Eskil Skjeldal
Fars hage, mors hus Roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-67707-7 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Exil Design | Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg Forfatterportrett: Vegard Giskehaug Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
I have spread my dreams under your feet; Tread softly because you tread on my dreams. William Butler Yeats (1865–1939), fra diktet «He Wishes for the Cloths of Heaven»
del i
1 Den hvite kisten står midt i kirken. Døden tar sin selvsagte plass i en begravelse som i livet, men i dag er den forsøkt pakket inn der den ligger tilslørt under et vell av blomster, rundt og oppå kisten. Den er akkurat som hagen hans, tenkte jeg, mens jeg gikk opp midtgangen, sakte, som om jeg snek meg innpå det hele: inngjerdet, hekker på alle kanter, ryddig og beskyttet, som om hagen ikke tålte at menneskene så på den. Kransene stod i en halvsirkel foran kisten, i stram givakt. Blomstene var svært vakre, rødt og gult dominerte inntrykket. Døden hadde blitt pyntet kraftig opp, den skulle se så vakker ut som mulig. Kransen oppå kisten var ikke som kransene jeg hadde sett i andre begravelser: De lå som oftest på toppen av lokket, slik en hatt kompletterer en stilig manns dress. Denne kransen lignet eføyen som skjulte hele den vestvendte veggen på huset der jeg vokste opp, den som vokser i alle retninger og annekterer hele vegger, hele hus. Den hvite kisten var knapt synlig under alt det grønne. Jeg var usikker på om dette var verket til den kvinnen som jeg en gang kalte mor, eller om far hadde gitt detaljert beskjed om blomstene da han skjønte at døden nærmet seg. Det siste var det mest sannsynlige. Jeg aktet heller ikke å finne det ut, blomsterdekorasjoner var ikke det første jeg ville snakke med henne om etter sytten års taushet. Kirkerommet, som jeg nå tredde rundt meg, virket eiendommelig forvrengt og feildimensjonert på meg, og det var vanskelig å se eller føle arkitektens idé bak de indre proporsjonene i det monumentale nygotiske bygget fra slutten 7
av 1800-tallet. Fra der jeg stod, så alteret der oppe i koret ut som en liten trekasse som barn har leker i. Kassen virket som en midlertidig løsning i påvente av det virkelige alteret som kunne ha stått der oppe. At denne lille esken skulle symbolisere offerstedet der kirkens frelser bøtte med livet – jeg husket ennå den fremragende boken om kirkerommets symbolikk som jeg hadde lest for mange år siden – gav inntrykket av en grufull profanitet på grensen til satire, selv om det vevde teppet som hang over kassen og ned mot menigheten bidro til å forsterke inntrykket av høytidelighet. Oppå den lille esken av tre stod to lysestaker i sølv, med to uvanlig tykke stearinlys som brant fredelig. Den underlig intense røyken ble først tydelig der røyken traff de grønne lysstrålene flere meter over alteret, lys som ble kastet ned fra sollyset utenfor og som skrått traff et av korets glassmalerier, skjult fra der jeg stod. Den tykke røyken steg videre opp mot samlingspunktet for de syv buene som var strukket som en symbolsk himmel over koret, før den sank ned igjen, mot gulvet, og med tiden ble de små vektløse flakene av sot og aske oppløst til små partikler utenfor øyets rekkevidde, kun tilgjengelig for den menneskelige luktesans. Den forgjengelige røyken sendte tankene mine i retning av de ødeleggende kreftene som døden kaster på den menneskelige kroppen med en gang mennesket har trukket sitt siste åndedrag: en oppbrukt kropp i akselererende forråtnelse. Prekestolen som var festet på veggen på den venstre siden av koret, så for stor ut til at den kunne henge naturlig på veggen. Med en fullvoksen og forkynnende prest oppi forstod jeg ikke hvordan det søkende fellesskapet av troende hver søndag kunne tenke på noe annet enn når denne pålimte og overdimensjonerte boksen ville falle ned med et brak. 8
I sidesynet ser jeg at en mann i mørk dress kommer mot meg, han stikker et papir i hånden min. Et nærbilde av far stirrer på meg. De blå øynene, det en gang blonde håret i den samme frisyren han alltid hadde hatt, er grått. Hvem hadde tatt dette bildet? Og når? Var det mor? Jeg saumfor ansiktet hans, kjente ikke igjen ett eneste trekk fra mitt eget ansikt. Den rette, smale nesen hans, de to smilehullene – to skjulte groper på hver side av munnen – som svært få mennesker hadde sett oppigjennom årene. De lange ørene, den markante kjeven som gjorde ansiktet hans mer likt et rektangel enn mitt ellipselignende ansikt. Ingenting av dette fantes vel i mitt eget ansikt, som jeg nå så et vagt avtrykk av idet lyset fra de store lysekronene som hang ned fra kirketaket traff det dyre papiret jeg holdt i hånden, hvorfra fars øyne perforerte meg: Jeg hadde kullsvart hår, mørke øyne. Og de ulike ansiktene våre var vel tegn på de dype forskjellene i våre personligheter? To kontinenter som umerkelig, men sakte – kanskje bare et par millimeter i året – trakk i hver sin retning og dannet en ny dypvannsgrop på havbunnen. Eller leste jeg for mye inn i de ulike ansiktstrekkene våre? Var de store forskjellene mellom oss bare et uttrykk for mitt sterke ønske om å distansere meg fra far, et selvfabrikkert forsvarsverk? Det var ikke godt å si. Jeg fant ikke en vanntett virkelighet, og jeg orket ikke spekulere på slikt lenger. Men det var en tid da jeg tenkte mye på far og meg, og da jeg slett ikke ønsket disse store forskjellene som jeg mente eksisterte mellom oss. Jeg begjærte hans forståelse av meg og håpet at jeg kunne finne det som forente oss. Far og sønn, to alen av 9
samme stykke. Lenge håpet jeg at han ville finne meg verdig til å skjøtte det vakreste han visste, hagen hans, med alle plantene og blomstene. Men de repeterende skuffelsene gled over i en nøytral registrering av at far og jeg altfor sjelden tangerte hverandre. Det var forferdelig trist, men det var først og fremst sant: Et menneske kan ikke endre et annet menneske. Det gjaldt å innse det, og slutte å håpe på kontakt.
2 Da jeg var kommet halvveis opp kirkegulvet, skjønte jeg at jeg hadde glemt meg bort, for nå først ble jeg oppmerksom på mor som satt på den fremste kirkebenken, til venstre, under ti meter fra meg. Akkurat dette øyeblikket hadde jeg tenkt på mange ganger de siste årene, hvor jeg skulle sette meg den dagen jeg måtte i mors eller fars begravelse, og i løpet av alle disse årene hadde jeg vel landet på den samme konklusjonen hver gang jeg spilte denne scenen for mitt indre: Jeg skulle sette meg langt bak, som en anonym tilskuer. Men da jeg kom inn i kirkerommet, hadde jeg glemt meg bort. Jeg hadde spasert oppover midtgangen mot fars kiste for å se den tydeligere. Det betydde at jeg nå bare hadde to muligheter, enten å snu og gå tilbake, noe som ville være uproblematisk, for mor satt urørlig og ville ikke merke at jeg hadde vært rett bak henne, eller å gå opp til henne og sette meg enten rett bak eller ved siden av henne. Dette valget gjorde at jeg stoppet helt opp, midt i kirken, 10
og mens jeg stod der, så jeg en ansamling av menn som satt inne i det venstre tverrskipet. Siden kirken var formet som et kors, hadde jeg ikke sett forsamlingen da jeg kom inn, men fordi kirken ellers var nærmest tom, var det påtagelig at de satt for seg selv, som om de ville gjemme seg. Hvorfor hadde de ikke satt seg i hovedskipet? Plasseringen deres var beskjeden nok til at den vitnet om en slags innrømmende beklagelse for at de faktisk var der. De kunne ha satt seg i hovedskipet, langt bak mor, det var god plass der. Men samtidig var plasseringen deres djerv nok til at jeg forstod at de både følte det naturlig å sitte der, men også visste at de faktisk hadde rett til å være der denne dagen da min far, Hans Emanuelsen, skulle stedes til hvile. Disse mennene måtte ha et ønske om å kunne se og høre alt. Jeg forstod plutselig at jeg hadde stått på det samme stedet og sett på dem litt for lenge, for nå merket jeg hvordan de åtte mennene alle stirret på meg mens de senket den utydelige hviskingen ned til et lydnivå der den nå lød som et hest stønn fra en dødssyk. Hvem var de? Jeg mente jeg hadde sett to av disse mennene før. Et vagt minne fra hagen der hjemme, en sommerdag far og disse to satt ute i den ene paviljongen. Jeg oppfattet at far var rørt, men hva de snakket om maktet jeg ikke å få tak i, for de satt ute, og jeg stod inne på plassen min, bak den ene gardinen i stuen, der jeg kunne stille meg hvis jeg ville betrakte far uforstyrret. Det gjorde stort inntrykk på meg, den gangen, for jeg så at far smilte mens han snakket. De tre snakket så lavt, og det så ut som om de var gode venner, for de smilte til hverandre, og jeg forsøkte så godt jeg kunne å lytte, men det gikk dårlig, de snakket for lavt, veggen hindret meg i å høre samtalen der ute. Og hagen var forbudt område. Jeg kunne ikke gå ut på 11
den siden av huset, late som om jeg bare skulle ut for å leke, mens jeg umerkelig nærmet meg de tre for å høre hva de snakket om. Jeg hadde min egen hage som jeg kunne leke i, på husets framside, hagen bak huset var fars prosjekt. Her dyrket han de underligste blomster og planter med nitid presisjon. Her brukte han store deler av sin fritid, hele helger var han ute i hagen og luket vekk alt ugresset eller alle vekster som han selv ikke hadde plassert der, enten ved å så frø fra de uendelig mange posene som han oppbevarte i det lille uthuset der også alle slags hageredskaper hadde sin faste plass, eller ved å plante andre vekster fra det lokale gartneriet i utkanten av Rykkinn, ved Bryn kirke. En gang hadde han kjøpt en plante som viste seg å være infisert av en type lus som umerkelig bredte seg på de omkringliggende blomstene. Jeg husker ennå fars ansikt ute i hagen da han etter en uke oppdaget at ikke bare den planten døde, men også alle blomstene i dens nærhet, og jeg husker hvordan far med ukontrollerte og sinte bevegelser rev både planten og blomstene rundt opp med sine egne never. Jeg hørte fars sinte stønn helt inn i stuen, der jeg stod bak gardinen. Han kom ikke inn til middag den ettermiddagen, men holdt seg ute i hagen helt til han hadde revet opp og brent alle de ødelagte blomstene og sprøytet hele hagen med et insektmiddel og satt nye planter og blomster, som han akkurat rakk å kjøpe på hagesenteret før det stengte, ned i jorden. Først da det var blitt bekmørkt, kom han inn, vill i blikket, og jeg husker at jeg tenkte at jeg også en dag ville skaffe meg en hobby slik far hadde, en hobby som kunne sluke meg og gi meg den roen som han åpenbart søkte ute i den forbudte hagen. Men ikke en hobby som gjorde meg sint, og kanskje var dette grunnen til at jeg begynte å bygge 12
en elektrisk togbane i stedet for å holde meg med en hobby som var utsatt som fars, en hobby som omfattet levende organismer som trengte sol og vann og ikke tålte insekter og ugress. Først da jeg ble eldre, innså jeg at fars hage var et prosjekt med stor fallhøyde, for han hadde orientert seg inn i det organiske planteriket, og det var umulig å beskytte alle vekstene mot omgivelsene: Vinden kunne føre med seg stoffer eller insekter som fortærte prosjektet, regnet kunne være surt, og ukjente kryp levde nede i jorden og kravlet fram for å glefse i seg bladene på de mange ulike plantene og blomstene. Far snakket ofte om at han ønsket å glasse inn hele hagebruket, som et stort drivhus, men det var et umulig prosjekt, det ville bety at han måtte grave opp alle plantene før han fundamenterte drivhusets gulv, og et slikt prosjekt var så stort og risikofylt at far valgte det tross alt minst risikofylte, som var å bruke all sin ledige tid på å holde hagen fri for uvelkomne gjester både fra plante- og dyreriket.
3 Da organisten begynte å spille, kom jeg til meg selv og måtte ta en beslutning. Nå var jeg likevel kommet så langt inn i barndommen at jeg ikke så noen annen utvei enn å fullføre prosessen: Jeg måtte sette meg oppe ved mor. Denne stunden i kirken ville likevel vekke så mange minner om far og barndommen at jeg anså at det var unødvendig å beskytte 13