Birte Lohne
LYRIKKFORLAGET 2022
Det var da jeg lå nede at kunsten for alvor tok meg. Da forstod jeg hvor viktig det å skape er for meg. Det lysner meg, gir meg mot, ro og tro.
5
«Du kan jo ikke lage ei bok med bare dikt og bilder. Det er kjedelig», sa mi eldste datter, Mari. Og dermed røyk planen min, for kjedelig ville jeg nødig være. Jeg hadde enkelt og greit sett for meg å vise et utvalg av bildene mine med tilhørende dikt mellom to permer. Mari mente at ei bok måtte inneholde mer substans og at jeg derfor burde fortelle om meg selv. Hvordan og hvorfor ble jeg kunstner? Hva driver meg? Hva inspirerer meg?
Mari er ei fornuftig og velmenende datter. Jeg pleier å lytte til det hun sier, men denne gangen måtte jeg tenke meg godt om. Jeg hadde nemlig ingen planer om å bli selvbiografisk. Det føltes utleverende og flaut. Samtidig har hun jo et viktig poeng, for det viste seg nesten umulig å gi denne boka helhet og dybde uten å by på meg selv. Mari har helt rett. Livet mitt er jo selve utgangspunktet for alt jeg skaper – både i tanke, ord og bilde.
Angst og uro har, i varierende grad, alltid vært til stede i meg, og allerede som lita jente var jeg veldig hjemmekjær. Hjemme følte jeg meg tryggest. Da jeg var rundt fem år, skulle jeg begynne hos dagmamma. Hun var både mild og snill, men det hjalp ikke. Hver morgen satte jeg meg under ei trapp i gangen rett innenfor døra, og der ble jeg sittende. Min mor husker fortsatt min klare tale: «Jeg vil ikke være i et annet hus hos en annen mamma.» Det bedret seg etter hvert, og på barneskolen stortrivdes jeg. Aller tydeligst husker jeg at jeg tegnet ustanselig og at klassekameratene mine bestilte blyanttegninger av meg som de kunne fargelegge.
Ungdomsårene var utfordrende, selv om uroen ble holdt litt i sjakk av mye trening og mange aktiviteter. Jeg kom meg gjennom skolegangen, fikk meg lærerutdannelse, jobb og etter hvert min egen, fine familie. Så fulgte en periode i livet da angsten tok mye plass. Jeg fikk god hjelp, både profesjonelt og på hjemmebane, men det tok tid før jeg ble i stand til å hjelpe meg selv. Jeg måtte stake ut en ny kurs, å være kunstner var jo ikke framtiden jeg hadde planlagt. Riktignok søkte jeg kunstakademiet da jeg var 18 år, men fikk avslag. Dermed slo jeg fra meg hele kunstnerdrømmen og valgte å bli lærer. Jeg stortrivdes med
6
elevene og med å undervise, og spesielt godt likte jeg kunst- og håndverkstimene. Lærerjobben ble imidlertid vanskelig å stå i da angsten fikk meg ned i knestående. Samtidig kan kriser føre til bærekraftige endringer. Det fikk jeg selv erfare.
Å skape har, så langt tilbake jeg kan huske, vært en kjærkommen aktivitet for meg, og noe jeg forbinder med trygghet, harmoni, kontroll og glede. Jeg føler meg lett og fri når jeg skaper, og jeg finner mening, retning og forankring. Kreativiteten ble en slags livbåt for meg da skroget mitt tok inn vann og jeg sank til bunns i meg selv. På bunnen forstod hvor viktig det å skape er for meg. Det gjør at jeg holder meg flytende på det store havet som er livet. Jeg må skape for å leve godt.
7
8 Jeg må
skape for å leve godt.
De første årene som kunstner kombinerte jeg med en deltidsstilling som kunstpedagog i barnehage. Det var både inspirerende og gøy, og jeg hadde en fantastisk arbeidsgiver som viste forståelse for min situasjon og den fleksibiliteten jeg trengte. Etter noen år i denne todelte rollen, ble det stadig mer kunstaktivitet på hjemmebane. Min mann, Jostein, mente tiden var inne for å bli kunstner på heltid. Det gjorde meg livredd, jeg var vant til lønnsslipp og trygge rammer. Ville alt endre seg om jeg nå, fullt og helt, skulle leve av kunsten og ikke bare for den? Jostein er min viktigste støttespiller og komplementære kontrast. Der jeg tviler, tror han. Der jeg føler, kommer han med tall og fakta. Han har et klart hode og et varmt hjerte. Jeg stoler på det han sier. Dermed tok jeg sats, ble kunstner på heltid og har faktisk aldri sett meg tilbake.
9
Familien flyttet inn i Pyramidehuset – et hus formet som en ekte pyramide – som, litt etter litt, vokste seg til å bli mitt eget kunstgalleri. Jeg fikk verksted i et isolert rom i den gamle garasjen på tomta. Det var et lite og trekkfullt rom, fuktig og rått. Likevel koste jeg meg med arbeidet der. Der holdt jeg til i flere år før drømmen vår om å bygge et større verksted og pyramide nummer to gikk i oppfyllelse. Den gamle garasjen ble revet, og mens nytt verksted nærmet seg, flyttet jeg inn i en innleid container-brakke. Der jobbet jeg i halvannet år mens den nye pyramiden reiste seg. Brakka var tett og klaustrofobisk liten, men jeg trivdes der også. Både garasjen og den midlertidige brakka stod på egen tomt, og det var det viktigste for meg. Jeg fungerer best på hjemmebane.
Den nye pyramiden er formet så lik som mulig den opprinnelige, og det var spennende å få være med på planlegging og prosess. Bygget er spesialtilpasset for å være verksted og kreativ lekestue, med keramikkovn og alt jeg trenger av utstyr. Til og med bad, sofakrok og et lite kjøkken har fått plass. Mannen har fått sitt eget kontor, og det er hyggelig å jobbe vegg i vegg. Døtrene har også dratt nytte av den nye pyramiden, de har ofte hatt besøk av venner der på kveldstid.
Det er mye liv i begge pyramidene våre. Sånn sett er de to byggverkene komplementære kontraster til sine forfedre i Egypt, for pyramidene der ble jo bygget som gravkamre. De to pyramidene våre er for levende mennesker.
11
det er lys i andre enden når du er i en tunell det er sånn det er med livet det blir morgen etter kveld
12
Å skape er terapi for meg. Jeg bruker følelsene konstruktivt, og jobber meg gjennom og forbi ubehaget. Følelsene er med meg i kunsten min, i stemningen og uttrykket. Jeg er fortrolig med melankoli og stillhet. Det er noe sårt, vart og mollstemt i alt jeg skaper, men det er også mye glede, spontanitet og livskraft. Lys og mørke, men mest lys. Jeg styrer mot lyset. Både når jeg maler og skriver dikt.
13
lysning
tunge tanker flyr jeg fra her i lysningen mår jag bra
14
Å skape er en naturlig del av min personlighet. Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg skapt. Jeg må skape for å leve godt. Jeg fanger inn mye og føler mye. Ofte for mye, og det blir ikke plass til alt. Det å skape er min ventil. Å skape er en måte å fordøye inntrykk på, og forstå meg selv og verden. Der kan jeg plassere tanker og følelser, bekymringer og gleder. Jeg reiser innover i meg selv og inntrykk blir til uttrykk.
Likevel: Er det noe utenfor meg selv som preger skapertrangen min, så er det naturen. Der tar jeg meg ut og der henter jeg meg inn. Der finner jeg ro og rytme. Der skaper jeg i sinn og tanke. Fornemmelser blir konkretisert, det vage får form og farge, og det løsrevne finner sammen og blir helhet. Mange ideer til motiver og mange små dikt har blitt skapt langs øde stier. Tankene mine lander når jeg slipper dem fri. Når jeg er ute i naturen, lysner jeg inni meg. Naturen gir meg frihetsfølelse og lykkefølelse. Sansene våkner.
Naturen setter sitt preg på alt jeg skaper. Både i ord og bilde.
16
lengsel og luft
jeg lengter ut og drar av sted jeg leter etter indre fred
18
