen i Faso. Du skjønner ikke verdien av god helse før du havner på sykehus. Absolutt alle de syke anser god helse som verdens beste lykke, som de mangler.»

Jeg nikker bekreftende med hodet og sier til meg selv: «Jeg håper at jeg aldri havner på sykehus.»

Pappa benytter pausen til å ta en slurk vann.

«Har du noen verv, politisk eller religiøst?» spør jeg.

«Religiøse verv er det siste jeg mangler. Hadde jeg hatt religiøse verv, hadde jeg blitt en av imamene i landsbyen.»

«Hva med politisk verv?» spør jeg.

Pappa rister på hodet og sier: «Politikk er noe jeg overhodet ikke er interessert i, fordi politikk er skittent spill. Over halvparten av alle politikere er løgnere. Ved hver kampanje til presidentvalg eller kommunevalg får vi besøk av ledere for politiske partier. De kommer til oss med fagre løfter, som for eksempel: ‘Vi vil bygge nye motorveier og skoler, nye arbeidsplasser vil bli skapt. Det eneste vi trenger, er deres stemme.’ Når de vinner valget, glemmer de oss.

Dersom du er mann nok til å kritisere dem for de tomme løftene, vil du få besøk av hemmelig politi, som kan bortføre deg. Kanskje får familien aldri se deg mer. Dette er grunnen til at jeg ikke vil ha politiske verv. Ellers har politiske partier forsøkt å rekruttere meg som medlem, uten hell.»

Etter å ha hørt ham fortelle om klassesystemet i Faso, nikket jeg 19 -

bekreftende med hodet og forsøkte å stille et oppfølgende spørsmål.

Men da reiste han seg brått og tok noen skritt i retning av soverommet og sa: «Jeg har ikke tid til dette mer.»

Jeg ble sittende igjen med mange spørsmål. Hvordan kan en liten vestafrikansk landsby i Tonkpi-regionen ha et klassesystem? Jeg hadde aldri trodd på dette dersom opplysningen ikke kom fra min egen far.

- 20