Møt en forsker: Diabetes – også en gastroenterologisk sykdom

Diabetes – også en gastroenterologisk sykdom

Av: Dag André Sangnes, doktorgradsstipendiat og lege i spesialisering ved Haukeland universitetssykehus

Diabetes-affeksjon av øyne, nyrer, kar og perifere nerver er velkjent i klinikken. Men diabetes kan også lede til komplikasjoner fra alle magens organer, fra eksokrin svikt i bukspyttkjertelen til motilitetsforstyrrelser i magesekk og tarm. Min forskning har som målsetting å bidra til økt kunnskap og bedre diagnostikk innenfor dette feltet.

Haukeland universitetssykehus har i lengre tid bedrevet forskning innenfor krysningspunktet mellom gastroenterologi og endokrinologi. Og som forholdsvis fersk lege i spesialisering med bred indremedisinsk nysgjerrighet, var nettopp denne tverrfagligheten noe av det som fascinerte meg mest da jeg begynte i fordypningsstilling ved gastroseksjonen i 2014. Her fikk jeg ansvar for gjennomføringen av et tredagers utredningsopplegg for pasienter med mistenkt diabetisk gastroparese. I perioden fram til 2018, tok vi imot pasienter fra hele landet for elektiv innleggelse på Haukeland. Her foretok vi en rekke undersøkelser, inkludert testing av autonom dysfunksjon og ulike motilitetstester: Ventrikkeltømmingsscintigrafi, trådløs motilitetskapsel (Smartpill)

Figur 1: I studien «Sammenligning av nye diagnostiske tester i utredning av mistenkt gastroparese (DIAGAS)», har vi undersøkt den trådløse motilitetskapselen (Smartpill). Smartpill måler temperatur (blå kurve), pH (grønn kurve) og trykk (rød kurve) i magesekk, tynn- og tykktarm. På figuren sees et utsnitt fra magesekk og tynntarm hos en pasient med type 1 diabetes, der vi stilte diagnosen gastroparese. Her ser vi at Smartpill-kapselen forlater det sure miljøet i magesekken etter 7 timer (normalt <5 timer) og passerer over til den langt mer basiske tolvfingertarmen, markert ved bratt stigning i pH-kurven.

og ultralyd funksjonsundersøkelse (ULFU). I etterkant fikk pasientene poliklinisk oppfølging med fokus på videre behandlingsopplegg. En del av pasientene har vi selv også fulgt videre.

Gjennom møtet med pasienter med diabetes og mage-tarmkomplikasjoner, traff jeg en pasientgruppe som faglig sett var svært utfordrende, men samtidig også spennende. Det som raskt slo meg, var at denne pasientgruppen var sykere enn jeg i utgangspunktet var klar over. I tillegg til multiple andre diabeteskomplikasjoner, medførte deres mage-tarmplager ofte betydelig redusert livskvalitet. Kombinert med store utfordringer med blodsukkerreguleringen, havnet de i en ond spiral der konsekvensen var ytterligere forverring av diabeteskomplikasjonene. Den andre oppdagelsen, var at pasientene sjelden presenterte isolerte symptomer fra øvre magetarmkanal som kvalme, oppkast eller typiske dyspepsisymptomer. Tvert imot hadde en betydelig andel store utfordringer med avføringen, som forstoppelse, diaré og inkontinens.

Dette har også preget mine doktorgradsstudier, der den opprinnelige planen om kun å studere diabetisk gastroparese etter hvert har utviklet seg til å se på diabetes-indusert dysfunksjon i både magesekk, tynn- og tykktarm: Diabetisk gastroenteropati. Mitt hovedfokus har videre vært på evaluering av Smartpill, som undersøker pH, temperatur og ulike trykkparametere i mage-tarmkanalen. Gjennom studiene har vi funnet at Smartpill har høy diagnostisk nøyaktighet for påvisning av forsinket magesekktømming, ett av de gjeldende diagnosekriteriene for gastroparese. Samtidig finner vi også endringer i pH-balanse og motilitet i tynn- og tykktarm hos mange av pasientene. Vår foreløpige konklusjon er derfor at ved mage-tarmplager hos diabetes-pasienter, kan det være nyttig med en bred diagnostisk tilnærming der man ser på hele mage-tarmkanalen under ett.

Parallelt har vi også studert sammenhengen mellom diabetes og eksokrin svikt i bukspyttkjertelen. Dette er en lite kjent komplikasjon av diabetes, men vi finner at så mye som 15-20 prosent av diabetespasientene har patologisk utskillelse av elastase, målt ved avføringsprøve. Årsaken til eksokrin svikt ved diabetes er fortsatt lite kartlagt, men i en pilotstudie har vi funnet at autonom dysfunksjon kan være én mulig forklaringsmekanisme.