Hilde Diesen Revolusjonens datter

REVOLUSJONENS DATTER

Hilde Diesen

REVOLUSJONENS DATTER Jakten på Elisabeth Sverdrups historie

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-42257-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Ole L. Schartum, Larvik 1864/ Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen.

Foto av Elisabeth Sverdrup på klaffen: Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen/ privat avfotografering Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i 10,7/13,4 pkt. Bembo og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Antje

Innhold

Forord og ettermæle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

HØRERØRET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13

KONGELOVER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

57

ANGST . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

117

ELEVEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

197

TALERØRET. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

281

To slektsgrener . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

356

Forord og ettermæle

En gammel bonde kom gående bortover Rådhusgaten i Christiania. Det var den første oktoberdagen i 1884, en onsdag. Med ett hørtes skramling av vognhjul og hestevrinsk. Bonden snudde seg etter lyden og så en doning med et lurvete flyttelass svinge inn gjennom porten til nummer 13, selveste Stiftsgården. Den staselige, langstrakte murbygningen hadde vært stattholderens residens. Nå var den bolig for landets statsminister.

Hva i all verden var det? Bonden henvendte seg forbauset til et par forbipasserende. Det var tilfeldigvis Gustav Friele, redaktøren i det konservative Morgenbladet, som spaserte sammen med historikeren Yngvar Nielsen. Friele svarte kort: Det er Sverdrup som flytter inn. Så gikk de to herrene videre. De var invitert til selskap hos den engelske generalkonsul.

Bonden får vi ikke høre mer om i Yngvar Nielsens erindringsbok Fra Johan Sverdrups Dage. Men desto flere beskrivelser fra den fine og elegante middagen. I en samtale med en engelsk diplomat fikk historikeren lagt inn noen sannhetsord. Han kunne opplyse at Norges nye statsminister, hr. Sverdrup, var en forgjeldet mann, sin politiske karriere hadde han startet som «Ven af Thraniterne i 1851». Videre ble diplomaten forklart at den norske allmue hadde den uvane å lytte til «tarvelige» personer og «skjænke dem sin Tillid».

9

Hele Johan Sverdrups vesen hadde noe fremmed, noe unorsk over seg. Noe fransk. Den store politikeren var liten av vekst, mørk og spinkel. Blikket fra de svarte øynene var som lynglimt.

Flammende og farlig. Når de mørke brynene pekte skrått oppover og det fyldige svarte håret samlet seg over pannen som to horn, da så den lille «Sprettemannen ut som den Vonde sjølv».

Da ble det stille i Stortingets sal.

All makt i denne sal! Ordene stammer fra Johan Sverdrup.

Sommeren 1884 ble det gjennomført et systemskifte i Norge. En fredelig revolusjon som styrket demokratiet og svekket kongemakten.

Opp gjennom historien er det blitt sagt og skrevet mye og motstridende om «Parlamentarismens far». De fleste var enige om at Johan Sverdrup var en usedvanlig taler, skjønt stemmen hans kunne være både ubehagelig, skarp og skrikete. Og svært gjennomtrengende. Nærmest «rottefangersk» trollbandt han sine tilhørere. Han var en mester i debatter med sine slående, ofte satiriske replikker. Sverdrup argumenterte med stort mot, kanskje overmot.

Om frihet og sannhet. Humanitet og demokrati. Han improviserte og provoserte. Uavbrutt gestikulerte han med «mægtig Lidenskab» som en skuespiller. Språket hans og formen var oppstyltet og skikkelsen passet bedre i en tid med pudrede parykker. Og så det typiske kastet med nakken. Forunderlig. Var denne «Mefistofeles» en maktsyk «Djævel» som splittet sitt eget «Folkeparti» eller var han Norges største «Høvding» – en gudbenådet «Fører»? Robespierre skal ha vært en av hans historiske ungdomshelter.

«De kuler han skyter er sjelden støpt av ham selv.» Det het seg at Johan Sverdrup kom til Stortinget i 1851 med et helt ferdig «System av Doktriner». Grunnsetningene hadde han tilegnet seg i ungdommen, med en slik styrke «at han omfattede dem med en ligefrem religiøs tro».

10

Mot slutten av livet skrev Elisabeth Sverdrup om nevøen Johan: «Hvad enten man finder hans Overbevisning rigtig eller urigtig, vedkjenner jeg, og vil for hele Verden vedkjenne, at den er min.»

Hvem var Tante Lise?

HØRERØRET

Restene Jeg sitter på lesesalen i Riksarkivet med en gammel liste skrevet i gotisk håndskrift, forsøker å tenke meg tilbake, strever med å tyde bokstavene. «Fortegnelse over Jfr. Elisabeth Sverdrups Efterladenskaber hvorover ingen Bestemmelse haves.» Undertegnet: «Brunlanes 21. September 1865. F. H. Johansen.»

«1 Dragkiste 1 Skrivepult 1 Rørstol 1 Natstol 1 Seng 1 Syskrin» Ord. Tall. Navn på gjenstander uten innhold. Uten bestemmelse.

Tankene mangler. Lydene.

«1 Høreslange 4 Hørerør 3 Boghylder med gardiner.»

Jeg var kommet til arkivet for å finne ut hva som eksisterte i de 17 hyllemetrene med dokumenter etter politikeren Johan Sverd15

rup. Ingen liste over innholdet i PA167 ligger ute på nettet. Den må jeg oppsøke konkret i tredje etasje. Der finnes en oversikt på nesten hundre sider som i grove trekk forteller hva privatarkivet inneholder: Papirer fra sakførertiden, regnskap, noe også «uten spesiell interesse», avisutklipp, politiske dokumenter, stortingsog regjeringssaker, utenriks, «egne papirer», utkast til taler, bøker, tidsskrifter, «andre løse trykksaker» og tusenvis av brev «ordnet etter avsender». Alt ligger i kasser, esker og pakker med beskrivelse av innhold og i mapper med påskrift. Gammel hyssing med sløyfeknuter som ikke er rørt på mange tiår. Viktige dokumenter og primærkilder, nødvendige for å forstå Norges historie, politikken i siste halvdel av 1800-tallet, nasjonsbygging, tilblivelsen av partisystemer, parlamentarisme, maktfordeling … mange muligheter til å komme på avveie … puslespillbrikker. Manns minne.

Klokken nærmet seg halv ett. Jeg hadde tatt den litt kronglete veien fra Drammen til Sognsvann i Oslo. Det tar meg i overkant av 15 minutter å gå hjemmefra til stasjonen, toget bruker en drøy halvtime inn til hovedstaden og vanligvis kommer Sognsvannsbanen kort tid etter. Tjue minutter senere var jeg på endestasjonen.

Midt i naturen. Ved siden av Norges Idrettshøyskole ligger Riksarkivet. Gedigen inngangsdør, forståelige sikkerhetssystemer, en ekstremt lang trapp oppover, men det finnes heis, dessuten en kafé med akkurat passe rikholdig utvalg bare du sørger for å bli mett før halv to.

For å bli ferdig med mitt lille utvalg av det store arkivet, tok jeg for meg den siste esken jeg hadde bestilt, trodde jeg allerede hadde skaffet meg en oversikt. Var litt lei. Esken inneholdt 15 mapper, tykke og tynne. Jeg glippet med øynene, pusset brillene, forsøkte å strekke meg. Men en sånn strekk på en lesesal, der et titalls mennesker sitter spredt i rommet, alvorlig bøyd over gamle 16

papirer, opplyst av leselampene, det ser malplassert ut, som i en ballett der en av danserne skjærer ut i et feiltrinn. Jeg la fra meg en mappe, prestens tale i Johan og Gundelles bryllup i Tjølling kirke året 1844. Det var så lenge siden at romantikken var forduftet, så uinteressant at jeg var nær ved å sovne. Jeg trengte kroppslig påfyll.

Lesesaler er veldig stille, et kremt, et host eller mager som romler og høres ut som ras fra tak. Matpause. Jeg bestemte meg for å droppe de siste mappene.

Da jeg skulle til å pakke sammen, var det at jeg ble hengende ved en utenpåskrift. «Tante Lise», stod det. Skrevet med rød fargeblyant. Innholdet var tynt. 10-15 brev til «Min inderlig kjære Johan fra Din stedse hengivne Veninde og Tante Elise Sverdrup» og et par brev til sakfører Sverdrup fra proprietær Frederik Johansen om «Tantes død» med beskjeder angående begravelsen. Dertil listen over «Efterladenskaber hvorover ingen Bestemmelse haves» og flere boklister. Hvorfor i all verden var ikke disse papirene kastet? Sortert ut allerede da dokumentene ble levert til oppbevaring i Riksarkivet 1892, «sammes eiendom 1935». Tilgjengelig for hvem som helst midt under annen verdenskrig, 50 år etter Johan Sverdrups død.

Hvorfor lå «Tante Lise»s etterlatenskaper sirlig nedstøvet her?

Hva var grunnen til at disse papirene blir oppbevart som en del av et arkiv der størrelser som prester, diktere, konger og politikere skrev til hverandre i viktige anliggender? En ugift tantes brev til sin nevø. Fra tiden før kvinner hadde stemmerett, valgrett og talerett. De var umyndige personer, ansvarlige for sine handlinger, men uten mulighet til å påvirke politikk, lover eller straffemetoder. Hva gjorde hun i et arkiv som inneholdt saker med «interesse for Sverdrups offentlige virksomhet»?

Det ville tatt for lang tid å tyde de gamle brevene. Her og nå.

17

Skriften var kronglete. Klokken nærmet seg stengetid. Jeg avfotograferte sidene, leverte fra meg materialet, gikk ned trappen, passerte kantinen som for lengst var stengt, tok på meg yttertøy, fikk utlevert vesken min, løp ned bakken og rakk akkurat trikken ned mot sentrum. På Holstein stasjon ble vi stående. Trikken foran hadde problemer med bremsene.

Enkelte av brevene var korte, andre fylte flere dobbeltark, en løsrevet side, noen manglet et hjørne. Dertil listen over de ubestemmelige etterlatenskapene og lister med bøker. I et av brevene, de som hadde påskriften «Tante Lises død», anmodet Johansen på oppdrag fra sin kone, den «ærede Herr Sverdrup» om å spørre sin hustru om hun kunne være så elskverdig å kjøpe liktøy i Christiania og sende det med dampbåten på tirsdag?

Undertegnet F. H. Johansen, eieren av Agnæs gård 1865.

Virtuelt Morgenen startet med gurgling og googling. «Johan Sverdrup er summen av 40 år med utvikling og aktiviteter på norsk sokkel og har en produksjonshorisont forbi 2050.» Jeg tok for meg «giganten» virtuelt. Er treff på nettet en målestokk for betydning?

Sverdrup skulle vise seg å være «blant de største funnene i verden». Han var omdiskutert, kritisert og beundret og «kan vise seg å være enda større».

Jeg moret meg med å koble Johan Sverdrup med ordet politiker for å se hvor mange treff som da dukket opp, gjorde det samme med ordene oljefat og elefant, ressurs, gift, Alexander Kielland, yttersoner, miljø, klima, Bjørnson, milliarder, direktorater, Stortinget og Stavanger. «Glem Aldous eller Avaldsnes – nå heter det Johan Sverdrup.» Et gigantisk funn. «Manden var for 18

stor, hans Navn for stort til at bli glemt ved slig at dølges bort», mente Per Sivle.

Jeg er ingen statistiker og det er så mye som spiller inn, diktergasje, levekår, alder, havstrømninger, hvilke bøker vi har lest.

Tidsavstand og hukommelse. Uten å trekke noen slutning fikk jeg likevel en fornemmelse av at makten hadde forflyttet seg fra lille Marius til miljøgifter, fra Stortingssalen til havet. «Du er den salte havstrøm, som i vore lumre fjorde kom», diktet Bjørnstjerne Bjørnson i stor beundring for den prinsippfaste Sverdrup.

Jeg forsøkte å konsentrere meg om mannen bak oljefeltet.

Hvilken betydning han hadde og har hatt, hvor omstridt han var og er, hva parlamentarismen innebar, hvordan partier ble stiftet og ikke minst: Forholdet mellom konge og Storting og regjering, mellom Sverige og Norge. Og Danmark. Og verden. Det ble for stort og for smalt.

Jeg holdt ut, takket være de tydelige og originale sporene jeg fant etter Elisabeth Sverdrup i nevøens politikk, i brev og de gamle bøkene i bokhylla.no (uten gardiner), søkestedet for Nasjonalbibliotekets digitaliserte skrifter. Jeg noterte meg en enkel variant av Johan Sverdrups kjente sitat: «All makt i denne sal.»

Sladrespeil og barselstuer, aviser, lytting ved dører og titting bak forheng. Jeg googlet videre, nå på Elisabeth Sverdrup. Ugift.

Skrev navnet hennes i alle søkefelt som poppet opp, det være seg skattelister, gule eller rosa sider. Jeg logget meg inn med diverse brukernavn og diktet passord, skrev Elisabeth med og uten h, kanskje med z? Sverdrup eller Schwertrup, jeg forsøkte med tante Lise eller tante Elise, faster Lise, Lizzie, frk. og frøken Sverdrup, jfr. eller jomfru. Av og til var det vanskelig å klikke seg fort nok vekk. Sett er sett. Jeg besøkte all verdens digitale 19

arkivsider: Født 1773 på Nærøy, Nærø, Nerø, Nerøy i Namdalen, Namtal, Nahmdal, død 1865 ved Larvik, Laurvig, Laurwig.

Ingenting. Med de digitale folketellingene kom jeg heller ikke videre. I 1801 var hun ikke innenfor landets grenser og i desember 1865 var hun selv blitt grenseløs.

«Sin første undervisning fikk han av fasteren Elisabeth Birgitte Sverdrup, som var en kunnskapsrik kvinne med radikale og frisinnede ideer.» I en utdypningsartikkel om Johan Sverdrup på Store norske nettleksikon nevner historikeren Per Fuglum fasteren kort. Utover dette eksisterer hun knapt, kun på et par slektssider. Uinteressant.

Likevel. Langt inne i systemet hadde digitalarkivet, blant skannede kirkebøker, også Nærøy-prestens notater om fødsel og død, ekte og uekte barn, konfirmasjon og bryllup. Ja, til og med vind og vær hadde han notert når dette påvirket Guds ord. «Langfredag. Ingen preken grunnet et overmaade stormende Uveir.»

I november 1773 fant jeg henne endelig. «Døpt Elisabet Birgitha. Pat: Petter Sverdrup. Mat: Helebor Sverdrup.» Vitner eller faddere var hele prestefamilien Bjerring, underskrevet av presten selv. Jeg fortsatte søkingen, nå etter Niels Bjerring, Nils Biering, N. Biiering, men ga opp før jeg fant frem til kranglene mellom Guds mann og kongen av Namdalen, Pater Petter Sverdrup.

Elisabeth fantes knapt i cyberspace, skjønt det var vel nettopp der hun hørte hjemme, så lenge etter sin død, i den abstrakte verden.

Til langt på natt ble jeg sittende og lete på skjermen. Bare en gang tidligere har jeg så intenst forsøkt å finne et menneske på denne måten. Det var natten da jeg mottok beskjed om at min 92 år gamle far var død. Jeg forsøkte å holde ham fast inntil lyset fra skjermen ble svakere og svakere og de første solstrålene blendet meg.

20

Spesialsamlingen Da Norge fikk sitt eget universitet i 1811, skulle bøker og dokumenter som tilhørte det norske folk flyttes fra Det Kongelige Bibliotek i København til Christiania. Dette foregikk ikke helt smertefritt. Elisabeth Sverdrups eldste bror, Georg, ble Universitetets første biblioteksjef. Han økte bokbeholdningen fra 0 til over 100 000 eksemplarer. Først hundre år senere flyttet bøker og gamle papirer inn i nybygde lesesaler, moderne arkivsystemer, et stenkast unna det kongelige slott i Oslo. På slutten av forrige årtusen flyttet navnet til Blindern, til det nybygde Georg Sverdrups hus. Primærkildene ble igjen i Nasjonalbiblioteket.

Den alvorstunge bygningen på Solli plass har en bred trapp som fører opp til en grønn dobbeltdør. Innenfor møter vi en verneverdig svingdør fra 1913. Den er smal, vindfanget er svært kort og det gamle treverket gjør inngangen mørk. Langs yttersiden på hver av de fire dørbladene finnes brunsvarte vertikale koster som rengjør treveggene i det runde rommet når vi gjennomgangere skyver på dem. Her bevilger jeg meg alltid to runder for å få den effekten jeg mener å ha krav på i en svingdør.

I svingdører er avstanden mellom inne og ute større enn i en vanlig døråpning. I bevegelsen finnes et ingenmannsland, et vindfang i fart, mellom det vi forlater og det vi går inn i eller ut av. Et valglokale.

Svimmel ble jeg stående foran informasjonen. Spesialsamlingen.

Bak glass tok en dame telefonen, mens jeg hørte informanten melde mitt komme, nesten samtidig ga døren fra seg et lite klikk. Så var jeg innenfor. I rommet der historiens hukommelse må betraktes med klausulert forsiktighet. Brev og dokumenter er komprimert ned til datafiler og kartotekkort i lange treskuffer 21

med messingknotter. Hvor lenge har brevskriveren vært død? Jeg hadde vasket hendene.

Det var en stille fredag i august og ingen besøkende i det ytterste rommet, der jeg skrev meg inn i en gjestebok. I det innerste, bak enda mer glass, satt en forsker fordypet over gulnede kart og papirer. Jeg kunne gjerne sitte der, men da måtte alt være skrudd av. Alt. Jeg nøs og forklarte mitt anliggende. Om det var noe etter «Elisabeth Birgitte Sverdrup». Jeg ble vennlig henvist til den lange raden med gamle arkivskuffer, helt bortest ved vindusrekken.

I dag er det spesielt å skrive brev, og Håndskriftsamlingen skiftet for noen år siden navn til Spesialsamlingen. Men ordene er ikke blitt færre, tvert imot. Vi er bare ikke så flinke til å tegne lenger. De aller eldste kortene i de smale treskuffene har mangfoldige lukter, også en eim av fet tobakk, og papiret er litt mørkere og blankere enn de andre. En pc kan av og til ha en lukt av brent støv og noe udefinerbart, noe oljete. Altså ikke veldig forskjellig.

Egentlig. Det er touch’en som er en annen. Navn og opplysninger er skrevet for hånd. Det påvirker visstnok hukommelsen.

Jeg står med nesen oppi en av manuskriptsamlingens kartotekskuffer og lukter meg frem til et nesten utvisket navn, og finner de udigitaliserte opplysningene som forteller at i magasinene, der temperaturen er akkurat passe og fuktigheten gunstig, gjemmes en selvbiografi av Elisabeth Sverdrup. Den finnes i to avskrifter, den eldste på mikrofilm, den andre i en kladdebok. Originalen er ikke her. Dertil eksisterer to kortbiografier forfattet av Elisabeth om brødrene, Georg og Jacob, og en om stortingsmannen Christian Krohg, flere avskrevne dikt og et lite utvalg brev til en elev og venninne.* Når jeg først er i gang, bestil* Elen

Johanne (Hanne) Larsen Norstrøm (1833-1904).

22

ler jeg beskrivelsen av en reise fra Namdalen til Trondhjem, turretur med husbåt i 1820. Den ble foretatt av Elisabeths yngste bror, Uldrik.

Dette er ord fra en helt annen tid, så det tar noen timer å finne dem frem. Imens går jeg opp i annen etasje for å orientere meg i bøker, aviser og tidsskrifter. Den lange og gedigne steintrappen går i vinkel under en veldig takhimmel. Bygningen minner om en rekke andre kunst- og kulturinstitusjoner von dazumal.

Det opphøyde skal signalisere innholdets betydning, «Nasjonens minne». Trappen skal være en test. En sunn sjel i et sunt legeme.

Den døve sekretæren Johan Sverdrup skal ha vært en retoriker av stort format. I 1882 fikk han et utvalg av sine taler og foredrag utgitt av sin private sekretær Lars A. Havstad.* Han var døv. Boken er tykk. I forordet presiserer Havstad viktigheten av å gjøre kjent, «de Ord, som i Folkets Forsamlinger ere udtalte af Mænd, der ved Statsmandsbegavelse og ved Veltalenhedens Magt har indtaget en ledende Stilling i sit Folks Udvikling». Før Havstad lar taleren komme til orde, skriver han en kort biografi om stortingsmannen Sverdrup.

Født på Jarlsberg hovedgård i 1816. Faren, Jacob Sverdrup, styrte gårdsbruket for grev Wedel Jarlsberg. «Her vokste Gutten op.

Moderen døde allerede i 1820. Johan Sverdrup tilegnede sig tidlig de Tanker som blev de ledende i hans Liv. Hans Faster Elisabeth Birgitte Sverdrup, ble den, som fik størst indflydelse paa ham, og lærte ham at beundre den franske revolutions Grund* Lars

Aanonsen Havstad (1851-1913).

23

sætninger: ’Frihed, Lighed og Broderskab’. Hendes vækkende Samtaler udviklede tidlig i Gutten den beundringsværdige Slagfærdighed, hvormed Politikeren i Storthingssalen forsvarede sine meninger og angreb Modpartens.»

Samtaler? «Veltalenhetens makt.» Jeg leste og bladde meg gjennom slekts- og historiebøker, reiseskildringer, lokalhistorie fra Namdalen, Jarlsberg, Larvik, politiske beretninger, kopierte der det var mulig, skrev av, gikk gjennom flere årganger Stortingstidende, noterte, skummet brevsamlinger og biografier, fotograferte livsskisser, bestilte tidsskrifter, aviser, fylte opp minnepinner, leste og digresjonerte meg fullstendig vill. Av og til befant jeg meg langt unna utgangspunktet, fikk dilla, famlet meg tilbake.

Som på internett er det også i bokhyller og kartoteker mulig å rote seg så dypt inn i andres ord, tanker og bilder at veien tilbake, selv med briller, knapt er synlig. Da kan sulten være en god venn.

Etter å ha vasket to skitne hender, spist og drukket i kantinen, kafeen med det vanskelige navnet Andhrimner (Andrimner?

Ibsen?), vendte jeg tilbake til Spesialsamlingen. To timer senere satte jeg punktum. Da hadde jeg erfart at Tante Lise var så godt som døv. Men synet var sylskarpt.

Etter to runder i svingdøren står jeg ute på Solli Plass. Det er rushtrafikk. Biler, busser, trikker, barnevogner og fotgjengere sloss om å komme fortest frem, først hjem til helgen. Jeg passerer en kjent, tykk engelskmann i bronse, før jeg går over på motsatt side, over to bilfiler og fire trikkeskinner. Der står en fremmed, grønn mann med lang frakk i hovedstadens smaleste park. Han holder en stor nøkkel i hendene, virkelig diger. Visstnok en mann som var vant til å herske, men som nå har overgitt seg og blitt martyr. En irret plate på den røde granittsokkelen røper at nøk24

kelmannen ble avduket i 1902, utført av Auguste Rodin. Mer får jeg ikke vite. Jeg snirkler meg til fots ned mot sentrum, på venstre side ligger slottet, på høyre den sterkt bevoktede amerikanske ambassaden, noen skritt fra Ibsens dukkehjem. Før jeg forsvinner under jorden ved Nationaltheatret, kaster jeg et kort blikk nedover Karl Johans gate, mot Stortinget.

Det skjedde for over hundre år siden. Året er 1913. Den siste fredagen i august. Klokken er tolv. Det varsler i klokker og hviner i bremser. Metall mot metall. Alle snur seg etter den skjærende lyden, bortsett fra den energiske herren som krysser trikkesporene. Forbipasserende roper, noen holder hånden foran munnen, men fotgjengeren reagerer ikke. De blir vitner til det uunngåelige. Alt skjer så fort. Ord og lyder er vanskelige å skille fra hverandre. Så blir det helt stille. Mannen ligger blødende og bevisstløs på brosteinen.

Samme aften ble ulykken kommentert i Aftenposten. Påkjørselen skjedde like bak Stortinget, mellom Øvre Slottsgate og Tollbodgaten. Sporvognen kom fra venstre i alminnelig fart på vei mot Majorstuen. «Den kjente forfatter» kom fra Slottsgaten og skulle tvers over til Tollbodgaten. Trikken klarte å stanse slik at «den forulykkede ikke kom under vognen, men faldt og blev liggende ved siden av forreste stigbret». Avisen hadde vært i kontakt med sykehuset, som kunne fortelle at den forulykkede «var meget daarlig og at tilstanden giver anledning til bekymring».

Allerede neste dag, 30. august, sto nekrologen med kors over i Aftenpostens morgennummer.

«Efter den ulykkelige paakjørsel af sporvognen i Tollbodgaden igaar middag, bragtes Lars A. Havstad til Ullevaal Sygehus hvor han ved 4-tiden i gaar afgik ved døden uden at være kommen til bevissthed. Lars Havstad, som var født i Arendal 1851, havde 25

havt en mærkelig skjæbne. Han mistede i 5-aarsalderen hørselen som følge af skarlagensfeber, taleevnen blev skadet, og han blev blind paa venstre øie. I 1860 kom han ind paa Balchens institut for døve, hvor han blev, til han i 1871 tog artium. Han arbeidede derefter som lærer ved Balchens institut, var senere ansat i det statistiske sentralbureau og var en tid privatsekretær hos Johan Sverdrup.»

Havstad hadde «et glimrende hoved og eiede en ubøielig energi, som satte ham istand til at overvinde de hindringer, hans døvhed voldte». Utgiveren av Sverdrups taler hadde aldri hørt politikeren tale, men han visste hvilken betydning barndommen kunne ha for et menneskes utvikling. Hans foreldre hadde flyttet fra Arendal slik at sønnen skulle få skolegang hos Fredrik Glad Balchen i Christiania, mannen som hadde innført «talemetoden» i Norge. Den senere forlagsgründeren Halvard Aschehoug og Lars Havstad var de to første døve som tok eksamen artium i Norge. Med gode resultater både i skriftlig og muntlig.

Løsrevne ord Jeg forsøker å skaffe meg en oversikt over hvor Elisabeth Sverdrup er blitt beskrevet: Nicolai Julius Sørensen kom i 1879 med den første biografien om Johan Sverdrup. Walter Dahl utgav tre bind om venstrelederen i årene 1899-1907. Halvdan Koht skrev fra 1917-1925 også et trebindsverk, det mest omfattende.

I 1923 kom dessuten Stian Herlofsen Finne-Grønns slektsbok om Sverdrupfamilien.

Forsiktig avfotograferte jeg Nicolai Sørensens biografi, Johan Sverdrup. En Livsskildring. Bladene var skjøre og vanskelige å 26

holde fra hverandre, umulig å vite når noen bladde i dem sist.

Ingen illustrasjoner, bare et Ex Libris på innsiden, tegning av en by ved kysten. En ugle. «Fructus inter Folia – fruit among the leaves» og navnet Johan Schweigaard. Sørensen var en meningsfelle og den lille boken utkom fem år før politikeren ble statsminister. De to kjente hverandre godt.

Høyesterettsadvokat Walter Scott Dahl utga tre bind om sin partikollega*. Johan Sverdrup. Et Storthingsbillede. Det første utkom syv år etter Sverdrups død. Det fikk tittelen «Laurviksræpresentanten». Det andre bindet, «Akershusræpresentanten» avslutter med følgende opplysning; «Vi er i gang med 3die bind (kamptiden) og håber at kunne føre det så langt som til Odelsthingets beslutning i 1883 om rigsretten. Men vi vil allerede forudsige at stoffets ømfindtlighed og forfatterens personlige forhold til det forbyder os at gå videre.»** Tredje bind heter «Lederen», i parentes står undertittelen «Kampaarene». Og som Dahl lovet, han stanser beretningen om Sverdrup på et punkt der han mener han ikke lenger er en «upartisk historieskriver».

Hans daglige notater ført gjennom en årrekke, må gjerne brukes av «en Pen, der vil avslutte dette Værk». Når tiden er moden.

Alle tre bindene har forskjellig format og innpakning og bare det første er illustrert. Her finnes blant alle mennene (de fleste politikere) tre kvinneportretter. En silhuett av Johan Sverdrups mor, Gundelle, et fotografi av hustruen Caroline og et av tanten, «Frøken Elisabeth Birgitte Sverdrup» – med hørerør i hånden. Forfatteren bruker flere sider på å beskrive Johan Sverdrups tante. Han konkluderer med at «det norske folk står i en bety-

* Walter

Scott Dahl (1839-1906) var statsråd i Sverdrups regjering.

** Forfatteren var aktor i riksrettssaken mot regjeringen Selmer, som endte med at svens-

kekongen motvillig måtte be Johan Sverdrup om å danne en ny regjering.

27

delig gjæld til Frk. Elisabeth Sverdrup for den retning, en af dets stolteste sønners udvikling tog. Frøkenens egen udvikling og livsførelse har upåtvivlelig afsat sit dybe præg i brorsønnens.

Hendes livsgjerning, hendes hele personlighed, udgjør en del, og det en høyst væsentlig del, af Johan Sverdrups historie og den plads, vi har givet hende i disse mindeblade, er maaske ikke engang så fremtredende, som hun virkelig har fortjent».

Professor, historiker og senere utenriksminister Halvdan Koht utga: Johan Sverdrup. Bind I, II og III. Bøkene er svært lite vakre.

Mørke, triste, bundet og limt både lurvete og sjuskete. Ryggene er sorte uten skrift. Et ungdomsportrett av hovedpersonen pryder forsiden av første bind. I annet bind er han blitt vesentlig eldre, begge er fotografier. Siste bind viser en fargeløs kopi av den biograferte i helfigur, malt av Christian Krohg. Beretningen starter med en inngående oppramsing av slektens mange A- og B-kjendiser, kristendommens «stridsmenn» og «djerve» polfarere. «Æ t t e n S v e r d r u p er en av dem som har sat dypest merke i det nye Norges historie.»* Tredje bind avsluttes med «Tillæg og rettinger». Finne-Grønns slektsbok med den omfattende tittelen, Slegten Sverdrup, kortfattede genealogisk-personalhistoriske oplysninger med prospekter og portrætter, var utkommet i løpet av verket. Dette førte til nye fakta, men endret ingenting på venstremannen Kohts oppfatning av hovedpersonen: «Han var en m a n n, og nettop derfor kunde han bli en høvding.»

Likevel, midt oppe i all denne maskuline begeistringen for «stridshøvedsmanden med et paagangs-djervt retsin», har Koht, som også Finne-Grønn, Sørensen og Dahl, tilkjent tanten stor betydning for den senere statsministerens dannelse: * Kohts

far, Paul Steenstrup Koht, døde i 1892, samme år som Sverdrup, da var sønnen 19 år gammel. Faren satt på Stortinget for Venstre de tre siste årene av sitt liv.

28

Sørensen (1879): «Den som fik størst Indflydelse paa, hvad Retning Sverdrups Tanker tog, da han begyndte at tænke selv, var hans Tante.» Dahl (1899): «Det er neppe for meget sagt, at Fædrelandet skylder hende en ganske særegen tak for, at hendes skytsling udviklede sig til den mand, han blev.» Koht (1918): «Han var kvik og lærenem, og den sæd tante Lise saadde, grodde villig i hans barnesjæl.» Finne-Grønn (1923): «Han var kvik og lærenem, og den sæd, tante Lise saaede, groede villig i hans barnesjæl.»

Selv skrev Elisabeth Sverdrup i et brev til nevøen Johan (1864): «Dine Tanker ere mine Tanker.»

Kan hende finnes det originalbrev og manuskripter utover de som oppbevares i Riksarkivet og på Nasjonalbiblioteket. Kanskje ligger papirer i en kasse på et loft, kanskje på flere loft eller i en kjeller, manuskripter og brev som ingen lenger vet hvem som skrev. Elisabeth Sverdrup var en storforbruker av papir og blekk. Jeg har bare sett gjennom en brøkdel av alt arkivmaterialet etter Johan Sverdrup. Noe er muligens oversett, lagt i feil kasse eller konvolutt? Selv har jeg stående en slitt koffert med papirer, silt gjennom utallige generasjoner og tilfeldig sortert av tidens tann. Et anarkistisk kaos. Ukjente presters korrespondanse med en tipp-oldefar, brev mellom slektninger og venner, foreldre og barn, kjærlighetsbrev, invitasjoner, klageskriv, visittkort og postkort, avisutklipp, diplomer, søknader og regninger. Hundrevis av navn jeg aldri har hørt om.

Jeg tok for meg Elisabeth Sverdrups selvbiografi. Ved transkriberingen til Times New Roman med halvannen linjeavstand og en skriftstørrelse på 12 pkt., ble en livshistorie på nesten 100 år komprimert til et dokument på seks og en halv side.

«Jeg er født den 21.de November 1773 paa Laugen Gaard i 29

Nærøe Præstegjeld i Namdalens Fogderi i Nordre Trondhjems Amt.» Erindringene finnes i to forskjellige håndskrifter med omtrent samme innhold. Ingen av dem er Elisabeths. Det var flere ord jeg stanset ved. Jeg vet at «sildigere» betyr «senere», men i den ene, den eldste avskriften, stod det at hun lærte å lese «tidligere» enn sine søsken, og det betyr jo det motsatte. Mente hun sildigere eller tidligere? Hadde Elisabeth villet nevne det dersom hun lærte å lese senere enn sine søsken?

Også et annet ord brukte jeg lang tid på å forstå. Det ble anvendt både som substantiv og verb. Bokstav for bokstav var det mulig å tyde skriften, men rekkefølgen ga ingen mening. De første tre bokstavene dannet ordet «hus», men videre stod det: «valer»? Manglet det en s? Hussvaler, en som sørger for passe temperatur i huset på varme sommerdager, en slags aircondition. En håndvifte? Men jeg hadde ikke funnet noen vifte i listen over «Jfr. Sverdrups Efterladenskaper». Bare hørerør. Eller kunne det være en fugl, en svale, fru Svale, en hunsvale, ei husvale. En hel flokk husvaler. Jeg forkastet det. Svaler midt i denne teksten passet dårlig. Da kom meg i hu… En «husvaler» er selvsagt et menneske som kan svale ditt sinn, din hu eller hug. Roe deg ned når angsten blir for stor.

Senere i Riksarkivet dukket det opp flere avskrifter og kopier av samme dokument, ja, til og med et trykt eksemplar i Østlandsposten fra 1911 under tittelen «Jomfru Elisabeth B. Sverdrups Selvbiografi». Det var bare i den aller eldste håndskriften at Elisabeth lærte å lese tidligere enn brødrene.

Uansett historien bak dette dokumentet, skrevet i en nesten saklig stil, så var det umulig å nøytralisere innholdet. Elisabeth Sverdrup forfattet sine erindringer da hun var over 80 år gammel. Likevel: «Det despotiske, det tyraniske Aag, hvorunder jeg 30

henlevede mine Barndoms- og tidligste Ungdomsaar, indgav mig det dybe Had til allehaande Despotisme og Undertrykkelse, som har fulgt mig mit hele Liv igjennem, og vist følger mig til Graven. Hvor ofte ønskede jeg ikke, at kunde afkaste Aaget!»

Det er ikke mange ordene hun bruker. Heller ikke på den sykelige angsten som dukket opp da hun var 17 år gammel. «I Efteraaret 1790 følede jeg for første gang den Ængstelse, som paa enkelte Mellemrum nær, siden har fulgt mig. Omtrent halvandet Aar derefter blev jeg tunghørt.»

Alt dette ble til tidløse tanker. Skrevet med gamle ord.

Løsrevne bilder Hvem ble malt i farger eller fotografert i sort-hvitt, og hvorfor?

Hvem henger på veggen? Eller står innrammet på et skrivebord?

Kanskje klippet til og oppbevart i et smykke, båret tett, tett til brystet. Det er underlig med en slik gammel medaljong: åpne en liten dør, se inn i et fremmed, lukket ansikt som en gang vekket personlige følelser, ja, kanskje til og med løfter, store tanker, ideer, forpliktelser. Og kjærlighet.

Et ansikt med øyne og munn er det første vi ser når vi blir født, og vi ser det om og om igjen, stadig nye, stadig andre uttrykk.

Tett inntil oss. De er forbundet med lukt og lyd. Og bevegelse.

Små barn må tidlig lære å tolke og forstå. Det er livsviktig. Mens jeg skriver dette skjønner jeg at begynnelsen ikke var ordet, vi må lenger tilbake. Begynnelsen var bildet. Av et ansikt.

Mitt første stillbilde var et lite portrett malt i 1850 av Mathias Stoltenberg. Det forestilte et uforanderlig kvinneansikt, mørkt hår med et par grå striper, midtskill, lavt hårfeste, omkranset av et lyst, blondeprydet hodeplagg. Munnen hadde en ørliten ten31

dens til et Mona Lisa-smil. Jeg så bare de sorte, skinnende, runde dukkeøynene, det ene så på meg uansett hvor jeg var i rommet, det andre klarte jeg aldri å fange.

Jeg ble født i en blå sofa under Stoltenbergs maleri av kokebokforfatterinnen Hanna Winsnes. Eller mer presist: Min mor og far bodde i huset hos mine besteforeldre da jeg kom til verden. I den stuen, med hvit kyse, tilbrakte jeg mitt første leveår, deretter alle barnejuler, ungdoms- og tidlig voksenjuler, familiesyttendemaier, bursdager og jubileer, noen ferier og mange weekender. Jeg vokste opp sammen med Stoltenbergs vennlige og uforanderlige portrett av en 60 år gammel formor som aldri ble eldre, men heller ikke yngre.

For flere år siden skrev jeg biografien Hanna Winsnes – Dagsverk og nattetanker om kokebokforfatteren. Den gang oppsøkte jeg ett av de gjenlevende oldebarna. Den hjelpsomme slektningen på over 80 år trodde ikke at hun hadde noen fotografier av Hanna Winsnes. Likevel ble jeg vist inn på soveværelset, der hun ba meg lete blant skjorter og bluser i det midtre skapet, hun var så «gæer’n» i armene, og, mente hun, det skulle visst ligge et slags bilde der, en metallplate, en daguerreotypi, sa hun, hvis jeg visste hva det var? Ikke noe å ha på veggen, for den var så utydelig. Hun var litt usikker på hvem den avbildede var.

Helt innerst og underst lå det, innpakket i silkepapir. Til høyre for ansiktet var det en flekk, noen hadde forsøkt å gjøre bildet klarere med stålull. På baksiden var det klebet en papirlapp som misvisende fortalte at den avbildete het Barbara Ring, Hanna Winsnes’ datter.

«Vær stille, grønne Blad! skjælv ei for Vinden!

Sid rolig, Fugl! og flyv ei bort, forinden jeg faaer afbildet dine fine Fjær!

32

Hvor er den Kunstner, som med mig sig maaler?

Min Pensel dannet er af Lysets Straaler, i lette Strøg mig Ingen kommer nær.»* Helt stille sitter hun, med hendene i fanget. Hanna Winsnes.

Også her er ansiktet omrammet av den lyse, uskyldsrene babykysen, blonder, kniplinger og sløyfer. Midtskillen er på plass og klærne er mørke. Hun har et kraftig ansikt, trekkene er markante og munnen peker nedover. De velbrukte hendene hviler i fanget. Og øynene? Store, litt fjerne og tenksomme. Hun vender seg mot høyre. Egentlig venstre. Virkeligheten har etset seg speilvendt inn i metallet, med lysets presise penselstrøk, i sort-hvitt. Så intenst at fargene blir synlige. Jeg må holde den tynne platen i en spesiell vinkel for å kunne se portrettet. Så skarpt, så virkelig liksom. Avbildningen er omtrent fra den gang da Stoltenberg malte henne. «Det er ikke altid det smukkeste der er det sandeste her i Verden», mente fru Winsnes. Maleriet over sofaen var «smukt».

Det var under arbeidet med Hanna Winsnes’ biografi at et fotografi av Elisabeth Sverdrup dukket opp i Nasjonalbibliotekets fotosamling, i et gammelt udatert album. Jeg glemte aldri bildet av henne. «Elise Sverdup» står det skrevet over det ovale portrettet.

Hodet holder «Elise Sverdrup» en anelse på skakke. Øynene er spørrende eller kanskje mer overrasket. Litt skremt. Neseryggen er smal, rett og lang. Avstanden mellom nese og munn er kort, den er liten, munnen hennes, leppene er tynne, som om hun snurper dem sammen til en kort tankestrek. Ørene er store, men * Hanna

Winsnes (1789-1872) utga Gaader med hosføiet Opløsning (1845). Svaret på gåten er: Daguerreotypi.

33

det hjelper ikke. I den høyre hånden holder hun et hørerør. En lys blondekrage med et hvitt tørkle rundt halsen er eneste pynt på den mørke drakten. Håret er kortklippet, grått og vilt, moderne sett med våre øyne. Hun har hverken babylue, kyse, blonderysjer eller skaut. Elisabeth Sverdrup hviler den venstre armen på kanten av et bord.

Papirfotografiet gjorde det enklere å spre portrettene, som et visittkort eller en gave, gjerne vedlagt et brev. Den metalliske, etsende presisjonen forsvant, sammen med den speilvendte virkeligheten.

Over 90 år gammel lot Elisabeth Sverdrup seg avfotografere for siste gang*. Urmaker og fotograf Ole L. Schartum i Larvik knipset et bilde av henne i 1864. Elisabeth Sverdrup sittende i helfigur. Den hele sannheten. Drakten ser ut til å være den samme som tidligere, vid, i et mørkt skinnende stoff. Jakken har to fløyelsstriper ned langs knappene og ved håndleddene, dertil pyntekragen og et enkelt hvitt tørkle knyttet rundt halsen. Linjene ned fra nesen er blitt mer markante enn den lille munnen. Ørene større. Øyelokkene er tyngre og øynene smale, litt tåkete.

Hun ser rett på fotografen. Uroen i blikket er forsvunnet, hele skikkelsen avklaret. Den høyre underarmen lener hun på et rundt bord med fotsid duk. Hendene er sirlige og ungdommelige (når jeg sammenligner med Hanna Winsnes’ håndverkernever). De hviler i fanget på den fotside kjoledrakten. Høyre hånd holder rundt den venstre. På bordet, med mørk duk, står hørerøret. Bak det ligger en bok. Gulvet har et stjernemønstret teppe, vi aner et stripete forheng bakenfor, umulig å se om det er en døråpning

* Også

dette fotografiet befinner seg i Nasjonalbiblioteket, det ble innlevert til billedsamlingen etter at jeg skrev biografien om Hanna Winsnes. På baksiden av bildet står det skrevet: «Tante Lise».

34

eller et vindu, eller muligens en kulisse i fotografens atelier. Hun sitter på en høyrygget, snirklete stol.

Da jeg oppdaget skuddhullene i murveggen bak henne, var jeg akkurat kommet tilbake fra et opphold øst i Berlin. Historiske spor etter annen verdenskrig er fortsatt synlige på murer, kirker og andre byggverk. Jeg ser nærmere på bildet av Elisabeth Sverdrup. Det har antakelig vært festet noe til veggen, noe som er blitt fjernet, malerier, speil eller hyller i fotografens nyervervete atelier.* Også som 90-åring stiller Elisabeth barhodet. «Uagtet jeg bærer Graahaarskronen sværmer jeg for Frihed, Oplysning, ja, for alt hvad der fremmer Menneskehedens Fremad-skriden til Fuldkommenhed.» Alle skal vite at det å være gammel og grå ikke betyr at hun hører fortiden til. Tvert imot. Tante Lise etterlot fotografiet av seg selv som en påminnelse om hvilke verdier etterkommerne aldri måtte glemme. Opplysning. Frihet. Sannhet.

Stortingsmann Johan Sverdrup mottok portrettet i oktober 1864, vedlagt et langt brev fra sin «hengivne Tante Elise Sverdrup». Med følgende bruksanvisning: «Modtag indlagde Fotografie, som et Sindbillede paa at Originalen stedse i Tankerne er hos Dig; jeg ønsker at Portraitet maae faae Plads over Din Skriverpult.»

* Kort

etter ble det knipset et fotografi fra samme sted: en ung mann sitter nå i den samme stolen, rekvisittene er hansker, spaserstokk og flosshatt, ved føttene hans ligger en sovende hund. Bordet er borte og skuddhullene tettet. Den unge mannen skal være fotografen selv, Ole L. Schartum.

35