2 minute read
De KAN IKKE ligge
BEGRAVET for alltid
Lisa Jewell leverer igjen en spenningsroman på skyhøyt nivå. Familiens hemmeligheter er en fascinerende og sterk historie. En må lese-bok!
En morgen blir politiet tilkalt da en turgåer gjør en grusom oppdagelse ved bredden av Themsen. Politietterforsker Samuel Owusu sender bevisene til undersøkelse, og det viser seg at beinrestene som ble funnet i en pose, er knyttet til en tretti år gammel sak der tre mennesker ble funnet døde på kjøkkengulvet i et herskapshus i London.
Rachel Rimmer har hemmeligheter. Og da hun får nyheten om at mannen hennes er funnet drept i kjelleren i huset i Frankrike, får hun sjokk. Etter å ha flyktet fra London for tretti år siden i kjølvannet av en forferdelig tragedie, kommer Lucy Lamb endelig hjem. Hun er i ferd med å kjøpe sitt første hus da broren plutselig forsvinner for å finne en gutt fra fortiden – en fortid som stadig hjemsøker både ham og søsteren.
I sin desperate jakt for å finne svar og løse mysterier, finner alle sammen ut at de er forbundet på måter som de aldri kunne ha forestilt seg …
LISA JEWELL
(f. 1968) er en av Englands mest populære forfattere, født og oppvokst i London.
I Norge slo hun for alvor gjennom med romanene
Barndomshjemmet og Dagen vi møttes. Hun har også gjort stor suksess med romanene Arven og Da jeg fant deg, og med thrillerne Så ble hun borte og Natten hun forsvant.
I Familiens hemmeligheter forener Jewell alle sine beste kvaliteter.
«Ja. Her. Det er meg.»
Jeg stirrer ned på den unge mannen som står under meg med gjørme opp til anklene ved Themsens elvebredd. Han har rødblondt hår som henger rett ned på hver side av et mykt, fregnete fjes. Han har på seg knehøye gummistøvler og en kakivest med mange lommer, og er omgitt av en sirkel av mennesker som står og glor. Jeg går ned til ham, mens jeg prøver å holde skoene mine borte fra gjørmen. «God morgen,» sier jeg. «Jeg er kriminalførstebetjent Samuel Owusu. Dette er Saffron Brown fra vår kriminaltekniske avdeling.» Jeg ser at Jason Mott gjør sitt beste for ikke å vise hvor spennende han synes det er å møte to vaskeekte detektiver – uten hell. «Jeg hører at du har funnet noe. Kanskje du kan forklare?» Han nikker ivrig. «Ja. Altså. Som jeg sa i telefonen, er jeg guide for folk som vil dra på skattejakt i gjørmen langs elven. Det er jobben min. Og jeg var ute her i morges med gruppen min, og denne unge gutten her» – han peker på en gutt som ser ut til å være i tolvårsalderen – «han rotet rundt i gjørmen, og åpnet denne sekken.» Han peker på en svart søppelsekk som står på en liten haug med småstein. «Jeg mener, regel nummer én for elveskattejakt er at du ikke skal røre noe, men denne sto bare der, som om noen hadde kastet den fra seg der, så jeg antar at det ikke gjorde noe at han åpnet den.»
Selv om jeg ikke vet noe om regler for elveskattejakt, kaster jeg et beroligende blikk på den unge gutten, og han ser lettet ut.
«I alle fall, jeg vet ikke helt, jeg mener, jeg er ingen kriminalteknisk ekspert …» Jason Mott smiler nervøst til Saffron, og jeg ser at han rødmer litt. «Men jeg syntes at det så ut som om det kanskje kunne være – du vet, menneskeknokler.»
Jeg tar meg forsiktig frem over singelen bort til sekken og åpner den så vidt. Saffron følger hakk i hæl og titter over skulderen min. Det første vi ser, er et menneskelig kjevebein. Jeg snur meg og kaster et blikk på henne. Hun nikker, og så tar hun på seg hanskene og ruller ut en plastpresenning.