Mannen som gikk gjennom lydmuren
FØRSTE VERS Jeg er ikke døv. For jeg hører dørklokka ringe. Men det er fortsatt et par minutter igjen av Springsteens versjon av «I Want You». Og ikke noe fornuftig menneske reiser seg midt i Now your dancing child with his chinese suit, he spoke to me, I took his flute. Det er sårt og inderlig og sånne ting som jeg ikke vet om jeg burde sette ord på. Kanskje skjønner jeg ikke absolutt alt i Dylans kryptiske vers, men jeg forstår refrenget, tre ord som jeg tror er både de fineste og verste ordene jeg vet om. Når Bruce legger til so bad, så svelger jeg noe stort og hårete som er altfor knudrete for spiserøret og egentlig burde få være ute i det fri. Det er nesten så jeg skrur opp lyden litt til. Bare for å kjenne stemmen vibrere i brystkassa. Versjonen er en glemt skatt fra syttitallet, et ensomt og vakkert liveopptak som har støvet ned altfor lenge i musikkhvelvene og til slutt fikk et velfortjent liv utenfor bootleg-verdenen. Den nydelige fiolinen og det lekende pianoet, her er ikke en forvrengt gitar i mils omkrets, ingen vanvittige brøl, likevel må hver tone fullføres, koste hva det koste vil. Visst finnes det artister man godt kan spille på lavere volum. Joni Mitchell. Nick Drake. Leonard Cohen. De 5
akustiske albumene til Neil Young. Waterboys’ folkperiode. Men Springsteen må alltid spilles på åtte, regelen gjelder selv for Nebraska og hans mest beherskete øyeblikk, jeg tror det er noe med intensiteten i stemmen. Herregud, jeg tror på hvert ord når han messer I want you so bad mot slutten, antakelig er det dette som er ren og skjær kjærlighet. Fiolinisten er en hel strykekvartett alene. Det er nesten så jeg savner noen selv. Da de siste tonene følges av vill jubel, går jeg bort til døra og forventer nok en diskusjonsrunde med Løding, min stillhetselskende nabo som pleier å stå utenfor med rødt ansikt og svett, bevrende overleppe. Jeg åpner og møter bare tom gang. Ga han virkelig opp så lett i dag? Da jeg skal til å lukke, får jeg øye på en gutt, kanskje 16–17 år, et par trinn nedi trappa. Han har på seg en hettegenser, jeans og Converse. Gutten stirrer på meg med smale øyne. Hva er dette? Ringe på og ikke stikke av? – Øøh, sier jeg. Så snur han og løper ned trappa. Jeg går bort til gelenderet og ser etter slyngelen. Det er dette jeg har fryktet. Noen har engasjert nabolagets pøbelpakk, og dette er første fase i en dristig utdrivningsplan. De gamle grepene med ringeklokketerror og sprengt postkasse, deretter ekskrementer og døde katter på dørmatta, kanskje gjenlimt lås og spyttklyser på dørhåndtaket. Og til slutt trusler. Et blått øye. Jeg låser døra med sikkerhetslåsen. Borte ved anlegget gnir jeg de grå skjeggstubbene mens jeg fører fingeren bortover CD-ryggene. Den stanser ved originalen. Blonde On Blonde er noen dager det beste Dylan-albumet, andre 6
dager nummer tre, det har vært nede på fjerde. Akkurat i dag trenger jeg litt flere I want yous, i tillegg til noen damer i regn og visjoner av Johanna, jeg må bare elske litt med «Absolutely Sweet Marie» og synes litt synd på «Sad Eyed Lady of the Lowlands». Uten engang å vurdere mesterverkene opp mot hverandre, begynner jeg med det inderligste: She takes just like a woman, she makes love just like a woman, and she aches just like a woman, but she breaks just like a little girl. Jeg klarer aldri å høre meg mett på Dylan og damene, og en dag skal jeg forstå tipsene han serverer også. Stua er min konsertsal og sofaen er første rad. Volumet er på punktet før glass knuser. Det er ingen med vettet i behold som går ut av leiligheten på en slik dag. I mitt liv finnes det ingen hverdager. Mitt våkne liv består ganske enkelt av en lang rekke høydepunkter. Jeg har musikk for sinnsstemninger jeg ikke engang visste fantes. Dessverre blir disse fantastiske stundene stadig oftere avbrutt av en skjærende ulyd borte fra utgangsdøra. Men la meg først stille noen essensielle spørsmål: Hadde det eksistert noe Motörhead hvis Lemmy måtte ha bassforsterkeren på 3? Hadde «My Generation» blitt en av rockehistoriens viktigste opprørslåter om Pete Townshend måtte spille den på en kassegitar med nylonstrenger? Hvor ville egentlig Jimi Hendrix vært uten feedbacken? Heter kanskje ikke det første albumet til Slade Play It Loud? Jeg kan faktisk høre dørklokka ringe over Black Crowes’ imponerende forsøk på å overgå Otis Reddings original av «Hard to Handle», den som jeg måtte avreagere med etter at Dylan hadde ettersøkt Sweet Marie gjentatte ganger. Ja da, jeg oppfatter at det blir dunket i døra. Dess7
verre fader det siste riffet ut. Utenfor står Løding med et ansikt like rødt som skinnbuksene til New York Dolls og den overleppa som han aldri får helt kontroll på. Hadde jeg ikke visst bedre, skulle man tro han også hadde blitt rørt av Black Crowes’ ungdommelige respektløshet. – Hvor mange ganger? Hvor mange ganger? Han vifter med en pekefinger. Jeg skjønner hva han spør om. Og svaret er mer enn én. Antakelig er det over femti. – Jeg tror jeg har kommet litt ut av tellinga, svarer jeg. – Det har faktisk jeg òg. Men hva skal vi gjøre, Brunkeberg? At Løding og jeg bruker etternavn på hverandre skaper en fin avstand. Jeg har ingen anelse om hva fornavnet hans er. I noen sekunder later jeg som om spørsmålet hans er et av universets uutgrunnelige mysterier. Pausen gir ham muligheten til å fortsette: – Du må bo i et hus på landet, langt fra folk, ikke i byen, ikke i en blokk, ikke i et bygg der folk har vanlige liv, hvis du skal spille musikk så forbannet høyt. – Men … det finnes grunner. – Gjør det virkelig det, Brunkeberg? Grunner som har med andre ting enn din egoisme å gjøre? Løding kan være litt provoserende. Men i dag gjør jeg noe jeg aldri har gjort før. Jeg gjør et forsøk på å forklare Løding hvorfor dette er en livsnødvendighet. – For det første spiller jeg bare bra musikk. – Tror du vi hører at det er bra musikk gjennom veggen? Vi hører dunk, dunk … Jeg får lyst til å minne ham på noe Lemmy en gang sa: Hvis Motörhead flytter inn ved siden av deg, kommer ple8
nen din til å dø. Men naboen har litt rett. Jeg begynte med mitt svakeste argument. – Jeg er ikke ferdig. For jeg hører på babyen i tredje, jeg hører når du krangler med kona di, jeg hører unger som spiller dataspill, jeg kan høre når hu gamla på andre sida driter … – Ja, det heter å bo i blokk. – Nettopp, derfor må dere skjønne at jeg også har behov. Jeg gjør ikke dette for å plage dere … – Du kan bare ikke spille så høyt! – Det er faktisk noen låter som bare må spilles høyt. Det finnes regler for sånt. – Du kan bruke hodetelefoner! – Dette har vi snakket om før. Vi er ved punktet der jeg må telle til ti. Det gnagende ordet er hodetelefoner. Som om musikk blir bedre om den er limt inn i øret. Svære ørevotter som skaper svett trommehinne, kapsler musikken inn i en slags skalleklang og presser komprimert lyd rett ned i øretrompeten. Rock trenger rom og frihet, öppna landskap og free fallin’. Musikk er noe man skal være til stede i. Hadde lydhatere som Løding fått bestemme, hadde vi stått på konsert med hver vår øremuffe og fått kjørt musikken inn som noe intravenøst. Utendørsfestivalene ville vært lite annet enn taktfaste skosåler mot gress. Ikke at jeg vandrer rundt med en gammel ghettoblaster i parker og på bussen, men uten friheten til å høre en stor gitarsolo skjære gjennom rommet som en kastekniv, er jeg et fortapt menneske. – Nå må jeg klage til styret igjen, forklarer Løding. Styret liker ikke Løding. Men de liker heller ikke meg. Dessuten kommer jeg til å tenke på den innleide pøbe9
len som ringte på. Jeg bestemmer meg for å strekke ut en hånd. – Du vil ikke komme inn og høre litt på den nye utgivelsen i Bootleg-serien til Dylan i stedet, da? Jeg har øl. – Herregud, jeg må rette matteprøver for 25 elever i kveld. Og da trenger jeg ro. – Og kanskje en øl, Løding. – Vi blir aldri venner. Du skjønner vel det? – Men jeg liker deg … litt. Løding rister på hodet og går bort til døra si. I klesveien har han en forkjærlighet for brunt. Buksa er snurpet sammen i livet. Man skulle ikke tro at denne mannen blir tatt seriøst foran et daglig publikum av kresne elever. Han snur seg mot meg og sier: – Bare vær stille i kveld, Brunkeberg. Ok? Jeg svarer ham ikke. Men jeg kommer til å spille Joni Mitchell resten av kvelden. Det har blitt en sånn kveld. Dessuten løy jeg. Det er ikke sant at jeg liker ham litt. Løding er en sånn type som mødre tror ble forbyttet ved fødselen. Gjennom veggen har jeg fått med meg at verken kona eller ungene tar ham seriøst lenger. Dessuten virker det som han faktisk nyter Toto. Hvordan kan jeg ta en fyr som nynner I bless the rains down in Africa, alvorlig? Jeg ser bort på anlegget. Det finnes en sitrende følelse i mellomgulvet som har lyst til å se hva som skjer om jeg kjører på med «Whole Lotta Love» så veggene dirrer. For tjue år siden hadde jeg gjort det. Når jeg tenker etter, hadde jeg kanskje gjort det etter fire øl for ti år siden også. I dag står jeg bare her og glor trist på anlegget. Jeg har ikke engang øl i kjøleskapet. På tv snakket noen om at øl legger seg som en middagspølse over beltespenna. Rockere 10
skal ha bein som Q-tips og ribbein som presser mot brysthuden. De skal ikke miste håret eller få grått skjegg. Rockere skal ha digre sølvringer på fingrene, et endeløst utvalg av kule T-skjorter og holde drikkevarene med en knekk i håndleddet. Rockere står aldri rett opp og ned på to bein, det er alltid en liten skjevhet, som om hoftene er mykere enn hos resten av befolkningen. De har jernhelse tross en destruktiv livsstil, og selv om tannbørsten ble hevet ut av hotellromsvinduet sammen med tv-en, er tennene hvitere enn lakken på en Cadillac. Herregud, er det rart at dette er et av de tøffeste yrkesvalgene noen kan ta? Bortsett fra at det strengt tatt ikke er noe yrkesvalg, det er et kall. Noen må bare vie livet sitt til fire flate og en jævlig fet A. Det verste tegnet på forfallet i livet mitt er feigheten. Det at jeg ikke viser verden fingeren og står bredbeint på scenen mellom spisebordet og sofaen og synger sjelfullt You need coolin’, baby, I’m not foolin’ på perfekt Zeppelin-volum. For det er dager jeg tenker at Løding kan klikke. Det er dager jeg ser for meg at styret setter i gang tvangssalg av leiligheten min. Enkelte sene kvelder tenker jeg at god musikk kan være forstyrrende for folk som ikke elsker rock like voldsomt og betingelsesløst som meg. Jeg har dårlige dager. Jeg vet det. Problemet mitt er at jeg har så mye kjærlighet. Jeg kan elske med et refreng fullstendig uten hemninger. Rockens magiske øyeblikk er faktisk bedre enn sex. I hvert fall tror jeg det. Det er en stund siden jeg bedrev den typen aktiviteter. Muligens er sex omtrent som smerte, man glemmer lett hvordan det egentlig var. Bortsett fra at jeg er ganske sikker på at samleie ikke gjør vondt. Klart jeg burde pult mer, spilt høyere rock’n’roll og vist 11
verden at jeg dyrker de store akkordene. Hva er vitsen med å vie livet sitt til noe, om man bare gjør det halvveis? Noe vokser i meg, jeg kjenner det, men før jeg bryter ut i et av rockens urbrøl, kommer jeg på at tida er inne for å besøke min beste venn. Og har man én god venn i livet, er man ikke alene. Det eneste problemet er at han sitter i fengsel.