EN SJANSE TIL

Alt som er ødelagt er en frittstående oppfølger til den internasjonale bestselgeren Gutten i den stripete pyjamasen (2006), men kan leses helt uavhengig av denne. Gretel er søsteren til gutten i pyjamasen, hun lever et tilbaketrukket liv i en leilighet i Mayfair i London når hun innhentes av skjebnen i 2022. Flukten fra Nazi-Tyskland i 1945 da hun var 12 år snakker hun aldri om, heller ikke etterkrigsårene i Frankrike med den alkoholiserte moren, som fortsatte å idyllisere nazismen etter krigens slutt. Men først og fremst bærer Gretel på en tung sannhet om faren, som var selveste kommandanten for en av nazismens mest beryktede konsentrasjonsleirer.

Skjebnen Flytter Inn Nedenunder

Så flytter skjebnen inn i leiligheten under Gretel. Hun vil ikke ha noe med den unge familien å gjøre, men klarer ikke å la være å innlede et vennskap med familiens sønn Henry når hun er vitne til hva som skjer i etasjen under. Først høylytte krangler, og etter hvert farens fysiske og psykiske vold mot kone og barn. Henry har det vondt og er i samme alder som broren hennes Bruno var da han døde. Gretels valg handler om mer enn bare å redde Henry, det handler om å utfordre seg selv, sin egen tilværelse og en dypt urovekkende fortid.

Konstant Skyldf Lelse

Gretels smarte, engasjerte og kompromissløse karakter drar oss umiddelbart inn i handlingen, og den skjer på flere tidslinjer. Flukten fra Berlin til Paris da tyskerne kapitulerer, forsøket på å gjemme seg i Sidney i Australia, og så til slutt London, der Gretel gifter seg og får en sønn med

Edvard. Forfatter John Boyne er fantastisk på sømløse tidslinjer, så vi leser oss frem og tilbake i livet til Gretel uten problemer, og i sentrum står frykten for å bli blottstilt som datter til et monster, og ikke minst det konstante nærværet av skyldfølelse.

MÅ AVSLØRE HEMMELIGHETEN

Gretel står til slutt overfor et veiskille som likner på et hun møtte for veldig lenge siden. Den gang nektet hun for sin egen medvirkning, men nå kan hun ta et oppgjør med skyld og anger ved å redde Henry. Men da blir hun også tvunget til å avsløre hemmelighetene hun har brukt et helt liv på å beskytte. Spørsmålene står i kø når vi følger henne: Burde hun ikke ha fortalt verden hva som skjedde for lenge siden? Var det galt å prøve å legge fortiden bak seg? Og hun var jo bare tolv år da krigen var over. Hvorfor ikke få lov til å leve et nytt liv?

Gj R Knokene Hvite Og Pulsen Intens

Det er flere spor i denne lagdelte romanen, noen av dem både ødeleggende og vakre. Gretels skråe, skarpe blikk på menneskene og samfunnet rundt seg, hennes innerste tanker om de to hun har valgt å ha kontakt med etter at mannen hennes gikk bort; sønnen, som skal gifte seg for fjerde gang, og demente Heidi rett over gangen. Det er emosjonelle spor, der vi blir nødt til å hente tørkerullen, og det er vonde, fysiske etterspill fra krigens dager som gjør knokene hvite og pulsen intens. Alt handler til syvende og sist om det livslange valget til Gretel om å leve med en hemmelighet – eller ta sin straff.

En Fortelling Du Vil Ha Med Deg Lenge

Når jeg får en roman av John Boyne i hendene, vet jeg at de neste dagene vil dreie seg om én eneste aktivitet. Alt som er ødelagt ga disse dagene en helt spesiell resonans, lesningen var en påminnelse om hvordan en fiktiv fortelling kan gi en mørk, urovekkende situasjon en mening, slik også en roman kan kaste lys over vår evne til å være gode, modige, sjenerøse hverdagsmennesker. John Boyne er en maestro av historisk fiksjon, og skriver med dyktighet, presisjon og kraft. Alt som er ødelagt er en hjerteskjærende fortelling du vil ha med deg lenge etter at siste side er lest.

Av Bernt Roald Nilsen

«Mrs. Darcy-Witt!» ropte jeg så høyt jeg kunne. «Madelyn. Er du der? Kan du åpne, er du snill?»

Ikke en lyd hørtes innenfra, og jeg presset øret mot døren mens jeg håpet å høre lyden av føttene hennes over tregulvet.

«Madelyn!» ropte jeg og banket på treverket igjen. «Madelyn, du må åpne!» Fortsatt stille.

Jeg snudde meg mot Henry, som hadde fått et forpint uttrykk i ansiktet.

Først nå la jeg merke til at han hadde en stor bandasje på høyre hånd.

«Hva har skjedd her?» spurte jeg ham. Jeg strakte meg fram for å stryke over såret, men han trakk seg fort unna.

«Jeg brente meg,» sa han.

«Hvordan da?»

«På ovnen.»

Jeg så på ham og ville spørre mer, men var i tvil om jeg burde. Jeg banket på døren igjen da Heidi åpnet sin i etasjen over og myste ned. «Gretel!» ropte hun. «Hva er i veien?»

«Den stakkars gutten slipper ikke inn,» sa jeg. «Moren … jeg vet ikke … altså, hun åpner ikke.»

Nå kom også Heidi ned trappen. Det så ut som om hun hadde en av sine bedre dager.

«Han har sittet her ute i timevis,» sa jeg til henne.

«Har du ikke nøkkel?» spurte hun og så på gutten.

«Jeg får ikke lov,» sa han, og jeg så at han var på gråten igjen.

Heidi rynket pannen, men så lyste hun opp som om hun hadde fått en lys idé. Hun strakte seg og strøk hånden over dørkarmen. Den fant ingenting, men ble støvete, og hun blåste bort rusket, i min retning. Jeg hostet og viftet med hånden foran ansiktet.

«Hva i alle dager holder du på med?» spurte jeg. Hun svarte ikke, men konsentrerte seg om potteplanten som sto utenfor døren, og stakk hånden ned i jorden. Da hun dro den til seg, holdt hun i en sølvfarget nøkkel. «Robertson hadde bestandig en reservenøkkel liggende her,» sa hun og rakte den triumferende til meg.