MEWBURN OG BIXLEY
Hermans skrik spratt fra steinvegg til steinvegg oppover tunnelen og gjallet ut over lysningen. NnGrrrdiene ble så sjokkerte at de rettet opp ryggen for første gang. (Nn-Grrrdier er ikke veldig høyt utviklet. Noen steinalderfolk liker å si at Nn-Grrrdier
bare er aper som kan snakke. Neandertalere kan være skikkelig slemme.)
Nn-Grrrdiene knyttet nevene rundt spydene og kikket nervøst rundt seg. Kom de til å bli overfalt?
Angrepet av et mystisk monster de aldri før hadde sett?
På motsatt side av lysningen holdt jegerne fra Hermans stamme på med akkurat det samme. Burde de flykte? Gjøre seg klare til kamp?
Endelig ble det stille. Jegerne fra de to stammene pustet lettet ut … før de brått husket at den andre stammen kunne se dem. Alle sammen ble knallrøde i ansiktet, men gjorde sitt beste for å se tøffe og farlige ut.
De flekket tenner og knurret.
Da de så at den andre stammen gjorde akkurat det samme, knakk de sammen i latter.
Det var den perfekte starten på en byttehandel.
Samtidig …
Herman suste nedover hullet som en gjørmete komet. Det var helt mørkt. Han kunne ikke engang se sin egen nesetipp. Som var like greit, egentlig. Han var ikke så gira på å finne ut hva de bløte, buktende tingene langs veggene var.
Han stupte nedover i mørket.
Fortere og fortere.
Hvis verden virkelig ble båret på ryggen til en gigantisk skilpadde, sånn som alle trodde, ville han snart skli over kanten.
Hvordan skulle han liksom komme seg hjem da?
Snart begynte det å lysne. Herman så små trerøtter vokse ut av veggene. Røttene var like tynne som hårstrå.
Svære mark kravlet blant røttene, som om det var pelsen til en død dinosaur.
Det var de bløte markehalene som dasket Herman i ansiktet mens han fortsatte å skli i full fart. Det ble bremsespor av most mark bak rumpa hans.
Herman rundet en krapp sving, og fikk plutselig se en lys åpning i det fjerne. Den kom nærmere og nærmere. Han kunne ikke se hva som ventet ham på den andre siden. Hullet kunne spytte ham ut hvor som helst. Kanskje rett ned i en hul vulkan. Eller plask i en sydende lavasjø. Eller rett over kanten av skilpaddeverden. Eller …
Herman sukket. Noen ganger var det ikke så kult å ha stor hjerne.
Han satte hælene dypt i gjørma, og stakk albuene ut som flyveøglevinger. Han grep tak i de tynne røttene.
Men tunnelen var like glatt som is. Ingenting kunne sakke farten.
Da en nysgjerrig mark stakk hodet sitt ut av gjørma, klamret Herman seg fast til halsen dens.
Kroppen til marken strakk seg lenger … og lenger.
Og ... enda lenger.
Herman skled saktere … og saktere. Det funket! Det –
Market revnet i to med et høyt, vått
Herman falt ut av hullet og inn i ingenting. Han så seg rundt, og prøvde desperat å finne noe å ta tak i. Men tunnelen hadde tatt slutt halvveis opp veggen i en svær hule.
Høyt, høyt over seg kunne han se huletaket, som var dekket av sovende flaggermus. Langt under ham lå sabeltanntigerjakka og resten av tingene hans, strødd utover et gulv som var fullt av hvite og grå flekker.
Mellom ham og tingene var det ingenting – bortsett fra en lang strekning med varm, stinkende luft.
Ekkoene av Hermans skrik ble kastet som en ball mellom huleveggene. Massevis av skremte flaggermus tok til luften. Det var som å ha en flokk av skrikende støvdotter flaksende rundt seg. De skjærende pipene deres fikk Herman til å grøsse. En av dem kom til å krasje inn i ham snart. Han klarte ikke se på.
Men da Herman knep øynene igjen, var alt han
kunne se den grusomme skjebnen som ventet ham. Han så den knuste kroppen sin bli sugd tom for blod av flaggermus. Så ville han bli halvt flaggermus, og snike seg inn i landsbyen om natten for å suge blod og gjøre alle om til flaggermus. Snart ville han begynne å gå kledd i et svart kostyme med flaggermusører og flaggermusbelte og kjøre rundt i en flaggermusbil for å slåss med skurker og … vent litt, den historien finnes allerede, gjør den ikke?
Vel, uansett. Samme hvilken skjebne som ventet ham der nede, visste han at den ville være grusom.
Bakken var ikke hard i det hele tatt. Det var bra. Faktisk … var det ikke egentlig noen bakke.
Hele hulegulvet var dekket av et tjukt lag med flaggermus-bæsj. Det var ikke så bra.
Så fort han forsvant under, fikk Herman nesa full av bæsj.
Øynene sved. Han holdt pusten og lukket munnen. Han måtte komme seg opp, og det fort!
Det var ikke mange sekundene før han måtte ha luft. Ellers var det over og ut.
Herman Hule er et huleboergeni. Det er ikke resten av familien hans ... Men nå er Herman i skikkelig trøbbel: Han har falt ned i en hule. Som om ikke det var nok: Han landet midt oppi en gigantisk haug av flaggermusbæsj. Æsj! Og hulen er full av reddosaurer. Men de er ikke noe å være redd for. Eller?!
Herman padlet hardt med bena og viftet med armene, helt til han brøt den seige overflaten. Han hikstet luft inn i lungene. Så svømte, krabbet og dro han seg framover. Ved kanten hadde flaggermusbæsjen stivnet. Herman karet seg ut og kom seg på bena. Innen han hadde skrapt vekk all dritten … vel, i alle fall litt av den …
Gled deg til action og moro fra Dinosaurdalen!
ANDRE Bøker I SERIEN:
ISBN: 978-82-8373-229-0