Marian Keyes
Et halvt års pause Oversatt av Linda Marie Vikaune
© 2018 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © Marian Keyes, 2014 ISBN 978-82-02-58297-5 1. opplag 2018 Originalens tittel: The Break Oversettelse: Linda Marie Vikaune Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsillustrasjon: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
før
Kapittel 1
Fredag 9. september «Hugh og jeg …» sier jeg. «Vi tar oss en pause.» «En pust-i-bakken, kaffe-og-wienerbrød-pause?» Maura smalner øynene. «Eller en Rhianna-pause?» «Nå?» sier Maura utålmodig. «Er det kaffe-og-wienerbrød?» «Nei, det er–» «Rhianna-typen pause? Herregud, si at du tuller, for Rhianna er – hvor gammel? – tjueto, og du er–» «… ikke tjueto.» Jeg er helt nødt til å stoppe henne før hun buser ut med alderen min. Jeg vet ikke hvordan det gikk til at jeg ble førtifire, jeg må opplagt ha blingset et øyeblikk, men selv om jeg oppfattet det i siste liten, prøver jeg nå å retusjere bort alle referanser til den. Det er ikke bare frykten for å dø, eller enda verre, frykten for å få dobbelthake; det er fordi jeg jobber innen PR, en dynamisk og ungdommelig bransje som ikke verdsetter de «mindre unge» av oss. Jeg har faste utgifter å tenke på, så dette er en rent praktisk bekymring. Så jeg forsøker å hindre at noen nevner alderen min, i noen sammenheng, i håp om at hvis ingen nevner den, vil ingen vite om den, og da kan jeg være lykkelig aldersløs i all evighet. (Jeg skulle bare ønske at jeg hadde begynt med dette da jeg var tjuesju, men da jeg var tjuesju, visste jeg jo ingenting.) «Jeg er søsteren din,» sier Maura. «Jeg er sju år eldre enn deg, så hvis jeg er femtien–» «Selvfølgelig,» sier jeg veldig, veldig fort og snakker over henne for å få henne til å tie stille. «Selvfølgelig, selvfølgelig, selvfølgelig.» Maura har aldri vært redd for å bli gammel. Hun har vært urgammel så lenge jeg kan huske, og så mer ut som hun var pappas søster enn hans eldste datter. 7
«Så det er en ‘pause’ hvor Hugh kan dra av gårde – hvor da?» «Sørøst-Asia.» «Seriøst? Og etterpå?» «Kommer han tilbake.» «Og hva om han ikke gjør det?» Det var en elendig idé å røpe nyheten for Maura, men hun har en egen evne til å tvinge sannheten ut av folk (vi kaller henne Inkvisitoren), og hun får alltid ferten av en historie. Hun har visst at det er noe på gang i fem dager nå – jeg trodde det skulle gå bra hvis jeg bare lot være å ta telefonen når hun ringte, men jeg har tydeligvis en sterk evne til å lure meg selv, for det var bare et spørsmål om tid før hun dukket opp på jobben min og nektet å dra før jeg hadde fortalt henne alt. «Men ingenting er avgjort ennå,» prøver jeg. «Det er ikke sikkert han drar.» For det er det ikke. «Du kan ikke la ham gjøre det,» kunngjør hun. «Bare fortell ham at han ikke kan gjøre det, og ferdig med det.» Hadde det bare vært så enkelt. Hun hadde ikke lest brevet hans, hun visste ikke hvordan han led. Hvis jeg skulle ha noe håp om å redde ekteskapet mitt, burde jeg nok la ham dra. Antakeligvis. «Har dette noe å gjøre med at faren hans døde?» Jeg nikker. Faren til Hugh døde for elleve måneder siden, og Hugh hadde klappet helt sammen. «Jeg trodde at alt kom til å bli bra hvis han bare tok tiden til hjelp.» «Men det er ikke det. Det er det motsatte av bra.» Hun begynner å hisse seg opp. «Denne forbaskede familien. Når skal det bli slutt på dramatikken? Det er som å spille Whac-amole.» Jeg er vant til Mauras raserianfall, så de skremmer ikke vettet av meg lenger. «Så snart den ene av dere får orden på tilværelsen, så er det en annen som blåser livet sitt til himmels. Hvorfor er dere sånne katastrofeområder?» Hun mener meg og søsknene mine, og vi er faktisk ikke det. Eller, ikke verken mer eller mindre enn andre familier, så selv om vi er det, så er alle andre det også, så vi er i grunnen ganske normale. «Det må være min feil,» erklærer hun. «Var jeg et dårlig forbilde?» «Ja.» 8
Hun var faktisk det minst dårlige forbildet i menneskehetens historie, men hun har såret meg, og hele situasjonen tatt i betraktning fortjener jeg vel litt medfølelse? «Du er så ekkel!» sier hun. «Hadde du likt å være en liten jente?» sier hun og mener seg selv, «med en mamma som ligger på sykehus i månedsvis med tuberkulose i en tid da tuberkulose ikke var en greie engang, det var fullstendig utdatert. En liten jente med fire yngre brødre og søstre som gråter hele tiden, og et stort, kaldt hus som holder på å ramle sammen rundt ørene på oss, og en far som ikke takler det. Jo, jeg har nok en overutviklet ansvarsfølelse, men …» Jeg har hørt hele denne talen før og kan den utenat – men det er praktisk talt umulig å stoppe henne når hun først har satt i gang. (Søsknene mine og jeg pleier å spøke om at mannen hennes, DSJ – Den stakkars jævelen – utviklet spontan stumhet like etter bryllupet, og at ingen har hørt ham si et ord på 21 år. Vi hevder hardnakket at det siste ordet noen hørte ham ytre – med svært tvilende tonefall – var: «Ja …?») «Hva er det som foregår?» spør jeg, forbløffet over antipatien hennes. «Jeg har ikke gjort noe galt.» «Ennå,» sier hun. «Ennå!» «Hva mener du?» Hun virker overrasket. «Hvis mannen din skal ta en ‘pause’ fra ekteskapet deres,» sier hun og lager hermetegn med fingrene, «så har vel du også …» (flere hermetegn) «… ‘pause’?» Det tar noen sekunder før ordene hennes synker inn, og til min store overraskelse kjenner jeg noe røre seg i meg, noe som minner om håp, og etter de fem siste, grusomme dagene føles det som en voldsom lettelse. Det tennes et ørlite lys i min sjels mørke tunnel. Langsomt sier jeg: «Når du sier det sånn … så har jeg vel det.»
Kapittel 2
Nå som Maura har fått det hun ville ha, samler hun sammen tingene sine, en solid, brun stresskoffert og en vannavstøtende jakke. «Vær så snill, Maura,» sier jeg innbitt. «Du må ikke si noe til de andre.» «Men de er familien din!» Hvordan klarer hun å få det til å høres ut som en forbannelse? «Og Hugh har ikke kommet til fredagsmiddag på evigheter, så de vet at det er noe galt.» «Jeg mener det, Maura. Jentene vet ingenting ennå, og jeg vil ikke at de skal høre dere hviske og tiske om det.» «Har du ikke snakket med Derry engang?» sier Maura overrasket. Derry er den andre søsteren vår, og siden hun bare er femten måneder eldre enn meg, er vi ganske nære venninner. «Du, altså, det er jo ikke sikkert det skjer. Kanskje han ikke drar.» Først nå ser jeg medfølelse i ansiktet hennes. «Du lider av fornektelse.» «Jeg lider av noe,» innrømmer jeg. «Sjokk, tror jeg.» Men det er også skam, frykt, sorg, skyldfølelse og, joda, fornektelse oppi gryta, sauset sammen i et eneste fryktelig heksebrygg. «Klarer du å ha middagen i kveld likevel?» «Jepp.» Fredagsmiddagen hjemme hos mamma og pappa er en tradisjon som har vart i minst ti år. Mamma er ikke hardfør nok til å fø på alle som dukker opp hver uke – søsknene mine, barna deres, og partnere og ekspartnere (å ja da, vi er så moderne, så) – så vi bytter på å komme med maten. 10
«Har du noen anelse om hvor mange som kommer i kveld?» spør jeg. Det er så mange O’Conneller at det er umulig å slå fast et nøyaktig antall når man skal planlegge matmengden. Hver fredag plinger det i tekstmeldinger fram og tilbake, med bekreftelser og frafall og pluss og minus, og det eneste tallet du kan være sikker på at det ikke blir, er det antallet du tror det blir. Men uansett hvor mange som melder sin ankomst, er det alltid best å lage nok til en hel armé. Gud forby at de skulle gå tomme for mat når det er din tur, da hadde du fått høre det resten av livet. «Meg,» sier Maura og teller på fingrene. «Og deg. Ikke Hugh, selvfølgelig–» Jeg krymper meg. Vi blir avbrutt av et forsiktig bank på døren. Thamy stikker hodet inn. «Innkommende om fem minutter,» sier hun. «Du må gå,» sier jeg til Maura. «Jeg har et møte.» «På fredag ettermiddag?» Mauras følehorn sitrer. «Ingen har vel møter på fredag ettermiddag. Noen har havnet i trøbbel, hva?» «Bare gå,» sier jeg. «Ut.» Hatch, det bitte lille firmaet jeg er en tredjedel av, gjør alle mulige slags PR-oppdrag, deriblant image management. Vi rehabiliterer politikere, sportsutøvere, skuespillere – offentlige personer av alle slag som har blitt offentlig uthengt og ydmyket. Før handlet det alltid om sexskandaler, men nå for tiden finnes det stadig flere måter å blamere seg på – anklager om rasisme er en viktig en som med rette kan koste deg jobben. Å uttale seg nedsettende om folk på grunn av kjønn, alder eller størrelse er risikoatferd, i likhet med mobbing, nasking av mindre gjenstander som for eksempel Putins penn, eller å parkere på plasser for bevegelseshemmede når du ikke faktisk er bevegelseshemmet. Og metodene for offentlig uthenging har også forandret seg. Før i verden levde eklinger i konstant frykt for å havne på forsiden på en av søndagstabloidene, men siden alt dreier seg om mobiltelefoner for tiden, lever de i frykt for å trende på Twitter. 11
«Har du noen gratisprøver?» spør Maura idet jeg og Thamy føyser henne ut gjennom hovedkontoret og mot utgangen. «Gi henne noen inkontinensbind,» sier jeg til Thamy. EverDry er en av våre største klienter, og selv om det høres lite hyggelig ut, så er det et klart vekstpotensial i inkontinens. «Unnskyld meg!» sier Maura. «Jeg er slett ikke inkontinent. Er det ikke noe sjokolade? Å hei, Alastair …» Alastair har nettopp kommet opp fra London, så han ser særdeles imponerende ut i den eksklusive dressen og den rene, stivede hvite skjorten. Han setter det sølvgrå blikket i Maura og brer langsomt ut Smilet. Han er patetisk. «Hei, Maura,» sier han med lav og fortrolig stemme. «Hei,» piper hun mens rødmen skyller opp fra halsen. «Sjokolade?» sier Alastair. «La meg se …» Hatch representerer også et firma som selger håndlaget konfekt, hvilket er ulidelig, for de sender prøver til kontoret, og det hender det blir for utmattende å motstå dem. Alastair griper en boks konfekt fra skapet, og så et par kroppsskrubber laget av torv. (Ja, ikke sant ?) I ren og symbolsk trass legger jeg en pakke inkontinensbind øverst på haugen. Thamy gjeter søsteren min mot trappen så hun ikke skal støte på Mrs. EverDry når hun kommer opp i heisen. Thamy er en engel – hun er opprinnelig fra Brasil, og fungerer som resepsjonist, fakturaavdeling og varemottak i én sjarmerende pakke. Hun kan overtale de mest gjenstridige skyldnere til å hoste opp penger, blir aldri sur hvis du ber henne om å lage kaffe, og i motsetning til alle sine forgjengere er hun ingen tomsing. Langt derifra. (Nå er jeg litt bekymret fordi jeg brukte ordet «tomsing» – folk har blitt hengt ut på Twitter for mindre. Når du jobber med å rehabilitere folk som har blamert seg, blir du veldig oppmerksom på slike ting.) Alastair og jeg går inn i det lille konferanserommet, det samme rommet hvor Maura nettopp hadde halt den triste hemmeligheten min ut av meg. (Lokalene våre er knøttsmå, fordi vi ikke har råd til noe større. Men jeg jobber fra London to dager i uka, hvor vi ikke har råd til noe lokale i det hele tatt.) Jeg har ikke tid til å børste håret, så jeg spør Alastair: «Ser jeg OK ut?» 12
Når folk får høre at jeg jobber innen PR, klarer de ofte ikke å skjule sin overraskelse. Kvinnelige PR-ansatte er vanligvis høye, syltynne, blonde og overlegne; de går i trange, hvite drakter med skjørt som klistrer seg til de cellulitt-fri flankene; de har kalde smil og en aura varm som en isbre. Selv er jeg hemmet av kortvoksthet og en tendens til lubbenhet som jeg må passe på som en hauk, og ser slett ikke ut som forventet. Det er jammen bra jeg er god i jobben min. «Ustriglet kan være sjarmerende,» sier Alastair. «Det får deg til å se likendes ut. Men …» Han begynner å rette på kragen min. «I dag er du kanskje litt for sjuskete?» Jeg fjerner hånden hans. Han tar seg altfor mange friheter med å berøre kvinner. Det endrer ikke det faktum at kjolen min er skrukkete, og jeg kan ikke la det indre forfallet komme til syne på utsiden. Jeg går raskt gjennom mulighetene for å oppgradere utseendet mitt i tankene. Å stryke arbeidsklærne mine, for eksempel, det hadde vært en bra start. Et vilt håp slår ned i meg, kanskje jeg kan gjøre noe magisk med håret mitt? Kanskje klippe av femten centimeter? Men det hadde vært på linje med selvskading – håret mitt har alltid vært min venn. Litt krevende, kanskje, og ifølge ukebladene er det altfor langt for en kvinne i førtiårene, men det er det mest glamorøse ved meg. Hva med fargen? Er det endelig på tide å ta skrittet bort fra mørkebrunt og velge en lysere tone som passer bedre til en kvinne på min alder? Frisøren min hadde som vanlig lekset opp for meg om at kvinners hudfarge blekner etter hvert som de eldes. «Hvis du fortsetter å farge håret så mørkt,» sa han, «så kommer du til å se ut som du er balsamert.» «Jeg vet hva ‘de’ sier, Lovatt,» svarte jeg. «Det gjør jeg. Men i dette tilfellet tar ‘de’ feil. Jeg er et unntak. En vanskapning, om du vil.» Han sa ingenting. Han strammet leppene trassig og fønet hårrøttene mine matroneaktig luftige som straff. «Har du noen hyggelige planer for helgen?» spør Alastair meg. 13
Jeg tenker på Hughs planer om å rømme. At jeg må snakke med jentene. At dette er slutten på livet slik jeg kjenner det. Jeg trekker på skuldrene og sier: «Ikke noe spesielt. Enn du?» «Kurs.» Han ser litt forlegen ut. «Enda et ‘Lær deg lykkens hemmelighet på førtiåtte timer’? Alastair …» sier jeg oppgitt. «Du leter etter noe som ikke finnes.» Han ser ut til å tilbringe minst en helg i måneden på seminar som «Hvordan lege barndommens sår», eller «Tomhet i overflodens tidsalder» eller lignende, men ingen av dem har hjulpet. «Jeg kan lære deg lykkens hemmelighet,» sier jeg. «Drikk så mye du kan uten å få men av det. Kjøp ting. Og hvis alt annet slår feil – tilbring tre dager i sengen og spis smultringer. Hvordan tror du vi andre klarer oss?» Før Alastair rekker å forsvare seg, kommer Tim, den tredje partneren i Hatch, inn på konferanserommet. Alle vi tre – Tim, Alastair og jeg – pleide å jobbe sammen i et større irsk PR-firma, men for fem års tid siden ble vi overflødige. Alastair fortsatte sin evinnelige søken på en ashram i India, hvor de til slutt ba ham om å dra fordi han ikke klarte å slutte å knulle duggfriske yogadisipler. Jeg tilbrakte et par traurige år i frilansingens ødemark, og Tim satte seg på skolebenken og utdannet seg til regnskapsfører. Og da vet du alt du trenger å vite om de tre forskjellige energiformene Alastair, Tim og jeg har med oss inn i firmaet. Vi etablerte det lille firmaet vårt for om lag to og et halvt år siden, og sleper oss fra den ene måneden til den neste, uten å ane om vi vil holde oss flytende til lønningsdag. Det er en engstelig tilværelse. Så engstelig at jeg har kronisk magekatarr og et av mine viktigste næringsmidler er syrenøytraliserende tabletter. Fastlegen min (på cirka 12 år) ba meg kutte ut alt stress, og jeg nikket lydig, men inne i hodet mitt svarte jeg sarkastisk: «Næh, sier du det?» Så ba hun meg om å ta av et par kilo, og jeg ble helt på gråten – den ekstra vekten var en bivirkning av at jeg hadde sluttet å røyke. Der og da begynte jeg å vurdere å bare gjøre alt jeg ikke burde og dø ung, så jeg i hvert fall kunne nyte livet. Og her kommer Mrs. EverDry, fyldig og fryktinngytende i 14
den skreddersydde kjolen sin, og alle tre reiser oss og ønsker henne varmt velkommen. Maura tok feil da hun trakk slutningen at et møte på fredag ettermiddag nødvendigvis måtte bety at det var krise: Det er da Mrs. EverDry liker å motta sin månedlige framgangsrapport. Hun bor i en landlig motsatt-av-idyll, og det passer henne å komme inn til Dublin i helgene for å «gå i butikker». «Du.» Hun peker på meg. Å nei. Hva har jeg gjort? Eller ikke gjort? «Jeg hører du er moren til Neeve Aldin,» sier hun. «Den Neeve Aldin, kjent fra Bitch Please?» «Åh. Ah. Ja!» «Jeg ser på vloggen hennes sammen med fjortenåringen min, hun er så morsom, vi ler godt begge to.» «… ja … jo … herlig.» «Men jeg havner snart på fattighuset etter å ha kjøpt alle de greiene hun reklamerer for. Du kunne vel ikke be henne om å demonstrere noen billigere merker?» «Jeg kan prøve!» Aldri i verden om Neeve kommer til å høre på meg. «Hvorfor har hun et annet etternavn enn deg?» «Hun er fra mitt første ekteskap. Bruker farens navn.» «Da har vi oppklart det mysteriet. Skal vi begynne?» Vi setter i gang, og Mrs. EverDry er fornøyd med noe av framgangen vår – vi har blitt nevnt i såpeserien Coronation Street. «Men vi har bestemt oss for at vi trenger en merkeambassadør,» sa hun. Alle tre reagerer med lamslått taushet. «Noen som kan være merkets ansikt utad.» Vi vet hva en merkeambassadør er, vi vil bare helst slippe å fortelle henne at hun er helt på jordet. «Interessant …» sier jeg for å vinne tid. «Kom ikke her med ‘interessant’,» sier hun. Det er Alastair som må trå til og løse dette, hun forguder ham. «Mrs. Mullen,» sier han mildt. «Det vil ikke bli enkelt å finne noen som er villig til å innrømme offentlig at de er inkontinente.» 15
«Vi trenger bare ett menneske,» sier hun, «så kommer alle til å snakke om det.» Og hun har rett. Det er ikke lenge siden det å ha kreft var en hemmelighet, og ingen ville innrømme at de hadde fått Alzheimers. «Alle er inkontinente!» kunngjør Mrs. EverDry. Hun ser på Alastair, og stemmen blir mildere. «Vel, ikke du, da. Du er perfekt.» «Jeg har flere feil og mangler enn du kan forestille deg.» Alastair tror han er sjarmerende, men jeg er enig med ham. Mrs. EverDry gransker Tim. «Og du er sikkert ikke inkontinent, du heller.» «Jeg er for ung,» sier Tim. «Og for krampaktig.» Alle tre snøfter av uventet latter. Mrs. EverDry er vår viktigste klient, men det er umulig å ikke like henne. Nå vender hun blikket mot meg. «Jeg kan ikke påberope meg inkontinens,» sier jeg beklagende. «Men blæra er absolutt ikke det den var.» «Alle er kanskje ikke inkontinente ennå,» medgir Mrs. EverDry. «Men de blir det før eller siden. Fordi alle lever for lenge.» Og det var akkurat det Hugh ville fram til da han fortalte meg den fryktelige nyheten. Det lille blaffet av håp som Mauras visitt hadde tent i meg, slukner brått, og jeg blir plutselig trist og redd igjen.