MIRAKELPULVERET
Familien von Humbug hAR
TIL dE MERKELI
RVILLET dE sEg
foRTELLE så god
hILsEn
RgRETE og hA
Von hUMbUg
© 2024 CAPPELEN DAMM AS
© Karen Margrete Kilane og Hans Jørgen Sandnes
ISBN 978-82-02-80692-7
1. opplag 2024
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Omslag og illustrasjoner: Hans Jørgen Sandnes
Koloristassistent: Karen von Humbug
Faktasjekker: Willy von Humbug
Sats: Sandnes Media AS
Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2024
Satt i 12 pkt. Le Monde Journal Std og trykt på 130 gram G-print
mirakelpulveret
SEL! ADVARPÅRØMMEN. GALDAME
PASSPÅ:HarværtfengsletMANGEGANGER.
Men ta det med ro. Det skal MYE til at hun der dukker opp i akkurat denne boka.
Sånn. Da vet du det. Nå kan du trygt begynne å lese.
Kapittel 1
132
På skolen er det 132 trappetrinn opp til det gamle biologirommet med utstoppa
ugler og huggorm på glass.
Døra er låst med en hengelås
som kan dirkes opp for den som har masse tid. Og tid –det har jeg!
BIOLOGI
100%
Det er summen jeg får på nesten alle prøvene på skolen. Unntatt i matlaging. Jeg liker best å lage mat som eksploderer, spruter eller popper. Det er ikke sånn mat de vil ha på skolekjøkkenet.
196
Eller 183, om det er regn og jeg hopper over vannpytter.
Det er antallet steg jeg tar fra jeg går ut av skolen til jeg trår inn i bruktbutikken. Jeg får kjeks og et glass saft der hver dag på vei hjem fra skolen. Og så får jeg være førstemann til å se gjennom brukttingene de har fått inn.
10 161,–
Det er summen på den siste regningen mamma fikk
fra herr Nilsen, som bor i det lille huset ved siden av blokka vår. Han har en sånn hage jeg alltid har drømt
om. Noen ganger sniker jeg meg ned til ham for å mate sneglene hans eller mekke på robotgressklipperen,
slik at den stanser om den nærmer seg små pinnsvin.
Jeg mener aldri å ødelegge noe, men alt jeg gjør hos
herr Nilsen ender opp med regning i posten.
Familietallet er nemlig to. Mamma og meg. Mammaen min er en fin mamma. Hun er snill, og så lar hun meg
være i fred slik at jeg kan
holde på med mine egne ting.
Og hun synes herr Nilsen overdriver.
… er tallet slektninger jeg kan besøke nå når sommerferien starter, og mamma jobber. Noen ganger sitter
jeg i leiligheten og ser ned på herr Nilsen. Da dikter
jeg fortellinger om at han er bestefaren min, og at han når som helst vil rope meg inn for eventyr og kakao med krem.
1 + 1 + 3560
Det er nemlig én globus på rommet mitt.
Den står oppå den ene, gamle reisekofferten vår.
I den legger jeg små ting fra fremmede land, som jeg finner på bruktbutikken.
En dag vil jeg også reise.
Til nå har jeg spart 3560 kroner.
Kapittel 2
Besøket på bruktbutikken rett etter skolen, og
timene etterpå, er den beste delen av dagen min.
Jeg gjør det samme hver dag:
• løper til bruktbutikken
• leter gjennom alle hyllene og eskene og
finner ting som folk ikke lenger vil ha
• går rett hjem for å lage tre ostesmørbrød
• koker kakao og visper krem
• kryper inn i teppe-hula mi bak senga
• søker opp filmer, fakta og fortellinger om det jeg har funnet på bruktbutikken
BRUKTBUTIKK Johannessin
De andre i klassen går på fotball, håndball, korps og dans.
Jeg har prøvd alt det der.
Men ingenting er bedre enn å finne små kuriositeter
– rare og vidunderlige ting – fra fremmede steder i verden, og bruke dem som ledetråder. Tingene blir
som små tittehull, jeg føler det nesten er som å reise.
I dag fant jeg dette på bruktbutikken:
• En liten sjiraff i mørkt tre med to halve bein
• En gammel lommebok med en mynt fra Mongolia
• En kaffekopp uten hank. Johannes i butikken sa at koppen var fra Tsjekkia
Det kilte nedover ryggen da jeg gikk hjemover fra bruktbutikken. Snart ville jeg vite noe om sjiraffer, Mongolia og Tsjekkia, som jeg akkurat nå ikke
ANTE NOE OM!
Jeg løp opp de fem trappetrinnene inn til gangen i blokka vår. Raskt fisket jeg opp posten og gikk de 80 trappetrinnene opp til leiligheten.
Det var ikke før jeg skulle balansere kakaoen og
ostesmørbrødene inn til hula mi, at jeg fikk øye på konvolutten som stakk ut mellom aviser, reklame og regninger.
«Til Irene v. H. Larsen».
Det var et tykt brev.
Det var ikke noe vindu med plast foran på brevet, slik det ofte er på de konvoluttene vi får.
Dette var en ekte konvolutt med håndskrevne, vakre bokstaver og forsegling på baksiden.
Hvem hadde sendt et sånt brev til mammaen min, Irene Larsen?
Jeg ville så gjerne åpne den, men samtidig var det jo ikke til meg … Kanskje var det ikke til mamma engang? Hva om det var noen som hadde
bokstavene v og H dyttet inn mellom navnene Irene og Larsen, og som nå satt og ventet på brevet?
Jeg ristet en gang på konvolutten før jeg la den tilbake sammen med avisene og regningene. Så krøp jeg inn bak senga for å lese om sjiraffer.
Da jeg så på klokka igjen, hadde to hele timer forsvunnet.
Først hadde jeg lest på nettsiden til en engelsk dyrepark. Derfra hadde jeg fulgt en lenke til en dyreverngruppe. De igjen viste vei til en nyhetssak om at været på savannen forandret seg, og til slutt fant jeg et gammelt eventyr fra Kenya. Og nå vet jeg for eksempel at sjiraffer har blå tunge og sover med hodet bøyd bakover.
Jeg gjorde det samme med de andre tingene. Jeg fant ut at for lenge siden var det sjørøvere som bestemte over flere byer i Marokko. Og sukkerbiten ble oppfunnet i Tsjekkia.
Men nå hadde det altså gått to timer, og mamma kom snart hjem.
Jeg la de tre nye tingene fra bruktbutikken i kofferten og festet knappenåler på globusen: Marokko, Tsjekkia – og til slutt valgte jeg meg Kenya til sjiraffen.
Så dro jeg for gardinene som skjuler hula mi.
Mamma er opptatt av å ha det ryddig. Hun synes
ikke hula mi er særlig på stell, selv om jeg veldig godt vet hvor alle tingene mine er. I leiligheten vår får aldri
klær, sko eller noe annet lov til å være på vandring, alt har sin faste plass.
Vi har heller ikke så mange pynteting hjemme hos oss. De gangene jeg har kommet i skade for å knuse
noe av mammas greier, har jeg forstått at de få vasene og bildene vi har, er veldig dyre.
– JEG LIKER IKKE HUMBUG, pleier mamma å si.
Jeg fant fram en boks med suppe fra fryseren og tok ut tre biter hjemmelaget focaccia. To biter til meg, en bit til mamma. Som alltid. Det var gulrotsuppe på
planen i dag. Mamma dyrker masse grønnsaker i kasser på verandaen. Jeg leste på suppeboksen: søtgulrøtter høstet i august.
Mamma er nøye. Alt er merket og organisert.
Jeg dekket på bordet, fylte vann i glassene og la fram yatzyblokka og terningene. Hver kveld spiller vi to runder yatzy etter at vi har fortalt hverandre om dagen.
Alt mamma og jeg gjør sammen er stort sett likt hver dag.
– Ingen har tatt skade av litt rutiner i livet, sier hun.
Mamma lever et liv som er akkurat sånn som hun
drømmer om: ALT ER ORDENTLIG! Leiligheten
vår, veska hennes, timeplanene – alt er ryddig. Hun er best på jobben, spiser bare sunn mat, har alltid nystrøkne klær, og vi to har absolutt ingen husdyr.
Tro meg, jeg har prøvd alle varianter av husdyr, men hun synes ikke dyr passer i hus. Forrige måned fant jeg to kakerlakker som jeg laget et lite hamster-
hjul til. Det likte mamma ekstremt dårlig. Hun ringte
rett til SKADEDYRKONTROLLEN. Heldigvis rakk jeg
å gjemme kakerlakkene på et lurt sted før de sprayet hele rommet mitt med gift.
Egentlig kan jeg se det på mamma hver gang det kommer en regning for noe jeg har knust, når lærerne
ringer for å klage på at jeg har besøkt det forbudte
biologirommet, eller når mamma må lappe de hullete bukseknærne mine: Mamma skulle nok helst ønsket at jeg var litt mer som henne.
Men det skal hun ha: Mamma gjør alt hun kan for at jeg ikke skal bli lei meg. Hun kjefter aldri, hun får bare et sånt litt skuffa uttrykk i øynene.
Jeg kom til å tenke på konvolutten igjen.
Tenk om mamma hadde fått en bursdagsinvitasjon?
Det hadde vært hyggelig for henne!
Eller hva om det faktisk var et kjærlighetsbrev?
Jeg smilte og rørte ekstra raskt i suppa: Det hadde nok vært fint for oss to med noen flere folk i familien.
