Full fres med Campinggeneralen

I 2019 søkte 46,5 år gamle Jarle Buseth for første gang i sitt liv på en jobb, og fikk den. Valdressingen ble NHO Reiselivs nye bransjesjef camping det året. Etter fire år i tospann med Jan-Henrik Larsen som var avdelingsdirektør camping til mars i år, er Jarle nå klar til å styre campingbransjen i Norge.

Tekst: Tore Kristensen

On the road again. Når vi forsøker å finne tid for et lite intervju blir løsningen å ta det i farta, i rundt 80 kilometer i timen. For Jarle er stadig på veien. Når vi får kontakt, fyker han forbi Hamar.

‒ Planen er å komme seg til Lofoten i morgen. Der skal jeg være i en uke på jobb, forteller Jarle mens vi hører suset fra grantrærne langs E6.

NHO Reiselivs campingavdeling har gjort om på hvem som er campingkonsulent for området Fauske til Tromsø.

‒ Lloyd Tryland var det før, mens han var prostiprest i Vesterålen. Nå er han sogneprest på Lista. Så da blir det meg! Jeg traff tre av campingeierne på Campingkonferansen i vinter, skal bli hyggelig å treffe dem igjen. Det er jo noen som ønsker å utvikle stedene sine.

HALVE JOBBEN ER UTE

Bransjesjefen har med andre ord ikke mye tid til å sjefe.

‒ I vår avdeling er vi poteter som gjør alt. Du kan få gode råd til hvordan du skal utvikle campingen din og du kan gråte litt på skulderen min, men det blir litt lite tid til skrivebordsjobbing. Vi er mye ute. Halve jobben er å være ute, da er vi tilgjengelige for medlemmene. Vi skal hjelpe dem om de ønsker en ny oppstillingsplass eller lignede. Han synes at det blir litt lite tid til strategisk tenking.

‒ Men det er utrolig positivt å være ute. En god og varierende jobb. Vi har aldri like arbeidsdager. Jeg kan ha satt opp fem ting å gjøre, men ender ofte med å ha løst fem andre ting. Du vet aldri hva dagen bringer, og planene går sjelden som planlagt.

POP UP PUB

I løpet av årene har han rukket å ta litt utdannelse mellom slagene som barkeeper, restaurantsjef og som gründer for en rekke nye restauranter og serveringssteder. Han var innom Handel og Kontor og studerte markedsføring på Norges Markedshøyskole (NMH/BI) i Oslo. Men yrkeskarrieren startet lenge før studiene var unnagjort.

‒ I 1991 var jeg russ. Da fant jeg og en kompis ut at det var ingen plasser vi trivdes på Fagernes. Den gang drev foreldrene hans en kafeteria. Vi fikk vi låne litt av lokalet og laget oss en pub. Da visste vi hvor vi skulle gå.

Etter de startet pop up puben, jobbet han i helgene på Fagernes i tre år, mens han samtidig gikk på NMH i Oslo. Etter hvert var han på fulltid i baren på Valhall Pub på Fagernes, og ble deretter barsjef på diskoteket på Fagernes hotell. I 1995 flyttet han til Beitostølen og begynte på Svingen Pub

‒ Der fant jeg fort ut at vi ofte var sultne, og det var ikke all maten vi likte. Da startet jeg og Kai Sveum et samarbeid. Vi overtok en restaurant og åpnet i 1996. Jeg brukte arven fra bestemor til å bygge stedet. Så da fikk jeg investert de pengene i en helvetes jobb. Læringskurven var bratt, jeg hadde jobbet mest med drikke, ikke mat. Allerede i 1996 var det vanskelig å få tak i kokker, like stor utfordring den gang som i dag.

For uinnvidde kan vi ta med at Kai Sveum i dag er en av Beitostølens mest kjente restauratører.

DRØMMEN OM BEACHPARTY INNENDØRS…

Restauranten solgte de sommeren 1998 til en danske som forelsket seg i Beitostølen.

‒ Da begynte jeg på Tappen Bar. Der fikk jeg oppfylt min største drøm med innendørs beach party.

Jarle bestilte 14 kubikkmeter sand og spadde inn i kjellerlokalet. De fylte opp et par basseng med vann og laget skumparty

‒ Vi satte sentralvarmen på 45 grader og det var 32 grader i kjelleren. Inngangspengene kostet 150 kroner for hele uka. Gjestene fikk rød shorts, hvit T-skjorte fra Ringnes og rød hatt. Hadde du på deg det var du velkommen inn gratis hver dag. Det ble høyt skum. Barnebasseng inne var jo fryktelig dumt. Folk stupte ut i det 20 cm dype bassenget som sprakk. Det ble vann på dansegulvet og opp etter høyttalerne til musikerne. Det var veldig moro, mimrer Jarle og svinger seg over Mjøsbrua.

Han tror de fleste som var på Beitostølen husker den episke uka. Spesielt bryllupet som var på et annet hotell som de syntes var litt kjedelig. Forloveren kom i baren og spurt om en saks. De klippet av jakke og bukse slik at de hadde kortermet jakke og bukse resten av kvelden.

‒ Den drømmen hadde jeg hatt lenge, hver dag etter jobb snakket vi om det lenge før vi gjennomførte. Men det var fåtallet av utleierne som ønsket å få sand inn i hotellet sitt.

FRA HØYT SKUM TIL BØLGEN OG MOI Etter beachpartyet ble han spurt om å komme ned til Fagernes for å ta over diskoteket på Fagernes hotell igjen høsten 1999.

‒ Det var artig å være sjef på bygdebyens store in-plass.

Etter et godt år der tok Trond Moi og Thoralf Bølgen kontakt. De skulle åpne Oslos den gang nye storstue «Bølgen og Moi» i en gammel brannstasjon på Briskeby.

‒ Jeg var med på åpningen der i 2001, men jeg hadde en kjæreste som var igjen i Valdres. Hun kjedet seg og trodde jeg hadde et fantastisk liv i Oslo. For å få fred bygde jeg et sted hun kunne drive på Fagernes. Club La Red. Jeg hadde vært på Cuba og der var det en lokal bar med samme navnet. Vi prøvde å ta opp litt farger som i bula i Havanna. Jeg fikk ikke fred fra kjæresten, men det ble dobbelt så mye jobb og vi hadde noe sammen!

Jarle har prøvd tre fire ganger å jobbe med samboer og kjæreste.

‒ Det går ikke, men jeg tar av meg hatten for alle de parene i campingnæringen som får til det. Det er beundringsverdig!

VOKSENJOBB

På dette tidspunktet i intervjuet bremser campingeneralen for en gang skyld opp. Jarle tar en pit stop på Lillehammer Turistheim og Camping for å levere fra seg en bunke av årets Campingguide. I mellomtiden kan vi fortelle at etter å ha tatt bølgen med Moi, dro Jarle heim att og startet Tapasbar i 2004. Før han tok steget opp til «fine dining» på restauranten Lirypa til Remo Svendsen fra Kokkelandslaget. Der jobbet han til restauranten ble lagt ned våren 2006. Mer fra den perioden rekker vi ikke. Nå er den nybakte campingkonsulenten for det høye nord ferdig med ærendet på Lillehammer og fyker videre mot Lofoten.

‒ Da Lirypa ble lagt ned, tenkte jeg at dette er en gyllen mulighet til å se bort fra restaurantbransjen. Hva skal jeg bli når jeg blir stor? Nå skulle jeg finne meg en voksenjobb. Det gikk i tre dager. Da ringte de fra Lofoten. Tre søringer hadde kjøpt fiskeværet i Nusfjord. De ville lage restaurant og pub. Det hørtes romantisk og forlokkende ut. Jobbe og være litt turist i Lofoten.

Etter å ha tenkt i fire dager og skjenket full et par kokker og overbeviste dem om å bli med oppover, havnet de i Nusfjord.

‒ Den tiltenkte restauranten var ikke påbegynt en gang den 15. mai, og første bestilling fra cruisebåt var femte juni! Det var ikke kjøkken der. Det var ingen ting, bare et tomt fiskemottak. Vi lånte tallerkener rundt omkring. Fikk til et nesten godkjent kjøkken og restaurant på 17 dager. En oppvaskmaskin, en vanlig huskomfyr og to gassbluss av typen hytte.

Den femte juni var de klar med full lunsjbuffet med bacalao, Lofotlam og fullt koldtbord til 2x150 gjester.

‒ Helt spinnvilt. Fordelen var at det var lyst hele tiden. Vi tenkte ikke på klokka.

Jarle fra Leira i Valdres var der til det stengte i midten av september. Da var planen igjen å fortsette drømmen om å få en voksenjobb.

PÅ´AN IGJEN

Planen varte til han var på flyplassen i Leknes. Da ringte Sveum igjen og lurte på om han ville bli barsjef på Radisson på Beitostølen.

‒ Det var en trivelig jobb og der ble jeg kjent med mye folk. Det er rart at så mange drømmer om å drive restaurant. På et nash i vinterferien 2009 traff jeg to hyttefolk som hadde fått nyss i at han dansken som kjøpte restauranten fra meg og Kai Sveum i 1998 skulle selge. Da kjøpte vi den tilbake og i juli åpnet vi restauranten Bare Kos, sier han og legger til:

‒ Eyvind Hellstrøm har spist hos meg et par ganger. Han sa at Bare Kos var den eneste plassen det gikk an å få god mat på Beitostølen.

Mens Jarle suser forbi Otta tar vi en kortversjon av Bare Kos-perioden. Jarle og gjengen tok over mat og drikke på Bergo Hotell og til Aasgaard i skibakken.

‒ Mens vi var i farta, ville Kai også drive restaurant, så vi startet et steakhouse. Nå hadde vi plutselig fire kjøkken å drifte på snaue tre år.

I mellomtiden giftet han seg, bygde hus og fikk et barn.

‒ Det var ganske hektisk, og jeg gikk på en skikkelig smell.

Det han trodde var vondt i ryggen var enn cyste i bukspyttkjertelen. Da ble det operasjoner og stillstand i et år.

‒ I rekreasjonsperioden begynte hodet å kverne. Jeg måtte finne på noe mer. Jeg så jo at plassene gikk uten meg, så da tenkte jeg på å starte en ny kafe på Beitostølen som også var åpen på sommeren. Da måtte vi ha softis. Diplom Is mente at vi ikke ville selge nok, så vi fikk ikke låne maskin av dem.

NORSJØ FERIELAND

Nå er vi i 2013. Jarle irriterte seg over at de ikke skulle få softis. En slik maskin koster 200 000 kroner som de ikke hadde. Men på et sent etterpålag møtte han Pål Prøis som lurte på om han visste om noen kokker.

‒ Hva skal du med dem, spurte Jarle. Han forklarte at han hadde et sjørøverteater på Norsjø Ferieland.

‒ Jeg har ikke noen kokker jeg ønsker å gi fra meg.

‒ Har du ikke lyst å drive der, spurte Pål.

‒ Så da tok jeg med meg kokkene, og dro ned. Jeg så en ny mulighet til å få softismaskinen. Vi ville ikke selge Diplom Is på Norsjø Ferieland uten ismaskin på Beitostølen.

Bonusen ble at nå skulle de få gratis softismaskin på Beitostølen.

‒ Heldigvis ble det ikke noe av kafeen med softis på Beitostølen. Men vi hadde løst helårsproblematikken. Folkene som jobbet på vinteren på Beitostølen kunne nå jobbe på Norsjø om sommeren. Vi hadde 3,1 million i omsetning første sesongen der. Moro, så moro at vi gikk på fem nye år i Telemark. Det glemte jeg å fortelle kona mi, så da skilte vi lag. Det ble litt enveiskjøring fra min side.

Fra da av ble det pendling mellom Beitostølen og Telemark. Jarle bodde i campingvogn og der fablet de om at det ville vært morsomt å kjøpe Norsjø Hotell og kanalbåten M/S Telemarken. Han forteller at det heldigvis ikke ble noe av. Men Norsjø Ferieland tok over hotellet, og da fikk Jarle og gjengen likevel maten på hotellet og båten.

‒ Alt i alt hadde vi nå åtte plasser der vi serverte mat og drikke. I juli var vi 45 ansatte totalt.

Fire Striper Over Natta

Det begynte å bli stort, og Jarle var ikke den beste til å delegere.

‒ Det mest morsomme var båten M/S Telemarken. Vi hadde aldri servert på båt før. Hvordan skal vi få til en meny som går på en båt? Første dagen var en chartertur, da meldte spørsmålet seg om hvor lenge må du jobbe på båt for å få striper? Sølvstriper? Gullstriper?

Jarle turte ikke å spørre kapteinen om stripesaken. Men på en sommerfest hos en champagneleverandør om bord i båten «Riva Italia 135», på Aker Brygge var det ei hyggelig jente med fire striper.

‒ Hun var bare 22 år, så hvordan hadde hun fått fire striper?

‒ Hvor lenge har du jobbet, spurte Jarle.

‒ Begynte i går, svarte hun før hun la til at hun hadde ansvaret for bevertningen på båten. Det er som en stuert og de er berettiget til fire gullstriper.

Jarle Googlet og bestilte striper på destingsjoner.no.

‒ Det ble gjort før vi hadde vært på krisehåndteringskurset vi trengte for å jobbe på båt. Kapteinen var ikke imponert når jeg dukket opp med blå shorts, hvit kortermet skjorte med fire gullstriper på skuldra og røde sko. Da bare ristet han på hodet, og sa hva skjer hvis alle var som deg?

Men kapteinen syntes at det var litt morsomt at en fjellbonde satte ny standard i sjøfarten med røde sko.

‒ Det var moro og vi begynte å tjene litt penger på noen av avdelingene. Investeringen lønte seg. Sommeren 2018 nådde vi et hårete mål med over 5 millioner (på 90 dager) på restauranten på Norsjø Ferieland. Det var utrulig artig å avslutte en campingsesong og nå et mål vi ikke trodde vi skulle nå på fem år.

Flotte Mennesker I Campingbransjen

Da høsten kom bestemte de seg for å gå fra «fine dining» til fin pizzarestaurant. Da fant han ut at nå er den gyllne mulighet til å ta en pust i bakken.

‒ Nå skulle jeg være litt far og finne meg en voksenjobb, sier Jarle i det han fyker over Dovre.

‒ Jeg glemte å fortelle at jeg ble brannmann i 2014. De manglet deltidkonstabler på Beitostølen. De fleste gutters drøm, så da ble det litt etterutdannelse som brannkontsabel med åtte forskjellige kjøkken og dag- og kveldsjobbing pluss utdannelse som brannkonstabel.

Når Jarle kjører forbi Snøhetta, har vi kommet til vinteren 2019 og tid for voksenjobb.

‒ Da søkte jeg på stillingen som bransjesjef camping, pluss områdesjef for Coca Cola og reisende agent for vin og brennevin. Det ble en heftig prosess. Jeg tok det som en seier å komme inn på førstegangsintervju i NHO Reiseliv. Det var egentlig første gang jeg søkte jobb i hele mitt liv. Og jaggu fikk jeg jobben. To dager etter at jeg signerte ringte både Coca Cola og vinfirmaet og tilbydde meg jobb. Full Pott. Han forteller at den jobben han har nå, er den beste han kan tenke seg.

‒ Jeg treffer så mange flotte og inspirerende mennesker i campingbransjen. De legger mye glede, og stolthet i sine produkter. Helt fantastisk. Noen dager går jeg i bilen supertent, bare glad på campingplasseiernes vegne. Mens andre dager møter vi noen som sliter. Vi skulle hatt et lite fond med utbygningskapital som kunne fordeles. Det kunne vært noe. Når jeg blir lottomillionær, blir det ett sånt fond.

TUSENKUNSTNERE

Hele Gjengen

I 2019 ble Jan-Henrik Larsen 62 år. NHO Reiseliv hadde ikke råd til at han gikk av da. De ville ikke miste han som bindeledd.

‒ Jeg kom inn for å være med på en overlappsfase. Jeg er veldig takknemlig for at vi fikk dette i fire år. Da fikk jeg satt meg inn i campingbransjen. Ble kjent med folk og systemer, mens vi da var to. Vi fikk en mulighet til å bli enda bedre til å utvikle campingbransjen. Så i mars i år «sluttet» Jan-Henrik, men vi leier han nå inn som konsulent i en 50 %-stilling som senior campingkonsulent. Så jeg er ikke helt på bar bakke. I grunnprinsippet er det bare meg og Jan-Henrik, pluss seks campingkonsulenter som jobber med camping i NHO Reiseliv.

‒ Hvordan opplevde du bransjen da du kom inn? Hva var det mest slående?

‒ Skaperviljen hos campingeierne. Hvor mye de ønsker å gjøre det beste for alle gjester. Drivet de har for å utvikle plassen, gjøre den større, bedre, få flere fasiliteter, bygge lekeplasser til flere millioner og investeringer i bookingsystemer. Driven for å gjøre det beste for gjesten, den er ganske unik.

‒ Hva så du av styrker og svakheter?

‒ Styrken er at de fleste er veldig nøkterne, de gjør sjelden noe som ikke er godt forankret i driften. De fleste er både resepsjonister, snekkere, rørleggere og kjører gravemaskin pluss mye mer. De er tusenkunstnere hele gjengen. Kan jo nesten alt!

‒ Svakheten er litt at det er mange som ikke har fått koblet seg på den digitale verden. Med tanke på hvor mye som har skjedd de to-tre siste årene. Det å være tilgjengelig og bookbar på nett er jo veldig, veldig viktig, og det blir bare viktigere.

Han forteller at nå i dag kan potensielle gjester finne alt på telefon og googlemaps.

‒ Hvis du da ikke dukker opp og de ikke finner deg på nettsider, så finner de andre alternativer. Den nye campingturisten ser på nett. Finner de en fin plass så booker de med tre tastetrykk. Men ikke alle er så lett tilgjengelig som de bør være.

Hell I Uhell

De siste årene har det vært mye turbulens med pandemi, så krig og nå en betydelig svekket krone. Alle disse ytre omstendighetene har i stor grad styrket campingbransjen.

med dagens politikk er det ganske vanskelig å planlegge fordi det blir nye forskrifter og regler til enhver tid. Mye heft og papirarbeid. Det politiske landskapet tilrettelegger ikke godt nok. Kommunene må jo være på lag med reiselivet og ikke jobbe mot dem.

NÅ ER DET KUN CAMPING SOM GJELDER

Han trekker frem de kommunale bobilparkeringene som et eksempel.

‒ Er det flaks, eller dyktighet?

‒ Det er dyktighet, men litt flaks med pandemien og stengte grenser. Hell i uhell, men det vi så under pandemien var at de plassene som hadde alt på stell med lekeplasser og var tilrettelagt for familier, de gjorde det fryktelig bra fordi de hadde vært flinke. De hadde laget mer kvalitet med gode fasiliteter og flotte sanitæranlegg. Og flere og flere får kafeer på plassen. De tilrettelegger for at gjestene trives og blir lengre. En annen ting er at campingplassene ofte har en suveren og flott beliggenhet i naturskjønne omgivelser i nærheten av det gjestene ønsker seg, som badestrender eller fotturer i fjellet.

Under pit stoppen på Lillehammer fikk han med seg at kronesvekkelsen har sin positive innvirkning for bransjen.

‒ De sa at juni i år har vært bedre enn foregående år, spesielt med utenlandske turister. Det er gledelig at det er mer ferdsel i juni, som er en måned som egentlig er mest booket i helgene. Hvis du får 40 til 60 prosent dekning i ukedagene i juni, så vil det dekke inn litt av strømprisen som har tæret på mange.

‒ Hvor ser du lyset i fremtiden, og finnes det noen mørke skyer på campinghimmelen?

‒ Det vil alltid være noen mørke skyer,

‒ Der jobber jo kommune mot campingnæringen i stedet for å samarbeide. Her bør campingnæringa som kan camping, få lov å drifte dette for kommunene med registrering og system for sikkerhet og brann. Det å utvikle en campingplass og lage reguleringsplaner er en tidkrevende og kostbar affære. Alle kontrollinstanser som du må innom, flomfare, rassoner, geoundersøkelser… Viktige ting, men veldig tungrodd og mange har ikke økonomi for å få laget utredninger for alt mulig som de blir pålagt.

‒ Kommunevalget står for døren, hva gjør dere i NHO Reiseliv for å sikre at kommunepolitikerne legger bedre til rette for campingnæringen?

‒ Vi skal ha kommunedebatter frem mot høsten. Vi har også laget leserinnlegg om hva campingbransjen bidrar med og viser hva reiselivet gir av ringvirkninger og at reiseliv er en viktig eksportvare. Den kronikken har vært på trykk i en rekke lokalaviser rundt om.

Nå nærmer Jarle seg Oppdal og forbereder seg til å besøke 17 campingplasser fra Saltfjellet til Andenes, og i tillegg noen småstopp for å si hei underveis.

‒ Vi får se hva jeg får tid til. Det blir en tre fire hundre mil på en uke. Da bor jeg på de ulike campingplassene underveis, forteller Jarle som har hatt sin voksenjobb i fem sommere nå. Mellom alle slagene har han rukket å bli 51 år.

‒ Nå er det kun camping som gjelder for meg. Jeg skal fortsette i denne jobben som bransjesjef camping i mange år fremover, sier Jarle Buseth og girer om i det han ser Oppdal Camping Halsetløkka