Legdebarna 1 - Glassmaleriet by Cappelen Damm AS

Legdebarna 1: Glassmaleriet 2: Brennemerket – i salg fra 19. oktober 2009

Glassmaleriet Trude Brænne Larssen

© 2009 CAPPELEN DAMM AS © 2009 Trude Brænne Larssen ISBN 978-82-02-30186-6 1. opplag 2009 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsillustrasjon: Ingun Mickelsson Omslagsdesign: Sissel Boniface Vignettfoto: Bård Løken/NN/Samfoto Forfatterfoto: Helle K. Hagen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Norhaven A/S, Danmark, 2009 www.norskeserier.no Send e-post til forfatteren: trudebl@online.no

Forord Sommeren 2006 trådte jeg for første gang i land på Bliksvær – en øy ute i Vestfjorden, omkring en times båttur fra Bodø. Fra sjøsiden så øya ugjestmild og karrig ut, og at vi ankom i piskende regnvær, gjorde ikke førsteinntrykket bedre. Vi var en gruppe på tjuefem mennesker – tanter, onkler, kusiner, fettere og tremenninger – alle etterkommerne etter min bestefar Hartvig. Vi var kommet for å oppsøke bestefars røtter og se stedet der han vokste opp som legdebarn i mellomkrigstiden. Lenger er det ikke siden barn som sto på bar bakke, var overlatt til sin egen skjebne. Å komme «på legd» var ikke bare en skam, men for de fleste også en tragedie. Mange fosterfami5

lier behandlet legdeunger som rene slaver. Likevel ble man ansett som heldig hvis man slapp å være «på omgangslegd». Da bodde man noen uker av gangen på hvert sted, for så å flytte videre. Bestefaren min var en av de heldige. Og ikke nok med det, på gården ute på Bliksvær fikk han en god oppvekst. Det var ikke alle forunt. Familien reiste ut til bestefars paradis i skuta «Faxen» – den samme båten som han selv reiste med for åtti år siden. Det stusslige førsteinntrykket vi fikk av Bliksvær, forandret seg til målløs beundring, da vi neste morgen fikk se øya i all sin sommerprakt, i strålende solskinn. Det er min bestefars skjebne som har inspirert meg til å skrive historien om legdebarna, men selv om man kan finne likhetstrekk, er det ikke bestefars barndom jeg har valgt å beskrive. Det er fortsatt for nært. Stedene jeg har skildret i denne fortellingen, er inspirert av steder jeg har besøkt i Nordland – Kjerringøy, Bodø, Bliksvær og andre plasser, men fordi dette kunne skjedd hvor som helst, har 6

jeg valgt å begynne fortellingen på den oppdiktede kystbygda Skrinnvær. Horten i mars 2009 Trude Brænne Larssen

Djupe åretak Ta fine djupe tak med gamle åra i rustent vatn dær ein færing glir Stilt i havet Dær kan du høre årepinnan knirke på tofta mens åran går lik åran som går Holdt av knotåte hender Lytt tel takan når bladan sønke djupt nedi vatnet og driv båten fræm Til ei strand og ei hamn Så kan du nok vente at båten kjæm inn når det blir kveld og sola går ned Kaptein på eiga skip Roger Pedersen 8

Kapittel 1 Skrinnvær, nord for Bodø, 1868 «Du vet ikke hvor jeg er!» Karoline rettet seg i ryggen, klappet kua på flanken og sendte den to år eldre broren et oppgitt blikk. «Hva er det du snakker om? Og hva er det du tenker på, som kommer flyende inn i fjøset når jeg sitter og melker? Du vet hvor skvetten Hjertros er. Om hun hadde sparket til melkespannet …» «Du har ikke sett meg,» avbrøt Lars heseblesende. Han var vill i blikket. «Hører du?» Karoline plantet nevene mot hoftene. «Nei, nå får du gi deg! Ber du meg om å ljuge for deg? Hvorfor skulle jeg …» «Vær så snill! Så lover jeg at jeg skal ta fjøsstellet, både i kveld og i morgen tidlig. Du kommer ikke til å angre, Karoline. Jeg …» 9

Lyden av ujevne skritt ute på tunet fikk ham til å tie. Før Karoline visste ordet av det, hadde han heist den lange, ulenkelige kroppen sin opp gjennom høyluken. Det drysset boss og anger fra kantene, så ristet det lett i plankene som skilte loftet fra fjøset. Hjertros trampet urolig og rullet med øynene. Da det et øyeblikk etter gikk i fjøsdøra, hadde støvet knapt rukket å legge seg. Lars hadde hoppet ut av den lille gluggen på sørsiden av fjøset, og var sikkert for lengst på vei over kløverenga mot krattskogen som vokste et stykke bortenfor gården. Faren kom trampende inn. «Har du sett han Lars?» «Nei. Jeg aner ikke hvor han er, jeg.» Løgnen gled over leppene hennes som en liten, blank fisk. Tonefallet var dirrende lyst. Hun hadde ikke tenkt å svare usant – det kom helt av seg selv. Det var ikke nødvendig å snu seg for å vite at faren sto og sjanglet. Han hadde vært og forsynt seg av brennevinet igjen. Selv om Karoline var sint på storebroren sin, unte hun ham ikke å bli utsatt for farens vrede. Når far var drukken, var det aldri godt å si når svartsinnet fikk overtaket på ham. «I svarte, steikende helvete!» Han slo neven i fjøsveggen så det dundret, og bannet igjen. Karoline var raskt nede på huk og 10

fikk hanket opp melkebøtta. Det var ikke et øyeblikk for sent, for nå trampet Hjertros sidelengs, mens hun rautet og bar seg. «Far, da …,» ymtet hun forsiktig. «Han tykje!» Karoline tvang seg til ikke å høre etter. Slike ord kunne påkalle alskens svartemakter, det hadde hun lært av presten. Det var slike usynlige smådjevler som førte ulykke med seg. Når melka surnet før tiden, når smøret ble vassent og emment i smaken, når det gikk mark i melet … det var alltid svarte, små demoner som hadde skylden. Men før det igjen, var det den som ikke hadde voktet tungen sin. «Hva skal jeg gjøre?» klagde faren. Sinnet var glidd av ham nå. Det var slik han var – brå som et uvær det ene øyeblikket, mild som en sommerdag det neste. «Hva mener du?» «Han Lars skulle være med på sjøen. Jeg har lett overalt, men han er som sunket i jorda!» «Han er sikkert ikke så langt unna.» Innvendig raste hun mot broren, som hadde sneket seg unna pliktene sine igjen. «Du skal se han dukker opp hvert øyeblikk.» Faren plirte mot henne med rødkantede øyne. «Tar du meg for å være dum?» «N-nei, far, jeg mente det ikke slik!» 11

«I-hikke skap deg,» snøvlet han ulykkelig. «Jeg vet nok hva du tenker. Du mener jeg er udugelig. At jeg ikke –» «Hold opp, far! Noe sånt har jeg aldri tenkt.» Karoline snudde seg bort så han ikke skulle se harmen og fortvilelsen hennes. Hun holdt ikke ut at han tedde seg slik, så stakkarslig og full av selvmedlidenhet. Den uvanen hadde han hatt så lenge hun kunne huske, og det ble alltid verre når han hadde smakt på det sterke. Enda verre hadde det blitt etter at han nær hadde mistet det ene beinet på havet for drøyt et år siden. Etter det hadde de ikke hatt bruk for ham på færingen til væreier Wolden. Væreieren foretrakk unge, friske karfolk som kunne ta i et tak. Hun kjente en sydende harme mot Lars, som hadde latt henne i stikken igjen. Alltid sprang han sin vei! Som om ikke hun også lengtet etter en fristund, etter spas og moro! Hun var seksten år, snart sytten, og ville hatt like stor glede som ham av å gå på dans sammen med andre ungdommer. Men hun fikk seg ikke til å gjøre det, for hun visste at da ble det enda mer strev for moren. «Uten Lars blir det byggsuppe til kvelds,» klagde faren. «Og i dagene som kommer også.» Karoline kjente det hogge til i magen. Byggsuppe! Faren snakket som han hadde vett til. Det var knapt mer enn støv igjen i det bulkete spannet 12

der moren oppbevarte det dyrebare kornet. Det hadde faren allerede glemt. Det var mindre enn et døgn siden hun hadde kommet hjem fra krambua, oppløst i tårer. Før hun trasket opp den skjeve trammen, hadde hun prøvd å stagge gråten, mest av hensyn til småsøsknene. Men da faren brummet at det drøyde i lengste laget før hun fikk satt fram kveldsmaten, maktet hun ikke å holde fortvilelsen tilbake lenger, og brast i gråt. Syversen i bua hadde ikke villet la henne skrive flere varer på bok. Hun kom aldri til å glemme ydmykelsen. Krambua hadde vært stinn av folk, slik den pleide å være på slutten av dagen. Og Syversen hadde sagt det høyt og tydelig, slik at alle hørte det. «Nå er det slutt med å skrive på bok for dokkers del.» Karoline hadde ikke sagt et ord. Bare snudd på hælen og gått, mens hun krampaktig prøvde å holde hodet høyt. Derfor hadde hun kommet tomhendt hjem. Det ble ikke noe byggsuppe på dem med det første, nei. «Jeg skal bli med deg på sjøen, far.» Hun forsøkte å gjøre stemmen glad, slik at han ikke skulle merke hvor lite lysten hun var på å skjøtte brorens plikter i tillegg til sine egne. Nå ville hun ikke få stoppet de hullete sokkene til Nils i dag heller. 13

«Kvinnfolk har ikke noe på sjøen å gjøre,» brummet faren surt. «Nei, folk sier det. Men da vet jeg ikke annen råd enn at du får velge: La fisken stå i garnet, eller ta meg med, så vi kan få den inn.» Hun greide ikke å skjule at hun var ergerlig, enda hun visste at faren ikke likte det. Når som helst kunne han fly i flint, gi seg til å banne og slå i veggen. Men det tålte hun alltids. Han la ikke hånd på henne. Ikke nå som hun var konfirmert, og ble regnet som voksen. «Står du der og svarer meg, jente?» Karoline bet tennene sammen. Nå visste hun at det var like før. Vil du heller at jeg skal rømme, slik som Lars gjorde? tenkte hun, men hun sa ingenting. «Du har å akte far din!» hauket han med sprukken røst. «Lærte du ikke det da du gikk for presten?» Å, jo da. De hadde pugget katekismen. Hun hadde lært Luthers forklaringer, og visste at hun skulle hedre dem som hadde gitt henne livet i gave. Men katekismen og Bibelen sa ikke noe om hvor vanskelig det kunne være. «Jo, far,» svarte hun spakt. Han myste på henne med svømmende blikk. Han måtte være fullere enn hun hadde trodd. «Så hva somler du etter?» 14

Hun stirret på ham. «Vil du ha meg med likevel?» Faren skar en grimase. «Vil og vil … Med den latsabben du har til bror, har jeg ikke noe valg. Bær opp melka, så går jeg ned og gjør klar båten imens.» Karoline overveide å minne ham på hva han mente om kvinnfolk i båt, men våget det ikke. Hva skulle det være godt for? Selv kunne hun alltids gå sulten til sengs, men det var verre med de små – særlig Nils, som var skremmende tynn etter vinteren. Dersom veslebroren ble syk igjen, kunne det koste ham mer krefter enn han hadde. «Jeg kommer straks, far!» Hun la trelokket på melkebutten og hastet ut av fjøset. Sola sto allerede lavt på himmelen. Om ikke lenge ville tidevannet snu. De hadde ingen tid å miste. Moren sto krumbøyd med ryggen til, da Karoline kom inn i det vesle kjøkkenet. «Så, der er du.» Hun løftet en hånd og strøk en hårlokk tilbake fra pannen. «Da kan vi omsider komme i gang.» Karoline kjente et smertefullt press over brystet. Brødbaksten! Hun hadde lovet å hjelpe moren med den når hun var ferdig i fjøset. Ryggverken gjorde det vanskelig for moren å blande og elte deigen. 15

Karoline hadde så vondt av henne. Hele livet hadde moren strevet og slitt – kanskje enda tyngre enn folk flest, for hun var spedbygd og ikke særlig sterk, verken kroppslig eller til sinns. Hun gjorde sitt beste, stakkar, men når utfordringene ble for harde, hadde hun lite å møte dem med. Da falt hun som regel sammen, og sank ned i et tungsinn som det kunne ta dager å få henne ut av. Det siste moren trengte, var stein til byrden. Karoline sukket. Hva skulle hun gjøre nå? På golvet satt femårige Nils og hans to år eldre søster, Gunhild. De lekte med kongler og småstein som de hadde samlet i en gammel tinneske. De store konglene var kyr, og de små var sauer. Karoline så med et halvt øye at Gunhild var i ferd med å bli lei av leken. Det brygget opp til krangel, men det hadde hun i hvert fall ikke tid til å ordne opp i nå. «Vil du leke med oss, Karoline?» spurte Nils håpefullt. «Nei, jeg kan ikke nå.» Hun vendte oppmerksomheten mot moren igjen. «Jeg kommer snart!» presset hun fram, ute av stand til å møte blikket hennes. Hun visste nøyaktig hvordan det var: overrasket og oppgitt. «Men jeg skal hjelpe deg med eltingen snart, mor. Jeg lover!» «Hva mener du? Jeg har allerede rørt ut gjæren. Jeg kan ikke vente!» 16

Karoline var allerede på vei ut i gangen igjen. Hun trakk sjalet bedre rundt skuldrene. «Jeg er tilbake innen sola står over Landego. Brennsikkert! Bare begynn, du. Jeg kommer når du begynner å elte.» «Karoline, hva skal dette be–» Morens tirade ble klippet av idet Karoline smelte den værbitte ytterdøra igjen etter seg. Den vonde strammingen i magen ville ikke gi slipp. Moren hadde all grunn til å være sint, men det var ingen vits i å kaste bort tiden på lange forklaringer. Faren trengte hjelp med garnene. Hvorfor ba ikke moren Marte hjelpe til med brødbakingen? Marte var den eldste av småsøsknene hennes, en snart femtenårig fole, full av villskap og løyer. Hun pleide ikke å være vanskelig å be, og var ikke den som snek seg vekk for å slippe å ta i et tak. Den sniken Lars! Han skulle få høre det. Hun hadde fått nok! Ikke bare måtte hun utføre pliktene hans, men han forventet attpåtil at hun skulle lyve for ham! Aldri mer, svor hun rasende. Enten fikk han bidra med sitt, eller han fikk dra og søke seg plass på en gård. Hun var kommet nesten ned til sjøen nå. Faren ramlet rundt nede i fjæra. Han hadde skjøvet båten ned rullestokkene nedenfor båthuset. Nå 17

kavet han for å trekke den til seg, slik at han kunne slenge et bein over ripa og komme seg om bord. Var han blitt enda fullere mens hun var borte? Det virket slik. Hvis det var tilfelle, bekreftet det noe hun hadde hatt mistanke om lenge: at han hadde en flaske brennevin et sted i naustet. «Vent da, far. La meg hjelpe!» Han snudde seg og stirret på henne med et svømmende blikk. «Trur du ikke jeg er kar om å komme meg på sjøen?» «Jo da, men steinene er glatte, og …» For seint. Han mistet fotfestet og datt på rumpa med et dumpt smell. Det ene beinet gled uti og gjorde ham våt til langt oppå låret. Han bannet så det lyste. Den vesle robåten gynget faretruende da han dro seg opp og kom seg over ripa. «Far, da …,» sukket Karoline. «Var det min feil, mener du?» «Nei da. Jeg mener bare at du ikke bør banne så fælt.» Han fnøs foraktfullt. «Prestfaen har gjort rene engler av dokker alle.» «Far!» Karoline gispet sjokkert. Slik omtalte man ikke en Guds tjener. Dessuten følte hun seg slett ikke som noen engel. Etter konfirmasjonen hadde hun ikke vist seg i kirken utenom gudstjenestene, selv om hun visste at folk ventet det av henne. Hun 18

merket godt de bebreidende blikkene deres – de hang ved henne som fiskelim når hun kom til krambua for å handle. Men det var ikke tid til å gå i kirke. Moren brukte alle sine krefter på å lage mat for væreier Wolden og familien hans, og da måtte Karoline ta seg av alt stellet hjemme. Hun sukket. Bare faren ville tøyle sinnet sitt – i alle fall nå som de skulle utpå! Alle visste at det betydde ulykke å påkalle styggmannen når en var på sjøen. Hun grep trossa, dro båten til seg og jumpet lettbeint over rekka. Faren strevde med å komme seg på rett kjøl, men endelig fikk han satt seg til rette på tofta. «Jeg kan ro,» tilbød Karoline. Det ville gå raskere da. Faren var sterk, men det var ikke verdt å la ham gi seg til å veive og plaske med årene, drukken som han var. «Det neste blir vel at du tjuver Lars sine bukser!» snøvlet faren. Karoline smilte. Det hadde ikke vært henne imot. Gutter var heldige. Tenk, så greit å kunne trekke på seg et par bukser, særlig når en skulle gjøre hardt arbeid. Og gudene skulle vite at hun hadde mange strie tak – like mange som broren, i alle fall. Hun visste hvor garnene var satt, så hun trengte ikke å snu seg. Hun trengte bare å passe på at kjø19

len var på linje med kirkespiret og gavlen på det store pakkhuset til Wolden. Faren greide å kare seg forbi henne og sette seg i forstavnen. Hun var glad for det, så slapp hun å bli stirret på hele veien. Hun ville ikke ha greid å skjule skuffelsen i lengden. Far hadde jo lovet … Men det var lenge siden. Antagelig gjaldt det ikke lenger. Eller han hadde glemt det. Det blåste godt da de rundet neset som skjermet bukta innenfor. Vinden pep rundt ørene, og Karoline måtte legge mer kraft i hvert åretak. Innimellom steilet robåten, men hun greide å holde den på rett kjøl. Hun visste hvordan hun skulle utnytte bølgene slik at hun stadig kom nærmere garnene, og snart hørte hun det dunke hult mot skroget idet det traff de grønne, skimrende glasskulene. «Hold støtt!» hørte hun faren rope. Hun la årene flatt ned i vannet og brukte dem til å stabilisere båten. Det husket voldsomt da faren lente seg over ripa og begynte å dra inn garnet. Karoline limte blikket til landstripen der inne. Det måtte til om en skulle holde kvalmen i sjakk. Hun var båtvant nok, men når været var slik som nå, kunne det bli i meste laget. «I svarte helvete, jente! Greier du ikke å holde støtt?» «Jeg gjør jo det!» Hva ventet han seg? At hun skulle stille vindkastene med ren viljekraft? 20

«Du må holde baugen opp mot været!» Han hadde rett. Hun var i ferd med å miste kontrollen, slik at robåten havnet på tvers. Det gikk op for henne at hun ikke ville greie å kjempe mot vinden og strømmen alene. «Er det ikke bedre at vi bytter?» hauket hun over skulderen. «Du greier ikke å dra opp garnet.» «Jo da! Jeg har greid det før. Det er lettere enn å holde båten støtt i denne vinden.» «Ja, så får vi bytte, da!» brummet faren. Hun kjente det rykke i båten idet han hektet garnet på sula, den vesle tregaffelen i ripa som vanligvis ble brukt til å feste juksa på. Hun tok et åretak, men rodde luft på babord side, så skjevt som de lå i sjøen. Himmel og hav kastet på seg idet båra fikk tak i skroget og skjøv det rundt som om det var et nøtteskall. Det kom et brøl fra faren. Han veivet med armene i et forsøk på å holde balansen, men mistet fotfestet og falt bakover. I neste nå lå han og jamret seg mens han gned seg over ryggen. «I svarte helvete, jente! Hva er det du driver med?» «Unnskyld, far!» hikstet Karoline fortvilet. «Det var ikke med vilje. Går det bra med deg?» «Ser det ut som det går bra?» stønnet han. «Ryggen min … Jeg tror den brakk tvert av!» Men det var tofta som hadde brukket. Karoline 21

bet seg i underleppen. Det måtte ha gjort fryktelig vondt. Bare faren ikke fikk varig mén av dette også! Da kom ikke familien til å greie seg. Men skulle en dømme av sinnet hans, var det ingen fare for det. «Fløtt deg!» brummet han idet han kom seg på beina. Hun hørte noen sure tilføyelser om kvinnfolk i båt. Og han var i sin fulle rett, tenkte Karoline. Hadde hun vært sterkere, ville hun ha greid å holde båten støtt. Bølgene herjet med den vesle farkosten. En klo hogg seg fast i Karolines hjerte. Hun pleide aldri å være redd på sjøen, men det var hun nå. Hun så faren stå bredbeint og vente på at hun skulle overlate plassen sin til ham. Karoline skalv. Hvordan skulle hun greie det uten å slippe årene? Det kunne hun ikke ta sjansen på, for nå kostet det henne alt hun hadde av krefter, å holde farkosten på rett kjøl. «Fløtt deg!» hauket faren igjen. «Det går ikke!» jamret hun. «Sett deg attmed meg, så skal jeg …» «Førr svarte …» Så skjedde alt på én gang. Noe smalt, og robåten steilet vilt. Karolines knoker hvitnet om årene. Hvert øyeblikk ventet hun å være omgitt av grønt, iskaldt sjøvann. Hun la seg bakover og rodde. Båten slingret i de grove bølgene. Vinden pep i 22

ørene, og et øyeblikk var det som om de svevde i løse luften. Hun ville rope på faren, rope på Gud og englenes sterke armer, men vinden tok pusten fra henne. I neste nå kjente hun båten under seg igjen. Hun hikstet. De hadde ikke gått rundt! Som ved et Herrens mirakel hadde de unngått den visse død. Det var først da hun løftet blikket, at hun oppdaget at faren ikke sto foran i båten. Han var borte. Verden stanset. Alle lyder forstummet. Angsten fikk det til å velte seg i henne. Hun så seg vilt rundt. Nei, faren var virkelig ikke i båten. Hun speidet vettskremt utover de hvite bølgetoppene. Alt hun så, var frådende hav. «Far!» Hun veivet med årene. Hvilken retning skulle hun ro i? Han kan ikke svømme, tenkte hun, far kan ikke svømme! Med ett brøt han overflaten et lite stykke unna båten. Karoline tok et fast tak i årene. «Hold ut, far! Jeg kommer!» Men han gikk under igjen med det samme. «Trå vannet, far!» Hun kjente det verke i armene mens hun fossrodde mot ham. Han måtte ikke drukne! En samtale de hadde hatt for mange år siden, gikk som dvergmål gjennom minnet hennes. Hun hadde ikke vært mer enn seks år gammel. 23

«Hvorfor kan du ikke svømme, far?» «Hadde Vårherre ment at vi skulle svømme, ville Han ha skapt oss som torsken, med finner og skjell.» «Men hva om du ramler uti?» «Skikkelige fiskere vet å se seg førr.» «Men om færingen til Wolden synker, da?» «Det gjør den ikke. Bedre færing finnes ikke.» «Faren til Kari på Moen kom aldri hjem etter vinterfisket.» «Om jeg havner i sjøen, vil jeg drukne, må du skjønne, ikke pines i hjel!» Det var harde ord, men faren hadde smilt og rusket henne i håret da han sa det. Senere hadde hun skjønt at de virkelig tenkte slik, fiskerne, og ingenting kunne få dem til å endre mening. Tvert om; det var mange som mente at å lære seg å svømme var ulykkesbringende. Nå var hun borte ved stedet der han hadde gått under. Hun lente seg over rekka og stirret ned i det grønnsvarte vannet. Det var ingenting å se. «Faaar!» Det lød et hivende gisp. Hun bråsnudde seg. Der var han! Han hadde greid å kave seg opp til overflaten igjen, og nå klamret han seg til ripa. «Far! Å, Gud! Hold deg fast! Jeg skal få deg opp!» Det var noe i øynene hans hun helst ikke ville 24

se, et mørke som truet med å suge henne inn i døden. Han forsøkte å si noe, men kjevene var stive av frost, og tennene klapret i munnen på ham. «Hold fast, far!» bønnfalt hun. Hun trev tak i det dyvåte ullstoffet i jakken hans og dro alt hun maktet. Men han var så tung, så ufattelig tung. «Du må hjelpe til selv,» hulket hun. «Vær så snill, far …» Han hang der bare. En kort stund greide han å dra seg et stykke opp etter armene, slik at han fikk noe av overkroppen opp av sjøen, men kreftene holdt ikke lenge. Jeg må klare det, tenkte Karoline fortvilet. Hvis ikke, kommer han til å drukne. Faren så på henne. «Årene!» presset han fram. Karoline så forundret på ham. Hva mente han? Han stirret forbi henne. «Årene!» Da gikk det opp for henne. Uten å slippe taket i ham, snudde hun seg og stirret vilt rundt seg. Det gikk et støt gjennom kroppen hennes. Årene … hun hadde mistet årene! Langt borte så hun den ene ligge og huske på bølgene. Den andre kunne hun ikke se noe sted. De var fortapt. Selv om hun greide å få faren opp i båten, kunne de ikke komme seg til land uten årer. Hun stirret vilt på faren, som fremdeles klamret seg til ripa. Ansiktet hans var hvitt, 25

som på et lik. Rundt munnen var han blålig. Bare øynene røpet at han fortsatt var i live. Han … smilte! Karoline trodde ikke sine egne øyne, men da hun blunket tårene bort og så igjen, var det ikke noen tvil. Faren smilte virkelig. «Nei, far!» hikstet hun. «Du får ikke gi opp! Hører du? Jeg må bare hvile et ørlite øyeblikk og samle krefter. Jeg skal få deg om bord!» Hun halte og dro i trøya hans med fingre som var numne av kulde. Gud, hjelp meg! ba hun stille, mens blikket flimret av tårer. Allmektige Herre, hjelp meg, så skal jeg love å leve etter Ditt ord til livets ende! Jeg greier det ikke alene. Jeg er ikke sterk nok! Faren ristet nesten umerkelig på hodet. Hun slet med å holde taket i jakken hans, ulltrådene skar seg inn i den tynne huden mellom fingrene. Det var ingen tvil om at han hang dypere i vannet nå, ute av stand til å hjelpe til. «Jeg skal greie det!» gjentok hun gråtkvalt. «Du må ikke gi opp, far, du får ikke lov!» Han ristet så vidt på hodet igjen, og hun så munnen hans forme et ord: farvel. Nei. Nei! Dette kunne ikke skje! Men da han løsnet det krampaktige taket om ripa, var det ingenting hun kunne gjøre. Maktesløs så hun ham gli ned i det grønne vannet og forsvinne ned i mørket. 26

Langt bortefra hørte hun seg selv skrike. Hun ville hoppe uti og hale ham opp igjen, men redselen for de sultne bølgene lammet henne. Lars skulle ha vært her! Han kunne svømme, han kunne ha reddet faren! Tanken på broren fikk noe til å revne i henne. Hun sank sammen over tofta og flerret luften med skrikene sine. «Far! Faaar!» Den vesle nordlandsbåten dreide rundt sin egen akse og danset vilt på bølgene. Karoline måtte klamre seg fast for ikke å bli slengt ut. Med stive bevegelser tvang hun seg til å se seg rundt. Skjærene på odden var kommet mye nærmere. Frådende bølger kastet seg over dem i utrettelige angrep, men klippene gjengjeldte slik hovmodighet med å knuse vannmassene til skum. Det var dit strømmen førte henne. Om ikke lenge ville hun bli slynget mot de skarpe steinene. Da ville alt være over. Det var ingenting hun kunne gjøre for å unngå det. Hun klemte seg inntil den dirrende tofta. Nå er det snart slutt, tenkte hun. Hun så for seg moren og småsøsknene som ventet hjemme. Det strammet seg over bringa, og halsen ble tykk av gråt. Hvordan skulle det gå med dem nå? Lars ville bli nødt til å ta seg av dem. Men hvor lenge ville han orke et så tungt ansvar? Hun ville ikke dø, hun ville hjem! Hun ville hjem og klemme moren og holde rundt vesle Nils, 27

som var så tynn og blek etter å ha gått og hostet hele vinteren. Hvordan skulle han klare seg? Hvem skulle passe på ham når moren var hos væreieren? Var han sterk nok til å tåle tapet av faren og storesøsteren på én gang, eller ville han … Bruset fra brenningene var øredøvende. Hun greide ikke lenger å tenke. Kroppen strammet seg i påvente av møtet med klippen. Dette var hennes siste stund. Hun forsøkte å be, men greide ikke å komme på mer enn den første linjen: «Fader Vår, du som er i himmelen …» Hun gjentok de samme ordene om og om igjen. Kulda merket hun ikke lenger. Alt hun visste, var at hun var hjelpeløst overlatt til krefter som ingen kunne komme seg velberget fra. Hav og himmel ble til ett. Hun hørte ikke smellet, kjente det bare som et lammende støt gjennom kroppen. Mørket la seg som et trøstende teppe av glemsel rundt henne.

Kapittel 2 Sølvblanke stjerner skar inn i sjelen hennes – ørsmå, pinefulle stikk som rammet et punkt like bak øynene. Hun ville at det skulle holde opp, men ante ikke hvordan hun skulle bære seg ad. Med ett gikk det opp for henne at stikkene var lyder … Lyden av en menneskestemme, innså hun forvirret. «Har du vondt?» Karoline knep øynene hardt igjen. «Hun holder på å våkne.» Ordene var meningsløse, men langt bak i den blodrøde tåken som fylte hodet hennes, var det noe som ga gjenklang. Hun kjente denne stemmen. Den tilhørte en som alltid hadde villet henne vel. Den fikk henne til å føle seg trygg. «Shhh … Vær stille,» kom det lavt fra en annen. Det var en kvinne som snakket, hørte hun. «Ser 29

du ikke at hun plages av den minste lyd? Selv bestefarsuret i kroken volder henne smerte.» Kvalmen bølget i henne. Et øyeblikk etter revnet verden, og magen hennes vrengte seg. «Nei, skulle du sett på maken!» Det var kvinnestemmen igjen. «Stakkars jente. Uff, la meg hjelpe … Snu henne over på siden, ellers blir hun kvalt av sitt eget oppkast.» Det luktet gult og stramt. Karoline ristet og skaket. Noen strøk henne over ansiktet med noe kjølig og vått – en klut? Hun visste ikke. Mørket trengte på igjen, lokket henne med myk hvile. «Det er ikke bra å la henne sove. Tenk om hun ikke våkner igjen? Hun har slått seg stygt …» Mer rakk hun ikke å høre, før verden gled bort og hun igjen ble omsluttet av et barmhjertig mørke. Hvor lang tid som gikk før hun fløt tilbake, var umulig å si. Noe streifet henne varsomt over pannen. Hun trakk pusten så vidt. «Jaså, er det liv i deg lell?» Hun orket ikke å presse fram noe svar. Alt gjorde så vondt. Bare å leve, var en påkjenning. «Du skal se at du kommer til hektene igjen. Men det er ikke gjort over natta. Du fikk en stygg smell.» Karoline tvang seg til å åpne øynene på gløtt, men lukket dem med det samme. Selv det svake 30

lysskjæret i rommet gjorde ulidelig vondt. Hun bet tennene sammen og tvang seg til å snu forsiktig på hodet. Nå så hun hvem som satt der. De milde, grå øynene var velkjente. Blikket kjentes som et kjærtegn. Hun visste inderlig godt hvem han var. Hvorfor greide hun da ikke å huske navnet hans? Og hvor var hun? «Ikke anstreng deg, Karoline-mor. Du må spare på kreftene.» Karoline-mor. Det var bare én som pleide å kalle henne det. Hun så ham for seg bak prekestolen. Innimellom kunne han ha et lunt og løyndomsfullt glimt i øynene, det var som om han smøg til henne en vakker, liten edelstein i all hemmelighet, rett for øynene på resten av menigheten. Kapellan Pedersen. Han hadde konfirmert henne sist vinter, og han hadde døpt alle de yngre søsknene hennes. «H-hvor … Hvordan …?» «Hysj, Karoline-mor. Vi tok deg inn i prestestua fordi du ikke ville tåle å bli fraktet hjem, så stygt forslått som du var. Og …» Stemmen stilnet. «F-far …?» Hun hørte ham svelge tungt. En hånd la seg over hennes egen kraftløse neve. «Nå må du være sterk, Karoline. Vi … vi fant ham ikke.» Alt veltet inn over henne i samme stund. Hun gispet og krøket seg sammen, enda den minste 31

bevegelse gjorde henne kvalm av smerte. Nå husket hun det. Faren som gled fra henne og ble oppslukt av havet. Minnet var så skarpt at en kunne skjære seg på det. Det var hennes skyld! Hadde hun vært mer påpasselig, ville det ikke ha skjedd! Gråten rev henne sønder. Den var så voldsom at hun knapt greide å puste. Hodet kjentes som om det var i ferd med å sprenges. Kapellanens stemme var rolig og formanende. «Karoline … Du må skyve sorgen bort og la den vente til senere. Du er nødt til det. Jeg forstår hvor vondt det må være for deg, men Herren gir og Herren tar …» Spørsmålene sto i kø, men hun maktet ikke å forme dem til ord. Hvorfor hadde ikke Gud berget faren? Hadde han ikke hørt bønnene hennes? Var det fordi faren var en synder? Eller fordi hun var det? Uansett hvordan hun snudde og vendte på det, var det hennes skyld at faren druknet. Han ville ha greid seg, dersom hun hadde passet bedre på. Vissheten gjorde det vanskelig å puste. Hun orket ikke å leve videre etter dette! Hun hørte kapellanen pusle med noe, og oppfattet at en skapdør ble åpnet og lukket igjen. Straks etter var han borte hos henne og holdt fram et glass med brun væske. 32

«Her,» sa han. «La meg hjelpe deg litt opp, så du greier å svelge.» Hun ville si at det ikke var nødvendig, at hun greide det selv, men kreftene strakk ikke til. Munnen var tørr og seig. Hadde det ikke vært for den trygge armen hans, ville hun ikke ha greid å løfte hodet. Det gjorde for vondt å røre seg. «Drikk dette,» formante han mildt. «Det er ikke slikt jeg pleier å by gjestene mine i tide og utide, men jeg tror du trenger det nå.» Han helte varsomt noen dråper av den gylne drikken over leppene hennes. Karoline gren på nesen. Det smakte ild og svovel! Om ikke dette var djevlebrygg, visste hun ikke hva det skulle være. Hun hostet. «Huff, jeg burde ha advart deg. Dette er skottenes brennevin. Det sies å være helsebot i hver dråpe, men ….» Karoline hadde sine tvil. Virkningen av brennevin hadde hun sett på nært hold, helt fra hun var liten, men aldri hadde det streifet henne at faren ble noe sunnere av det. Kapellanen skjenket i glasset på ny, og rakte henne det som tegn på at hun skulle ta enda et par slurker. Det varte ikke lenge før hun kjente at det begynte å gå rundt for henne. Først da satte han glasset fra seg. 33

«Sånn,» sa han, «nå får du sove. Etterpå vil du føle deg bedre.» Karoline kjente seg kvalm. Det siste hun rakk å høre, var at kapellanen snakket til et annet menneske i rommet. «Jeg ga henne kanskje litt i meste laget?» «Hun tåler det nok,» lød svaret. «Hun har litt å slekte på.» Da hun våknet, kjente hun seg bedre. Hodet dunket fremdeles, men de rødglødende knivene som skar seg inn i tinningene, var borte. De skarpe nålene bak øynene var også blitt litt buttere, selv om hun fremdeles kjente dem stikke. Hun dristet seg til å myse gjennom halvt lukkede øyne. Fargene var det første hun fikk øye på. De satte en støkk i henne, de var så intense at det gjorde vondt å se på. Hun trodde det måtte være en engel som svevde foran henne. «N-nei!» hikstet hun. «Ikke ennå! Det er ikke min tid til å fare til himmelen!» En lav, varm latter rykket henne tilbake til virkeligheten. «Det tror jeg du har rett i, Karoline. Din tid er ennå ikke kommet.» Kapellanen satt i en høyrygget lenestol innved veggen. Hun hadde helt glemt ham. Nå lukket han den tykke bønneboken og la den fra seg på bordet. 34

«Engelen!» hvisket hun og forsøkte å peke. Var hun alene om å se den? «Det er ingen engel, Karoline, det er en gudinne. Ser du? Det er bare et bilde av glass.» Det tok litt tid før det gikk opp for henne. Først da hun greide å fokusere blikket, så hun at han hadde rett. Det var ingen engel, men et glassbilde, lik dem hun hadde sett i kirken i Bodø. Noe slikt hadde de naturligvis ikke her, i det vesle kapellet deres. Der var det rutete vinduer av grønt, ruglete glass. Men hun husket en julegudstjeneste i Bodø, da hun var liten, og hvor sterkt inntrykk glassmaleriene i kirken hadde gjort på henne. «Hvorfor har Dokker det her?» spurte hun forvirret. «Hvorfor er det ikke i kirken?» «Dette glassmaleriet passet nok ikke i kirken,» humret kapellanen. «Jeg synes det er det vakreste jeg har sett.» «Ja, det er meget pent. Men det skildrer ikke Jesu liv eller lidelse, ei heller noe fra Det gamle testamentet. Det er en meget gammel avbildning laget av en berømt kunstner, men det forestiller altså en gudinne, månegudinnen Diana.» «Mener Dokker …» Karoline måtte ta sats, «at bildet er hedensk?» «Ja visst,» svarte kapellanen. Skyggen av et smil lekte om munnen hans. «Jeg synes du skal si du 35

til meg, Karoline. Vi kjenner hverandre godt nok til det.» Hun visste ikke hva hun skulle si. Skjemtet han? Det var mye hun ikke skjønte seg på. Lærde og beleste mennesker fikk henne til å føle seg usikker. Hun svelget, hun måtte spørre. «Men hvorfor har Dok– … du det, da?» Kapellanen var snill, og hun visste at han likte henne. Om han syntes hun spurte dumt, fikk det heller våge seg. «Liker du det ikke?» «Jo, men …» Hun nølte litt. «Det finnes vel synd som kan se vakker ut, for en som ikke vet bedre?» Han smattet på det, som om han slett ikke hadde tenkt på det selv. Så smilte han og nikket. Det var anerkjennelse i blikket hans. «Du har et godt hode, Karoline.» Hun rødmet og så ned. «Å, jeg vet ikke det. Akkurat nå er det mest bare vondt.» «Slå det ikke bort med skjemt. Du har helt rett – djevelens verk ser ofte vakkert ut på avstand. En mer treffende formulering kan jeg ikke minnes å ha hørt siden jeg studerte til prest for tyve år siden.» Han stilte seg foran glassmaleriet med hendene foldet bakpå ryggen. «Så synd at du er et pikebarn.» Stemmen hans var fjern, nærmest som om 36

han snakket med seg selv. Han ristet sørgmodig på hodet. «Hva mener du? Er det ikke bra at jeg er ei jente?» Det begynte å svimle for henne igjen. Kvalmen steg og sank, som om hun fremdeles var ute på sjøen. Også dette, at hun låg trygg og varm i en seng hos selveste kapellanen, gjorde henne ør. «Jo, selvsagt er det bra,» sa han. «Du skal være glad for det, Karoline-mor. Da Herren skapte Eva, var det selve kronen på verket. På skaperverket, mener jeg.» Karoline orket ikke svare. Hun stirret bare matt på kapellanen, som fremdeles sto midt i rommet. Han så med ett usikker ut. «Tenk ikke mer på det. Det var ubetenksomt sagt. Jeg mente bare at med et så godt hode er det synd du ikke kan få noen utdannelse.» Karoline smilte forsiktig, men sa ingenting. Hun skjønte ikke hva han mente. At hun skulle ha et godt hode, var i alle fall ikke sant, det visste hun. Kapellanen gikk bort til det smale vinduet og lot fingrene følge blysømmen som utgjorde konturen til den vakre kvinneskikkelsen. Han lot pekefingeren leke dvelende ved kurven mellom en smal midje og en frodig hofte. Karoline trakk blikket til seg. Det var som om hun var vitne til noe usømmelig. 37

«Burde du ikke knuse det?» datt det ut av henne. «Slik som Moses gjorde med gullkalven?» Hun angret i det samme det var sagt. Det måtte lyde freidig i hans ører. «Det finnes sikkert noen som ville mene det,» svarte kapellanen. «Men jeg tror ikke døde gjenstander kan ha makt over menneskene – ikke hvis en har et rent hjerte. Jeg arvet dette kunstverket etter en venn – han hadde fått det av en slektning på kontinentet. Det kommer fra en by som heter Kassel. Den ligger i Tyskland. Min venn sa at bildet er svært verdifullt, men det gjør ingen forskjell for min del. Jeg beholdt det fordi det er vakkert.» Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor hun hadde trodd det var en engel. Riktignok var det ingen vinger på gudinnens rygg, men hun var som en drøm. Føttene hennes lot til å hvile på myke skyer, som om hun svevde i selve himmelen. Håret var langt og bølgete, og rakk henne nesten til hoftene. I høyde med hodet var det noe som lignet en glorie, men den sirkelformede skiven var ikke gyllen hele veien rundt, slik som Karoline hadde sett på glassmaleriene i kirken. Nei, denne var sølvfarget på den ene siden og blå på den andre. Den skimrende sigden skinte på kvinneansiktet og fremhevet de vakre trekkene hennes. Jo visst, nå som hun så bedre etter, var det lett å se at det var 38

månen. En nymåne. I hendene bar den kvinnelige guden tre stjerneformede blomster. Karoline stirret på bildet til tårene rant og smerten på nytt skar gjennom hodet. «Kjære vene,» mumlet kapellanen. «Jeg glemmer jo rent hvor syk du er. Tilgi meg, Karoline. Jeg har vært ubetenksom. Jeg skulle bare sitte her og passe på deg til en av søsknene dine kunne komme.» Han listet seg bort til vinduet og trakk for en tung gardin. Skinnet fra glassmaleriet ble borte. Deretter skrudde han ned veken på lampen, slik at lyset ble dempet. Karoline gled inn i det myke, varme mørket igjen.

Kapittel 3 Hun våknet med et rykk. Hun visste ikke hvor lenge hun hadde vært borte, om hun hadde sovet eller ligget i uvit. Over henne befant det seg et ansikt. Hun myste, men greide ikke å se hvem det var. «Hvordan går det med deg, søster mi?» «L-Lars?» Han snudde seg mot kapellanen. «Hun kjenner meg visst ikke igjen. Har hun slått seg så stygt at det har gått ut over vettet?» «Slikt skjønner jeg meg ikke på. Jeg er prest, ikke lege. Men du ser jo forbindingen. Hun blødde stygt da de kom bærende med henne. Takk Herren for at hun i det hele tatt lever.» Forbinding? Karoline løftet en vissen hånd og tok seg til hodet. Først nå kjente hun at det var surret tøy rundt pannen hennes. Forsiktig lot hun fingrene gå på oppdagelsesferd. Pusten vislet mel40

lom tennene da hun kom til å streife stedet der hun hadde slått seg verst, like ved høyre tinning. «La være!» skjente kapellanen strengt. «Slike sår skal en la i fred. Det trenger tid til å gro.» «Det blør vel ikke lenger, nå som hun har fått surret tøy over,» mente Lars. «Da er det neppe så farlig. Vi kan trygt ta henne med hjem.» «Det er en altfor stor påkjenning,» innvendte kapellanen. «Sa Dokker ikke selv at Dokker trodde hun ville greie seg bra? Vi trenger ho Karoline hjemme. Ho mor har ikke … vært seg selv etter at de kom med ulykkesbudet.» Det knøt seg i magen til hennes. Stakkars mor! Hun måtte være fullstendig ute av seg. I alle år hadde hun gått og båret på den nagende redselen for at faren ville komme ut for noe. Den frykten delte hun med alle kvinner her ute. Havet var en kilde til rikdom og velstand, men alle visste hvor snart det kunne vende seg mot dem og bli til død og ulykke. Av og til hadde Karoline tenkt at moren var for fryktsom. De gangene faren hadde vært lenge borte, var hun blitt aldeles grå og stram av fortvilelse. Hun hadde en lei uvane med alltid å se for seg det verste som kunne skje. Skrekkbildene ble så virkelige for henne at hun hadde vondt for å tro det, når det viste seg at alt hadde gått bra likevel. 41

Karoline visste hva det kom av. Moren hadde aldri kommet over tapet av sin egen far, som druknet da hun var bare sju år gammel. Folk sa at hun hadde vært rar i hodet i mange år etterpå, men Karoline mente at det bare var ondsinnet sladder. Jeg burde være hos mor nå, tenkte hun. Lengselen var som en dirrende streng i henne. Alt hun ville, var å komme hjem, legge armene rundt moren og trøste henne. Men samtidig grudde hun seg også. Hun hadde trøstet moren så mange ganger, alltid med løfter om at alt kom til å gå bra, og at hun ikke skulle uroe seg. Denne gangen kunne hun ikke si det. For det verste hadde skjedd. «Karoline kan ikke hjelpe sin mor nu,» sa kapellanen. «Du ser hvor medtatt hun er.» Hun svelget tungt. Det smakte galle av spyttet hennes. «Så ille står det ikke til med meg. Jeg bare … Det er bare … Det gjør så vondt.» «Nettopp!» istemte kapellanen. «Du må komme til hektene først. Rett nok er jeg ikke legekyndig, men jeg har hørt om folk som aldri har greid å bli kvitt smertene etter en slik skade i hodet.» «Er ikke det opp til Vårherre?» spurte Lars. Undertonen i stemmen hans var ikke til å ta feil av. Karoline krympet seg. At han turte! Hvordan våget han å motsi selveste presten? «Jeg trenger ikke å ligge her,» sa hun matt. Hun 42

ville skjøvet bredselet til side og stått opp, hadde det ikke vært for at hun bare var kledd i et nattlinnet. Lars kunne nok tåle det, men aldri i verden om hun lot presten se henne slik. «Der hører Dokker selv,» sa Lars. Karoline så ham legge armene i kors og snu seg mot gudsmannen. «Det feiler henne ingenting. Kjenner jeg henne rett, holder hun på å forgå av kjedsomhet. En kan si mye om søster mi, men lediggang har hun aldri hatt hang til.» «Skjønner du ingenting?» spurte kapellanen vantro. Han var harm nå, skjønte Karoline. Hun skjemtes på vegne av broren. «Det er et mirakel at din søster i det hele tatt overlevde! De som fant henne, tok henne for å være død. Såret i hodet var dypt, klærne hennes var revet i laser, og hun hadde skrammer og flenger overalt!» Karoline hikstet. Han hadde vel ikke sett henne slik? Hun håpet inderlig at det han sa, var gjenfortalt av andre, ellers ville hun dø av skam. «Et Herrens mirakel er det,» samtykket Lars. Stemmen hans var glatt som is. «Skulle vi ikke derfor sette vår lit til Ham og tro at Han mente å spare Karolines liv?» «Lars,» hvisket hun gråtkvalt, «ikke …» Kapellanens sko smalt mot tregolvet da han tok 43

to skritt bort til unggutten. Den malmfulle røsten dirret av harme. «Jeg finner meg ikke i å bli tatt i skole av en simpel fiskersønn!» «Skole?» svarte Lars. «Slikt vet jeg ikke noe om. Sist vi hadde en huslærer her i trakten, var jeg liten. Ho mor holdt meg hjemme fordi det ble for langt å ro. Jeg mente ikke å vise noen ringeakt, herr kapellan. Men simple fiskersønner som jeg vet ikke bedre, ser Dokker.» Karoline orket ikke å høre mer. Hun kjempet seg halvt opp på albuen. Med den ledige hånden halte hun sengebredselet opp til nesetippen. «Vær så snill,» ba hun tynt. «Selvsagt skal jeg hjem. Ho mor trenger meg. La meg få være alene et øyeblikk, så jeg får kledd på meg …» Kapellanen så overrasket ut, som om han hadde glemt at hun var tilstede. I neste nå ble han rød og forfjamset. «Kjære deg, Karoline, naturligvis kan du … Men … Nei!» «Hva mener du?» «Jeg kan ikke la deg stå opp før doktoren har sett på deg.» Det gikk rundt for henne. «Doktoren? Jeg tror du er helt på st–» Hun tok seg i det, og senket blikket i skam. Nå var det like før hun også hadde forsøkt å irettesette presten. «Vi trenger ikke å sende bud på doktoren bare fordi jeg har fått noen skrammer. Det står da ikke om livet, vet jeg.» 44

«Du er i mitt hus, Karoline. Altså er du mitt ansvar. Og jeg lar deg ikke dra uten at …» Lars kremtet. «Dokker kan ikke holde henne her, hvis hun ikke vil det selv.» Karoline holdt på å gå i oppløsning av skam. Hun visste ikke hvor hun skulle feste blikket. «Ti stille, Lars! Kapellanen vil bare mitt beste.» «Det vil jeg òg, det. Men jeg ville tro at du lengter etter å komme hjem, etter det forferdelige som har skjedd.» Påminnelsen slo pusten ut av henne. I neste øyeblikk var øynene fulle av tårer. Rommet begynte å gynge rundt henne. «Så, så …» kom det fra Lars. Hun kikket opp på ansiktet hans. «Jeg er så lei for det!» hikstet hun og skjulte ansiktet mot bolsteret. «Du har da ikke noe å være lei førr!» Øynene hans var blanke. Hadde hun ikke visst bedre, ville hun trodd han var på nippet til å gråte. Men ikke Lars. Ikke storebroren hennes, som tok alt med et skratt og et skuldertrekk. Som i høyden kunne være innesluttet en dag eller to, dersom verden gikk ham imot. Likevel – nå så hun ham stå der og svelge og svelge. Halsen hans var så tynn, syntes hun. Adamseplet hadde ingenting å gjemme seg i. «Hvorfor skulle du ha noe å beklage?» sa han. 45

«J-jeg … Jeg skulle ha …» Nå var det ikke til å ta feil av. Hun hørte at stemmen hans var trang. Den skalv og brast. «Det var jeg som skulle ha rodd ut med han far!» «Ja, men …» «Du satte livet på spill fordi jeg ikke skjøttet pliktene mine!» Karoline visste ikke hva hun skulle si. Lars var sterkere enn henne, og bedre til å ro. Han ville sikkert ha greid å holde båten på rett kjøl, slik at det ikke hadde vært nødvendig å bytte plass. Hadde de ikke prøvd på det, ville ikke faren ha falt på sjøen. Men faren hadde vært mer drukken enn hva godt var, og når han var i det lynnet, var det ikke lett å si ham imot, verken for henne eller Lars eller andre. Hun skulle ha stanset faren. Dersom hun ikke hadde foreslått å bli med, ville han ha måttet holde seg på land. Hvordan kunne hun mene at noen skarve torsk var så viktige? De hadde da gått sultne før også! Dessuten hadde moren stått med brøddeigen. Brødene var riktignok ikke til dem – de var til væreieren – men det hadde da hendt at det var blitt litt deig til overs, som de kunne steke og spise. Lars bøyde seg over henne og strøk bort noe vått med en ru tommel. Karoline blunket. Hun hadde ikke merket at hun gråt. 46

«Vi kan kives om hvem som har skylden,» sa han, «men hva hjelper det? Det som er skjedd, er skjedd. Det kan ikke endres.» Kapellanen kom bort og la en hånd på skulderen hans. «Lars har rett,» sa han. «Det var vel heller ingen hemmelighet at faren deres var glad i det sterke.» Lars ble mørk i blikket. Karoline så at det tok til å rykke på et punkt i kjeven hans. «Han har rett, Lars,» hvisket hun, mens hun strøk broren over hånden. «Så svartsint trenger du ikke bli. Det er jo sant!» «Det passer seg ikke å tale stygt om de døde,» svarte Lars stramt. «Er det så stygt?» spurte Karoline stille. «Sannheten må vi tåle.» Lars ble lut i skuldrene. Det fikk hjertet hennes til å trekke seg sammen av medynk. «Jeg blir med hjem,» sa hun fort. Lars dro på det. «Jeg vet ikke … Kapellan Pedersen har kanskje rett. Doktoren bør komme og se på deg først.» Karoline smilte så vidt. «Hørt på maken til tullprat! Ser det ut som om jeg ligger for døden, kanskje?» Hun kunne ikke fatte at presten hadde kommet på noe slikt. Doktoren bodde langt unna, i et sta47

selig hus, to etasjer høyt. Der holdt han til sammen med sin hustru, sine barn og et par betrodde tjenere. En så ham nesten aldri her ute, mer enn en fjerdings reise fra det lille handelssenteret. Folk her i traktene var vant til å greie sykdom, skader og død uten hjelp fra en doktormann. Skjønt helt sikker var hun selvsagt ikke. Kanskje hun var dårligere enn hun trodde? Hun hadde vondt i hodet og var kvalm, det var sant, men hun kjente seg ikke livsfarlig sjuk – selv om hver lysstråle som traff øynene hennes skar gjennom hodet, og høye lyder skrapte seg vei gjennom hele kroppen. Dette var noe helt annet enn smerter hun før hadde kjent, men umulige å bære var de ikke. Hun husket den gangen hun var tolv år, og hadde ligget med feber og frostrier hele natten. Hun hadde kjent seg mye verre da. Men neste morgen hadde hun måttet stå opp i otta og gå i fjøset, selv om kroppen verket og hun frøs så hun hakket tenner. Kapellanen var fremdeles ikke overbevist. Han ristet på hodet og klødde seg i det tykke, nesten svarte håret som sto til alle kanter. «Om du skulle få varig mén fordi jeg ikke hadde vett til å holde deg her, vil jeg aldri tilgi meg selv.» Karoline visste ikke hva hun skulle si. I motsetning til broren syntes hun ikke det gikk an å motsi 48

selveste kapellanen. Skjønt i sitt stille sinn tenkte hun at Lars hadde rett: Det måtte være opp til Vårherre hvordan det gikk med henne. En doktor kunne ikke gjøre noe fra eller til. Om Gud hadde sørget for å berge henne i land, måtte Han vel ha en mening med det. «Jeg føler meg ikke … så verst,» dristet hun seg til å ymte. Kapellanen så ut som han tygde litt på det. «Ja vel,» sa han omsider. «Jeg kan ikke holde deg her dersom du vil hjem. Men én ting forlanger jeg, og det er at Halvor kjører dere.» Kjøre i prestens vogn? Karoline kjente at hun ble rød bare ved tanken. Folk ville se det på lang lei og spørre hva som sto på. Men ett blikk på kapellanen fortalte henne at han ikke aktet å bøye av på dette punktet. «Kom,» sa han til Lars. «Vi går ut i dagligstuen.» Han snudde seg og smilte til Karoline. «Jeg sender Hanette inn for å hjelpe deg med påkledningen.» Før hun rakk å komme med innvendinger, var de to mennene borte. Hjelp med påkledningen? Maken til tull! Slikt var hun da i stand til å greie selv. Hun hadde gjort det helt siden hun var liten. Men da hun forsøkte å sette seg opp, innså hun at det ikke var fullt så enkelt. Det gikk fullstendig rundt for henne. Hun ble sittende og holde 49

seg fast i sengestolpen mens hun hev etter været. Først da rommet sluttet å snurre, dristet hun seg til å løfte blikket og se etter klærne sine. Hvor var de? Hun kunne ikke se dem noe sted. Hun lukket øynene. Bare tanken på å reise seg og lete, gjorde henne matt. Det banket på, og Hanette åpnet døren og kom inn. Karoline kjente godt den ferme kvinnen som i alle år hadde stelt prestens hus. Det var drøyt atten år siden kapellan Pedersen kom til det vesle fiskeværet nord for Bodø. Den gangen hadde han vært gift, men den skrøpelige hustruen fra Kristiania levde ikke mer enn to vintre. Hanette hadde blitt værende i kapellanens tjeneste, men hun dro alltid hjem til seg selv om kvelden, og på den svarteste tiden av vinteren var hun i prestestua bare en kort stund hver dag. «Så det står til liv?» «De sier så,» svarte Karoline. Hun forsøkte å tvinge fram et smil, men kjente at det ikke var særlig overbevisende. Hanette la fra seg en bunke med klær og satte seg på sengekanten. Den salryggede sengebunnen ga etter under de brede hoftene hennes. «Stakkars lille venn,» trøstet hun, da Karoline ikke lenger greide å holde tårene tilbake. «Jeg forstår at dette er vondt for deg, men det kunne vært verre.» 50

«K-kunne det?» hikstet Karoline. «Han far druknet!» «Ja, jeg vet det. Men det kunne likevel vært verre.» «Hva mener du?» «Du kunne ha druknet.» Karoline kom ikke på noe å si. Hun forsøkte, men kjente hvordan munnen ble skjelvende og rar. Igjen rant øynene over av tårer. Hun var ikke enig i at det ville vært verre. Dersom hun hadde dødd, ville hun i alle fall ha sluppet å kjenne denne lammende sorgen og den svarte skyldfølelsen. Det var ikke til å holde ut. Ingenting var verre enn dette. Hun lente seg mot Hanettes brede bringe, og gråt så det kjentes som om hjertet skulle briste. «Arme jente,» hørte hun tjenestekona mumle. Det var den samme røsten hun hadde hørt da hun lå og vaket mellom lys og mørke, på grensen til bevissthet. Omsider stilnet gråten. Hodet hennes dunket, det var en rød tåke i synsfeltet, og kvalmen var tilbake. Hanette strøk henne over håret. Hendene hennes var ru av mange års hardt arbeid. «Er du sikker på at du er sterk nok til å stå opp?» Karoline nøyde seg med å nikke til svar. Hun måtte. Moren og søsknene trengte henne. «Ja, ja … Du vet selv best,» sukket Hanette. 51

Hun reiste seg og gikk bort til bordet der hun hadde lagt klærne. Karoline forsøkte å komme seg på beina, men måtte gi opp. Hanette sendte henne et blikk som ikke var til å mistolke, men hun sa ingenting. Det lot til at hun hadde godtatt at Karoline måtte bestemme dette selv. «Vent litt,» stotret Karoline, da Hanette kom med en rutete bluse. Hun kikket forvirret på plagget. «Denne er ikke min! Ikke skjørtet heller …» «Klærne dine var det ikke mulig å berge, dessverre. Jeg tok vare på dem, for jeg regnet med at du kunne bruke noe av tøyet og sy det om til småsøsknene dine, men flengene var for store til at jeg kunne bøte dem.» «Men jeg kan da ikke bruke disse klærne! De er altfor fine! Hvem er det som eier dem?» «De tilhørte fru Pedersen, den gangen hun levde. Det kan være det lukter litt gammelt av dem, for de har ligget i en kiste i ti år. Jeg tok dem opp og luftet og strøk dem i går.» «Det er altfor galt,» protesterte Karoline tafatt. Men hun innså at hun ikke hadde noe valg. Hun kunne ikke reise hjem i bare nattserken. Selv ikke den var hennes egen. Den måtte også ha tilhørt den avdøde prestefruen, tenkte hun. Hun var takknemlig for at Hanette hjalp henne å trekke den trangermede blusen over hodet og kneppe de små hektene som holdt den sammen i 52

brystet. Hver eneste bevegelse sendte ilende smerter gjennom rygg og hode. Nok en gang måtte hun tørke tårene. Dette var vondt og fint på én gang. Hun strøk fingrene over det tynne stoffet. Det var det gildeste tøyet hun noensinne hadde kjent mot huden. Som alveflor og sommerbris. Det var for galt at hun skulle kle seg i dette. Hva ville ikke prestefrua sagt dersom hun hadde visst at en simpel fiskerdatter skulle låne de vakre klærne hennes? «Du kan bare beholde dem,» kom det fra Hanette, som om hun hadde lest tankene hennes. «Prestefrua ville ha satt pris på det. Her i huset ligger de jo bare og tar opp plass. De passer deg, selv om de er litt trange. Fru Pedersen var ikke smalere enn deg over bringa, men hun pleide alltid å snøre seg inn.» Tjenestekona humret litt. «Det blir nok snart mer enn eplekart på kroppen din også, hvis du bare eter litt mer.» Karoline kjente at hun ble varm i kinnene. Eplekart … Hun forsto at Hanette skjemtet, for det var langt fra sant. Faktisk hadde hun hørt ungguttene slå vitser om den delen av kroppen hennes, og det helt fra hun var i tolvårsalderen. Hun hadde vært tidligere ute enn mange andre. Den gamle blusen hadde strammet til bristepunktet de siste par årene. «Jeg kommer tilbake med klærne så snart jeg har fått tvettet dem.» 53

«Tullsnakk,» fnøs Hanette. «Hørte du ikke hva jeg sa? Du kan beholde begge deler.» «Men det er altfor fine plagg! Jeg … jeg kan ikke bruke dem. De vil bli ødelagt.» «Ha dem som søndagsklær, da,» foreslo tjenestekona. «De gjør ingen nytte der de ligger, de blir bare møllspist og musegnagd. Da er det bedre at noen bruker dem. Ja, det var kapellanen selv som sa det, i tilfelle du ikke tror meg.» Karoline stotret fram en takk, aldeles overveldet. Til slutt fikk hun hjelp til å få på seg et par knappestøvler. Hanette brukte en nål med hekte på til det formålet. Støvlene var et nummer for store, men det gjorde ikke noe. «Så gildt fottøy har nok aldri tråkket over tunet hjemme hos oss,» hvisket Karoline, opprømt og skamfull på én gang. «Da synes jeg det er på tide,» svarte Hanette med et smil og strøk henne forsiktig over håret. Karoline tok seg til bandasjen. «Ser jeg skrekkelig ut?» Hanette plantet nevene mot de ruvende hoftene, la hodet litt på skakke og tenkte seg godt om. «Jeg har sett deg vakrere,» kom det etter en grundig vurdering. «Men du blir da pen igjen, vet jeg, bare såret får grodd.» Karoline hadde vondt for å slå seg til ro med 54

det. Til slutt visste ikke Hanette annen råd enn å hekte ned et lite speil som hang over kommoden, så Karoline skulle få se selv. Hun holdt speilet med valne, nesten visne hender og gransket ansiktet sitt. Synet fikk henne til å gispe. Under det ene øyet var det et blålilla merke. Det gikk over i rødlilla opp mot øyebrynet, og videre opp mot såret, som var dekket av hvit bandasje. Men selv ikke den kunne skjule en rand av størknet blod som gikk langs kanten av tøyet. «Så ille er det da ikke,» trøstet Hanette tafatt. «Blåøyet går bort i løpet av noen dager, og såret vil gro. Ellers er du da fremdeles ei ven og vakker jente.» Ven og vakker? Karoline kjente nesten trang til å smile. Hun syntes ikke det selv. Hun var ikke vant til å speile seg i tide og utide, men hun kjente trekkene sine godt. Hun lignet mest på faren, visste hun. Tanken ga henne et stikk i hjertet. Ansiktet hun så inn i, var det eneste som var igjen av ham nå. Det var et smalt og alvorlig ansikt. Munnen var liten, men med fyldige lepper. Øynene var store, med hvelvede øyelokk. De skrånet så vidt. Hun kunne huske at en nabokone hadde kommentert det en gang, ymtet noe om at øynene og de høye kinnbena måtte bety at det fantes same55

blod i slekten. Moren var blitt rasende, husket hun, og hadde forlangt at nabokona skulle ta det tilbake. Som liten hadde ikke Karoline forstått dette uventede sinnet, men nå visste hun bedre. En av fars oldermødre hadde vært av sameslekt, men slikt skulle det ikke snakkes høyt om, for det var en skam. Og denne skammen bar hun i ansiktstrekkene. Hun hadde aldri tenkt på seg selv som pen, og nå som hun var full av skrammer og sår, så hun rett og slett fryktelig ut. Hun fikk trøste seg med Hanettes ord: Blåmerkene ville forsvinne om ikke lenge. Resten måtte hun bare leve med. Ikke lenge etter ble hun støttet ut gjennom stuen og ut på tunet, der Halvor hadde spent hesten for vogna. Halvor var broren til Hanette, skjønt det ble påstått at de hadde forskjellige fedre. Ute på trammen måtte Karoline hive etter været. Den lille rusleturen var nok til å få hele verden til å spinne. «Jeg vet virkelig ikke om dette er så klokt,» protesterte kapellanen. «Du greier knapt å stå på bena, jente. Det kan ikke være forsvarlig å sende deg hjem.» Karoline stanset og så ham inn i øynene. «Mener du at mitt eget hjem er et dårligere sted å være enn her i prestestua?» 56

Kapellanen gapte. «Nei, kjære … Det mente jeg overhodet ikke! Jeg synes bare at …» Tenk at prester kan rødme, tenkte Karoline forundret. Det hadde hun aldri trodd. «Jeg frykter bare at turen skal bli for stor påkjenning for deg,» sa han tafatt. «Du skal ha takk for omtanken,» svarte hun med et smil. «Men siden du lar meg kjøre i slik en staselig vogn, tror jeg ikke det er noen grunn til å uroe seg.» Hun ville hjem. At det gikk litt rundt for henne, måtte hun bare tåle. Før eller senere ble det bedre, regnet hun med. Men selv med all besluttsomhet i verden var hun ikke i stand til å klatre opp det lille jerntrinnet og komme seg opp på det polstrede setet. Lars sto oppe i vogna og tok imot henne, mens kapellanen halvt løftet, halvt skjøv henne opp. Hun kunne dødd av skam. Dersom noen så dette, måtte de tro at hun var drukken! Heldigvis var det ikke andre vitner til den uverdige scenen enn to småslåssende kråker som satt på taket av prestestua. Selv de holdt kjeft, glemte slåssingen og betraktet oppstyret, med øyne som blanke, svarte støvelknapper. Omsider var hun på plass. Hanette kom med puter og pledd, så hun skulle ha det varmt og komfortabelt. Karoline lente seg inn mot broren 57

og skjulte ansiktet mot skjortebrystet hans, så ulidelig flaut syntes hun det var. «Ikke skap deg sånn,» mumlet han, men det var et streif av latter i stemmen hans. Karoline ble fylt av takknemlighet. Rett nok var hun og broren stadig i tottene på hverandre, fordi han skoftet pliktene sine og sprang etter jentene. Men når det kom til stykket, var han til å stole på. Han kunne nok oppføre seg som en døgenikt og en latsabb, men han mente ikke noe vondt med det. Kapellanen satte seg på det smale setet som vendte mot kjøreretningen. Halvor tok tømmene og smattet på hesten, og vogna satte seg i bevegelse. Da de svingte ut fra tunet, fikk Karoline se sørveggen på den malingsslitte presteboligen. Hun så det smale vinduet i rommet hvor hun visste at glassmaleriet hang. Noe ved synet gjorde henne usigelig trist. Glassmaleriet sto for henne som en påminnelse om døden. Med ett kjente hun at hun grudde seg til å komme hjem. ***

Vinden blåste surt mellom husnovene på det vesle bruket. Gult fjorårsgress lå flatt mot bakken. Et eller annet sted sto en lem og slamret. Ingen hadde brydd seg om å sette på haspen. Karoline kjente 58

noe tungt legge seg i magen. Dette var hjemmet hennes. Likevel kjentes det fremmed, nesten som om hun aldri hadde sett det før. Hjemmet var ikke det samme lenger, etter at faren var borte. Det ene vinduet på sørsiden av huset var mørkt. Det minnet henne om et blindt øye. Hun lot blikket vandre, som om hun ville gjøre seg kjent med stedet på nytt. Det var et vakkert lite bruk, selv om det bar preg av å ligge værhardt til. Huset og uthuset var reist for drøyt fem tiår siden, og de sto like godt i dag, selv om de var litt vindskjeve. Bergnabbene på hver side av gården var som en slags evig omfavnelse fra terrenget omkring. Et drøyt steinkast nedenfor tunet sto naustet. Det søkk i henne da hun så at båten ikke var der lenger. Utenfor fjøset var det et sted hvor det aldri grodde ordentlig til med gress. Hun så fotspor der, i den størknede gjørmen. Selv på avstand kunne hun se de store avtrykkene etter farens støvler. Hun fikk klump i halsen. Det var ikke til å tro at han var borte! Hun gløttet mot kapellanen. «Hvilken dag er det?» «Det er lørdag ettermiddag. De fant deg sent torsdag kveld, men det husker du neppe noe av, og i går var du borte mesteparten av tiden.» Halvor lot hesten ta en sving på tunet, før han ropte: «Ptroo!» Han trakk i tømmene og stanset. 59

Det varte bare et øyeblikk før døra ble åpnet på gløtt og et lite ansikt kikket ut. I neste øyeblikk lød et hyl som fikk hesten til å vrenge ørene og stampe i bakken. Halvor strevde for å få dyret til å roe seg. «Karolineee!» Det var veslebroren Nils som kom springende, den yngste i søskenflokken. Han hadde det så travelt at han snublet og datt, men han kom seg på bena igjen og halvt klatret, halvt løp opp i vognen, der han overfalt Karoline med kyss og klemmer. «Ta det med ro!» skjente Lars. «Ho Karoline er skadet! Ser du ikke bandasjen?» Nils så storøyd på henne. «Gjør det vondt?» spurte han forskrekket. Hun presset fram et smil. «Litt,» innrømmet hun, for å nekte ville være en grov løgn. «Men det går bedre nå, og snart blir jeg nok helt bra igjen.» «Skal jeg blåse?» Hun smilte og lente seg mot ham, så han kunne utføre det magiske ritualet. «Når kommer han far?» Karoline ble sittende med halvåpen munn. Blikket hennes gikk mot Lars. «Vet de ikke hva som har skjedd?» hvisket hun vantro. «Har dokker ikke fortalt dem det?» Det var først etter at kapellanen hadde hjulpet 60

henne ned på bakken, at hun fikk øye på skikkelsen nede ved stranden. Det var moren. Hun sto med ryggen til. Nakken hennes var så stram og smal. Karoline så spørrende på storebroren, men han vek unna og heiste på skuldrene. Så gikk han ned til vannkanten og hentet moren. Karoline kunne ikke høre hva han sa, men hun kjente hvordan noe krympet i henne da hun så dem komme opp mot tunet. Noe var galt – forferdelig galt. Hun visste ikke hva det var, men hun kjente det langt inn i margen. Da de kom nærmere, så hun det. Det var morens øyne. De hadde antatt en blankhet, et slags glinsende skall som gjorde det umulig å se inn til henne. «Er du der omsider,» sa moren og ga henne en hastig klem. «Da kan vi endelig sette maten på bordet. Han far dukker vel opp snart …» Karolines øyne søkte seg til Lars igjen, i en slags ordløs bønn om at han, som tross alt var eldstemann, måtte greie opp i dette. «Mor, du vet at han far ikke kommer,» sa han alvorlig. «Jeg har jo sagt deg det. Men kapellan Pedersen sier kan hende ikke nei til et måltid i all enkelhet …?» Det gikk en skygge over morens ansikt, en knapt merkbar trekning. «Kommer ikke han 61

far?» sa hun og ristet på hodet. Det oppsto en nyve mellom de mørke øyebrynene hennes. For første gang la Karoline merke til at morens hår ikke var rødbrunt lenger, men matt og stenket av sølvgrått – den samme fargen som treverk fikk av å bli utsatt for vind, storm og havsprøyt, år ut og år inn. «Nei,» fullførte moren omsider, og sukket tungt, «han gjør vel ikke det.» Lars trakk Karoline litt til side. «Ho mor greier ikke å se sannheten i øynene, i alle fall ikke lenge av gangen. Det er ikke rart om han Nils er forvirret. Alle vet at han far er borte for alltid, men mor forstår det ikke. Sjokket var mer enn hun tålte. Jeg frykter at det har gått ut over vettet hennes.» «Hvorfor fortalte du meg det ikke før?» Broren krympet seg. «Jeg vet ikke. Jeg tenkte at du hadde nok med å komme til hektene.» Han leide henne opp trappen, mens moren og kapellanen fulgte hakk i hæl. Karoline så straks at ingen hadde gjort noe for å holde huset i orden mens hun var borte. Bollene og trauene som moren hadde brukt da hun bakte, sto på kjøkkenbordet, og melkebøtta sto med lokket av og luktet surt. Karoline kjempet med gråten. Jo mer hun så, desto tydeligere gikk det opp for henne at ingenting var slik det skulle. 62

Hun snudde seg mot broren. «Hvor er ho Marte og ho Gunnhild?» Han trakk på skuldrene. De to søstrene dukket heldigvis opp et øyeblikk etter. Syv år gamle Gunnhild sto og gjemte seg bak Marte. Helt fra hun var liten, hadde Gunnhild vært skrekkelig sjenert. Karoline vinket Marte til seg. «Du syntes ikke du kunne ta i et tak, når ingen andre kunne gjøre det?» Martes underleppe begynte å skjelve. «Ho mor var jo her,» hvisket hun tonløst. «Og ikke visste jeg at det skulle drøye to dager før du kom tilbake.» Rødtoppen svelget og svelget. Tårene truet med å renne over. Karoline angret straks de harde ordene. «Ikke tenk mer på det,» tvang hun frem. «Han Lars burde ha gitt beskjed om at jeg ikke kunne komme hjem med det samme. Men ho mor kunne godt ha bedt deg om hjelp. Har noen tenkt på å ta seg av Hjertros? Hun står ikke med jurspreng, håper jeg?» «Han Lars melket i morges, og jeg tok økta nå nettopp. Ho Gunnhild var med og flidde i fjøset.» Karoline kjente lettelsen bre seg som en varm bølge i brystet. Hun strøk Marte over kinnet. Hun hadde ingen rett til å vente at den yngre søsteren 63

skulle forstå at hun måtte overta alt. Hvordan skulle hun skjønne det? Utenpå var det jo ikke noe galt fatt med moren. En måtte se henne inn i øynene for å oppdage det. Hun håpet inderlig at det var forbigående – at moren ville bli klar i blikket og innse hva som hadde skjedd. Kapellanen kremtet. «Jeg vil ikke trenge meg på,» sa han stille, «men kanskje vi skulle sette oss ned og samsnakke om det som må ordnes? Karoline kan også trenge å sette seg litt, tror jeg.» Han kikket bort på henne, som for å forvisse seg om at alt sto bra til. Karoline løftet hånden mot hodet, og ble var en syngende tone som ikke ville slippe tak. Hun svettet og frøs, og tok seg i å ønske seg tilbake til sengen på prestegården. Fort ristet hun tanken av seg. Familien hennes trengte henne. «Hva sier du, mor?» spurte hun og la hodet på skakke. «Skal vi by presten en stol?» Moren blunket forvirret. «Presten? Å, ja … Ja, selvfølgelig. Så fint selskap har vi ikke hver dag, her på neset. Hva skylder vi den store ære?» Lars virket irritert da han tok moren i armen. «Presten er her fordi han far har druknet, mor. Husker du det? Vi må snakke om hva vi skal gjøre.» «Å …» Moren satte seg stille ned på en vaklevoren stol, 64

mens hun stirret rett framfor seg. Hun gråt ikke, bare rugget fram og tilbake. Karoline holdt ikke ut å se på henne. Det virket umulig å nå inn til henne. Hvor lenge skulle hun være slik? Lars ba Marte se om det var igjen noen kaffebønner. Hvis det var det, kunne hun sette over en kjel, sa han. Så kom han og satte seg. Han kremtet litt. Storebroren gjorde vinn på å være voksen kar, skjønte Karoline. «Jeg vet ikke om det er så mye vi kan gjøre,» sa han. «Noen grav å gå til, blir det jo ikke.» «Det er nå litt tidlig å si,» mente kapellanen. «De som så ulykken fra land, sa at din far og Karoline ikke var langt utpå.» Så noen hadde sett dem? Det hadde hun ikke tenkt på. Det var vel takket være dem hun hadde berget livet. Kapellanen kremtet, pusset lorgnetten sin og fortsatte: «Jeg er ikke fra disse traktene, som dere vet, men med tiden har jeg lært at alt kommer an på strømmene. Dersom Karl ble tatt av en understrøm og ført til havs, er det ingenting å gjøre. Men han kan like gjerne ha blitt ført innover i vikene. Da kan det tenkes at noen finner ham ved flo sjø. De flyter opp da, fordi …» Han tidde brått, som om han innså at familien ikke trengte detaljerte forklaringer. Og det hadde han rett i. De var fiskere, folket som levde her ute. Alle hadde opp65

levd at noen kom bort på havet. Enkelte ganger hendte det at de døde ble brakt i land, slik at de fikk hvile i vigslet jord, mens andre ganger måtte de gjenlevende lære seg å leve med savnet, uten å ha noe gravsted å gå til. Karoline kjente halsen snøre seg sammen. «Vi må lete,» sa hun. «Lars, du må samle folk og gå langs strendene. Vi kan ikke gi opp!» Broren nikket alvorstungt. «Jeg har allerede tenkt på det. Det går mot flo sjø i kveld, og da får jeg med meg en del karer. Vi får håpe at vi har hellet med oss.» «La oss be Herren om å lede dere til ham,» sa kapellanen og knepte hendene. Ingen kom med innsigelser på det. Også moren var med og foldet hendene i bønn, men så snart kapellanen hadde sagt amen, kikket hun smilende opp. «Hvem er det vi skal lete etter? Er det noen som har gått seg bort?» «Å, mor!» utbrøt Karoline fortvilet. Hun hadde lengtet hjem til søsknene og til moren, hadde ventet seg noen trøstens ord, et klapp på kinnet. I stedet ble hun møtt med … dette. Hun ristet oppgitt på hodet, og håpet at moren snart ville bli seg selv igjen og ta den vonde virkeligheten inn over seg. «Hør på meg, mor!» tryglet hun. «Han far er død!» 66

Moren sperret øynene opp og tok seg til ansiktet. «Nei,» kom det stille, nesten uten pust. «Nei. Du lyver!» «Jeg gjør ikke det. Jeg skulle ønske det ikke var sant, men vi må se det i øynene. Du vet at jeg har rett, gjør du ikke? Hvis du tenker deg om, husker du at han Lars har fortalt at han far er død. Ikke sant?» Moren ristet vantro på hodet. Ansiktet var drivende hvitt. «Svar meg, mor! Husker du at han Lars har fortalt deg det?» «Nei … Jo … Kanskje. Jo, jeg husker det, men jeg trodde … Jeg trodde det var en mardrøm.» «Det er ikke det,» hvisket Karoline gråtkvalt. Hun hatet å være den som måtte få moren til å se sannheten i øynene. «Vi må hjelpe hverandre nå, mor. Det blir ikke lett, men sammen kan vi …» «Nei!» avbrøt moren. «Nå holder du munn!» «Mor, da! Skjønner du ikke at vi må …» Hun kom ikke lenger. Moren krøket seg sammen og begynte å ule. Først lavt, så høyere og høyere. Karoline kjente redselen krype nedover ryggen. Hva var det med henne? Var hun blitt fullstendig gal? Hun vendte seg til Marte. «Ta med deg de små ut,» sa hun halvkvalt. «Jeg vil ikke at de skal se henne slik.» 67

Marte nikket stumt og gjorde som hun ble bedt om. Karoline kjente hodepinen tilta i styrke. Den ble ikke bedre av morens ville jammer. «Hva skal vi gjøre?» Det var like før det brast for henne, kjente hun. Kapellan Pedersen så opprådd ut. Så fikk han et besluttsomt uttrykk i ansiktet. Han vendte seg mot Lars. «Finnes det noe brennevin i huset?» spurte han. «Nei,» løy Lars fort. «Jo da.» Karoline sendte broren et strengt blikk. «Du vet hvor han far har det.» Broren reiste seg og gikk ut, lut i skuldrene og med flammende, røde kinn. Karoline la armene rundt moren og forsøkte å roe henne ned, men det lot ikke til å ha noen virkning. Lars var snart tilbake. Han rakte kapellanen den blanke flasken. Pedersen reiste seg resolutt, og grep en kopp som hang på en knagg over kjøkkenbenken. Han skjenket en klunk oppi, og rakte koppen til moren. «Drikk,» sa han bestemt. Moren blunket forvirret. Øynene hennes var underlig tørre. Selv greide Karoline nesten ikke å se gjennom flimmeret av tårer. Lars var også blank i øynene, så hun. «Her, fru Vik,» sa kapellanen igjen. «Ta deg en skjenk. Ta dugelig.» Moren lystret og drakk to–tre slurker, og etter 68

å ha skuttet seg litt gikk hun med på å drikke enda et par munnfuller. Jamringen var lavere nå, og snart stilnet den helt. «Hjelper dette, da?» spurte Karoline lavt. «Jeg vet ikke,» svarte kapellanen tonløst. Han så sliten og litt skremt ut, syntes Karoline. Hun hadde aldri sett ham slik. «Men hun sovner nok snart, skulle jeg tro,» fortsatte han. «Når hun våkner, er hun forhåpentligvis bedre.» Karoline håpet inderlig at han hadde rett. Hun var ufattelig sliten selv, og det gikk rundt for henne. «Vil du ikke legge deg litt nedpå, mor?» spurte hun, engstelig for at moren skulle bryte ut i et nytt hysterisk anfall. Moren nikket så vidt. Da de skulle hale henne opp på beina, måtte både kapellanen og Lars hjelpe til. Karoline ble sittende. Hun var like ustø som moren. Omsider fikk de buksert moren inn i stuen og hjulpet henne ned på slagbenken. Karoline fant fram et teppe og bredte det over moren. Den lille rørslen idet hun bøyde seg, fikk kvalmen til å bølge i henne. «Jeg tror visst jeg må legge meg litt nedpå selv.» Hun slo blikket ned. Hun burde være sterkere enn dette, men hvis hun ikke fikk hvilt seg snart, fryktet hun at hun kom til å kaste opp. 69

«Selvfølgelig,» sa kapellanen. «Du trenger hvile og ro, Karoline. Du er ikke bra.» Karoline kunne ikke unngå å legge merke til det irettesettende blikket han sendte Lars. Hva var det jeg sa? skjente han ordløst. Det fikk henne til å krympe seg. «Ja, gå og legg deg, Karoline,» samtykket Lars, som om det var han selv som hadde kommet på tanken. «Ho Marte kan passe de små.» «Pass dem heller du,» svarte Karoline matt, «så kan Marte fli litt i huset. Det ser ikke ut her.» Brorens ansikt røpet at han slett ikke hadde tenkt å bidra, men han våget ikke å protestere. Det var nok best for ham også, tenkte hun, da hun karet seg opp den smale trappen til loftet. Hun våknet på småsøsknenes rom. Det var bare to rom i andre etasje. Foreldrene hadde det minste, mens Karoline sov i benken nede i stua. Hun ville helst ha ligget der nå, var det ikke for at moren trengte plassen bedre. Marte satt på sengekanten og strøk henne varsomt over pannen. Karoline så opp i det smale ansiktet hennes. Marte var så vakker, tenkte hun. Hun skulle ønske det var hun som hadde kobberrødt, krøllete hår og blek hud med fregner – men hennes egen hårmanke var mørkebrun og rett. Det letteste var å ordne håret i en lang flette. På 70

hverdager lot hun fletten henge nedover ryggen, men til kirkegang snodde hun den i en krans om hodet. I dag hang håret for én gangs skyld løst. Det var best slik, på grunn av bandasjen. Marte så ikke ut til å ha det travelt med å komme ned til de andre igjen. «Hvordan skjedde det?» spurte hun. «Du var der da han far … De kom og fortalte at han hadde falt over ripa, og så …» «Da vet du like mye som meg,» svarte Karoline. Stemmen var tynn som spindelvev. «Men du var der, Karoline. Du så det. Fortell meg hvordan det var!» Karoline kjente et støt gå gjennom magen. Med ett var det som om alt skjedde igjen. Hun husket hvordan farens knoker hadde hvitnet i det krampaktige grepet om relingen, husket ansiktet som hadde bleknet så raskt, det blåaktige skjæret om leppene, blikket som sluknet idet han ikke orket å kjempe lenger. Hun begynte å gråte. «H-han ga bare opp!» hikstet hun. «Hva mener du?» «Han far ga opp! Han gadd ikke å slite for å berge livet. Han bare … slapp taket og lot det skje!» Marte ristet på hodet. «Slik kan det ikke ha vært,» svarte hun. «Det så kanskje slik ut for deg, men jeg er sikker på at han …» 71

«Du var ikke der,» hvisket Karoline. «Hvorfor ber du meg fortelle hva som skjedde, hvis du ikke tror på det jeg sier?» «Jeg mente ikke at du lyver,» hulket Marte. «Jeg prøvde bare å trøste deg.» Trøste? Karoline smakte på ordet. Ingenting kunne lindre det som hadde skjedd. «Jeg trenger ikke trøst,» hvisket hun og tørket tårene med håndbaken. Hun så at søsteren ikke var enig, men hun holdt på sitt. Hun var tross alt den eldste. Det var hun som måtte være sterk og stødig. «Han forsøkte å berge seg en stund,» sa hun lavt. «Da døde han som han levde, med andre ord.» «Hva mener du med det?» Marte smilte gjennom tårene. «Han prøvde en stund. Gjorde han ikke alltid det? Han lovte å gjøre sitt beste, men ga opp straks det kostet ham noe.» «Marte, sånn får du ikke lov til å snakke om han far!» «Hvorfor ikke? Han var en fyllik. En latsabb, som aldri gjorde noe godt for noen.» «Han var mye mer enn det!» sa Karoline. «Han var … Han var faren vår! Har du glemt hvordan han var da vi var små? Husker du ikke hvordan han tok oss på ryggen og løp over enga og lekte 72

hest? Husker du ikke de små trebåtene han spikket til oss? Andre fedre overså døtrene sine, og ga dem lite og ingenting i forhold til sønnene, men ikke han far. Han var like glad i oss alle, enten vi gikk i skjørt eller bukser. Vet du hvor sjeldent det er?» Marte bare nikket. Gråten hindret henne i å snakke. Karoline betraktet søsteren gjennom et slør av tårer. Så falt de om halsen på hverandre og vugget hverandre ordløst. Til slutt hadde de verken tårer eller krefter igjen. Karoline hang i Martes armer, til lillesøsteren hjalp henne ned i sengen og dyttet puten godt innunder hodet hennes. «Jeg er lei for det,» hvisket Marte. «Du trenger å hvile, ikke å gråte …» «Jeg tror jeg trengte begge deler,» mumlet Karoline. Hun kjente verden gli unna og bli fjern. Så fløt hun inn i den lindrende søvnen.

Kapittel 4 Dagene kom og gikk. Karoline trosset hodepinen og kvalmen og kom seg opp hver morgen. Tidligere hadde Marte vært en spilloppmaker som likte å leke og ha det moro. Nå var hun alltid på pletten når Karoline trengte henne. I løpet av noen dager var huset igjen slik det skulle være, rent og ryddig. Til gjengjeld så det ikke ut til at moren ble bedre. Hver dag gikk hun ned til stranden og sto og ventet på ektemannen. Karoline sendte Marte ned for å hente henne til måltidene. Selv orket hun knapt å henvende seg til moren. Det gjorde for vondt å se at hun, som burde tatt vare på dem i denne vonde tiden, i stedet trakk seg unna virkeligheten og søkte tilflukt i sin egen verden. For Karoline var det som å miste begge foreldrene samtidig. 74

Lars var knapt å se. Han strøk på dør før sola rant, og kom sjelden hjem før seint på kveld. Da var han tagal og tung til sinns. Karoline skjønte at han var fortvilet over at de ikke hadde funnet faren. De kunne ikke lenger be grannene bruke tid på å lete i fjæra, de hadde annet å ta seg til. Men Lars nektet å gi opp. «Det trengs ikke mer enn to øyne for å finne ham,» sa han, der han satt lutrygget ved kjøkkenbordet og slurpet kaffe fra skålen. «Og de øynene kan like gjerne være mine.» «Vi kan ikke ha deg rekende i fjæra dag ut og dag inn,» innvendte Karoline. «Ser du ikke at skap og skuffer er tomme? Vi kommer snart til å sulte.» «Ho mor kan vel be om noe fra Wolden?» Karoline bet tennene sammen for å stagge sinnet. «Hører du ikke noe av det jeg sier?» hveste hun. «Væreier Wolden sendte bud om at ho mor ikke trenger å komme, så lenge det står så dårlig til med henne. Hun skjøtter ikke pliktene sine, men trekker ned mot sjøen så snart hun ser sitt snitt til det. Der går hun og glaner og speider til hun blir sår i øynene.» «Ja, jeg vet at du sa det, men jeg trodde hun hadde tatt til vettet nå. Hvor lenge skal hun holde på slik?» Karoline hadde ikke noe svar. Tanken på at 75

moren skulle fortsette å gå rundt som et tomt skall, gjorde henne kald av skrekk. Det måtte finnes en måte å nå inn til henne på! Kanskje det ville hjelpe om hun fikk se faren ligge i kista, tenkte hun mørkt. «Du blir nødt til å gå til han Wolden i morgen og høre om de vil ta deg med i båten. Ellers kan du selv fortelle de andre at vi må gå sultne til sengs. Hører du?» «Hva med deg, da?» fnøs Lars. «Hvor lenge har du tenkt å gå her og slenge, uten å ta i et tak?» Karoline ble stram i kroppen. Hadde det ikke vært for at Nils og Gunnhild satt like bortenfor og lekte, ville hun ha smelt neven i bordet. Det krevde en kraftanstrengelse å la det være. «Og du våger å sitte her og snakke om hvem som har vettet i behold?» freste hun. «Ja, for ditt vett kan ikke være mye å skryte av, når du tror at det å skjøtte huset og gården er det samme som å drive dank! Har jeg ikke vært oppe før deg hver eneste dag? Hvem tror du har stelt i fjøset? Laget mat? Tatt seg av de små? Jeg skal si deg én sak, Lars: Ingenting gjør seg selv. Og ho mor bidrar ikke med stort, som du selv har sett.» Lars sukket og la hodet i hendene. En lang stund tidde han, så løftet han hodet igjen. Blikket var rettet mot havet. «Jeg tenkte,» sa han tonløst, «at 76

du kunne gå til han Wolden og tilby å overta for ho mor.» Karoline plukket på en løs tråd i duken. «Hvem skal ta seg av huset og bruket?» «Morgenstellet kan du likevel rekke,» mente Lars. «Eller jeg kan ta det, hvis jeg kommer meg opp. Ho Marte kan alltids klare å ta seg av de små og se etter ho mor.» Karoline tidde lenge. Innerst inne visste hun at det var den eneste løsningen, men hun kvidde seg. Marte var den eneste av søsknene som på forunderlig vis hadde lyktes i å holde skolegangen ved like. Egentlig var hun for gammel til å gå på skolen, men hver gang den omreisende læreren kom, troppet hun opp. Hittil hadde ingen bedt henne gå hjem igjen. Tvert imot – lærer Hartvigsen stakk til henne bøker som hun fikk lov til å ta med hjem og lese. Karoline visste at Marte bar på en drøm som hun knapt våget å nevne for noen: Etter konfirmasjonen ville hun få seg huspost i Kristiania og begynne på en skole som tok inn kvinnelige elever. Det fantes slike, hadde hun hørt. På den måten kunne hun bli lærer. Men dersom hun måtte være hjemme med de små, kom hun aldri til å få oppfylt lærerdrømmen. Karoline sukket. Det fikk så være. De hadde ikke noe valg. «Vi får se på det,» sa hun. «Til søndag går vi 77

alle til gudstjenesten, for om ikke Vårherre unner oss et mirakel snart, vet jeg ikke hvordan det skal gå med oss.» Lars gren på nesen. «Det er nyttigere ting å gjøre enn å sitte og gnu baken flat som ei lefse på de vonde kirkebenkene.» «Vær ikke så ugudelig, Lars! Er det så mye nyttigere å ligge i høyet sammen med ho Rigmor eller ho Åse, og famle oppunder skjørtene på dem? En dag havner du i ulykka, hvis du fortsetter på det viset.» Varmen slo opp i kinnene hans, men han lo det vekk. «Å, jeg vet ikke det. Jeg blir neppe ulykkelig av det jeg finner under skjørtene på jenta mi. Det er forresten bare ho Åse. Ho Rigmor gir jeg en god dag i.» «Jeg greier ikke å følge med, så ofte som du skifter kjæreste.» «Kjæreste? Det var da et svært og tungt ord.» «Skremmer det deg, kanskje? Lyder det muligens litt som trolovede eller hustru?» Hun rakk akkurat å skvette unna, slik at Lars bommet med den våte kluten han kastet etter henne. Før han var på beina og fikk tatt henne igjen, var hun ute av huset og på full fart over tunet. Fjøsstellet og Hjertros ventet. Idet hun nådde uthuset, kjente hun at det sang og kimte i hodet hennes. Hun måtte lene seg mot 78

veggen for ikke å falle overende. Men hun lo likevel, lo høyt! Så slo hun en hånd fort for munnen. Tenke seg til – det var mindre enn en uke siden de mistet far, og her sto hun og lo! Skammen la seg som en stein i brystet. Hun vaklet inn i det halvmørke fjøset og lente seg mot kua, som ikke skjønte hvorfor menneskevennen sto og lagde slike underlige lyder. Det var nok Guds straff at de ikke hadde funnet faren ennå. De burde ha gjort det nå, dersom strømmene hadde ført ham mot land. Men kanskje det var like bra at han var borte. Hun orket ikke å tenke på hvordan han måtte se ut etter alle dagene i sjøen. Hun grøsset. Verst var det for moren. Hun greide fortsatt ikke å ta inn over seg hva som hadde skjedd. Angsten var som et sug i Karoline, en malstrøm som hun ikke våget å nærme seg: Tenk om moren aldri ble seg selv igjen! ***

Bankingen i tinningene var blitt en velkjent følgesvenn. Karoline tvang seg til ikke å tenke på smertene. Hun tok på seg de fine klærne som hun hadde fått av Hanette. Hun kunne bruke dem til kirke, hadde Hanette foreslått, men det var ikke søndag før om to dager. Karoline syntes likevel det var viktig at hun tok seg best mulig ut i dag. 79

Inne på foreldrenes soverom fantes et ganske lite speil. Den brune trerammen var festet til to utskårne stolper som sto på et lite skrin med to skuffer. «Pigetitter», kalte moren det vesle møbelet. Hun hadde fått det i bryllupsgave av foreldrene sine. Karoline satte seg på krakken og strøk hånden over håret. Jo, det så ikke så verst ut. Hun hadde fjernet bandasjen forsiktig i går kveld, og tvettet håret. Det nesten to tommer lange såret gikk noen fingerbredder over høyre tinning. Det var kommet en hard skorpe på det nå. Hun matte anstrenge seg for ikke å plukke på den. Såret måtte ikke begynne å blø på ny. Det var fortsatt ømt å ta på, og håret som hadde vokst der, var selvsagt borte. Tenk om det aldri vokste ut igjen! For hundrede gang tok hun seg i å ønske at håret hennes hadde vært kastanjerødt og viltert, slik som Martes. Så mye lettere det måtte være å gjøre et godt inntrykk når en hadde et slikt fortrinn! Men Gud hadde skapt henne med mørkebrunt hår, der rødskjæret bare kunne anes som et streif når sola skinte rett på det. Det fikk de blå øynene hennes til å se altfor alvorlige ut, syntes hun. Skjønt nå, midt i sørgetiden, var jo det ganske naturlig. Munterhet var ikke kledelig for en som nylig var blitt farløs. Den hvite blusen var nydelig. Den så nesten 80

ubrukt ut, tenkte hun og lot fingrene gli over det tynne stoffet. Med sølvkorset til, ble det riktig vakkert. Det mørkeblå skjørtet var såpass tykt at det lå pent over hoftene og lårene, selv om hun ikke var snørt. Hun var heldig, som var smal fra naturens side. Hun reiste seg og rettet seg i ryggen. Sånn! Bedre ble det ikke. Bare hun nå ikke dummet seg ut, tenkte hun. Bare de ikke lo av henne! Allerede nå var hun tørr i munnen av uro, og hun kjente at det rant vått i armhulene. ***

Hun hadde kjent seg fin da hun gikk hjemmefra, men da tjenestejenta omsider lukket henne inn på herr Woldens kontor, følte hun seg keitete og utilpass. Klærne hennes var riktignok rene, hele og velstelte, men hun visste jo at snittet var femten år gammelt. Selv tjenestejenta hadde nyere klær enn henne – sort kjole, hvitt forkle og en hvit kyse, slik som Karoline visste at de brukte i byen. Hun var sikker på at jenta skjulte et smil da hun åpnet døren og slapp henne inn. Væreier Wolden var en tettvokst mann i femtiårene. Han så ikke opp da hun kom inn, men satt krumbøyd over en diger skrivebok som han bladde langsomt i, mens han snurret mustasjen mellom tommel og pekefinger. Karoline forsøkte 81

å svelge, men det kjentes som om munnen var fylt av støv. Han ba henne ikke om å sitte, så hun ble stående ved døren til hun syntes det verket i knær og hofter. Hun lot øynene vandre over rommet. På den ene veggen hang et stort veggur. Tikkingen minnet henne om timene i prestestua, da hun lå og kavet mellom vit og uvit. Lyden brakte tilbake kvalmen hun hadde kjent den gangen. Hun rettet heller blikket mot det skinnende hodet hans. Wolden var ikke skallet, men det vesle håret som vokste på hodet hans, var tynne, korngule, lange fjon, som var kjemmet på skrå og holdt på plass med hårlakk. Huden under var blank som sølv. Karoline måtte knipe leppene hardt sammen for ikke å begynne å fnise. Kanskje det var tjenestejentenes oppgave å holde hodet hans så blankt og fint, på samme måte som de måtte pusse sølv og kobber? I det samme så han opp. Hun skimtet glimtet i innfatningen på de runde brillene, men ansiktet hans lå i skygge, siden han satt med ryggen mot det store vinduet. Han kremtet. «Jaså, er det Dem, frøken Vik. La meg få overbringe min dypeste kondolanse i forbindelse med Deres fars tragiske bortgang.» Han hadde samme tonefall og sang i stemmen som alle her i trakten, men ordene hans var mye finere, som om han hadde pyntet dem med orna82

menter og krimskrams. Det fikk henne til å føle seg utilpass. Hva svarte man til «kondolanse» som ble «overbrakt»? Hun stotret fram en slags takk, men var ikke sikker på om det var riktig. Det kjentes merkelig å takke for noe som hadde med et dødsfall å gjøre. «Nuvel,» kremtet Wolden og ga seg til å pusse de gullinnfattede brillene. «Hva bringer frøkenen hit? Om det er noe jeg kan gjøre for Dem, må De for all del ikke nøle med å si det.» Karoline svelget hardt. «Det gjaldt den posten som ho mor har …» «Ja, det er naturligvis beklagelig, men under omstendighetene kan jeg ikke fortsette det arrangementet.» Karoline visste ikke hva «arrangement» betydde, men hun forsto at herr Wolden ikke ville ha moren i sin tjeneste lenger. Wolden reiste seg og kom rundt skrivebordet. «Deres mor har sikkert mer enn nok med å ta seg av dere barna nu. Eller er hun kan hende ikke i en slik forfatning at …» Han lot resten av setningen henge i luften. Karoline greide ikke å møte blikket hans. «Hun kommer seg snart,» svarte hun, uten helt å tro på det selv. «Bare gi henne litt tid, så vil hun sikkert kunne arbeide igjen.» Wolden smattet beklagende. «Jeg vet ikke om jeg kan gi Dem løfte om noe slikt, frøken Vik.» 83

«Hvorfor ikke? Brødene og kakene hun baker, er da …» «Fortreffelige!» avbrøt han. «Aldeles fortreffelige. Imidlertid er det kommet meg for øre at … Det er blitt sagt at det gikk med uvanlige mengder mel og gjær når Deres mor bakte. Ja, jeg forstår meg jo ikke på slikt, men min husholderske hevdet at det var påfallende.» Karoline gispet. Hva var det han sto og sa? At moren hadde stjålet av bakstemelet? Hun tok seg til hodet. Rommet begynte å snurre, og en prikkende følelse bredte seg fra hodebunnen og nedover ansiktet og brystet.

Kapittel 5 Da hun kom til seg selv, hadde hun Woldens armer rundt seg. Han holdt henne støtt, og hjalp henne bort til en divan som sto i den andre enden av rommet. «Kjære vene, jeg beklager virkelig. Jeg skulle ikke ha utsatt Dem for en slik påkjenning. Det var hensynsløst av meg.» «Hva skjedde?» Hun skulle gjerne ha frigjort seg fra armene hans, men det gikk fortsatt rundt for henne. Om han slapp, ville hun gå overende. «Sett Dem, frøken Vik. Jeg ringer på piken og ber henne komme med et glass vann. Jeg skulle tatt hensyn til at det bare er noen dager siden De skadet Dem stygt.» Nå husket hun hva de hadde snakket om før det svartnet for henne. «Herr Wolden,» presset hun fram, «jeg er sikker på at ho mor aldri kan ha …» 85

«La oss ikke snakke mer om den saken. Det var ubetenksomt av meg.» «Men jeg …» Hun holdt inne. Det nyttet ikke. Hun hadde kommet hit i håp om å få overta morens arbeid, men herr Wolden ville sikkert ikke gå med på det hvis han trodde at moren hadde stjålet. Nå slo det henne at hun ofte hadde fryktet at byggmelet skulle ta slutt lenge før far fikk skillinger for fisken. Likevel greide de seg alltid, så vidt det var. Karoline hadde bestandig bedt ekstra inderlig når de kom til den delen av Fadervår: Gi oss i dag vårt daglige brød … For det var ingen selvfølge med mat på bordet. Det hadde det aldri vært, særlig ikke etter at faren mistet plassen i fiskerlaget til Wolden. Hun hadde takket Gud, men nå ante hun at det var herr Wolden hun burde ha takket. Her på Skrinnvær var det viktigere å holde seg inne med væreieren, enn med Skaperen. Til hverdags var væreieren like mektig som Gud. Han holdt folk oppe, eller overlot dem til fortapelsen hvis de falt i unåde. «Frøken Vik,» harket Wolden, «jeg fikk inntrykk av at det var noe mer De hadde på hjertet?» Karoline kvidde seg for nok en ydmykelse, men hun kunne ikke godt sitte her og gjøre seg vanskelig, det var uhøflig. 86

«Jeg ville bare høre om jeg …» Hun svelget tungt, «kunne overta for ho mor.» «Å, nå, slik å forstå. Kjære frøken Vik, jeg er redd vi allerede har ordnet oss på annet vis.» Hjertet sank i brystet hennes. «Imidlertid kunne det tenkes at vi kunne finne andre oppgaver for deg, dersom du ikke er redd for hardt arbeid.» Karoline sperret opp øynene. Det var en lettelse at han ikke lenger tiltalte henne med «De». Det hørte ingen steds hjemme når en snakket til en vanlig fiskerdatter. «Jeg har aldri kviet meg for å ta i et tak,» svarte hun med overbevisning. «Det har jeg ingen grunn til å tvile på. Men jeg vet ikke …» Han dro på det. «Er det Karine du heter?» «Karoline,» rettet hun brydd. «Nettopp. Jeg tenker på det du nylig har vært gjennom, Karoline. Etter det jeg har latt meg fortelle, skadet du deg stygt da du holdt på å drukne, og det er ikke mer enn et øyeblikk siden du var på nippet til å segne om foran øynene på meg.» «Men det gikk over med en gang,» protesterte hun fortvilet. «Jeg er like fin igjen nå.» Selv om smertene i hodet truet med å tvinge henne i kne, reiste hun seg og presset fram et smil. Wolden skakket på hodet og så ikke overbe87

vist ut. Han gikk bort til henne, grep henne rundt håndleddene og myste på ansiktet hennes. Karoline ble så forfjamset at det ikke falt henne inn å trekke hendene til seg. «Bare rolig,» sa Wolden. «Jeg vil bare forsikre meg om at du er ved god helse. Jeg vet litt om slikt, ser du. Grunnen til at jeg holder om håndleddene dine, er at jeg vil kjenne om hjerteslagene er sterke og stødige. Hmm … Jeg synes de virker nokså svake. Tillater du …?» Karoline sto ganske rolig da han, uten videre, la hodet mot brystet hennes og lukket øynene. «Pust rolig,» oppfordret han. «Jeg hører hjerteslagene langt bedre på denne måten.» I det samme banket det på døren. Wolden skvatt opp og mistet de små, gullinnfattede brillene, som ble hengende i kjedet rundt den kraftige halsen hans. Han tok noen skritt bakover, fisket opp et lommetørkle fra vesten og tørket pannen. «Vær så god!» ropte han. Det var tjenestepiken. Hun åpnet døren ved hjelp av hoften. I armene bar hun et sølvbrett med en mugge vann og et glass. Hun neide lett for arbeidsgiveren og satte brettet fra seg på skrivebordet. «Mange takk, Inger, det var alt.» Tjenestejenta forsvant ut igjen. Det kjølige blikket streifet gjesten så vidt, innen hun lukket døra bak seg. Karoline kjente at kinnene brant. 88

Wolden satte seg bak skrivebordet igjen. Han ga seg til å pusse de små, ovale brilleglassene. Det måtte være fjerde gang i løpet av den korte visitten, tenkte Karoline. «Forsyn deg med vann, sa han og nikket mot muggen og glasset. «Det vil gjøre deg mindre svimmel. Vi får være litt påpasselige, siden du nylig har vært utsatt for en slik voldsom påkjenning.» Karoline kjente at hun ble trang i halsen. Nå kom avslaget. Han rensket stemmen og fortsatte. «Derfor ser jeg det også som min plikt å holde ekstra godt øye med deg når du arbeider her i huset.» Arbeide? Ordene hans kom så uventet at hun måtte blunke. Hadde hun misforstått? Det var ikke godt å si med Wolden, så kronglete som han snakket. «Mener Dokker at … at jeg kan få arbeide her? Jeg kan forsikre Dokker om at brødene jeg baker, er minst like gode som mors!» «Vel, nå er det altså slik at vi allerede har funnet en annen ordning hva den ukentlige baksten angår. Vi kunne imidlertid ha god bruk for en kjøkkenpike. En som kan gå kokka til hånde og bidra med vask og annet stell. På prøve, naturligvis.» «Naturligvis,» nikket Karoline. «Men jeg lover at Dokker ikke vil bli skuffet, herr Wolden.» 89

«Det får jeg da håpe,» sa Wolden. «Det skal ikke legges skjul på at jeg fraviker mine prinsipper når jeg gir deg denne håndsrekningen. Hadde det vært en annen, ville jeg gitt avslag. Men du er en søt pike, Karoline, og du kan ikke holdes ansvarlig for dine foreldres handlinger. Derfor gir jeg deg denne muligheten.» Karoline krympet seg. Holdes ansvarlig for foreldrenes handlinger… Hun hadde aldri trengt å bøye hodet i skam. Rett nok kom hun fra enkle kår, men fattigdom var ikke noe en kunne lastes for. Tvert om. Av kapellanen hadde hun lært at en skulle regne det som en heder. Det var lettere å få en kamel gjennom et nåløye, enn for en rik mann å komme inn i himmelen, hadde han sagt. «Takk,» stotret hun, tindrende av lykke. «Gud lønne Dokker for den gjerningen!» Wolden smilte og dro seg i mustasjen. «Ja, vi får håpe det. Men enda gladere blir jeg hvis du viser meg at det er en beslutning jeg ikke vil få grunn til å angre på.» «Det lover jeg!» svarte Karoline høytidelig. «Godt. Da kan du dra hjem og pakke sakene dine. Vær rask. Så snart du er tilbake, vil Inger vise deg hvor du kan bo.» Karoline gispet. «Bo? Her? Jeg … Å, nei. Nei, jeg kan ikke bo noe annet sted enn hjemme. Jeg har småsøsken å tenke på.» 90

«Er det ikke andre som kan ta seg av dem?» spurte Wolden bryskt. Hjertet sank i brystet hennes. Et kort øyeblikk hadde hun vært svimmel av lykke fordi alt så ut til å ordne seg, men nå forsto hun at hun hadde gledet seg for tidlig. Hun ristet på hodet. «Men din mor er da ikke … Jeg har selvsagt hørt hva folk sier, men … står det så ille til?» «Jeg vet ikke hva folk sier,» svarte Karoline. Stemmen hennes var blank og fremmed. «Det feiler henne ingenting,» hørte hun seg selv si, «men hun har tatt det tungt at han far druknet. Hun trenger tid. Jeg er den eldste av jentene, derfor må jeg ta meg av søsknene mine.» Hun skjønte at hun med dette frasa seg muligheten til å få en post hos væreieren, men hun hadde ikke noe valg. Dersom han ventet at hun skulle forlate søsknene, kunne det ikke bli noe av. Wolden sukket overdrevent. «Steilere enn en utemmet fole,» sa han. Det virket som han snakket til seg selv. «Ja, ja, så sier vi det slik. Veien er vel ikke lenger enn at det går på et vis. Du får bo hjemme, da. Du kan begynne i morgen, og jeg venter at du er her ved daggry.» Det var styggtidlig! Men Karoline nikket, neide og takket. «Jeg skal være på pletten,» lovte hun. 91

Hun var nær ved å snuble i det fine skjørtet da hun forsøkte å neie og rygge på én gang. Tjenestejenta Inger var stram i ansiktet da hun åpnet døren for henne. Karoline brydde seg ikke om det. Det eneste hun tenkte på, var hvilken glede det ville bli hjemme når hun fortalte at hun hadde skaffet seg post. Da skulle de greie seg – på et eller annet vis. Det småregnet da hun kom til bakken ned mot bukta og småbruket på Vik. Hun trakk sjalet over hodet og rundt skuldrene for å unngå å bli gjennomvåt. Vinden var skarpere her, like ved sjøen. Hun bøyde hodet så regnet ikke skulle piske henne i ansiktet. Vinden pep i ørene, så hun ikke hørte noe annet enn den. Derfor så hun heller ikke tospannet som kom travende rundt svingen foran en karjol, hun så bare noe som flimret i kanten av synsfeltet. Hun fikk kastet et kort blikk på ekvipasjen som kom i full fart mot henne, før hun kastet seg ut i grøften. Det var i siste liten. Mannen på bukken snudde seg og ropte etter henne. Han kalte henne fantepakk, og ropte at slike skulle gå til side når godtfolk kom kjørende. Karoline var så lammet av skrekk at hun ikke fikk seg til å svare, men da han hyppet på hestene og kjørte videre, kjente hun gråten komme. Hjertet slo hardt i brystet. Hvordan kunne noen 92

kalle henne fantepakk, hun som hadde pyntet seg i sin beste stas? Da hun dro hjemmefra, hadde hun vært finere enn noensinne i sitt liv, men nå lå hun i søla og kavet. Det fine, mørkeblå skjørtet hadde fått en stygg flenge i høyde med kneet. Hun kom seg på beina igjen, tørket tårene og haltet det siste stykket ned til husene som klynget seg sammen mellom bergnabbene. Hun skalv fremdeles på hånden da hun åpnet døra, men hun smilte. Det hadde tross alt gått bra. Nå skulle hun bare komme seg inn, varme de blåfrosne tærne og dele den glade nyheten med søsknene. De kom til å klare seg! Alt idet hun lukket inngangsdøra bak seg og klippet av det evinnelige, sure hylet fra nordavinden, merket hun at noe ikke var som det skulle være. Nils og Gunnhild kom ikke løpende for å møte henne. Det var så stille. Hun holdt pusten og ble stående og lytte. Da Lars plutselig kom til syne i stuedøra, hadde hun mest lyst til å rygge ut igjen og forsvinne. Hun orket ikke tanken på mer ulykke. «Møtte du doktoren på veien?» Pusten, hjerteslagene som væreieren hadde lyttet til for bare en kort stund siden – alt stanset opp på én gang. «Doktoren? Allmektige skaper, det er vel ikke noe med en av de små?» 93

«Nei, det er ho mor.» «Hva har skjedd? Alt var bra da jeg dro herfra i formiddag.» Lars sto med korslagte armer og lente seg mot dørkarmen. Han møtte ikke blikket hennes. «Det var før hun fant på at hun skulle dra ut og hente han far.» «Dra ut og hente … Men vi har jo ingen båt lenger!» «Nettopp.» Han lot det henge i luften. «Milde Jesus!» hvisket hun åndeløst, og lente seg tungt mot veggen. «Er hun …?» «Hun lever. Takket være ho Marte, som sprang uti og fikk dratt henne opp igjen. Ho Marte sendte ho Gunnhild med bud om at doktoren måtte komme.» «Gunnhild? Men hun er jo bare en småjente. Hvor var du?» jamret Karoline. «Du ville jo at jeg skulle gå til været og be om arbeid. Jeg gjorde som du sa, og har stått og sløyet fisk i hele dag. Ho Gunnhild sprang ikke lenger enn til Stornes. Derfra sendte de en av drengene til hest. Doktoren kom så snart han kunne.» Karoline var stiv i hele kroppen. «Og så, da?» ville hun vite. «Visste doktoren råd for henne? Fantes det noen medisin hun kunne få?» Lars sukket tungt og dro hånden gjennom håret så luggen sto rett opp. «Han levnet ikke vettet 94

hennes så mye håp,» svarte han tonløst. «Vi fikk ta oss av henne så godt vi kunne, sa han, og håpe at hun vil komme til sans og samling igjen sånn småningom. Han …» Storebroren bet seg i underleppen. «Han nevnte noe om at hun kunne blitt sendt til et sanatorium, hadde hun bare tilhørt de kondisjonerte.» Karoline kjente tårene presse på. «Hva var hensikten med å si noe slikt?» Lars trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke. Han var visst arg fordi jeg ikke hadde to kroner å gi ham.» Karoline var så sliten. Hele dagen hadde hun klart å holde hodeverken på avstand, men nå kom smertene over henne som en mørk tidevannsbølge. Den bet seg fast mellom skuldrene og tok kvelertak i nakken. Smertene bredte seg i røde bølger, som bredte seg gjennom hodet og pannen og strålte ut i neseroten. «Hva gjorde du? spurte hun matt. Lars flirte, men virket litt flau. «Jeg gikk ned til Rosa og stjal en av ungene hennes,» sa han. «Purka merket det ikke, siden alle åtte lå der og diet. En grisunge måtte være god nok betaling, mente jeg.» «Godtok doktoren det?» Lars bare ristet på hodet. «Var det noe annet han ville ha, da?» 95

«Han skjelte meg huden full og dro sin vei.» Blikket hans sveipte over henne, fra det grimete ansiktet til støvlene, som var oppskrapede og søkkvåte. «Hva i all verden har skjedd med deg?» Enda så vondt hun hadde, kunne hun ikke annet enn å smile. Broren hadde omsorg for henne, og det gjorde godt. Han kunne være både fjern og ansvarsløs, men han var glad i familien sin likevel. «Jeg måtte velge mellom grøfta og vognhjulene til doktorens karjol,» svarte hun tørt. «Hva er det du sier? Prøvde han å kjøre deg ned?» «Prøvde gjorde han vel ikke, men han tok seg ikke just i akt for å unngå at det skjedde. Det var et Herrens under at det ikke gikk verre.» Ansiktet hans fortrakk seg i en grimase. I neste nå kom han og la armene rundt henne i en hard, kort omfavnelse, uten tanke for at han selv ble tilklint av leire og sølevann. «Lars, da!» lo hun. Varmen slo opp i ansiktet hans. «Jeg bare kom til å tenke på hvordan det ville vært hvis du også …» «Meg skal du ikke være redd førr,» lo hun sjenert. «Du vet hva de sier om ukrutt. Det forgår ikke så lett.» Lars så alvorlig på henne. «Du er ikke ukrutt, 96

Karoline. Ikke med mindre du er en av villblomstene som vokser nede mellom fjæresteinene, slike som tåler både storm og blest.» Karoline fniste og himlet med øynene. Hun tenkte på kagga som faren hadde gjemt i naustet. Mon den ikke hadde minket i innhold etter at han lot seg synke ned i havet? «Hvor har du vært i slike staselige søndagsklær?» spurte Lars. Hun smilte. «Det vil jeg ikke fortelle før alle er samlet. Men først vil jeg se hvordan det går med mor. Ligger hun oppe?» Han ristet på hodet. «Det var ikke råd for jentene å få henne opp trappen, men de fikk lagt henne på benken.» Karoline hengte fra seg det våte sjalet og listet seg inn i stua. Lars hadde tent opp i jernovnen. Moren lå i slagbenken, støttet opp av puter og tepper. Det søkk i Karoline da hun så henne ligge slik, så liten, så … fremmed. Fra munnviken hennes rant en strime sikkel. Tanken rammet Karoline som et spyd i sjelen: Hun kommer aldri tilbake. «Hallo, mor,» hilste hun stivt. Hun trakk den skjeve kjøkkenstolen bort til benken og satte seg. «Hvordan går det med deg?» Det drøyde litt før moren oppfattet at hun ble snakket til, og snudde seg mot Karoline. «Karl!» 97

smilte hun gledestrålende. «Endelig! Jeg trodde aldri du skulle komme!» Karolines blikk gikk mot småsøsknene. Hun så hvor redde de ble av å se moren slik. Hjertet hennes trakk seg sammen. «Det er meg, mor,» sa hun bestemt. «Karoline. Han far er ikke her lenger, vet du.» Moren så overrasket ut, men det varte bare et øyeblikk. Så var det som om hun lyste opp. «Ja, selvfølgelig,» nynnet hun med lys stemme. «Karl dro …» Det nyttet ikke. Ingenting Karoline sa eller gjorde, kunne rive moren ut av den drømmeverdenen hun hadde søkt tilflukt i. Alt de kunne, var å håpe at hun ville komme tilbake en dag. «Jeg har en god nyhet,» sa hun. «Kommer Karl snart hjem?» «Nei, mor.» Karoline kjente siste rest av glede slukne. «Jeg ville bare fortelle at jeg har fått meg post hos han Wolden.» Moren fnøs foraktfullt. «Den grisen,» mumlet hun. «Aldri kan han holde de tykke fingrene sine unna.» Rødmen bredte seg nedover Karolines hals. Hun så urolig bort på søsknene. «Du skal passe deg for han!» formante moren. Et kort øyeblikk var øynene hennes helt klare. Karoline kjente et blaff av håp. Dette var den 98

moren hun hadde kjent hele livet. «Jeg vet å passe meg,» trøstet hun. «Hvorfor skulle han gjøre meg noe?» «Du er ung. Du er vakker.» «Vakker, du, liksom …» «Du er vakker,» insisterte moren. «Og dessuten går du i skjørt. Wolden har ikke større krav enn det. Han gir seg på alt som går i skjørt.» «Mor, da! Husk at de små hører hva du sier!» Moren fablet igjen. Wolden var kanskje ingen doktor, og han hadde neppe greie på noe som hadde med hjertet å gjøre, men han hadde ikke gjort henne fortred på noen måte. Såpass måtte en tåle. «Ja, ja …» sukket moren og klappet henne på hånden. «Bare lov meg at du tar deg i akt, Karoline. Pass på at du aldri er alene med han.» «Jeg skal bare hjelpe til i kjøkkenet, mor. Dit inn kommer han vel ikke i tide og utide?» En tåre rant nedover tinningen og inn i floken av sølvstripet hår. «Jeg skal bli bra igjen, Karoline. Jeg lover. Det er jeg nødt til, for dokkers skyld.» Karoline så ned. Hun hørte undertrykte hikst fra Gunnhild og Marte. Brystet hennes snørte seg sammen da hun grep morens hender. «Ta den tiden du trenger,» hvisket hun. «Alt skal bli bra, mor, bare vent og se. Alt skal bli bra …»

Kapittel 6 Karoline sprang over tunet og satte kursen mot bakkene. Hun hørte Hjertros raute langtrukkent fra fjøset, men gjorde seg hard. Kua måtte vente en stund til. Lars eller Marte skulle ta melkingen. Hun kunne ha gjort det selv – men da ville det ikke blitt mye melk i bøtta, for selv om det var i ferd med å lysne, var det ennå mer natt enn dag. Det nærmet seg sommeren. Om seks uker ville sola lyse døgnet rundt. Hun skulle ønske Wolden ikke hadde forlangt at hun skulle være på arbeid ved daggry. Hva var egentlig «daggry»? Det måtte da være når dagen grydde – altså når sola sto opp? Hun hadde ingenting imot å begynne tidlig, men om bare noen uker ville det bety at hun måtte opp midt på natten, og om sommeren var sola oppe døgnet rundt! Hun fikk be ham sette en fast tid. Lars visste sikkert hvor fars lommeur 100

var. Fikk hun låne det, skulle hun alltids greie å være presis. Verden var så stille på denne tiden av døgnet. Karoline gikk seg varm og andpusten. Luften var fortsatt så kald at den ble til røykdotter foran munnen hennes, og sølepyttene i hjulsporene var dekket av et sprøtt, knasende lag med is. Hun lengtet til sommeren. De første strålene av morgensol kilte seg vei gjennom en himmelrand tilslørt av nakne bjørketrær. Hun var framme. Det fantes ikke tegn til liv noe sted. Det måtte bety at det var for tidlig å gå inn i hovedhuset. Hun ruslet langsomt ned mot de store pakkhusene ved kaia. To digre gråmåser spankulerte over rimglatte bryggeplanker nede ved sjøen. Det var vindstille. Sjøen var et mørkt, oljeaktig speil som steg og sank i takt med dovne bølger. Her og der lå vaser av svart grisetang. Hun husket hvor redd hun hadde vært for dem da hun var barn. Lars hadde innbilt henne at det var Kraken, «det slimete sjømonsteret», som når som helst kunne reise seg opp fra overflaten, ta tak i mennesker og hale dem med seg ned i det mørke dypet. Hun satte seg på huk og stirret ned på den svarte silhuetten sin, som avtegnet seg mot lyset fra morgenhimmelen i vannet. Der nede et sted var faren. Havet var så uendelig stort, så ufat101

telig dypt … Hun grep en liten stein, og lot den falle i vannet. Ringene som bredte seg, forstyrret gjenspeilingen av henne. Hun talte sekundene til vannspeilet igjen lå rolig. Med ett var det ikke én avspeiling hun så, men to! Hun snappet etter været, og var på nippet til å ta overbalanse. Da kjente hun en solid hånd som la seg på skulderen hennes og støttet henne. «Oi sann!» flirte en stemme. «Sitter du her og har lyst til å ta deg et bad? Da bør du vel kle av deg først!» Det var Oskar, postmesterens sønn. Rødmen brant i ansiktet hennes. Dette var gutten hun hadde gått store omveier for å slippe å støte på. Hun var livredd for at han skulle oppdage hvor godt hun likte ham. Han var så vakker at hun knapt våget å se på ham, med mørkt, nesten svart hår, glitrende blå øyne og firkantet, sterk hake med en liten kløft i. Kjakene hans hadde alltid en skygge av daggammel skjeggstubb. Karoline hadde aldri våget å snakke med ham. Helt fra hun var tretten år, hadde han hatt en egen evne til å gjøre henne stum. Det endte alltid med at hun sprang sin vei, så flau at hun kunne ha grått. Nå fantes det ingen fluktmuligheter. Hun snudde seg mot ham. «Nei, men er det deg!» utbrøt han overrasket. «Det er lenge siden jeg har sett deg. Men det er 102

vel ikke å undres over, etter det som har skjedd. Jeg føler inderlig med deg og dine, Karoline. Det må være ufattelig vondt.» «Takk,» hørte hun seg selv mumle. Oskar tok henne i hånden og hjalp henne opp. Det gikk et støt gjennom kroppen hennes. Han tok henne i hånden! Hun kjente rødmen bre seg utover kinnene, og så seg nervøst rundt. «Jeg hadde ikke ventet å møte deg her,» sa han. Hun svelget. Nå ville ordene tørke inn og bli borte igjen. «J-jeg … skal … Jeg har … fått post her,» fikk hun fram. «Jeg skal hjelpe til på kjøkkenet.» Stemmen døde hen. «Så bra! Da får jeg se deg ofte. Jeg arbeider som dreng her. Ja, og så hender det at jeg hjelper han Wolden på kontoret,» la han til, og rettet seg litt ekstra i ryggen. Karoline skjønte at han var stolt av det. Væreieren tiltrodde neppe hvem som helst den slags oppgaver. Det måtte bety at postmestersønnen var flink til både å regne og skrive. Hun kjente noe tungt legge seg til rette i magen. Ingen kunne hevde det samme om henne. Hun og Oskar tilhørte to vidt forskjellige verdener. Han gikk ved siden av henne. Det var bare en håndsbredd luft mellom dem, men det var som om hun kunne kjenne varmen fra ham tvers gjennom klærne. Hun våget ikke å løfte blikket og se 103

ham inn i øynene. Det svimlet for henne, og det danset og sang i magen hennes. «Hvis du går rundt huset og banker på døra bak bislaget, skal du se at det er tegn til liv inne på kjøkkenet. Ho Rakel er alltid tidlig oppe. Gjør deg til venns med henne, så vil du aldri ha noe å frykte. Men unnasluntring og uærlighet tåler hun ikke.» Han smilte. «Nå er du advart!» Karoline gløttet så vidt på ham. «Jeg gjør det jeg blir satt til,» mumlet hun med blikket stivt rettet mot bakken. «Og jeg somler ikke, heller.» «Selvsagt gjør du ikke det. Det vet jeg fra han Lars.» Karoline ble usikker. Hun hadde vondt for å tro at Lars gikk rundt og snakket pent om henne. Postmestersønnen fulgte henne hele veien rundt det store, hvite våningshuset. Underlig nok var det først da de kom på baksiden, at Karoline kom til å tenke på at hun var helt alene med ham. Det kjentes som et umerkelig trykk mot korsryggen. Da de nådde kjøkkendøra stanset han og tok henne så vidt i albuen, slik at hun sto vendt mot ham. Hun svelget og visste ikke hvor hun skulle feste blikket. Han så rett på henne under den mørkebrune luggen. «Jeg er glad for at jeg møtte deg, Karoline.» Hun åpnet og lukket munnen, men det kom 104

ikke en lyd. Til slutt vred hun seg løs og halvveis snublet mot den vesle trammen. På et eller annet vis greide hun å få den svette neven til å gripe om dørklinken og vri den, slik at hun kom seg inn. Hun hørte skrittene hans fjerne seg. Hjertet hamret i brystet. Gudskjelov at Wolden fremdeles lå og sov. Hadde han lyttet til hjerteslagene hennes nå, ville han ha trodd at hun var alvorlig syk. «Nå, så der er du.» Kvinnen på kjøkkenet var usedvanlig høy og bredskuldret. Der hun sto med hendene i hoftene, så hun ut som en søyle. Håret var dekket av et hvitt tørkle, knyttet i nakken. Ansiktet virket stramt og fargeløst, med nesten hvite bryn og øyevipper. Rakel var ingen spesielt vakker kvinne, tenkte Karoline. Hun svelget, og neide så vidt. «Er jeg sein?» spurte hun urolig. «Nei, slett ikke.» Da hadde hun heldigvis ikke ødelagt for seg selv allerede første dag. Kokka Rakel var stor, og kunne virke skremmende, men Karoline kjente at hun likte henne. «Jaså, så du er datter til han Karl og ho Johanne, du,» sa Rakel og rakte henne et stort, hvitt forkle og et hodetørkle. «Jeg hørte hva som skjedde med far din. Det var leit. Det må være ondt for dokker som er igjen.» 105

«Vi har hverandre,» sa Karoline. «Det er det trøst i. Ja, jeg minnes at jeg har sett deg før, men da var du bare en flis av en jentunge. Du sprang i hælene på far din støtt, og ville ikke holde deg ved husene.» Rakel smilte og strøk en hånd over pannen, som fikk et hvitt dryss av mel. Hun var i ferd med å elte en deig på den enorme kjøkkenbenken. «Jeg likte deg for det,» la hun til med et lite smil. «Det er nok av jenter her i verden som aldri tør noe.» Karoline tok på seg forkleet. Det hadde stropper som gikk i kryss over ryggen. Hun knyttet det stramt bak. Deretter festet hun hodeduken og passet på at håret var stukket godt innunder. Hun var fremdeles øm rundt der hun hadde slått hodet. Hun håpet Rakel ikke hadde lagt merke til sårskorpen før skautet var på plass. Hun ville kanskje si at Karoline ikke kunne arbeide på kjøkkenet med en slik skade. Den storvokste kokka målte henne. «Det ser bra ut,» konkluderte hun. «Du kan gå ned i kjelleren og hente kål, gulrøtter og poteter. Før vi spiser, vil jeg at du skal ha skrubbet og skrelt nok til å fylle grytene borte ved ovnen.» Karoline nikket og sprang ned den bratte kjellertrappen. Hun var glad for å ha noe å gjøre. Hun skulle vise Rakel hva hun dugde til! Herr 106

Wolden skulle ikke angre på at han hadde gitt henne posten. De arbeidet i taushet, rygg mot rygg. Karoline la vinn på å være så rask og nøyaktig som mulig. Potetene var fulle av groer som måtte skjæres bort, men det var slik det brukte å være på seinvinteren. Det var ikke alle som hadde poteter. Jordsmonnet her ute på Skrinnvær var ikke det beste. Wolden måtte ha fått dem fra Bergen. Etter en stund begynte hun å høre lyder fra andre steder i huset, skritt i trappen og stemmer fra rommene over dem. Sjølfolket var i ferd med å våkne. Hun hadde ikke før tenkt tanken, før Inger kom feiende inn. Hakk i hæl fulgte en yngre, lutrygget tjenestejente med musebrunt hår. «Opp med farten!» kommanderte Inger. «Havregrøt, melk, ost, brød, egg … og glem ikke den engelske marmeladen!» Karoline visste ikke engang hva marmelade var for noe. Hun var glad det ikke var hun som skulle finne fram alt stuepiken ramset opp. Den stakkars ungjenta så vettskremt ut, der hun pilte fram og tilbake mellom spiskammerset og det enorme kjøkkenbordet. Inger vendte seg til Rakel. «Er brødet passe avkjølt?» Kokka hevet de hvite øyebrynene og betraktet 107

stuepiken. Hun plantet den ene neven mot hoften og skakket på hodet. «Har det vært klager på det?» «Nei, men –» «Noensinne?» «Det kan da ikke jeg gå rundt og huske! Jeg vil bare forsikre meg om at –» «Brødet er som det skal være,» klippet Rakel henne av. «Det var da svært!» I det samme lød et brak. Inger virvlet rundt. «Berit!» hveste hun. «U-unnskyld!» pep ungjenta. «Jeg mente det ikke. Jeg –» «Jeg advarte deg,» avbrøt stuepiken hardt. «Hvis du gjorde flere feil nå, så kom det til å få følger, sa jeg. Har du kanskje glemt det alt, dum i hodet som du er?» Karoline skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, men hun syntes Inger reagerte urimelig strengt overfor den stakkars jenta. «Det var ikke ho Berits feil!» Ordene bare datt ut av henne. «Jeg så meg ikke førr. Jeg skulle snu meg for å løfte bollen, og så kom jeg til å rygge rett på henne.» Ingers øyne var lysblå, nesten fargeløse, så Karoline. Inger smilte med munnen, men resten av ansiktet var like stivt. «Du har da ikke øyne i nakken, vet jeg. Så du rygget? Ho Berit 108

skulle ha sett seg bedre førr, klossmajor som hun er.» Et kort øyeblikk ønsket Karoline å la Inger få rett i det hun sa. Hva om iveren hennes etter å påta seg skylden førte til at hun ble bedt om å forsvinne? Hun hadde lovet seg selv høyt og hellig at ingen skulle få noe å utsette på henne. Like fullt sto hun nå og ba om å få skylden! «Er ei krukke molter noe å ta sånn på vei førr?» skjøt Rakel inn. «Hadde det enda vært molter det var snakk om! Det var marmelade, ekte engelsk marmelade!» Så marmelade var en slags syltetøy, forsto Karoline. Det måtte være laget av svært sjeldne bær, siden det var slik oppstuss rundt det. Marmel-bær, kanskje. «J-jeg er lei for det,» hulket Berit. «Jeg kan prøve å skuffe det opp igjen.» «Vil du gi herskapet mat som du har skrapt opp fra golvet? Hva slags gris er du? Gjør det ikke verre for deg selv enn det allerede er. Du vet hva følgene av dette blir.» Karoline tørket hendene på innsiden av forkleet. «Hvis noen skal ta følgene, må det vel være jeg. Si meg hva dette marmel-syltetøyet koster, så skal jeg betale det.» Hvor hun tok motet fra, ante hun ikke. Hun hadde ingen penger. 109

«Pengene er ikke det viktigste,» mente Inger. «Men det er grenser for hvor klossete folk vi kan ha her i huset.» Rakel stilte seg mellom dem. «Det er urimelig å laste ho Berit. Det var virkelig ikke hennes feil. Karoline var uforsiktig, og så seg ikke førr. Om hun ikke hadde bråsnudd på den måten, ville det ikke ha skjedd.» Karoline holdt pusten. Det Rakel sa, var ren diktning. Ingers smale blikk sladret om at hun visste det, hun også. «Så sier vi det, da. Berit, du kan gå opp på kvisten og ta av deg forkleet. Du gjør mer nytte for deg i fjøset.» Ungjenta pilte dukknakket forbi dem og forsvant ut gjennom en smal dør, som Karoline forsto måtte lede til en baktrapp. Hun syntes tydelig hun så noe som minnet om lettelse hos jenta, til tross for at tårene rant nedover kinnene hennes. Om det var fordi hun ikke ble satt på porten, eller fordi hun mente hun ville ha det bedre som fjøsjente, var ikke godt å si. Karoline var i alle fall glad for at hun hadde berget henne. Rakel nikket til Karoline. «Av med forkleet,» sa hun kort. Karoline kjente hjertet synke. Så lenge varte posten hos Wolden. Hva skulle hun gjøre nå? At hun aldri kunne holde munn! Taust gjorde hun 110

som kokka befalte. De skulle ikke få se henne gråte. Hun hadde sin stolthet. Men da hun var på vei mot knaggrekken på veggen for å ta sjalet sitt og gå, sto Rakel der og sperret veien for henne. «Her,» sa hun og rakte henne noe hvitt tøy. Karoline kikket fra tøyet til Rakel. «Hva venter du på? Få det på deg!» Rakel himlet oppgitt med øynene. «Men jeg –» «Noen må overta for ho Berit, begriper du vel. Du kan ikke servere med kjøkkenforkleet på. Ikke var det rent lenger, heller.» Da Inger gikk ut med et brett fullt av kopper og skåler, lente Karoline seg mot kokka. «Jeg vet ikke noe om slikt,» hvisket hun fortvilet. «Gjøre i stand grønnsaker kan jeg, men servere frokost …?» «Det er ingen kunst. Bare gå ho Inger til hånde og gjør det du ser henne gjøre, og snakk ikke til herskapet med mindre de snakker til deg. Men det trenger du ikke å tenke på, for det vil de ikke gjøre. Ingen av dem er tilsnakkendes før en god stund etter at de har stått opp.» Karoline ble stående og gape. «Ho Inger kommer ikke til å like det,» mumlet hun lavt, så bare Rakel hørte det. Da gliste kokka og avslørte at hun hadde et bredt mellomrom mellom fortennene. «Det vet jeg 111

vel! Men jeg står over henne i rang, så hun har ikke noe hun skulle ha sagt.» Karoline bet seg i leppen for å holde smilet tilbake. «Jeg skal gjøre mitt beste,» lovte hun. «Mer enn det kan ingen fordre,» sa Rakel og blunket konspiratorisk. Lyden av hælene på Karolines sko ga gjenklang i den smale gangen som førte inn til herskapets stuer. Hun gikk med hjertet i halsen. Hun skulle ha valgt annet fottøy, disse skoene bråkte altfor mye! Men resten var visst bra nok. Rakel hadde sett over henne, og mente at hun så presentabel ut. Det var vanskelig å holde øynene nedslått da hun kom inn i stuene. Tenk at det fantes folk som hadde mer enn én stue! Hva skulle de med all den plassen? Hun fotfulgte Inger, og gjorde sitt beste for å dekke bordet slik den sure stuepiken viste henne. Dette var spisestuen, ble hun fortalt. En egen stue til å spise i! Sett på maken! Rommet var nesten kvadratisk, med to høye vinduer mot sør, begge halvt skjult bak tykke, tunge portierer med gulldusker. Golvet var av mørkt tre lagt i mønster, og enda så ufattelig blankt og vakkert det var, hadde de dekket det med et tykt, mønstret teppe med frynser i begge ender. Det var vanskelig å forstå, syntes hun. 112

Bortsett fra et langt spisebord med høyryggede stoler rundt, var det få møbler i rommet. Et smalt bord sto ved den ene veggen. Her stilte Inger kaffekannen av sølv og en del andre saker, og så begynte hun å dekke bordet. Karoline forsøkte å gjøre akkurat det samme som henne. «Det skal være likt for hver kuvert,» sa stuepiken spisst. «Ku-vær? Hva for noe?» Inger himlet med øynene. «Kuvert! Tallerken, glass, bestikk, serviett og serviettring. Gjør det nøyaktig likt som det jeg har stilt foran herr Woldens stol.» Karoline trodde det ville være lett, men skjønte snart at «nøyaktig likt» var helt bokstavelig ment. Inger gikk etter henne og rettet på alt. Tallerkenen skulle være to fingerbredder fra bordkanten, verken mer eller mindre. Gaflene på venstre side måtte ligge slik at den korteste befant seg ytterst og den lengste innerst, de måtte være fullstendig parallelle og ligge vinkelrett i forhold til bordkanten; likeså med knivene på høyre side og sølvskjeene som lå på tvers. Ikke en eneste gjenstand fikk ligge der Karoline først la den. «Enda godt at dette bare er midlertidig,» sa stuepiken med dette kalde, fargeløse smilet. «Du kan gå og hente brettet som ho Rakel har gjort i stand. Og forsøk å gjøre det riktig!» 113

Karoline var allerede på vei ut av rommet, så Inger så ikke geipen hennes. Hun skulle holde ut denne oppgaven, fordi hun visste at den bare var midlertidig, men etterpå håpet hun at hun fikk minst mulig med det sure hespetreet å gjøre. Rakel hadde gått og småhumret, og da hun fikk se Karoline i døråpningen, brast hun i latter. «Så det er slik fatt?» skoggerlo hun. «Hva mener du?» «Du skulle sett ansiktet ditt! Du er rød som en rødbete. Ho Inger kan terge på seg stein, det vet alle.» «Jaså? Jeg har ikke hørt noe jeg tar meg nær av,» løy Karoline og prøvde å virke likesæl. Rakel lo enda mer og ristet på hodet. «Jeg vet ikke hvem du prøver å lure. Meg narrer du i alle fall ikke med det bistre oppsynet ditt. Her, ta et glass vann, så får du kjølt deg ned.» Hun rakte henne et stort glass, som Karoline tømte i store, grådige slurker. Rakel hadde rett, det gjorde godt og fikk henne til å roe seg. «Jeg har gjort i stand brettet for deg. Pass på når du bærer, det er temmelig tungt.» «Jeg er sterk nok,» forsikret Karoline etter å ha kastet et blikk på det kokka hadde satt frem. Dette var ingenting, i forhold til melkebøttene og alt det andre hun var vant til å dra på. «Det tviler jeg ikke på. Men husk at nå bærer 114

du fint, kinesisk porselen og krystall fra Böhmen. Det skal ikke mer til enn at du skumper borti noe, så får det skår og er ødelagt for alltid.» Karoline turte ikke tenke på hvordan Inger ville reagere hvis noe slikt skjedde. Det gikk opp for henne at hun var reddere for stuepikens reaksjon enn for herskapets. Det verste herr Wolden kunne gjøre, var å gi henne avskjed på timen. Det ville være ille, men da slapp hun i alle fall å høre mer om det. Dersom Inger fikk noe å klage på, ville hun få høre det i ukevis. Det var ikke fritt for at underarmene hennes skalv lett da hun løftet det enorme brettet. Det klirret i kopper og kar. Rakel strøk henne over ryggen. «Pust dypt og ta det med ro. Det går nok bra.» Karoline skjøt hjertet opp i livet. Inger var et hespetre, men hun nektet å være redd henne. Om hun hadde slik glede av å kjefte og smelle, måtte hun bare få holde på. Såpass fikk hun tåle. Hun balanserte sidelengs gjennom den smale døren og ut i gangen. Herskapet satt allerede ved plassene sine. Karoline skvatt så en hørte det i kopper og kar, da hun kom inn i spisestuen. Til tross for at hun hadde vært med på å dekke på, var hun ikke forberedt på at de ville være så mange. Nå talte hun åtte mennesker rundt bordet – barna 115

på langsidene og herr og fru Wolden ved hver sin kortende. Karoline hadde aldri sett fruen før, ikke engang i kirken. Det fantes dem som påsto at hun var en gudløs hedning, mens andre sa at værkongens hustru mente at kapellet på Skrinnvær ikke egnet seg for kondisjonerte mennesker. Derfor lot hun seg frakte med båt inn til gudstjenesten i Bodø, så fremt været tillot det. Den eldste av barna var en halvvoksen gutt. Han måtte vel være omtrent på Lars’ alder, antok Karoline. Han hadde arvet morens sølvblonde hår og vakre trekk, men på ham så det feil ut. De store øynene, de høye kinnbena og den velformede munnen ble til noe veikt og forfinet i et mannsansikt. Han merket visst at øynene hennes hang ved ham, og gjengjeldte blikket. Et smil kruset seg om munnen hans da han så hvor forfjamset hun ble. Det var på nære nippet at hun snublet i teppekanten da hun gikk over gulvet med det tunge brettet. Inger sendte henne et blikk som kunne ha skåret seg gjennom veggen. På eldstesønnens høyre side satt en jente. Også hun var blond, men med en mer gyllen lød enn moren. Hun måtte være seksten eller sytten år, anslo Karoline, omtrent som henne selv. Jenta ofret henne ikke et blikk, hun så knapt ut til å 116

merke at det fantes andre i rommet. Kanskje hun var den sorten som søkte tilflukt i alskens drømmerier, tenkte Karoline. Skjønt hva en rik jente skulle ønske å flykte fra, var over hennes forstand. På den andre siden satt en kornblond gutt på ti eller elleve år, med fregner over hele fjeset. De runde kinnene og de lubne hendene hans vitnet om en voldsom appetitt, og ganske riktig – da Karoline passerte bak ham, så hun at bukselinningen satt temmelig stramt om livet. På motsatt side av bordet satt de tre yngste. To gutter, som måtte være tvillinger, tause, alvorlige, med langstrakte, smale trekk. Den ene hadde håret strøket til høyre, mens den andre hadde gredd det til venstre. Bortsett fra det, var de like som to dråper vann. I forhold til de eldre søsknene virket de litt … fargeløse, tenkte Karoline, men hun tok seg i det med det samme. Man skal ikke gjøre seg tanker om mennesker man ikke kjenner. Ved siden av dem satt en liten pike som så ut til å være i seksårsalderen. Fru Wolden var en usedvanlig vakker kvinne. Håret hennes var blondt, og så lyst at det nesten hadde et skjær av sølv. Øynene var store, med hvelvede øyelokk, og omkranset av mørke, lange vipper. Munnen var liten og rød, hendene var smale. Hun bar et fireraders perlekjede om halsen – små, harde kuler av skinnende, frossen vinter. 117

De virket likevel mindre kalde enn fruens havblå øyne. «Hvem er dette?» spurte hun, med et blikk som bare så vidt streifet den nye tjenestepiken. Det skramlet i kopper og kar da Karoline satte brettet fra seg på anretningen. Først da kunne hun snu seg rundt og neie. «Jeg heter Karoline, frue.» «Jaså? Hvor er det blitt av Berit?» Inger neide dypt, mens hun hele tiden holdt blikket rettet mot et usynlig punkt et sted mellom herskapet og golvet. «Hun kunne ikke fortsette inne, frue. Det var ingenting hun greide å gjøre riktig.» «Uff, det er umulig å finne god hjelp her ute på dette gudsforlatte stedet,» sukket fruen. «Og dette nye mennesket, da? Var det Karoline du sa? Hvor har dere funnet henne?» «Jeg ga henne posten,» brøt Wolden inn. «Jaså, nu. Og du kom ikke på å nevne det for meg?» «Du lå til sengs med migrene i hele går, husker du?» Fruen gjorde et lite kniks med hodet og sa ikke mer. I stedet brettet hun ut den tykke linservietten og la den i fanget, før hun lente seg over og hjalp den yngste datteren. Karoline fikk det travelt med å gå Inger til hånde, servere havregrøt og engelsk marmelade, 118

skjenke kaffe og legge alt til rette for vertskapet. Innimellom skottet hun bort på yngstejenta. Hun hadde gylne krøller som falt ned rundt det lubne barneansiktet, og som ble holdt sammen av et blått bånd. Hvis sollys kunne avle mennesker, måtte de se nettopp slik ut, tenkte Karoline smilende. Veslejenta satt og dinglet ubekymret med bena. Nynnet gjorde hun også, men det ble satt en stopper for av noen lavmælte, men strenge ord fra moren. «Unnskyld, mor!» svarte den lille med lys stemme, like ubekymret. «Jeg glemte meg. Jeg skal ikke gjøre det igjen.» Bortsett fra denne lille ordvekslingen, spiste familien i taushet. Karoline tenkte på hvor ulikt det var i forhold til hennes egen familie. De hadde ikke flott servise og flere typer gafler og kniver. Hvit, presset damaskduk hadde de heller ikke, eller servietter av tykk lin. Men når de benket seg rundt bordet, var det alltid glade samtaler på kryss og tvers. Noen ganger kunne det være tilløp til krangel og kjefting, men de snakket i hvert fall sammen. Et diskré host fra anretningen fikk henne til å huske hvorfor hun var her. Hun skyndte seg bort til Inger, som så ut som en tordensky. «Mener du jeg skal gjøre alt selv?» mumlet hun knapt hørbart. 119

«Nei, selvfølgelig ikke. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til,» svarte Karoline. «Bare fortell meg hva jeg skal gjøre, du.» Inger ble svarløs, for ved nærmere ettersyn så det ikke ut til at noen manglet noe. Det var visst mest det at man skulle se ut som om man foretok seg noe nyttig, tenkte Karoline. «Ta tekannen og gi barna påfyll. Kaffen til de voksne ordner jeg selv.» «Selvsagt,» sa Karoline glatt. Hun grep den lubne sølvkannen i hanken, men satte den fra seg med et lite hvin. Hun ga seg til å vifte med hånden mens hun forsøkte å blåse på den. «Hva er dette for leven?» kom det fra fruen. «Unnskyld, frue,» sa Karoline og neide atter en gang. «Jeg beklager. Det skal ikke gjenta seg.» Fruen lot det passere, dog med et skarpt blikk, mens Inger kom med ordløse trusler om grusomme represalier så snart de var på tomannshånd. Karoline kjente hjertet synke. Ingers ansikt var stramt og fargeløst. Det var rart det ikke sprakk, tenkte hun. Stuepiken rakte henne en snøhvit, heklet klut som øyensynlig var til å legge mellom hånden og det varme sølvhåndtaket. Karoline tok den og bet tennene sammen mot smerten. «Skal det være påfyll?» «Ja takk,» svarte eldstesønnen. Karoline bøyde seg forsiktig fram med den 120

fulle tekannen og overså den sviende smerten i håndflaten. Hun gikk videre til søsteren. «Påfyll?» Piken nikket. I det samme kjente hun en hard hånd gripe tak i henne bakfra. Karoline hylte opp nok en gang, og sølte te utover den hvite duken. Det ble et svare oppstyr. Nå, tenkte hun, nå var alt håp ute.

Kapittel 7 Fru Wolden reiste seg, dirrende av raseri. Ansiktet hennes var like hvitt som duken. Karoline kjente at det gikk litt rundt for henne. Svimmelheten fikk henne til å svaie. «Nu … er … det … nok!» presset fru Wolden ut mellom smale lepper. «Jeg finner meg ikke i slikt oppstyr! Dette er … et … anstendig … hjem!» Hun pustet dypt for annethvert ord, som om hun var nær ved å kveles av sitt eget raseri. «Inger!» fortsatte fruen. «Jeg venter at du rydder opp i dette og gjør det som er nødvendig.» Den eldste datteren reiste seg. I den ene hånden holdt hun en dryppende våt serviett. «Da blir det nok Adrian du må sette på porten, mor, og ikke den nye stuepiken!» «Adrian?» utbrøt fru Wolden forvirret. Blikket 122

hennes gikk til den eldste sønnen. «Hva mener du med det?» «Det var hans skyld. Piken ville ikke sølt, om det ikke var for at han …» hun stanset og nølte, «… gjorde noe … noe aldeles unevnelig! Jeg får meg ikke til å si det høyt, men jeg så det med mine egne øyne. Våg å si meg imot dersom jeg lyver, Adrian! Bare våg!» Broren flirte fåret, men sa henne ikke imot. «Er dette sant, Adrian?» spurte faren. Sønnen trakk på skuldrene. «Jeg kan vel ha slumpet til å streife så vidt borti –» «Jeg har hørt nok,» avbrøt faren. «Slik oppførsel vil jeg ikke se av mine sønner. Du kan gå opp på rommet ditt, Adrian. Men tro ikke at jeg er ferdig med saken.» Adrian Wolden så temmelig likegyldig ut da han la fra seg servietten og slentret ut. Karoline sto med bøyd hode og kjente sinnet sprenge i brystet. Slumpet til å streife! Det var ikke noe tilfeldig ved den hånden som hadde klådd på baken hennes. Hun kjente tårene svi bak øyelokkene, men blunket dem bort. Det tynne ullstoffet i skjørtet var det eneste som hadde vært mellom hånden hans og … og … der. Fruen drakk et par slurker vann mens hun viftet seg i ansiktet med den andre hånden. Så satte hun glasset fra seg og gikk bort til Inger. 123

«Tjenerskapet skal ikke svinse rundt og leke fristerinner på det viset! Forstått?» «Naturligvis, frue. Det skal ikke forekomme igjen,» svarte Inger og neide. Karoline trodde ikke sine egne ører. Fristerinne! Som om det var noe hun hadde gjort! Hun skulle til å protestere, men et blikk fra eldstedatteren fikk henne til å tie. Jenta ristet forsiktig på hodet. Husfruen forsvant ut, svai i ryggen og steil i nakken, som stavnen på en sjekte. Inger snudde seg mot Karoline. «Ut!» hveste hun. «Du kan vente deg!» Karoline var bare glad for å slippe å være i det stille, innestengte rommet. Hun smatt ut og nærmest løp ut på kjøkkenet. Rakel skjønte straks at det var noe i veien. Hun satte fram en kopp kaffe og noen skiver nybakt brød med smør og honning, og ba Karoline sette seg. «Du fortjener en hvil,» sa hun. «Jeg vil aldri inn dit igjen!» stønnet Karoline og la hodet i hendene. «Det var da svært. Da blir det vanskelig å gjøre nytte for seg.» «Jeg kan vel gjøre nytte for meg her på kjøkkenet?» «Ikke hvis herskapet har mer bruk for en stuepike.» 124

«Men herr Wolden sa at det var på kjøkkenet de trengte hjelp!» «Det var før ho Berit falt i unåde hos ho Inger,» kommenterte Rakel tørt. «Fru Wolden bestemmer. Det er derfor de er herskap og vi er tjenere.» Karoline stirret dystert fremfor seg. Det var ikke rettferdig! Riktig nok var det forskjell på fattig og rik, men hun syntes ikke det ga herskapet rett til å gjøre som de ville! Sola sto lavt på himmelen, og ennå var det lenge igjen til hun var ferdig med å skrubbe kjørlene. Karoline blødde fra knokene, men lot seg ikke merke med det. Hun næret fremdeles et lønnlig håp om at iherdig innsats skulle få Rakel til å innse at hun var uunnværlig på kjøkkenet. Rakel fór over benkene med kluten, og sørget for at alt så skinnende rent og ryddig ut. «Du kan gå hjem nå,» sa hun til Karoline over skulderen. «Jeg må bare bli ferdig her.» «Det ser ferdig ut nok for meg. Renere har de kobbergrytene aldri vært. Jeg er mer enn fornøyd. Har du ikke folk som venter på deg hjemme?» Karoline sukket. Visst hadde hun det. Men om sant skulle sies, kviet hun seg for å gå hjem. Det var ikke godt å si hvordan det sto til med moren. Det verket i ryggen og skuldrene da hun reiste seg. 125

«Du har vært dyktig,» roste Rakel. «Og vær du sikker: Jeg skal sørge for at herskapet får rede på det. Litt motvekt til ho Ingers surmuling kan ikke skade.» Karoline svarte ikke. Fremdeles hørte hun ekkoet av husfruas iskalde skyllebøtte. Den satt som en verkende klump i magen. Hadde hun virkelig tedd seg slik at Adrian mente hun gjorde seg til for ham? «Ikke heng med hodet,» trøstet Rakel. «Den første dagen byr alltid på vansker, men du har klart deg bra. Bedre enn mange.» Karoline presset fram et lite smil, og gikk og tok på seg støvlene. Hun tullet sjalet rundt skuldrene. «Takk for i dag,» sa hun. Hun skulle ha takket for mer, for de gode ordene og for støtten, men hun fikk seg ikke til det. Rakel snudde seg og smilte varmt mot henne. Hun rettet seg opp, og gjengjeldte smilet. Så mye lettere alt blir når man er snille mot hverandre, tenkte hun. Hun var akkurat på vei ut, da det banket på kjøkkendøra. Rakel gikk og åpnet. «Er ho Karoline her?» Selv med ryggen til, kjente Karoline Gunnhilds stemme. Hun stormet lillesøsteren i møte. «Hva er det?» ropte hun. «Er ho mor syk igjen?» Gunnhild ristet stumt på hodet. Kinnene hennes var våte av tårer. 126

Karoline trengte ingen ytterligere forklaring. Hun tok søsteren i armen og stormet ut. Hun hadde aldri sett Lars slik, så stiv og rar i ansiktet. Han gikk fram og tilbake på det vesle kjøkkenet, ute av stand til å roe seg ned. Karoline skjenket kaffe til karene som satt lik en flokk forkomne, svarte fugler rundt det vesle kjøkkenbordet. Ingen sa stort. Gamle Tobiassen rensket omsider stemmen. «Ja, ja … så kom han heim, likevel.» «Og dokker skal ha takk for det,» svarte Karoline stille. «Dette kommer vi aldri til å glemme dokker førr.» «Ikke er det vel en tjeneste jeg ønsker å bli husket førr,» brummet Tobiassen, «men det skulle nu bare mangle.» Han var beskjeden. Alle som var til stede visste hvor små sjansene hadde vært for å finne Karl. Så hadde han da også dukket opp et godt stykke unna, mye lenger innover mot Bodø enn det som var vanlig. Noen guttunger hadde kommet over liket. De hadde sprunget hylende hjem og ropt at Kraken var kommet for å ta dem. «Det blir godt å få en grav å gå til,» sa en av fiskerne som hadde vært med på å ro den grufulle lasten til bruket på Vik. «Det blir kan hende lettere for ho Johanne nu.» 127

Karoline sa ingenting. Hun hadde håpet at moren ville bli bedre når hun fikk se liket av faren, men slik som det var nå, etter en drøy uke i sjøen, var det ikke noe en kunne vise fram. Moren ville neppe bli mer vettug av det, tenkte Karoline. Hun våknet fra grubleriene av at noen dro henne i bluseermet. Hun løftet blikket og møtte Nils’ undrende, blå øyne. «Er han far kommet hjem?» spurte han usikkert. «Kommer han inn snart, da?» Karoline tvang gråten tilbake og kjente halsen verke av sorg. «Det er voksenfolks snakk, Nils,» sa hun og strøk ham over håret. «Han far kommer ikke hjem. Ikke på den måten.» «På hvilken måte da?» Hun løftet ham opp på fanget. «De har omsider funnet ham,» forklarte hun lavt. «Vi trenger ikke lenger tenke på at han flyter rundt i det kalde vannet. Nå skal han Sivert på sørsida snekre en kiste til han far. Den skal vi legge han i, og så skal vi gi han en plass i jorda, på kirkegården utenfor kapellet.» «Kan han ikke heller være her hvor vi er?» «Jeg tror han vil være nærmere Jesus.» Nils tenkte litt på dette, men han så ikke ut til å være overbevist. «Men Jesus er overalt, sier presten.» 128

Karoline søkte Lars’ blikk, men det lot ikke til at han hørte hva de snakket om. «Ja, det er sant at Gud og Jesus er overalt,» innrømmet hun forsiktig. «Men utenfor kirken, på kirkegården, ligger det mange andre døde. Jeg tror han far gjerne vil være der, sammen med dem.» «Hvorfor vil han ikke være sammen med oss, som han er glad i?» «Fordi det ikke er så lett, nå som han er død. Han kan ikke prate med oss eller leke ride ranke, og han kan ikke synge viser eller skjemte og lage spas med deg og ho Gunnhild.» Nils grublet litt på det hun sa. «Det må være fryktelig kjedelig,» konkluderte han etter en lang stund. Karoline måtte smile, og hun så at de andre også slet med å holde seg alvorlige. «Det tror jeg også,» sa hun og rusket ham i håret. «Du vet, han far hadde ikke likt å være her, sammen med oss, og ikke kunne gjøre alle de tingene han pleide. Da er det bedre for han å være sammen med andre …» «… som har det på samme måten,» fullførte Nils snusfornuftig. Et par av karene fikk så store vansker med å holde ansiktet på plass, at de måtte gå ut på tunet «førr å strekke litt på beina», som de sa. Karoline hørte dem le lavt og vemodig der ute. Selv ikke 129

disse seige karene var uberørt, for alle visste at neste gang kunne det være dem selv det gjaldt – og det kunne være deres familie som satt sørgende igjen. ***

Det ble en enkel avskjedsstund på den forblåste kirkegården. De sang salmene som Lars og Karoline var blitt enige om: «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» og «Når mitt øye, trett av møye». Kapellanens stemme klang sterk og klar, mens forsamlingen brummet eller nynnet, hver med sitt nebb, uten å løfte blikket. Granner og kjenninger hadde møtt opp, men forsamlingen var likevel ikke stor. Karl og Johanne Vik hadde ikke mye familie. Foreldrene deres lå alt i graven, farens brødre hadde reist sin vei for flere år siden, og morens to søsken fikk aldri vokse opp. Til sammen var det ikke mer enn drøyt tretti mennesker på kirkegården. Karoline likte det slik. Det var dem som hadde kjent far, verken flere eller færre. Hun kjente blikkene deres på seg, og bøyde nakken. Hun satte ikke pris på å være midtpunkt for alles oppmerksomhet. Det kjentes uvirkelig, som om det hele var en vond drøm; noe hun ville våkne fra hvert øyeblikk. Det var bare moren som fikk flere blikk. 130

Nå sto de ved farens grav, mens kapellanen leste de siste ordene i ritualet. Det var en vakker og solrik dag, med en lett bris som virvlet rundt kapellanens prestekjole. Det stakk i Karoline. Det var ufattelig at dagen kunne være vakker, nå som faren var død. Men en dag var det slutt. En dag skulle også hun selv dø. Hvis hun var heldig, ville hun også være omgitt av mennesker som mente at hun hadde betydd noe for dem. Med ett streifet tankene hennes Oskar, postmestersønnen. Det hadde vært en brå første dag på arbeidet, med mye nytt og vanskelig. Da Gunnhild kom med beskjeden om likfunnet, hadde Karoline vært i ferd med å segne om, så sliten var hun. Men følelsen fra den morgen på brygga, da Oskar hadde holdt henne i hånden, kunne hun gjenkalle når det måtte være. Hun ble ør bare ved tanken. Hun skottet rundt seg, skamfull. For et syndig menneske hun var. Tenk å stå her og tenke på slikt, når de nettopp hadde senket farens kiste ned i jorda! Lars sto stram og stiv i farens beste dress, med et lukket uttrykk i ansiktet. Karoline så morens trekk i ham, og gledet seg over at hun i det minste kunne snakke med broren. Moren var det ingen som greide å nå inn til. Utallige ganger hadde de forklart henne at det var mannen hennes som skulle i jorda i dag – til ingen nytte. Hun skjønte 131

det idet det ble sagt, og hver gang malte sorgen ansiktet hennes mørkt. Men i neste øyeblikk kunne hun snu seg mot sjøen og undre på om ikke han Karl kom hjem snart. Kanskje det var like bra, tenkte Karoline oppgitt. Moren så ikke ut til å sørge, der hun sto og sang. Så godt det måtte være å ha en slik fluktvei, tenkte hun, med et snev av misunnelse. Det skulle ikke ha vært henne imot å glemme alt det vonde. Etter at kapellanen hadde foretatt jordpåkastelsen, gikk de i langsom prosesjon ut gjennom kirkegårdsporten og ned til brygga. De fleste skulle være med til bruket og drikke gravøl over den døde. Karoline og søsknene fordelte seg i grannenes båter. De kunne ha gått hjem til fots, men da ville gravølgjestene ha kommet før dem, for å ro over bukta gikk mye raskere. Karoline tok farvel med noen av de fremmøtte på brygga, blant dem Hanette, kapellanens husholderske. Hanette myste mot sola, før hun lot blikket hvile på ungjenta. «Det var en vakker avskjedsstund,» sa hun, og strøk henne så vidt over kinnet. Karoline skvatt til ved berøringen. Det var en mors varme som hun ikke hadde kjent på veldig lenge. Tårene vellet opp i øynene hennes. Hun svelget, men greide ikke å få fram et ord. 132

«Hold ut, Karoline « hvisket Hanette. «Du skal se det kommer bedre tider, for den som orker å vente.» Karoline bare nikket til svar, så hastet hun etter de andre. Rakel hadde fått en av Wolden-drengene til å kjøre ut til Vik med en kringle så svær at Karoline aldri hadde sett maken. Hun var på gråten av takknemlighet, for uten den kringlen hadde de hatt lite eller ingenting å by på. Men grannekonene hadde også tatt med seg småkaker og annet godt, så det var ikke mangel på noe, når det kom til stykket. Det ble drukket kaffe og utvekslet historier om den døde. Karoline måtte svelge tårene når hun så hvordan gjestene forsøkte å unngå se i morens retning. Hun satt for seg selv i solveggen og rugget fram og tilbake. Karoline skammet seg. Alle kunne se det nå, at moren hadde gått fra vettet. Ikke lenge etter at de hadde satt seg, kom kapellanen også. Han festet tømmene på bukken, hoppet ut av vogna og kom bort til Lars og Karoline. «Jeg må få uttrykke min dypeste medfølelse,» sa han høytidelig. Karoline så forundret på ham. Hun visste ikke riktig hva hun skulle svare. «Takk,» svarte hun og neide. «Du sa det oppe ved kirken også.» 133

«Gjorde jeg? Ja visst …» Han strøk seg distré over pannen. «Men en god ting kan ikke sies for oft– Unnskyld! Alt går i ball for meg i dag.» Han rettet på snippen og så henne inn i øynene. Stemmen hans var roligere da han fortsatte. «Hvordan går det med deg? Såret i tinningen ser ut til å gro fint.» Hånden hennes gikk uvilkårlig til skorpen. Hun hadde håpet at den ikke var så synlig under det svarte skautet, men en del av flengen rakk nesten fram til pannen, så det gikk vel ikke an å overse den. «Det går bra,» mumlet hun og rødmet. «Det gleder meg å høre. Jeg var redd du skulle ha plager i lang tid.» Karoline lot være å svare på det. Svimmelheten og hodepineanfallene var ikke noe andre hadde noe med, ikke engang kapellanen. Det var opp til Vårherre hvordan det gikk. Ville Han at hun skulle bli smertefri, så laget Han det slik. Hun stolte på at Gud ikke påla mennesker større byrder enn de maktet å bære, slik som det sto i Bibelen. Skjønt det hendte selvfølgelig at hun ba Ham om å få slippe å ha mer vondt. En dag ville han kanskje bønnhøre henne. Hun håpet i hvert fall det. Hun skulle til å by kapellanen på et stykke kringle, da de hørte lyden av vognhjul oppe i bak134

ken. Folk snudde seg og strakte hals, for de hadde ikke ventet flere gjester, og særlig ikke noen som kjørte vogn. «Er det han Karl?» spurte moren tindrende. Kapellanen myste. «Det ser ut som doktorens vogn.» Karoline ble overmannet av svimmelhet, og i forfjamselsen grep hun kapellanens arm. Straks det gikk opp for henne, slapp hun ham som om hun hadde brent seg. Hun var varm i kinnene. «U-unnskyld, jeg …» «Kjære deg, det er da ingenting å be om unnskyldning for. Visste du at doktoren skulle komme?» Hun ristet på hodet. Kapellanen ga henne armen, og sammen gikk de doktoren i møte. Karoline kunne ha sunket i jorden. Hva måtte ikke folk tro? Her gikk hun arm i arm med gudsmannen, som om de var … som om de var noe for hverandre? «Doktor Sundfør,» hilste kapellanen smilende. «For en vakker gest av Dem å komme helt hit ut for å uttrykke Deres medfølelse. Det er ikke ofte vi ser Dem på disse kanter.» «Medfølelse?» Doktoren så forvirret ut. «Å ja, naturligvis! Kondolerer.» Han skottet opp på den lille forsamlingen på tunet. «Jeg kom bare for å levere dette.» Han lente seg ned fra bukken og 135

rakte Karoline et sammenbrettet papir med et lakkstempel på. «T-takk,» datt det ut av henne. Doktoren kvitterte ikke med et vel bekomme, men kneiste med nakken, løftet tøylene og smattet på hesten. Ekvipasjen forlot tunet like raskt som den hadde kommet. «Hva var det han ga deg?» spurte kapellanen. Karoline kjente at underleppen begynte å skjelve. Fingrene lukket seg hardt rundt det forseglede papiret, før hun rev seg løs og satte på sprang. Fortvilelsen kjentes som en flodbølge som skyllet over henne og ville trekke henne med seg ut på dypet. Hun løp ned gressbakken som lå på baksiden av fjøset. Hvert skritt sendte kniver av smerte gjennom hodet hennes. Hun greide knapt å se klart, da hun styrtet over enga og søkte tilflukt mellom de lave, forkrøplede trærne som lutet seg sammen til vern mot blåsten. Først da hun var alene, kunne hun slippe tårene fri. Hun lente seg mot en krokete bjørkestamme og gråt så hun skaket. Nå orket hun ikke å være sterk lenger! «Bare la tårene komme, Karoline.» Karoline gispet så voldsomt at hun begynte å hoste. Hun snudde seg. Det var kapellan Pedersen. Han hadde fulgt etter henne. Han strakte ut hånden, og hun grep den før hun ramlet mot ham. 136

Sorg og fortvilelse veltet ut av henne, og hun klynget seg til ham og gråt så voldsomt at frakken hans ble våt. Han sto og strøk henne over håret, helt til hun snufset og rettet seg opp igjen. «Unnskyld,» ba hun. «Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Jeg –» «Din far ble begravet i dag. Selvfølgelig er du ute av deg.» «Men å stå slik og … Med selveste kapellanen …» «Jeg hadde ikke fulgt mitt kall om jeg ikke hadde et ønske om å hjelpe folk i sjelenød.» Karoline frigjorde seg og tok ett skritt til siden. Sjelenød. Det var en underlig, mørk klang i det ordet. Det fikk henne til å tenke på havsnød. Hun hadde vært i havsnød, men ble reddet. Nå var hun i sjelenød, og trengte nok en nødhavn. Uansett kunne hun ikke få seg til å tro at det var riktig å klynge seg til kapellanen på det viset. Usømmelig, var det. Hva måtte ikke folk tro? «Det er ikke rart du ble opprørt,» fortsatte kapellanen. «Det var rett og slett uhørt av doktor Sundfør! Jeg har aldri sett på maken. Han kunne valgt en annen dag til å overrekke deg brevet. Om han ikke visste at det var sorg i huset i dag, så burde han ha forstått det da han kom, og latt saken bero til senere.» Karoline nikket, og trakk pusten dypt. Det var 137

på tide å komme seg tilbake til de andre, hun hadde plikter å skjøtte. Og moren … «Hva var det for slags brev han ga deg?» Karoline stivnet i hele kroppen. Hun ville gå, de hadde snakket ferdig. Men presten sto i veien, og føttene hennes var som frosset fast under henne. «Jeg …» Hun prøvde å presse fem en latter. «Det var bare noe som …» Hun svelget tungt. «Jeg skal se på det senere.» «Hva er det, Karoline?» «Jeg … Hvorfor tror du det er noe?» «Jeg ser da at noe er galt. Noe annet enn det som har tynget deg tidligere i dag.» Hun hang med hodet. Hun hadde ikke lenger krefter til å holde seg rak. Hele livet hennes var i ferd med å gå i oppløsning. «Jeg … vet ikke hva slags brev det er,» sa hun stille. «Hva mener du?» «Jeg …» Hun orket ikke å se ham inn i øynene. «Jeg kan ikke lese.»

Kapittel 8 Rødmen brant i kinnene hennes. «Nu forstår jeg visst ikke,» sa kapellanen. Han bøyde seg ned for riktig å se henne inn i øynene. «Selvfølgelig kan du lese! Det husker jeg da fra tiden da du var konfirmant.» Karoline sank ned i gresset. Hun orket ikke å stå oppreist mer, orket ikke å møte blikket hans, som sikkert var mørkt av vantro og skuffelse. «Jeg løy,» hvisket hun. Han satte seg på huk framfor henne og smilte nølende. «Jeg skjønner ikke hvorfor du påstår dette, Karoline. Jeg husker jo at du leste høyt fra katekismen, så alle hørte det!» Det var så pinefullt å innrømme, hun skulle ønske jorden åpnet seg og slukte henne. Hun hadde løyet for presten og hele bygda. «Jeg lærte 139

meg det på husken,» snufset hun. «Ho Marte hjalp meg.» «Alt sammen?» spurte kapellanen vantro. «Det er ikke mulig. Hvordan visste du hvilke sider jeg ville be deg om å lese?» Hun bet seg i underleppen. Jo visst hadde hun lært alt sammen, hver eneste side. Det hadde tatt fryktelig lang tid. Hun fortalte ham om de lange kveldene hvor hun og Marte hadde ligget og ramset opp alt som sto i katekismen. De ga seg ikke før alt satt spikret. Marte var en streng lærer, enda hun var to år yngre enn Karoline. Underveis hadde de kommet på et system med ørsmå tegn skrevet med svak blyant i margen på hver side. Tegnene fungerte som påminnelse, slik at Karoline skulle vite hvilken side de var på, og hva innholdet var. To buer, for eksempel, var tegnet på at kapittelet dreide seg om de ti bud. Det var et hemmelig symbol som bare de to kjente til og forsto – en forenklet fremstilling av Moses’ steintavler. For Karoline hadde det vært tilstrekkelig. Kapellanen ristet vantro på hodet og reiste opp. «Men … hvorfor?» Han ristet på hodet. «Hvorfor sa du det ikke heller som det var?» Karoline ble svar skyldig. Egentlig hadde det begynt på den tiden da den omreisende læreren holdt skole på Skrinnvær hver tredje uke. Moren hadde vært bestemt på at hun måtte gå, og Karo140

line var ikke vanskelig å be. Hun hadde gledet seg til å lære. Men så ble moren svanger med Gunhild. Lillesøsteren ble født altfor tidlig, og moren ble syk. Karoline måtte være hjemme og hjelpe til, og dermed fikk hun ikke gått på skolen. Læreren var blitt så sint da hun omsider kom tilbake, derfor hadde hun ikke våget å si det som det var. I stedet hadde hun lært seg å jukse og narre, så ingen skulle forstå at hun ikke fikk bokstavene til å sitte sammen og danne ord. Hun hadde voktet hemmeligheten sin godt, og etter hvert som årene gikk, ble det stadig mer vanskelig å bekjenne at alt var en løgn. Hun reiste seg og begynte å børste skjørtet. Dette endret ingenting. Det var fars begravelse, og hun kunne ikke sitte her og synes synd på seg selv. Skammen ble ikke mindre, uansett hvor stor sjelenød hun var i. Kapellanen grep etter hånden hennes, men hun trakk seg unna. Nå ville hun gå. Men kapellan Pedersen lot seg ikke avfeie så lett. Han tok henne igjen, grep tak i armen hennes og snudde henne mot ham. «Karoline, du skulle vært ærlig mot meg. Du er ikke nødt til å være alene med alt. Den som våger å strekke ut en hånd, kan få hjelp. Vet du ikke det?» Hva skulle hun svare? Hun visste at løgnen bunnet i feighet, det var ikke nødvendig å påpeke det. Hun hadde ikke våget, så enkelt var det. 141

«Hører du hva jeg sier? Du er ikke nødt til å være alene, Karoline.» Øynene hennes flakket mot hans. Det var kommet en brann i dem, som hun ikke kjente igjen. Hun forsto ikke. Hva mente han? Og hvorfor la han hendene sine på skuldrene hennes på det viset? «Hør på meg, Karoline,» sa han lavt. Munnen hans var så tett inntil øret hennes at hun kunne kjenne varmen av pusten hans. «Du er en ung og vakker kvinne med livet foran deg. I forhold til deg, er jeg gammel og avfeldig.» «Det er du da ikke,» protesterte hun tafatt. «Du vet jeg er eldre enn faren din rakk å bli. To år eldre.» «Men han var ikke noen gammel mann,» påpekte hun, som sant var. Hun var ikke sikker på hvor gammel faren ble, men han hadde i alle fall ikke fylt førti. «Det gleder meg at du ser det slik, Karoline, for da vil du kanskje ikke ta det som en fornærmelse når jeg ber deg tenke over tilbudet mitt.» Hun skjønte fremdeles ingenting. Kapellanen sto nå så tett inntil henne at hun ikke visste hvor hun skulle se. Han så så underlig på henne og snakket så merkelig. «Hvilket tilbud?» «Jeg ber deg bli min hustru, Karoline.» Hun snappet etter pusten og slapp ut en over142

rasket latter. «Jeg? Skjemter du med meg? Det kan jeg da ikke.» «Hvorfor ikke? Er du bundet til en annen?» Karoline stirret lamslått på kapellanen. Gløden i øynene hans var om mulig enda sterkere nå. Hva skulle hun svare? Bundet til en annen var hun jo ikke, men det ville være løgn å si at det ikke var én hun stadig gikk og tenkte på. I det siste hadde hun fått grunn til å tro at han hadde et godt øye til henne også. Det virket i alle fall slik. Men det kunne hun selvsagt ikke fortelle presten. «Nei, det er ikke noe slikt. Men jeg … er ikke egnet til å være prestefrue. Jeg kan jo ikke engang lese!» Tankene raste gjennom hodet hennes. Dette var det siste hun hadde ventet. Hun, en ringe fiskerdatter, kunne ikke gifte seg med en Guds tjener! «Lese kan jeg lære deg,» sa kapellanen ivrig. «Du har et godt hode.» «Nei, det har jeg ikke,» hvisket hun ulykkelig. «Hvordan kan du si noe slikt? Du, som lærte deg hele katekismen på rams, uten å kunne lese! Om ikke det er tegn på høy intelligens, så vet jeg ikke. Jeg har ikke glemt samtalen vår om glassmaleriet, heller. Dine betraktninger var like kloke som en teologistudents. Husker du?» Jo, hun husket det, selv om minnet virket uklart, som om det var skjult i en tåke. Men 143

hun hadde gått ut fra at kapellanen skjemtet. Det kunne jo ikke være hans alvor. «Jeg har lenge tenkt at jeg må se meg om etter en ny hustru. Jeg har bare utsatt det i det uendelige.» «Men hvorfor ber du meg nå?» «Jeg hadde ikke tenkt å bringe det på bane nå i dag, Karoline. Tilgi meg. Det var upassende av meg. Jeg burde ventet til du ikke lenger bar sorg.» «Men hvorfor spør du meg om å bli din hustru?» Han så ut som om han måtte tenke seg litt. «Jeg mente vel at … at det ville gagne både deg og familien din,» svarte han. «Vi kunne tatt til oss de minste barna, og på en eller annen måte skulle vi greid å skaffe moren din hjelp.» Søsknene kunne få en trygg oppvekst. Å, kjære, vene! Men hva var det han sa om moren? «Sende henne bort, mener du?» Hun snakket bare ut i luften, uten helt å vite hva hun skulle føle. Dette var i meste laget – begravelse og frieri fra selveste presten, på én og samme dag. «Sende henne til et sted der hun kunne bli bedre.» «Tror du det finnes håp for henne, da?» Han la en finger under haken hennes og tvang henne til å se ham inn i øynene. Blikket hans holdt henne naglet fast. «Håp er det alltid, Karoline, det må du ikke glemme. Hvis Vårherre vil at 144

din mor skal bli seg selv igjen, så sørger Han for det.» «Allmektig som Han er, måtte Han vel kunne sørge for det uten å ta henne bort fra oss?» parerte hun. «Ser Han ikke at de små trenger henne? At de savner henne? At de blir redde når de ikke kjenner henne igjen?» «Gud legger ikke større byrde på oss enn vi tåler å bære.» Karoline trakk pusten dypt og slapp den ut igjen. Det lettet litt på det smertefulle trykket over bringa. «Jeg vet det,» sa hun. «Jeg husker vi lærte det da vi leste til konfirmasjonen, og jeg har alltid forsøkt å finne trøst i det. Men noen ganger synes jeg Herren fordrer i meste laget av folk. Og derfor kan jeg ikke svare ja på det du ber meg om. Jeg …» Hun måtte oppom med håndbaken og tørke noen tårer igjen. «Jeg … er ikke from nok. Jeg er redd jeg har begynt å tvile.» «La meg få legge hendene på deg og be Herren om å ta tvilen fra deg,» ba han. Karoline ristet på hodet. Det var mye hun ikke var sikker på, men ett visste hun, og det var at hun ikke orket tanken på at han skulle legge hendene på henne. Tankene raste gjennom hodet hennes. Hun tenkte på prestestua, på det nydelige glassmaleriet og de fine møblene. Noen stor og gild preste145

gård var det ikke, men hun tvilte ikke på at livet som prestefrue ville vært en tilværelse uten bekymringer. Men i samme åndedrag kom følelsene fra møtet med Oskar tilbake, ønsket om å møte ham igjen, la ham ta hånden hennes, kanskje stryke henne over kinnet. Men det føltes helt umulig, for nå sto kapellanen og ba om hennes hånd! Det var vondt og vanskelig, for så lenge hun kunne huske, hadde hun holdt av ham. Etter hvert som farens drikking tok mer og mer overhånd, var kapellanen blitt en slags erstatning for ham. Desto mer ubegripelig var det at han ba henne om å gifte seg med ham. Hvordan kunne han komme på en slik tanke? «Vær så snill,» ba han, «tenk i alle fall over tilbudet mitt. Om ikke for din egen skyld, så for din mor og dine søskens. Hvordan skal dere klare dere?» Karoline trakk pusten og rettet ryggen. «Jeg er redd du ikke forstår,» svarte hun rolig. «Selv om jeg kan innrømme at jeg tviler, så tror jeg ikke Herren tviler på oss. Vi er fem søsken som har hverandre, og vi skal nok greie oss. Men jeg skal gjøre som du sier: Jeg skal tenke over tilbudet ditt.» Hun innså at hun ikke kunne svare noe annet. Hun hadde tross alt ikke bare seg selv å tenke på. Det var Oskar hun lengtet etter – men ville 146

han være i stand til å hjelpe dem alle, slik presten kunne? Det tvilte hun på. For alt hun visste, kom Oskar aldri til å be om hennes hånd. Eller hvis han gjorde det, kunne det bli mange år til. Det var ikke vanlig å gifte seg før en hadde fylt femogtyve – før den tid var ikke fattigfolk ikke i stand til å greie seg. Hvordan skulle det gå med familien hennes i mellomtiden? Så hun var nødt til å tenke nøye over kapellanens tilbud. For småsøsknenes skyld burde hun kanskje si ja. Hun tok hånden hans til farvel. Han beholdt den i sin, litt lenger enn hun kjente at hun var bekvem med, men til slutt slapp han den. Karoline nikket kort, og bega seg oppover enga igjen for å slutte seg til de andre. ***

Det var kveld. Marte og Karoline hadde hjulpet hverandre med å få de små i seng. Lars satt ute på tunet sammen med noen få etternølere fra gravølet. De var dugelige drukne, alle sammen. Karoline sank ned på en kjøkkenstol. «Kapellanen så vi ikke mer til,» sa Marte. Hun sto borte ved benken og vasket tallerkener. Karoline stirret ut av vinduet. Landskapet tegnet seg i mykt blått. «Han hadde vel andre saker å ta seg av,» svarte hun unnvikende. «Du sprang din vei da doktoren kom.» 147

Karoline sukket tungt. «Han kunne valgt en annen dag å komme, når han ikke var her for å vise sin medfølelse.» Hun stakk hånden innunder blusen og fisket fram det sammenbrettede papiret. «Marte, kan ikke du se på dette … Fortell meg hva det er,» ba hun. Marte var yngre, men klokere. Hun kunne jo lese. Karoline kjente skammen legge seg som et bånd rundt brystet. Det fikk henne til å føle seg så ynkelig. Søsteren tørket hendene på forkleet og satte seg ned på den ledige krakken. Ved hjelp av en kniv fikk hun brutt lakkseglet og åpnet brevet. Teksten var skrå og snirklete, og alle bokstavene så like ut for Karoline. «Varsel om utestaaende betaling» leste Marte. Karoline kjente en bølge av svimmelhet slå inn over seg. Med monoton stemme leste søsteren brevet. Det var fullt av innviklede ord som tilgodehavende og renter. Karoline skjønte ikke alt. Men hun forsto at doktoren forlangte å få betalt for besøket hos moren. Ikke bare ville han ha vederlag for det, men han krevde også femti øre ekstra, fordi de ikke hadde gjort opp for seg med det samme! Som om ikke det var nok, truet han med at beløpet ville stige og gjøre sluttsummen enda høyere, dersom de ikke straks sørget for at han fikk det de skyldte ham. 148

«Hvor mye er det han skal ha?» hvisket hun skremt. «To kroner og femti øre,» svarte Marte tonløst. Karoline gispet. «Hva er det du sier?» Beløpet var en formue for den som ingenting hadde. Det ville ta henne flere uker å tjene et slikt beløp. Hun gned fingrene mot neseroten. Hvor hun lengtet etter å slippe taket i alt og bare synke tilbake i det lune mørket hun lå innhyllet i etter ulykken! Hun ante ikke hvordan de skulle skaffe en så enorm pengesum. Hun kunne ikke be herr Wolden om forskudd. Bare tanken gjorde henne dårlig. Men i motsetning til resten av tjenerskapet hadde hun ikke losji. Kost fikk hun jo, men kanskje det gikk an å be om å få en krone mer eller to, fordi hun ikke belastet dem med husvære? Uff, nei. Jo mer hun tenkte på det, desto mer kviet hun seg for å spørre. Wolden ville le av henne. Hvorfor skulle han betale henne mer, når han i utgangspunktet ønsket å ha henne boende på gården? Rakel hadde fortalt henne at de fikk lønn to ganger i året, like før jul og ved sankthanstid. Det var ennå mange uker til sankthans, og innen den tid ville doktoren gjøre alvor av trusselen om å høyne beløpet. Marte tok hånden hennes. «Hva er det, Karoline? Du er jo hvit som et laken.» 149

Karoline følte seg virkelig ikke bra. Hun var kvalm. Veggene lot til å krumme seg, og verken pinnestolen eller kjøkkenbordet ville stå stille. «Jeg tror det er best jeg hjelper deg i seng,» sa Marte bestemt. Karoline sendte søsteren et takknemlig blikk. Det var rart å tenke på at hun ikke var eldre enn fjorten år. De siste dagene så ut til å ha modnet henne. Selv følte hun seg bare … gammel. Kanskje det hadde vært dumt av henne å avvise kapellanens frieri? Hvorfor skulle det bety noe at han var dobbelt så gammel som henne, og at hun betraktet ham som en far? Det viktigste var at han kunne gi henne et godt og trygt liv, og attpåtil sørge for at småsøsknene fikk det godt. Jo mer hun tenkte på det, desto mindre kunne hun begripe hvordan hun hadde våget å si nei. Hun var bare en fiskerdatter. Å bli gift med en embedsmann var noe kvinner av hennes stand ikke engang kunne drømme om. «Kom nå,» maste Marte. «Len deg til meg, jeg er sterk nok til å støtte deg.» Hun gjorde som søsteren sa. Den smale trappen opp til kvisten måtte hun forsere ved å krabbe på hender og føtter, og hvordan hun greide å kare seg i seng, visste hun ikke, men endelig kunne hun puste ut. Hun lå på ryggen og så taket seile i store buer over henne. 150

«Hvor lenge har du hatt det sånn?» spurte søsteren strengt. «Hva mener du?» «Ikke skap deg, Karoline. Jeg ser jo at du ikke er frisk. Flere ganger i dag måtte du støtte deg til den som sto nærmest. Dessuten går du og gnir deg over neseroten i ett sett. Er det fordi du ble skadd da han far druknet? Svar, da! Hvis du også blir sengeliggende, er det ikke andre enn meg igjen til å ta seg av alle sammen …» Stemmen hennes brast, og et halvkvalt hulk unnslapp henne. Først nå forsto Karoline hvor redd søsteren måtte være. «Ikke gråt, Marte,» trøstet hun. «Jeg er ikke syk. Det er bare hodepinen som ikke vil gi slipp, men det går nok over med tiden. Det har bare vært litt i meste laget i dag.» «Hvordan kan du vite at det vil gå over med tiden? Hva om det ikke gjør det?» Karoline smilte matt. «Så får jeg vel tåle det,» svarte hun. «Har jeg noe valg? Marte satte seg på sengekanten. Hun var lut i skuldrene. «Nei, du har kanskje rett i det,» innrømmet hun. «Men jeg er redd for deg. Hva om det er noe alvorlig? Hva om det er noe du kan … dø av?» Karoline grep søsterens hånd og strøk den trøstende. «Jeg innså noe i dag, da vi sto der på kirke151

gården og gravla han far. Vi skal alle dø en gang, Marte. Jeg også.» «Jeg vet da det!» snøftet Marte. Så fortsatte hun, roligere: «Jeg tenker på det nesten hele tiden, etter det med han far. Jeg er bare redd for hva som ville skje dersom du også blir borte. Jeg har alltid trodd at han far og ho mor skulle være hos oss bestandig. Om det var trått til tider, sørget de alltid for at det ordnet seg. Jeg hadde ingenting å frykte, ikke noe å være redd for …» Stemmen hennes ble liten og tynn. Det var nesten mørkt på soverommet, men Karoline så allikevel glimtet av tårer i søsterens øyne. «Nå er det bare deg,» hvisket Marte halvkvalt. «Det er ikke sant, Marte. Du glemmer han Lars.» Søsteren ristet på hodet. «Glemt han, nei! Det har jeg ikke. Men han Lars kan vi ikke lite på, det vet du godt.» «Nå er du urettferdig!» «Er jeg det? Hvem er det som sitter nede på tunet og skråler og synger sammen med grannene – på fars begravelsesdag? Du lot som om du ikke la merke til det, men jeg vet at du gjorde det.» «Det er vanlig å drikke gravskål, Marte, og det hender at det blir både én og ti, vet jeg. Da 152

de gravla han Per Olufsen, holdt de på til neste morgen.» Marte satt taus og stiv. Etter en stund reiste hun seg og gikk mot døra. «Jeg skal hente vann til deg,» mumlet hun. «Det hjelper, pleier ho mor å si.» Dermed forsvant hun ned den smale trappen. Karoline ble liggende og stirre opp i taket. Det var lett å høre at søsteren var redd. Omveltningene hadde vært så store. Nå hvilte alt på dem. Men Marte så det ikke slik. Hun klamret seg storesøsteren og håpet at hun skulle være redningen. Var det meningen at hun skulle være det? undret Karoline. Det var et spørsmål hun ikke hadde hatt tid til å stille seg før nå. Denne dagen hadde hun for første gang smakt på tanken om sin egen dødelighet. Og tanken om at dette kanskje var resten av livet hennes. Det skremte henne. Var det slik det skulle være fra nå av? Skulle hun stå alene med alle bekymringene? Hun måtte smile av seg selv. Alene ville hun aldri være. Og småsøsknene kom jo til å bli eldre etter hvert. Uansett hva som skjedde, var dette bare midlertidig. Marte var allerede på god vei til å bli stor, om et par–tre år ville hun greie seg på egen hånd. Og så var det Lars. Han var riktignok to år eldre enn henne, men lite tydet på at han 153

kom til å bli voksen med det første. Men det var det nok lite å gjøre med. Inntil videre gjaldt det å holde sammen og gjøre sitt beste. Om det innebar å gifte seg med kapellanen, måtte hun tenke over. Hun smilte ved tanken. Karoline Vik som prestefrue ... Øynene hennes gled igjen. Før Marte rakk å komme tilbake med vannet, hadde hun sovnet. ***

Karoline kjente seg bedre neste dag. Og godt var det, for hun hadde mer enn nok å gjøre hos væreiren, der hun gikk i skytteltrafikk mellom kjøkkenet og stuene. Inger var aldri fornøyd med noe hun gjorde. Hun kunne pusse en sølvvase til den gnistret, likevel ville den sure stuepiken alltid finne en søm i metallet som knapt var til å få øye på, og beskylde henne for å ha slurvet. De yngre jentene hadde gitt henne økenavnet Inger Pekefinger, fordi hun alltid hadde noe å klage på. Karoline gjorde alt hun kunne for å gjøre Inger til lags, men utpå ettermiddagen begynte det å skorte på tålmodigheten hennes. Det var tydelig at Inger klagde på henne bare fordi hun likte å tråkke på folk, og det aktet hun ikke å finne seg i lenger! 154

Inger kom trampende og løftet opp en av kakegaflene som Karoline hadde lagt på håndkleet foran seg. Ganske riktig – det tok henne ikke lang tid å finne noe å kritisere. «Hvorfor har du ikke pusset rosemønsteret på skaftet?» gnålte hun. «Jeg sa at du måtte bruke den vesle børsten for å komme ordentlig til på mønsteret.» Karoline la fra seg gaffelen hun holdt på med, og reiste seg opp. «Den gaffelen der,» sa hun med et blikk på bestikket, «er det ikke jeg som har pusset. Den pusset du selv for en time siden! Om du ikke er fornøyd med måten du utførte det på, vet jeg ikke annen råd enn at du får gjøre det om igjen.» Inger ble hvit om munnen. «Hvordan våger du å påstå at jeg slurver?» De andre jentene ristet av undertrykket latter. Karoline trakk på skuldrene. «Jeg har slett ikke påstått noe. Det var du som ikke syntes det var bra nok.» Inger åpnet munnen for å komme med en reprimande, men kom visst ikke på noe å si. Karoline så henne bli nattsvart i blikket. Hun snappet til seg sølvgaffelen, la den sammen med de andre i etuiet og marsjerte ut. «Det der vil hun la deg få angre på,» sa Rakel tørt. Hun sto med korslagte armer og lente seg til kjøkkenbenken. 155

«Hva skulle hun finne på? Jeg har ikke gjort noe, så hun har ingen grunn til å lage vansker.» «Det er ikke sikkert hun synes hun trenger noen grunn, Karoline. Var jeg deg, ville jeg vokte meg vel heretter.» «Å, blås!» lo Karoline kjekt. «Jeg er ikke redd henne. Du står over henne i rang, ikke sant?» «Jeg, ja. Men ikke du. Det er ikke sikkert jeg kan forsvare deg hver gang.» Karoline svarte ikke. Rakel hadde rett. Hun burde ha tenkt seg bedre om, og ikke latt seg tirre på den måten. Hun hadde bare ønsket å bli latt i fred en stund, men hun burde ha skjønt at det ikke ville komme noe godt ut av det. Rakel strakte seg og tørket svetten av pannen. «Nå får det være lov å ta en pust i bakken,» sa hun. Hun snudde seg mot Karoline. «Du har sprunget som et skinn i hele dag. Du trenger en hvil.» «Det gjør jeg da ikke,» protesterte Karoline. «Jeg er ikke det minste sliten.» «Men det blir du, hvis du ikke kan unne deg en hvil innimellom. Kom nå. La oss ta med oss hvert vårt kaffekrus og et stykke av kringla fra i går, og så setter vi oss i solveggen. Det er en fin dag. Jeg tror jammen våren er på vei.» Karoline gløttet usikkert bort på kokka. Hun var fristet til å komme med flere innvendinger, for 156

hun var fremdeles oppsatt på at ingen måtte få noen grunn til å tro at hun var lat. Men Rakel var en myndig dame, så Karoline turte ikke protestere. Selv om hun følte at hun sto på god fot med sin overordnede, var det nok ikke verdt å sette seg imot noe hun sa – ikke engang for å gjøre et godt inntrykk. De tok med seg ullsjalene sine, og Rakel fisket med seg et par puter som de kunne legge under enden, for selv om sola skinte fra en skyfri himmel, var det for tidlig på året til å kalle det varmt. I kroken mellom bryggerhuset og kjøkkenet sto en gammel, malingsslitt benk. Der rigget de seg til. Rakel lukket øynene, vendte ansiktet mot sola og smilte så vidt. For første gang så Karoline at kokka kunne være vakker, på et vis. Annerledes, med de lyse fargene og de nesten gjennomsiktige brynene og vippene, men likevel pen å se på. I alle fall måtte hun ha vært det, da hun var yngre. Det var et ansikt med rene, sterke trekk. Kråketærne rundt øynene sladret om både latter og gråt. Spor av levd liv. «Ja, ja,» sukket Rakel idet hun åpnet øynene igjen. Hun fisket opp et stykke kringle og lot tennene synke i det myke bakverket, samtidig som hun nikket til Karoline, som tegn på at hun også skulle forsyne seg. Karoline lot seg ikke be to ganger. 157

Rakel svelget, og tørket bort noen smuler fra munnviken. «Hvordan går det der hjemme?» Karoline krympet seg. Så lenge hun arbeidet, greide hun å skyve problemene bort og nesten glemme dem. «Bra,» svarte hun uten å se Rakel inn i øynene. «Det er ikke lett for kvinnfolkene, når mennene blir borte på havet.» Tonefallet hennes virket sårt. Hun har opplevd det selv, tenkte Karoline, hun vet hvordan det er. «Jeg hører at det ikke er så lett for ho mor di?» fortsatte Rakel, mellom to munnfuller kringle. Karoline ble stram mellom skulderbladene. Det var vel ikke annet å vente. Folkesnakket spredte seg nå, etter begravelsen. Men det var mer enn sladder i Rakels spørsmål. Den redelige kvinnen betraktet henne med varme øyne, og ventet på svar. «Det er aldri lett for noen som har mistet en de holdt av,» svarte Karoline unnvikende. Rakel så rett på henne. «Hvordan er det egentlig med ho Johanne?» Hun brydde seg virkelig, tenkte Karoline overrasket. «Dårlig.» Hun slapp et lite sukk. Hun ville ikke gråte, men sorgen sprengte på hele tiden. «Hun er ikke lenger den moren vi kjente.» 158

Rakel la en hånd over hennes. «Å, det er jeg sikker på at hun er, et eller annet sted der inne. Hun tør bare ikke komme ut.» «Hva mener du?» «At hun ikke slutter å være den hun alltid har vært. Dokker ser henne bare ikke.» «Ja, det er som om hun gjemmer seg,» sa Karoline. «Inne i seg selv. Som om hun har bygget seg et skjulested og gått i hi. Vi når henne ikke. Hun vil ikke …» det kom et hikst som hun ikke greide å holde tilbake, «… vil ikke være sammen med oss lenger!» «Vesle Karoline …» Rakel satte fra seg kringlefatet, akte seg nærmere og la armene rundt henne. «Kjære deg. Jeg tror neppe det er slik at hun ikke vil. Hun klarer det bare ikke. Det blir for stort og mørkt for henne. Karl og Johanne var svært knyttet til hverandre, er det ikke så?» Karoline nikket. Hun hadde ikke tenkt så mye over det, men hun visste at det stemte. Rett nok hadde foreldrene slengt ramsalte ord etter hverandre fra tid til annen, men hun hadde aldri tvilt på at de elsket hverandre. Moren kunne være rasende av skuffelse over fars drukkenskap, men hun tilga ham alltid. Når han var full, var han enda kjærligere enn ellers. Da kunne han lene seg over kjøkkenbordet og se på henne med tilbedende øyne, helt til hun smeltet og 159

kom bort til ham. Straks trakk han henne ned på fanget og snøvlet at hun var den vakreste og beste kvinnen han noensinne hadde møtt. «Bedre kjerring finnes ikke på hele Skrinnvær,» pleide han å si, «og jeg er den heldige som har fått henne.» Moren lot alltid som om hun syntes det var tøv. Noen ganger prøvde hun å gi ham en dask med vaskekluten, men det var tydelig at hun allerede hadde tilgitt ham. I lengden greide hun ikke å være sint på ham. Karoline var blitt flau over slike åpenbare uttrykk for kjærlighet. Gamle folk – at de ikke kunne holde opp! Det var ingen andre voksne som tedde seg slik, så vidt hun visste. Men nå forsto hun at det var denne kjærligheten som hadde berget dem alle. Det var ikke bare fisken faren kom hjem med, eller de få slantene som moren tjente hos væreier Wolden. Det var kjærligheten. Hun svelget tungt. «Jeg vet ikke om mor noensinne kommer over det,» hvisket hun. «Det er som om hun har blitt et barn igjen.» «Ja, ja, du vet vel best hvordan hun er, du som ser henne hver dag. Men hvis hun har blitt lik et barn, vil hun kanskje modnes og bli voksen når det lir på?» Karoline sukket. «Jeg vet ikke. Jeg håper det. Om det bare fantes noe jeg kunne gjøre for henne! Noe som kunne bringe henne tilbake til oss. Men 160

jeg vet ikke hva det skulle være. Øynene hennes er åpne. Hun ser oss. Hun må vite at vi er alene uten henne. At vi også har det vondt. Men samtidig er det som om hun ikke vil se. Noen ganger kjenner jeg at …» hun svelget igjen og stirret ned i bakken, «… at jeg blir sint på henne for det,» fullførte hun. «Det forstår jeg godt,» sa Rakel. «Dokker har ikke bare mistet faren dokkers …» Resten av setningen hang i luften. Det var merkelig å sitte slik og snakke så lett om alt dette vonde, syntes Karoline. Det gjorde godt å dele det med Rakel. «Ho mor kommer nok tilbake en dag,» sa hun. «Ja, det må vi håpe og be om at hun gjør,» nikket kokka. «Tror du det hjelper å be?» «Ja. Gjør ikke du?» Karoline trakk på skuldrene. Hun våget ikke å si høyt hva hun tenkte. Hun hadde knapt gjort annet enn å be de siste dagene. Når ingenting hadde skjedd, måtte vel det bety at Vårherre ikke ville at moren skulle bli seg selv igjen. Hun kunne bare ikke forstå hvorfor Gud ville dem så vondt, hvorfor han straffet dem så hardt. Rakel vendte ansiktet mot sola. «Kanskje det er en mening med det,» sa hun fjernt. «Jeg kjen161

ner Johanne godt. Hun ville aldri svikte dokker med vilje. Kan hende kjemper hun en kamp vi ikke forstår. Kanskje er det ikke så lett å komme tilbake. Det er ikke godt å si hva som foregår i et menneskesinn. Særlig ikke når en har trukket seg unna, slik som ho Johanne.» «Jeg skulle ønske jeg kunne bytte med henne,» hvisket Karoline. «Eller med han far. Det hadde vært bedre om det var jeg som døde eller mistet vettet.» Rakel snudde seg og så bestyrtet på henne. «Karoline! Slikt må du ikke si!» «Men det er sant! Hvis det var jeg, ville ikke søsknene mine lide slik som de gjør nå. Sørge ville de sikkert ha gjort, men ellers ville alt vært som før.» «Det vet du ikke noe om,» svarte Rakel morskt. «Hvis forsynet har stelt det slik som det er, må vi tro at det er en mening med det. Mor di trenger kanskje å skjule seg i et hi. I mellomtiden vet jeg at du vil greie å sørge for både henne og søsknene dine.» «Hvordan kan du være sikker på det?» hikstet Karoline. «Det er fordi det er god to i deg. Du er datter av han Karl og ho Johanne. Det er ingen dårlig arv, det, Karoline.» «Du høres så sikker ut …» 162

«Jeg er det. Og jeg vil at du skal hvile i den vissheten: Du er sterk og modig.» Karoline nikket. Hun hadde fått mye å tenke på. Hun kjente seg ikke lenger fullt så motløs. Med Rakel som rådgiver, og Lars og Marte til å hjelpe med familien, kunne hun kanskje likevel greie å holde familien sammen.

Kapittel 9 I dagene som fulgte, hersket en anspent stemning på kjøkkenet. Rakel hadde ikke tatt feil da hun antydet at Karoline kunne få det strevsomt etter å ha satt Inger på plass. Stuepiken benyttet enhver anledning til å plage henne. Noen ganger var det regelrett kjeft, andre ganger nøyde hun seg med små stikk. Det var ingen som virkelig likte Inger. Likevel hadde hun et lite kobbel rundt seg, som alltid fulgte hennes minste vink, som lo når hun hånte andre og himlet med øynene når hun gjorde det. De våget vel ikke annet, tenkte Karoline. Så lenge en holdt seg inne med det infame kvinnemennesket, kunne en føle seg trygg for ikke å bli rammet av hennes vrede. Det var ikke fritt for at Karoline innimellom følte seg alene. Hadde det ikke vært for Rakel, visste hun ikke om hun ville ha holdt ut. 164

Det rare var at hver gang Inger var opptatt et annet sted i huset, var de andre jentene hyggelige mot henne. Hun gjenkjente falskspillet for det det var, men klandret dem ikke. Sant å si var hun ikke sikker på hva hun selv ville ha gjort, hvis hun hadde evnet å se følgene av handlingene sine. Det var ingen tvil om at det lønte seg å stå på god fot med stuepiken. Men siden det uansett var for sent, gjorde hun sitt beste for ikke å gå i veien for furien, og ellers være mest mulig usynlig. Hun utførte arbeidet plettfritt, og var glad for at Rakel ga henne stadig flere oppgaver på kjøkkenet, slik at hun ikke var ledig når Inger trengte noen å hundse. Nå var hun også med på bakingen, ikke bare grønnsakskrelling og vasking, og Rakel var godt fornøyd med brødene hun bakte. Det var imidlertid ikke Inger. Hun hadde skåret seg et stykke brød av det som var igjen etter frokosten, smurt på smør og drysset sukker over. Inger var en slikkmunn. Men hun rynket på nesen mens hun tygde. «Det er altfor tungt og tett,» sa hun. «Det skulle vært mer gjær i deigen.» Karoline så ikke opp. «Det er den samme mengden som det bruker å være.» «Da kan du ikke ha brukt god nok tid til å heve deigen. Eller så har melka vært for varm 165

eller kald da du løste opp gjæren. Det er nok en grunn til at bakstekoner bør være godt voksne. Det krever mange års øvelse å få det riktig.» «Jeg gjør det slik mor mi har lært meg det,» svarte Karoline kort. Da smilte Inger syrlig. «Ja, da forstår jeg det bedre.» «Hva mener du med det?» «Mener? Ikke annet enn at det sikkert må være vanskelig å lære noe som helst av en som … Ja, du trenger ikke se på meg på den måten, Karoline. Vi vet alle hvordan det står til med mor di. Hun er jo ikke helt ved sine fulle fem. Og så gikk det vel med en del mer mjøl enn vanlig. Ja, vi var vant til at snippveska til ho Johanne så ut til å tynge litt ekstra, når hun ga seg på hjemvei.» Hun sa det med påtatt medfølelse, med hodet litt på skakke og øyne som blinket ondt. Noe brast i Karoline. Hun reiste seg så brått at melkekrusene skvalpet over. «Hvordan våger du?» Inger skrek og dukket seg, som om hun ventet å bli overfalt. «Hjelp! Hjelp!» hylte hun i fistel. «Ikke la henne ta meg!» Karoline stirret storøyd på stuepiken. Var hun gal? Hun hadde da aldri tenkt å gå til fysiske ytterligheter! Hva var det egentlig dette kvinnemennesket trodde om henne? Slik som Inger tedde seg 166

nå, var hun neppe den rette til å uttale seg om å være vettlaus. «Nå får det være nok!» tordnet Rakel. «Ta deg sammen, Inger! Det går ikke an å slenge ut slike ondskapsfulle spydigheter. Karoline, siden du er ferdig med å spise, kan du ta oppvasken.» Karoline gjorde som hun ble bedt om, uten å mukke. Inger, derimot, ble sittende og klage høylytt om at det var umulig å arbeide sammen med folk som, for alt hun visste, kunne bruke grønnsakskniven på noe som slett ikke var grønnsaker. Karoline ristet på hodet. Maken til vås! Hvordan gikk det an å finne på noe slikt? Tenk om folk trodde henne? Forresten greide hun ikke å late som om det siste lille rispet ikke sved. Det var ikke så lenge siden hun hadde skjønt det selv: Det var en grunn til at det alltid var en slant mel igjen i den store krukka hjemme, når hun hadde trodd at det for lengst var bunnskrapt. Moren hadde ikke sett noen annen råd for å berge dem gjennom de verste knipene. «Hold munn,» hørte hun Rakel kjefte. «Det får være grenser! Ho Karoline var i sin fulle rett til å bli sint. Tungen din er skarpere enn noen av knivene her på kjøkkenet, Inger, og den gjør mye større skade, siden du bruker den til å ramme andre. Tenk over det, du, og ta hel167

ler fatt på pliktene dine, så vi andre kan få arbeidsro.» Inger trampet ut med hissige skritt. Karoline sto med bøyd hode og vasket opp. Hun ville ikke at noen skulle se at hun kjempet med tårene. Hun skrubbet hardt på den ildfaste pannen som hadde ligget i bløt, og merket ingenting rundt seg, før hun med ett kjente en hånd på korsryggen. «Ta ikke slik på vei, Karoline. Du trenger ikke bry deg om hva slike hønsehoder kakler.» Kokka strøk henne lett over ryggen. Karoline svelget og svelget, ute av stand til å få fram et ord. Hvis hun åpnet munnen, ville gråten få overtaket. «Hør her,» sa Rakel. «Du kunne ha godt av litt frisk luft. Og jeg trenger torsk til middagen i kveld. Vil du være brydd med å ta med deg den store kurven og gå ned til karene på brygga og skaffe to store?» Karoline nikket så vidt. «Selvfølgelig,» hvisket hun. Stemmen ville ikke bære. Hun kunne knapt vente med å komme seg ut, vekk fra alle blikkene som hang ved henne. «Godt. Det haster, så det er like bra du kommer deg av gårde med det samme. La oppvasken være. En av de yngre jentene kan gjøre den ferdig.» «Nei da, jeg tar den når jeg kommer tilbake,» 168

protesterte Karoline. Den som måtte overta oppvasken, ville sikkert bli sur. Hun orket ikke å bli uvenner med enda flere. «Jeg har ikke tid til noe ordskifte om det. Kom deg av gårde, nå.» Karoline tørket hendene, og gikk for å finne sjalet og kysen. Et øyeblikk senere var hun klar. Rakel kom med en stor kurv, og ga henne klar beskjed om å velge blant de beste og feteste fiskene, for Wolden ventet gjester. Karoline lovet å være snar, og sprang ut. Det blåste friskt. Sola skinte blodfattig fra en melkehvit himmel. Måsene hang dovent i motvinden, og trengte knapt å røre på en vinge for å holde seg i svevet. Gult fjorårsgress lå langflatt langs jordene og engene. Karoline småløp ned den humpete grusveien. Regnpyttene lå som en perlerad av speil bortetter hjulsporene. Hun måtte hoppe i sikksakk for å unngå å tråkke i dem. I vest hadde himmelen antatt en jerngrå farge, mørkere enn sjøen, som fremdeles skinte og glitret i blekt sollys. Fire båter var på vei inn mot land, for fulle seil. De hadde også sett været komme, og nå søkte de seg mot en trygg havn. En båt var allerede i ferd med å legge til, og hun hørte ropene og ordrene der nedefra. Kan hende passet det dårlig at hun kom og skulle ha fisk nå, men den var til væreier Wolden, så det fikk de bare godta. Hun 169

løftet hodet og rettet ryggen. Ingen skulle få avfeie henne. Hun var akkurat kommet ned på den store, gruslagte plassen foran pakkhuset, da hun fikk øye på ham. Hjertet hoppet over et slag. Det var ham! Oskar! Et kort øyeblikk hadde hun mest lyst til å snu og gå igjen, men han hadde allerede sett henne. Han smilte bredt og kom henne i møte. «Jaså, er det den frøkna?» Karoline svelget og nikket. Han var den eneste som kunne frata henne evnen til å snakke, bare ved sitt blotte nærvær. Nå kunne hun umulig få sagt hva hun var kommet for. «Ho Rakel har sendt deg, skjønner jeg? Hun skal vel ha torsk til herremiddagen til han Wolden. Du får komme med meg, så skal vi se om vi har noen som duger.» Karoline smilte lettet. En kriblende følelse steg opp i henne, og hun tok seg i å lengte etter berøringen hans. Bare et ørlite streif fra en hånd … Rødmen brant i kinnene da hun fulgte ham inn i det svære pakkhuset. Det var uendelig høyt under taket der inne, nesten som i en stor bykirke, bare ikke like fin. Karoline kjente seg liten og bortkommen. Skrittene gjallet mot det harde underlaget når hun gikk. Hun så på folkene som arbeidet der inne. Noen sløyet fisk, andre la den 170

i tønner og dekket den med salt. Ingen lot til å ta noen notis av henne. «Nå skal vi se,» sa Oskar. «Her har vi de aller fineste.» Han viste henne en stor kum, der syv–åtte sværinger svømte levende rundt. Karoline hadde latt seg fortelle at Wolden ville ha det slik. Han ville ha fisken så fersk at den formelig vaket på tallerkenen. Hun lente seg over kanten og pekte på en. «Den …,» mumlet hun, «og den der.» «Jaså, du liker at de er store,» flirte han, og dultet henne i siden. Hun ble usikker. Det var kommet noe nytt over ansiktet hans. Hun skjønte ikke hva han mente, eller hva han lo av. Hadde hun sagt noe dumt? Det var ingen som kunne få henne til å føle seg så tafatt og hjelpeløs som ham, og likevel lengtet hun etter å være sammen med ham. Det kriblet i høyre arm, der han hadde vært borti henne for et øyeblikk siden, som om det hang igjen et ekko av berøringen. Oskar trev en klepp. Hele tiden holdt han øye med de svære fiskene som svømte dovent rundt i karet. Han pekte. «Det var den du sa, ikke sant?» Karoline nikket. Det lød et plask, og øyeblikket etter var fisken oppe. Den slo vilt med halen, helt til Oskar kjørte kniven inn i hodet på den. Da gikk det noen svake rykninger gjennom fis171

ken, før den lå stille. Postmestersønnen slengte fisken bort på en bred benk ved siden av karet, og konsentrerte seg om neste offer. Ikke lenge etter lå det to våte, sølvblanke fisker klare. Oskar pakket dem inn i gråpapir og la dem i kurven for henne. «Det blir tungt,» sa han. «Til sammen veier de innpå førti merker. Skal jeg bære dem opp til gården for deg?» Å, nei, det ville hun ikke! Hun kom helt sikkert til å si noe dumt, eller fomle seg bort på en eller annen måte. Hun ristet på hodet. «J-jeg greier det fint selv,» mumlet hun. «Ja, noen svekling er du ikke, kan jeg se. Men jeg har ikke noe bedre å gjøre nå, så jeg kan like gjerne bli med deg.» Karoline visste ikke sin arme råd. Det kjentes som om alt inne i henne skvalpet rundt. Oskar ventet ikke på at hun skulle svare, men tok tak i den tunge kurven og satte av gårde. Hun hadde ikke noe annet valg enn å følge etter. Et øyeblikk var hun nær ved å snuble. Hun var ikke lenger i stand til å kjenne føttene sine. Oskar pratet i vei mens de trasket opp den lange, slake bakken til Wolden-gården. Våningshuset kneiste på toppen med sin hvite fasade. De høye, rutete vinduene liksom stirret ned på dem. Karoline gløttet urolig opp. Ble de sett? Hun 172

måtte nesten regne med det, så mange mennesker som befant seg der. Hun ble rød. Det kunne bli folkesnakk av mindre. «Det er dans på låven til han Jensenius på lørdagen,» sa Oskar. «Kommer du?» Hun gløttet bestyret bort på ham, men trakk lynsnart til seg blikket igjen, da hun oppdaget at han så på henne. «Det kan jeg da ikke,» mumlet hun. «Hvorfor ikke? Ei ven jente som du kan vel slite skoene på et dansegolv, vet jeg?» «Far min døde for kort tid siden,» minnet hun ham på. «Å, ja, det er sant. Det tenkte jeg ikke på. Men snart, da?» «Kanskje.» De var kommet opp til det vesle tunet på baksiden av huset. Karoline strakte seg etter kurven, men Oskar holdt igjen. «Nå vil jeg ha betaling,» sa han og blunket smilende. Betaling? Ventet han at hun skulle ha penger å gi ham? Karoline ble helt ute av seg. Hun hadde jo ingenting! Hun så fortvilet opp på ham og skulle til å svare, da hun oppdaget at han sto og spisset leppene, med øynene lukket. Hun sto som fastfrosset. Så trev hun til seg kurven og stormet mot trappen. Oskar ble stående igjen uten noe vederlag. «Ka 173

farsken!» ropte han etter henne. «Får jeg ikke betaling?» «Nei!» pep hun tilbake. Hun stanset på trammen og snudde seg. «Begriper du ikke at de kommer til å se det fra kjøkkenvinduene?» Før han rakk å svare, hadde hun åpnet døra med albuen og forsvunnet inn. Aldeles forpustet ble hun stående og lene seg med ryggen mot døra. Hun kunne ikke tro det! Brystet steg og sank, og hjertet hamret. Han villet kysse henne! Hun så for seg øynene og smilet hans, og leppene som kom mot henne. Det verket i hele kroppen, verket så det gjorde godt! Nå var det ingen tvil lenger: Han holdt av henne! ***

Etter to dager kjentes det som om rødmen fremdeles ikke hadde lagt seg. Karoline passet på å skjøtte oppgavene sine like samvittighetsfullt som tidligere, men tankene kretset hele tiden rundt Oskar. Hvor mye hun enn jobbet og strevet, sluttet ikke Inger å benytte enhver anledning til å plage henne. En dag ble hun sendt ut for å ta inn klesvasken. Det hørte egentlig ikke til hennes plikter, men i lys av krangelen med Inger for et par dager siden, innså hun at det ikke var lurt å protestere. Dessuten ville det være deilig å få litt frisk luft. 174

Selv om vinteren fortsatt klamret seg fast i skyggene bak hus og låver, og vinden kunne hviske om frost, var det vår i luften. Med en stor vidjekurv på ryggen fant hun veien til tørkestativet, som sto i en lun krok mellom to uthus. Fjorgammelt løv knaste under skoene hennes. Verden var underlig blass og fargeløs i det skarpe sollyset. Det luktet jord og forråtnelse. Men helt innved den rødmalte veggen på uthuset var gresset i ferd med å spire grønt, og små snøklokker bøyde seg blygt for vårsolas første stråler. Hun gikk og nynnet for seg selv, mens tankene vandret. Hva ville moren ha sagt om hun visste at kapellanen hadde fridd? Og hva ville faren ha sagt? Han ville vel ha skjemtet, antok hun. Men begge ville sikkert ha vært overstadige av lykke. Hun kunne tydelig se det for seg. Tenk, en av deres døtre som prestefrue! Men det var for sent. Hun hadde takket nei. Hun hadde ikke lenger tall på hvor mange ganger hun hadde skjent på seg selv for det ugjennomtenkte avslaget. Selv før doktoren kom med skyldbrevet, hadde hun forstått at familien hennes ville få det vanskelig framover. Hun lurte på hva kapellanen ville si hvis hun kom og sa at hun hadde ombestemt seg. Men slikt gikk selvfølgelig ikke an. Om en jente var så heldig å bli fridd til, 175

hadde hun bare én sjanse til å svare. En kunne ikke komme og angre etterpå, særlig ikke når svaret hadde vært nei. Det hadde vel hendt at noen hadde trukket tilbake et ja, men selv det krevde tungtveiende grunner. Det knøt seg i magen. Hun visste at det var egoistisk å avslå. Hun var et forferdelig menneske, som hadde satt seg selv foran alle andre; til og med foran familiens ve og vel. Det var ikke bare det at hun ikke kunne lese – det brydde kapellanen seg tydeligvis ikke om. Nei, det var dette med Oskar. Han dukket til stadighet opp i tankene hennes. Dersom hun aksepterte kapellanens frieri, ville hun være bundet til ham for alltid, selv når søsknene ble voksne og hun ikke lenger trengte å tenke på dem. Nå visste hun at Oskar brydde seg om henne, vakre, flotte Oskar. Følelsene han skapte i henne, var ikke til å sammenligne med det hun følte for kapellanen. Det var mest vennskap. Han ville sikkert gi henne et godt liv, og han ville være snill mot henne. Mer burde hun ikke ønske seg, men … De store, hvite lakenene blafret friskt i vinden og ga fra seg en deilig frisk og ren lukt. Karoline greide ikke å slite seg løs fra grubleriene, men hvis hun ville unngå å få enda mer skjenn av Inger Pekefinger, måtte hun ikke somle. Hun strakte seg for å løsne klesklypene. I det samme 176

la to store never seg over brystene hennes. Hun satte i et hyl, vred seg løs og slo i blinde. Armene hennes gikk som vindmøller, men til ingen nytte – hun var i ferd med å tulle seg hjelpeløst inn i det store lakenet. Overfallsmannen lo. Det gikk en frysning gjennom Karoline da hun dro kjensel på stemmen hans. I forvirringen mistet hun balansen og falt, fortsatt med lakenet rundt seg. I neste nå var han over henne. Hun fektet fortvilet med armene og skrek så hun trodde halsen skulle revne. Da lød det et brøl, og øyeblikket etter var vekten av angriperen borte. «Ha deg vekk!» lød en rasende stemme. Med skjelvende hender gjorde Karoline seg fri fra lakenet. Hun rakk så vidt å se en lyslugget kar springe mot det store herskapshuset. Det var som hun trodde: Woldens eldste sønn, Adrian. Hun dreide hodet og så på redningsmannen sin. Det var Oskar! Han stirret rasende etter væreiersønnen. Ansiktet hans dirret av harme. «Skadet han deg?» spurte han bekymret, og rakte henne en hånd. «Nei,» hvisket hun. «Nei, han … Jeg tror han bare mente å tøyse med meg. Jeg burde ikke latt meg skremme av slike barnestreker, men …» «Det ville vært rart om du ikke ble skremt,» mente han og hjalp henne opp. Hun så nedover 177

skjørtet og forkleet, som var fulle av jord og søle. En kort stund kjempet hun med gråten, men så fikk den overtaket på henne. «Så, så …» mumlet Oskar og trakk henne inntil seg. Karoline våget ikke å puste. Gråten stanset, og hun rev seg så brått løs at hun snublet i kleskurven og havnet på bakken igjen. Oskar så måpende på henne. «Unnskyld!» sa han. Igjen rakte han henne hånden, men da hun nølte, tok han den til seg igjen. Han virket flau og forvirret. «Jeg mente virkelig ikke å skremme deg, jeg ville aldri drømme om å …» Karoline skammet seg så skrekkelig. Hva måtte han ikke tro om henne? Hun kom seg opp ved egen hjelp. «Det er jeg som skal be om unnskyldning,» presset hun frem, uten å våge å se ham inn i øynene. «Jeg mente ikke å være så dum, jeg …» «Vil du la meg følge deg inn igjen?» «Jeg kan ikke gå inn før jeg har …» Karoline snudde seg mot tørkestativet, der mesteparten av klesvasken fortsatt hang. Først nå oppdaget hun hvilket kaos det hadde blitt av den. «Å, kjære vene,» snufset hun. «Jeg tror det er lurt å sende ut et par av de andre pikene,» foreslo Oskar. «Slik du ser ut nå, vil du bare skitne til det som fortsatt er rent.» Karoline nikket. Tårene ville ikke slutte å renne. 178

Hun følte seg tåpelig. Tross alt hadde det ikke skjedd noe verre enn at hun var blitt dyttet overende og hadde sølt til skjørtet og forkleet. Hun hadde ikke lidd noen overlast. Selv om hun var nær ved å dø av skam over at Oskar så henne slik, var hun glad for at han fulgte henne inn. Hun følte seg ikke trygg på at ikke Adrian ville komme tilbake. Det ble et svare oppstyr da de kom inn på kjøkkenet. Alle snakket i munnen på hverandre og ville vite hva som hadde skjedd. Rakel skjøv henne ned på en stol. Karoline hadde ikke merket at hun hadde fått skrubbsår på hendene etter å ha tatt seg for i grusen på tørkeplassen. Nå tok kokka seg av det. «Hent varmvann, Mari!» beordret hun. «Unn, finn fram et par rene linkluter. Dokker andre kan gå tilbake til pliktene dokkers igjen. Det er ingen grunn til å stå her og glane.» Jentene skvatt til alle kanter, slik de brukte å gjøre når Rakel beordret dem rundt. Kokka snudde seg mot Oskar. «Takk skal du ha. Men nå kan du gå. Vi kan ikke ha karfolk flyende på kjøkkenet i tide og utide.» Oskar mumlet et eller annet, og forsvant ut. Han visste tydeligvis også bedre enn å sette seg opp mot Rakels vilje. Hun styrte tjenerstaben med 179

jernhånd, og gikk ikke av veien for å kommandere karfolk og andre som hadde sitt virke på fiskeværet. «Nå får vi se på deg,» sa hun og satte seg foran Karoline. «Hvordan skjedde dette? Jeg skjønner at det ikke var noe alminnelig uhell.» Karoline låste blikket i det flislagte golvet. «Det var han Adrian som ville skjemte. Han mente sikkert ikke å …» «Han visste nøyaktig hva han gjorde,» sa Rakel hardt. «Så snart jeg har renset sårene dine og lagt på gasbind, akter jeg å gå til han Wolden sjøl og fortelle hva som har skjedd. Det må bli slutt på at den grabukken kaster seg over alt som går i skjørt her i huset! Vi kan ikke ha det slik!» «Det er ikke noe å ta sånn på vei førr,» hvisket Karoline ulykkelig. «Det skjedde jo ingenting – annet enn at jeg fikk meg en støkk, og fikk skitnet til skjørtet og forkleet. Hvis du forteller det til han Wolden, sier han kanskje at han ikke vil beholde meg her. Hva skal jeg gjøre da?» «Å, han vet nok hvem som bør svi for dette. Du kan takke postmestersønnen for at det ikke skjedde noe verre.» «Hvordan kan du si noe slikt?» gispet Karoline sjokkert. Rakel himlet med øynene. «Han Adrian har tatt seg til rette før,» sa hun kort. 180

Karoline så opp. Først skjønte hun ikke hva Rakel mente, men blikket hennes sa mer enn ord. Karoline gispet. «Mener du at …?» Rakel nikket. «Men hvorfor har ikke lensmannen hentet han? Han skulle vært dømt og sendt i fengsel!» «Hysj!» sa Rakel strengt. «Ikke snakk så høyt. Du har helt rett. Slik skulle det vært.» «Så hvorfor …?» «Hva tror du? Han Wolden har penger. Det hadde verken jenta eller familien hennes.» Karoline slo hånden for munnen. «Kjøpte han dem?» hvisket hun vantro. «Det kommer an på hvem du spør,» sukket kokka. «De fikk betalt for tort og svie, vil noen si. Han Wolden var ikke gnien. Takket være erstatningen kunne jentas far skaffe seg en egen båt, og siden gjorde han det godt på sildefisket.» «Men datteren, da? Hva skjedde med henne?» Rakel tok fatet med varmvann, og klutene som jenta kom med, og ga seg til å vaske bort sand og grus. Karoline pustet inn mellom tennene og skar grimaser. «Tja …» sa Rakel og dro på det. «Hun nøt godt av at familien fikk et sikkert utkomme.» «Men det endret ikke på det hun hadde opplevd?» 181

«Det vet jeg ikke.» Rakel sukket. «Men slik var det i alle fall det gikk til, og etter det jeg har latt meg fortelle, gikk familien med på det. Å sende en sekstenåring i fengsel var ingen tjent med.» «Seksten? Var han Adrian bare seksten den gangen? Hvor gammel er han nå?» «De feiret stort kalas her i vinter, da han rundet tyve.» «Jeg er ikke enig i at ingen ville tjent på at han havnet bak murene,» sa Karoline. «Hva om han gjør det igjen? Hvor mange andre jenter skal han … plage på den måten? for alt vi vet, har han gjort det med flere.» Hun grøsset når hun tenkte på hvordan han hadde kastet seg over henne. Ville han ha gått enda lenger hvis han hadde fått sjansen? Det var vanskelig å få seg til å tro. Men hva om han hadde kommet over henne om kvelden, eller tidlig om morgenen, når folk flest ennå ikke var i arbeid? Hun var andpusten da hun kom hjem den kvelden. Det var et drøyt stykke mellom Wolden, som lå på utsiden av Skrinnvær, og det vesle bruket i Vik, og hun hadde sprunget nesten hele veien. Hver gang hun saknet farten, kunne hun sverge på at hun hørte lyden av skritt bak seg. Til slutt 182

bøyde hun seg ned og fisket opp en knyttnevestor gråstein. Den holdt hun i hånden, parat til å bruke den dersom det skulle bli nødvendig. Da hun smelte døra igjen bak seg, var hennes egen hivende pust det eneste hun hørte på lenge. Sto det noen der ute i halvmørket? Nå var hun i alle fall i sikkerhet. Ingen ville komme inn etter henne. Hun hengte fra seg det tykke ullsjalet, og ble stående i den halvmørke gangen og drøye til hun ikke lenger var andpusten. Først da listet hun seg inn. Folk hadde lagt seg, som ventelig. Skjønt ikke moren. Hun satt ved kjøkkenbordet og rugget fram og tilbake. «Er det deg, Karl?» spurte hun lyst og håpefullt, som alltid. «Nei, mor. Det er meg, ho Karoline.» «Å …» Alltid denne ordløse skuffelsen. Kom moren noensinne til å bli glad for å se noe annet menneske? undret Karoline. Det var lite som tydet på det. Hun savnet så inderlig den tiden da moren kom henne i møte med en klem. Selv om hun ofte var sliten eller ergerlig for noe, hadde hun i det minste vært seg selv, og ikke dette skyggebildet av en kvinne som ikke fantes lenger. «Du er sent oppe,» sa Karoline og trakk fram en stol. 183

«Hm? Å. Ja. Jeg venter på han far.» Karoline la hånden på morens tørre, sprukne arbeidsneve. «Ja, ja …» sa hun stille. «Men du vet at det kan drøye, ikke sant?» Moren bare nikket. «Så da er det kanskje like greit å gå til sengs?» Moren trakk på skuldrene. Hun hørte, men det nådde ikke inn. «Du, mor?» «Mm?» «Husker du at du advarte meg mot han Wolden?» En liten gnist tentes i morens øyne. «Han er et svin,» fnøs hun. «De sier at sønnen hans er like ille, om ikke verre.» «Det forundrer meg ikke. De er samme ulla, alle de der ute på været.» «Han Adrian tok en jente med vold, har jeg hørt.» «Å, ja. Stakkars, stakkars ho Jensine.» «Jensine? Så du vet hvem det var?» «Selvfølgelig vet jeg det!» Moren virket nærmest fortørnet. Karoline kjente hjertet dunke. Dette var moren slik hun husket henne! «Hvem var hun, mor? Hvor ble det av henne?» «Det trodde jeg da du visste. Har du glemt 184

søsteren og svogeren til han Syversen på krambua? Det var yngstejenta deres han kastet seg over. Du lekte med henne da du var liten, husker du?» Karoline ble kald i hele kroppen. Var det den Jensine moren mente? Minnene hadde bleknet noe med tiden, men hun hadde ikke glemt den lubne, blide jenta som alltid var å finne ved krambua. Alle kaptes om å være venn med Jensine, og det var ikke bare fordi hun var blid og omgjengelig – hun hadde alltid kandissukker og polkadrops i lommene på det hvite ermeforkleet sitt. «Jo, jeg husker henne,» svarte Karoline, «men det er lenge siden jeg har sett henne. Det må ha vært da jeg var omtrent … elleve år.» «Det kan stemme,» nikket moren. «Det var da de flyttet.» «Var det ikke slik at de flyttet fordi han Wolden sørget for at de fikk … erstatning?» «Jo, det er riktig.» «Ja, men du sa jo at de flyttet da jeg bare var elleve. Jensine var litt eldre enn meg, men …» «Ho Jensine var drøyt to år eldre enn deg.» «Tok Adrian Wolden henne med vold da hun var bare tretten år?» Moren så på henne med klare øyne. «Ja, det var det som skjedde.» 185

«Men … Hun var jo bare et barn!» «Visst var hun det. Skjønt smårund som hun var, ble hun av og til tatt for å være eldre.» «Hvilken forskjell gjør det? Hun ble tatt med vold! Det er en forbrytelse, uansett alder.» Moren sukket stille. «Det er nå engang kvinners lodd …» «Det mener du ikke, mor! At det er noe vi må finne oss i!» Moren la hånden sin over hennes. «Nei, vi skal ikke finne oss i det,» sa hun bestemt. «Men vi må aldri glemme at dette er noe en mann kan gjøre mot oss. Det gjelder å ta seg i akt, og aldri stille seg slik at det kan skje. Men Karoline-mor, hvorfor er du så opptatt av dette?» Karoline ville ikke svare. «Ikke for noe …» mumlet hun. «Det var jo du som sa jeg skulle ta meg i akt for han Wolden. Da begynner jeg selvsagt å undre.» Moren satte de blå øynene i hennes. Det var et blikk det ikke nyttet å vike fra. Hånden som lå over hennes, strammet seg. «Han har vel ikke gjort deg noe, Karoline?» «Han Wolden? Nei da.» Karoline hørte det selv – det lød for lett, og det kom for fort. Men det var umulig å le det bort, for det var ikke noe tåpelig spørsmål. Hun skjønte at moren hadde avslørt henne. 186

«Men hvem da?» Hun forsøkte en siste gang å vri seg unna. «Ingen har gjort meg noe, mor. Ikke slik som du tenker, i alle fall.» «Så hva er det som har skjedd? Du skal fortelle meg det, Karoline. Jeg vet at jeg ikke har vært meg selv i det siste, men jeg er fortsatt mor di.» Visste hun det virkelig? En ro senket seg over Karoline. Hun pustet med ett så lett og ledig. «Takk, mor. Det er godt å ha deg tilbake. Jeg trenger deg sånn – vi trenger deg alle sammen!» Moren smilte tilbake og strøk Karoline varsomt på pannen. «Nå må du fortelle meg hva som plager deg, lille venn.» «Hør på meg, mor,» svarte hun så overbevisende hun greide. «Ingenting har skjedd. Men jeg skylder postmestersønnen en takk. Hadde det ikke vært for ham, kunne det kanskje ha gått verre.» Moren ristet på hodet. «Hva har han gjort mot deg? Bare vent til far din hører det! Da skal den svinepelsen få angre.» Karoline kjente noe tungt legge seg til rette i brystet. Et øyeblikk hadde hun trodd at det hadde skjedd et mirakel. Men nå gled moren unna igjen. Hun svelget tungt. «Ikke tenk på det, mor. Det var bare en yngling som ikke forsto et nei. En klå187

fingret plageånd. Han Oskar jaget ham bort, og han kommer ikke til å plage meg igjen.» Var det noe hun innbilte seg, eller krabbet morens mørkegrå øyebryn et ørlite hakk oppover da hun nevnte Oskars navn? Hun var glad for at det var halvmørkt i rommet, slik at moren ikke så hvor heftig hun rødmet. Da hun kom inn på kjøkkenet, så hun Lars sitte lutrygget ved bordet og varme hendene på et krus med kaffe. Han gløttet skrått opp på henne. «Hørte jeg deg nevne han Oskar?» Hun ble stram i ansiktet. «Sitter du her og tjuvlytter?» «Tjuvlytter? Nei, slikt skal jeg da ikke ha sittende på meg. Det er ikke min feil at du skravler i vei men døren står åpen! Hva var det med postmestersønnen?» «Det har du ikke noe med,» mumlet hun uvillig. «Dessuten var det ingenting.» «Jeg håper det, for din del.» «Hva mener du med det?» Han trakk på skuldrene. «Ikke annet enn at du ikke skal bry deg med han.» «Det gjør jeg ikke heller. Hvorfor tror du det?» «Oskar er en jentefut. Du vet vel det?» Det stakk i brystet. Hun hadde hørt nyss om noe slikt, men folk skravlet jo om alt og alle her 188

ute på Skrinnvær. «Hva bryr det meg?» sa hun, og anstrengte seg for å få det til å lyde likesælt. Hun lukket døra etter seg og gikk med tunge, trøtte skritt opp trappen til kammerset. Alt hun ville, var å sove og glemme alt som hadde skjedd denne dagen.

Kapittel 10 Det var søndag. Himmelen var høy og løfterik, der den hvelvet seg over landskapet med fjellene og havet. Karoline grudde seg til å møte kapellan Pedersen igjen. Men søndag var messedag, og det var ikke sømmelig å skofte kirkegang. Søskenflokken var tidlig oppe, for uten båt var det et drøyt stykke å gå til kirken. Karoline håpet at de fikk bli med en av grannene på hjemveien – i det minste småsøsknene. Nils’ støvler var altfor trange, så han plagdes for hvert skritt han tok, stakkar. Heldigvis var han ikke større enn at hun og Lars kunne bytte på å ha ham på ryggen. Det var i alle fall det hun hadde tenkt. Men Lars var ikke var å finne noe sted. Hun tenkte kanskje han hadde lagt seg til å sove oppe på høyloftet, det hendte han gjorde det hvis han kom seint 190

hjem fra dans og løyer. Men heller ikke der var han. Hva skulle han forresten på dans å gjøre, han som bare nettopp var blitt farlaus? Karoline var så sint at hun skummet. Selv hadde hun sagt nei, da Oskar ba henne med. Hun skjønte nok at broren var sammen med en av de utallige jentene han fløy etter. Hun kjente lusa på gangen. Gikk det ikke med list, så brukte han lempe. Det ville ikke overrasket henne om han hadde brukt tapet av faren som påskudd til å få litt «trøst». Skamløs, var han! «Jeg vet hva vi gjør,» sa hun til Marte. «Vi tar ut den gamle melkekjerra som står i uthuset, og bytter på å trekke den, så kan han Nils og ho Gunhild sitte i den.» «Men folk kommer til å se oss!» gispet Marte. «Vi blir til latter for hele bygda!» «Pytt!» fnøs Karoline, og lot som om det ikke gjorde henne det minste. «Hva så? Har de ikke annet å le av, så kan vi vel unne dem det. Dessuten vil de fleste ta båt, og mesteparten av veien er skjult fra sjøen. Hvis vi setter fra oss kjerra i svingen nedenfor kapellet, er det ikke mange som vil se oss.» Martes ansikt var mørkt ved tanken på å dumme seg ut i alles påsyn. «Hør her,» sa Karoline. «Hva annet kan vi gjøre? Det blir mer folkesnakk hvis vi ikke kom191

mer til gudstjeneste! Det vil de ikke glemme med det første.» Marte sukket. Hun skjønte også såpass. «Jeg skulle ønske alt var som før,» sa hun med tynn stemme. «Men det er det ikke, Marte, så vi er nødt til å gjøre det beste ut av det.» Karoline ga søsteren en klapp på skulderen. Hun skjønte henne så godt. Hver og en av dem ville gitt hva som helst for å våkne opp og oppdage at alt bare hadde vært en vond drøm. Sorgen lå som en tung skygge over hver eneste dag, og det virket ikke som om det noensinne ville bli bedre. Selv var hun så usigelig sliten av å gå og bære på denne sorgen hele tiden. Det var som om en tyngde lå over skuldrene hennes, en bør det ikke var mulig å legge fra seg. «Hva med ho mor?» spurte Marte. Karoline kastet et blikk bort på den gråhårede kvinnen som satt i slagbenken og vugget. «Hun får være med. Jeg tør ikke la henne være igjen alene.» Søsteren nikket. Etter morens forsøk på å hente mannen sin på sjøen, var det umulig å la henne være alene i lengre tid. «Da får folk se hvor ille det står til med henne,» hvisket Marte fortvilet. «Tror du ikke de vet det allerede? Å jo, vær 192

du sikker: Folk har snakket om det, og de fleste innbiller seg sikkert at hun er mye verre enn hun er.» Marte hevet øyebrynene. Det så ut som om hun tenkte at det ikke var mulig å bli verre. «De tror sikkert hun krabber rundt på alle fire og uler som en hund,» sa Karoline, i et tafatt forsøk på å skjemte. «Det blir mange måpende ansikter å se, når de oppdager at ho mor ikke er stort annerledes enn før.» «Pøh,» geipet den yngre søsteren. «Selv om det ikke var så mange i begravelsen til han far, så kan du regne med at de har snakket med granner og kjenninger.» Karoline svarte ikke. Hun visste at Marte hadde rett. Da det var på tide å dra, var Lars fortsatt ikke å se. Karoline skjøv harmen til side. Det hadde ingen hensikt å gå og ruge på det. Nils og Gunnhild hadde det storveies i melkekjerra. De lekte at de var herskap i en fin karjol, mens Marte og Karoline var staselige hester. Karoline tok seg i å misunne småsøsknene. De hadde ennå evnen til å glemme alt det vonde, om bare for en stakket stund. Hun holdt et lett tak i morens albue da de trasket opp mot kirken. Kirkebakken var full av 193

kjentfolk. Karene løftet på hatten, og kvinnfolkene nikket. Alle glante på mor. Enkelte så redde ut, som om de fryktet at hun ville gå til åtak på dem. Men Karoline visste at de ikke hadde noe å frykte. Moren hadde vært rolig hele tiden, helt siden ulykken rammet dem. Karoline hadde med vilje gått saktere etter hvert som de nærmet seg kapellet, slik at de nådde kirketrappen like før messen skulle ta til. Da ble det ikke tid til å stanse og snakke med grannene. Hun sukket lettet. Det gikk etter planen. De hilste til høyre og venstre med korte nikk, og fant seg plasser på en av de bakerste benkene. Karoline merket at flere kastet stjålne blikk på dem, men nå kom klokkeren inn og begynte å be klokkerbønnen, og da var det ingen som våget å glo. Det tok seg ikke ut. Marte delte salmebok med moren. Først gikk det bra, men etter hvert bega moren seg ut på en helt annen melodi. Marte stirret stivt ned i salmeboken, for å unngå blikkene til de som sto omkring. Karoline smilte oppmuntrende til henne, men hun enset det ikke. Langt der fremme så Karoline herr Woldens brede rygg. Hustruen var ikke å se, hun anså seg for fin til å høre Herrens ord omgitt av fiskere, bønder og tjenestefolk. Derimot så hun en lys194

håret, ung mann stå ved siden av væreieren. Det strammet smertefullt i magen.

Gudstjenesten var omsider over. De minste barna sprang rundt på kirkebakken og lekte og lo. Karoline holdt et fast tak om morens arm, og stirret stivt fremfor seg. Planen var å forlate kirkebakken så snart som råd var, slik at de kom unna alle de nysgjerrige menneskene. Hun hilste avmålt, og mumlet tafatte takksigelser når folk ga uttrykk for medfølelse i sorgen, men hun lot seg ikke stanse før hun så firkløveret av stramme kvinner som nærmet seg. Det var klokkerens hustru og tre av de mest ivrige damene i menighetsarbeidet. Karoline kjente at hun ble tørr i munnen. Blikket flakket, på leting etter en utvei, men den fantes ikke. Damene stilte seg slik at de ikke kunne komme ut gjennom porten uten å passere dem. «Kjære fru Vik,» hilste klokkerkona. Hun grep morens hånd og presset den mellom sine egne mens hun ristet den. «La meg være den første til å uttrykke min dypeste medfølelse over tapet av din mann.» Karoline hørte moren gispe. «H-hva mener du? Hva har skjedd?» Det fikk ikke hjelpe om damene fra kirkeforen195

ingen syntes hun var uhøflig. Karoline rev morens hånd løs fra klokkerfruens klamme grep, og tvang henne til å se henne inn i øynene. «Du husker da det, mor,» sa hun strengt. «Han far ble gravlagt for tre dager siden.» Moren sperret øynene opp, og brøt sammen i voldsom gråt. Karoline snudde seg mot damene og neide. «Som dokker ser, har det vært et fryktelig sjokk for henne.» Klokkerfruen trakk henne til side og nærmest naglet henne fast. «Kjære Karoline, jeg har latt meg fortelle at din mor har mistet vettet, men nå ser jeg jo at det er verre enn som så.» Karoline mistet munn og mæle. «Og siden vi fryktet det verste,» fortsatte klokkerfruen ufortrødent, «sammenkalte vi til et møte i Kristelig Kvinneforening for å avgjøre hva som er best for barna.» «Hva mener du med ’hva som er best’?» fikk Karoline omsider fram. «Det er det da ikke opp til dokker å avgjøre?» «Det er vår kristenplikt å gripe inn når en søskenflokk brått mister sine foreldre.» «Takk skal dokker ha, men ho mor lever fortsatt i beste velgående,» svarte Karoline kort og forsøkte å trekke seg unna. «Du vet godt hva jeg mener,» sa klokkerfruen. «Din mor er ikke i stand til å ta seg av dere, stak196

kar. Jeg er sikker på at hun ville være takknemlig hvis hun visste at vi ville sørge for dere.» «Det trenger dokker ikke,» sa Karoline. «Jeg sørger for oss.» «Kjære deg, vi forstår jo at du gjør så godt du kan, stakkars liten …» «Jeg er snart sytten år. Jeg klarer det fint.» Hun svelget skammen og føyde til: «Hvis dokker endelig vil gjøre noe for oss, ville vi ikke takke nei til noen skjepper byggmel, eller noen egg, hvis dokker har litt til overs.» Klokkerfruen la hodet på skakke og smilte beklagende. «Lille venn, du innrømmer jo selv at dere har det vanskelig. Det er ingen som venter at du skal greie å brødfø familien din, ung som du er. Det ville være mye bedre om de små fikk komme til gode, kristne hjem, der de ikke ville mangle noe, det være seg byggmel eller egg. Synes ikke du også det?» Karoline kunne nesten ikke tro sine egne ører. «Mener du at du vil skille oss? Hjemmet vårt er både godt nok og kristent nok!» «Det er ingen som tviler på at du gjør ditt beste, kjære deg, men ingen kan vente at du skal klare alt alene.» «Jeg er ikke alene! Han Lars hjelper til.» Et kraftig øyebryn krabbet oppover på klokkerfruens panne. «Jaså? Og hvor er din bror nå?» 197

«Færingen rakk ikke tilbake,» datt det ut av henne. Det var en slik løgn som bare smatt over leppene hennes før hun fikk tenkt seg om. Det var dessuten den eneste akseptable måten å bryte helligdagfreden på. Ikke engang kapellanen sa noe hvis fiskerne ikke rakk hjem før helgen. Det hendte at de dro langt, og at det var uråd å komme hjem på grunn av vær og vind. Karoline håpet inderlig at klokkerfruen ikke ville fritte henne ut om hvilken båt det dreide seg om. Hun tok morens arm og begynte å bane seg vei gjennom flokken av selvtilfredse kirkegjengere, da hun hørte noen brøle av latter. Selv før hun snudde seg, skjønte hun hvem det var. Lars sto og småsjanglet sammen med et knippe uflidde fiskere og annen slags farende fant. Flere var drukne, men ingen var så overstadige som Lars. Hun kjente hjertet saktne slagene. Det prikket i hodebunnen, og rødmen var så heftig at den sprengte i kinnene. «Han rakk visst tilbake likevel,» stotret hun. Hun ropte på småsøsknene, som kom nesten med det samme, og de gjorde seg klar til å gå. Men nettopp da Karoline ikke trodde at det kunne bli verre, oppdaget hun at Nils sprang i sokkelesten. Både hælen og tærne stakk ut gjennom store hull i sokkene. 198

«Hvor har du gjort av skoene dine?» hvisket hun innbitt. «Jeg satte dem igjen i kirken, så en mindre gutt kunne få dem,» svarte Nils lyst og lett. «De er blitt for små.» Karoline overlot småsøsknene til Marte. «Gå, dokker,» sa hun lavt. «Jeg løper inn i kirken og henter dem. Og du, Nils,» føyde hun til, «kan vente deg for dette!» Nils’ underleppe begynte å skjelve. «Men du sa jo selv at de var for små …» Hun hadde ikke tid til å høre. Det var ille nok at klokkerfruen og kretsen hennes sto og slukte hvert ord. Tårene brant i øynene mens hun sprang tilbake til kirken, forbi måpende blikk. Dette kom de til å bruke mot henne, det visste hun. Hennes eneste håp var å stelle like godt hjemme som moren ville ha gjort mens faren levde. Så lenge hun greide å holde alt i orden, kunne ingen komme og skille dem. Hun hadde det så travelt at hun ikke så seg ordentlig for. Idet hun bykset opp den lave steintrappen, holdt hun på løpe ned en mann som var på vei ut. «Det var da svært til hast …?» Kapellan Pedersen. Hjertet sank i brystet hennes. Planen hennes hadde vært å sørge for at de ikke trengte å prate sammen. Det burde ha gått 199

bra, bare hun hadde greid å komme seg tidlig nok av gårde. Kapellanen brukte å stå ute på trappen og håndhilse på hver enkelt, og det var som regel noen som hadde mye på hjertet, slik at han ble stående der både lenge og vel. «Jeg skal bare hente noe,» mumlet hun. «Er det disse, kan hende?» Han holdt opp et par barnestøvler med halvhøye skaft. Karoline så at sømmen mellom sålen og overlæret var i ferd med å morkne opp. Nils var fjerdemann som slet på disse støvlene, og det syntes. Han trengte virkelig nye. «Takk,» hvisket hun skamfull. Presten hadde sikkert sett at det ikke var stort igjen av støvlene. «Har du det så skrekkelig travelt?» spurte han og holdt henne igjen med et lett tak i albuen. «Du forsvant så fort her forleden også … Jeg fikk aldri bedt deg om tilgivelse, slik jeg mente å gjøre.» «Tilgivelse?» gjentok hun forundret. «Det var galt av meg å komme med et slikt tilbud,» svarte kapellanen. «Jeg burde ha valgt et bedre tidspunkt. Hvordan kunne jeg vente at du skulle orke å tenke på fremtiden, midt i sorgen?» Det var da svært til fine ord? Hun hadde vært ute av seg av sorg, det var sant, men hun hadde ikke glemt at han hadde lagt ut om hvor mye gildt han kunne gjøre for henne og søsknene. «Karoline, kjære venn …» Hånden hans strei200

fet kinnet hennes så vidt. Berøringen var knapt mer enn en tanke. «Vil du love å tenke på det, i alle fall? Jeg forstår at det er altfor tidlig å avgjøre dette, men når du får ro og pusterom … Jeg er sikker på at vi ville få det godt sammen.» Stemmen hans ble så annerledes når han snakket slik, hun kjente ham liksom ikke helt igjen. Hun tok seg i å undre på hvem denne mannen var, og hvor det var blitt av den snille, men myndige kapellanen hun hadde kjent siden hun var liten. Hun visste at giftermålet kunne berge søsknene fra en uviss skjebne. Alt hun trengte, var å åpne munnen og si ja, jeg vil bli din. Men hun greide det ikke. Hun så fortvilet opp på kapellanen, som ventet tålmodig. Til slutt greide hun å nikke. «Ja?» sa han. «Vil du? Tenke på det, mener jeg?» Hun nikket igjen, og så ansiktet hans lyse opp. Et øyeblikk trodde hun at han hadde mistolket henne, og at han trodde hun hadde gitt sitt samtykke. Det fikk det til å svimle for henne igjen. «Takk. Det er alt jeg ber om,» sa han alvorlig. Karoline svelget. «Gå nå, kjære venn,» sa han og smilte så underlig blankt. «Be om at Herren må lede deg også, og hjelpe deg å ta det rette valget.» Karoline nikket så vidt, men ble stående. Hun rensket stemmen. 201

«Ja? Var det noe du lurte på?» Hun kjente seg ulidelig dum, der hun sto og gransket de støvete skotuppene sine. «Jo … Jeg lurer på hva du egentlig heter,» kom det omsider. Hun skottet forlegent opp på ham. «Jeg vet ikke om jeg greier å tenke på dette så lenge jeg bare kjenner deg som kapellan Pedersen.» Han la hodet bakover og lo høyt. Hun hadde aldri hørt ham le før. Ikke slik, som om han var helt … vanlig. Hun oppfattet så vidt at et par sambygdinger kastet nyfikne blikk inn i kirken. Heldigvis holdt ikke kapellanen hendene hennes fremdeles. «Tilgi meg,» klukket han, mens han tørket lattertårene. «Det er ikke deg jeg ler av, men meg selv. Jeg har knapt tenkt over at vi egentlig ikke kjenner hverandre. Ikke som … mann og kvinne.» Karoline måtte snu seg bort et lite øyeblikk, så han ikke skulle se at hun fikk rykninger i ansiktet. Som mann. Det hadde han rett i. Hun hadde knapt tenkt over at han var en mann. Han var kapellanen. Sjelesørgeren. Herrens tjener. Guds stedfortreder på jord. Tenk at det var mulig å gifte seg med Guds stedfortreder? Hun klarte ikke å se det for seg. «Jeg heter Markus,» sa han og smilte. «Markus Pedersen.» 202

I befippelsen kom hun ikke på noe annet enn å neie. «Karoline Vik.» Han lo igjen. «Det visste jeg. Jeg øste vann over hodet ditt da du fikk det navnet.» En skikkelse dukket opp i døråpningen. I det skarpe motlyset så ikke Karoline straks hvem det var, men den utålmodige stemmen var ikke til å ta feil av. «Hva er det du somler slik med?» spurte Marte. «Kommer du ikke snart?» «Jo, jeg kommer nå,» svarte Karoline nervøst. Hun syntes hun måtte ta ordentlig farvel med kapellanen, så ikke folk skulle fatte noen mistanke. Derfor rakte hun ham hånden og neide igjen. «Takk for nå,» hvisket hun med en stemme som ikke helt ville bære. Takk for nå … Markus tenkte hun. Det var underlig å vite at han faktisk var en mann – en mann som hadde tilbudt henne et liv i trygghet. Det dunket i hodet da hun samlet sjalet om seg og gikk ut i det skarpe sollyset. Om hun gjorde det rette nå, ville hun kunne redde familien sin. ***

«Hva er det med deg?» gnålte Marte der de gikk og trasket, med småsøsknene halvsovende oppi melkekjerra. «Du hører jo ikke et ord av det jeg sier! «Hva? Det gjør jeg, det, så!» 203

«Ja vel? Hva var det jeg sa for et øyeblikk siden?» «Du sa noe om … om …» Karoline slet med å lete gjennom alt rotet hun hadde i hodet. «… om kvinneforeningen som møtte opp da vi skulle hjem igjen etter høymessen, og at de stilte mannsterke opp for å ta folk når de ikke var budd på det.» Marte stønnet og himlet med øynene. «Det er lenge siden jeg snakket om det! Du har ikke hørt et ord av det jeg har sagt etter at vi passerte krambua.» «Nei vel, så har jeg ikke det, da,» innrømmet Karoline. Hun kjente at hun var i ferd med å bli sint. «Jeg har hatt annet å tenke på. Kan du ikke bare si hva du hadde på hjertet? Det ville vært rart om jeg orket å høre på alt skravlet ditt, sånn som kjeften går på deg i ett sett. Du holder jo aldri munn!» «Fy, så slem du er!» ropte Marte. «Nå holder dokker munn, begge to,» kom det tre skritt bak dem. «Jeg vil ikke gå her og høre dokker krangle som uoppdragne småunger.» Karoline og Marte bråstanset og kastet et forbløffet blikk på moren. «Mor?» hvisket Marte. Men moren var allerede borte igjen, og sto og plukket på et strå hun hadde nappet opp langs veien. 204

Hun var mer ustadig enn høstværet, tenkte Karoline. Det kunne komme streif av sol, men i neste nå ség skodda inn og gjorde alt uklart. Hun sukket. «Kan du ikke bare gjenta det, da?» hvisket hun til søsteren. «Jeg er lei for at jeg ikke hørte bedre etter, Marte. Jeg gikk i mine egne tanker.» «Såpass skjønte jeg.» Karoline skulte bort på søsteren. Av og til syntes hun Marte var frekkere enn hun hadde lov til å være. «Ja vel,» sa Marte surt. «Det jeg sa, før du seilte av gårde på ditt eget drømmehav, var at jeg kunne ta arbeid på været. De trenger jenter til å hjelpe til på hjellene, når fisken er ferdig tørket og skal legges i tønner. Det er gode penger å tjene for den som er rask og nøyaktig.» «Men hvem skal ta seg av de små? Ho mor kan ikke se etter dem, og de kan ikke greie seg alene.» «De kan være med,» foreslo Marte. «Nei!» svarte Karoline tvert. «Det kommer ikke på tale. Jeg vet at mange av de andre kvinnene har med seg småbarn når de arbeider, men har du sett hvordan det går til? Ungene må passe seg selv mesteparten av tiden. Du husker vel veslegutten til han Sivertsen, han som forsvant for to år siden? De lette overalt, men fant ham ikke 205

før det var for seint. Han hadde druknet i saltlake. Og jeg har hørt at ei lita jente skar av seg alle fingrene på den ene hånden. Det er farlig på været, Marte!» «Som du overdriver!» stønnet søsteren oppgitt. «Du vet vel at folk bytter på å passe de små.» «Jeg sa nei, og det nytter ikke å prøve å få meg til å skifte mening.» «Hvorfor skal du bestemme det? Du er ikke moren vår!» «Nei, men jeg er den eldste.» «Det er du ikke, det! Han Lars er eldst.» Karoline satte skjækene ned med et dunk, så småsøsknene bråvåknet. «Ser du han Lars noe sted her?» ropte hun. «Vi så han nyss på kirkebakken.» «Det gjorde vi, og han var så full at han skjemte oss ut for alle i sognet! Han Lars tenker ikke på andre enn seg selv. Og så lenge det er bare oss to igjen, er jeg den eldste.» «Det er urettferdig! Bare fordi du er to år eldre enn meg, er det ikke alltid du som vet best! Husk at vi må skaffe penger, Karoline! Du har vel ikke glemt brevet fra doktoren? Du ville ikke ha visst hva det sto skrevet, hadde det ikke vært for meg!» Marte nærmest puffet henne til side, slik at hun kunne overta skjækene og trekke melkevogna videre. 206

De sa ingenting på en stund. Da Marte snudde seg mot Karoline igjen, var hun innbitt og tverr. «Jeg syns det er urettferdig at vi ikke kan være to om å bestemme. Selv om du er to år eldre, er du ikke klokere enn meg!» «Klokskap er mer enn å vite fram og bak på bokstaver,» sa Karoline. «Så hvordan mener du at vi skal komme ut av uføret da, kloke storesøster?» geipte Marte. «Jeg finner nok ut av det,» lovte Karoline kort. «Hvordan?» «Det skal du ikke bry deg med. Jeg skal ordne det, sier jeg.» Det ble ikke sagt mer på en lang stund. Marte var sur, men det fikk hun bare være, tenkte Karoline. Aldri i livet om Gunhild og Nils skulle bli med på været! Det hadde vært nok ulykker i denne familien nå. «Så hva var det du gikk og drømte om i sted?» frittet Marte. Uværet var tydeligvis over for denne gang. Karoline hadde mest lyst til å svare at søsteren ikke hadde noe med det, men da ville bare surmulingen vare enda lenger. Hun trakk på skuldrene og la tonefallet i et lett og lyst leie: «Ingenting.» «Å, kom igjen. Tror du jeg har tungt for det? Jeg så at du gikk og drømte. Er det så farlig å fortelle hvem du drømmer om?» 207

Karoline kjente at hun var i ferd med å la seg trekke opp igjen. «Det var ingen, sa jeg!» «Aha!» Marte slapp skåken med den en hånden og pekte på henne. «Førr et øyeblikk siden sa du ingenting, men nå sier du ingen. Jeg tenkte meg det. Hvem?» «La være,» stønnet Karoline. Marte stanset og så lurt på storesøsteren. «Hva er det du vil?» Så satte Marte i å deklamere så det ljomet: «Der, hvor din Læbe rørte mit Bryst …» «Marte! Hysj med deg!» Dette var ikke skolelærdom, visste Karoline. Diktet var både usømmelig og syndig. Like fullt lot Marte ordene strømme: «Der, hvor din Læbe rørte mit Bryst, indenfor blev det glorielyst …» «Hold opp!» tagg Karoline. «Jeg slutter når du forteller hvem det er.» «Det er ingen, sier jeg jo!» «Ikke det? Hvorfor er du rødere enn soloppgangen da?» Som et lyn var Karoline over henne, men Marte slapp skjækene og løp av gårde. Nils våknet og begynte å sutre. Med et stønn overtok Karoline melkevogna og trakk den videre. Marte danset rundt henne, akkurat så vidt utenfor rekkevidde. «Jeg vet nok hvem det er,» terget hun. «Det er han med det mørke håret. Sønnen til 208

postmesteren. Hva er det han heter igjen? Oskar? Jeg har sett at du knapt tør å løfte blikket når han er i nærheten.» Karoline lot være å svare. Hadde det enda vært så enkelt! Men søsteren hadde både rett og feil på én gang. Det var det reneste kaos i Karolines tanker. Så fort hun begynte å fundere på kapellanen, dukket Oskar opp i tankene hennes. Hun visste ikke hvilken glede hun skulle velge, for begge valgene ville bringe med seg stor sorg. Det var ikke bare i ledige stunder at hun tenkte på Oskar. Hun drømte om ham om natten også, og kunne ta seg i å lengte etter berøringen hans, selv i de mest hektiske timene hos Wolden. Men hun kunne ikke bare tenke på seg selv. Det var rart å tenke på at kapellanen hadde et navn, og at han var en mann under de svarte, uformelige klærne. Men han – Markus – kunne berge dem alle. Alt hun trengte å gjøre, var å gi ham sitt ja.

Kapittel 11 Tussmørket lå over landskapet. Karoline vandret sakte oppover den slake bakken. Øynene var festet på veien foran henne. For hvert skritt hun tok, dannet det seg en liten sky av støv rundt støvlene hennes. Det knaste i grus under hælene, men ellers var det helt stille. Folk holdt seg innomhus nå når det nærmet seg kvelden, og særlig siden det var søndag. Hun sa til seg selv at det var helt tilfeldig hun gikk her. Noe formål med vandringen hadde hun ikke. Måtte en alltid ha det? Ja, en måtte kanskje det. Hun burde i grunnen snu nå, ellers ville hun ikke være hjemme igjen før det var mørkt. Etter overfallet hadde den gamle mørkeredselen begynt å plage henne igjen, og det fikk henne til å skjemmes. Hun var tross alt ikke elleve år lenger. 210

Jo, hun ville snu. Ganske snart nå. Hvert øyeblikk. Bare et bitte lite stykke til, så skulle hun gå hjem. Og det var helt, helt tilfeldig at hun befant seg like nedenfor svingen til postmesterens hus. Skoene gnagde litt. Det var det paret hun hadde arvet etter kapellanens avdøde hustru. De smale knappestøvlene var ikke for små, men læret var stivt etter å ha stått ubrukt i så mange år. Hun hadde på seg det fine ullskjørtet også, og blusen. Hun hørte latter fra et sted rundt svingen. Det var der ungdommene holdt til, på kvelder da det ikke var låvedans eller annen moro. Tidligere, da Lars var yngre, hendte det at faren hadde gått hele den lange veien for å hente ham hjem, og da vanket det alltid stryk etterpå. Hun glattet over skjørtet, og så til at det gilde silketørkleet satt som det skulle i halsen. Sjalet lot hun gli litt ned, slik at en også kunne se den fine blusen. Å knipe i kinnene var unødvendig. Hun rødmet lett nok som det var. Derimot bet hun seg i underleppen, for å få munnen til å se rødere og fyldigere ut. Hun var tørr i halsen. Hjertet slo hardt og fort. Hun kunne snu. Da slapp hun å dumme seg ut. Hadde det ikke vært for alle tankene som ikke ville gi henne fred! Det var umulig å sove, tankene kvernet og kvernet. Om noen dager måtte hun ta et valg. Ungdomstiden hennes hadde nett211

opp begynt, men nå ville den straks være over. Dersom hun noensinne skulle vandre forbi denne svingen, måtte det skje i kveld. Neste helg kunne det være for sent. Hun trakk pusten dypt og festet blikket på åsene lenger inne. Det skulle se ut som hun slett ikke hadde ventet å møte noen. Noen hoiet på henne. Hjertet satte seg fast i halsen. Hun snudde seg og forsøkte å se overrasket ut, slik som hun hadde øvd på. «Å, er det deg.» Det var Lars. Sjelden hadde en skuffelse smakt så emment. Han satt med ei jente i fanget, ei jente som hun vagt dro kjensel på. «Karoline, hva gjør du her?» skrattet Lars. «Kommer du for å skjelle på meg og hale meg med hjem? Det er du ikke sterk nok til, om det var det du tenkte.» Jenta ga ham en dult. «Ikke plag henne, Lars. Hun må vel også ha lov til å more seg litt.» «Karoline vet ikke hva det er, engang,» fnøs Lars. Men jenta var ikke enig. «Hun hadde ikke kommet i finklærne sine hvis det var for å skjelle ut bror sin, begriper du vel!» Karoline kunne ha sunket i jorden. «Det er bare søndagsklærne mine,» hvisket hun skamfull. «De samme som jeg hadde på i kirken.» 212

«Kom og sett deg, da, søster,» flirte Lars og klappet på den ledige plassen på benken. Hun kvidde seg. Neimen om hun hadde lyst til å sitte ved siden av ham, mens han satt og håndfór ei jente hun ikke engang visste navnet på. «Kom, kom, kom!» lokket Lars. «Hvis det er sant som Serine sier, at du er her for å more deg sammen med oss, så takker du vel ikke nei til en liten tår for tørsten?» Han holdt fram en lommelerke som skinte matt i kveldslyset. Karoline kjente noe tungt legge seg i magen. «Den er far sin,» sa hun tonløst. «Den var far sin. Hvem mener du den tilhører, nå som han er død? Vil du ha den, kanskje?» Hun ristet på hodet. «Men en slurk kan du ta,» sa han og skrudde av korken. «Hvis det er slik som ho Serine sier.» Karoline syntes ikke godt hun kunne si nei når han la det fram på den måten. Hun grep den flate sølvflasken og satte den til munnen. Det var ikke mange dråper som kom over leppene hennes, men det var nok til å gjøre henne nummen i munnen. Hun grøsset og skar grimaser, og Lars lente seg bakover og skrattet høyt. «Du venner deg til det,» lovte han. «Hvorfor skulle jeg det? Det smaker som det er: djevlebrygg.» 213

«Men dette djevlebrygget gjør deg glad. Det får deg til å glemme alt som tynger, og gjør at dagene går lettere.» «Det løser ingenting,» sukket hun. «Å, blås!» fnøs Lars. Han snudde seg mot Serine. «Jeg sa jo at hun ikke visste hva det var å more seg.» «Kanskje jeg ikke synes jeg bør more meg, siden vi la han far i jorda for mindre enn én uke siden,» repliserte Karoline. Lars så på henne med milde øyne. «Tror du ikke jeg savner han like mye som du gjør? Tror du ikke jeg tenker på han natt og dag? Men det bringer han ikke tilbake, Karoline. Djevledrikken og den vakre sølvlerka sto igjen etter ham. Det fikk jeg i arv. Og det hjelper meg å holde det vonde unna en stakket stund. Ta en slurk til, så kanskje du også kan kjenne et snev av glede.» Karoline så på broren sin. Hun hadde savnet ham de siste kveldene. Marte var god å ha, men hun var fortsatt et barn. Karoline savnet å snakke med noen eldre, noen som tenkte og følte på samme måte som henne. Hun satte lerka mot munnen og tok en slurk til. Og enda en. Drikken brant seg vei nedover strupen og la seg som en ildkule i magen. Da hørte hun det knake i krattskogen bak dem. Hun fór sammen og snudde seg. Pusten satte seg fast i hal214

sen på henne og hjertet slo tunge, smertefulle slag. Det var Oskar. Han lente seg tungt til en jente med rødgyllent hår. Blusen hennes var ikke riktig kneppet igjen, og hun hadde gress i håret. Oskar var tydelig drukken. Skjorteflakene hang løst om livet på ham, og han sjanglet lett. Hadde ikke jenta holdt ham oppe, ville han trolig ha ramlet overende. Han stanset og så på henne med svømmende øyne. «Nei, men er det ikke den søte jenta som lot seg velte på rygg av Adrian Wolden?» flirte han. Karoline fikk ikke fram et ord. «Hei!» ropte Lars. «Det er søsteren min du står der og ljuger om.» «Jeg ljuger ikke,» flåste Oskar. Han kom og ville sette seg ved siden av henne på benken, men Karoline skvatt opp. Han satte seg likevel, men han ville ha ramlet bakover, hvis det ikke var for at Lars ga ham en hjelpende hånd. «Jeg ljuger ikke,» gjentok han, og satte de svømmende øynene sine i henne. «Gjør jeg vel?» «Det var ikke slik som du sier,» svarte hun, selv om hun hørte hvor tafatt det lød. «Så si hvordan det var, da,» knurret Lars. «Fikk han deg overende, eller ikke?» «Jo, men …» Han lot henne ikke snakke ferdig. «Og du 215

våger å anklage meg? Du er jo ikke bedre selv, di tøyte!» Karoline dro sjalet tettere om seg og ristet fortvilet på hodet. Oskar prøvde å henge henne ut, gjøre henne til skam, og Lars, hennes egen bror, trodde på ham! Lars trodde at hun hadde latt væreierens sønn håndfare henne frivillig. «Jeg kunne ikke noe for det!» hulket hun. «Å, det sier de alle. Jeg mente det ikke. Det bare ble slik. Tror du ikke jeg har hørt alle unnskyldningene før? Eller hva sier du, Serine? Er det ikke det dokker pleier å tyte om, når dokker vil komme fra det med restene av æren i behold?» Serine rev seg løs og snudde seg mot ham. «Du er en til å snakke,» fnøs hun. «Jeg skal si deg én sak, jeg, Lars: Æren er ikke noe du finner mellom beina på en jente. Den kan ingen mann ta fra henne, enten han er væreiersønn eller en simpel fisker!» «Det var da svært,» mumlet Lars. Mer fikk ikke Karoline med seg. Hun tok tak i skjørtefalden og satte på sprang, med Oskars gjallende latter i ørene. Hun sprang til det ikke var mer pust igjen i henne. Blodsmaken sto i munnen, og hun segnet sammen i gresset. Som hun angret på at hun hadde gått dit! Og det bare for å møte Oskar. Hvordan 216

kunne hun ha innbilt seg at han tenkte på henne? Han hadde en pike fra før, og de måtte tydeligvis være forlovet, om hun skulle dømme etter det hun hadde sett. For hvert åndedrag dundret det i hodet, og det gikk helt rundt for henne. Hun skulle ikke ha drukket det brennevinet, skulle ikke ha trodd at et slikt møte kunne bringe med seg noe godt! Det var i ferd med å mørkne. Redselen krøp inn i henne og fikk det til å gå kaldt nedover ryggen. Hvorfor hadde hun latt Lars lokke henne til å bli sittende så lenge? Hvem som helst kunne skjule seg ute i halvnattlyset. Gården til Wolden var ikke så langt unna. Hun kom seg på beina, børstet boss og gresstrå av skjørtet og begynte å gå. Det gjaldt å skyte motet opp i livet og late som om hun ikke var redd. Hjem måtte hun, og selv om hun hadde gått ganske langt, var det ikke lenge til hun kunne se huset hjemme. Rett nok lå det vesle bruket på den andre siden av bukta, men hun kunne i alle fall trøste seg med lysskjæret fra stuevinduet. Det blåste opp. Vinden suste i nakne greiner. Karoline hutret og trakk sjalet tettere om seg. Hun stanset og lyttet. Var det ikke skritt hun hørte, et stykke bak? Hun satte opp farten, og stirret intenst ned på veien for ikke å trå feil. Hun stanset igjen. Var det broren som hadde fått dårlig sam217

vittighet og kom etter henne for å trøste? Eller kanskje han bare ville slå følge, siden han likevel burde se å komme seg hjem. «Lars?» ropte hun halvhøyt. Men hun fikk ikke noe svar, og da hun spisset ørene på ny, var skrittene stilnet. Det kunne bare bety én ting: Den som gikk bak henne i mørket, ville ikke gi seg til kjenne. Da var det noen som hadde ondt i sinne. Et gys skjøt gjennom henne. Hun måtte finne et gjemmested! Om hun holdt seg på veien, ville mennesket bak henne snart nå henne igjen. Så stille som mulig sprang hun over grøfta. Hvis hun var heldig, ville ikke forfølgeren greie å finne henne i mørket. Hun huket seg ned bak et kjerr og våget knapt å puste. Det var ikke en lyd å høre. Hun begynte nesten å tro at det var innbilning likevel. Hun var på nippet til å reise seg og gå ut på veien igjen, da hun hørte det: subbende, slepende, ujevne skritt, som om den som gikk der, haltet. Det var noe gammelkjent med lyden av slike skritt. Det var som å høre … *** Kapellan Pedersen pleide å nyte den stille stunden da dagen gikk over i natt. Av og til satt han og bladde i bønneboken, andre ganger leste han 218

i Bibelen. Men som regel ble bøkene liggende oppslått, mens tankene vandret fritt. Slagene på døra rykket ham ut av tankene. I alle dager! Han ristet på hodet, reiste seg og gikk for å åpne. Han var vant til at folk kom på alle døgnets tider – som prest måtte en regne med såpass. Men det gikk jo an å banke høflig på, mumlet han ergerlig for seg selv. Overraskelsen da han åpnet døren, og fikk se Karoline Vik stå utenfor, oppløst i tårer, kunne ikke beskrives med ord. Karoline nærmest falt inn døra i prestestua. Pusten gikk i hivende hikst, og hun var ikke i stand til å snakke sammenhengende. «H-han kommer! Han kommer!» hulket hun. Kapellanen holdt henne forsiktig. «Hvem er det som kommer? Hva snakker du om?» «Han f-far!» hikstet hun. «Han kommer! Jeg hørte ham. Jeg hørte skrittene hans helt tydelig!» Kapellanen ristet henne lett. «Nå må du ta deg sammen, Karoline. Jeg har aldri hørt på maken til tull! Faren din ligger under seks fot jord, det vet du godt.» «M-men jeg hørte han på veien, nå nettopp!» Hun løftet hånden og pekte skjelvende ned mot svingen nedenfor prestestua. Kapellanen ristet oppgitt på hodet. Uten et ord geleidet han henne inn og nærmest puffet henne 219

ned i en stol. Deretter marsjerte han ut og ned til porten. I farten lot han døra stå åpen. Karoline klemte håndflatene mot brystet for å roe de voldsomme hjerteslagene. Hun spisset ører og speidet etter kapellanen. Han snakket med noen, men hun oppfattet ikke hva som ble sagt. Det hørtes ut som om han lo. Ikke lenge etter kom han opp mot huset igjen. «Det var litt av et skrømt,» humret han. «Men han var ikke mer død enn jeg.» Karoline greide ikke å få fram et ord. «Det var Oskar, postmesterens sønn,» la han til. Karoline åpnet og lukket munnen flere ganger, før hun gjenvant talenes bruk. «Men skrittene …!» stotret hun. «Han slepte føttene etter seg og haltet bortetter veien, nøyaktig slik som han far …» «Det er ikke det eneste han har til felles med faren din,» sa kapellanen kort. «Hva?» Han satte opp en angerfull mine. «Unnskyld. Jeg skulle ikke ha sagt det på den måten.» «Skulle ikke ha sagt hva da?» «Oskar var dugelig drukken. Det var nok derfor det hørtes ut som han slepte føttene etter seg.» Karoline bare så på ham. Ansiktet hennes var 220

hvitt. En slik angst hadde hun aldri kjent før, og den nektet å slippe taket. Kapellanen så på henne. «Hva du gjør ute så seint på kvelden?» Hun våget ikke å se opp. Hva skulle hun si? Han ville neppe se med blide øyne på at hun hadde håpet å møte Oskar, så sent på søndagskvelden. «Jeg gikk for å be han Lars om å komme hjem,» løy hun. Tenk at hun satt her og løy for presten! Og nå var han mer enn en prest – han var Markus, mannen som hadde tilbudt henne ekteskap. Hun visste ikke om løgnen ble større eller mindre av det. Det eneste hun var sikker på, var at hun ikke måtte fortelle ham sannheten. «Kjære, vesle Karoline! Da skjønner jeg jo hvorfor du er så ute av deg,» sa presten og tok hendene hennes. «Du er redd for at det skal gå samme vei med din bror, som med din far.» Hun greide bare å nikke til svar. «Prøv å ikke tenke for mye på det,» rådet han. «Lars er ennå ung, og kan komme på bedre tanker. Dessuten er han sikkert også tynget av sorgen, slik som du.» Han skulle bare ha visst, tenkte hun ulykkelig. Tynget av sorg? Dersom hun virkelig hadde vært det, ville hun ikke hatt tanke for å innynde seg hos Oskar. Hun burde ha holdt seg hjemme og 221

stelt for moren og søsknene. I stedet hadde hun overlatt alt til Marte, og strøket på dør så snart hun var ferdig med fjøsstellet. «La meg kjøre deg hjem,» sa kapellanen. «Det er sent, og det er mørkt ute. Jeg vil ikke ha noe av at du reker langs veiene på denne tiden av døgnet.» Karoline ble lettet. Om det var et snev av irettesettelse i ordene hans, var det vel fortjent. Og hun var glad for at han tilbød seg å følge henne hjem, for redselen satt fremdeles som en kald klo i brystet. Han tok på seg den lange frakken. «Dessuten,» la han til, «tar det seg ikke ut å ha besøk av en ung pike så sent. Folk kunne begynne å snakke.» Han humret litt og strøk henne så vidt over kinnet. «Det kan vi ikke ha noe av, eller hva?» sa han og blunket. Karoline presset fram et lite smil, men hun visste ikke hva hun skulle si. Så snill han var! Han brydde seg visst virkelig om henne. En merkelig varme bredte seg i brystet hennes. Var det slik det kjentes å være elsket? I så fall var det godt. Hun kunne ikke si at hun følte det samme for ham, men var det ikke slikt en lærte seg med tiden? Hun hadde hørt om ektefolk som knapt kjente hverandre da de giftet seg, men som ble kjære i hverandre etter hvert. 222

Idet de skulle til å gå, stanset han plutselig, med undrende uttrykk i ansiktet. «Jeg … Jeg synes så tydelig … Karoline, du har vel ikke drukket brennevin?» Det kjentes som om hele ansiktet hennes løsnet og falt av. Føttene skalv under henne. «Jo,» sa hun tynt. Det nyttet ikke å lyve om det, hun visste hvor lett det var å merke. Hun hadde ikke tall på alle de gangene hun hadde merket det på far. «Hvordan kunne du?» gispet kapellanen. «Slik oppførsel hadde jeg ikke ventet av deg, Karoline!» Hun krympet seg. Ja, hvordan kunne hun? Nå var alt ødelagt. Nå trengte hun ikke lenger å tenke på hvilket valg som var det riktige. Saken var avgjort av hennes egen dumhet. Han var stram i ansiktet da han tok henne i armen og fulgte henne ut, og han så ikke til hennes kant da de gikk til stallen. Bevegelsene hans var raske da han leide fram hesten og spente for kjerra. Snart satt Karoline på det polstrede setet, mens vinden lekte med håret hennes og kjølnet det tårevåte ansiktet. Kapellanen hadde valgt å sette seg på bukken. Han kom aldri til å bli noen annen enn Pedersen, slo det henne. Hun dro pusten dypt. Markus skulle hun aldri lære å kjenne, ikke på den måten. Han var den hun alltid hadde kjent ham som: Prest og sjelesørger. 223

Med ett saktnet vognen farten. Karoline skled framover på det glatte skinnsetet, og måtte ta seg for. Kapellanen halte i tømmene til hesten stanset. Han surret tøylene om den vesle jernkroken, og snudde seg mot henne. Han møtte blikket hennes bare et kort øyeblikk, så trakk han øynene til seg og lente albuene mot knærne. «Du vil ikke.» Karoline blunket forvirret. «Vil … hva da? «Ha meg,» kom det forpint, nesten som en hvisking. Hun trodde ikke sine egne ører. Satt kapellanen der og gråt? «Mener du at … at tilbudet fremdeles står ved lag?» Han kikket så vidt opp. «Hvorfor skulle det ikke gjøre det?» «Men jeg har jo skjemt meg ut! Jeg har drukket brennevin og sprunget veielangs på sene kvelden …» «Du er fortsatt ung. Ikke stort mer enn et barn. Ingen venter av en ungjente at hun skal handle klokt bestandig,» svarte han grøtet. «Men da skjønner du vel at jeg ikke egner meg som prestefrue!» buste hun ut. «Det er annerledes. Hvis vi var gift, ville jeg jo lede deg på rett vei.» Hun trakk pusten igjen. «Lik en far?» Han tenkte seg om et øyeblikk, før han svarte. «Bedre enn en far. Jeg ville aldri tukte deg. Ikke 224

med mindre du virkelig gjorde deg fortjent til det.» Kapellanen visste at Karl Vik hadde pleid å banke barna sine. Av og til kunne han bli aldeles gal av drikk og svir. Hustruen hadde også fått smake raseriet hans, ble det sagt. Likevel hadde familien holdt inderlig av ham. «Tilgi meg,» sa han plutselig. «Det er ikke rett av meg å nevne dette nå. Du har mer enn nok med …» «Jeg har knapt tenkt på annet,» hvisket hun. Det virket som om han sluttet å puste. «Mener du det?» kom det omsider. Det var et streif av sol i stemmen, enda så mørkt det var rundt dem. «Har du … tenkt på meg?» Hun nikket og mumlet fram et ja. «Var det vakre tanker?» «Ja,» svarte hun stille, «det var det.» «Men jeg er gammel, Karoline. Du vil vel ikke gi hjertet ditt til en mann som meg?» Det kom så tynt. Det undret henne at også han, selveste presten, kunne være redd. Men nå satt han her foran henne i mørket, og grudde for hva hun ville svare. «Jeg vil vel det,» sa hun lavt. «Du må ikke skjemte om slikt, Karoline. Forstår du ikke hva det er jeg spør om? Jeg ber deg om å bli min. Tro ikke at det er en gave jeg tilbyr 225

deg. Det er omvendt. Det blir en byrde du ikke noensinne kan legge fra deg. Vil du virkelig det?» «Jeg har aldri vært redd for å ta i et tak.» Kapellan Pedersen smilte. «Det vet jeg. Jeg hadde ikke spurt deg ellers.» Han var annerledes å snakke med i mørket. Hun så ham ikke like tydelig, han var bare en ruvende skygge på bukken foran henne. Han passet på henne når hun var redd. Han tilga henne når hun hadde oppført seg tåpelig. Han tenkte for henne når hun syntes alt var bare kaos. Hun var sikker på at hun kom til å holde av ham, særlig når hun tenkte på søsknene sine. «I så fall,» sa hun og svelget hardt, «svarer jeg ja.» Han satt dørgende stille. «Er det sant?» spurte han vantro. «Er det virkelig sant? Har Herren i sitt miskunn gitt meg denne vakre, ville fuglen av en kvinne?» Karoline fniste. Hun visste at ingenting skjedde uten Hans vilje, men det lød rart å blande Gud inn i dette. Og hun var slett ikke vant til å bli sammenlignet med fjærkre eller å bli kalt vakker. Kapellanen var kanskje såpass opp i årene at han hadde begynt å se litt dårlig? Markus, mente hun selvfølgelig. Markus. Han lente seg mot henne og grep hendene hennes. «Min kjære Karoline,» hvisket han, og enda det var så mørkt at hun ikke kunne se ansiktet 226

hans, kunne hun tydelig høre på stemmen hans at han smilte. Hun lente seg fram, lukket øynene og skilte leppene så vidt. Ingenting skjedde. Hun lente seg enda litt nærmere, og kjente plutselig munnen hans et sted like i nærheten av venstre øye. «Hva er det du gjør?» Hun trakk seg forvirret tilbake. «Jeg trodde … Jeg var sikker på at … Nå som jeg har gitt deg mitt ja …» «Det er ikke passende at vi hengir oss til den slags intimiteter, Karoline. Det forstår du sikkert. Det er for tidlig. Dessuten bærer du fremdeles sorg.» «Ja,» hvisket hun. «Selvfølgelig.» Skammen brant i henne. «Det er best vi holder dette for oss selv en tid, kjære venn. Det kan naturligvis ikke bli snakk om noen vielse før sørgetiden er over. Først da kan vi la det bli lyst for oss.» Hun nøyde seg med å nikke til svar. For hennes del hadde det ingen hast med å bli gift. Det kom neppe på tale før om et halvt års tid, minst, og fram til da skulle hun greie å berge familien. Markus strøk henne over kinnet – et varsomt, ufarlig kjærtegn. «Jeg skal kjøre deg hjem,» sa han mildt. «Søsknene dine er sikkert urolige for deg.» 227

Han grep tømmene. Vognen satte seg i bevegelse og trillet lett nedover bakken, mot de små, vindskjeve husene der hun hørte hjemme. Hun gledet seg til å søke tilflukt i den varme, hjemlige stua. Der inne kunne hun glemme alt det vonde og vanskelige. Bildet av Oskar med armene rundt ei flokse, mens han gjorde narr av henne i alles påhør, sto fortsatt levende for henne. Men i morgen skulle hun ha glemt hele hendelsen, og hun skulle aldri tenke på den igjen. Nåde Lars, om han noensinne fant på å nevne det. Da skulle han få angre.

Kapittel 12 Praten gikk løst rundt de brede, hvitskurte benkene på kjøkkenet til Wolden. Karoline fulgte bare halvveis med, mens hun sto og skrubbet gjenstridige steintøyformer med innbrent fett etter Rakels berømte fiskegrateng. Hun hadde selv fått en tallerken, etter at herskapet var blitt servert, og trengte ikke lenger å lure på hvorfor alle gikk og nynnet av glede da de fikk høre hva det skulle være til middag. Samtalen hadde det med å stilne hver gang Inger hadde et ærend innom. Slik hadde Karoline lært seg til å skjønne når hun var til stede, selv uten å snu seg. Og ganske riktig: Nå gikk det i døra, og det ble stille rundt bordet. Karoline holdt opp en blankpusset sølvskje og skimtet den magre stuepikens forvrengte ansikt i metallglansen. Hun forsøkte å vaske opp så stille som mulig, men denne gangen var det forgjeves. 229

«Karoline!» sa Inger skarpt. «Legg fra deg sakene, fli deg så du ser ut som folk, og ta på deg et rent forkle.» Karoline kvalte et stønn. «Jeg er ikke ferdig her. Hvis det ikke haster, kan jeg …» «Hadde jeg bedt deg om å komme med det samme, hvis det ikke hastet?» Karoline unnlot å svare på det. Med Inger skulle alt skje straks på timen. Hun likte bare å glefse etter folk. Inger målte henne kritisk fra topp til tå. Så sukket hun overdrevent. «Ja, ja …» mumlet hun. «Det gjør ikke store forskjellen fra eller til.» «Hva mener du med det?» «Herr Wolden ba meg om å tilkalle deg for en samtale på hans kontor. Jeg tror vi alle skjønner hvordan den kommer til å ende.» Et kort øyeblikk kjentes det som om rommet seilte rundt henne. Svimmelheten var så brå og voldsom at den fikk henne til å vakle. Kvalmen steg opp i halsen. Inger sto brattnakket og triumferte, så hun. Nå fikk hun det endelig som hun ville. Karoline strøk noen hår bort fra ansiktet. Hun nektet å la det gå inn på seg. Hun skulle gjerne gitt Inger inn, satt henne på plass og forklart henne ett og annet, men det ville bare virke mot sin hensikt – det magre rekelet ville nyte å se henne miste fatningen. Dessuten var det for sent. Det ville ikke 230

endre noe. Når alt kom til alt, var det kanskje like bra å slutte på gården. Hun fikk prøve å skaffe seg arbeid på været, for Marte hadde rett i at en tjente gode penger på det, så lenge det varte. Hun tullet sammen forkleet, la det i kurven med skittentøy og fant fram et nytt – et av de fine, med kapper på skuldrene og bånd som gikk i kryss over ryggen. Hun skulle i alle fall se skikkelig ut når hun gikk for å møte herr Wolden. Et spisst smil lekte om Ingers lepper da hun skjøv Karoline inn døren til væreierens kontor. Selv ventet hun utenfor, og Karoline var ganske viss på at hun sto og lyttet. På samme måte som sist, satt Wolden krumbøyd over en tykk skrivebok. Men denne gangen lot han henne ikke vente i det uendelige, før han viet henne oppmerksomhet. Tvert imot, han så opp, kremtet og hostet litt, og la pennen fra seg ved siden av det forsølvede blekkhuset. «Frøken Vik,» sa han og reiste seg. «Eller jeg får vel si Karoline, siden du nu er en del av mitt hus.» Karoline nøyde seg med å nikke så vidt. Hun kjente seg veik i knærne, som om de ikke kunne bestemme seg for om de skulle neie eller ikke. De valgte å la det være. «Akk, ja,» fortsatte han mens han kom rundt skrivebordet. Han tok av seg de små, gullinnfat231

tede brillene, fisket fram et silketørkle fra lommen på den mørkerøde brokadevesten, og ga seg til å pusse de ovale glassene grundig. «Det var en ytterst uheldig historie, dette her. Aldeles utilgivelig, naturligvis. Og det sier seg selv at den må få konsekvenser.» Karoline ante ikke hva han snakket om, men tungen var som lammet og stemmen klippet over. «Konsekvenser» trodde hun at hun skjønte. Han ville avskjedige henne, sette henne på porten. Nøyaktig hvorfor, var hun mer i villrede om. Kanskje det var summen av alle uhellene hennes. Det var ikke for ingenting at de andre jentene slo vitser om det på kjøkkenet. Hun sølte te på herskapet og møkket til nyvasket sengetøy. Hun hadde egentlig ventet at det snart måtte være slutt på arbeidsgiverens tålmodighet. «Jeg beklager det … inntrufne på det dypeste,» brummet han uten å se til hennes kant. «Men jeg håper at du vil være villig til å legge det bak deg …» Igjen famlet han i lommen, men nå var det på innsiden av den svarte, side jakken. Han fisket fram et slags flatt etui av preget skinn. Ut av det tryllet han fram en stor pengeseddel. «Hva sier du, Karoline? Tror du at fem kroner kan få deg til å slå en strek over det hele?» Karoline gapte. Seddelen tilsvarte en hel månedslønn. 232

«Jeg forstår ikke …» «Det kan selvsagt ikke bøte på den forulempningen du ble utsatt for her forleden, jeg mener det på ingen måte slik. Men jeg tenkte det kunne være et lite vederlag for tort og svie. Ja, svie i ordets rette forstand, forstår jeg! Rakel fortalte at du hadde skrubbsår på begge hendene da du ble hjulpet inn.» Omsider demret det for henne. Han snakket om overfallet på tørkeplassen! Han ville kjøpe tausheten hennes! Det hadde han ikke trengt. Hun hadde så visst ingen planer om å fortelle det til noen. At Oskar hadde flåset med det i går kveld, var ille nok. Var det opp til henne, ønsket hun bare at det hele skulle bli glemt så snart som mulig. «Til gjengjeld venter jeg naturligvis at du skriver under på dette dokumentet …» Wolden vred seg rundt og hentet et papir som lå klart på skrivebordet. Det drysset litt sand av det, og Karoline skjønte at skrivelsen var så fersk at han ikke hadde hatt tid til å helle den finkornede sanden tilbake i glasset. Hun kjente at hun ble tørr i munnen. Snirklene på papiret var ikke mulige å tyde, men det gjorde ikke så mye. Verre var det at han ville ha henne til å skrive på det. I den korte tiden hun gikk på skolen hadde hun øvd på å skrive navnet sitt, men bare de åtte bokstavene som utgjorde fornavnet. 233

Marte hadde forsøkt å lære henne etternavnet også, men det greide hun ikke, enda det var kortere. Det veltet seg i magen. Nå ville det komme for en dag at hun verken kunne lese eller skrive. Rødmen brant i kinnene hennes, og det sved bak øyelokkene. «Herr Wolden, jeg kan ikke –» «Naturligvis kan du ikke det,» avbrøt han. «Tilgi meg. Jeg forstår, og er helt enig. Fem kroner er en fornærmelse. Hva sier du til ti?» Han stakk seddelen tilbake i skinnetuiet, og tok opp en som var enda større. Ti kroner. To månedslønner! Det ville løse alle vansker. De ville kunne betale doktoren, og enda ha mer igjen enn Marte kunne drømme om å tjene på været i noen hektiske uker. Hvor inderlig gjerne skulle hun ikke eid det stive, knitrende papirstykket! Det var to skritt bort til den uoppnåelige drømmen. Men seddelen ville aldri bli hennes. Ikke så lenge han krevde det umulige av henne, og ville ha henne til å skrive navnet sitt på papiret. «Herr Wolden, jeg vet ikke om …» Ordene gikk i ball for henne da hun så at ansiktet hans mørknet. Skjønt det varte bare et øyeblikk før han tok seg inn igjen. «Du er en hard forhandler,» sa han og smilte stivt. «Men det klandrer jeg deg ikke for. Tvert imot. Å kunne sette verdien på ting, er en god egenskap. Du ble forulempet på det groveste. Selv234

sagt skal du ikke la det passere uten en klekkelig erstatning. Se her: Nå legger jeg det første tilbudet sammen med det neste. Femten kroner. Men lenger enn det kan jeg ikke strekke meg. Det er mitt siste tilbud.» Jeg drømmer, dette må være en drøm, fór det gjennom henne. Det kunne da ikke være slik i virkeligheten? Det prikket så underlig i hodebunnen, og hun måtte ta seg sammen for å huske å puste. Herr Wolden oppdaget visst at ikke alt var som det skulle, for med ett bykset han fram. Karoline skvatt og tok et skritt bakover. Morens ord om væreieren dukket opp i tankene hennes. Hun svaiet, snublet i kanten på det tykke teppet og falt, så lang hun var. «Å, kjære, vene!» mumlet Wolden forfjamset. Den tykkfalne væreieren lente seg over henne og hjalp henne opp. «Du slo deg vel ikke, håper jeg? Er du ikke riktig bra? Du ser blek ut. La meg …» «Nei!» gispet hun og holdt hendene opp, som for å verge seg. «Nei, Dokker trenger ikke lytte på hjertet mitt. Det svimlet bare litt for meg …» Wolden fikk buksert henne ned i en stol og ga seg til å vifte silketørkleet att og fram foran ansiktet hennes, som om det skulle få henne på bedringens vei. «Selvfølgelig, selvfølgelig! Det kan ikke være lett å stå her og måtte gjenoppleve det hele.» «Kan jeg få et glass vann?» gispet hun. 235

«Selvfølgelig, selvfølgelig!» svarte han, og nærmest løp over parkettgolvet. Inger ramlet nesten inn i rommet da døren ble åpnet så brått. Wolden ble stående og stirre på henne, som om hun var en fremmed. «Vann!» forlangte han. «Hent vann.» Stuepiken neide og hastet av gårde. Ikke lenge etter var hun tilbake med et brett med karaffel og to glass. Væreieren var ikke større på det enn at han bar brettet inn på kontoret selv. Ikke nok med det – han skjenket til og med i glasset og rakte det til Karoline. «Takk,» mumlet hun forundret, og drakk et par store slurker. «Kjære vene, det skulle bare mangle. Og angående det dokumentet …» «Jeg vil få be om anledning til å rådføre meg med en jeg stoler på,» svarte Karoline fort. «Naturligvis! Selvsagt! Hvis du vil ha betenkningstid …» «Jeg ville bare ha drøftet det med ho Rakel, hvis det kunne la seg gjøre.» «Rakel! Bare henne? Ja, selvfølgelig. Inger!» Han snudde seg og ropte mot den halvåpne døren. Denne gangen drøyde det litt før stuepiken dukket opp. «Hent Rakel,» beordret han bryskt. «Nå med det samme.» Inger pilte av sted, som om det brant i skjørtene på henne. 236

Det hadde neppe noensinne skjedd før, at to av tjenerstaben fikk disponere væreierens kontor, mens han selv gikk ute på den brede verandaen og røkte langpipe. Karoline og Rakel snakket lavt sammen. «Er du sikker på dette, da?» spurte Rakel for tredje gang. «Femten kroner er mange penger, men er det verdt tausheten? Har du tenkt på hva du faktisk selger, dersom du tar imot tilbudet?» «Jeg ville solgt både det og friheten for et slikt beløp, dersom jeg hadde kunnet. Men det nytter ikke. Han vil at jeg skal skrive navnet mitt på papiret!» Stemmen hennes brast, og ble til tonløs hvisking. «Ja, selvfølgelig vil han det. Uten navnetrekket ditt har han ingen garanti for at du holder ord. Det har han kanskje ikke dersom du skriver under heller, men da kan han i alle fall true deg med rettssak dersom du skulle finne på å bryte løftet ditt.» «Men du skjønner ingenting! Jeg kan ikke!» «Det er jo derfor jeg spør,» svarte Rakel like innstendig. «Vil du egentlig dette? Ja, for du vet selvsagt at herr Wolden ikke kan tvinge deg? Han burde ikke engang prøve å presse deg til å tie om det som skjedde.» Karoline skammet seg som en hund, der hun satt. «Du forstår fortsatt ikke, Rakel. Jeg kan ikke skrive under, sier jeg jo. Jeg kan ikke skrive.» Rakel så forbløffet ut, men det varte bare et 237

kort øyeblikk. «Å, var det ikke verre?» datt det ut av henne. Karoline så på henne med kulerunde øyne. Ikke verre? Selv kunne hun vanskelig tenke seg noe verre enn å innrømme at man var stokk dum. Rakel la håndflatene mot hverandre, skakket lett på hodet og smattet. «Det er da ingenting å ta på vei førr!» mente hun. «Du er ikke alene om det, kan du skjønne. Jeg kjenner mange som ikke kan skrive.» «Gamle folk, ja,» hvisket Karoline forpint. Det var jo nettopp derfor det var så ille. De få som ikke behersket skrive- og lesekunsten, var gamle skrullinger – folk som hadde vokst opp på øyene, der det ikke var råd å få sendt dem til skole, eller der det var så få barn at det var lite hensiktsmessig å få fraktet en lærer utover. «Å, alle er vel ikke så gamle,» mente Rakel og dro på det, skjønt det virket ikke helt overbevisende. Karoline visste at hun hadde rett. «Hør her,» sa Rakel, «hvis du virkelig er bestemt på å gå med på det Wolden ber deg om, kan jeg hjelpe deg med underskriften. Verre er det ikke.» Karoline lyste opp og smilte gjennom tårene. «Går det an at du skriver under for meg, da?» «Vi kan skrive med påholden penn,» svarte kokka. «Det er slik man gjør det. Du holder pen238

nen, og så holder jeg oppå hånden din og fører den.» «Ja! Å, ja! Hvis du vil hjelpe meg med det, er jeg deg evig takknemlig!» «Selvfølgelig vil jeg hjelpe deg. Jeg vil bare at du skal tenke deg godt om, så du ikke gjør noe du kommer til å angre på. Du skjønner vel at dersom du tar imot pengene, er det ingen vei tilbake? Det går ikke an å angre på det senere.» Karoline nikket. Hun hadde forstått det. Men femten kroner hadde hun ikke råd til å avslå. De kunne kjøpe nye støvler til Nils. De kunne betale doktoren, og kanskje kunne de be ham komme og se på moren én gang til. Kanskje det fantes en medisin som ville gjøre henne klarere i hodet? Det var i alle fall lov å håpe. Og hva mer var: De kunne kjøpe ny båt – en færing, maken til den som far hadde før. Da kunne Lars ro ut og sette garn, slik at de aldri trengte å gå sultne til sengs. Hele verden fortonte seg annerledes for den som hadde penger. «Jeg vil,» sa hun bestemt. «Da blir det slik.» Rakel fant fram det ferdigskrevne dokumentet og leste innholdet høyt. Hun la stemmen ned et hakk, og gikk fram og tilbake på det tykke teppet, mens hun lot som om hun var mann – og ikke en hvilken som helst mann. Karoline fniste opprømt 239

mens hun kastet stjålne blikk mot væreieren, som sto ytterst på verandaen og pattet på den lange, krumme snadden. «… lover paa Tro och Ære at tie om de Hendelser som fant sted på Wolden Gaard den tyvende April 1868 …» Karoline lyttet til hvert ord. Det tok ikke Rakel særlig lang tid å lese alt som sto der. Karoline så på henne med beundring i blikket. Det var ikke bare det at kokka kunne lese – det kunne jo alle, unntatt henne selv – men at hun kunne lese og få det til å lyde så flytende, så lekende at hun attpåtil kunne tillate seg å tulle og tøyse! Kokka på Wolden var det mest makeløse mennesket hun hadde truffet. «Ja!» sa hun da Rakel omsider kom til siste punktum. «Jeg går med på alt. Bare vis meg hvordan jeg skal skrive under.» De tok plass borte ved et rundt bord med løveføtter. Karoline satte seg i en stol med plysjtrekk, og Rakel la papiret foran henne. Deretter hentet hun penn og blekkhus. Karoline skalv på hånden da kokka viste henne hvordan hun skulle lukke fingrene rundt det skrøpelige skriveredskapet. Hånden hennes var stiv og ubrukelig. Rakel la sin trygge, varme arbeidsneve rundt hennes, hjalp henne å dyppe pennen i blekkhuset og strøk av overflødig blekk mot kanten, før 240

de i fellesskap lot fjæren tegne en langsom, dirrende og ujevn rekke med løkker på papiret. Det var trolldom, syntes Karoline. Det svarte blekket ble til en tråd, og tråden formet seg slik at alle som var lesekyndige, kunne forstå det: Karoline Vik. Noen dråper blekk falt idet de løftet pennen bort, og det var slett ikke det vakreste navnetrekket noen hadde sett, men det var godt nok. Det var forståelig. Karoline pustet ut og hørte at åndedrettet skalv. Så lo hun litt. «Jeg fikk det til!» sa hun stolt. «Jeg vet at jeg aldri ville klart det uten deg, Rakel, men se! Det står Karoline Vik! Det står det, ikke sant?» føyde hun til i et øyeblikks tvil. Hun ville ikke vært i stand til å se det om det sto griserumpe. «Ja, det gjør det. Det er et vakkert navn du har, Karoline Vik.» Det hadde hun aldri tenkt på. Hun skakket på hodet og så på raden av løkker. På slutten av etternavnet gikk den oppover, bort og så ned, nesten som den bevegelsen en kunne se fiskere kaste et snøre med, når de sto på land og brukte stang. Jo visst var det vakkert. Wolden måtte ha oppfattet at de var ferdige, for nå kakket han pipen mot rekkverket på verandaen og tømte den for innhold. Han strålte av selvtilfredshet og trygghet da han kom inn, og takket 241

Karoline inderlig for at hun hadde tatt en så klok beslutning. Papiret kjentes stivt mot fingrene hennes da hun tok imot de to sedlene. Hun var tørr i munnen, og greide nesten ikke å stå rolig. Hun gledet seg vilt og inderlig til hun kom hjem i kveld, og kunne fortelle søsknene hva som hadde skjedd. Hun slet med å holde tankene fast da hun var tilbake på kjøkkenet. Rakel hadde bedt henne skrelle gulrøtter og skjære kålrabi – enkle oppgaver, men de gikk trått. Hele tiden kjente hun konvolutten med pengene presse mot brystet. Aldri hadde tiden gått så langsomt som den gjorde resten av denne dagen. Karoline kunne ikke unngå å merke at Inger behandlet henne som om hun var luft. Stuepiken kjente neppe til hva som hadde foregått inn på væreierens kontor, men hun var nok skuffet over at Karoline ikke hadde fått avskjed på grått papir, slik Inger tydeligvis hadde regnet med. Karoline lot seg ikke merke med det. Dette var den beste dagen hun noensinne hadde opplevd, og ingenting skulle få ødelegge den. Innimellom kjente hun riktignok noen uforklarlige stikk i sinnet, som om en eller annen usynlig makt ville fortelle henne at hun ikke burde glede seg over det som hadde skjedd. For noe tull! fnøs hun, mens 242

hun sto og skrellet gulrøtter. Selvfølgelig skulle hun være glad! Hun hadde femten kroner i et stykke papir innenfor kjolelivet! Femten kroner! Bare tanken på alt hun kunne utrette med en slik formue, gjorde henne svimmel. Hun skulle ikke la lykken bli ødelagt av dumme tanker, ikke tale om. Det som hadde hendt, hadde ingenting med henne å gjøre. Hun hadde lært. Heretter skulle hun vokte seg, slik at hun aldri var alene i nærheten av Adrian Wolden. Men hun håpet at væreieren ville banke litt vett inn i skolten på den ufyselige sønnen, slik at han aldri mer prøvde på noe slikt. Hun vørte ikke mye av det som foregikk rundt henne, men da en av pikene spurte etter Inger, våknet hun av dvalen hun befant seg i. «Han Wolden vil snakke med deg,» hørte hun jenta si til Inger. Hun ville ha glemt det like fort igjen, hadde det ikke vært for et par av de yngre jentene, som fniste og hvisket opprømt så snart Inger var utenfor hørevidde. Det vakte nysgjerrigheten hennes, og hun snudde seg for å se hva som foregikk, men jentene sa ikke hva det var som var så morsomt. Karoline gikk bort til Rakel. «Hva er det som står på?» Rakel sto og rørte i en tykk, duftende saus. «Å, 243

du vet … Det vanker nok ikke så mye medfølelse med ho Inger, når det for én gangs skyld er henne det går ut over.» Karoline skjønte ingenting. «Hvordan da?» «Han Wolden kaller ikke folk inn på kontoret uten at det er noe alvorlig.» Karoline gispet. «Du vil ikke si at han Adrian har vært på henne også?» Til sin overraskelse følte hun med Inger. Jenta var en pest og en plage, men hun unte ingen å oppleve det hun selv hadde opplevd ute på tørkeplassen. «Han Adrian?» Rakel slo opp en latter. «Nei, det ville hun sikkert ha likt!» «Det ville hun da ikke,» protesterte Karoline. «Ingen liker å bli behandlet slik.» «Å, jeg vet ikke det … Hvis jenta har et godt øye til han som gjør det, kan det jo tenkes.» «Men det har hun da ikke! Eller …» Karoline ble usikker med ett. «Har hun?» «Det kan vel være. Men det er ikke derfor sjølingen ville ha henne i tale. Den forvorpne sønnen hans har aldri prøvd seg på ho Inger. Ikke som jeg vet, i alle fall.» «Men hvorfor ble hun kalt inn på kontoret da?» Karoline var litt flau over å vise seg så nyfiken, men hun greide ikke å la være. Det stakk liksom litt i henne når alle de andre så ut til å være innlemmet i hemmeligheten, bare ikke hun. 244

Rakel gløttet sidelengs på henne. Det var latter i øynene hennes, og det så ut som hun strevde med å holde seg alvorlig. «Ho Inger har fryktelig svære ører, som du kanskje har lagt merke til.» Hadde hun det? Det hadde ikke Karoline tenkt på. Ingers ører var da helt vanlige? Rakel himlet med øynene. «Skjønner du ingenting? Hele tjenerstaben har hørt det: at ho Inger holdt på å ramle inn i rommet da Wolden åpnet døra. Hun ble tatt i å tjuvlytte!» Karoline måpte. Men det var sant som Rakel sa, hun husket det nå. Hun hadde bare ikke tenkt over det da det skjedde. «Ble hun kalt inn på kontoret for å få en skrape?» hvisket hun sjokkert. «Hun kommer vel ikke til å … Hun får vel ikke sparken?» Den lille gnisten av håp lot seg ikke overse. Samtidig skammet hun seg over å tenke slik. Rett nok ville dette bli et mye bedre sted å arbeide, uten Inger, men hun kunne ikke ønske en annen så vondt. Rakel trakk på skuldrene. «Umulig å si. Tror du jeg er synsk?» Karoline måtte snu seg halvt bort for å skjule et lite smil. Hun hadde hørt flere hviske Ho Rakel, Orakel om den ferme kokka. Det var nok mest for spøk, fordi Rakel som regel hadde kloke svar til den som søkte råd hos henne. Ingen trodde på 245

ramme alvor at kokka visste saker og ting som bare Vårherre hadde kjennskap til. Da Inger kort tid etter kom trampende inn i kjøkkenet, var det som om alle holdt pusten. Tjenestepiken hadde hektiske, røde flammer i kinnene, og møtte ikke blikkene deres. Men hun hengte ikke fra seg forkleet. I stedet gikk hun bort til den store vedkomfyren, hektet av to jernringer og satte over den store kjelen med vann. «Må jeg gjøre alt selv?» gneldret hun surt. «En skulle tro dokker visste at det er på denne tiden frua vil ha teen sin.» Ingen svarte. De gjenopptok oppgavene sine, og lot som ingenting. De overså Inger, eller forsøkte å gjøre seg usynlige. Hun var vred nå, Inger Pekefinger, og da kunne ingen føle seg for trygg. Det ble Karoline som fikk smake harmen hennes. Idet Inger skulle forbi med tekjelen, skumpet hun hardt bort i Karoline, som mistet taket i gulrotkniven og skar seg i fingeren. Heldigvis var det ikke et dypt kutt, men det blødde friskt. «Se deg førr!» hveste Inger. «Hva? Men jeg sto jo her og arbeidet!» «Du trenger vel ikke breie deg slik for det! Men med den svære baken din, er det kanskje ikke til å unngå,» svarte Inger spisst. Karoline sugde på fingeren. «Den er ikke større 246

enn din,» smalt hun tilbake. Inger var ikke tykk, men nokså ferm. Hun kom trolig til å legge seg ut med årene, slik mange kvinner gjorde. Inger lente seg fram og plantet en neve på hver side av henne på kjøkkenbenken, slik at Karoline ikke kom noen vei. «Dette skal du få angre,» hveste hun. «Hva da? At jeg sto i veien for deg?» «Ikke gjør deg dummere enn du er! Men det lar seg vel knapt gjøre. Du vet godt hva jeg mener.» «Nei, jeg gjør ikke det.» Karoline var helt ærlig. Hva var det tjenestejenta var så sint for? Hun hadde vent seg til at Inger ikke trengte noen grunn til å kjefte og smelle, men jenta hadde aldri kommet med slike utvetydige trusler før. «Så får jeg forklare deg det, da,» hveste Inger. «Du sladret på meg til han Wolden!» «Ikke vær latterlig. Jeg aner ikke engang hva dokker snakket om.» «Å jo da, det vet du godt. Det var du som fikk han til å tro at jeg sto ved døra og tjuvlyttet.» «Tullprat!» svarte Karoline kaldt. «Jeg så selv at Wolden fant deg like utenfor døra da han åpnet den for å rope på deg. Hva du hadde der å gjøre, er det vel bare du selv som vet.» «Ja, tenk. Jeg vet at det var … det var … helt tilfeldig!» 247

Det var lett å høre at Inger følte seg på gyngende grunn. Karoline gikk bort til vasken og øste kaldt vann over fingeren. Hun aktet ikke å høre på dette tullpratet. Inger måtte bare ha noen å la det gå ut over, når verden gikk henne imot. Men Inger fulgte etter og lente seg over henne på ny. «Hører du?» hvisket hun igjen. «Du skal få angre!» «Jeg har ikke gjort noe, sier jeg jo!» Inger kneiste med nakken og fnøs. «Det tror jeg hva jeg vil om,» sa hun. Så grep hun vannkjelen og trampet over kjøkkengulvet og ut i anretningen. Karoline ristet på hodet. Maken til furie! Men hun fikk vokte seg vel fra nå av, for Inger kunne godt tenkes å spenne bein for henne, eller finne på noe annet for å få henne til dumme seg ut. Det var enda godt hun hadde Rakel til å holde et øye med saker og ting. Så lenge kokka passet på, hadde hun ingenting å frykte. Den dagen ble hun satt til å re sengene. Det var første gang, og hun kunne ikke begripe hvorfor Inger hadde valgt henne til det arbeidet. Det måtte da være bedre å ta en av jentene som hadde gjort slikt før? Alt måtte ligge riktig, og det måtte ikke være så mye som en skrukk på lakenet. Karoline syntes det var latterlig. Det var da vel meningen 248

at de skulle sove i sengene! Selv «de kondisjonerte» kunne da ikke være så fine at de ikke var i stand til å få blund på øyet hvis lakenet ikke lå helt perfekt? Det overrasket henne å oppdage at fru Wolden ikke delte seng med ektemannen. Tvert imot lå de i hver sin fløy av det store huset. Fruens gemakker var store og luftige, med høye vinduer som vendte mot sørøst. Karoline beveget seg gjennom soverommet med andakt. Det kunne vært en dronnings rom, så vakkert var det. Hun tok seg god tid, for å være sikker på at det ble riktig. Dynene skulle ristes og luftes over kanten på den lille balkongen, mens nye, friske og velduftende laken ble strukket over madrassen. Tenk at det fantes slike senger! Hun kjente forsiktig på fjærene. Det måtte være som å sove på en sky. Så snart lakenet var på plass, kunne en ta dynen inn igjen, legge den pent på og brette sengeteppet over. I fruens tilfelle var teppet av tykk, blank silke med lange frynser rundt kantene. Et vell av puter skulle stilles i en viss rekkefølge ved hodegjerdet. Hun tok et siste overblikk over rommet, fant at det så tålelig bra ut, og gikk videre til det neste. Allerede idet hun åpnet døren, skjønte hun hvis rom det var. Luften var innestengt, og det luktet 249

svett mann, blandet med sur tobakksrøyk. Klærne lå slengt skjødesløst utover golvet, der det hadde falt ham inn. Det lille, ovale bordet i hjørnet var omtrent ikke mulig å se under stablene med bøker og annet rot, deriblant tallerkener og glass som hørte til nede på kjøkkenet. Karoline kjente det velte seg i magen. Det var Adrians rom. Dette holdt hun ikke ut! Var det meningen at hun skulle re Adrians seng? Bare tanken gjorde henne uvel. Lakenet lå i en tull i enden av sengen, dynen lå halvveis på gulvet. Hun hørte skritt i gangen. Som ventet var det Inger som sto der. Stuepiken stirret misbilligende på henne. «Hva er det du somler førr?» «Jeg føler meg ikke bra,» svarte Karoline. Det var sant. «Jaså? For meg ser det ikke ut som du feiler noe som helst. Sett i gang nå, ellers blir vi aldri ferdige her.» Karoline skjønte at hun ikke kom noen vei. Hun gikk bort og åpnet vinduet på vidt gap, slik at hun fikk luftet ut den emne stanken. Så knep hun øynene halvt igjen og røsket av det skitne sengetøyet med fingertuppene. Hun slengte det i den store vidjekurven som skulle fraktes til bryggerhuset, der vaskevannet allerede sto over ilden. Nå var det verste overstått. Det gjensto bare å rydde bort klær og annet rot, og så legge på rent senge250

tøy. Hun arbeidet raskt og effektivt. Her inne ville hun ikke være et øyeblikk lenger enn hun måtte. Inger fikk heller kjefte og klage på slurv når hun var ferdig. Kjente hun stuepiken rett, kom hun til å klage uansett. Med ett hørtes en skarp stemme fra den andre siden av gangen. For én gangs skyld var det ikke Inger som ropte og bar seg. Karoline spisset ører. Hva var det som sto på? Hun trengte ikke å lure særlig lenge. Plutselig sto Inger i døra. «Kom!» ropte hun, før hun forsvant igjen, og gikk raskt nedover gangen for å hente de to andre pikene. Hun førte dem rett inn på fru Woldens soveværelse. Væreierens hustru sto midt på golvet, dirrende av harme. Til tross for det, ble Karoline slått av hvor vakker hun var. Slik var det hver gang hun fikk se den sølvblonde kvinnen. Hun fikk henne til å tenke på engler. Riktignok en rasende engel i dette øyeblikket, men en engel likevel. «Vi har en tyv i huset!» hikstet fruen. De tre stuepikene skottet på hverandre. En tyv? Tenke seg til! Karoline som syntes alle var så likendes – bortsett fra Inger, naturligvis. Det var vanskelig å få seg til å tro at noen av dem kunne finne på noe slikt. «Hva er det De savner, frue?» spurte Inger. 251

«Kan det tenkes at det er blitt forlagt? Vi skal hjelpe Dem å lete.» «Nei, det kan ikke tenkes at det er blitt forlagt!» freste fru Wolden. Hun holdt armene langs siden. Hendene var hardt knyttet, og dirret av raseri. «Perlehalsbåndet mitt har sin faste plass i smykkeskrinet. Og nå er det borte!» Pikene gispet. Hvem ville våge å ta noe så verdifullt? Karoline forsto straks hvilket perlehalsbånd det var snakk om, for fru Wolden bar det så å si daglig. For én gangs skyld var hun nesten tilbøyelig til å være enig med Inger: Smykket måtte være forlagt. Låsen kunne ha gått opp, og smykket kunne ha glidd av fruens hals og landet et sted der det ikke var så lett å få øye på det. Uvilkårlig lot hun blikket vandre langs gulvet, og innunder bord og stoler. «Hva står du der og flakker med blikket førr?» spurte Inger skarpt. «Det gjør jeg ikke! Jeg ville bare se om jeg kunne være heldig å få øye på det. Det kunne jo være at fruen hadde mistet det i et øyeblikks ubetenksomhet, og …» «Står du der og beskylder fruen for ubetenksomhet?» spurte Inger kaldt. «Nei, det var ikke slik ment. Jeg tenkte bare at …» 252

«Jeg tenker bare at du skal være klok og holde munn,» avbrøt Inger. I befippelsen falt det ikke Karoline inn å protestere. Hun lukket munnen og sa ikke mer. «Da,» fortsatte stuepiken, «synes jeg vi alle skal vrenge forklelommene og vise at vi ikke har noe å skjule.» Gjerne for meg, tenkte Karoline med et skuldertrekk. Hun stakk en hånd ned i den store lommen foran på forkleet for å vrenge den, da et iskaldt grep la seg om hjertet hennes. Noe raslet ut og landet tungt i hånden hennes. Perlene kjentes som kalde, hatefulle kyss mot håndflaten …

Neste bok er i salg fra 19. oktober 2009. Mangler du noen av bøkene i serien? Vil du abonnere på «Legdebarna»? Bruk kupongen bak i boken, eller ring vår kundeservice, tlf. 815 59 20 2 (kl. 09.00–15.00). Send e-post til forfatteren: trudebl@online.no