Bowie: Album for album

ALBUM FOR ALBUM PAOLO HEWITT FORORD AV

TORGRIM

OVERSATT AV

HAAKON

EGGEN LARSEN

Paolo Hewitt Originalens tittel: Bowie: Album by Album Oversatt av Haakon Larsen Copyright tekst © 2012, Paolo Hewitt Boken er skapt og produsert av Palazzo Editions LTD, 2 Wood Street, Bath 2JQ, Storbritannia Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-45227-8 1. utgave, 1. opplag 2014 Forlegger: Colin Webb Art director: Simon Halfon Design: Ben Hamilton Redaktør: Robby Elson Bilderedaktører: Phil King og Emma O’Neill Norsk sats: Cecilie Cappelen Grandt Trykket i China av Imago Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forsatser: I scenelyset under Serious Moonlight-turneen, i Nord-America juli 1983.

Side 1: Ziggy Stardust and The Spiders From Mars – Mick Ronson (gitar), Mick «Woody» Woodmansey (trommer), Trevor Bolder (bass) og David Bowie. Mick Rock, San Francisco, oktober 1972.

INNHOLD Forord

av Torgrim Eggen 6

DAVID BOWIE 1967 12 DAVID BOWIE /SPACE ODDITY 1969 22 THE MAN WHO SOLD THE WORLD 1970 32 HUNKY DORY 1971 40 THE RISE AND FALL OF ZIGGY STARDUST AND THE SPIDERS FROM MARS 1972 50 ALADDIN SANE 1973 60 PIN UPS 1973 70 DIAMOND DOGS 1974 80 YOUNG AMERICANS 1975 88 STATION TO STATION 1976 98 LOW 1977 112 «HEROES» 1977 124 LODGER 1979 136 SCARY MONSTERS… AND SUPER CREEPS 1980 144 LET’S DANCE 1983 156 TONIGHT 1984 164 LABYRINTH & ABSOLUTE BEGINNERS 1986 172 NEVER LET ME DOWN 1987 180 TIN MACHINE 1989 186 TIN MACHINE II 1991 192 BLACK TIE WHITE NOISE 1993 198 THE BUDDHA OF SUBURBIA 1993 206 1.OUTSIDE 1995 212 EARTHLING 1997 220 ‘HOURS…’ 1999 228 HEATHEN 2002 236 REALITY 2003 244 NEXT DAY 2013 252 Diskografi 258 Kilder, bildeliste og takk 286

I AM THE DJ. I AM WHAT I PLAY AV

TORGRIM EGGEN

K

ontrafaktisk tenkning er artig. Her er dagens utfordring: Hvordan ville musikkhistorien sett ut hvis det var David Bowie og ikke John Lennon som ble skutt i New York i desember 1980?

Spørsmålet er ikke tatt ut av det blå. Begge var bosatt i byen på det tidspunktet. Begge hadde bred erfaring med det vi må kalle «usunn» heltedyrkelse, som var det Lennon døde av. De hadde faktisk skrevet en låt om det sammen: «Fame — what you want is in the limo / Fame — what you get is no tomorrow / Fame — what you need you have to borrow».

Man ønsker selvsagt ikke død over sine helter. Men hvis så galt skulle skje, ville desember 1980 vært perfekt. 1970-tallet var over, og med det en kreativ seriedetonasjon David Bowie ikke skulle gjenta. Som ingen har greid å gjenta — vi må til 1960-årene og Bob Dylan (og hvorfor ikke Lennon selv?) for å se noe tilsvarende. Høsten 1980 ble verket kronet med Scary Monsters, et selvundersøkende og tilbakeskuende album.

I desember 1980 gikk også Broadway-forestillingen The Elephant Man mot slutten. Uten sminke eller maskering av noe slag, bare med stemmebruk og kroppsspråk, fremstilte han den voldsomt misdannede «elefantmannen» John Merrick, og de kresne New York-kritikerne jublet. Det var et forbløffende gjennombrudd på en ny arena, som Bowie typisk nok aldri fulgte opp.

Han var 33 år gammel, Kristi alder. Hvis David Bowie hadde vært den som sto i veien for Mark Chapmans kule, ville han blitt husket som den aller største. Han hadde grunnlagt noe som hadde sterke likhetstrekk med en religion, gått lei og forlatt den.

Det skjebnebestemte attentatet mot Bowie kom isteden i Oslo. Under en konsert på Frognerbadet i juni 2004 kastet en tankeløs «fan» en slikkepinne som ble stående mellom øyet og øyelokket på ham. Bowie ble rasende og øste ukvemsord fra scenekanten. Heldigvis traff vedkommende det «riktige» øyet, det som er av glass.

«Han der er unntaket. Han er mye smartere enn oss», sa min venn skribenten Sindre Kartvedt, da vi diskuterte popmusikk og popmusikere over en øl for ikke så lenge siden.

David Bowie har utvilsomt en astronomisk IQ. Han har også utsøkt smak. I forbindelse med den store utstillingen «David Bowie is» i 2013 publiserte han i samarbeid med kanadiske kuratorer listen over sine 100 favorittbøker. Alt var der — Bulgakovs Mesteren og Margarita, Capotes Med kaldt blod og Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole. Orwell, Nabokov og Camille Paglia, The Great Gatsby, Iliaden og Madame Bovary. (Ungdomsfavoritten Nietzsche står derimot ikke på den modne Bowies liste. Det er noe som heter «too much, too soon».) Rockbiografier, nobelprisvinnere, tegneserier, mellomkrigshistorie og poesi. Et bibliotek for en ekte eklektiker.

Denne eklektismen var motoren i Bowies karriere. Han hentet litt her og litt der. Det vil ikke føre for langt å si «stjal». Men Bowie ble aldri tatt, som da George Harrison måtte gi fra seg halvannen million dollar for tyveriet av «My Sweet Lord».

7

Å skrive en hyllestlåt til den franske forfatteren Jean Genet («Jean Genie») som i virkeligheten kanskje handler om Iggy Pop — sånt er det ingen andre som gjør. Da punk var på alles lepper og King’s Road eksploderte i rosa og gulrotfargede piggsveiser (hva var Johnny Rottens frisyre annet enn en havarert Ziggy-sveis?), bestemte Bowie seg for å fornye popmusikken med inspirasjon fra Tyskland, lyden av Kraftwerk, Neu! og Can. Han lå alltid et skritt foran. Han var smartere enn oss.

All denne lesingen ga frukter. I den grad man tør snakke om David Bowie som undervurdert, er det som tekstforfatter. Han hentet mye av språket og teknikken fra Bob Dylan, riktignok. Og når det knep, når ordene bare ville falle i slappe og forutsigbare mønstre, brukte han William Burroughs’ cutup-teknikk for å skape nye og uventede sammenhenger. De var alltid rike på bilder, assosiasjoner, referanser, intertekstualitet, myter, gåter ...

Jeg har en gang skrevet en roman om en new age-aktig dommedagssekt som får tiden til å gå med fundamentalistiske lesninger av Bowies «Oh You Pretty Things» (fra Hunky Dory). Det var rent ut forbløffende hvor anvendelig Bowie var til dette. Det var jo brukskunst! Andre som ønsker å skape et tåkete verdensbilde fra bunnen av, anbefales å ta en titt på «The Bewlay Brothers» fra samme album.

Interessant, i dette perspektivet, at hos meg begynte det med et bilde i et jenteblad. Det sto på trykk i et av disse glossy popmagasinene det vrimlet av i 1973. De hadde navn som Popswop, Hits, Look-In eller Bravo (som er tysk og finnes fremdeles), og for en rockbevisst, forsøksvis mannlig 14-15-åring var disse forbudt smusslitteratur. Egentlig var de pinup-blader, fulle av dobbeltside-bilder av typer som David Cassidy, The Osmonds, Alvin Stardust, The Sweet og, hvis vi hadde flaks, et bilde av Suzi Quatro i åletrang skinnoverall.

Bowie-bildet var fra Ziggy-perioden og hinsides outrert. Sminken så ut som om den var påført med gaffeltruck. Håret strittet knallrødt og øyenbryna var barbert bort. Det var kjærlighet, eller i hvert fall fascinasjon, ved første blikk. Jeg gikk ut og kjøpte den aktuelle singelen, som het «Drive-In Saturday» og muligens var litt for soft for min daværende smak. Jeg likte Sabbath og Zeppelin den gangen. (Siden har singelen fra Aladdin Sane blitt en av mine Bowie-favoritter.)

Så det var ikke primært på musikalsk grunnlag jeg noen uker etter satte meg i stolen i unisex-salongen på Grorud Senter, pekte på de halvlange røde lokkene og sa «David Bowie!». Loddet var på alle måter kastet. Det var den vinteren jeg ble paria. Jeg hadde en kort, rød jakke i motorsykkelfasong med svarte slag av nylonpels, og med denne, Ziggy-sveisen og et par skjeve platåsko med grønne og lilla detaljer kunne jeg stoppe trafikken.

Fordømmelsen var fascinerende unisex, også den. De andre glitterrock-heltene, Sweet og Marc Bolan, for eksempel, lyktes bare å erte på seg guttene. Men Ziggy Stardust satte de unge jentene i affekt også. Hva handlet det om, bortsett fra at han var bedre til å sminke seg enn dem?

Et snaut år etter «Drive-In Saturday» kom singelen «Rebel Rebel», som var en Bowie selv jeg kunne fatte. Den ble min nasjonalsang som femtenåring. Teksten, som passende nok handler om å være tenåring, går rett inn i det seksuelt tvetydige: «You’ve got your mother in a whirl/She’s not sure if you’re a boy or a girl». Dette til tonene av det beste riffet Rolling Stones aldri spilte inn.

Her var det komplekse emner i spill. Bowies finstemte nese for kulturelle strømninger fortalte ham at 70- og 80-årenes slagmark kom til å bli spørsmål om kjønn og seksuell orientering. Det var gått tre år siden slaget ved Stonewall Inn i New York (juni 1969), og vestverdenens homser og transer prøvde ut friheten de hadde vunnet. I Norge var mannlig homofili forbudt frem til 1972.

8

FORORD

Hvor homo- eller bifil var — og er — egentlig Bowie? Én ting er nå hva han tilsto i et intervju med Melody Maker i 1972: «I’m gay, and always have been, even when I was David Jones.» Noe annet er hva som har utspilt seg i praksis: To ekteskap, med Angie og Iman, samt en bredt publisert ungdomsromanse med skuespilleren Hermione Farthingale. Åpenbart kan vi regne inn et forhold til transseksuelle Romy Haag i Berlin. Men ingen menn.

En eventuell affære med Iggy Pop er temaet for en av rockfilmens mer bisarre lignelser, Bowiepastisjen Velvet Goldmine fra 1998, men filmen er neppe hva man kaller «hard evidence». Så spørsmålet er der: Kan det ha vært påtatt? Kan Bowie ha sett at denne rollen var ledig og grepet den? Og enda mer besnærende: Kan noe liknende ha inntruffet den gangen i kokaintåka rundt 1975, da han erklærte at «Jeg har sterk tro på fascisme»? Spekulasjonen har noe distinkt creepy over seg.

Saken er i hvert fall denne: David Bowie var opprinnelig — har han sagt selv — en ganske sky og sceneredd person, helt til han oppdaget maskens beskyttelse. Genistreken hans var oppfinnelsen av Ziggy Stardust i 1971/72. Før Ziggy var han bare en fremragende låtskriver, etter Ziggy en fremragende låtskriver pluss et performativt megamonster.

«Ziggy» er den uforlignelige Iggy Pop, så klart. Men hvem var «Stardust»? Jeg har møtt ham også. I noen år pleide jeg å få julekort fra The Legendary Stardust Cowboy (Norman Carl Odom), psychobilly-pionéren som hadde en ørliten hit med «Paralyzed» i 1968. Jeg traff LSC i Oslo, der han strippet på scenen og oppførte sine merkverdige sanger om romfart og kjærlighet. (Odom skal også ha vært mannen som opprinnelig formulerte fyndordet «I’ve suffered for my music. Now it’s your turn.») Bowie og LSC var på samme plateselskap i 1970, og en amerikansk Mercury-funksjonær ga ham plata: «Du har vel sans for litt sånne sære greier?»

Jo, resultatet ble sært nok, et konseptalbum om en biseksuell rockstjerne fra verdensrommet og hans vekst og fall: «Ziggy really sang, screwed up eyes and screwed down hairdo/Like some cat from Japan».

Verden ble aldri den samme igjen. Ziggy brøt gjennom en eller annen mur, ble en science fiction-operettefigur i en lignelse om stjernestatus, individ og fans. Og verdens undergang, selvfølgelig.

For David Bowie er alt annet enn verdens undergang falsk moro. I finalen «Rock’n Roll Suicide» blir han slitt i stykker av sine tilhengere, som Orfeus i den greske myten. Eller som John Lennon.

Paolo Hewitt, denne bokas forfatter, har utgitt et tyvetall bøker om blant annet Beatles, Oasis, Paul Weller og klesmoter i britisk fotball. I 2010 lanserte han sin egen strikkegenser-kolleksjon(!).

Rundt 1980 tilhørte Hewitt gullalder-generasjonen i den britiske musikkavisa New Musical Express, og hang også med til det jeg vil kalle NMEs dekadente fase, da enhver artikkel om ukens mest snappy popsingel måtte innledes med et sitat fra (de franske filosofene) Roland Barthes eller Jean Baudrillard.

Hans bok om David Bowies albumproduksjon er heldigvis ikke slik. Hewitts brede kulturhistoriske perspektiv og det ofte unike bildematerialet gjør dette til et funn først og fremst for platesamlere, men boka lar seg også lese som biografi. Du er hva du lager. «I am what I play», som Bowie sang i 1979.

Paolo Hewitt er en generøs popkronikør. Til og med om Bowies absolutte kunstneriske lavpunkt, albumet Never Let Me Down fra 1987, der anstrengelsen for å tekkes de store massenes smak får skamrødmen til å flamme i kinnene, finner Hewitt noe hyggelig å si: «It did very well in Scandinavia.»

9

Who Can I Be Now? David Bowie skiftet utseende – og bandmedlemmer – i et svimlende tempo på 60-tallet. I mai 1963, bare 16 år gammel, spilte han sax på en ungdomsklubb i Biggin Hill (nede til høyre på motsatt side). I 1964 frontet han The King Bees i Robin Hood-aktig skinnvest og støvletter, da de framførte debutsingelen «Liza Jane» (over, til venstre). I The Lower Third var han plutselig blitt en mod i sylskarpe dresser (fotostripe, over). I april 1966 spilte han sin første «Bowie Showboat»-konsert på Marquee Club i Soho, London, en serie søndag ettermiddag-show spredd over to måneder – med enda et band, The Buzz (motsatt side, øverst).

FORORD

1964 April Starter R&B-bandet The King Bees, sammen med bl.a. George Underwood Vår Skriver kontrakt med sin første manager, Leslie Conn Mai Sammen med The King Bees signerer David sin første platekontrakt – med Vocalion Records (underlagt Decca) Juni Slutter hos Nevin D. Hirst 5. juni UK-lansering av Davie Jones and The King Bees’ «Liza Jane»/ «Louie Louie Go Home» (IL) 6. juni Første TV-opptreden: Promoterer «Liza Jane» på BBC TVs Juke Box Jury (sangen blir stemt ut) Juli Slutter i The King Bees og blir med i The Manish Boys 1947 8. januar David Robert Jones blir født, i 40 Stansfield Road, Brixton, London 1953 Jones-familien flytter til forstaden Bromley sør i London 1957 David blir korgutt i St Mary’s Church, Bromley, sammen med George Underwood og Geoffrey MacCormack, begge venner for livet og tidvis samarbeidspartnere 1958 August Første offentlig kjente framføring av populærmusikk, på sommerleiren til 18th Bromley Cub Scouts, Isle of Wight, med George Underwood September Elev ved Bromley Technical High School 1959 25. desember Får sitt første musikkinstrument, en altsax i plast 1962 I slåsskamp med George Underwood får David en skade som permanent forstørrer pupillen i hans venstre øye Juni David blir medlem av The Konrads 1963 Davids halvbror Terry Burns viser sine første tegn på schizofreni Sommer Går ut av skolen med én O-level – i kunst – og begynner å jobbe som designer-trainee i reklamebyrået Nevin D. Hirst, New Bond Street, London 29. august Første innspilling, med The Konrads, «I Never Dreamed» Desember Slutter i The Konrads

1965 Mars UK-lansering av The Manish Boys’ «I Pity The Fool»/ «Take My Tip» (IL) April Forlater The Manish Boys Mai Blir med i The Lower Third August Ralph Horton blir Davids første fulltidsmanager UK-lansering av Davy Jones’ «You’ve Got A Habit Of Leaving»/ «Baby Loves That Way» (IL) 16. september Bytter offisielt artistnavn til David Bowie, for å unngå forvirring med Davy Jones (tidligere barnestjerne, snart med i The Monkees) November The Lower Third får platekontrakt med Pye 1966 Januar UK-lansering av David Bowie with The Lower Thirds «Can’t Help Thinking About Me»/ «And I Say To Myself» (IL) Slutter i The Lower Third Februar Starter bandet The Buzz April UK-lansering, som David Bowie, av «Do Anything You Say»/ «Good Morning Girl» (IL) 10. april–12. juni og 21. august–13. november Framfører «Bowie Showboat»-konserter på The Marquee, London August UK-lansering av «I Dig Everything»/ «I’m Not Losing Sleep» (IL) Oktober Skriver platekontrakt med Deram Desember The Buzz blir oppløst UK-lansering av «Rubber Band»/ «The London Boys» (IL) IL = Ingen listeplassering

DAVID BOWIE

1967

PLATESPILLEREN VÅR GIKK BARE PÅ 78 RPM – SÅ JEG FIKK EN RAR OPPFATNING AV HVORDAN ROCK’N’ROLL HØRTES UT. OG DET KAN JO FORKLARE GANSKE MYE.

12

DAVID BOWIE, 1993

DAVID BOWIE

1967 Februar USA-lansering av «Rubber Band»/ «There Is A Happy Land» (IL) Mars David blir medlem av The Riot Squad April Kenneth Pitt tar over som Bowies manager UK-lansering av «The Laughing Gnome»/ «The Gospel According To Tony Day» (IL) Mai David slutter i The Riot Squad 1. juni UK-lansering av David Bowie (IL) Juli UK-lansering av «Love You Till Tuesday»/ «Did You Ever Have A Dream» (IL) August USA-lansering av David Bowie (IL) IL = Ingen listeplassering

1967

D

et var i en helt, helt annen tid Deram Records skrev kontrakt med David Bowie. Plateselskapene lot gjerne artistene sine få frihet til å feile den gangen – i troen på at det var et nødvendig skritt på veien til utviklingen av en stil som til slutt kunne gjøre dem svære. Bowie fikk lov til å gjøre nøyaktig som han ville i studio. Resultatet ble alt annet enn et konvensjonelt popalbum, Bowie skrev like godt en musikal og overførte den til vinyl. Han diktet opp et knippe karakterer og tonesatte livene deres med blåsere, strykere, blekkfløyter, et hvilket som helst annet instrument enn elektrisk gitar. Dette var i 1967, året Jimi Hendrix overtok rocken.

Bowie skrev sanger om barn, bitre soldatveteraner, en «Uncle Arthur», en «Maid of Bond Street», en «Little Bombardier» og en «Silly Boy Blue». Melodiene hadde teatralske riff og rommet ekko av britisk music hall-tradisjon.

Det var et album fullstendig ute av synk med tid og sted, men også litt oppsiktsvekkende, på sin egen måte. Artister som først har skaffet seg et solid publikum kan kanskje tillate seg en utskeielse som dette – én, ikke flere – men for en ung, ukjent debutant var det et snodig karrieretrekk i 1967. Han konkurrerte jo med mengder av skinnende LP-utgivelser, fra folk som Pink Floyd, Traffic, Captain Beefheart, Procol Harum, Jimi Hendrix, Tim Buckley, The Byrds, Small Faces, Mothers Of Invention og The Doors, eller sagt med andre ord: Året for LSD, psykedelia-mote og freak-outs.

Men David Bowie hadde ingen interesse av å gjøre det enkelt for seg selv. Han hadde noe unikt å uttrykke, og han gjorde det i året til Sgt. Pepper. Ni år senere sa han: «Jeg fikk litt radiospilling, som vi sier i bransjen, og det var en nyvinning at jeg skrev tekster som små noveller. Men jeg fikk ikke folk til å kjøpe musikken, og det ble ikke så mange konserter. Så på den måten var plata en fiasko.»

DB, 1976

Foto side 13: Bowie portrettert av Dezo Hoffmann, 1967.

Foto til venstre: Bowie under prøvene til kultprogrammet Ready Steady Go! på ITV, hvor han 3. mars 1966 framførte «Can’t Help Thinking About Me».

Så hvem var denne fyren som så uredd svømte motstrøms i sin mohair-dress og luftige hårsveis? David Robert Jones ble født 8. januar 1947 i Brixton, London. Dette er tøffe tider. Krigen har tatt slutt, men det er rasjonering på det meste. Tre år gammel lurer han seg inn på soverommet til

15

utleieren, og kliner til ansiktet sitt med sminke og leppestift. «Gutter bruker ikke sminke», sier moren hans. «Du gjør det, mamma», svarer lille David.

Foreldrene hans er som andre på denne tiden – de virker fjerne og viser ikke følelser. Senere i livet må Bowie tenke hardt for å minnes øyeblikk av ros fra sin mor eller klemmer fra sin far. Men visse kompensasjoner får han: Pappa er «en sann menneskevenn» og oppfordrer David til å utforske ulike religioner, andre kulturer. Dette skal han senere nyte godt av.

Fem år gammel kler han seg ut i kåpe og gjeterstav under skolens julespill. Guttungen viser at han har noe helt spesielt i seg. «Han elsket det virkelig», fortalte moren hans, Margaret «Peggy» Jones. «Det var da vi skjønte at det bodde noe i ham. Hørte han noe han likte på radioen, ba han alle om å være stille og lytte, mens han kastet seg rundt i takt med musikken. Vi tenkte han kom til å ende opp som ballettdanser.»

Denne observasjonen var ikke helt på jordet. På Davids barneskole er det en progressiv rektor som deler ungene inn i grupper på fire og fire, gir dem hver sine rytmeinstrumenter og ber dem danse etter rytmene de skaper.

Slikt gjør inntrykk på David, som er sjenert, men likevel liker å opptre foran folk. Det er en verdifull erfaring.

I filmen Hans Christian Andersen (1952) synger Danny Kaye en sang – «Inchworm» – som gjør varig inntrykk på David. Melodien har noe kontrapunktisk som «Sell Me A Coat» fra debutalbumet David Bowie klart er influert av.

Gutten begynner å snuse på verden. En skolekamerat husker hvordan David som åtteåring snakker entusiastisk om USA og Japan. Som trettenåring, mens de andre gutta spiller fotball, går han rundt i en amerikansk fotballdrakt han fikk tilsendt fra USAs ambassade, fordi han har sendt dem et brev om denne sporten de snakker så mye om på militærradioen. «Bisarre greier», sier skolekameratene, når de ser ham gå rundt i hjelm og med en ball under armen. Men dette skal vise seg å være Bowie i et nøtteskall: på kollisjonskurs med det gjengse, via en oppsiktsvekkende klesdrakt.

I 1961 ser han Anthony Newley opptre i musikalen Stop The World – I Want To Get Off. Dette gjør voldsomt inntrykk. David elsker stemmen til Newley, hans smarte bruk av scenen og det faktum at han synger «vanlige ord som jeg kunne forstå, det var da jeg begynte å forme min egen stil.»

16

«I den tidlige perioden med rhythm & blues-band likte jeg ikke å synge om Amerika. Jeg ville synge om ting som hadde direkte betydning for mitt eget liv. Og Anthony Newley var den eneste som sang uten en påtatt amerikansk aksent.»

DB, 1973 Etter at halvbroren Terry har gitt ham Jack Kerouacs On The Road, blir Bowie besatt av beatniks og jazzmusikk. Han lærer å spille saksofon – samt å spille gitar, synge og opptre.

På skolen blir han kjent med George Underwood. Hvis det er én som skal bli stjerne, må det være George. Han er full av karisma og ser fantastisk bra ut. George blir medlem av et band kalt The Konrads. Dessuten blir han hypp på ei jente som David også har merket seg – og da

Over: Midt under sommeren for psykedelia og LSD kom Bowie med et debutalbum inspirert av music hall-tradisjon og musikaler med Danny Kaye og Anthony Newley.

Motsatt side: Så tidlig som nyttårsaften 1965 spilte Bowie for første gang utenlands – i Paris – og her gjør han opptak for det tyske TV-programmet 4–3–2–1 Musik Für Junge Leute, sendt 16. mars 1968.

David er sleip og snyter George for en date, slår George bestekompisen rett i fjeset så det ene øyet får varig mén.

Full av skyldfølelse inviterer han David til å bli med i The Konrads. Bowie synger og spiller saksofon.

De starter senere The Hooker Brothers – oppkalt etter blueslegenden John Lee Hooker – etterfulgt av Davie Jones and The King Bees.

Mellom konsertene er Bowie freidig nok til å skrive brev til en pop-impresario, John Bloom. «Vi er det neste Beatles», skryter han, «og du kan bli den neste Brian Epstein». John Bloom må smile, og anbefaler dem en manager kalt Leslie Conn – som skriver kontrakt med dem, og booker dem til Blooms bryllupsfest, hvor Adam Faith og Lance Percival er blant gjestene.

Like etter skaffer Conn dem en audition hos Decca. The King Bees gir ut sin første singel, «Liza Jane»/«Louie Louie Go Home» i juni 1964, begge låtene er influert av blues og R&B. Conn blir på mystisk vis kreditert som låtskriver.

Singelen får en viss oppmerksomhet – den blir plukket ut til det populære TV-showet Juke Box Jury (hvor bare komikeren Charlie Drak har sans for låten) og det innflytelsesrike Ready Steady Go! inviterer dem til å spille. Singelen selger imidlertid dårlig, og snart er bandet oppløst.

Neste band ut er The Manish Boys. Også her går det i R&B, selv om Bowies framtoning – langt hår og Robin Hood-staffasje – er noe uortodoks til å tilhøre en R&Bvokalist. The Manish Boys får The Who-produsent Shel Talmy til å skru lyden på «I Pity The Fool»/«Take My Tip», men også denne singelen selger dårlig.

Over til Davy Jones & The Lower Third: Conn er dumpet som manager, den nye heter Ralph Horton – som oppfordrer unge Jones til å kle seg som en mod. The Lower Thirds debutsingel, «You’ve Got A Habit Of Leaving», er kjapp, frenetisk og klarer det den skal: Å skaffe bandet et mod-publikum i London. De får Tony Hatch til å produsere oppfølgersingelen «Can’t Help Thinking About Me»/«And I Say To Myself» – Bowies heldigste forsøk så langt, en rungende poplåt med selvfokusert tekst.

Det typiske London-popsoundet – à la The Who og The Yardbirds – er ikke lenger oppskriften når David får i gang enda et band, The Buzz. De spiller inn en singel, men på utgivelsen kalles artisten David Bowie. «Do Anything You Say»/«Good Morning Girl» har markante gitarer, stadige

18

Disse sidene og neste oppslag: Tross mangelen på kommersiell suksess var David Bowie i 1967 i ferd med å bygge seg opp et rykte – som en talentfull singer-songwriter med en særegen stil, og med mengder av pressebilder som matchet dette.

DAVID BOWIE

koringer og en heseblesende luftig Bowie-vokal som gir et forvarsel om det som skal bli hans varemerke på 70-tallet. Med andre ord: Her begynner Bowie å finne sin egen sangstil, og selv om listesuksessen uteblir – nok en gang – har han kommet seg videre musikalsk.

Enda en singel – «I Dig Everything»/«I’m Not Losing Sleep» – kommer ut disse sommermånedene. Tony Hatch tar valget om å dumpe backingbandet under innspillingen, han får i stedet inn et knippe rutinerte sessionmusikere.

1967

Salgsmessig blir dette likevel enda en skuffelse. Bowie tar det med fatning og skifter bare retning. Igjen.

Helt på tampen av 1966 lanserer han «Rubber Band»/«The London Boys», med Anthony Newley-inspirert vokal og, på A-sida, et brassband i studio. Heller ikke denne singelen klarer å gjøre furore. Bowie svarer med å sende ut den senere så notoriske «The Laughing Gnome», med «The Gospel According To Tony Day» på B-sida.

Da Bowie-mania traff verden i 1973, begynte millioner av

19

fans å sjekke ut ting han hadde laget tidligere. Med fryd oppdaget de albumet Hunky Dory og låter som «The Man Who Sold The World» og «Space Oddity». Men da de gravde seg så langt tilbake som til «The Laughing Gnome», skjønte de ikke bæret. Dette er en låt som kan oppfattes på to måter, enten som en fornøyelig barnesang, eller som det fatale øyeblikket i karrieren til en stor personlighet da vedkommende ikke var i stand til å tenke klart.

På debutalbumet David Bowie – utgitt 1. juni 1967 – tar han Newley-opphenget sitt enda et skritt videre. Her står Bowies erkebritiske vokal i sentrum hele veien. Rett nok leker han ikke Newley i hver eneste sang, man hører for eksempel spor av Pink Floyds Syd Barrett og The Kinks’ Ray Davies i «There Is A Happy Land» – Bowies hymne til barndommens uskyld – mens andre låter rommer ekko av Burt Bacharach.

Vokalen hans har fått noe tiltalende lengselsfullt over seg.

David var mye for seg selv i barndommen, og selv om han hadde enkelte nære venner, ikke minst George Underwood, tilbrakte han mengder av tid på det ensomme, ensomme rommet sitt, dette rommet hvor alle store låtskrivere har sittet gjennom barndommen og drømt om alle suksessene de vil skape en vakker dag.

Selvfølgelig har også rock’n’roll-musikk – Little Richard, i særdeleshet – snakket til Bowie slik den gjorde til alle andre kids i hans generasjon. Men Bowie sjekker også ut andre kilder for inspirasjon, han saumfarer kroker som ingen andre bryr seg om.

Hva var det Deram egentlig så i denne magre, unge mannen? Musikalsk talent, definitivt; albumet rommer noen slående gode melodier, som «Silly Boy Blue» og «Sell Me A Coat». Det finnes også steder hvor Bowie klarer å kime i takt med London anno 1967, ikke minst i «Little Bombardier» og «She’s Got Medals». Men for det meste er dette et album som står og henger for seg selv. Bowie har tatt popkulturens krav til å bryte grenser på ordet, og gitt folk et album uten gitarer, men fullt av valser og show-melodier, samt et avsluttende dikt – «Please Mr Gravedigger» – hvor han nyser og framfører resten av teksten som om han har en kraftig forkjølelse.

Naturligvis kunne ikke et album som dette selge. Ingen skjønte helt hva dette var, og ingen skjønte hvem de skulle få til å kjøpe det. Først nå – et halvt århundre senere – klarer vi å se storheten i 20 år gamle David Bowie og hans gromme fascinasjoner.

20

DAVID BOWIE/SPACE ODDITY

1969

PLATA ER STERKT BASERT PÅ 2001-FILMEN. EN SLAGS MIKS AV SALVADOR DALÍ, 2001 OG THE BEE GEES, LAGET FOR Å MORE FOLK

22

DAVID BOWIE, 1969

DAVID BOWIE/SPACE ODDITY

1967 18. desember Gjør sin første radiosession for BBC – i John Peel-programmet Top Gear 28. desember Første forestilling av Lindsay Kemps Pierrot In Turquoise, hvor Bowie opptrer som «Cloud» 1968 30. mars Siste forestilling av Pierrot In Turquoise September Stifter en multimediatrio kalt Turquoise (senere Feathers) med kjæresten Hermione Farthingale og Tony Hill 1969 Januar–februar Spiller inn promofilmen Love You Till Tuesday Februar Feathers blir oppløst Sommer Opptrer en god del ganger på Beckenham Arts Lab Juni UK-lansering av «Space Oddity»/ «Wild Eyed Boy From Freecloud» (5) Juli USA-lansering av «Space Oddity»/ «Wild Eyed Boy From Freecloud» (IL) 5. august Bowies far, Haywood Stenton «John» Jones, dør 56 år gammel 9. oktober Første opptreden på BBC TVs Top Of The Pops, hvor han framfører «Space Oddity» 14. november Lansering av David Bowie (senere omdøpt til Space Oddity) (IL) IL = Ingen listeplassering

Forrige oppslag og motsatt side: Bowies andre album var – i likhet med hans nye image – en miks av romfartstid og noe pastoralt.

1969

B

owie anno 1969 er ikke til å kjenne igjen fra 1967-utgaven. Borte er dressene, modsveisen og de Newley-drevne sangene om London. Nå har han latt håret vokse, går i slengbukser, spiller akustisk gitar og skriver ordflommende sanger à la Bob Dylan. Det virker som om tilnærmingen hans til musikk er blitt temmelig nonchalant.

Etter lanseringen av albumet sier Bowie til Melody Maker:

«Jeg har i lengre tid vært uinteressert i å lage nye plater. Men folk har vært på meg, så jeg dro tilbake i studio. Det siste halvannet året har jeg drevet med miming, så dette er et slags comeback. Jeg laget det første albumet på 15 minutter, for fem shilling og seks pence. Man kan si jeg hadde det travelt. Etterpå mistet jeg entusiasmen for pop.»

DB, 1969 Ikke tro på denne mannen. Dette er bare fasade. En forkledning. Alle låtskrivere har behov for bekreftelser, for å se arbeidet sitt ha en virkning på folk. Bowie er desperat etter å bli tatt like seriøst som, la oss si, Bob Dylan – og han skjønner at han må finne sitt eget særpreg før han kan klare dette.

I kjølvannet av debutalbumet har han fordypet seg i buddhisme og mimekunst, ting man normalt ikke forbinder med unge musikere på vei oppover. Men dette trekket skal bli karakteristisk for Bowies videre karriere: å søke nye erfaringer og kunstuttrykk som han deretter kan ta med seg til musikkscenen.

Buddhismen ble han nysgjerrig på etter å ha lest romanene til Jack Kerouac, beatgenerasjonens store ikon. Så tidlig som sommeren 1967 hadde Bowie besøkt hovedkvarteret til det britiske buddhistsamfunnet. Et øyeblikk var han så frelst at han bablet om å droppe alle ambisjoner og heller bli buddhistmunk. Bowies første biograf, George Tremlett, gjengir ham slik: «Materielle ting interesserer meg ikke. Jeg har én fin dress på lur hvis jeg skal noe viktig, men jeg bor hjemme hos foreldrene mine og har ikke behov for noen bil. Og jeg er overhodet ikke opptatt av klær.» Helt fram til 1970 er Bowie dypt og inderlig opptatt av buddhisme, inntil han begynner å tvile på guruen sin.

Omtrent samtidig som han blir hekta på buddhisme, får Bowie en annen, ny interesse. Da kjøper en kjæreste av

25

26