2.3.1. Sangsikade (Cicadetta montana

2.3.1. Sangsikade (Cicadetta montana)

Foto: Karsten Sund

Rødlistekategori: Sårbar (VU).

Status

I Norge er sangsikaden kjent fra 31 lokaliteter i Aust-Agder, Telemark, Vestfold, Buskerud, Akershus og Oslo (Appendiks A1). Arten er sjelden i hele Norden og har gått sterkt tilbake i Sverige (Gärdenfors et al. 2002). Arten ble gjenfunnet i Oslo kommune i 2008 (Olsen 2008). Dette var første belagte funn i Oslo etter 1800-tallet. De siste årene er det gjort mange nye norske funn av arten som resultat av målrettet kartlegging (Olsen 2014). Arten er likevel høyst sannsynligvis i tilbakegang i Norge.

Utseende

23-28 mm. Kroppen er svart med røde tverrbånd på bakkroppen, og med gulaktig behåring. Vingene er lengre enn kroppen og er gjennomsiktige med et distinkt ribbenett. På grunn av sin størrelse er sangsikaden lett å kjenne igjen.

Økologi

Sangsikaden lever i varme, soleksponerte, halvåpne områder. De voksne holder til i busker og trær. Hannene produserer en høyfrekvent, hvislende sang som kan høres på minst 50 meters avstand. Nymfestadiet tilbringes under bakken og varer sannsynligvis 5-8 år. Nymfene lever av vedaktige røtter fra bl.a. bregner (Gärdenfors et al. 2002).

Trusler

Arten er følsom for endringer i vegetasjonsstrukturen. Siden den har sin nordlige utbredelse rundt Oslo-området, er press fra utbygging og annen menneskelig aktivitet den største trusselen.

Skjøtselstiltak

Det viktigste skjøtselstiltaket er bevaring av kjente lokaliteter. Generelt vil bevaring av soleksponerte, varme skogkanter, særlig med bregner, innenfor utbredelsesområdet være gunstig for arten. Å hindre gjengroing av kjente lokaliteter kan også være aktuelt.

Overvåkingsmetodikk

Arten påvises lettest ved å lytte etter hannens sang på varme (> +20°C) dager i mai og juni. Ikke alle mennesker er imidlertid i stand til å høre den høyfrekvente sangen, som er lysere enn gresshoppesang. En ultralyddetektor beregnet på flaggermuskartlegging vil være et nyttig hjelpemiddel. Uten lyden å gå etter er de voksne sikadene svært vanskelige å finne, men det er mulig å lete etter tomme nymfehuder etter siste hudskifte. Disse sitter gjerne festet til vegetasjonen nær bakken.

Kommentar

Arten ble ikke påvist under årets undersøkelse, men ble heller ikke lett aktivt etter.