Liv og lære – kommunikasjon med ungdom

Liv og lære

– kommunikasjon med ungdom

Hvordan kommuniserer barneleger med ungdom som kommer til kontroll etter kreftbehandling? Dette har Anneli Mellblom, psykolog og forsker ved RBUP studert. Her deler hun noen av funnene sine, og gir nyttige råd om hvordan vi kan ha gode konsultasjoner med ungdom.

Av Karianne Tøsse, overlege Ahus og Paidos-redaksjonen

Kan du beskrive din forskning på kommunikasjon med ungdom? – I samarbeid med barnepoliklinikken ved Rikshospitalet har vi forsket på kommunikasjon mellom barneleger og ungdomspasienter som kommer til rutinemessige kontroller etter kreftbehandling. For å undersøke hvordan legene snakker med sine ungdomspasienter og deres foreldre har vi filmet over 100 samtaler. Deretter har vi analysert disse opptakene og sett på hvordan legene plukker opp og responderer på bekymringer som ungdommene og deres foreldre kommer med, og hvordan legene prater om og informerer om seneffekter etter kreftbehandling. Videre har vi utviklet «7huskeknagger for kommunikasjon med ungdom» om hva som er lurt å tenke på når man har en ungdomspasient foran seg, og på bakgrunn av huskeknaggene hatt kommunikasjonstrening for barnelegene.

Hva har din forskning lært deg om legers kommunikasjon med ungdom? – Det er veldig mange svært dyktige leger der ute som gjør en formidabel jobb når det gjelder oppfølgingen av disse ungdommene, men det er noen gjengangere bland utfordringene de møter:

Jeg har sett at det er vanlig å ha utfordringer med å få fram ungdommens bekymringer, særlig når foreldrene er til stede. Bekymringer kommer oftest frem når legen aktivt spør etter dem, det er sjeldent at ungdommen tar eget initiativ til å utrykke sin bekymring. Det er også en utfordring å forholde seg til både ungdommen og deres foresatte samtidig, og det kan være vanskelig å for eksempel be foresatte om å gå ut en del av konsultasjonen. Det er også ofte vanskelig å tilpasse informasjonsmengden som legen gir til ungdommen. Det blir fort gitt litt for mye informasjon uten at forståelsen av denne blir sjekket.

Var det noen overraskende funn? – Jeg ble overrasket av at nesten alle ungdommene (87%) hadde foreldrene med seg inn på kontrollene, og at det ofte ikke var et tema om de skulle gå ut. Etter kommunikasjonstreningen endret dette seg, og 65% av ungdommene var helt eller delvis alene med legen. Det var også litt overraskende at det i stor grad var opp til hver enkelt lege hva innholdet i disse samtalene skulle være. Et positivt overraskende funn var at når en ungdom kom med en bekymring, så fikk hun eller han i stor grad (76% av tilfellene) rom for å prate mer om den bekymringen. Dette er mye oftere enn når man sammenlikner med voksenleger, som gir rom for å prate mer om pasientens bekymringer i ca. 50% av tilfellene.

Har du noen gode råd til barneleger som skal kommunisere med ungdom? – Vær alene med ungdommen i deler av

Anneli Mellblom har mastergrad i psykologi fra UiO og en doktorgrad i klinisk kommunikasjon fra avdeling for medisinsk atferdsvitenskap, Medisinsk fakultet, UiO, hvor hun har hatt en postdoktorstilling etterpå. Hun jobber nå som forsker ved RBUP i tillegg til sin postdoktorstilling ved UiO.