A.C. Gjersøe
Jernjomfruen
© 2014 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-42988-1 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes og Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,1/12 pkt. Sabon-Roman og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Prolog
16. desember 1981 «Da tenner moder alle lys, så ingen krok er mørk; hun sier stjernen lyste så i hele verdens ørk …» Alice Nord nynnet med til julesangen som ble spilt på radioen og skjøv stekeplaten med berlinerkransene inn i ovnen. Etter å ha lukket ovnsdøren kikket hun bort mot kjøkkenbordet, hvor Jørgen satt i barnestolen og spiste kveldsmat. Brødskiven med brunost var halvspist, og hodet hang tungt ned mot brystet. «Sovner du?» spurte Alice lavt, skrudde av radioen og gikk bort til ham. Varsomt løftet hun ham opp av barnestolen, og den lille kroppen hvilte inntil hennes. Hun hadde ikke hjerte til å vekke ham, så hun bar ham inn i sengen. Bleien var uansett ren, og han kunne sove i trøyen og strømpebuksen. Hun pakket dynen rundt ham, bøyde seg ned og kysset ham på det lubne, allerede sovevarme kinnet. «God natt. Mamma er glad i deg.» Hun hvisket for ikke å vekke ham igjen. Etter å ha forsikret seg om at tåteflasken med vann lå innenfor rekkevidde, listet hun seg ut av værelset. Den lille nattbordlampen lot hun lyse, slik hun pleide. Hun slukket den først når hun selv gikk til sengs. Inne på kjøkkenet ble hun stående og se seg omkring. Det luktet jul i hele huset, men det var et salig rot overalt. Melposer, sukker, eggekartonger og annet hun hadde 5
trengt til bakingen, fylte benken, og ennå var hun ikke ferdig. Det var nok kakedeig til enda et brett med berlinerkranser. Noen minutter og et opprydningsforsøk senere var kakene ferdigstekt, og hun bestemte seg for at hun både fortjente og behøvde en pause i bakingen. Etter å ha fylt kaffe i den siste rene koppen forsynte hun seg av baksten og dumpet ned på den nærmeste kjøkkenstolen. Til tross for at kaffen var lunken, smakte den godt sammen med den varme berlinerkransen, så hun gomlet i seg to til. Berlinerkranser var yndlingsjulekakene hennes. Under spisebordet lå Balder, farens gamle og døve hund, og nå reiste han seg møysommelig. Etter å ha strukket seg, kom golden retrieveren luntende bort, satte seg tett inntil bena hennes og la hodet i fanget. Et par mørkebrune hundeøyne kikket tiggende opp på henne. «Hm, så du kunne tenke deg å smake på baksten, du også?» Hunden fulgte logrende etter henne da hun reiste seg. Hun ga den en berlinerkrans, som forsvant med imponerende fart ned i hundemagen. «Du savner matfar, gjør du ikke?» mumlet hun og klødde Balder i den tykke pelsen rundt halsen. Hun tømte kaffekoppen før hun strødde mel utover kjøkkenbenken og begynte å elte ut den siste kakedeigen. Fra stuen hørte hun noen barn synge på TV. Det var Jul i Skomakergata som ble vist, NRKs julekalender. «… og vi tenner våre lykter når det mørkner, og når alle lyder pakkes inn i vatt.» Hun småsang med på refrenget mens hun trillet deigen til en pølse. «Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner … For da lyser de til kvelden si’r god natt.» Hun hadde hverken sett ham eller hørt ham før hun snudde seg for å hente perlesukkeret. Han måtte ha stått i den lille gangen mellom vindfanget og kjøkkenet mens hun sang. Uten å gi seg til kjenne. Uten å ringe på. 6
«Kay-Ove, er det deg?» Hun måtte beherske seg for ikke å kjefte på ham, for han hadde skremt henne. I løpet av årene hun hadde bodd og studert i Oslo, hadde hun glemt vanen, som hun mente var en uvane, at man her i distriktet ikke ringte på når man gikk på besøk til naboene. Man gikk ganske enkelt rett inn. Ingen tok seg bryet med å låse dørene heller. Kay-Ove stirret på henne gjennom de tykke brilleglassene, fremdeles uten å si noe. Han så yngre ut enn sine atten år. På hodet hadde han en hvit- og grønnstripet strikkelue, og den hengslete ungguttkroppen var pakket inn i en falmet, blå vinterjakke. De kraftige brilleglassene fikk øynene hans til å minne om fiskeøyne, og hun kom til å tenke på kallenavnet de hadde gitt ham da han var yngre. Torsken. Da var veien kort til nok et stygt kallenavn. Hun kikket ned mot Kay-Oves støvler. Snøen hadde smeltet under sålene og etterlatt seg en liten dam på gulvplankene. Hvor lenge hadde han egentlig stått der? Først nå oppdaget Balder gjesten. Hunden spratt opp og bykset logrende mot ham. «Neei!» Kay-Ove rygget tilbake mens han sparket etter Balder. Alice skyndte seg frem og tok tak i hundens halsbånd. «Den er ikke farlig,» forsøkte hun å berolige Kay-Ove, men han lot ikke til å ense henne. Hun skysset Balder inn i stuen og lukket døren. «Mor spør …» Kay-Ove kremtet og skjøv brillen inn mot neseroten. «Mor spør om hun kan låne fire egg.» «Naturligvis kan hun det.» Alice smilte til ham og gikk bort til eggekurven, som sto i vindusposten. «Baker dere?» Kay-Ove nikket kort og stivt. Som vanlig sa han ikke stort. Han dro av seg lua og holdt den frem. Alice forsto at han hadde tenkt å frakte eggene i den. «Du skal få en bolle å ha eggene i.» Hun visste at hvis han protesterte, hadde det ingen hen7
sikt å diskutere med ham. Men han protesterte ikke. I stedet mumlet han et takk, trakk på seg lua igjen og tok imot steingodsbollen med eggene. «Du må gå forsiktig,» advarte hun da hun fulgte ham ut i vindfanget. «Det er glatt ute.» Uten å reagere stavret Kay-Ove over isen mens han holdt bollen tett inntil brystet. Hun ble stående til hun ikke lenger kunne se ham da han forsvant bak den snøtunge granhekken nede ved veien. Da hun hadde lukket døren, oppdaget hun et par blå polvotter som lå på kommoden i vindfanget. Kay-Ove måtte ha lagt dem der da han kom i sted. Hun skulle til å skynde seg etter ham, men ombestemte seg. Hun kunne ta sparkstøttingen bort til Kay-Ove i morgen, så kunne hun slå av en prat med moren hans samtidig. Denne gangen låste hun døren før hun gikk tilbake til kjøkkenet. Kjøkkenet var ryddet, oppvasken tatt og julekakene lagt i kakeboksene. Nå gjensto kun å lufte Balder før hun kunne gå til sengs for kvelden. Han hadde allerede forstått hva som var i vente, og sto klar ved ytterdøren. Forhåpentlig skulle det ikke lange turen til før han fikk gjort sitt fornødne, på denne tiden av døgnet holdt det som regel med en kort tur i bakhagen. Hun festet kobbelet til halsbåndet og åpnet døren. Kulden fikk det til å lugge i nesen, og en titt på gradestokken viste nærmere tjue blå. «Jeg håper du er rask,» mumlet hun og trakk glidelåsen på vinterjakken helt opp. Gårdsplassen var speilblank, så hun hadde strødd en sti av sand ned mot veien tidligere i dag, men Balders poter spant likevel over issvullene før han fikk bykset opp i en snøfonn, hvor han løftet bakbenet. Hun ble stående og småstampe med føttene mens hun lyttet til den stille desemberkvelden. Den eneste lyden som hørtes, var snøen som knirket under støvlene, og det slo 8
henne at det var sant som de sang i barnesangen: Snøen pakket lydene inn i vatt. Noen stemmer i det fjerne fikk henne til å snu seg. Det var folk ute på Øvre Lislestad, den nærmeste nabogården, hvor Kay-Ove bodde sammen med foreldrene. Herfra kunne hun se våningshuset, der det lyste fra flere av vinduene, samt noen av de lave, avlange minkhusene som lå i hellingen ned mot skogbrynet. I flere uker hadde de holdt på med pelsingen på minkfarmen. Det var på denne tiden av året at minkene ble avlivet og flådd. Nå sto bare avlsdyr tilbake i trådburene, og hun kunne høre pelsdyrenes hese skrik. Merkelig. De pleide å fôre morgen og kveld, men ikke så sent som nå. Ellers på døgnet pleide det å være stille blant minkene. Balder hadde tydeligvis gjort seg ferdig, for i en hurtig vending var han nede av snøhaugen og spant av sted over isen, mot veien. Hun strammet grepet om kobbelet, men for sent. Hun hadde ingen mulighet til å holde igjen hunden, og idet bena forsvant under henne, glapp kobbelet ut av hånden hennes. Hun landet på ryggen med et smell, og en stikkende smerte brant i halebenet. Helsike. Hun kravlet seg opp på bena igjen. Hva var det som hadde fått bikkja til å stikke av? Hun haltet ut på veien mens hun speidet etter den. Av gammel vane plystret hun også, enda hun visste at det ikke hadde noen hensikt. Balder hadde vært tunghørt allerede som valp og døv mesteparten av sitt voksne liv. Hun speidet irritert i alle retninger mens hun håpet at Balder skulle komme springende mot henne, men var redd han hadde funnet veien opp til Øvre Lislestad. Det var alltid noe godt å spise rundt minkburene. Forhåpentlig ville Balder komme tilbake av seg selv om kort tid, men hun var redd farens hund skulle stikke ned til hovedveien. Han hørte ikke bilene og kunne bli påkjørt i mørket. En lyd ved granhekken fikk henne til å snu seg. «Balder?» 9
Lettet så hun at snøen raste av treet nærmest innkjørselen. Hunden måtte ha løpt inn i hagen fra baksiden av huset. Igjen plystret hun, og stavret seg mot huset. Først nå kjente hun at det høyre kneet var forslått også. I morgen måtte hun sørge for å strø veien bedre, det … Hun oppdaget skyggen først. Den kom fra et sted bak granhekken. Deretter skikkelsen som kastet seg over henne, men hun rakk ikke å skrike før en hanskekledd hånd presset hardt over nesen og munnen hennes. Panikken og redselen hugg i henne. En arm ble lagt om halsen hennes og bendte hodet hardt bakover. Men hun klarte ikke å skrike om hjelp. Selv om hun prøvde, ble ikke anskriket til annet enn en sydende gurgling langt nede i halsen, som føltes like kvelende som grepet rundt halsen. Hun sparket, men bena traff ikke annet enn is og snø. Hun fektet, klorte, kjempet, men fingrene fant ikke annet enn luft å gripe tak i. Et øyeblikk hang hun i luften, som om hun var vektløs. Så merket hun kreftene som slengte henne i bakken. Hun smalt ned i isen, med tinningen og kinnbenet først. Det singlet i skallen, tankene ble sugd innover og ble hvite. Så stilnet redselen. * Den godslige skomakeren ser inn i TV-ruten. Smiler. På disken hans, mellom alle skomakersakene, ligger adventsappelsinen. «Nei, det er ikke lenge til julaften. Hvor lenge er det, da? Hva er det jeg sa? Fire dager, sa jeg ikke det?» Han tar frem appelsinen og teller nellikspikerne. «En, to, tre, fire, fem. Så må vi ta vekk den ene, vet du, som vi pleier å gjøre.» Han fjerner den ene nellikspikeren og legger appelsinen fra seg igjen. Smiler forventningsfullt. Blunker. «Da er det fire, bare fire dager igjen til jul.» 10
Lav, monoton barnegråt blandet seg med avslutningsvignetten for kveldens episode av Jul i Skomakergata. Gråten var ikke lenger høy og krevende slik den hadde vært i begynnelsen, eller hikstende og fortvilet som den var blitt etter hvert. TV-skjermens flimrende, blå bilder avspeilet seg i de blanke, apatiske barneøynene. Først en smilende, pen dame som med vennlig stemme annonserte at barne-TV var over for i kveld, og at de nå skulle gå videre i sendeskjemaet. Deretter bilder og lyd som ikke var ment for et barnesinn. Gutten satt på et teppe på tregulvet. Vedovnene var for lengst brent ut. De elektriske holdt den verste vinterkulden ute, men gulvene var kjølige og værelsestemperaturen knapt femten grader. Barnet hadde trøye på, men ikke bleie eller strømpebukse. Begge deler hadde han besværlig klart å trekke av seg etter at stumpen var blitt sår av den fulle bleien. Men nå måtte han stadig sjeldnere tisse. Han reiste seg fra plassen foran TV-en, der den lille bamsen, den blåblomstrete barnekofferten og den tomme tåteflasken lå, og stabbet mot kjøkkenet. Gulvet var kaldt under de nakne barneføttene, og den stille gråten ble klagende. På kjøkkengulvet lå melkekartongen. Han bøyde seg ned og grep tak i den med de butte hendene, for så å bære den med seg inn på soveværelset. Han dumpet ned på dynen, som han hadde trukket ned på gulvet. Ved siden av ham lå en åpnet pakke med Marie kjeks som hadde smulet utover. Han klarte ikke å holde melkekartongen mens han sugde på hjørnet hvor han tidligere hadde klart å gnage hull, men da gutten la seg ned, fikk han det til. Melken lesket den tørre munnhulen, men dråpene som kom ut, var for få til å stilne tørsten. Etter å ha stukket en kjeks i munnen forsøkte han å gnage større hull på kartongen. 11
Med hell. Dynen ble fuktig, men melken og kjeksen hadde i det minste mettet magen hans for en liten stund. Søvnig krøp han sammen på dynen, la armene om puten og lukket øynene. Han hadde sluttet å rope på mamma. Ingen hørte. Ingen så. Ingen kom.
Del I Glasshimmelen
1
«Helvete.» Ida Gabler skrudde vindusviskerne på fullt, men regnet frøs likevel til is på frontruten. Hun burde ha stanset og skrapet den, men foreløpig hadde hun sikt, selv om den minsket for hver gang vindusviskerne knirket over glasset. Det var uansett ikke langt hjem, og det var så vidt den gamle, gule Micraen hennes sneglet seg fremover på holkeføret. Regnet hadde lagt seg som et pansret islag over bilen, og alt annet. Da hun skrudde på bilradioen, anbefalte den lokale radiostasjonen at folk holdt seg hjemme dersom de absolutt ikke måtte bevege seg utendørs. Mørkt var det også, enda klokken ikke var 16.30 engang. Inne i byen var det trafikkaos, men hun var heldigvis ikke blant de av Tønsberg Tidendes journalister som måtte dekke trafikkuhell og andre problemer som oppsto som følge av det underkjølte regnet. Hun nærmet seg hagesenteret som lå ved rundkjøringen på Gauterød da hun oppdaget at en bil et stykke foran henne hadde havnet i grøften. En redningsbil med roterende, oransje varsellamper var kommet til stedet, men da hun passerte, så ikke ulykken alvorlig ut. Etter å ha blinket seg ut av rundkjøringen, fortsatte hun bortover Åsgårdstrandsveien, før hun noen minutter senere tok av mot Skallevold. Men selv om hun kjørte sakte, hadde hun for stor fart inn i krysset og over bakketoppen. I neste øyeblikk seilte hun av sted. Hun hugg inn kløtsjen 15
samtidig som hun bremset, men uansett hva hun gjorde, var det som om bilen levde sitt eget liv. «Å, svarte …» Hun ropte ut da hun oppdaget en bil på vei i motsatt retning. Det måtte gå galt, selv om hun sto i setet og bremset så hardt hun kunne samtidig som hun forsøkte å rette opp bilen. Hun visste at hun ville treffe den møtende stasjonsvognen, og da det uunngåelige var et faktum, knep hun øynene igjen. Kroppen ble slengt fremover, bilbeltet rykket til over skulderen og brystet, før hodet ble slengt bakover mot nakkestøtten. Så opphørte all bevegelse brått. Fortumlet åpnet hun øynene. Hun hadde forventet å høre den smadrende, skjærende lyden av metall som ble most mot metall, men i stedet lød bare et hult dunk. Motoren durte fremdeles, og da hun kikket ut av frontruten, så hun at hun hadde havnet i grøften. «Vi håper dere vil komme i julestemning av denne go’låta,» jublet radioverten og dro i gang Mariah Careys All I want for Christmas is you. Ida slo av tenningen. Etter et mislykket forsøk på å åpne døren på sin side ålte hun seg over girspaken og dro i dørhendelen på passasjersiden. Det knaste i is da hun etter noen forsøk fikk presset døren opp. Hun kravlet ut av bilen, som hadde havnet i en grøft på venstre side av veien. Føreren av bilen hun hadde vært nær ved å kollidere med, hadde tydeligvis gitt blaffen i å se hvordan det hadde gått med henne, i hvert fall var hverken bilen eller føreren å se. Fremdeles skjelven bøyde hun seg inn i bilen etter skulderbagen, der mobilen hennes lå. Noen tastetrykk senere hadde hun lett seg frem til Pappa i kontaktregistret. Hun ventet utålmodig på at han skulle ta telefonen. På denne tiden var han sannsynligvis opptatt i sauefjøset, så kanskje hun burde ringe Falken i stedet? «Ja?» 16
Hun ble lettet da hun hørte farens stemme. Som vanlig sa han aldri annet enn ja når han tok telefonen. «Hei, pappa, det er Ida.» I bakgrunnen hørte hun sauene breke. «Ja, det ser jeg.» «Pappa, jeg har vært litt uheldig.» Hun fortalte hva som hadde skjedd, og at hun var uskadet, men at bilen lå i grøften. «Jeg kommer.» «Men er du ikke hos sauene?» «De kan vente. Jeg kommer nå.» Det tok ikke mange minuttene før hun hørte den grove duren fra farens traktor nede i veien. Like etter stanset den grønne John Deere-en ved siden av henne, og faren hoppet ut av førerhuset. «Hvorfor parkerte du der, da?» Faren måtte rope for å overdøve motorduren, men blunket til henne, før han halte frem kjettingen, festet den først i fronten på traktoren, deretter i Micraens slepekrok, før han tok plass bak rattet igjen. Kort tid etter var bilen hennes oppe av grøften. Faren åpnet traktordøren og klatret ned stigtrinnene igjen, før han tok en rask runde rundt bilen hennes. «Den ser uskadet ut. Klarer du å kjøre hjem, tror du?» Hun nikket og holdt tommelen opp. Hun kjørte inn på den smale veien som førte til foreldrenes gård. Da hun for over ti år siden flyttet hjemmefra, hadde hun aldri trodd at hun noen gang skulle flytte tilbake til Sandø igjen, men slik var det blitt. Det var riktignok bare en midlertidig løsning, men det føltes likevel rart. Det var annerledes å kjøre denne veien og vite at hun skulle hjem enn om hun bare skulle på besøk. Det hadde omsider sluttet å regne da hun kom ut av den tette og høyvokste granskogen, og foran henne kom gårdstunet på Sandø til syne. Hun satte fra seg bilen foran vedskjulet idet foreldrenes hunder kom stormende. De to bor17
der colliene pleide å være med faren i fjøset, og da hun åpnet bildøren, kjempet de om å være den første hun klappet. Begge luktet sau. Fjøslukten hang alltid tungt i luften på Sandø, selv om den var mest påtrengende i tiden rundt fôring. «Ja, dere er fine, begge to.» Hun klødde på både Zeb og Uno mens de logrende hilste henne velkommen, før Uno sprang tilbake i sauefjøset. Zeb, derimot, var en aldrende hund og fornøyd med å kunne bli med henne inn i varmen. Faren hadde ikke rukket å strø gårdsplassen etter regnet, så hun stolpret seg frem i brøytekanten, hvor det var lettere å holde seg på bena. Da hun nærmet seg bryggerhuset, kikket hun inn i et av stuevinduene, der en julestjerne lyste opp i desembermørket. Hun kunne se farmoren vanne julegledene hun hadde stående i vindusposten, og da den gamle fikk øye på henne, vinket de til hverandre. Hun skulle bort til henne senere i kveld. Hun hadde lovet å hjelpe henne med å ta ned julepynten fra loftet, men først måtte hun ha mat. Hun var skrubbsulten. Det var stille i huset. Moren hadde kveldsvakt på fødeavdelingen på sykehuset, så foreldrene hadde allerede spist, men middagen sto fremdeles på ovnen. Etter å ha forsynt seg med kjøttkaker og tilbehør satte hun seg ned ved kjøkkenbordet og åpnet den bærbare PC-en. Hun klikket seg inn på nettet og sjekket Tønsberg Tidendes nettsider mens hun spiste. Nyhetene som lå øverst, dreide seg i hovedsak om alle utforkjøringene og problemene det underkjølte regnet hadde skapt, og etter å ha surfet rundt på andre nettaviser åpnet hun dokumentet hvor hun hadde lagret reportasjen hun skulle levere i morgen. Hun pusset litt på språket, slettet og la til noen setninger. Den siste tiden hadde hun jobbet med en reportasjeserie om det å miste noen som sto en nær, og den første av tre deler skulle trykkes i avisens førstkommende helgemagasin. Dem hun hadde intervjuet, hadde alle sterke historier 18
å fortelle, og denne uken hadde hun intervjuet en kvinne som hadde mistet datteren sin i kreft. Datteren hadde akkurat fylt fem år da hun døde av leukemi. Zeb, som hadde lagt seg under kjøkkenbordet, reiste seg og stirret forhåpningsfullt på henne. «Kjøttkaker smaker bedre enn hundemat, gjør det ikke?» mumlet hun, anrettet de siste middagsrestene på tallerkenen og satte den på gulvet, ved siden av hundenes vannskål. Det var bedre at restene forsvant i hundens mage enn i hennes. Hun skrådde over tunet og bort til det rødmalte bryggerhuset. Utvendig var farmorens hus allerede pyntet til jul: På døren hang en barlindkrans, dekorert med blanke juletrekuler i rødt, grønt og blått. Juleneket hadde farmoren også satt opp, på en staur ved siden av fuglebrettet, som var godt synlig fra kjøkkenvinduet. Ida banket på døren og gikk inn i vindfanget. «Farmor, det er bare meg,» sa hun høyt og tok av seg parkasen mens hun snuste inn duften i bryggerhuset. Det luktet nykokt lammerull. «Lager du rull?» spurte hun og gikk inn i kjøkkenet, der farmoren sto foran komfyren. «Så godt det lukter.» Farmoren smilte og løftet lammerullen, som var pakket inn i et glasshåndkle, opp av kjelen. «Så snilt av deg å komme, Ida. Jeg skal bare legge rullen i syltepressen, så kan vi gå opp på loftet.» «Jeg kan bære ned julepynten mens du lager ferdig rullen,» foreslo Ida. «Vil du? Da setter jeg over kaffen så lenge.» Ida åpnet døren til loftskottet og hengte den svarte metallommelykten opp i en krok på veggen. Eskene med julepynt sto der farmoren hadde sagt, bak en eske fylt med bøker. Hun skjøv den til side og åpnet den ene esken med pynt for å se om musene hadde hatt fest. Heldigvis ingen 19
muselort eller andre tegn på at det hadde vært mus i esken. Så heldige hadde de neppe vært i hovedhuset. Der ble noe av julepynten musespist hvert år. Idet hun skulle til å trekke esken ut av kottet, var hun uheldig og skumpet borti et gammelt syskrin. Det hadde to lokk, og det ene åpnet seg. Hun skulle til å lukke det igjen, men stanset opp da hun oppdaget at det lå et svarthvittfotografi i skrinet. Hun hektet lommelykten ned av kroken og lyste mot bildet. Fotografiet var falmet, og nokså lite, men det så ut til å være av en familie. I bakgrunnen sto en kvinne og mann, foran dem tre barn. Alle fem smilte og myste mot fotografen, som om de hadde solen i ansiktet. Kvinnen var mørkhåret og kledd i en lys sommerkjole, mannen bar dress. Barna; de to eldste var jenter, hadde hvite sløyfer i håret og like kjoler. Det yngste barnet, en rundkinnet gutt, var iført skjorte og kortbukser med seler. Hun kunne ikke huske å ha sett fotografiet før og visste ikke hvem som var avbildet. Farmoren likte å snakke om gamle dager, så hun la fotografiet ned i syskrinet igjen og bestemte seg for å ta det med ned i stuen. Kanskje farmoren kunne fortelle hvem som var avbildet. Farmoren hadde satt frem kaffekopper og asjetter på salongbordet da hun kom ned igjen. «Skal du ikke spare julebaksten til jul?» spurte Ida og smilte. Farmoren hadde tradisjonen tro bakt syv slag, i tillegg til hvetekake og julekake, som hun nå hadde skåret opp og smurt med godt smør og lagt geitost på. Farmoren blåste av henne. «Det var slik det var før. Det er nå de smaker best, vet du.» Ida fant plassen sin i sofaen, og farmoren satte seg i den eplegrønne, slitte ørelappstolen, slik hun pleide. Kaffen var allerede skjenket i. De ble sittende og prate om løst og fast, slik de pleide da hun var yngre og bodde på gården. Farmoren hadde bodd 20
i bryggerhuset så lenge Ida kunne huske, og da hun gikk på skolen, hadde søsteren og hun alltid pleid å få et måltid hos henne før de gjorde lekser. Hjelp til skolearbeidet hadde de også fått. Farmoren satte fra seg kaffekoppen på skålen. «Hvordan har du det, Ida?» «Jeg har det bra,» svarte hun fort og tygget i seg julekaken hun akkurat hadde forsynt seg med. For å unngå flere spørsmål, reiste hun seg. «Jeg fant noe på loftet som jeg ville vise deg.» Hun hentet syskrinet. Farmoren så forbauset ut. «Det er jo det gamle syskrinet mitt.» Ida satte seg ned i sofaen, tok skrinet på fanget og åpnet det. Foruten fotografiet lå det noen gamle trådsneller, en nålepute og en rull med mellomverk der. «Jeg fant dette fotografiet,» forklarte hun og rakte det til farmoren. «Og ble nysgjerrig på hvem som er avbildet.» Farmoren tok imot bildet, skjøv de runde brillene lenger inn på nesen og myste mot bildet. Ida slo på leselampen bak henne, så hun skulle se bedre. Noe forandret seg i farmorens ansikt, og Ida forsto at hun gjenkjente familien. Men i stedet for å lyse opp, trakk farmorens blikk seg innover og ble fjernt. Hun fortsatte å stirre på fotografiet, men det var som om hun så uten å se. «Farmor?» Farmoren rykket til og smilte, men øynene hennes var blitt fuktige. «Ja, jeg vet hvem de er,» sa hun tankefullt og hvilte pekefingeren på den mørkhårede kvinnen. «Det er Sara, søsteren til bestefaren din. Og mannen hennes, Isaac, og deres tre barn.» Hun pekte på hvert av de tre barna. «Elisabeth. Ester. Og lille Aron.» Ida angret i det samme på at hun hadde vist farmoren bildet. Hun burde kanskje ha forstått at det var bestefarens familie, som alle døde under den andre verdenskrig. Hun selv hadde vært tolv år den gang hun fikk vite hvilken tragedie som hadde rammet bestefarens familie. Da fikk hun også vite at bestefaren var jøde og at hele hans familie var 21
blitt arrestert under krigen, for deretter å bli deportert til den tyske konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen. Bestefarens søster og barna hennes ble sendt direkte i gasskammeret. Mannen på bildet, Saras ektemann, ble bedømt som arbeidsdyktig ved ankomst til leiren og satt til tvangsarbeid, men døde senere i leiren. Bestefaren hennes ble også arrestert, men unngikk å bli deportert fordi han var gift ‘arisk’ med farmoren hennes. Farmoren lot fingrene gli over fotografiet. «Bildet lå i syskrinet den gangen jeg fikk det. En venninne av Sara hadde lovet å ta vare på det, men ga det til meg etter krigen, da det ble klart at hverken Sara eller noen i familien hennes ville komme tilbake.» Hun tidde og holdt kakefatet frem. «Du må ikke være så beskjeden, Ida. Ta en kake til.» Ida flyttet syskrinet vekk fra fanget. «Det er et fint skrin,» sa hun og tok en kake til, selv om hun var mett. «Synes du det er pent? Kanskje du vil ha det?» Ida ble brydd. Hun hadde ikke ment det slik. «Jeg vil bli glad hvis du vil ha det,» fortsatte farmoren. «Du kan ha sysakene dine i det.» Ida hadde ikke hjerte til å si at hun ikke trengte et syskrin. Hun hverken sydde eller broderte, men kanskje hun kunne bruke det til noe annet. Hun smilte. «Tusen takk, farmor.» Ida trakk en utvasket t-skjorte over hodet, tente nattbordlampen og krøp opp i sengen. En snute skjøv opp soveromsdøren idet hun skulle til å trekke dynen over seg, og Zeb kom tassende inn, tok sats, hoppet opp i sengen og la seg så tett inntil henne han kunne. Hun klødde ham i den store, hvite kragen. «Det lukter sau av deg,» småskjente hun, men det var koselig å ha hunden der. Foreldrene hadde alltid hatt gjeterhunder, de var til uvurderlig hjelp når sauene skulle drives eller sankes om høsten. Men de var også familiehunder som visste å nyte livet når de ikke var på jobb. Zeb lå urørlig ved siden av henne. Øynene ble fort sma22
lere, og ganske snart lå han og småsnorket. Selv ble hun liggende og se seg om i det som hadde vært rommet hennes da hun bodde hjemme. Sengen var den samme; en hvit brisk som ellers ble brukt til gjesteseng. De panelte veggene hadde den samme himmelblå fargen som hun hadde valgt da hun var barn, og grangulvbordene var fremdeles ubehandlet. Pulten hennes sto også der den pleide. Bildene på veggen var også de samme. Moren hadde tydeligvis ikke sett noen grunn til å fjerne de søte, men barnslige bildene av katter, hester og en plakat av et kyssende par i et stillehavsparadis. Alt var som før på Sandø, likevel var alt annerledes. Huset luktet slik det hadde luktet da hun bodde hjemme, og det hadde de samme lydene som den gang. Faren hadde arbeidet sitt på gården, mens moren jobbet deltid som barnepleier på føde- og barselavdelingen på sykehuset. I bryggerhuset bodde farmoren, og i fjøset sto sauene. Men hun var ikke den samme som da dette rommet hadde vært hennes. Mobilen, som lå på nattbordet ved siden av sengen, ga fra seg to små pling. 1 melding mottatt. Displayet viste et nummer hun kjente godt, men som hun hadde fjernet fra kontaktlisten. Meldingen slettet hun uten å ha lest den, før hun fant frem øreproppene og åpnet musikklisten på mobilen. Melissa Horns lavmælte, inderlige stemme fløt ut i ørene hennes: Jag går i vinterskor på hösten, alltid förberedd för storm. Jag kan tänka tills det knappt finns nått kvar, jag har känslor utan uppehåll. Ida lukket øynene, pløyde hendene inn i Zebs myke manke og hvilte hodet mot hundemagen. Jag saknar dig mindre och mindre.
2
Norli bokhandel, Tønsberg Rebecca Holck signerte boken og ga den tilbake til den middelaldrende kvinnen. «God jul!» Nestemann i signeringskøen rykket frem, en yngre kvinne med like rødt hår som hennes eget. «Hei. Vil du at jeg skal skrive en hilsen i boken?» Hun klarte ikke lenger å være personlig overfor dem som ønsket å få en bok signert. Hun stilte det samme spørsmålet hver gang og skrev den sammen hilsenen hver gang, om leseren ikke ønsket noe annet. Men hun forsøkte i det minste å smile forekommende. På bordet foran henne lå to stabler av den nye boken hennes, Glasshimmelen 2, som ble lansert med brask og bram for noen uker siden. Den selvbiografiske romanen var den andre av fire bind som var planlagt utgitt, og forlaget hadde ikke sugd på labben da de skulle trykke det første opplaget. Femten tusen bøker mente de ville være passende, ettersom bind én var blitt en suksess, både hos leserne og hos litteraturanmelderne. Men det hadde kostet, og stadig oftere den siste tiden hadde hun lurt på om suksessen var verdt prisen hun betalte. «Den er til søsteren min,» forklarte kvinnen foran henne, som rødmet en tanke. «Og hva heter søsteren din?» «Ulrikke.» 24