Nina Witoszek av Per Egil Hegge by Cappelen Damm AS

Per Egil Hegge (red.)

Nina Witoszek UTVALGTE ARTIKLER OM NORGE OG VERDEN

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45530-9 1. utgave, 1. opplag 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Roy Søbstad Omslagsillustrasjon: Finn Graff Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Per Egil Hegge

Del I Skråblikk på Norge Er Solstad bare en Hamsun i nye klær? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Radikalisme på norsk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En oppskrift på katastrofe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tro og terror: de intellektuelles forbrytelse . . . . . . . . . . . . . . . . . Demokrati uten ondskap, etter norsk modell? . . . . . . . . . . . . . . . Mangfoldets skygger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tre myter om Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Usagt i valgkampen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å snakke om det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kunnskapsriket Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Finnes det et opprørsk Norge?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Frivillig trelldom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det pre-totalitære kjøkken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Problemet med «verdens beste skole» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvis fred er problemet, er Norge løsningen? . . . . . . . . . . . . . . . . Djevelen og jomfruen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et pasienthelvete . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norges to sjeler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Camp Ringnes som hukommelsestap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23 25 29 31 36 40 44 48 52 55 59 63 67 69 71 75 78 83 85

Evangeliet etter Petter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norsk kultur som provokasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del II

89 91

Utsikt mot verden

Norges frieste salong . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gerhard Helskog

Avisen Klassekampen setter liv i fare . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Intellektuell dekadanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Europas hat mot seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vi er alle burmesere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En ekte forkjemper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Look to Iran? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etter apokalypsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvorfor Øst-Europas intellektuelle støtter krigen i Irak. . . . . . . . Demokratiets selvmord? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mediemakt blåser liv i myter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

102 104 109 113 115 119 123 126 131 135

Epilog Møtet med Arne Næss. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den siste engelen på Blindern . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den norske drømmen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

139 140 143

Innledning Per Egil Hegge

Som polsk-irsk-norsk ironiker og akademiker – med noe større sentraleuropeisk evne til selvironi enn de fleste av sine norske kolleger – vil Nina Witoszek ha sans for at det av alle ting og nasjonalkulturer er et russisk ordtak som knappest og mest presist sammenfatter hennes spesielle synsevne: «So storoný vidnjéje». Det kan oversettes med: «Det ses klarere fra siden.» Vi nordmenn har ikke helt evnen til å begeistres for skråblikket. En svensk venn og kollega ble i sin barndom årvisst trukket med på fjellvandringer i det vestlige nabolandet av sin plagsomt norgesbegeistrede far. Ved siden av å oppleve naturen ønsket senior å få kontakt med de innfødte, og en gang familien var på vei opp en langdryg li, omtrent ved tregrensen, stanset han for å tørke svetten og bemerket til en av de fastboende: «Det er sannelig bratt her.» Bonden så på ham, litt mer forurettet enn forundret, før han svarte: «Vi nordmenn synes ikke det er noen feil på de norske fjellene.» For å gripe til Bjørnson: Det ble ikke sagt mer. Siden den politiske flyktningen Nina Witoszek kom til Norge i 1983, 29 år gammel, har hun sagt omtrent så mye, og med så høy ordhastighet og om så mange emner, som nordmenn flest venter av en forbanna polakk. Det siste, grovt nedsettende uttrykket kunne også ha vært formulert av en russer, men det er hennes eget, myntet både på hennes egne landsmenn og hennes taleføre og alt annet enn minimalistiske ego. Hun 7

skjønner at hun må holde en slags balanse mellom de skråblikk-kritiske vurderingene og takknemligheten for at Norge tok imot henne akkurat i 1983. Regimet i Polen ville bli kvitt henne, og Norge var det første landet som svarte. Så havnet hun her, i det hun trodde var en vestlig variant av Sibir. Knapt to år tidligere hadde myndighetene i Polen kneblet, men ikke kvalt, Solidaritet – reformbevegelsen som skulle bli en av de viktigere årsaker til kommunismens undergang. Det nye landet ble hennes observasjonsobjekt og betraktningsprosjekt. Det har vi nå vært i over 30 år. Så mye som hun har sagt, og stadig sier, om Norge, er det spesielt beundringsverdig i jubileumsåret 2014 at hun har holdt inne med én ting: Hver gang den norske Grunnloven er blitt utropt – alltid med så stor patos at fjellene selv roper langt hurra – til den første liberale forfatning på det europeiske kontinent etter den franske, har hun skjønnsomt avstått fra å opplyse oss om at hennes polakker var ute 23 år før grunnlovsfedrene på Eidsvoll. Den nye polske grunnloven var ferdig i 1791, og den var mer liberal enn den norske skulle bli. Grunnlovsdagen er 3. mai. Den var det ikke lov å feire etter 1792, for den hadde en så prinsippfast forankring i frihetsbegrepene at naboene ble skremt. Under ledelse av den tyskfødte keiserinne Katarina den store av Russland fjernet de Polen fra kartet. Ikke som nasjon – det skulle mye mer til – men som stat. Polakkene hadde ikke hellet med seg da tomtene ble delt ut i Europa. Og deres skjebne, katolikker som de er, er ikke blitt tilgodesett på det punktet i protestanten Luthers forklaring hvor han taler om behovet for og velsignelsen ved «gode naboer og sådant mere». Det var heller ikke lov å feire grunnlovsdagen i kommunisttiden. Da skulle polakkene feire 22. juli (datoen er blitt lett å huske for oss nordmenn også), årsdagen for opprettelsen av den Moskva-lydige Lublinregjeringen i 1944. Det hadde karakter av tvangsfeiring. Annerledes kunne det ikke bli. * Vi, og med vi mener jeg Norge, har fått Nina Witoszek i gave tre ganger. Først da hun havnet her i 1983, etter krigstilstanden – det spesielle 8

navnet på unntakstilstanden i Polen fra desember 1981. Så da hun kom tilbake i 1991 og forsket i seks år. Og endelig, da hun kom tilbake for godt, later det til, i 2003 som forskningsleder ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo. Det var etter to mellomspill som i hovedsak var irske. Skjønt hovedsak og hovedsak. I 1982, før hun ble sendt hodestups ut av Polen, studerte hun ved University of Southern Illinois i USA. I Norge møtte hun sin engel i professor Arne Næss’ skikkelse – og hennes egen litterære beretning om den episoden er den beste fremstillingen, så rimeligvis skal hun få komme til orde med den selv. Fra Norge skrev hun også litt for polske undergrunnsmedier, ikke akkurat noen pengemaskin. Fra 1985 til 1988 studerte hun litteratur og historie i Stockholm og Oxford, tok doktorgraden, og i 1988–1990 var hun frilansskribent og journalist i Irland. Men også der drev hun kulturstudier på et slikt nivå at hun fikk det irske utenriksdepartementets pris for en studie. Her skjedde noe som bare kan hende en polakk som er havnet i Irland. I 1993 vant hun en litterær konkurranse og ble kåret til årets beste irske debutant. Boken het til og med Fabler fra den irske intelligentsia, damen fra Krakow hadde altså fått noe mer ut av sine kulturstudier på den regnvåte, grønne øya, enn en skarve pris. Siden forfatterens navn var Nina Fitzpatrick, lød det jo irsk nok, alt sammen. Etternavnet var ikke noe psevdonym, ikke egentlig, i hvert fall: Det hadde en god del å gjøre med hennes irske ektemann Patrick, som hun hadde truffet i Østerrike. Men da hun fikk debutantprisen og skulle intervjues, lot det seg ikke skjule at kanskje den mest irske av alle priser hadde gått til en forbanna polakk. Attpåtil hadde denne utlendingen, som skrev så muskuløs prosa at det måtte være en mann som var feig nok til å skjule seg i skjørtene på et kvinnelig psevdonym, utlevert irene slik at de kjente seg igjen. Slikt gikk ikke. Ikke i et land hvor nasjonalstoltheten er så solid at hverken James Joyce, Samuel Beckett, Oscar Wilde eller George Bernard Shaw kunne unngå eksilet. Så pristildelingen ble annullert – men hun fikk en annen i stedet, fra det samme fondet. – Komisk, absurd og ubehagelig. I grunnen veldig polsk, sa hun i et intervju i Dagbladet i juni 1998. I grunnen var det likeså mye veldig irsk. Men dette sitatet er ett av 9

svært få beviser på at Nina Witoszek faktisk har diplomatiske evner. Hun skal ikke beskyldes for å slite på dem i utrengsmål, da. Ellers har hun studert og undervist i tre år i Firenze (1997–2000), hun har forelest i kulturhistorie og semiotikk ved universitetet i Galway, Irland (2001–2002) og i 2005, samme år som hun fikk Fritt Ords pris i Norge, var hun gjesteprofessor ved Vitenskapsakademiet i Warszawa. Det har sitt vakre hovedkvarter like bak statuen av Kopernikus – som en påminnelse om at polakkene har tilstrekkelig intellektuell bredde til å klare seg ikke bare i Illinois, Oxford, Cambridge, Uppsala, Irland, Stanford i USA (hun har vært gjesteprofessor der òg), men til og med i Oslo. Så kom hun da også på listen da Dagbladet i 2005 markerte 100årsdagen for unionsoppløsningen ved å kåre landets ti fremste intellektuelle. Det er noe altetende over den spinkle skikkelsen, tydeligere når man ser hennes liste over forskningsinteresse enn når man ser personen: Sammenlignende kulturhistorie, interdisiplinær forskning i natur og kultur, den nordiske modellen, studier av totalitære systemer, semiotikk, kulturell innovasjon for en bærekraftig fremtid. Hun skulle vel så vidt klare å få tiden til å gå de neste ti årene også. * På sett og vis fikk vi henne i gave en fjerde gang. 8. september 2010 fikk Nina Witoszek livstruende forbrenningsskader i sitt hjem da en gassovn eksploderte. Hun forteller historien om rekonvalesensen best selv. Artikkelen Pasienthelvete (Aftenposten 23.8. 2012) er gjengitt i denne samlingen. Det er ingen grunn til å betvile at branntraumesenteret på Haukeland sykehus reddet livet hennes; så pass skjønte hun også selv da hun omsider våknet i november, to måneder og fem operasjoner senere. Men for dem som overlever så omfattende brannskader (40–49 prosent av hudoverflaten i hennes tilfelle), er det da det begynner. Det er særlig én episode som er ekte norsk, og som må være en ekstra 10

sterk tvisynsappell til en person som driver sammenlignende kulturstudier: I samarbeid med sin norske ektemann, Atle Midttun, fant hun frem til et sykehus i Frankrike hvor ekspertene har utviklet avanserte metoder for smertelindring kombinert med reparasjonsarbeid og opptrening når det livstruende stadiet er tilbakelagt. Hun nevnte dette for en av de norske legene, som svarte at det er ingen dokumentert effekt av slik behandling. Jo, svarte professor Witoszek, de franske spesialistene har dokumentert det og skrevet en rapport om det. Jeg anbefaler den. – Jeg leser ikke fransk, sa den norske legen. Og det var det. Men for en som har opplevd noe av det samme, er det grunn til å spørre om det kanskje ikke var det, allikevel. 2011 utgjør et svart, forbrent hull i Nina Witoszeks CV og fortegnelse over artikler. Hun var tilbake igjen i 2012. Hvis man har syslet litt med studier av, og i tillegg hatt personlige opplevelser av disiplinær karakter fra, autoritære og totalitære systemer, blir man lett enda mer frittalende av seg etter slike opplevelser. Man behøver ikke engang være en forbanna polakk for å utvikle seg i den retningen. * Professor Witoszek betegner seg selv som en dårlig feminist og en enda dårligere katolikk, men hennes utvalg av kvinnelige genier som forbilder er alt annet enn dårlig. I 2010 lot hun seg presse av VG til å nominere ti slike kvinner. VG er ikke den formidlingskanal norske akademikere flest har blant sine ti på topp. Men det en sentraleuropeer vet, både etter å ha opplevd sensurens virkninger på kroppen, og etter å ha fått formidlingens betydning inn med den akademiske morsmelken, er at det gjelder å nå folk. Det er blant annet derfor at vi får henne, ja nettopp, i alle kanaler. Så innleder hun sin ti-kvinnersliste med dronning Kristina av Sverige, Renée Descartes’ vertinne i et 1600-tallskaldt Stockholm, og avslutter med sin egen mor, Alodia Witoszek. Dronning Kristinas gjestfrihet kom 11

enda en stor europeisk intellektuell til nytte: Den böhmiske filosofen og pedagogen Jan Amos Komenský, bedre kjent hos oss som Comenius, var politisk flyktning i Stockholm etter 30-årskrigen. Hans pedagogiske ideer preger stadig undervisningsopplegget i mange sentraleuropeiske land, og de er synlige i mange av den tsjekkiske opposisjonelle dikteren og menneskerettighetsforkjemperen Václav Havels taler og skrifter – ikke minst etter at han ble republikkens president ved årsskiftet 1989–1990. Det er lange linjer i Sentral-Europas åndsliv, og de er brysomme for dem som mener at dette er foreldet tankegods – enten de var marxistiske makthavere eller norske tenkere. Og så er det den ting med dronning Kristina at hun forlot alt i sitt opprinnelige hjemland og fant et nytt. Mildt sagt er Nina Witoszeks halve snes med feminine forbilder en eklektisk gjeng: På femte plass bryster Hollywood-stjernen Mae West seg – en svært sjelden gjest på intellektuelle kvinners rankingliste. Blant de øvrige er (mer forutsigbart) Madame Ewa Sklodowska Curie, den polsk-franske nobelprisvinneren, den russiske lyrikeren Anna Akhmatova, og de to nære amerikanske venninnene Mary McCarthy og Hannah Ahrendt, som var tyskfødt. Med ett unntak er Nina Witoszeks feminisme også uforutsigbar, og få steder mer konsist uttrykt enn i hennes top ten i VG. Det ekstraordinært fascinerende unntaket er hennes helt forutsigbare angrep på Christian Ringnes’ planer om en skulpturpark til Kvinnens pris i Ekebergskogen. (VG, 13. januar 2013). Her kjører hun to repriser langs nedtråkkede stier: 1) Vurderingene av Vigelandsanlegget i boken om Naturmytologiene 15 år tidligere («… kaskaden av fletter og peniser som trosser tyngdeloven»). 2) En kommunistisk-konservativ argumentasjon – sant nok i litt spenstigere form – som var i ferd med å smuldre opp i hennes hjemland omtrent da hun ble født: «Et kulturmiljø med over 10 000 år gamle steinalderfunn, som er av stor betydning i europeisk historie, blir overskygget av pupper og pikk. Private griller i hodet hos en veldig rik mann skal altså bestemme hva Oslo og Norge skal assosieres med?» Man kunne bruke hennes egen argumentasjon mot henne og stemple det som memenes grusomme hevn. Alle kommer vi et sted fra, og midt 12

oppe i all sin frodige og fruktbare kosmopolitanisme kommer Nina Witoszek stadig fra Polen. * Det burde ikke være uvant eller merkelig for oss, hennes adopterte landsmenn (eller gjerne omvendt, altså adopterende landsmenn), at Nina Witoszek er en skribent i eksil. Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Halldis Moren Vesaas, Sigrid Undset, var alle sterkt preget, og enda sterkere inspirert, av sine opphold i og sine kontakter til det store utland. Det gjorde dem ikke mindre norske, og slett ikke mindre fruktbare som intellektuelle. Hvis det er én ting Nina Witoszek ikke er blitt under sine opphold i Norge, Sverige, Italia, USA og Irland, er det mindre polsk. Polske rebeller har appellert til oss, om ikke alltid, og ikke fullt og helt, så likevel allerede da Henrik Wergeland og Ole Bull hyllet de nederlagsdømte polske opprørerne på 1800-tallet. Det er derfor vi, litt tafatt og halvt mislykket, forsøker å tøyle vår begeistring for henne ved å påpeke det hver gang hun går for langt. For når hun gjør det, har også det sin forklaring. Diskusjonen om invasjonen i Irak våren 2003 brakte igjen frem i lyset hvordan det ulike vesteuropeiske og sentraleuropeiske erfaringsgrunnlaget lager et skille. Polske, ungarske og tsjekkoslovakiske intellektuelle som Václav Havel og andre fant det riktig å gå inn i Irak for å avsette en så utrivelig diktator som Saddam Hussein. For vesteuropeerne var en militæraksjon et folkerettslig problem, og den ble det i enda høyere grad etter hvert som det ble klart at den amerikanske regjeringen hadde tatt et par innersvinger både med sine påstander og sitt bevismateriale. Selv har Nina Witoszek benektet at hun sluttet seg til president Bush. Men hun forfekter, med erfaringens og opprinnelsens styrke, at nettopp de som har levd under et diktatur, vet mer om behovet for å bli kvitt diktatorer enn avstandsbetrakterne gjør. Da har de også talerett, og de har en erfaringstyngde som skrivebordsfilosofene ikke har. Så er det mindre uenighet om et punkt hvor amerikanerne virkelig sviktet: De hadde i virkeligheten ikke tenkt på hva som burde gjøres etterpå. 13

Den diskusjonen er ikke avsluttet, og den kommer utvilsomt til å gi mer enn nok stoff for historikerne fremover. * Hun fikk praktisk talt ingen tilslutning etter terroraksjonen 22. juli 2011, da hun som en spontan førstereaksjon utbrøt at dette måtte føre til at statsministeren måtte gå av. VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, forfektet det samme synspunktet etter at Gjørv-rapporten forelå i 2012. For Witoszek var en avgang den naturlige følgen av å ta det øverste ansvar når et slikt anslag, og det store tapet av menneskeliv, var mulig. Hun har tilstrekkelig politisk teft til at hun avsto fra å gjenta synspunktet med den kompromissløse halsstarrighet som ville ha vært fanatikerens fremste kjennetegn. Kanskje innså hun også at et rop om riksrett ville bryte med det norske grunnsynet: Riksretten ville bli overlatt til folket i valg i 2013, altså to år etter katastrofen. Det er ikke overvettes mye mer enn den tiden en riksrettsprosess normalt tar i en demokratisk stat. Hva hun neppe fikk med seg som niåring i Polen (men hun har sikkert, som god importert norsking, lest seg opp på det også), var at regjeringsskiftet etter Kings Bay-krisen i 1963 ble fremstilt av Arbeiderpartiet på en bestemt og besluttsom måte: Opposisjonen var skamløs nok til å slå politisk mynt på en arbeidsulykke – med mange dødsofre, dessuten. Det er mer betegnende og typisk for norsk tankegang at Erna Solberg, statsminister etter valget i 2013, flere ganger i 2012 uttalte at de nødvendige sikkerhetstiltakene neppe ville blitt gjennomført under en annen regjering heller. (Kanskje er det også betegnende – men for hva? – at den statsråden i Stoltenbergs regjering som sterkest gikk inn for å stenge Grubbegata av sikkerhetshensyn, var den første som ble sendt ut av regjeringen, og det i god tid før tragedien: Heidi Grande Røys.) Tanken om riksrett og regjeringens avgang etter 22. juli rammes av den norskeste av alle doktriner, tante Sofie-doktrinens første ledd: «Det passer ikke her.» Annet ledd har Nina Witoszek også behandlet: «Hvis alle bare var 14

som oss, så ville alt bli bra.» Vi kommer til det. Men den største og hardeste anstøtsstenen, laget av heilnorsk granitt, er den at hun som polakk kjenner til noe som nordmenn vet lite om og helst vil være aningsløse om: Ondskapens natur, det onde, djevelen den skinnbarlige – også slik han åpenbarte seg 22. juli. Hvis forsøkene på å psykiatrisere ham bort og vekk var intellektuelt uformuende både i tenkning og ikke minst språkføring, var de ikke desto mindre oppriktige, og ble naturligvis rundhåndet honorert. Men første ledd, «det passer ikke her», først: Vi skal ikke så langt utenfor Norden før det er tradisjon og presedens for at den øverste ansvarlige politiker trer tilbake når en katastrofe skjer i hans eller hennes periode, «on his watch», som det heter i USA. Det var tankegangen bak den britiske utenriksminister Lord Carringtons avgang i 1982, da Argentina okkuperte Falklandsøyene. Statsminister Margaret Thatcher tryglet ham om å bli i regjeringen. Hun trengte ham, og hennes ansvar var minst like stort. Men han insisterte. Og om det er anakronistisk, fordi det skjedde etter 2011: I Latvia, høsten 2013, kunngjorde statsminister Valdis Dombrovskis straks at han ville tre tilbake som følge av at et supermarked i Riga kollapset, og 54 mennesker omkom. Hans direkte ansvar for det var minimalt, men som landets fremste politiske leder betraktet han det som stort nok. Slik tenker de i andre samfunn, og Latvia er ikke så langt fra Witoszeks Polen. Storbritannia er ikke så langt fra Witoszeks Irland. * Og her er vi, via lange og mange omveier, ved kjernepunktet i Nina Witoszeks bilde av Norge: Disse nordmennene er på en underlig måte annerledes. De har en annen natur, både i seg og rundt seg. Sin indre natur, og den de beveger seg i når de på liv og død og til stadighet skal på tur, har de et helt annet forhold til enn andre grupper. Hvordan fant hun ut av det? Ved at hun forfremmet oss til sitt sosiologiske observasjonsterreng. En byrdefull ære for oss og et krevende foretagende for en liten dame fra Krakow. 15

Hennes funn er oppsummert over 160 sider i boken Norske naturmytologier (Pax forlag 1998), med undertittelen Fra Edda til økofilosofi. På omslagssiden er det siste faktisk en overtittel. For meg er det mest interessante kapitlet om naturmytologiene ikke hennes respektløse innsikt i Askeladden som forbilde og nasjonalsymbol, han som ikke orker tanken på slit, men som både vinner prinsessen og det halve kongeriket og dessuten finner olje, alt sammen fullt ut fortjent. Heller ikke den lett fremmedgjorte og likevel dype beundringen for Nansens og Amundsens utferdstrang og PR-begavelse, hennes jublende ironi over 17. mai-toget og kongen over musikk-korpsene på, henholdsvis under, Slottsbalkongen, eller hennes blikk for en nasjonal særegenhet ingen har sett før henne: Det Norske Friluftsselvmordet. Endog Rebekka West og Johannes Rosmer hos Ibsen tar sitt liv i friluft. Det mest interessante er de 14 sidene hennes om Gustav Vigeland. Her setter hun øynene skarpt og refsende rett i kunstneren, men enda mer i oss. Hun skaper en nagende uro, et brysomt, murrende ubehag. Gjestfriheten vår har det kanskje ikke lett med slikt, men vi lyt tåle så pass. Vigeland hadde hell til å dø i 1943, så bortsett fra en viss kritikk som ble rettet mot ham og den underliggende filosofien i Vigelandsanlegget sommeren 1945, har han sluppet billig helt til Witoszek spisser pennen over 50 år senere. Uten omsvøp gjennomgår hun Vigelands lefling med nasjonalsosialismen og nevner hans ønske «om å åpne atelieret sitt for de disiplinerte tyske soldatene». Hun betoner Vigelandsparkfigurenes likhet med sovjetisk mastodontkunst: «… Vigelands nakne statuer (minner) mest om de lårsvære, massive murerne som er så typiske for sovjetisk stakhanovistisk antropologi.» Og den størst tenkelige forskjell fra de vilkår diktaturlandenes kunstnere ellers arbeidet under, kjenner hun altfor godt: Det var ingen som presset Vigeland til å skape slike skikkelser. Selv betraktet han det han gjorde, som helt upolitisk; i et brev til det nazistiske Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet i 1941 skrev han: «Siden jeg ble voksen har mit arbeid vært av en så helt almenmenneskelig karakter at det har utelukket alle politiske elementer.» Vel, så har hun kanskje ikke sett hans Kristus på korset, høyt, høyt 16

over alteret i Nidarosdomen. Hans spinkle, gripende krusifiks er like annerledes, målt mot resten av hans verk, som Norge og de hurraropende fjellene er annerledes enn de fleste andre land. Bokens hovedtema er ikke Askeladden og Nansen, ikke de bratte fjell og den frie, terapeutiske natur. Den handler om våre norske memer, det vil si de mentalitetsegenskaper som utgjør og preger vårt spesielt norske historiske arvegods, og som vi fører videre fra generasjon til generasjon uten å være klar over dem – like lite som vi aner hvordan vårt spesifikke DNA ser ut, eller hvordan det vil slå ut hos våre etterkommere. Slik har vi også, slik hun ser det, lukket øynene for hva Vigelandsparken betyr, «for inspirasjonen bak den, og hensikten. Vigelandsparken er i dag et latent, ikke et aktivt mem: (…) Den husker hva nasjonen har glemt, strøket fra hukommelsen. (…) Ved slutten av det 20. århundret er Vigelands atleter en harmløs urhorde i lystig lek blant bjørketrærne. Men de peker uavvendelig mot en potensiell, skummel versjon av det norske samfunn – en versjon som ikke er blitt virkeliggjort. Hittil.» Nina Witoszek er kritisk uten omsvøp når hun vurderer Norges innsats som meglerstat og hjelper og bidragsyter i utlandet. Det drives forskning bare på lissom når nordmenn skal vurdere resultatene av de milliarder som brukes på uhjelp. Rapporter om korrupsjon, sløseri og feilinvesteringer kommer i en stri strøm og resulterer knapt nok i et avisoppslag før de blir lagt i en skuff. Så kan den samme politikken fortsette med den samme overflod av pengebruk og den samme knapphet på resultater. Og hva er det som får en Erik Solheim til å tro at han er kvalifisert til å få utrettet noe som helst som megler på Sri Lanka? Det er tenkelig at ingen andre hadde klart det heller. Men det er også tenkelig at å stille spørsmålet er å besvare det. Eller som hun sier det i en av artiklene i denne boken: «Nordmenn som preker om krig og fred, er litt som katolske prester som forkynner om ekteskap og sex.» Som akademiker kan man si sånt uten å risikere noe. Slik bør det også være. På 1970-tallet kostet et lignende utsagn et amerikansk regjeringsmedlem jobben, da han kritiserte Pavens syn på familieplanlegging: «He no playa ze game, he no maka ze rules.» 17

Men hovedproblemet var naturligvis at han sa det med mafiaitaliensk aksent. * Det er noe ekte polsk i blandingen av Nina Witoszeks eget radikale, opprørske og kritiske sinnelag, og hennes uforsonlige syn på den vesteuropeiske venstresiden som i 1983 var ute av stand til å begripe at folk kunne ønske å forlate Polen til fordel for det kapitalistiske og altfor høyreorienterte Europa. En av hennes polske forgjengere, litteraturkritikeren og skribenten Marcel Reich-Ranicky (1920–2013), fikk den samme kjølige mottagelsen da han kom til Vest-Tyskland i 1958 fra Warszawa. Han hadde hoppet av, og for en polsk jøde som var blitt jaget ut av Nazi-Tyskland i 1938 og bare så vidt hadde overlevd den tyske redselsokkupasjonen av Polen, var ikke Tyskland det mest naturlige tilfluktssted. Hvorfor i all verden foretrakk han Konrad Adenauers stokk konservative forbundsrepublikk fremfor den forholdsvis liberale og per definisjon fremskrittsvennlige folkerepublikken Polen? De var himmelfalne da han svarte at det var ganske enkelt: Han ville gjerne bo i et land som det ikke var straffbart å forlate. Det vil bli den vesteuropeiske venstresidens lite smigrende gravskrift at dens fremstående intellektuelle egentlig aldri skjønte noe så innlysende som det. De østeuropeiske intellektuelle ble alltid minnet om at det var slik det var. Nina Witoszek siterer George Orwell, kommunismens fremragende anatom i hennes forestilling: «Å leve under kommunismen er å få en støvel i ansiktet. Hver dag». Jeg opplevde denne formen for blindhet på nært hold i Tsjekkoslovakia i 1968. Det var i månedsskiftet mars–april, midt oppe i Praha-vårens gjennombrudd. Da kom den vesttyske radikale akademikeren Rudi Dutschke, «Røde Rudi», på besøk. Ikke for å sette seg inn i Dubceks synspunkter og program, men for å tale studentene ved det legendariske Karlsuniversitetet til rette. Han ba dem besinne seg og sette pris på det store privilegium som deres kolleger i Vest-Europa ikke hadde: De levde allerede under sosialismen og kunne arbeide for å forbedre den. Så langt var utviklingen ikke kommet lenger vest. 18

Det var patetisk, og han ble pepet ut. Han skjønte ikke hva han sto overfor. Som det sømmet seg, ble han aldri stilt til intellektuelt regnskap for sin dogmatikk. For mindre enn to uker senere, 11. april 1968, ga en tysk høyreterrorist ham en kule i hodet. Dutschke døde ikke på stedet, men skadene forkortet hans liv med mange år. Den siste tiden han fikk leve, var han drivkraften og navet i en liten krets av danske intellektuelle i Århus, en gruppe radikale med høy intelligens, enorme kunnskaper, mangelfull forståelse og manglende nysgjerrighet. Det er altså noen som mener at det enkleste er pistol, og følgelig finnes det verre ting enn å få en støvel i ansiktet. Men å leve med denne støvelen akkurat der i årevis og samtidig tvinges til å kalle en slik ordning frihet, som ovenikjøpet på kommando jevnlig skal hylles med faner, sanger, prosesjoner og flagg, har begrenset appell hvis man ikke kan betrakte den på svært lang avstand, eller øke avstanden ved å vende kikkerten den gale veien og gjerne sette den foran det blinde øyet. I dette tilfellet det venstre. Det er denne bakgrunnserfaringen som ligger under Nina Witoszeks vedvarende oppgjør med den intellektuelle salongradikalismen, enten den er å finne i det parisiske kafémiljøet, i den bergenske Holberg-prisens tildeling til franske intellektuelle som hverken kan tenke eller skrive begripelig og sammenhengende, eller i nordmannen Dag Solstads og sloveneren Slavoj Žižeks slentrende, henslengte og romantiske kokettering med despotiske kommunistiske herskere. Det er greiest, og også mest rettferdig, å la Nina Witoszek skrive denne boken selv. Hun har allerede skrevet den, og det er nok å ta av. Hennes oppgjør med de to sistnevnte analytikere har en naturlig plass i dette utvalget av artikler. Symptomatisk for hennes bredde, og for hennes evne til å bli akseptert, om enn litt motstrebende iblant, er det at de to er hentet fra henholdsvis Aftenposten og Klassekampen.