Norsk bunadleksikon av Bjørn Sverre Hol Haugen by Cappelen Damm AS

93135_0001-011_forvognbind1_q8_I_r4_forvogn bind 1 31/01/13 10.01 Page 3

bjørn sverre hol haugen (red)

NORSK BUNADLEKSIKON alle bunader og samiske folkedrakter

93135_0001-011_forvognbind1_q8_I_r3_forvogn bind 1 31/01/13 08.21 Page 4

Denne utgaven av Norsk bunadleksikon i ett bind, er innholdsmessig identisk med siste opplag av 3-bindsutgaven fra 2009. Formatet er litt forminsket. I tidsrommet fra første utgave utkom i 2006 til 2009 er det foretatt noen mindre tekstendringer og rettelser. © 2013 CAPPELEN DAMM AS © 2006 N.W. DAMM & SØN AS ISBN 978-82-02-40937-1 Første utgave, første opplag 2013. Bokdesign: Eva Karlsson Omslag for denne utgaven: Ingrid Skjæraasen Repro og bildebehandling: Capella Media AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2013 Boken er satt med Swift og Thesis The Sans. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

redaksjon Hovedredaktør og hovedforfatter : Bjørn Sverre Hol Haugen, kulturhistoriker Redaksjonsråd: Kari-Anne Pedersen, konservator NKF, Norsk Folkemuseum, Oslo Eli Nistov, tidl. daglig leder, Husfliden Hamar Mette Vårdal, tidl. Folkekulturforbundet, Vågå Gunn Jensberg, allsidig bunadfaglig bakgrunn, Troms Jon Fredrik Skauge, historiker med tekstilhistorisk kompetanse Medforfattere (signerte artikler): Linda Stewart, Mette Vårdal, Kari-Anne Pedersen, Eli Nistov, Thea Glimsdal Temte, Aline Mikkelsen, Laila Wilks, Torbjørg Inga, Mildrid Pedersen, Kjellaug Isaksen, Gry Fors, Inga H. Hætta, Solveig Tangerås, Solveig Johannesen, Ellinor Guttorm Utsi, Elin Magga, Jane Juso, Bodil Dago, Silje Muotka, Gunvor Guttorm, Bodil Haug, Jon Fredrik Skauge, Inger-Lise Kolsrud, Hilde Nødtvedt, Reidun Mellem Alle usignerte artikler er skrevet av Bjørn Sverre Hol Haugen Fagkonsulenter: Leif Pareli, Kirsten Røvig Håberg, Ingunn Grimstad Klepp, Gunvor Rognså, Jon Fredrik Skauge, Kari-Anne Pedersen, Målfrid Grimstvedt, Marit Myrvoll Forlagsredaksjon og prosjektledelse: Halvard Vik Billedredaksjon: Bjørn Sverre Hol Haugen og Halvard Vik Tekstbearbeiding: Solveig Gundersen og Ragna Marie Qvam Korrektur: Dag Gundersen Fotografer: Se det enkelte bilde, og en liste bakerst Førsteutgaven i 3 bind fra 2006 ble støttet av Norsk kulturråd.

93135_0001-011_forvognbind1_q8_I_r1_forvogn bind 1 06/01/13 19.19 Page 5

innhold Forord .................................................................................................................................................................................................................... 10 Norsk bunadleksikon i ett bind – en oversikt ............................................ 11 Innledning .............................................................................................................................................................................................. 12 Slik bruker du denne boka .......................................................................................................................... 18 Norsk institutt for bunad og folkedrakt .................................................................. 20 Norsk bunadhistorie .................................................................................................................................................... 26 Barnebunad .......................................................................................................................................................................................... 82 Draktsmykker .................................................................................................................................................................................. 96 Fottøy til folkedrakt og bunad ...................................................................................................... 126 Materialbruk i norske bunader .................................................................................................. 138 Skikk og bruk i bunad .......................................................................................................................................... 160 østfold Mannsbunad fra Østfold .............................................................................................................................. 174 Kvinnebunad fra Østfold 1 ...................................................................................................................... 178 Kvinnebunad fra Østfold 2 ...................................................................................................................... 180 Løkendrakt ........................................................................................................................................................................................ 181 Løkendrakt ........................................................................................................................................................................................ 182 Hvalerdrakt ...................................................................................................................................................................................... 182 Fredrikstaddrakt ................................................................................................................................................................ 183 Mossedrakt ........................................................................................................................................................................................ 183 Kvinnebunad fra Mysen og Eidsberg ............................................................................ 184 Mannsbunad fra Mysen og Eidsberg ............................................................................ 184 Hobøldrakt ........................................................................................................................................................................................ 185 Festdrakt til Østfoldrosen .......................................................................................................................... 185 oslo og akershus Kvinnebunader fra Romerike .......................................................................................................... 188 Mannsbunad fra Romerike .................................................................................................................... 196 Kvinne- og mannsbunad fra Hurdal .............................................................................. 198 Kvinne- og mannsbunad fra Eidsvoll .......................................................................... 199 Romerike jubileumsdrakt ........................................................................................................................ 200 Lillestrømdrakt for kvinner og menn ........................................................................ 200 Mannsbunad fra Follo .......................................................................................................................................... 201 Kvinnebunad fra Follo ........................................................................................................................................ 203 Mannsbunad fra Bærum .............................................................................................................................. 205 Kvinnebunad fra Bærum .............................................................................................................................. 208 Kvinnebunad fra Asker ...................................................................................................................................... 210 Mannsbunad fra Asker ...................................................................................................................................... 213 Akerdrakt for kvinner .......................................................................................................................................... 214 Akerdrakt for menn .................................................................................................................................................. 216 Bydrakten fra Oslo ........................................................................................................................................................ 218 Oslodrakt fra Steen & Strøm ................................................................................................................ 219 Jubileumsdrakt fra Oslo ................................................................................................................................ 220 Kvinnebunad fra Sørkedalen ............................................................................................................ 221 Mannsbunad fra Sørkedalen ............................................................................................................ 221 hedmark Mannsbunad fra Hedemarken ...................................................................................................... 224 Rekonstruert kvinnebunad fra Hedemarken ........................................ 228 Kvinnebunader fra Hedemarken .......................................................................................... 232

Kvinnebunad fra Vallset ................................................................................................................................ 235 Rekonstruert mannsbunad fra Østerdalen ................................................ 236 Mannsbunad fra Østerdalen .............................................................................................................. 240 Kvinnebunad fra Sør-Østerdal ........................................................................................................ 242 Kvinnebunad fra Nord-Østerdal ................................................................................................ 246 Kvinnebunad fra Kvikne ................................................................................................................................ 250 Kvinnebunad fra Kvikne ................................................................................................................................ 252 Kvinnebunad fra Folldal – Dalåsstakk ...................................................................... 253 Kvinnebunad fra Folldal ................................................................................................................................ 255 Festbunad for Østerdalen Lødrup-bunaden .............................................. 256 Festbunad for Østerdalen – Maria Aaen-bunaden .................... 258 Kvinnebunad fra Alvdal .................................................................................................................................. 259 Kvinnebunad fra Trysil .................................................................................................................................... 260 Kvinnebunader fra Østerdalen som ikke er i produksjon .................................................................................................................. 261 Kvinnebunad fra Solør og Odal .................................................................................................. 263 Mannsbunad fra Solør og Odal .................................................................................................... 265 Kvinne- og mannsbunad fra Finnskogen .......................................................... 266 Kvinnebunad fra Solør-Odal; Den broderte ................................................ 269 Lundebydrakt ............................................................................................................................................................................ 271 Vålerdrakt for kvinne og mann .................................................................................................. 272 Brattfossdrakt ............................................................................................................................................................................ 273 Lunderseterdrakt .............................................................................................................................................................. 273 oppland Livkjoler fra Gudbrandsdalen ........................................................................................................ 276 Rutastakk fra Lesja ........................................................................................................................................................ 282 Rekonstruert mannsbunad fra Gudbrandsdalen 1700-tallstype ...................................................................................... 284 Rekonstruerte kvinnebunader fra Gudbrandsdalen 1700-tallsbunader .................................................................... 287 Grafferbunad .............................................................................................................................................................................. 292 Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen .................................................................................. 294 Mannsbunader fra Gudbrandsdalen .......................................................................... 296 Gudbrandsdalens festbunad .............................................................................................................. 299 Gausdalsbunad ...................................................................................................................................................................... 302 Dovrebunad .................................................................................................................................................................................... 303 Jordebunad ...................................................................................................................................................................................... 304 Lillehammerbunad .................................................................................................................................................... 305 Bunader fra Gudbrandsdalen som ikke er i produksjon ............................................................................................................................................................ 306 Rekonstruert kvinnebunad fra Hadeland ...................................................... 308 Rekonstruert mannsbunad fra Hadeland ...................................................... 313 Mannsbunad fra Hadeland .................................................................................................................... 315 Totendrakt for kvinner ...................................................................................................................................... 316 Totendrakt for menn .............................................................................................................................................. 316 Vest-Oppland-bunaden ...................................................................................................................................... 318 Landingsdrakt .......................................................................................................................................................................... 319 Rekonstruert kvinnebunad fra Valdres – Bringedukdrakt .......................................................................................................................................................... 320 Mannsbunad fra Valdres med steglatrøye ...................................................... 326

93135_0001-011_forvognbind1_q8_I_r2_forvogn bind 1 29/01/13 13.47 Page 6

Mannsbunad fra Valdres med blåtrøye .................................................................. 329 Mannsbunad fra Valdres med svart trøye ........................................................ 332 Kvinnebunad fra Valdres – Rutastakk ...................................................................... 334 Kvinnebunad fra Sør-Valdres ............................................................................................................ 338 Mannsbunad fra Sør-Valdres .............................................................................................................. 340 Etnedalskjolen ........................................................................................................................................................................ 342 Kvinnebunad fra Valdres – den «gamle» valdresbunaden .......................................................................................... 343 Kvinnebunad fra Valdres – den «nye» valdresbunaden ...................................................................................................... 345 buskerud Kvinnebunad fra Nedre Numedal – Flesberg .......................................... 348 Mannsbunad fra Numedal med gråtrøye ........................................................ 352 Mannsbunad fra Nedre Numedal med rundtrøye ................ 355 Mannsbunad fra Øvre Numedal med korttrøye ............................ 357 Rekonstruerte kvinnebunader fra Numedal .......................................... 358 Rekonstruert kvinnebunad fra Flesberg – «Gammel flesbergdrakt» ............................................................................................................ 364 Kvinnebunad fra Øvre Numedal – «Skjælestakken» .................................................................................................................................................. 366 Kvinnebunad fra Rollag .................................................................................................................................. 369 Kvinnebunad fra Numedal – Numedalsbunad ................................................................................................................................................ 371 Kvinnebunad fra Sigdal, Eggedal og Krødsherad .............................................................................................................................................................................. 372 Kvinnebunad fra Sigdal-Eggedal ............................................................................................ 376 Mannsbunad fra Sigdal-Eggedal .............................................................................................. 378 Mannsbunad fra Sigdal, Eggedal og Krødsherad .............................................................................................................................................................................. 380 Kvinnebunad fra Øvre Hallingdal ........................................................................................ 382 Mannsbunad fra Hallingdal ................................................................................................................ 390 Rekonstruert mannsbunad fra Øvre Hallingdal .......................... 392 Rekonstruert kvinnebunad fra Øvre Hallingdal .......................... 394 Mannsbunad fra Hallingdal, med steglatrøye .................................... 398 Kvinnebunad fra Nes, Gol og Hemsedal .............................................................. 400 Kvinnebunad fra Flå ................................................................................................................................................ 406 Mannsbunad fra Hallingdal, med lang trøye ........................................ 410 Mannsbunad fra Ringerike .................................................................................................................... 412 Kvinnebunad fra Ringerike – Ringeriksdrakt ...................................... 414 Kvinnebunad fra Ringerike .................................................................................................................. 416 Kvinnebunad fra Nedre Buskerud ...................................................................................... 417 Kvinnebunad fra Ådal .......................................................................................................................................... 418 Kvinnebunad fra Hønefoss ...................................................................................................................... 419 150-årsdrakten for Hønefoss .............................................................................................................. 420 Kongsbergdrakt .................................................................................................................................................................... 420 Modumdrakt, kvinne og mann .................................................................................................. 421 Kvinnebunad fra Lier .............................................................................................................................................. 422 Mannsbunad fra Lier .............................................................................................................................................. 423 Røykendrakt for kvinner og menn .................................................................................... 424

Kvinnebunad fra Hurum ............................................................................................................................ 424 Eikerdrakt for kvinner og menn .............................................................................................. 425 Mariskodrakt for kvinner og menn .................................................................................. 425 vestfold Mannsbunad fra Vestfold med rød trøye .......................................................... 428 Mannsbunad fra Vestfold med blå trøye ............................................................ 430 Kvinnebunader fra Vestfold .................................................................................................................. 432 Kvinnebunad Vestfold, 1956-modell ............................................................................ 436 Kvinnebunad fra Vestfold, 1932-modell .............................................................. 438 Segerbrandt-bunaden .......................................................................................................................................... 439 Vestfoldstakken, kvinne- og mannsdrakt ........................................................ 439 Fylkesdrakten ............................................................................................................................................................................ 439 telemark Stakk og liv fra Øst-Telemark ............................................................................................................ 442 Beltestakk fra Midt-Telemark .......................................................................................................... 444 Mannsbunad fra Øst-Telemark med gråtrøye ...................................... 453 Rekonstruert rødtrøyebunad fra Øst-Telemark .............................. 455 Kvinnebunad fra Øst-Telemark med rødtrøye .................................... 458 Kvinnebunad fra Øst-Telemark med rødtrøye .................................... 462 Kvinnebunad fra Tinn, med omslagsliv .............................................................. 466 Rekonstruert kvinnebunad fra Tinn – «Skjælestakken» .................................................................................................................................................. 470 Mannsbunad fra Tinn .......................................................................................................................................... 474 Mannsbunad fra Vest-Telemark med rundtrøye ............................ 476 Kvinnebunad fra Vest-Telemark med fløyelsliv .............................. 478 Rekonstruert kvinnebunad fra Vest-Telemark med bringeduk ............................................................................................................................................................ 481 Mannsbunad fra Vest-Telemark med gråtrøye ...................................................................................................................................................................... 484 Kvinnebunad fra Vest-Telemark ................................................................................................ 486 Kvinnebunad fra Vest-Telemark ................................................................................................ 489 Mannsbunad fra Vest-Telemark ................................................................................................ 492 Kvinnebunad fra Lunde .................................................................................................................................. 494 Kvinnebunad fra Drangedal ................................................................................................................ 496 agder Kvinne- og mannsbunad fra Setesdal .......................................................................... 500 Kvinnebunad fra Åmli ........................................................................................................................................ 508 Mannsbunad fra Åmli med grå trøye .......................................................................... 512 Mannsbunad fra Åmli .......................................................................................................................................... 514 Kvinnebunad fra Iveland .............................................................................................................................. 515 Mannsbunad fra Iveland .............................................................................................................................. 518 Kvinnebunad fra Vest-Agder .............................................................................................................. 519 Mannsbunad fra Vest-Agder ................................................................................................................ 523 Kvinnebunad fra Sirdal .................................................................................................................................... 524 Mannsbunad fra Sirdal .................................................................................................................................... 526 Agderdrakt ........................................................................................................................................................................................ 527

93135_0001-011_forvognbind1_q8_I_r1_forvogn bind 1 05/01/13 13.28 Page 7

rogaland Rekonstruert mannsbunad fra Rogaland ........................................................ 530 Mannsbunad fra Rogaland ...................................................................................................................... 533 Kvinnebunader fra Rogaland .......................................................................................................... 535 Kvinnebunad fra Jæren, Karen .................................................................................................... 539 Mannsbunad fra Jæren, Knud ........................................................................................................ 539 Kvinnebunad fra Jæren, Veslemøy .................................................................................... 540 Mannsbunad fra Jæren, Aadne .................................................................................................... 540 Kvinnebunad fra Karmøy .......................................................................................................................... 541 Mannsbunad fra Karmøy ............................................................................................................................ 541 Kvinne- og mannsbunad fra Stavanger – Liljedrakt .............................................................................................................................................................................. 542 Annedrakt ............................................................................................................................................................................................ 542 Kvinnebunad fra Lund ........................................................................................................................................ 543 Kvinnebunad fra Haugesund .......................................................................................................... 543 Kvinnebunad fra Sandnes, Leirfivel .............................................................................. 544 Åsestakken .......................................................................................................................................................................................... 544 Egersunddrakta Eli ...................................................................................................................................................... 545 Kvinnebunad fra Egersund .................................................................................................................... 545 hordaland Kvinnebunad fra Kvinnherad .......................................................................................................... 548 Mannsbunad fra Kvinnherad .......................................................................................................... 551 Kvinnebunad fra Tysnes ................................................................................................................................ 552 Mannsbunad fra Tysnes .................................................................................................................................. 556 Kvinnebunad fra Stord og Bømlo .......................................................................................... 558 Mannsbunad fra Stord og Bømlo ............................................................................................ 561 Kvinnebunad fra Fitjar ...................................................................................................................................... 562 Stasklede fra Fitjar, kvinne og mann .......................................................................... 565 Kvinnebunad fra Etne .......................................................................................................................................... 566 Kvinnebunad fra Fana ........................................................................................................................................ 568 Mannsbunad fra Fana .......................................................................................................................................... 574 Kvinnebunad fra Fusa .......................................................................................................................................... 578 Mannsbunad fra Fusa ............................................................................................................................................ 584 Rekonstruert kvinnebunad fra Os ...................................................................................... 586 Kvinnebunad fra Os .................................................................................................................................................. 590 Mannsbunad fra Os .................................................................................................................................................... 592 Kvinnebunad fra Samnanger .......................................................................................................... 593 Mannsbunad fra Samnanger ............................................................................................................ 595 Kvinnebunad fra Austevoll .................................................................................................................... 597 Mannsbunad fra Austevoll ...................................................................................................................... 600 Kvinnebunad fra Sotra ...................................................................................................................................... 603 Mannsbunad fra Sotra ........................................................................................................................................ 604 Kvinnebunad fra Laksevåg ...................................................................................................................... 606 Kvinnebunad fra Askøy .................................................................................................................................... 607 Mannsbunad fra Askøy .................................................................................................................................... 609 Kvinnebunad fra Bergen .............................................................................................................................. 610 Bjørgvindrakt, kvinne og mann ................................................................................................ 611 Rekonstruert kvinnebunad fra Ytre Nordhordland .......................................................................................................................................... 613

Kvinnebunad fra Ytre Nordhordland .......................................................................... 616 Kvinnebunad fra Indre Nordhordland .................................................................... 619 Rekonstruert kvinnebunad fra Masfjorden .............................................. 622 Kvinnebunad fra Masfjorden ............................................................................................................ 626 Mannsbunader fra Nordhordland ...................................................................................... 628 Kvinnebunader fra Hardanger .................................................................................................... 630 Mannsbunader fra Hardanger ...................................................................................................... 641 Kvinnebunad fra Røldal .................................................................................................................................. 646 Mannsbunad fra Røldal .................................................................................................................................. 649 Kvinnebunad fra Voss .......................................................................................................................................... 650 Mannsbunad fra Voss ............................................................................................................................................ 655 Rekonstruert mannsbunad fra Voss .............................................................................. 656 sogn og fjordane Rekonstruert kvinnebunad fra indre og midtre Sogn .......................................................................................................................................................................... 662 Rekonstruert mannsbunad fra Sogn ............................................................................ 667 Mannsbunad fra Sogn .......................................................................................................................................... 670 Kvinnebunad fra indre Sogn .............................................................................................................. 671 Kvinnebunad fra Brekke ................................................................................................................................ 673 Mannsbunad fra Brekke ................................................................................................................................ 675 Rekonstruert kvinnebunad fra Sunnfjord .................................................... 676 Rekonstruerte mannsbunader fra Sunnfjord ...................................... 682 Mannsbunad fra Sunnfjord, Heimens variant .................................. 687 Kvinnebunad fra Sunnfjord ................................................................................................................ 689 Kvinnebunad fra Nordfjord .................................................................................................................. 692 Mannsbunad fra Nordfjord .................................................................................................................. 696 møre og romsdal Rekonstruert kvinnebunad fra Sunnmøre .................................................. 700 Rekonstruert mannsbunad fra Sunnmøre .................................................. 704 Mannsbunad fra Sunnmøre ................................................................................................................ 706 Kvinnebunader fra Sunnmøre ...................................................................................................... 708 Kvinnebunad fra Ørsta ...................................................................................................................................... 715 Rekonstruert kvinnebunad fra Romsdal .......................................................... 716 Rekonstruert mannsbunad fra Romsdal .......................................................... 720 Rutastakk fra Romsdal ...................................................................................................................................... 723 Kvinnebunader fra Romsdal .............................................................................................................. 726 Mannsbunad fra Romsdal ........................................................................................................................ 733 Kvinnebunader fra Nordmøre ...................................................................................................... 735 Rekonstruert mannsbunad fra Nordmøre .................................................... 741 Mannsbunad fra Nordmøre .................................................................................................................. 745 Kvinnebunad fra Aure og Hemne .......................................................................................... 747 sør-trøndelag Kvinne- og mannsbunad fra Røros .................................................................................... 752 Bergstadbunad ........................................................................................................................................................................ 759 Kvinnebunad fra Haltdalen .................................................................................................................. 760 Mannsbunad fra Haltdalen .................................................................................................................. 763 Kvinnebunad fra Ålen .......................................................................................................................................... 764

93135_0001-011_forvognbind1_q8_I_r1_forvogn bind 1 05/01/13 13.29 Page 8

Mannsbunad fra Sør-Trøndelag, med røtter i Ålen ...................................................................................................................................................... 767 Kvinnebunad fra Tydal ...................................................................................................................................... 768 Kvinnebunad fra Selbu ...................................................................................................................................... 770 Kvinnebunad fra Oppdal .............................................................................................................................. 772 Mannsbunad fra Oppdal .............................................................................................................................. 774 Kvinnebunad fra Orkdal ................................................................................................................................ 776 Mannsbunad fra Orkdal ................................................................................................................................ 781 Mannsbunad fra Meldal og Rennebu .......................................................................... 782 Kvinnebunad fra Meldal ................................................................................................................................ 784 Kvinnebunad fra Rennebu ...................................................................................................................... 786 Orkdalsdrakt ................................................................................................................................................................................ 789 Borgerbunad fra Trøndelag .................................................................................................................. 790 Kvinnebunad fra Fosen .................................................................................................................................... 792 Kvinnebunad fra Trøndelag, Trønderbunaden .............................. 794 Mannsbunad fra Gauldalen ................................................................................................................ 798 Hitradrakt for kvinner og menn .............................................................................................. 800 Lensvikdrakt .................................................................................................................................................................................. 802 Trondhjemsdrakt ............................................................................................................................................................ 802 Nidarosdrakt ................................................................................................................................................................................ 803 Trønderstakken, rose og orkidé kvinnedrakt, festdrakt for menn .............................................................................................................................................. 803 nord-trøndelag Rekonstruert kvinnebunad fra Nord-Trøndelag .......................... 806 Rekonstruerte mannsbunader fra Nord-Trøndelag ............ 811 Kvinnebunad fra Nord-Trøndelag ........................................................................................ 815 Mannsbunad fra Nord-Trøndelag ........................................................................................ 818 Kvinnebunad fra Namdalen ................................................................................................................ 819 Mannsbunad fra Namdalen ................................................................................................................ 821 Mosvikdrakt for kvinner og menn ...................................................................................... 822 Overhalladrakt ........................................................................................................................................................................ 822 Leksvikdrakt .................................................................................................................................................................................. 823 nordland Mannsbunad fra Nordland og Troms ........................................................................ 826 Kvinnebunad fra Nordland – Nordlandsbunaden .................. 828 Kvinnebunad fra Hamarøy .................................................................................................................... 830 Mannsbunad fra Hamarøy ...................................................................................................................... 832 Kvinnebunad fra Lofoten ............................................................................................................................ 833 Kvinnebunad fra Ofoten ................................................................................................................................ 834 Vegadrakt .............................................................................................................................................................................................. 835 troms Kvinnebunad fra Troms .................................................................................................................................. 838 Nordreisa bygdedrakt for kvinner og menn ............................................ 841 Kvinnebunad fra Bardu og Målselv .................................................................................. 843 Mannsbunad fra Bardu og Målselv .................................................................................... 844 Festdrakt fra Lyngen ................................................................................................................................................ 845 Kvinnebunad fra Balsfjord ...................................................................................................................... 846 Tromsø festdrakt ................................................................................................................................................................ 847

Troms festdrakt .................................................................................................................................................................... 847 Kvinnebunad fra Kvænangen .......................................................................................................... 848 Kvinnebunad fra Kåfjord ............................................................................................................................ 848 Lenvikdrakt ...................................................................................................................................................................................... 849 Malangdrakt .................................................................................................................................................................................. 849 Senjadrakt .......................................................................................................................................................................................... 850 Kvinnebunad fra Skjervøy ........................................................................................................................ 850 Helgøy festdrakt .................................................................................................................................................................. 851 Kvinnebunad fra Karlsøy .............................................................................................................................. 851 finnmark Kvinnebunad fra Finnmark .................................................................................................................. 853 Mannsbunad fra Finnmark .................................................................................................................. 854 Vardødrakt .......................................................................................................................................................................................... 855 Finnmark festdrakt .................................................................................................................................................... 855 andre bunader og festdrakter Kvinne- og mannsbunad fra Svalbard ........................................................................ 858 2000-årsdrakten for kvinner og menn .................................................................... 859 Bergrosa .................................................................................................................................................................................................... 859 Anja og Trym festdrakt .................................................................................................................................... 860 Kvinnebunaden Benedicte ...................................................................................................................... 861 Bydrakten og Bydress ............................................................................................................................................ 862 Bjørgs festdrakt .................................................................................................................................................................... 862 Dronning Ragnhild-drakt .......................................................................................................................... 863 Frøya .................................................................................................................................................................................................................. 863 Festdrakt fra Spar Kjøp ...................................................................................................................................... 864 Festdrakten for kvinner og menn ........................................................................................ 864 Norsk Fjellbygdbunad for kvinner og menn .......................................... 865 Gyda Nasjonal Kvinne- og mannsbunad ............................................................ 866 Herregårdsbunaden .................................................................................................................................................. 867 Hlin ........................................................................................................................................................................................................................ 867 Husfruedrakten .................................................................................................................................................................... 868 Innlandsbunaden Grøde .............................................................................................................................. 868 Jugendstilinspirert drakt ............................................................................................................................ 869 Kulturdrakten .......................................................................................................................................................................... 869 Kystdrakt for kvinner og menn .................................................................................................. 870 Mari og Marius – festdrakt ...................................................................................................................... 871 Mølledrakt .......................................................................................................................................................................................... 871 Måkeskjersdrakt ................................................................................................................................................................ 872 Nordisk festdrakt for kvinner og menn ................................................................ 872 Nordkalottdrakt for kvinner og menn .................................................................... 873 Norgesdrakt .................................................................................................................................................................................... 873 Norsk festdrakt for kvinner og menn ........................................................................ 874 Norrønadrakt .............................................................................................................................................................................. 875 Norsk folkebunad ............................................................................................................................................................ 876 Polarbunad ........................................................................................................................................................................................ 876 Ragnhilds drøm .................................................................................................................................................................... 877 Rebekkadrakt .............................................................................................................................................................................. 878 Røsslyngdrakt ............................................................................................................................................................................ 878 Sagadrakt for kvinne og mann .................................................................................................... 879

93135_0001-011_forvognbind1_q8_I_r1_forvogn bind 1 05/01/13 13.29 Page 9

Kvinnebunaden Silje .............................................................................................................................................. 880 Sjødrakt for kvinner og menn ........................................................................................................ 881 St. Hallvarddrakt ................................................................................................................................................................ 881 Vestlandsdrakten, kvinne og mann ................................................................................ 882 Sølvrinstakken og Sølvrin herredrakt ...................................................................... 883 Vildrose kvinne- og mannsdrakt ............................................................................................ 883 Vikingdrakt ...................................................................................................................................................................................... 884 Konnerud-drakta .............................................................................................................................................................. 885 Åsnestakk og mannsdrakt ........................................................................................................................ 885 samiske drakter Den samiske drakten i historiens løp ........................................................................ 888 Morsarven ............................................................................................................................................................................................ 919 Sør-samisk drakt ................................................................................................................................................................ 924 Lulesamiske kofter ........................................................................................................................................................ 932 Kofter fra Ofoten og Sør-Troms .................................................................................................... 942 Senja-kofta .......................................................................................................................................................................................... 949

Lyngen-kofta .................................................................................................................................................................................. 951 Samiske klestradisjoner i Nord-Troms og på kysten av Vest-Finnmark ........................................................................................................ 955 Kautokeino-kofta .............................................................................................................................................................. 966 Kararsjok-drakten ............................................................................................................................................................ 978 Sjøsamedrakten fra Porsanger ...................................................................................................... 988 Tana/Polmak-kofta ........................................................................................................................................................ 993 Nesseby-kofta .............................................................................................................................................................................. 996 Sør-Varanger-kofta .................................................................................................................................................. 1001 Østsamiske drakter ................................................................................................................................................ 1007 Kvendrakta .................................................................................................................................................................................. 1014 register Ordliste .................................................................................................................................................................................................. 1018 Bibliografi ...................................................................................................................................................................................... 1049 Produsenter av norske bunader .......................................................................................... 1074 Fotografer og billedkilder .................................................................................................................... 1089

93135_0001-011_forvognbind1_q8_I_r1_forvogn bind 1 05/01/13 11.17 Page 10

forord Sommeren 2002 fikk jeg en forespørsel fra forlaget N.W. Damm & Søn om å være redaktør for Norsk bunadleksikon. For første gang skulle alle Norges bunader samles i ett bokverk. Nå foreligger verket, etter en formidabel dugnadsinnsats fra over 500 samarbeidspartnere fra det ganske land. I god bunadtradisjon fra Hulda Garborgs idealistiske oppstart tidlig på 1900-tallet, har mange av dem som jobber med bunader gjort et felles løft. Mitt utgangspunkt for bunadarbeidet var folkedansen. Som aktiv bunadbruker oppsto en nysgjerrighet på hvordan alle de forskjellige bunadene ble til, det gikk sport i å lære seg hvilke bunader som kom hvorfra, og etter hvert ble det aktuelt å utnytte denne interessen også i utdanningssammenheng. I mine studier av faget etnologi/kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, trådte folkedraktene og bunadene fram som et interessant analysefelt. Den vitenskapelige bakgrunnen fra universitetsstudiene har også bidratt til at jeg har lært meg viktigheten av å være nøytral og observerende, heller enn følelsesmessig engasjert og normerende. Dette er viktige prinsipper i all formidling av kulturhistorie, og særlig er det viktig med et tema som bunad, fordi så mange har oppfatninger om og holdninger til hvordan bunadene skal være. Gjennom arbeidet med leksikonet har vi samarbeidet med de mange hundre som rekonstruerer, konstruerer, formidler og vurderer bunader. Jeg har erfart at det foregår et omfattende og imponerende bunadarbeid omkring i landet vårt – i enda større utstrekning enn jeg var klar over. Fra sør til nord og fra øst til vest arbeides det med engasjement og idealisme. Noen ganger tar entusiasmen overhånd og blir til proteksjonisme. Men det er nettopp i skjæringspunktet mellom det idealistiske og det kommersielle, det entusiastiske og proteksjonistiske at bunadarbeidet i dag framstår på sitt aller mest spennende. Jeg er privilegert som har fått lov å fordjupe meg i dette feltet og formidle kunnskapen i bokform. Jeg forsøker å formidle et positivt og åpent bunadsyn,

og jeg holder fast ved ei programerklæring jeg var med på å lage for mer enn 10 år sia. Den gangen var jeg nylig valgt inn i Bunadrådet i Noregs Ungdomslag, og vi ville snu oss fra synet «rett og feil» i bunadspørsmål. Vår parole ble: Utrettelig arbeid for balansert og objektiv informasjon. Den fana vil jeg gjerne holde høgt, og jeg må få lov å takke forlaget for at de har vært lydhøre for mine vurderinger. Så vil jeg gjerne takke alle andre som har vært involvert i arbeidet. Det har vært mange givende fotoopptak, layout-diskusjoner, språkdebatter og bunadkrangler. Takk også til familie og alle gode venner som har hørt på leksikonprat tidlig og seint i over tre år. Dere har bidratt med entusiasme og trøst, aktiv bunadbruk, hyppige distraksjoner, mye latter, dans og mye godt drikke – og noen ganger alt på en gang. Men alle ildsjelene som brenner for formidling av håndverkstradisjoner, så vel som identitetsspørsmål på bunadfeltet, fortjener en ekstra takk – en takk for hver gang dere har strekt dere litt lenger for å få til et bra oppslagsverk. Det er mange gode eksempler på dette. En bunad ble sendt med nattbussen fra Hardanger mens modellen kom med fly fra Ungarn, og bunad og eier møttes til fotografering på Ringebufjellet. En annen modell ble kledd på med rettleiing over telefon, for at hodeplagget skulle sitte historisk korrekt. Alle slike små og store episoder av velvillighet har til sammen skapt et bunadleksikon der jeg håper leserne finner ny viten, god brukervennlighet og glede over de vakre og mangfoldige bunadene som finnes i Norge. I utgaven fra 2009 ble det kun gjort noen få tekstendringer, den viktigste var kanskje en helt ny presentasjon av Norsk bunadog folkedraktråd. Denne ettbindsutgaven som utgis i 2013, er tekstmessig identisk med 2009-utgaven, bortsett fra at bunadog folkedraktrådet igjen har fått en ny omtale fordi institusjonen i 2012 endret navn til Norsk institutt for bunad og folkedrakt (NBF) som er organisert under Valdresmusea AS. bjørn sverre hol haugen, redaktør

93135_0001-011_forvognbind1_q8_I_r3_forvogn bind 1 31/01/13 08.21 Page 11

norsk bunadleksikon – en oversikt Norsk bunadleksikon utkom første gang i 2006 i 3 bind. Siste opplag ble trykket i 2009. Bokverket presenterer mer enn 400 norske bunader og samiske folkedrakter i tekst og bilder. Denne ettbindsutgaven utkommer i 2013. Formatet er litt mindre enn 3-bindsutgaven. Innholdsmessig er den identisk med 2009-utgaven. Leksikonet er geografisk organisert (fylkesvis), slik at det skal være lett å finne fram til bunaden fra ett bestemt sted. Teksten beskriver bunadene slik de er i produksjon i dag, og forteller samtidig hvilken bakgrunn de har; hvor lenge de har vært i bruk og hvordan de forholder seg til de gamle drakttradisjonene. Bildene viser det enorme mangfoldet som er blant bunadene og de samiske folkedraktene, som for eksempel de mange variasjonene i materialer og fargebruk. Bokverkets tekst holder en nøytral, beskrivende form, mens alle bildene formidler det fargesterke og vakre i bunadene. Vi anbefaler å bruke litt tid på innholdsfortegnelsen og å gjøre deg kjent i leksikonet. Det starter med en oversiktsartikkel som forteller den kronologiske bunad-

historia i Norge. Så følger egne artikler om barnebunader, draktsmykker og fottøy, materialbruk og et eget kapittel om skikk og bruk. Beskrivelsene av bunadene, som naturligvis utgjør det aller meste av bokverket, begynner med Øsfold, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland. Så følger Buskerud, Vestfold og Telemark, og fortsetter sør- og vestover via Agderfylkene og Rogaland til alle vestlandsbunadene fra Hordaland og Sogn og Fjordane. I siste tredjedel av boka er vi kommet til midt-Norge, med Møre og Romsdal via Trøndelagsfylkene til de tre nordligste fylkene Nordland, Troms og Finnmark. En del bunader er landsdekkende eller ikke knyttet til ett bestemt distrikt; disse er samlet under overskriften «Andre bunader og festdrakter». Alle de samiske draktene er presentert i siste del av boka. Den samiske delen innledes med en egen oversiktsartikkel om samisk drakthistorie, før hvert draktområde blir beskrevet i tekst og bilder. Aller bakerst er det en registerdel med oversikt over litteratur om folkedrakt og bunad, liste over bunadprodusenter samt fagordliste.

93135_0012-017_inledning_q8_I_r2_ stfold 29/01/13 11.58 Page 12

innledning Norsk bunadleksikon er en presentasjon av landets bunader og samiske folkedrakter. Bokverket er rikt illustrert og er skrevet i en populærvitenskapelig form, der språket er forsøkt holdt så lettfattelig som mulig. Bunadene er beskrevet mest mulig nøytralt; redaksjonen har ikke vurdert de ulike bunadene som mer eller mindre verdt. Målet er at leseren skal få et klart bilde av hvordan bunadene står i forhold til den tradisjonsbundne folkedraktskikken som var i bruk tidligere, og som bunadene i dag har som utgangspunkt.

e fleste tenker først og fremst på alfabetiske oversikter over ord og begreper når de tenker på et leksikalsk verk. Ifølge Aschehougs konversasjonsleksikon favner begrepet leksikon noe videre – det innbefatter også oppslagsverk som er organisert etter emner. Dette bokverket er organisert geografisk, med utgangspunkt i de enkelte fylkene og deretter de tradisjonelle draktområdene. I innholdsfortegnelsen finner man navnet på alle bunadene innenfor hvert fylke. Bokverket er blitt til som resultat av mange personers innsats. Det er initiert og finansiert av forlaget Damm, etter et forslag fra konservator for drakt og tekstil ved Norsk Folkemuseum, Kari-Anne Pedersen. Flere fagpersoner har vært engasjert av forlaget for å bidra med større eller mindre tekster til leksikonet, ved siden av hovedredaktøren, Bjørn Sverre Hol Haugen, som står ansvarlig for alle enkeltartiklene om de ulike bunadene. Tekstene som omhandler hver enkelt bunad, har vært sendt ut til fagkyndige rundt omkring i landet, både frivillige bunadentusiaster, bunadprodusenter og vitenskapsfolk. Det hadde vært helt umulig å gjennomføre dette prosjektet uten den formidable dugnadsinnsatsen som alle disse har stått for, og hver og en får herved en stor takk. Samtidig er det viktig å presisere at det er redaktørens faglige vurderinger som ligger til grunn for de endelige tekstene. Bunad- og folkedraktrådet er et nasjonalt kompetansesenter som arbeider for å fremme kunnskap om folkedrakt og bunad som kulturuttrykk, og bruk og tilvirking av disse drakttypene. Fra 01.01.2008 ble Bunad- og folkedraktrådet avvikla som statlig institusjon og lagt til Valdresmusea som en egen seksjon. Det ble opprettet en ny fagstilling som seksjonsleder som skal lede det faglige arbeidet. Staben har tre andre

12 innledning

fagstillinger, mens administrasjonen er innlemmet i museumsadministrasjonen. De landsomfattende oppgavene og ordninga med et fagråd oppnevnt av Kultur- og kirkedepartementet, videreføres. I 2012 har det skjedd nye organisatoriske endringer med nytt navn på institusjonen, Norsk institutt for bunad og folkedrakt. Dette organet har vært viktig i arbeidet med leksikonet, både gjennom det rikholdige arkivet som fins i rådets sekretariat, og den fagkunnskapen som er samlet ved sekretariatet. Leksikonet er bygd opp av tre hoveddeler. Den første delen er viet oversiktsartikler om viktige emner innen folkedraktog bunadfeltet. En større historisk oversiktsartikkel er også plassert her. Men hoveddelen av verket består av enkeltartikler som omhandler hver enkelt bunad og samiske folkedrakt. Den tredje delen er en registerdel. Redaktøren for leksikonet har ført de aller fleste artiklene i pennen. Oversiktsartiklene har imidlertid flere ulike forfattere, som står nevnt i forbindelse med hver enkelt tekst. Også enkelte av bunadpresentasjonene er skrevet av andre enn redaktøren. Disse er nevnt for hver enkelt artikkel. Registerdelen består av ei omfattende fagordliste som bygger på ei rekke tidligere utgitte ordlister, samt ord som har kommet fram gjennom arbeidet med leksikonet. Der det er gjengitt ord fra andre forfatteres lister, er kildene oppgitt. Bibliografien er i sin helhet Bunad- og folkedraktrådets arbeid, og er identisk med den lista som ligger ute på rådets hjemmesider på Internett, men vi har oppdatert den med nyere litteratur. Lista over produsenter er i hovedsak utført av Bunad- og folkedraktrådet, men lista er supplert med de bunadene som har kommet til gjennom arbeidet med leksikonet.

93135_0012-017_inledning_q8_I_r2_ stfold 29/01/13 11.58 Page 13

Folkedrakter fra Tinn i Telemark, fotografert på 1880-tallet.

foto: axel lindahl/norsk folkemuseum

Bunad- og folkedraktrådet har – i tillegg til å stille sitt arkiv til disposisjon – bidratt med rådgiving så vel som å bistå ved en del fotoopptak. Det er likevel viktig å presisere at leksikonets redaktør og Damm forlag står ansvarlige for bokverket, og at Bunad- og folkedraktrådet ikke kan stilles til ansvar for det som presenteres. Norsk bunadleksikon presenterer over 400 bunader. I tillegg presenteres samiske drakter, som gjerne blir kalt folkedrakter. For å forstå forskjellen kan det være nyttig å sette seg inn i de definisjonene vi har lagt til grunn for hvordan bunadene er presentert i leksikonet.

innledning

93135_I_012-017_inledning_q8_ stfold 06/11/12 07.36 Page 14

folkedrakt og bunad Bunad- og folkedraktrådet har i et eget hefte, kalt «Norske bunader – bakgrunn – rekonstruksjon – bruk», presentert klargjørende definisjoner av de to begrepene folkedrakt og bunad.

foto: helge stangnes

foto: robin strand

Rekonstruert kvinnebunad fra Sunnmøre er en tydelig representant for de rekonstruerte bunadene. Den er utarbeidet i samarbeid med Bunadog folkedraktrådet, og ble satt i produksjon i 1990.

Kvinnebunaden fra Troms har utgangspunkt i enkelte historiske kilder, men er ikke nøyaktig kopi av en lokal draktskikk fra et bestemt område og en bestemt tidsperiode. 14 innledning

folkedrakt I bygdemiljø i mange område av landet vårt har klesskikken vore annleis enn motane i samtida, og ulik frå distrikt til distrikt. Særpreget kunne liggja i alle plagg, frå dei inste til dei ytste, frå kvardagskleda til høgtidsstasen. Med litt kjennskap til klesskikkane rundt om i landet kunne ein sjå på kleda kor folk var frå. Folk hadde gjerne lite direkte føling med dei skiftande motane. Det var måten sambygdingane kledde seg på, som var førebiletet for kvar einskild, og som skapte meiningar om fint og stygt, passande og upassande. Draktområde kallar me eit område som slik har sin eigen klesskikk, det vil seia ein klesskikk som skil seg frå folkedraktene i andre område og frå samtidsmoten. Det lokale særpreget i folkedraktene gjeld fyrst og fremst snitt og pryding og mindre val av tekstilar. Saman med heimelaga materiale nytta ein utanlandske varer. Det var med andre ord ikkje slik at alt vart laga lokalt. Den same typen innførte tekstilar har vore brukt til fleire folkedrakter. Men dei har vore brukte i ulike samanhengar og til dels på ulik måte. Dei lokale drakttradisjonane inneheldt ei rekkje normer, eller uskrivne reglar for kva som var høveleg klesbruk. Folk flest heldt seg innanfor rammene av denne klesskikken. Styresmaktene gav nokre påbod mot overdriven luksus, men dei hadde liten verknad. Kvar einskild kunne velja stoff, fargar og pynt etter det som var å få, og som ein hadde råd til. Normene omfatta ikkje berre utforminga av dei ulike plagga, men òg påkledning og kva plagg ein skulle bruka ved ulike høve. Over lengre tid har folkedraktene likevel endra seg. Klesskikken kunne verta påverka av moten, av draktene i grannebygdene og av lokale endringar i normer og ideal. Utover på 1800-talet tok folkedraktene mange stader til å verta bytte ut med motekjolar og dressar. Denne prosessen kom til ulike tider i ulike område. Somme stader er det att få minne om den lokale drakttradisjonen, medan det finst bygder der lokal draktskikk heldt seg til inn på 1900-talet, og der det var ei samanhengande utvikling frå folkedrakt til bunad. Setesdal, Hallingdal, Numedal og Fana ved Bergen er døme på område der folkedraktene var svært lenge i bruk. I endå sterkare grad gjeld dette samiske område.

Kvinnebunaden fra Flesberg i Numedal (Nedre Numedal) er en bunad som ble tatt opp igjen mens mange fortsatt visste hvordan den tradisjonelle draktskikken hadde vært.

I Norsk bunadleksikon bruker vi samme definisjon på folkedrakt som Bunad- og folkedraktrådet gjør. I Norge er tidligere førstekonservator ved Norsk Folkemuseum Aagot Noss den som har definert skillet mellom folkedrakt og bunad. Både Bunad- og folkedraktrådets og leksikonets bruk av begrepet folkedrakt er i samsvar med hennes avgrensning. bunad Mange har, gjennom årenes løp, forsøkt å definere hva en bunad er og ikke er. Den første som tok i bruk dette ordet om de klesplaggene vi bruker til fest i dag, var Hulda Garborg. Hun brukte imidlertid ordet bunad både om de tradisjonelle folkedraktene og de nye klærne som ble lagd med utgangspunkt i folkedraktene. Skillet mellom begrepene folkedrakt og bunad kom først mange år senere, utarbeidet av Aagot Noss i artikkelen «Frå folkedrakt til bunad» i 1974. Når en leser litteratur om klær, støter en på mange ulike ord som alle beskriver det vi her har valgt å kalle bunad. De mest vanlige begrepene er nasjonaldrakt, bygdedrakt og festdrakt.

foto: eva brænd

93135_I_012-017_inledning_q8_ stfold 06/11/12 07.36 Page 15

Kvinnebunadene fra Romerike er typiske representanter for fritt komponerte bunader som har vært i bruk i svært mange år. Denne varianten ble lansert i 1940.

Alle disse begrepene faller i dette leksikonet inn under begrepet bunad. Bunad- og folkedraktrådet opererer med fem kategorier som de deler bunadene inn etter (se rammetekst). Rådet er imidlertid påpasselige med å presisere at dette ikke er ment som et fullverdig «klassifiseringssystem», men som en hjelp til å forstå noen historiske sammenhenger. Kategoriene favner om bunadene som er i bruk i dag og som har vært det fra rundt 1900. Leksikonet favner derfor om alle fritt komponerte bunader – også de mange typene klær som er skapt for å ligne andre bunader som ble skapt tidligere på 1900-tallet. Og da er det ikke tatt hensyn til om skaperne av disse bunadene kaller det de lager, bunad eller festdrakt, eller eventuelt noe annet. Det er derimot tatt utgangspunkt i svenske Ulla Centergrans definisjon av bunad. Centergran, som er doktor i etnologi, tar utgangspunkt i hva som blir brukt som bunad i dag, og skiller ikke mellom frie komposisjoner og vitenskapelige rekonstruksjoner. Vi finner det vanskelig å operere med et skille mellom fritt komponerte bunader som er lagd tidligere – og som dermed innledning 15

foto: robin strand

93135_I_012-017_inledning_q8_ stfold 06/11/12 07.36 Page 16

Bjørgvindrakten er et eksempel på de nykomponerte draktene som Bunad- og folkedraktrådet tidligere ikke ville kalle bunad, men som etter rådets nye retningslinjer fra 2008 nå også kalles bunad.

Kvinnebunaden fra Setesdal er i ubrutt tradisjon fra folkedrakt til bunad. foto: willy haraldsen

har opparbeidet seg «bunadstatus» – og de bunadene som komponeres fritt i dag. I presentasjonen av hver enkelt bunad har vi valgt å bruke de benevnelsene på bunadene som produsenten sjøl bruker. Dette gjør at én bunad gjerne kan hete Hvalerdrakt mens en annen heter Gyda nasjonal kvinnebunad, uten at det er noen vesensforskjell på hvordan de forholder seg til folkedrakthistoria. Slik Bunad- og folkedraktrådet gjør i sine kategorier, velger også mange andre å skille ut noen nyere, fritt komponerte bunader, og kaller dem gjerne festdrakter. Det vi ser, er imidlertid at disse blir brukt akkurat på samme måte som bunader med sterkere forankring i folkedraktmaterialet – eller som bunader fra tidlig på 1900-tallet. Og på samme måte som det er den ulike bruken som skiller bunadene fra folkedraktene, så er det den sammenfallende bruken som gjør at vi kaller alt som brukes som bunad, for bunad. Men vi har likevel forsøkt å skille de ulike bunadene fra hverandre. I hver enkeltartikkel blir det beskrevet hvordan 16 innledning

fem bunadkategorier 1) Bunader som representerer siste lekk i ei folkedraktutvikling. Folkedrakta, særleg til fest og høgtidsbruk, gjekk ikkje or bruk, før ho etter kvart fekk ny interesse og funksjon som bunad. 2) Bunader som har bakgrunn i ei folkedrakt som var gått or bruk, men som ikkje var gløymd. Mange visste korleis bunaden måtte vera i store drag, og til dels tok ein i byrjinga i bruk gamle plagg. 3) Bunader som er systematisk rekonstruerte på grunnlag av bevarte, gamle folkedraktplagg, som er frå same område og periode og har høyrt til same drakttype. Alle andre kjelder som fortel om drakttypen, til dømes skriftlege opplysningar, biletstoff og munnleg tradisjon, er nytta. 4) Bunader som er laga på grunnlag av eit tilfeldig og mangelfullt gamalt draktmateriale. Dei delane ein ikkje fann førebilete til, har ein utforma i stil med resten av drakta. 5) Bunader som heilt eller delvis er fritt komponerte. Enkelte av desse bunadene har trekk frå folkedraktmaterialet, medan andre har henta inspirasjon frå ulike typar gjenstandar eller plagg.

93135_I_012-017_inledning_q8_ stfold 06/11/12 07.37 Page 17

bunaden forholder seg til folkedrakthistoria. Det blir også markert hvilken kategori bunaden faller inn under, med tall fra 1 til 5. Men det er viktig å presisere at det kan være flytende grenser mellom kategoriene, og at en må lese hele teksten for å få et bilde av hvordan bunaden står i forhold til det historiske materialet. Ellers er lengden på de enkelte bunadbeskrivelsene også en pekepinn på hvordan en bunad framstår i forhold til det en kjenner til av historisk materiale fra et område. De mest historiske bunadene har fått størst spalteplass, mens de fritt komponerte bunadene har fått minst plass. Når det gjelder de samiske draktene, er situasjonen noe ulik. Det er vanlig å regne samisk draktskikk for å være en levende folkedrakttradisjon fortsatt i dag. Men vi ser at dette også varierer. Mens noen samer bruker de tradisjonelle klærne sine i alle sammenhenger og ikke har andre klær enn de lokalpregede, ser vi også at mange samer bruker kofta som en bunad, i tillegg til andre klær som ikke er lokalpregede. Det fins også samekofter som er rekonstruert etter eldre draktskikk; disse varierer med hensyn til historisk autentisitet. Aller bakerst i leksikonet har vi plassert ei gruppe bunader som ikke knytter seg til et bestemt område av landet. Disse oppfattes likevel gjerne som bunader på linje med de andre.

om redaksjonens arbeidsmåte Det har vært ei utfordring å sette ei grense for hvilke drakter som skulle presenteres og hvilke som skulle utelates i dette bokverket. Vi har fulgt følgende retningslinjer: 1) Alle bunader og bunadlignende drakter blir i utgangspunktet presentert. Vi har ikke ønsket å utelate noen på bakgrunn av manglende historisk autentisitet. 2) Det er en forutsetning at bunaden er eller har vært i alminnelig produksjon, slik at den har vært tilgjengelig for kjøpere. Dette innebærer at slektsbunader ikke blir presentert. 3) Unikaprodukter lagd av designere er utelatt. Det vil si at bunadlignende designplagg lagd av f. eks Lise Skjåk Bræk ikke blir presentert. 4) Vi har lagt hovedvekt på festbunader for voksne. Barnebunader er nevnt, likedan egne brudebunader og hverdagsbunader, men de har ikke fått egne presentasjoner. 5) Kildene for å finne fram til alle bunadene har vært Bunadog folkedraktrådets arkiv – og alt kjent publisert materiale om bunader samt muntlig informasjon fra kontaktpersoner rundt i hele landet. Vi tar likevel forbehold om at det kan være bunader vi ikke har kjent til, som burde vært presentert. Redaktør og hovedforfatter for leksikonet har skrevet utkast til beskrivelse for hver enkelt bunad. (De enkeltartiklene som er skrevet av andre, er markert med forfatter for hver artikkel.) Teksten er bygd opp med en kulturhistorisk innledningsdel, der bunaden plasseres i forhold til fol-

kedraktskikken i området. Så presenteres stiltrekkene som er dominerende i bunadens uttrykk, og de som har jobbet med bunaden er også nevnt. Deretter følger en gjennomgang av de enkelte draktdelene. Redaksjonen har lagt vekt på å få fram bakgrunnsmaterialet for hver enkelt bunad; hvilke plagg som er kopiert, hvordan de kan varieres, og hvilke materialer de lages i. Beskrivelser som går på sømtekniske detaljer, er utelatt, men vi har derimot forsøkt å få fram lokale benevnelser på draktplagg. Hodeplagg er viet en del oppmerksomhet, og der det har vært gode beskrivelser av tradisjonell påkledning av disse, er dette gjengitt i beskrivelsen. Til slutt er hver bunad presentert med en faktaboks. Her kommer det fram hvilken av Bunad- og folkedraktrådets kategorier den hører inn under, i tillegg til produksjonsmåte. De største produsentene er nevnt; det henvises i tillegg til ei mer fullstendig produsentliste i registerdelen. Videre beskrives det om bunaden har egne plagg som viser sivil status, og til slutt nevnes det om det er vanlige bunadsko som «hører til», eller om det fins egne sko til bunaden. Hovedkildene for utformingen av teksten står nevnt i forbindelse med hver artikkel, og det henvises kun til forfatter og årstall, slik at en kan finne igjen bøkene i bibliografien bakerst. Det står også hvem som har hatt teksten til gjennomlesing og gitt tilbakemelding på den. Men det må presiseres at tekstens innhold står for forfatterens regning, og de som har lest gjennom teksten, har ikke fungert som noen «godkjenningsinstans». Sist, men ikke minst er hver bunad presentert med bilder. De fleste bildene er tatt særskilt for dette leksikonet, men det er også kjøpt inn – eller blitt gitt som gave – en del bildemateriale, både arkivmateriale og nyere bilder. Vi har forsøkt å få så stor bredde som mulig i bildene og lagt vekt på å vise detaljer som ikke kommer fram av teksten. Det er viktig å framheve at dette leksikonet er en dokumentasjon av hva som fins av bunader i Norge i dag – hvordan de er i bruk, og hva som er bakgrunnen for dem. Tekstene er forsøkt holdt så nøytrale som mulig, uten overveldende bruk av superlativer, og tekstene er heller ikke normative. Redaktøren og forfatterne har gjennom dette forsøkt å innta en observatørs holdning, der egne meninger om hva som er rett eller feil og stygt eller pent, ikke kommer fram. Imidlertid er det nokså tydelig at det er den tradisjonelle folkedrakthistoria som er bakteppet, og mange vil kanskje oppfatte det som normativt at vi har skrevet direkte hvordan hver bunad forholder seg til drakthistoria i det gjeldende området. Vi har ingen intensjoner om at samtlige lesere kan tilfredsstilles gjennom ett bokverk, til det er materialet både for betent og mangslungent. Men vi håper at vi har kommet fram til en balanse i materialet, der alle kan forenes i glede over det vakre i bunadene, og få økt forståelse for bakgrunn og bruk. innledning 17

93135_I_018-019_bruksanvisning_q8_ stfold 06/11/12 07.39 Page 18

slik bruker du denne boka Norsk bunadleksikon dekker mer enn 400 norske bunader og samiske folkedrakter. Innholdet er delt i tre deler: 1. Oversiktsartikler og bunadhistorie, 2. Presentasjon av alle landets bunader og samiske folkedrakter, 3. Litteraturliste, produsentliste og ordforklaringer.

Bunadene er organisert fylkesvis og etter de tradisjonelle draktområdene for hvert fylke. I noen fylker er disse områdene grundig dokumentert, i andre fylker bygger inndelinga på generelle kulturtrekk eller på hvilke områder bunadene blir regnet for å tilhøre. Hvert fylkeskapittel innledes med et oppslag som viser kart over draktområdene. På kartet er kommunegrenser og draktområder/bunadområder avmerket.

Den første delen gir en oversikt over den kronologiske bunadhistoria. I tillegg presenteres egne artikler om draktsmykker og sko, materialer, barnebunad og et eget kapittel om «skikk og bruk» i forhold til bunad. Den andre delen dekker enkeltpresentasjoner av over 400 bunader og viser noe av mangfoldet innenfor samiske drakttradisjoner. Og den siste delen inneholder fyldige oversikter over bunadprodusenter, litteratur om emnet, og ordforklaringer.

hedmark I denne sammenhengen er Hedmark delt inn i fem draktområder. Dette skyldes heller at dette er den vanlige måten å dele inn dette fylket på enn at de tradisjonelle draktområdene er slik. Både når det gjelder dialekter, museumsregioner og administrative områder, deles fylket in i Nord-Østerdal, Sør-Østerdal,Trysil-Engerdal, Hedemarken og Solør-Odal.

en tradisjonelle draktskikken er ikke fullstendig kartlagt i Hedmark. Bunad- og folkedraktrådet har utført feltarbeid i NordØsterdal, i samarbeid med bondekvinnelaga og museene i Nord-Østerdal. Likedan har det vært registrering i Ringsaker – også ved hjelp av bondekvinnelaga og med Kjersti Prestkvern som lokal organisator og ressursperson. Resten av fylket er ennå ikke fullstendig kartlagt. Det er imidlertid en del som peker i retning av at det bare er Nord-Østerdal som skiller seg markant ut fra resten av fylket. Dette gjør de på to måter: Den tradisjonelle draktskikken var lenger levende her enn i de andre områdene, og en del av den motepregede draktskikken som fins lenger sør i fylket, kom aldri hit. Dette har antagelig også sammenheng med handelsveger og at de nordligste områdene i størst grad vendte seg mot Røros og Trondheim. Hedemarken, Sør-Østerdal og Solør-Odal ser – etter det vi veit i dag – ut til å ha hatt en nokså lik draktskikk. Det fins noen små lokale variasjoner, men i all hovedsak dreier det seg om forsinket mote fra hovedstaden og omverdenen. Det kan derfor diskuteres om klesskikken i disse områdene kan kalles lokale folkedrakter, eller om de heller bør regnes som folkelig mote. Når det gjelder bunader, er Hedmark et mangfoldig fylke. En finner ingen draktskikk som har fortsatt i ubrutt tradisjon; det nærmeste en kommer

noe slikt, er den tradisjonelle skjoldluva, som aldri har vært ute av bruk i Østerdalen og Solør. Den ble satt i masseproduksjon i 1917, og brukes fortsatt til daglig i tillegg til at den hører til flere av mannsbunadene. Mannsbunaden fra Østerdalen ble tatt i bruk så tidlig at folk godt visste hvordan eldre karer gikk tradisjonelt kledd. Derfor kan den sies å høre hjemme i kategori to. Men ettersom den ble revidert på 1960-tallet, har vi likevel kategorisert den i gruppe fire. Kvinnebunadene i Østerdalen har hatt ei mangfoldig utvikling gjennom 1900-tallet og fram til i dag, og har bestått av lokale så vel som regionale bunader. I tillegg fikk både Solør-Odal, Hedemarken og Trysil egne broderte, fritt komponerte bunader på 1930-tallet. Videre står konkurransen som ble utlyst i 1946 – om å lage en ny festbunad for Østerdalen – i ei særstilling. Den resulterte i mange broderte bunader. Noen bunader befinner seg i ei mellomgruppe mellom de fritt komponerte og de rekonstruerte. Allerede tidlig ble det skapt en Kviknebunad som bygger på gammelt materiale, og en del av kvinnebunadene fra Østerdalen havner også i denne kategorien. Rolf Børresen fikk utarbeidet en mannsbunad fra Hedemarken i 1936, men den kom aldri i større produksjon. Kvinne- og mannsbunaden fra Solør-Odal og tilsvarende fra Finnskogen har også alle hatt som mål å ligne på tradisjonelle klesplagg. Den kvinnebunaden som i dag forhandles som Sør-

106 hedmark

fagordliste – tekstile ord og uttrykk Den viktigste kilden for denne er ..... forkortet (s.b-j). Andre kilder er:...... En rekke faguttrykk som gjelder bunader er dialektord fra mange regioner som er inngått i den bunadog tekstilfaglige tradisjonen. Derfor er et henvist til opprinnelsen for ord og uttrykk dersom dette er kjent. Disse henvisningene forkortes slik: Tel, Telemark; ..... armlask – spjeld 1 (s.b-j) armstaup – armhull på bol, vest, opplut. (s.b-j) atlas-binding, se satengbinding. atlas (k) – renningssateng. Glatt, blankt tøy, vanligvis av silke. (s.b-j) augesølje – skålesølje 1. (s.b-j) austmannarenning – fellesnavn på flere typer sammentrekksøm. Noen av dem har ulike lokale betegnelser (se også holrand, kvadratholsaum, raskerenn.) (s.b-j) baksømmer (Tinn) – en type seler med rosesøm som er sydd fast bak på oppluten. (s.b-j) baldyring, bardyring, bordyring – broderi med gullog sølvtråd. (s.b-j) bandestøre (Tel) – stor bandvev. (s.b-j) bandgrind – ramme med vertikale spiler som har et hull på midten. Ramma træs med tråder både i hullene og mellom spilene, slik at en ved å heve og senke ramma mellom hvert innslag kan få en vevnad i toskaftbinding. (Denne teknikken med ett skaft er bakgrunnen for uttrykket einskjefta.) Grinda kan også ha to hull i hver spile, og med ulike knep kan en få til ulike mønster i bandet. (s.b-j) bandvev – liten vevstol for veving av band. (s.b-j) barka – garvet med barkeutkok. (s.b-j) barkebrok (Voss) – skinnbrok. (s.b-j) barnelist (Rom) – linde 1. (s.b-j) baskerlin – toskaftvevnad i halvlin (bomull i renning og lin i innslag). (s.b-j) batavia – 1) likesidet kypert der innslaget alltid går over og under like mange renningstråder i slengen. (Se Tillegg!) – 2) ordet ser også ut til å ha blitt brukt om en type brosjert taft. (s.b-j) batist – tynt og fint lin-, silke- eller bomullslerret. (Særlig fin batist ble tidligere kalt kambrik. Dette ordet brukes i dag mest om en spesiell type bomullsbatist.) (s.b-j) baug (Tel) – linning, list, kanting, bryning. (s.b-j) befs (Set) – frynser. (s.b-j) belgavest (VAgd) – bol. (Belg – buk, mage.) (s.b-j) belgvante – lovott (mots. fingervante). (s.b-j) beltehekte – hektespenne til belte. (s.b-j) belteklut (Tel) – lang, smal linduk som henger ned fra beltet på brudedrakta. (s.b-j) beltekrok – krok til å træ over beltereima, som feste for knivsliren, i eldre tid også for nøkler og annet (bryne, syl m.m.) som de bar i beltet. (s.b-j) 100 fagordliste

beltelås – en type beltespenne der de to delene hektes så fast i hverandre at det kan se ut som ei plate. (s.b-j) beltesende (Hord) – fangreim. (s.b-j) beltespenne – 1) alle slags greier til å holde beltet sammen med. – 2) hektespenne til belte (mots. beltelås og sprettespenne). (s.b-j) beltestakk (Tel) – kvinnedrakt fra siste halvdel av 1800-tallet, med vid, svart, rynket stakk og bredt, brikkevevd belte. (s.b-j) beltesølje – er en upresis betegnelse. Rikard Berge bruker det om all slags metallgreier på belte. (s.b-j) bendel – smalt bomullsband, brukt til kanting, forsterking, og som knyteband. (s.b-j) bendelband, se bendel. benik (Tel) – en type brudelad. (s.b-j) biksebunad (Rom) – trolig dss. surtout. (s.b-j) biletsølje (Vestl) – glibbsølje. (s.b-j) binddik (Voss) – et band av rødt klede med innsydde perler, som ligger under den fremre kanten av brudeladet. (s.b-j) binde – 1) strikke. – 2) flette. – 3) (Tel) filere. (s.b-j) bindel, bindelband, se bendel. bindepunkt ser ut til å være brukt om to ulike ting: 1) det punktet i et vevmønster der trådene skifter fra retta til vranga eller omvendt, altså de kryssingspunktene som binder sammen de to trådsystemene (varp og veft) i en vevnad. armlask – spjeld 1 (s.b-j) armstaup – armhull på bol, vest, opplut. (s.b-j) atlas-binding, se satengbinding. atlas (k) – renningssateng. Glatt, blankt tøy, vanligvis av silke. (s.b-j) augesølje – skålesølje 1. (s.b-j) austmannarenning – fellesnavn på flere typer sammentrekksøm. Noen av dem har ulike lokale betegnelser (se også holrand, kvadratholsaum, raskerenn.) (s.b-j) baksømmer (Tinn) – en type seler med rosesøm som er sydd fast bak på oppluten. (s.b-j) baldyring, bardyring, bordyring – broderi med gullog sølvtråd. (s.b-j) bandestøre (Tel) – stor bandvev. (s.b-j) bandgrind – ramme med vertikale spiler som har et hull på midten. Ramma træs med tråder både i hullene og mellom spilene, slik at en ved å heve og senke ramma mellom hvert innslag kan få en vevnad i toskaftbinding. (Denne teknikken med ett skaft er bakgrunnen for uttrykket einskjefta.) Grinda kan også ha to hull i hver spile, og med ulike knep kan en få til ulike mønster i bandet. (s.b-j) bandvev – liten vevstol for veving av band. (s.b-j) barka – garvet med barkeutkok. (s.b-j) barkebrok (Voss) – skinnbrok. (s.b-j) barnelist (Rom) – linde 1. (s.b-j) baskerlin – toskaftvevnad i halvlin (bomull i renning

og lin i innslag). (s.b-j) batavia – 1) likesidet kypert der innslaget alltid går over og under like mange renningstråder i slengen. (Se Tillegg!) – 2) ordet ser også ut til å ha blitt brukt om en type brosjert taft. (s.b-j) batist – tynt og fint lin-, silke- eller bomullslerret. (Særlig fin batist ble tidligere kalt kambrik. Dette ordet brukes i dag mest om en spesiell type bomullsbatist.) (s.b-j) baug (Tel) – linning, list, kanting, bryning. (s.b-j) befs (Set) – frynser. (s.b-j) belgavest (VAgd) – bol. (Belg – buk, mage.) (s.b-j) belgvante – lovott (mots. fingervante). (s.b-j) beltehekte – hektespenne til belte. (s.b-j) belteklut (Tel) – lang, smal linduk som henger ned fra beltet på brudedrakta. (s.b-j) beltekrok – krok til å træ over beltereima, som feste for knivsliren, i eldre tid også for nøkler og annet (bryne, syl m.m.) som de bar i beltet. (s.b-j) beltelås – en type beltespenne der de to delene hektes så fast i hverandre at det kan se ut som ei plate. (s.b-j) beltesende (Hord) – fangreim. (s.b-j) beltespenne – 1) alle slags greier til å holde beltet sammen med. – 2) hektespenne til belte (mots. beltelås og sprettespenne). (s.b-j) beltestakk (Tel) – kvinnedrakt fra siste halvdel av 1800-tallet, med vid, svart, rynket stakk og bredt, brikkevevd belte. (s.b-j) beltesølje – er en upresis betegnelse. Rikard Berge bruker det om all slags metallgreier på belte. (s.b-j) bendel – smalt bomullsband, brukt til kanting, forsterking, og som knyteband. (s.b-j) bendelband, se bendel. benik (Tel) – en type brudelad. (s.b-j) biksebunad (Rom) – trolig dss. surtout. (s.b-j) biletsølje (Vestl) – glibbsølje. (s.b-j) binddik (Voss) – et band av rødt klede med innsydde perler, som ligger under den fremre kanten av brudeladet. (s.b-j) binde – 1) strikke. – 2) flette. – 3) (Tel) filere. (s.b-j) bindel, bindelband, se bendel. bindepunkt ser ut til å være brukt om to ulike ting: 1) det punktet i et vevmønster der trådene skifter fra retta til vranga eller omvendt, altså de kryssingspunktene som binder sammen de to trådsystemene (varp og veft) i en vevnad. armlask – spjeld 1 (s.b-j) armstaup – armhull på bol, vest, opplut. (s.b-j) atlas-binding, se satengbinding. atlas (k) – renningssateng. Glatt, blankt tøy, vanligvis av silke. (s.b-j) augesølje – skålesølje 1. (s.b-j) austmannarenning – fellesnavn på flere typer sammentrekksøm. Noen av dem har ulike lokale betegnelser (se også holrand, kvadratholsaum, raskerenn.) (s.b-j)

a–b

18 slik bruker du denne boka

baksømmer (Tinn) – en type seler med rosesøm som er sydd fast bak på oppluten. (s.b-j) baldyring, bardyring, bordyring – broderi med gullog sølvtråd. (s.b-j) bandestøre (Tel) – stor bandvev. (s.b-j) bandgrind – ramme med vertikale spiler som har et hull på midten. Ramma træs med tråder både i hullene og mellom spilene, slik at en ved å heve og senke ramma mellom hvert innslag kan få en vevnad i toskaftbinding. (Denne teknikken med ett skaft er bakgrunnen for uttrykket einskjefta.) Grinda kan også ha to hull i hver spile, og med ulike knep kan en få til ulike mønster i bandet. (s.b-j) bandvev – liten vevstol for veving av band. (s.b-j) barka – garvet med barkeutkok. (s.b-j) barkebrok (Voss) – skinnbrok. (s.b-j) barnelist (Rom) – linde 1. (s.b-j) baskerlin – toskaftvevnad i halvlin (bomull i renning og lin i innslag). (s.b-j) batavia – 1) likesidet kypert der innslaget alltid går over og under like mange renningstråder i slengen. (Se Tillegg!) – 2) ordet ser også ut til å ha blitt brukt om en type brosjert taft. (s.b-j) batist – tynt og fint lin-, silke- eller bomullslerret. (Særlig fin batist ble tidligere kalt kambrik. Dette ordet brukes i dag mest om en spesiell type bomullsbatist.) (s.b-j) baug (Tel) – linning, list, kanting, bryning. (s.b-j) befs (Set) – frynser. (s.b-j) belgavest (VAgd) – bol. (Belg – buk, mage.) (s.b-j) belgvante – lovott (mots. fingervante). (s.b-j) beltehekte – hektespenne til belte. (s.b-j) belteklut (Tel) – lang, smal linduk som henger ned fra beltet på brudedrakta. (s.b-j) beltekrok – krok til å træ over beltereima, som feste for knivsliren, i eldre tid også for nøkler og annet (bryne, syl m.m.) som de bar i beltet. (s.b-j) beltelås – en type beltespenne der de to delene hektes så fast i hverandre at det kan se ut som ei plate. (s.b-j) beltesende (Hord) – fangreim. (s.b-j) beltespenne – 1) alle slags greier til å holde beltet sammen med. – 2) hektespenne til belte (mots. beltelås og sprettespenne). (s.b-j) beltestakk (Tel) – kvinnedrakt fra siste halvdel av 1800-tallet, med vid, svart, rynket stakk og bredt, brikkevevd belte. (s.b-j) beltesølje – er en upresis betegnelse. Rikard Berge bruker det om all slags metallgreier på belte. (s.b-j) bendel – smalt bomullsband, brukt til kanting, forsterking, og som knyteband. (s.b-j) bendelband, se bendel. benik (Tel) – en type brudelad. (s.b-j) biksebunad (Rom) – trolig dss. surtout. (s.b-j) biletsølje (Vestl) – glibbsølje. (s.b-j) binddik (Voss) – et band av rødt klede med innsydde perler, som ligger under den fremre kanten av brudeladet. (s.b-j) binde – 1) strikke. – 2) flette. – 3) (Tel) filere. (s.b-j) bindel, bindelband, se bendel.

Østerdalsbunad befinner seg i grenseland mellom disse og en rekonstruert bunad, ettersom Elverum Husflidslag har jobbet kontinuerlig siden 1960tallet for å nærme seg den tradisjonelle klesskikken. I nyere tid er det arbeidet grundig med rekonstruksjon av bunader, både til menn og kvinner. Odd Arnfinn Tømmerholen har rekonstruert Mannsbunad fra Hedemarken, Elverum Husflidslag har rekonstruert Mannsbunad fra Østerdalen, og Folkedanslaget Sølja har rekonstruert Kvinnebunad fra Hedemarken. Men det er også komponert bunader i nyere tid, særlig sør i fylket; Brattfossdrakt, Lunderseterdrakt og Vålerdrakt vitner om dette. Ei Gruedrakt er også utarbeidet, men ettersom den ikke er satt i produksjon, er den ikke med her. På denne måten viser fylket mangfold i bunadene, og for dem som skal velge seg en bunad i dag, fins det mange muligheter. Ettersom det er så små forskjeller i den tradisjonelle draktskikken, burde det også tilsi at dagens bunadbrukere ikke trenger å forholde seg strengt til de områdene bunadene er lansert for. hedmark

bindepunkt ser ut til å være brukt om to ulike ting: 1) det punktet i et vevmønster der trådene skifter fra retta til vranga eller omvendt, altså de kryssingspunktene som binder sammen de to trådsystemene (varp og veft) i en vevnad. armlask – spjeld 1 (s.b-j) armstaup – armhull på bol, vest, opplut. (s.b-j) atlas-binding, se satengbinding. atlas (k) – renningssateng. Glatt, blankt tøy, vanligvis av silke. (s.b-j) augesølje – skålesølje 1. (s.b-j) austmannarenning – fellesnavn på flere typer sammentrekksøm. Noen av dem har ulike lokale betegnelser (se også holrand, kvadratholsaum, raskerenn.) (s.b-j) baksømmer (Tinn) – en type seler med rosesøm som er sydd fast bak på oppluten. (s.b-j) baldyring, bardyring, bordyring – broderi med gullog sølvtråd. (s.b-j) bandestøre (Tel) – stor bandvev. (s.b-j) bandgrind – ramme med vertikale spiler som har et hull på midten. Ramma træs med tråder både i hullene og mellom spilene, slik at en ved å heve og senke ramma mellom hvert innslag kan få en vevnad i toskaftbinding. (Denne teknikken med ett skaft er bakgrunnen for uttrykket einskjefta.) Grinda kan også ha to hull i hver spile, og med ulike knep kan en få til ulike mønster i bandet. (s.b-j) bandvev – liten vevstol for veving av band. (s.b-j) barka – garvet med barkeutkok. (s.b-j) barkebrok (Voss) – skinnbrok. (s.b-j) barnelist (Rom) – linde 1. (s.b-j) baskerlin – toskaftvevnad i halvlin (bomull i renning og lin i innslag). (s.b-j) batavia – 1) likesidet kypert der innslaget alltid går over og under like mange renningstråder i slengen. (Se Tillegg!) – 2) ordet ser også ut til å ha blitt brukt om en type brosjert taft. (s.b-j) batist – tynt og fint lin-, silke- eller bomullslerret. (Særlig fin batist ble tidligere kalt kambrik. Dette ordet brukes i dag mest om en spesiell type bomullsbatist.) (s.b-j) baug (Tel) – linning, list, kanting, bryning. (s.b-j) befs (Set) – frynser. (s.b-j) belgavest (VAgd) – bol. (Belg – buk, mage.) (s.b-j) belgvante – lovott (mots. fingervante). (s.b-j) beltehekte – hektespenne til belte. (s.b-j) belteklut (Tel) – lang, smal linduk som henger ned fra beltet på brudedrakta. (s.b-j) beltekrok – krok til å træ over beltereima, som feste for knivsliren, i eldre tid også for nøkler og annet (bryne, syl m.m.) som de bar i beltet. (s.b-j) beltelås – en type beltespenne der de to delene hektes så fast i hverandre at det kan se ut som ei plate. (s.b-j) beltesende (Hord) – fangreim. (s.b-j) beltespenne – 1) alle slags greier til å holde beltet sammen med. – 2) hektespenne til belte (mots. beltelås og sprettespenne). (s.b-j) beltestakk (Tel) – kvinnedrakt fra siste halvdel av

1800-tallet, med vid, svart, rynket stakk og bredt, brikkevevd belte. (s.b-j) beltesølje – er en upresis betegnelse. Rikard Berge bruker det om all slags metallgreier på belte. (s.b-j) bendel – smalt bomullsband, brukt til kanting, forsterking, og som knyteband. (s.b-j) bendelband, se bendel. benik (Tel) – en type brudelad. (s.b-j) biksebunad (Rom) – trolig dss. surtout. (s.b-j) biletsølje (Vestl) – glibbsølje. (s.b-j) binddik (Voss) – et band av rødt klede med innsydde perler, som ligger under den fremre kanten av brudeladet. (s.b-j) binde – 1) strikke. – 2) flette. – 3) (Tel) filere. (s.b-j) bindel, bindelband, se bendel. bindepunkt ser ut til å være brukt om to ulike ting: 1) det punktet i et vevmønster der trådene skifter fra retta til vranga eller omvendt, altså de kryssingspunktene som binder sammen de to trådsystemene (varp og veft) i en vevnad. armlask – spjeld 1 (s.b-j) armstaup – armhull på bol, vest, opplut. (s.b-j) atlas-binding, se satengbinding. atlas (k) – renningssateng. Glatt, blankt tøy, vanligvis av silke. (s.b-j) augesølje – skålesølje 1. (s.b-j) austmannarenning – fellesnavn på flere typer sammentrekksøm. Noen av dem har ulike lokale betegnelser (se også holrand, kvadratholsaum, raskerenn.) (s.b-j) baksømmer (Tinn) – en type seler med rosesøm som er sydd fast bak på oppluten. (s.b-j) baldyring, bardyring, bordyring – broderi med gullog sølvtråd. (s.b-j) bandestøre (Tel) – stor bandvev. (s.b-j) bandgrind – ramme med vertikale spiler som har et hull på midten. Ramma træs med tråder både i hullene og mellom spilene, slik at en ved å heve og senke ramma mellom hvert innslag kan få en vevnad i toskaftbinding. (Denne teknikken med ett skaft er bakgrunnen for uttrykket einskjefta.) Grinda kan også ha to hull i hver spile, og med ulike knep kan en få til ulike mønster i bandet. (s.b-j) bandvev – liten vevstol for veving av band. (s.b-j) barka – garvet med barkeutkok. (s.b-j) barkebrok (Voss) – skinnbrok. (s.b-j) barnelist (Rom) – linde 1. (s.b-j) baskerlin – toskaftvevnad i halvlin (bomull i renning og lin i innslag). (s.b-j) batavia – 1) likesidet kypert der innslaget alltid går over og under like mange renningstråder i slengen. (Se Tillegg!) – 2) ordet ser også ut til å ha blitt brukt om en type brosjert taft. (s.b-j) batist – tynt og fint lin-, silke- eller bomullslerret. (Særlig fin batist ble tidligere kalt kambrik. Dette ordet brukes i dag mest om en spesiell type bomullsbatist.) (s.b-j) baug (Tel) – linning, list, kanting, bryning. (s.b-j) befs (Set) – frynser. (s.b-j) belgavest (VAgd) – bol. (Belg – buk, mage.) (s.b-j) fagordliste

a–b

101

Ordliste: Ord og uttrykk knyttet til bunad og folkedrakt forklares her. Bibliografi: Dette er en oversikt over all litteratur vi kjenner til som omhandler folkedrakt og bunad i Norge. Produsentliste: Her finner du navn og adresser til de som produserer de ulike bunadene.

107

93135_I_018-019_bruksanvisning_q8_ stfold 06/11/12 07.39 Page 19

Ingress: Her presenteres bunaden kort; hvordan bunaden står i forhold til tradisjonell draktskikk, og eventuelt når og av hvem ble den utarbeidet.

Navn på bunaden

Bildene i leksikonet forsøker å vise noe av bredden innen plaggkombinasjoner, materialvariasjon og hvordan bunaden sitter på kroppen.

De gamle bildene viser enten forbildene for bunaden, slik de så ut mens de var i bruk som folkedrakt, eller de viser tidligere utgaver av bunaden, slik de var i bruk før revisjoner eller andre endringer.

Draktdeler: Her beskrives bunaden plagg for plagg, med vekt på hvor plagget har opprinnelse fra, og hvilke variasjonsmuligheter som fins i farger og materialer.

kvinnebunad fra indre sogn

326 sogn og fjordane

sogn

foto: utlånt fra heimen husflid

foto: foto almenning

belte: Ugifte kvinner bruker et svart fløyelsbelte med metallspenne, mens gifte kvinner kan bruke stølebelte i sølv.

for artikkelen hun fikk på trykk i bokverket Norske bygder. Hennes arbeid har også hatt stor innvirkning på hvordan bunaden ble seende ut. Etter andre verdenskrig var det Olga Berge som arbeidet med bunaden. Hun forhandlet den også, gjennom butikken sin i Sogndal. Hodeplagget for gifte kvinner var i bruk lenger enn resten av den lokale klesskikken i indre Sogn, og det ble også brukt sammen med nasjonaldrakt rundt 1900. Gjennom dette, og det at eldre kvinner brukte hodeplagget sammen med motepregede klær så lenge, har aldri dette klesplagget vært helt ute av bruk. Det er bunaden fra indre Sogn som har blitt mest brukt i området, men i dag fins det i tillegg flere andre bunader. Klara Semb medvirket til en kvinne-

foto: foto almenning

To tidlige utgaver av Heimens sognebunader.

Farger og mønster på forkle og stakkekanten varierer.

bunad fra Brekke omtrent samtidig med denne, og den omtales for seg. Det gjør også den nyere rekonstruksjonen som Bjørg Hovland har stått for. Den tar utgangspunkt i draktskikken på 1800-tallet, og er i alle deler nøyaktig kopiert etter de gamle kildene.

kvinnebunad fra indre sogn

Historisk beskrivelse: Her presenteres mer generelle trekk ved bunaden; om den har gjennomgått forandring siden den kom i bruk, hvilke stilperioder bunaden er påvirket av, og om bunaden varierer i utforming mellom de ulike av dagens leverandører. Her beskrives også om bunaden har egne særvarianter for helgedagsbruk, hverdagsbruk eller bryllup.

stakk: To ulike stakketyper er i bruk til bunaden: foldestakk eller rynkestakk. Begge lages i svart ullstoff. Nederst har stakken en kant i et annet ullstoff og med annen farge. Det er lagd stakkekanter i flere ulike farger. Anna Knutsen hadde applikasjonsbroderi i grønt og mørkeblått, men seinere har rødt blitt den dominerende fargen. Applikasjonene brukes ofte i kombinasjon med ullgarnsbroderi, men kanten kan også ha bare ullgarnsbroderi i ulike varianter. Grønt, rødt og blått stoff er mest brukt til stakkekant i nyere tid.

skjorte og undertrøye: Hvite linskjorter med broderi i enten hvitt eller svart brukes av både ugifte og gifte. Det er broderi på halskrage, håndlinninger og ofte også på ei bringelist foran. I tillegg kan voksne kvinner bruke ei grønn silketrøye under livet. Denne har ståkrage, er vid i halsen og kan ha slag, og er tett foldelagt på skuldrene, slik at ermene får skinkefasong. Under denne brukes halvskjorte og løsmansjetter med tilsvarende broderi som linskjorta. Alternativt er halvskjorta og mansjettene felt inn i trøya. forkle: Forkleet har også variert fra de første bunadene til i dag. Noen hadde gamle silkeforklær som de tok i bruk, mens andre måtte få lagd seg nye. Fordi det var dårlig tilgang på silkestoff, begynte de å veve forklær i mercerisert bomull og ull i stedet. Det er disse forklærne som fortsatt er i bruk. De har svart bunnfarge, og striper på langs, med tverrstriper nederst. Fargene varierer noe.

Kristina Vangsnes, som var mellom de første som brukte Sognebunad. Hun hadde liv av silkebrokade og svart stakk, skriver Hulda Garborg.

lomme: Løslomma til bunaden lages enten i samme stoff som livet eller stakken. Den kan være dekorert med applikasjonsbroderi foran. Lomma lukkes med metallås og henger i en krok i beltet. hodeplagg: Ugifte og gifte har ulikt hodeplagg til denne bunaden. Tradisjonelt har ugifte flettet håret med band og brukt et sammenbrettet silketørkle eller et pannelin, bora, over flettene, et slikt som Klara Semb kalte indianerpynt. I dag er det mest vanlig at ugifte bruker et flettet band som settes på hodet som hårband. De fletter altså bandet i stedet for håret. Hodeplagget for gifte kvinner er den såkalte hodnahua som er lagd i tynt, hvitt bomullsstoff. Langs framkanten er det en piperynket blonde. Utenpå lua knytes et flerfarget silketørkle. Det brettes til en strimmel som legges fra nakken og opp på hodet, der det knytes med sløyfe. ytterplagg: Det lages en halvlang, glatt kep med linning og spenne i halsen. Den er i svart ullstoff med grønt fôr. understakk og strømper: Det brukes svarte strømper til bunaden. Det blir anbefalt å bruke en understakk av stødig materiale.

foto: utlånt fra bunadog folkedraktrådet

a hulda garborg skrev boka Norsk Klædebunad i 1917, hadde hun kontakt med Kjerstina Vangsnes fra indre Sogn. Kjerstina hadde en høytidsbunad som bygde på gammelt draktmateriale fra området, og var på jakt etter mer kildemateriale som kunne danne grunnlag for en bunad. Hulda Garborg siterer fra brevet Kjerstina Vangsnes hadde sendt henne: «(…) No hev eg leita alle Stader etter Sognebunaden; men han er berre ei Saga no. So reint er han burtkomen, at Folk lær aat dei som gjeng med han. Gjentune gjeng med eit Slag Nationalbunad, men ikkje den egte Sognebunaden. Eg hev Høgtidsbunaden og brukte ‘n i Sumar paa Landbruksutstillingi i Førde og fekk stor Fagning for han.» Noen år seinere må det ha kommet en lokalpreget bunad i bruk, for da Klara Semb holder leikskeid i Sogndal i 1922, er det åtte jenter med bunad fra Sogn med på bildet. Klara Semb var aktiv pådriver for at jentene i Sogn skulle skaffe seg lokale bunader, og i notatene etter henne ved Sogn Folkemuseum skriver hun slik om bunaden: «Kvar bygd hev si sermerkte linje på bunaden, den fine faste rundingen like oppe ved halsutskjeringa på ovliva er sermerkt for Sogn. Tek du den burt e.l. so vert ikkje bunaden rett. Med fargane er det ei onnor sak. Dei hev ikkje allstøtt vore dei same – like lite i Sogn som i andre bygder.» Dette var tidlig i bunadarbeidet til Klara Semb, og hun forfektet holdninger som hun seinere skulle ta avstand fra. Blant annet uttalte hun om det tradisjonelle hodeplagget for ugifte kvinner i Sogn: «Pannelin er eit rett stykkje ty som vart sauma med perlur, bandstumpar, tyrosor og anna krimskrams. Det er ein hovudbunad som høver betre for ein indianar enn for ei sognejente». Hodeplagg så ikke ut til å være lagt særlig vekt på den første tida, men seinere har flere ulike varianter blitt lansert til denne bunaden. Parallelt med Klara Sembs arbeid reiste Anna Knutsen rundt i Sogn og samlet informasjon om gammel draktskikk. Materialet dannet grunnlag

liv: Lokalt kalles livet for aoliv. De første bunadene som ble lagd, hadde liv med skjæring, slik Klara Semb beskriver den i notatet sitt. Seinere er fasongen på livet endret noe. Noen liv er rundet fra skuldrene og ned mot bringa, for så å gå rett ned til livet. Andre er nærmest skrådd jevnt hele vegen. Felles for alle er at de er kantet med svarte fløyelsband, og at de lukkes med maljekjede trædd gjennom maljer foran. Materialene i livet har variert mye gjennom tida, og også fargene. I dag brukes ulike kvaliteter av brokadelignende stoff i viskose, eller silkedamask med brosjert mønster. De vanligste fargene i dag er svart, rødt eller grønt, men livene lages også i gult og andre farger.

foto: fylkesarkivet i sogn og fjordane

draktdeler

Draktskikken i Sogn har vært ulik i indre og ytre strøk. Bunaden, som vanligvis går under navnet Sognebunad, bygger mest på materiale fra indre strøk. Den kom i bruk tidlig på 1900-tallet og har sett noe ulik ut til ulike tider. Bunaden tar utgangspunkt i draktskikken slik den var en periode på 1800-tallet, men er ikke direkte kopiert etter tilsvarende gamle plagg som har hørt til samme tidsperiode og draktskikk.

Gifte kvinner bruker hodnahua som hodeplagg, og de kan ha grønn trøye under livet. Stølebeltet er også tradisjonelt forbeholdt gifte kvinner.

metall: Til livet hører maljer og maljekjede i sølv. Videre brukes det ei nål i halsen som er formet som en dobbelt halsknapp. Det er vanlig å bruke ei sølje i tillegg.

Kategori: 4 Produksjon: Målsøm, kurs, materialpakker. Produsenter: Heimen Husflid, Oslo; Husfliden Bergen; flere lokale produsenter. Skille ugift/gift: Hodeplagg og belte. Sko: Bunadsko. Kilder: Fossnes 1993; Hjelmen Ugland 1996; Nistov 1998.

sogn og fjordane

Kolumnetittel: Fylke: Fylket bunaden kommer fra. Draktområde: Det tradisjonelle draktområdet bunaden har utgangspunkt i. Navn: Navnet på bunaden.

sogn

kvinnebunad fra indre sogn 327

Faktaramme: Kategori: Her plasseres bunaden etter de fem ulike kategoriene som er utarbeidet av Bunad- og folkedraktrådet. Produksjon: Her forklares det hvordan bunaden produseres, om en kan utføre noe av arbeidet sjøl (individuell vegledning), om det tilbys kurs, eller om bunaden syes ferdig av produsenten (med målsøm menes det at bunaden tilpasses kunden av en sømkyndig gjennom flere prøvinger, med konfeksjonssøm menes det at bunaden leveres i ferdige størrelser eller etter kundens mål). Produsent: Her nevnes hvem som produserer bunaden. Skille ugift/ gift: Her er det spesifisert om bunaden har ulike plagg avhengig av sivil status, og hva skillene eventuelt går ut på. Sko: Langt de fleste bunadene som er i bruk i dag, brukes med en type standard bunadsko. Her nevnes det om det fins alternative sko til bunaden. Kilder: Her nevnes hvilke kilder som ligger til grunn for teksten. Navn og årstall henviser til bøker som står oppført i bibliografien bakerst, BFR sitt arkiv betyr Bunad- og folkedraktrådets arkiv, og brosjyremateriale og tilsvarende er gjerne mottatt fra produsent. Alle tekstene er sendt ut til lokale bunadnemnder, bedrifter eller enkeltpersoner for gjennomlesing. Her står oppført hvem som har lest igjennom teksten. Disse personene har gitt råd og informasjon, men har ikke hatt noen form for «godkjenningsrett».

slik bruker du denne boka

93135_0020-025_bfr_q8_I_r6_ stfold 05/02/13 08.00 Page 20

norsk institutt for bunad og folkedrakt N

orsk institutt for bunad og folkedrakt (NBF) er et nasjonalt dokumentasjonssenter som forvalter kunnskap om folkedrakt og bunad.

en nasjonal institusjon for bunadspørsmål NBF har kontor på Fagernes i Valdres, der arkiv, samlinger og utstillinger er åpne for publikum. NBF har tre hovedoppgaver: dokumentasjon, rådgivning og formidling av det nasjonale bunadog folkedraktfaglige feltet. Det vil si at instituttet arbeider for å dokumentere den tradisjonelle og folkelige draktskikken i Norge gjennom registrering av plagg i privat eie. På bakgrunn av det omfattende dokumentasjonsarbeidet som gjøres har NBF opparbeidet seg kunnskap og en brei kompetanse på en rekke felt siden 1947:

NBF kan bistå med opplæring i ulike praktiske håndverksteknikker, eller formidle kontakt med andre tradisjonsbærere og håndverkere på feltet. NBF inngår i samarbeid med flere av de store (og små) organisasjonene i Norge, som arbeider med beslektede emner. NBF utfører 4-6 feltarbeid årlig i ulike deler av landet for å registrere plagg i privat eie. NBF bistår med praktisk og teoretisk kunnskap i rekonstruksjoner av nye bunader på bakgrunn av folkedrakttradisjonene i landet. Institusjonen omfatter et fagråd oppnevnt av Kulturdepartementet, Bunad- og folkedraktrådet, som er et rådgivende organ for virksomheten. NBF er organisert under Valdresmusea AS.

dokumentasjon Arkiv med over 70 000 registrerte draktplagg fra store deler av landet. Stoffprøver fra produsenter i både inn- og utland. Fotoarkiv fra begynnelsen av 1900- tallet til i dag, med folkedraktog bunadmotiv, samt av registrerte plagg. Fagbibliotek på drakthistorie, mote, bunadog folkedraktforskning. Mønsterarkiv Samling av nyere modellbunader Kildearkiv med kildemateriale som omhandler draktskikk fra hele landet. NBF arbeider for å øke både den praktiske og teoretiske kunnskapen om tradisjonell draktskikk i Norge: NBF holder forelesninger over et bredt spekter av tema, for eksempel drakthistorie, material- og bindingslære og om sentrale skikkelser i bunadshistorien. NBF er både deltakere og foredragsholdere ved seminarer og konferanser hvert år. 20 norsk institutt for bunad og folkedrakt – en presentasjon

På grunnlag av feltarbeid gjennom mange tiår, og som stadig pågår, har NBF bygget opp et omfattende arkiv bestående av draktregistreringer, foto, snittmønster og skisser samt nedtegninger av tradisjonsmateriale fra ulike distrikt. En viktig del av institusjonens arkiv er draktregistreringene som i 2013 omfatter over 70 000 registreringer med foto av draktplagg og draktdeler. En del av det registrerte materialet er i museumseie, men størstedelen er i privat eie. Draktforskning i internasjonal sammenheng har stort sett har vært basert på museumstilfang, så et slikt arkiv er unikt for Norge. Et feltarbeid kan komme etter forespørsel fra NBF eller etter initiativ fra lokalmiljø rundt omkring i landet. Mange av registreringene har vært satt i gang i forbindelse med rekonstruksjon av en ny bunad, men registrering kan også komme i stand som ren kulturhistorisk dokumentasjon. I sitt feltarbeid er Norsk institutt for bunad og folkedrakt avhengig av lokale samarbeidspartnere, som for eksempel bygdekvinnelag eller husflidslag. Disse står for innlån og tilbakelevering av plagg, samt annet praktisk arbeid. Selve

93135_0020-025_bfr_q8_I_r6_ stfold 05/02/13 08.10 Page 21

foto: sidsel røine/bunadog folkedraktrådet

registreringen av gjenstandene blir gjort av ansatte ved NBF. Hver gjenstand blir fotografert og registrert i forhold til materiale, teknikk og snitt. En kort presentasjon av hver gjenstand legges inn i Primus, et databasesystem for registrering, administrasjon og presentasjon av gjenstandssamlinger. Slik bevares kunnskapen om plaggene og deres historie, og informasjonen blir tilgjengeliggjort via nettportalen www.digitaltmuseum.no Hovedfokus i dokumentasjonsarbeidet er rettet mot folkedrakttradisjonen, men det er også viktig for NBF å dokumentere bunadhistorien. Dette gjøres både gjennom feltarbeid og ved hjelp av institusjonens eget arkiv gjennom over 60 år. Instituttet har dessuten en stor samling av ulike bunader. Instituttets arkiv omfatter også en fotosamling, stoffprøver, mønster, arkiv etter privatpersoner og korrespondansearkiv. Alt dette er samlet i vårt dokumentasjonssenter på Fagernes.

På grunnlag av det innsamlede materialet står NBF i en unik stilling til å formidle kunnskap om folkedrakt og bunad. Generell rådgivning er derfor en sentral del av arbeidet ved NBF, om små og store utfordringer. NBF mottar årlig henvendelser fra enkeltpersoner, ulike institusjoner og organisasjoner. Vi svarer på en rekke spørsmål angående folkedrakt og bunad, om bruk og produksjon. Private henvendelser kan dreie seg om riktig bruk av plagg og tilbehør til bunaden, eller rengjøring og oppbevaring. Andre kontakter NBF i det de skal gå til anskaffelse av en ny bunad, og kan få veiledning om ulike varianter og produsenter. Bunadtilvirkerne i landet er en viktig målgruppe for NBF, samtidig som begge parter har god gjensidig nytte av hverandre, enten det gjelder utveksling av informasjon eller nettverksbygging. De større bunadsprodusentene, og andre produsenter av bunadstoff- eller tilbehør, har god nytte av arkivet og fagkunnskapen ved NBF til hjelp i sine prosjekt.

foto: sidsel røine/bunadog folkedraktrådet

rådgivning

Registrering av bringeduk fra Sogn fra registreringsarkivet. NBF har ca. 70 000 registreringer av draktplagg fra hele landet.

norsk institutt for bunad og folkedrakt – en presentasjon 21

93135_0020-025_bfr_q8_I_r5_ stfold 01/02/13 13.17 Page 22

Fra Norsk institutt for bunad og folkedrakt sin bunadutstilling.

En spesiell del av rådgivingsarbeidet er knyttet til rekonstruksjon av bunader på grunnlag av lokale folkedrakttradisjoner. Her kan Norsk institutt for bunad og folkedrakt vurdere om det finnes tilstrekkelig med bevarte plagg og annet kildemateriale til at det kan være grunnlag for å sette i gang med en rekonstruksjon. NBF stiller sitt arkiv, samlinger og bibliotek til disposisjon, men selve rekonstruksjonen gjøres gjerne av den lokale arbeidsgruppen, gjerne et husflidslag eller en bunadsnemnd. 22 norsk institutt for bunad og folkedrakt – en presentasjon

foto: sidsel røine/bunadog folkedraktrådet

I løpet av denne prosessen gir NBF råd om hvilke plagg som bør rekonstrueres, eventuelt hvordan plagg som allerede er valgt ut samsvarer med kildematerialet. NBF gir råd om mønster materialer og søm før de nylagede bunadsplaggene blir vurdert. For å ha mulighet til å vurdere hvorvidt den nye bunaden er en god kopi av en folkedrakttype, må de gamle originalplaggene som man har kopiert fra, foreligge.

93135_0020-025_bfr_q8_I_r5_ stfold 01/02/13 13.17 Page 23

Et rekonstruksjonsprosjekt gjøres i nært samarbeid mellom Norsk institutt for bunad og folkedrakt og bunadnemnden gjennom hele rekonstruksjonsprosessen. Ved fullført rekonstruksjon gir NBF en skriftlig vurdering av arbeidet. Rekonstruksjon på bakgrunn av bevarte gamle plagg og andre historiske kilder, generer mye kunnskap om de tradisjonelle draktskikkene i landet. Bevarte gamle plagg er kilder til kunnskap om levde liv, om nye impulser og håndverk før symaskinens tid. Når ansatte ved NBF tar mønster og syr kopier av gamle plagg, er det en kulturhistorisk dokumentasjon som også tar opp seg den immaterielle siden ved plagget. Dette er verdifull kunnskap for oss, som vi i størst mulig grad ønsker å videreformidle og bevare for ettertiden.

forskning og formidling Det innsamlede materialet ved NBF blir formidlet gjennom rådgivning, utstilling, forskning og undervisning. På grunnlag av de omfattende undersøkelsene i den folkelige draktskikken i Norge, har NBF gitt ut flere rapporter og artikler fra ulike områder. Både dokumentasjon, grunnforskning og videre forskning er viktige arbeidsfelt for NBF, i tillegg til at dette materialet blir gjort tilgjengelig for andre forskere og studenter. En sentral del av formidlingsarbeidet ved NBF er både praktisk og teoretisk undervisning, på videregående- og universitetsnivå. Universitetsfaget Drakt og samfunn gir teoretisk kunnskap om bunad og folkedrakt. Med Drakt og samfunn tas det sikte på å legge grunnlag for draktkunnskap som egen disiplin, samt å gi kompetanse i arbeidet med drakt som del av den folkelige kulturarven i samfunnet. Faget er samlingsbasert med flere deleksamener, og er tenkt som videre- og etterutdanning. Studiet kom i gang etter initiativ fra Norsk institutt for bunad og folkedrakt. De første årene ble faget gjennomført i samarbeid mellom NBF, Universitetet i Bergen, Vestnorsk Kulturakademi og Folkekulturforbundet. Senere har studiet blitt gjennomført i samarbeid med Høyskolen i Oslo og NTNU i Trondheim. I tillegg er NBF aktive som forelesere og lærere ved ulike fag og kurs, som Bunadopplæringa. Bunadopplæringa er et samarbeid der Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag og Studieforbundet Kultur og Tradisjon tilbyr ei modulbasert utdanning innenfor bunadtilvirkerfaget, som er en god faglig oppfølging på veien mot et svennebrev.

bunadog folkedraktrådet Bunad- og folkedraktrådet (BFR) er et statlig oppnevnt råd, som skal være et rådgivende organ for det nasjonale arbeidet ved Norsk institutt for bunad og folkedrakt. Rådet har fem representanter fra det bunadog kulturfaglige feltet i Norge. Daglig leder for NBF er sekretær for Bunad- og folkedraktrådet. Rådet er et fagråd for virksomheten, noe som innebærer at det først og fremst skal gi råd om seksjonens faglige arbeid. Det gir råd på et overordnet plan når det gjelder dokumentasjon, formidling og rådgiving. Bunad- og folkedraktrådet skal se til at arbeidet med bunader og folkedrakter blir fremmet på best mulig måte i hele landet. De skal dessuten stimulere til utvikling av flerkulturelle møteplasser basert på bunader og folkedrakter og deres tilvirkning. I tillegg skal det vedta planer for virksomheten, behandle årsrapport og uttale seg ved tilsetting av instituttleder. Valdresmusea er ansvarlig for administrasjon, drift og rapportering til departementet.

norsk institutt for bunad og folkedrakt er svært glade for den tunge satsingen N.W. Damm & Søn AS (nå CAPPELEN DAMM AS) har gjort på bunadfeltet med Norsk bunadleksikon. Det står en stor faglig stab bak, og det er gjort en omfattende arbeidsinnsats. Vi håper at Norsk bunadleksikon både kan øke allmennhetens kunnskap om mangfoldet som knytter seg til bunadene, og inspirere til videre fordypning i både bunadsfenomenet og folkedraktskikken som fenomenet har sprunget ut av.

norsk institutt for bunad og folkedrakt – en presentasjon 23

93135_0020-025_bfr_q8_I_r5_ stfold 01/02/13 13.17 Page 24

vedtekter for bunadog folkedraktrådet FASTSETTE AV KU LTU R- OG KYR KJ EDEPARTEMENTET 12. J U N I 2012

§ 1 Formål Bunad- og folkedraktrådet (heretter Rådet) skal fremme, verne og videreføre bruk og tilvirking av bunader og folkedrakter i Norge, som et uttrykk for kulturell identitet og som bærer av særegne kvaliteter. Kulturarv er ingen eksakt og uomskiftelig størrelse. Alle kulturuttrykk utvikler seg i samspill mellom tradisjon og nye impulser. Norge er preget av et stort mangfold som gir oss en dynamisk og levende kultur. I dette mangfoldet kreves det kunnskap og innsikt for å legge til rette for utvikling av de tradisjonelle kulturuttrykkene vi ønsker å verne, slik at de kan leve videre i et dynamisk og meiningsfylt samspill med nåtidens mennesker. § 2 Status Rådet blir oppnevnt av Kulturdepartementet og er en rådgivende instans for arbeidet ved Norsk institutt for bunad og folkedrakt (heretter Instituttet) og for Kulturdepartementet. Instituttet er en del av Valdresmusea gjennom avtale mellom Kulturdepartementet og Valdresmusea, gjeldende fra 1. januar 2008.

Tilrettelegge for innsamling, dokumentasjon, rekonstruksjon, forsking, bevaring og formidling innenfor det bunadog folkedraktfaglige området Bidra til å øke bevissthet om, interesse og forståelse for bunad og folkedrakt som kulturuttrykk Bidra til å øke kunnskap om tilvirking og bruk av tradisjonelle norske bunader og folkedrakter Søke å legge til rette for utvikling og revitalisering innenfor det bunadog folkedraktfaglige området Stimulere til utvikling av flerkulturelle møteplasser Rådet skal fungere som faglig råd og støtte for Instituttet i deres forvaltning av det bunadog folkedraktfaglige arbeidet. Rådet skal: Vurdere måloppnåinga og kommentere årsrapporten fra Instituttet Bidra i utarbeiding av planer og budsjett for Instituttet, i samråd med Valdresmusea Uttale seg ved ansettelse av instituttleder og delta i prosessen i samråd med Valdresmusea Rådet skal gi råd til departementet ved å:

§ 3 Organisasjon Rådet skal ha fem medlemmer og to varamedlemmer. Departementet peker ut en av rådsmedlemmene til leder. Medlemmer og varamedlemmer skal ha ei funksjonstid på fire år. Ingen rådsmedlemmer kan ha sammenhengende funksjonstid på mer enn åtte år. Annet hvert år blir halvparten av Rådet oppnevnt: et varamedlem og annen hver gang to og tre rådsmedlemmer. Rådet er vedtaksført når minst tre medlemmer møter. Instituttet fungerer som sekretariat for Rådet og deltar i alle møte. Møtereferat skal sendes rådsmedlemmer og varamedlemmer. Godtgjørelser til rådsmedlemmene blir fastsett av Valdresmusea og skal stå i rimelig forhold til arbeidet som følgjer med vervet. Ved ny oppnevning sitter rådsmedlemmene til nye er oppnevnte. § 4 Oppgavene til Bunad- og folkedraktrådet Rådet skal se til at arbeidet med å ta vare på det kulturuttrykket bunader og folkedrakter representerer, blir fremmet på best mulig måte i hele landet. Rådet skal i sin virksomhet legge hovedvekt på følgende oppgaver:

24 norsk institutt for bunad og folkedrakt – en presentasjon

Kommentere årsrapporten fra Instituttet og gi en samlet vurdering av arbeidet og måloppnåelsen både i Instituttet og Rådet Kommentere den delen av den årlige budsjettsøknaden fra Valdresmusea som gjelder arbeidet ved Instituttet. Rådet skal ta initiativ til offentlig debatt og uttale seg offentlig i spørsmål om bunader og folkedrakter. § 5 Endringar i retningslinene Kulturdepartementet kan endre retningslinene. Valdresmusea skal konsulteres i samband med framlegg om endringer. Bunad- og folkedraktrådet er oppnevnt av Kulturdepartementet. Fagrådet har fem faste medlemmer og to varamedlemmer som blir oppnevnt av departementet for fire år om gangen.

93135_0020-025_bfr_q8_I_r5_ stfold 01/02/13 13.17 Page 25

historia Forløperen til Norsk institutt for bunad og folkedrakt kom i 1947 da Statens Bunadsnemnd ble opprettet. Den første tida hørte nemnda inn under Landbruksdepartementet. Senere lå institusjonen under flere ulike departementer. I 1955 ble navnet forandret til Landsnemnda for bunadsspørsmål. I 1967 ble nemnda omorganisert etter å ha ligget nede siden 1965. Den fikk nye vedtekter, en sterkere faglig sammensetning og eget sekretariat. I 1986 ble navnet endret fra Landsnemnda for bunadsspørsmål til Bunad- og folkedraktrådet, og sekretariatet ble flyttet fra Oslo til Valdres. Den første Landsnemnda for bunadsspørsmål var opptatt av den historiske forankringen til bunadene, men det ble også gitt råd ut fra en generell oppfatning av hvordan stilriktige bunader burde være. Fra omorganiseringen i 1967 ga man utelukkende råd ut fra historisk kunnskap om lokale folkedrakttradisjoner. En ny viktig endring kom fra 2008. Da inngikk kulturdepartementet en avtale med Valdresmusea AS, og virksomheten ble lagt under museet som egen avdeling. I 2010 ble navnet til selve institusjonen endret til Norsk institutt for bunad og folkedrakt. Det statlige oppnevnte Bunad- og folkedraktrådet beholdt sitt navn.

videre lesning: For interesserte viser vi til: www.bunadogfolkedrakt.no

norsk institutt for bunad og folkedrakt – en presentasjon 25

foto: eva brænd

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 26

26 norsk bunadhistorie

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 27

«Brudefærden i Hardanger» av Tidemand og Gude. «Der ånder en tindrende sommerluft / varmt over Hardangerfjords vanne…»

norsk bunadhistorie av bjørn sverre hol haugen

det nasjonalromantiske gjestebud I mars 1849 satt teaterinteresserte borgere i Christiania Theater og lot seg underholde av nasjonale sanger, nasjonal musikk og nasjonale klær. Som finale på programmet ble det vist et tablå på scenen: Brudefærden i Hardanger. Andreas Munchs dikt med samme navn ble framført til melodi av Halvdan Kjerulf. Hardanger var et av de utvalgte områdene, en del av «det egentlige Norge». Der hadde mye av den gamle folkekulturen overlevd tilsynelatende upåvirket av omverdenen, også klesdraktene, og folkelivsskildrerne hadde vært der og tegnet og malt. Sammen med en del fjellbygder kom Hardanger til å bli stående som et høyverdig kulturområde der en kunne finne det historiske bindeleddet tilbake til tida før unionen med Danmark og Sverige. Denne historiske kontinuiteten skulle bli svært viktig da en skulle bygge opp Norge som nasjon. Fra dette bakteppet av generelle romantiske strømninger vokser bunadbevegelsen i Norge fram. Denne historiske artikkelen forsøker å presentere ei kronologisk framstilt bunadhistorie. Det er lagt størst vekt på den organiserte delen av bunadhistoria; det som skjer i regi av organisasjoner og foreninger,

offentlige institusjoner og viktige enkeltpersoner. Artikkelen har som mål å skape forståelse for hvorfor bunadfeltet framstår som så mangfoldig i dag, og å forklare hvordan dagens bunadbilde har blitt til. bakgrunnen for bunadene Epoken rundt midten av 1800-tallet kalles ofte nasjonalromantikken. Denne perioden kom som en forlengelse av de romantiske strømningene som hadde rådd grunnen både i bildekunst og litteratur i første halvdel av 1800-tallet. Romantikken var en viktig periode i det meste av europeisk kunst og kultur, og de romantiske strømningene antok etter hvert en nasjonal karakter ute i Europa så vel som her i Norge. Det at nasjonalstaten i denne perioden trår tydeligere fram og dermed gir et fokus på nasjonal identitet, er ikke noe særnorsk fenomen. Det er heller ikke borgerskapets søken etter den stabiliteten mange på den tida forbandt med bondesamfunnet. Bondekulturen hadde vært i fokus lenge. Ved Fredensborg slott i Danmark hadde kong Fredrik V allerede på 1760-tallet anlagt en skulpturpark med som han kalte Nordmannsdalen. Der fikk han lagd steinskulpturer av bønder kledd i norske folkedrakter. Litt seinere kom de første kjente folkedraktnorsk bunadhistorie 27

foto: anita krok

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 28

Nordmannsdalen ved Fredensborg slott i Danmark.

bildene, og en av de som var tidlig ute, var maleren Johan Friedrich Leonhard Dreier (1775–1833), som avbildet bønder fra mange steder i Norge. Mange av bildene ble publisert i noe endret utgave, av maleren og kobberstikkeren Johannes Senn i København i perioden 1812–1815. Lignende avbildninger av danske bønder i stedegne drakter er også kjent, og tilsvarende bilder fra andre land fins også fra samme periode. Interessen for bonden og bondekulturen var spesielt stor ved hoffet og i de aller øverste samfunnslaga, der de bedrestilte moret seg over det kuriøse og pittoreske de fant blant de gammeldagse bøndene. I samme periode finner vi også en av forløperne til turismen – overklassens reiser til avsidesliggende steder, gjerne etterfulgt av reiseskildringer publisert i bokform. Etter hvert fant denne fascinasjonen over bondekulturen nye former og uttrykk. Industriutvikling og økt kommunikasjon førte samfunnet over i ei tid med raske endringer og flere impulser utenfra. Som motvekt søkte borgerne roen og stabiliteten i det gamle bondesamfunnet – men på sine egne premisser. Den rå naturen ble bearbeidet i kunstnerens atelier, de grove eventyrene gikk gjennom litteratenes filter, og musikken ble omskapt til kunstmusikk. Høystemte nasjonale sanger ble framført av grupper i en romantisk stemning. Og til framførelse på teaterscenene passet det seg med skuespillere kledd i nasjonaldrakter, i et romantisk tablå. (Se innledningskapitlene for fullstendig definisjon av nasjonaldrakt.) Mye av den billedkunsten vi regner for vår fremste, stammer fra denne tidsepoken. Eventyrene og folkemusikken har overlevd helt fram til i dag. Det er fortsatt populært å synge i kor. Og 28 norsk bunadhistorie

bunadbruken har på sitt vis også røttene sine her. Kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson kalte i sine memoarer denne perioden for «Det nasjonalromantiske gjestebud» (Beyer II 1991:275). Rundt midten av 1800-tallet var det ingen som brukte ordet folkedrakt. Ordet bunad, i den betydningen vi kjenner det i dag, var ikke funnet opp enda. For de bøndene som fortsatt gikk kledd i sine stedegne klær, var det unødvendig å ha et spesielt ord for dem. Disse klærne var jo klesskikken deres, og den var en integrert del av livet i hverdag og høytid. For dem som sto utenfor og betraktet, framsto klærne som fremmedartede og alderdommelige, pittoreske og nasjonale. Slik oppsto begrepet nasjonaldrakt, som i mange år ble brukt om både bondens klær og borgerens bruk av klærne hans. De første eksemplene på borgernes bruk av nasjonaldrakt kom rundt 1850 – i teatertablåene og som en flørt med bondekulturen. Denne første bruken finner vi også paralleller til i andre europeiske land. Men akkurat som nasjonalromantikken fikk sterkere betydning for Norge enn for mange andre land, ble også nasjonaldraktene viktigere symboler her. Det var mange ulike faktorer som virket sammen da en skulle bygge opp Norge som nasjonalstat på 1800-tallet. Nasjonale institusjoner som universitet, teatre og museer ble etablert, samtidig med at det dukket opp flere og flere frivillige organisasjoner. Ivar Aasen samlet dialektord fra store deler av landet og etablerte et eget skriftspråk som skulle frigjøre oss fra det danske språket. Ikke minst fikk folkehøgskolene som var blitt grunnlagt i Nicolai Fredrik Severin Grundtvigs (1783–1872) opplysningsånd, mye å si for etableringen av det norske, og det var også her de første bunadene kom i bruk som festantrekk. Rundt 1870 sto ei lita jente og så ut av vinduet hjemme i Strandgata på Hamar. Utenfor så hun en vadmelskledd mann med rød topplue. Det var Christopher Bruun, en av de best kjente folkehøgskolemennene i Norge. En annen gang så hun ei ung kvinne kledd i rødt liv, svart stakk og hvit skjorte med sølje. Det var ei av jentene som gikk på folkehøgskolen Sagatun på Hamar. Jenta i vinduet fortalte i memoarene sine at hun grein seg til å få ei slags nasjonaldrakt hun også, med rødt liv og hvit skjorte inni. Den vesle jenta i vinduet var ingen ringere enn Hulda Bergersen, seinere godt kjent som Hulda Garborg (Obrestad 1992:28). folkehøgskolene og bunaden Folkehøgskolen Sagatun på Hamar og alle de andre frilynte folkehøgskolene ble etter hvert de viktigste arenaene for å vise nasjonalt sinnelag gjennom klesdrakta. Og igjen var det fra Hardanger inspirasjonen til nasjonaldraktene ble hentet, akkurat som til det store maleriet av Tidemand og Gude og til teatertablået i hovedstaden. Det var flere grunner til at

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 29

Johan Friedrich Leonhard Dreier (1775–1833) avbildet bønder fra mange steder i Norge. Mange av bildene ble publisert av Johannes Senn i København i perioden 1812–1815. Til venstre en akvarell av Dreier som viser en mann fra Folldal med sin kone, og til høyre: Senns gjengivelse av samme.

Fra Ervingen i Bergen. De danser hallingspringar. «Denne eiendommelige, vilde, rørende Musik er vor Nationalpoesi» skreiv Henrik Wergeland i et brev til Fredrika Bremer. (Obrestad 1992:108) foto: atelier knud knudsen

norsk bunadhistorie 29

foto: bunadog folkedraktrådets arkiv

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 30

Korsang og bunad har begge utspring i nasjonalromantikken på 1800-tallet. Noen sangkor tok også bunadene i bruk som fast antrekk, og den første tida var det naturlig nok «Nasjonalen» som ble brukt.

akkurat Hardanger ble valgt ut blant de bygdene som var ansett for å være høyverdige og norske nok. For det første var Hardanger allerede kjent for borgerskapet gjennom billedkunsten og teatertablåene. For at området skulle være attraktivt nok for avbildning og gjenskaping, måtte det ha særpreg – det måtte skille seg tydelig ut fra det som kom utenfra, det måtte med andre ord være typisk norsk. Draktskikken i Hardanger var både alderdommelig og særpreget. Området viste seg også å være interessant for de første turistene som kom til landet, og etter hvert som fotografering ble vanligere, spredde det seg bilder av nasjonalt kledde kvinner fra Hardanger. Hovedinntrykket av disse første nasjonaldraktene var livkjoler med en fasong som kan spores tilbake til renessansemote, med sterke og klare farger som var en kontrast til bymotenes mørke drakter, men egentlig var dette bare deler av draktskikken som var i bruk. Det var bare de delene som ble oppfattet som interessante nok, som ble omskapt til nasjonaldrakt. Likevel var ikke denne klesskikken avskrekkende fremmed. Det er lett å se likheten mellom de hvite skjortene med broderte ståkrager i Hardanger, og motebildets hvite bluser med blonderysj i halsen. Renessanselivet og den svarte stakken med brodert belte i midjen var også enkelt å tilpasse til datidas mote med korsettsnørte fasonger. Klesdrakta var både særpreget nok og mulig å tolke inn i stilidealene i samtida. Forkjemperne for det norske og nasjonale var klar over at det fantes levende draktskikker også i andre områder av landet. Setesdal, Hallingdal og Telemark er de mest kjente distriktene der folkedraktskikken var særpreget og i bruk lenge. Men med få unntak var det likevel bare klær fra 30 norsk bunadhistorie

Hardanger som ble omformet til nasjonaldrakt på denne tida. Signaleffekten av å velge ut elementer fra bare én draktskikk virket klart sterkere enn om det hadde vært et brokete bilde av klær fra mange dalfører. Det var først etter at unionen med Sverige var oppløst og Norge var blitt en sjølstendig stat, at arbeidet med å få fram bunader fra flere kanter av landet ble interessant. De nasjonalsinnede skaffet seg derfor i første omgang Hardangerbunad. Dette var ofte et naturlig innslag i undervisningen ved de frilynte folkehøgskolene som ble etablert. Utgangspunktet for disse skolene var Grundtvigs kristne verdigrunnlag, og en sier gjerne at folkehøgskolene var preget av «grundtvigianisme», eller at de var i Grundtvigs ånd. Det var han som grunnla de første folkehøgskolene, der målet var å gi allmenndanning til voksen ungdom. Skolene skulle være eksamensfrie, og de var derfor ei motvekt til puggeskolene der opplæring i latin ble sterkt vektlagt. På folkehøgskolene var det historie som sto i fokus. Etnologen Målfrid Grimstvedt hevder i en forelesning i bunadhistorie at målet med de grundtvigske folkehøgskolene var å «levandegjera nasjonale og sosiale, kulturelle, religiøse og menneskelege verdiar gjennom fortelling, foredrag og samtale.» (Grimstvedt u.å.) Den første folkehøgskolen som ble etablert i Norge, ble startet på Hamar i 1864 og fikk navnet Sagatun. Den neste skolen, Vonheim, ble etablert i Gausdal i 1871. Disse to navnene kan stå som markører på det som ble det sentrale i folkehøgskoletanken, slik historikeren Ingar Ranheim beskriver det i si hovedoppgave: «Folkedans, disiplinering og nasjonsbygging». Navnet Sagatun gir assosiasjoner til det historiske – til Norges storhetstid før den såkalte «400-årsnatta» og union med Danmark, mens navnet Vonheim peker framover og spiller på håpet om et nytt, moderne Norge (Ranheim 1993:58). Etter hvert ble det etablert mange folkehøgskoler omkring i landet, både de frilynte som arbeidet i Grundtvigs ånd, og de som hadde utspring i mer pietistisk kristne retninger. Norskdomsarbeidet og bunadene fikk størst utbredelse i de frilynte skolene. Og det var nettopp denne sammenkoblinga av det historiske perspektivet – der hovedvekten ble lagt på det sjølstendige Norge før unionen – og et framtidsrettet og optimistisk syn som preget disse folkehøgskolenes idealer. Målet ble å ta med seg det beste, mest høyverdige og nasjonale fra tidligere tider – inn i den moderne tida. Ikke minst ble dette perspektivet viktig i bunadsammenheng, for nettopp klesskikken var et av de feltene folk interesserte seg for og ønsket å tilpasse til samtida. Elevene på folkehøgskolene sydde seg gjerne bunad som et ledd i undervisningen, og dette ble en viktig årsak til at bunadene kom i bruk i flere lag av befolkningen. Mens de første eksemplene på bunadbruk er å finne blant borger-

foto: atelier knud knudsen

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 31

skapets kvinner, gjorde folkehøgskolenes vektlegging av bunadene sitt til at også bygdeungdom skaffet seg nasjonale klær. Skolene ble etter hvert etablert mange steder i landet, og elevene gikk også gjerne på folkehøgskole i andre landsdeler enn i hjemdistriktet. Dette bidro til at Hardangerbunaden ble spredt over hele landet, også i de distriktene der folkedrakter fortsatt var i daglig bruk. En del av disse første bunadene holder håndverksmessig god kvalitet, og er i godt samsvar med draktskikken de hadde sitt utspring i. Men mange av dem viser også at det har skjedd store forandringer på vegen fra folkedrakt til bunad. Forbildene kunne ofte være mangelfulle, og resultatene ble derfor svært forskjellig fra opphavet. Så lenge bunaden besto av en svart stakk med et rødt liv med en brodert bringeduk inni, var den nasjonal nok. Skjortene varierte fra motebluser og nattskjorter til broderte skjorter, slik folk hadde i Hardanger. Broderiene, som ble kjent som hardangersøm, ble populære – ikke bare til bunadene, men også som prydsøm på andre gjenstander. Mønstrene ble kopiert og solgt. Tyskerne var en periode

foto: akershus fylkesmuseum

Gruppe frå Det norske spellaget. Trulig fra Målmarknaden i Bergen 1907. Helt til høyre ser vi Klara Semb i en tidlig bunad fra Sunnmøre.

Hulda Garborg i bunad. norsk bunadhistorie 31

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 32

foto: akershus fylkesmuseum

svært opptatt av denne broderitypen, og masseproduserte mønstre som seinere havnet hos norske kunder. Samtidig hadde turistnæringa sett at de nasjonale klærne kunne fremme salget, og tok i bruk hardangerbunaden som serveringsantrekk på kafeene. Dette ble etter hvert sett på som forflating og utglidning, og slik startet kampen mot de forsimplede hardangerbunadene. Og mens alt dette skjedde, hadde den vesle jenta fra Strandgata på Hamar blitt voksen. Hun hadde giftet seg med Arne Garborg, og blitt den fremste forkjemperen for at alle skulle kle seg i nasjonalbunad, som hun kalte den.

hulda garborg (1862–1934) Hulda Garborg spredde sitt kulturengasjement på mange fronter. I egen samtid var hun en kjent forfatter, sjøl om lite av hennes litteratur har overlevd til i dag. Hun engasjerte seg i teater, i innredning, matlaging og hushold, i tillegg til at hun etablerte folkedansen og ble den ledende kapasiteten i bunadsammenheng. I 1891 ble Den norske Husflidsforening i Oslo stiftet, og allerede fra starten av var det mulig å kjøpe Hardangerbunad der. Sjøl om idealet var at alle skulle brodere og sy sin egen bunad, var det også ferdige bunader å få kjøpt. Men Hulda Garborg brukte aldri en slik bunad. Det var andre idealer hun ville bringe fram i bunadbruken, og hun mente at Hardangerbunadene hadde fått ei utforming som ikke samsvarte med opphavet. «Men likso svìpeleg og fin som den rette er, likso fæle er flestalle ettergjorde.» sa hun i et kjent sitat. I tillegg til at hun slo ned på de dårlige kopiene, forfektet hun også nye idealer der en annen draktskikk passet bedre. Borgerskapets kvinner hadde ikke kastet korsettene om de kledde seg i nasjonaldrakter fra Hardanger. Først rundt år 1900 begynte enkelte å ta til orde for at det var på tide å kvitte seg med korsettene, og Hulda Garborg var en av dem som tidlig orienterte seg mot den såkalte reformbevegelsen. Hovedparolen var at tyngden av en kjole skulle bæres på skuldrene og falle fritt over kroppen uten korsett, i motsetning til tidligere da hele skjørtet hvilte på hoftene. I dette nye bildet passet draktskikken i Hallingdal godt inn. Hulda Garborg tok utgangspunkt i kirkeklærne fra Gol i Hallingdal, og tilpasset dem til sitt bruk. Livet ble gjort større, de rette breddene i stakken ble skrådd etter tidas mote, og forkleet ble etter hvert sløyfet. Denne bunaden presenterte hun i boka Norsk klædebunad i 1903, og hun bar den sjøl ved de første folkedanstilstelningene hun arrangerte (Garborg 1903). For Hulda Garborg var den nasjonale klesskikken hun ivret for, bare en del av en helhet. Hun agiterte for sunnhet og velvære, vakre hjem og norskproduserte materialer. I det Hulda Garborg skrev om norsk folkedraktskikk, kom det fram et 32 norsk bunadhistorie

Hulda Garborg fikk en del draktplagg som gave, og skaffet seg også mange plagg sjøl. Disse kombinerte hun nokså fritt. Her har hun bunaden fra Hallingdal som hun sjøl utarbeidet, med raudtrøye fra Øst-Telemark utenpå. Og på hodet har hun et skaut som kanskje også er fra Telemark.

nokså tydelig bilde av hvordan hun så på folkedraktene, og hvordan de kunne omformes til moderne bunadbruk. Hun hadde et klart mål om å hente fram elementer av det gamle og å sette dem inn i ei ny tid. Men hun ønsket ikke bare å skape bunader til bruk i folkedans. Bunadprogrammet hennes var mer omfattende. Hun ville at klesskikken for alle skulle endres, og en skulle kaste vrak på de importerte moteklærne og ta i bruk klær tuftet på norske tradisjoner og norske materialer. Størst vekt la hun på kvinneklærne, og det handlet like mye om å frigjøre kvinnene fra korsettet som å skape bunader til festbruk. Elementene fra folkedraktene skulle settes inn i nye sammenhenger, og bli integrerte deler av den alminnelige klesskikken i samtida. Hulda Garborg fikk til en viss grad gjennomslag for tankene sine; bunaden har blitt et så allment festantrekk at mange føler at de trenger færre andre festantrekk enn de ville gjort uten bunaden. Men det er som festplagg bunaden har hatt gjennomslagskraft. Dagligklærne for folk flest har endret seg med motesvingningene, nokså uberørt av Hulda Garborgs ideologi. norges første bunadbok Den første boka om norske bunader kom ut i 1903, med tittelen Norsk klædebunad. Det var ei uanselig, lita bok på bare 30 sider. Men like fullt kom den til å få stor betydning. Det var

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 33

foto: nasjonalbiblioteket

Norigs ungdomslag og Student-maallaget som ga ut boka, og Hulda Garborg var forfatter. Her fikk hun formidlet det hun kjente til av gamle folkedrakter omkring i landet, og hun ga råd om hva som burde videreføres, hva som kunne tas opp igjen, og hva som burde legges bort for godt. Det var også her hun introduserte begrepet bunad. Men hun brukte det ikke slik vi bruker ordet i dag. I Huldas sammenheng var det ingen vesensforskjell på de gamle bondeklærne og de en nå skulle ta i bruk, så hun kalte begge deler for bunad. Uttrykket er hentet fra det gammelnorske ordet bunadr, som har vært brukt i sammenstillinger som kledebunad, fotbunad, husbunad og bokbunad. I dag er det kortforma av kledebunad som er mest brukt, og da som en beskrivelse på festklær som på en eller annen måte har sitt utspring i folkedraktene. (Se innledningskapitlene for fullstendig definisjon.) I forordet til boka skriver hun at det vesle heftet er «meint som ei liti rettleiding for folk i by og bygd som vil ha seg norsk bunad og ikkje hev noko laglegt mynster på heimstaden sin» (Garborg 1903:3). Tanken var altså at en skulle kunne lage seg bunad med boka som rettledning. Men samtidig er forfatteren klar over at det ikke er så enkelt å sy bunad etter ei bok, og viser til hvor leserne kan få tak i mønster. I hovedstaden hadde Den norske Husflidsforening vært i sving siden 1891, og dit kunne folk skrive for å få tilsendt mønster til flere bunader. Noregs Ungdomslag hadde ennå ikke noe eget utsalg i 1903. Men fra 1912 begynte Hulda Garborg et nært samarbeid med Aksel Waldemar og Anna Johansen, som åpnet tegnekontoret Heimen, det samme navnet som den spalta Hulda Garborg redigerte i bladet For bygd og by. Aksel Waldemar Johansen (1880–1922) tegnet mønstre, og Anna Johansen produserte bunader. Og Hulda Garborg formidlet kunnskap om bunadene og tok imot kunnskap fra andre ressurspersoner, før hun satte det på trykk. Kjerstina Vangsnes bidro med materiale fra Sogn, og de aktive i Sunnmøre Frilyndte Ungdomslag var kilde til broderimønstre derfra. Slik kom de første mønstertegningene ut til et større publikum, og i 1917 samlet hun materialet til ei ny og større bunadbok. Her var det flere folkedrakter og bunader, og i tillegg fargelagte mønsterplansjer og mange flere fotografier enn i den forrige boka. I forordet skriver hun at hun har gjort et utvalg, og tatt med de bunadene som er i bruk – enten fordi de fortsatt er i levende folkedrakttradisjon, eller fordi de er tatt opp igjen som bunader. Hun skriver også at det er mange som har tatt i bruk bunader i den siste tida, og at etterspørselen stadig øker (Garborg 1917). Etter at Hulda Garborg ga ut ny utgave av Norsk Klædebunad i 1917, var det faktisk ingen som skreiv noen landsomfattende bøker om norske bunader før i 1969. Da kom Yngve Woxholth ut med boka Våre vakre bunader, som først hadde blitt presentert

Bunaden ble brukt som tydelig politisk virkemiddel under stridighetene foran unionsoppløsningen. Kvinnene deltok aktivt, sjøl om de ikke hadde stemmerett.

norsk bunadhistorie 33

foto: eyolfsson, utlånt fra tone sjølander eidsvold

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 34

foto: heim og ætt

Oslo Framtids Danselag 1. mai 1924 på Dælenenga i Kristiania. Bunaden ble brukt av de kommunistiske barnelagene.

Bunaden ble brukt av nazistene under andre verdenskrig, og bildet til venstre er fra et av stevnene til Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon. Til høyre: Fra Borrestevnet 1943, et arrangement i Nasjonal Samlings regi.

som artikkelserie i ukebladet Allers. Seinere har det imidlertid kommet mange bunadbøker, med ulike innfallsvinkler. Det bøkene har felles, er at det er lagt vekt på det vakre i bunadene. Det blendende og fargesterke, men også det ekte og norske understrekes og framheves. For at slike bøker skal ha ei kjøpergruppe, må det være interesse for bunadene – det må være mange som er enige i at bunadene er vakre. Slik enighet er det blant de fleste i Norge i dag. Men det har ikke alltid vært slik. De første som viste seg på gatene i bunad, ble spyttet etter og lugget. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var bunad langt mer kontroversielt enn i dag. Ikke bare viste bunadbrukerne en tilknytning til eller en sympati for landsbygda, de tok også politisk stilling.

bunad som politisk uttrykksform Bunadene har til alle tider vært uttrykk for politiske eller ideologiske holdninger. De første bunadene kom som motvekt til industrisamfunnets hurtige endringer, de neste for å vise at en tok tydelig stilling i unionskampen. Det var norskdomsrørsla sin måte å sørge for ei uniformering på som kunne 34 norsk bunadhistorie

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 35

foto: wilse/norsk folkemuseum

bygge opp en sjølstendig, nasjonal kultur. Seinere har det dukket opp mange lokale identitetsprosjekter. Og både disse og EU-kampene kan tolkes som politiske eller ideologiske uttrykksformer – der bunaden har spilt en viktig rolle. Det ble nokså raskt satt likhetstegn mellom den første bunadbruken og et nasjonalt sinnelag. Drude Janson, gift med folkehøgskolemannen Kristoffer Janson, møtte i 1872 opp i et selskap hos lensmannen i Gausdal kledd i ei folkedrakt fra Sel. «Det er klart hun vakte forargelse,» skriver Åse Asheim Lange i boka Bunader i Hedmark fylke (Lange 1980:10). Det vakte forargelse fordi ei kvinne fra borgerskapet ga så tydelige signaler om hvor hun sto i unionsspørsmålet. Bunaden ble altså et middel til å uttrykke hvilken holdning en hadde i den politiske kampen mot unionen med Sverige. Folkehøgskoletanke og målsak, avholdsbevegelse og frilynt norskdomsarbeid: Dette var ideer som hadde tett tilknytning til det politiske partiet Venstre. Og ettersom klær er så synlige, ble det et tydelig signal om politisk tilhørighet. Dessuten var det helst kvinnene som kledde seg nasjonalt, og uten stemmerett eller noen synlige posisjoner i samfunnslivet ble bunaden et desto sterkere uttrykk. Gro Randen diskuterer dette i hovedfagsoppgava si ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, og bruker overgangen fra hette til lue som hodeplagg til folkedrakta i Øvre Hallingdal som eksempel. Hun legger vekt på at de kvinnene som gikk foran i dette spørsmålet, også var sterke kvinner med politisk tilhørighet i Venstre (Randen 1992). Ofte var mange av de samme ildsjelene aktive både i partipolitikken og i de ideologiske organisasjonene som vokste fram. Og for medlemmene i norskdomsrørsla ble bunaden et antrekk med to betydninger: Utad fungerte den i den første tida som et kampsignal, mens den innad fungerte som et festantrekk, skriver Målfrid Grimstvedt i en artikkel i heftet Bunader i Roagland (Grimstvedt u.å.) Bunaden som festantrekk ble grunnlaget for den omfattende bunadbruken vi har i dag, men også norskdomsrørslas bruk av bunaden som kampsignal har hatt og har sine etterfølgere. I mellomkrigstida vokste Noregs Ungdomslag stadig, og flere og flere kom med i arbeidet for norsk kultur. Men samtidig vokste også de sosialistiske organisasjonene sterkt, og en kunne kanskje forvente at folk i slike kretser tok avstand fra bunad, folkedans og språkstrid. Til en viss grad gjorde de nok også det, men det må ha hatt en viss betydning at bunadforkjemperne la stor vekt på at bunadene skulle være plagg som signaliserte demokrati, og som alle kunne skaffe seg for en rimelig penge. Bunader ble nemlig også brukt i de kommunistiske grupperingene. Det ble satt i gang både korps og barneleikarring i de kommunistiske barnelaga, der det ble samlet inn penger til instrumenter, og kommunistiske ildsjeler la ned mye arbeid i å sy bunader til leikarringbarna. «En så nok det nasjonale som ledd i den internasjonale kampen,»

Etter krigen ble bunaden straks tatt i bruk som symbol på det nye, frigjorte Norge.

sier Tone Sjølander Eidsvold, datter til to av dem som danset i «Oslos framtid», det kommunistiske barnelaget i gamlebyen. Årsmeldinga til de kommunistiske barnelaga i Kristiania i 1922 forteller at det ved årets utløp var 170 barn med i dansarringen, «hvorav 70 har nationaldragter» (Eidsvold 1991:2). Smilende, bunadkledde barn som vifter med norske flagg på 17. mai er bilder vi har vent oss til å se, men like smilende og bunadkledde barn med røde flagg på 1. mai har ikke festet seg like godt til netthinnene våre. Ikke desto mindre viser det at bunaden virkelig hadde slått igjennom slik det så ofte har blitt framhevet – som et plagg alle kan bære. Under andre verdenskrig ser bunaden ut til å ha hatt ei todelt rolle. Nazistene tok i bruk ei rekke nasjonale symboler for å skolere folket til å tro på det nye regimet. Vikingtid og folkediktning, språk og bunad – alt var elementer som aktivt ble brukt for å bygge opp under okkupasjonsmakta. Historiebøkene viser oss bilder av bunadkledde barn sammen med Vidkun Quisling (1887–1945). Og ettersom det var kvinnebunadene som var mest aktuelle før andre verdenskrig, var det også de kvinnelige nazistene som tok i bruk bunaden til inntekt for sitt politiske syn. Laura Syvderud skreiv i en artikkel i tidsskriftet «Heim og ætt», tidsskriftet til Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon: Som et ledd i den nasjonale selvhevdelse som går over landet vårt i dag, gir det seg også utslag i retning av et stadig stigende ønske om å bære bunaden. Ikke minst merker man dette hos våre unge piker, som med stolthet bærer sin bunad ved konfirmasjonen (Syvderud, 1943: 29). Men samtidig fortsatte det bunadarbeidet som ble etablert før krigen, og som ikke hadde en negativ nasjonalisme som utgangspunkt. På tross av materialmangelen ble det lagd norsk bunadhistorie 35

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 36

36 norsk bunadhistorie

foto: marit hommedal

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.56 Page 37

I forbindelse med hundreårsmarkeringa for oppløsning av unionen med Sverige, mobiliserte bygdekvinnene i Hardanger 100 kvinner kledd i hardangerbunad med koneskaut. De aller fleste har skaut fra Sørfjorden i Hardanger, noen få har skaut fra Kvam. norsk bunadhistorie 37

foto: scanpix

93135_0026-081_historie_q8_I_r1_ stfold 05/01/13 10.42 Page 38

Rubina Rana (1956–2003) i 17. maitoget i Oslo i 1999.

mange bunader i krigsåra, og den røde strikkelua som tidligere hadde vært et kampsignal, ble det ennå en gang. Sommeren 1941 trykte bladet Urd et bilde av Else Poulsson i VestTelemarkbunad på hele framsida, og i intervjuet med Karoline Grude i Heimen Husflid inne i bladet framheves bunadsømmen som ei trøst i krigstida: I vinter er det nok mange som har følt det som en god avlastning for sinnet å arbeide med farver. Bare blendingen måtte jo i lengden virke knugende på den som elsker å se himmelen i alle dens skiftninger. Da er det godt å kunne sy, sitte og følge og fylle et vakkert gammelt mønster med vakre farver (Urd 24/1941:590). Postkort som ble produsert under krigen, signaliserte noe av det samme, der motivene var barnefigurer iført bunadlignende plagg, og selvfølgelig med topplua på plass. Etter at krigen var over, ble bunaden straks tatt i bruk som symbol på det nye, frigjorte Norge. Dette forteller noe om hvilken styrke bunaden hadde opparbeidet seg som nasjonalt symbol. I motsetning til flere av de andre norske kulturelementene som nazistene hadde omformet til nazisymboler, og som dermed ikke så lett kunne tas tilbake igjen, hadde ikke bunaden mistet sin politiske kraft. I borgertogene etter frigjøringa var bunadene synlige innslag, og det fortelles om svært stor etterspørsel etter bunader den første tida etter 38 norsk bunadhistorie

krigen. 17. mai fikk enda større betydning enn tidligere; flere og flere samlet seg om nasjonaldagen som en markør på landets sjølstendighet, og det ble vanligere å bruke bunad på denne dagen. I de første åra var bunadene et signal om politisk tilhørighet og standpunkt. Ettersom bunadene som fantes, ble brukt uavhengig av geografisk tilhørighet, etablerte det et skille mellom de som brukte bunad og de som ikke brukte bunad. Etter unionsoppløsningen, da stadig flere bunader ble skapt, ble også lokal tilhørighet vist gjennom bunaden. Bunadbrukerne viste hvor i landet de kom fra. Dette etablerte nye former for gruppetilhørighet, der lokal identitet ser ut til å ha blitt viktigere og viktigere for bunadbrukerne utover på 1900-tallet, noe det fortsatt er i dag. Men samtidig ser vi at bunad er blitt så vanlig at mange ikke reflekterer over bakgrunnen eller opprinnelsen til bunadene overhodet. I dag er det nok ikke mange som ser noen direkte sammenheng mellom bunaden som politisk markør og den omfattende bunadbruken på nasjonaldagen. Bunaden som allment festantrekk har tatt over til bunaden som politisk markør i folks bevissthet. I 1999 kom det imidlertid nytt fokus på bunaden som politisk signal på 17. mai. Da gikk den pakistanske kvinnen Rubina Rana som leder av 17. maikomiteen i Oslo forrest i barnetoget.

foto: gro randen

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 39

Gro Randen tok tydelig stilling i kampen om medlemskap i EEC i 1972. Som politisk aktør var Gro Randen mer oppfinnsom enn de fleste, og broderte standpunktet sitt i tradisjonell stil på hallingstakken.

foto: gro randen

Det var første gang noen med innvandrerbakgrunn hadde dette vervet, og hun var iført Eva Lies nydesignede jubileumsdrakt for Oslo. Rubina Rana uttalte sjøl at hun så anskaffelsen av bunad som et ledd i integrasjonsprosessen, og som en måte å signalisere norsk tilknytning på (Aagedal, Brottveit, 2001). Det var framsatt trusler mot Rubina Rana i forkant av nasjonaldagen, men både mediedebatten omkring dette og gjennomføringa av barnetoget viste at hun hadde brei støtte i folket. Det var først som komitéleder at hun valgte å gå i norsk bunad. Tidligere hadde hun feiret nasjonaldagen iført tradisjonell folkedrakt fra Pakistan. Den bunadkledde Rubina Rana forrest i barnetoget 17. mai er et enkeltstående eksempel på at bunaden fortsatt er et tydelig politisk signal, og at nasjonaldagen er en arena for å uttrykke nasjonal tilhørighet. Også ved andre anledninger i nyere tid har bunaden fått en renessanse som kampsignal. Ved folkeavstemningen om medlemskap i EEC i 1972 var mange kledd i bunad da de gikk i protesttog. For det var selvfølgelig nei-sida som tok de nasjonale klærne til inntekt for sitt ståsted. Gro Randen var som aktivist mer oppfinnsom enn de fleste, og broderte inn Nei til EEC med tradisjonell perlesøm på ryggstykket på bunaden sin, en rødrutet hverdagsstakk fra Øvre Hallingdal. Standpunktet var ikke like tydelig hos Helland Githle, som i forkant av EU-kampen i 1994 skapte ei unik drakt han kalte Å, eg veit meg eit land. Den blå bunaden som bygger på folkedrakttradisjonene i Hardanger, ble i større grad et kunstuttrykk som kommenterte tida rundt avstemminga for eller mot EU. Kunstneren sjøl ville heller ikke avsløre hvilke side han sto på. Om det var mest på grunn av OL eller EU skal være usagt, men 1994 ble i alle fall et høydepunkt i bunadbruken i Norge. I tillegg til disse nasjonale kampene har også bunaden vært brukt i mer lokale demonstrasjoner, enten det har dreid seg om bruforbindelse eller kommunesammenslåing. Samtidig dukker det stadig opp nye bunader omkring i landet. Noen av dem er initiert av kommersielle krefter som surfer på ei bølge av kjøpelyst hos landets befolkning. Men mange må også regnes som lokale identitetsuttrykk og et ønske om å lage plagg som viser en symbolsk tilhørighet til et sted eller en kultur. Likevel kan en hevde at bunaden har mistet mye av den politiske sprengkrafta den hadde. Den omfattende bruken har ført til at bunad i seg sjøl ikke lenger er kontroversielt. Mange bunadbrukere veit ikke engang hvilken betydning plaggene har hatt tidligere – de bruker dem fordi «alle andre» gjør det, eller på grunn av bunadenes estetiske kvaliteter. Det kan synes som om de som avstår fra å bruke bunad, har et mer bevisst forhold til bunadens politiske historie enn det bunadbrukerne sjøl har. Det er altså først og fremst bunaden som festantrekk som har overlevd til i dag, og i mindre grad bunaden som politisk uttrykksform.

norsk bunadhistorie 39

«Å, eg veit meg eit land.» 40 norsk bunadhistorie

foto: øystein klakegg

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 40

foto: utlånt fra tone sjølander eidsvold

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 41

foto: klara sembs samlinger, deponert i bunadog folkedraktrådet

Det har stort sett vært enighet om at 17. maitoget skal være fritt for politiske paroler, men enkelte unntak fins. Dette bildet er fra Folkebevelgesens innslag i borgertoget i Trondheim, 17. mai 1972

Det norske spellaget på tur til USA.

fra bunadpoliti til bunadvitenskap oppsving og forfall På 1920-tallet ble bunadene tatt i bruk av stadig flere, og det ble skapt nye bunader i mange områder. Sjøl om antallet bunadbrukere ikke var tilnærmet like høyt som det er i dag, må den prosentvise økningen den gangen ha vært større enn i vår tid. Fra å være et borgerskapsfenomen for de få rundt 1900 utviklet bunaden seg til å bli et plagg ungdom over hele landet skaffet seg på 1920-tallet. Økningen kom over litt tid, og hundreårsjubileet for grunnloven i 1914 har helt sikkert vært medvirkende. På den tida var det fortsatt få som arbeidet med bunad, og Hulda Garborg, som var den sjølskrevne autoriteten på området, måtte uttale seg om bunadspørsmål fra alle kanter av landet. I dagboka si kommer hun med dette hjertesukket i 1914: «Heimen» skaffer en Masse Correspondance, særlig om Dragter. Alle skal være nationale i 1914, som vel er. (…) Skulle trods al min Interesse for disse Ting inderlig ønske nogen kunde overta det (Andersson 2001:56). Likevel sto Hulda Garborg på i enda mange år for bunadene. Samtidig kom stadig flere på banen, både lokalt og sentralt. De fleste bare som bunadbrukere, men etter hvert kom det også noen flere som ble regnet som eksperter. Den som i aller

størst grad kom til å overta arbeidet med bunadene, var Klara Semb. Klara Semb kom tidlig med i arbeidet med folkedansen og bunadene. Sjøl om hun i mange sammenhenger har gitt klart uttrykk for sin beundring for Hulda Garborg og det hun sto for, arbeidet hun annerledes med både folkedansen og bunadene enn det Hulda Garborg gjorde. I et intervju med Johan Krogsæter i forbindelse med boka Ho tok oss med, som kom ut til hennes 80-årsdag i 1964, forteller Klara Semb hva som var viktig for henne i arbeidet med bunadene: Eg såg det tidleg som ei stor oppgåve å verta kvitt dei utskjemde, moderniserte bunadene og få spreidd stilreine, ekte bunader både når det galdt vyrke, fargar, linor, prydsaum, sylvstas, hovudbunad o.a. (Krogsæter 1964:145). Hulda Garborg var tydeligvis oppmerksom på at arbeidet hun hadde lagt ned, nå ble fulgt opp av noen som gikk i en annen retning. Hun skriver om det når det gjelder folkedansen, i et avsnitt som er gjengitt i Tor Obrestads biografi om Hulda: Det er no påbode i alle ungdomslag å bruka Klara Sembs rettleidingsbok, so no er det berre ein veg å gå for den ungdomen som soknar dit. Kva me andre meiner hev ingenting å segja (Obrestad 1992:253). norsk bunadhistorie 41

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 42

Hulda tok altså avstand fra den ensrettinga hun opplevde innenfor folkedansen etter at Klara Sembs rettledningsbok ble tatt i bruk. Det var også Klara Semb som klarest uttrykte at bunadene måtte bli mer opprinnelige enn det de framsto som i samtida. Og det kunne hun vanskelig gjøre uten at forgjengeren følte seg angrepet: No merkar eg alle stader eg kjem, at det er folk som reiser i lagi og lærer at eg fuskar burt bunadane, brigdar og øydelegg det gamle! Gjev berre nokre få – eller ein i kvar bygd vilde lese boki mi um Norsk Klædebunad. Eg hev frå fyrste stund til idag halde klår line der. Der det fins vakkert og høvelegt gamalt, skal me sjølvsagt ta det ubrigda. Der ingenting finst fær me låne, brigde eller skapa noko sjølve. Mål, sed, skikk, klæde, alt millom himmel og jord må fylgje med tidi sopass at det ikkje kjennest unaturlegt. For det ubrigdelege hev me samlingane; livet krev naturleg råme (Obrestad 1992:253). Vi ser det samme i holdningen til folkedansen og bunaden. Der Hulda like gjerne skreiv ekstatisk om hvordan det var å danse springar med Lars Bråten fra Hallingdal, kom norskdomsrørsla til å se på bygdedansen som for rå og erotisk til at den passet inn i folkedansprogrammet. Hulda Garborg ytret seg slik om tradisjonsmusikken og hvordan den ble behandlet av utøvere som ikke turte å føre tradisjonene videre, men stivnet i ei form, og trekker paralleller til både bunad og rosemaling: Han er meir personleg og fri i sitt spel enn mange av dei andre. Det er vorte med spele som med rosemålingi, bunadane o.a., at dei hev vorte så rædde for å bryte «stilen», at det stivna og vart livlaust. I all levande kunst må der vera rom for den nyskapande kraft hjå kunstnaren (Obrestad 1992:253). Hulda Garborg så bunadene som ei direkte videreføring av folkedraktene. Hun skilte ikke mellom dem i ord og heller ikke i bruk. Derfor mente hun at alle sto fritt til å videreutvikle draktskikken med utgangspunkt i samtida, bare det ble gjort med innsikt. Men det var ikke alle som hadde innsikt. Og ikke alle hadde sikker formsans eller var nøye med hvordan de gjorde ting heller. Etter hvert som mengden bunader økte, ble det også flere og flere eksempler på det som Klara Semb karakteriserte som utskjemte og moderniserte bunader. økt bunadinteresse Det var først og fremst de aktive i norskdomsrørsla som skaffet seg bunad i de første tiåra av 1900-tallet, og blant dem var medlemmene i Noregs Ungdomslag den største gruppa. Allerede rundt 1900 presenterte Hulda Garborg publikum for kombinasjonen av folkedans og bunad, og ettersom dette var en av hovedaktivitetene i ungdomslaga, ble det naturlig å skaffe seg slike antrekk. Men ikke bare var bunaden høvelig 42 norsk bunadhistorie

til dans, den ble også festplagget framfor andre i ungdomslagssammenheng. Og til tjuefemårsjubileet i 1921 gjorde årsmøtet i Noregs Ungdomslag dette vedtaket om bunadbruk: Årsmøtet drøfta framtidsoppgavene for frilynt ungdomsarbeid. Det vart gjort vedtak om å be laga nytte nasjonale dansar på samkomene og at medlemmene nytta bygdebunader (Kløvstad 1996). En av de første store anledningene til å sette det ferske vedtaket ut i livet, kom året etter. Da var det et stort, nordisk folkedansstevne i hovedstaden, og Karoline Grude, som i mange år var bestyrerinne for Heimen Husflid, fortalte til bladet Urd i 1941 at stevnet i 1922 satte veldig fart i etterspørselen etter bunader (Urd 24/1941:590). Slik Klara Semb skildret stevnet, skapte det også et stort skille i hvordan borgerne i hovedstaden så på bunadbrukerne. Mens bunadbrukerne ved århundreskiftet måtte tåle ukvemsord – og av og til også havnet i håndgemeng – kunne de nå paradere gjennom hovedstadens gater til jubel fra tusenvis av tilskuere. Bunadene hadde omsider blitt akseptert (Krogsæter 1964:139). bunaden i norge, «bygdedräkterna» i sverige og danske «folkedragte» De norske bunadene, de svenske «bygdedräkterna» og de danske «folkedragte» hadde et nokså likt utgangspunkt – i nasjonalromantiske strømninger på 1800-tallet. I Sverige ble folkedraktene fra Rättvik i Dalarna løftet fram på samme måte som Hardangerbunaden i Norge. Og den bunaden som nå er godt kjent under navnet «Sverigedräkten», har sitt utspring i folkedraktene fra Vingåker-Österåker i Södermanland. Den er på mange vis en parallell til Hulda Garborgs variant av bunad fra Hallingdal. Utover på 1900-tallet tok imidlertid bunaden i Norge en annen veg enn de tilsvarende antrekkene i nabolandene. Mens folkedansbevegelsen i Norge ble en massekultur, forble den langt mer marginal i både Sverige og Danmark. I tillegg deltok så mange flere enn akkurat folkedanserne i ungdomslaga rundt om i Norge, og ettersom bunaden ble et festplagg og ikke bare et kostyme, skaffet flere og flere seg bunad. Det var heller ikke bare i ungdomslaga at bunaden ble tatt i bruk som festantrekk; både bondekvinnelag, husflidslag og husmorlag har lange og sterke tradisjoner for å bruke bunad på møter og fester. Den sterke organisasjonskulturen og bruken av bunad knyttet til den, bidro til at antallet bunader økte. En annen faktor som må ha virket inn på at bunadbruken har blitt så langt mer omfattende i Norge enn i andre land, er folkedrakttradisjonene som var utgangspunktet. Områder som Hardanger, Voss, Setesdal og Hallingdal – der bunadene har etterfulgt folkedraktene i ubrutt tradisjon – har bidratt til å øke bunadinteressa i landet for øvrig. Bunadentusisaster i ulike områder så til de sterke tradisjonene andre steder, og

foto: utlånt fra anette solberg andresen

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 43

Allmänna svenska dräkten, populært kalt «Sverigedräkten». Før 1905 fantes den med både det norske og det svenske flaggets farger, i nyere tid er den blå-gule varianten som har vært i bruk. Men i 2005 ble varianten med rødt funnet fram igjen.

foto: bjørn sverre hol haugen

Svenske bygdedräkter fins i like stor variasjonsbredde som de norske bunadene. Noen bunader har vært i ubrutt eller nesten utbrutt tradisjon, noen er rekonstruert etter «principen om det exakta återskapandet». Og som i Norge fins det fritt komponerte bygdedräkter. Denne svenske bygdedräkten er fra Västerfärnebo i Västmanland, og har vært i bruk siden tidlig på 1900-tallet. Men den er revidert og endret slik at den i dag er mest mulig historisk autentisk, ut fra et relativt spinkelt kildemateriale.

fungerte som pådrivere for økt bunadbruk. I spalta Heimen i magasinet For bygd og by agiterer signaturen F.W.O. for at bunad til konfirmanter skal bli mer utbredt, og hun beskriver tradisjonene fra Voss og Hardanger som gode forbilder: I Eksingedalen vilde det vera ei skam um ein konfirmant ikkje hadde bunad den dagen. I Ullensvangkyrkja i Hardanger skal det vera eit overlag vakkert syn aa sjaa alle gjentone i den friske hardingbunaden (Heimen 171/1927). Bunadbruken i disse områdene tjente nok som modell for at konfirmanter fra stadig flere steder i landet fikk bunad. Autoritetspersoner kunne gjerne være pådrivere, og enkelte

Danske bunadbrukere er helst knyttet til folkedansmiljøet, og svært få utenfor dette bruker bunad. De bunadene som er i bruk, er nøyaktige kopier av tilsvarende gamle plagg.

foto: bjørn sverre hol haugen

steder fortelles det til og med at presten tok til orde for at jentene skulle få seg bunad til konfirmasjonen. De sterke organisasjonene og den livskraftige folkedraktskikken er to av forklaringene på hvorfor bunaden har blitt så utbredt i Norge. Men fenomenet kan også forklares på andre vis. Norges historie i union med Danmark og Sverige skiller oss markant fra nabolandene, og førte til at behovet for nasjonale symboler ble mye sterkere i Norge enn i de andre landene. I prosessen for å bygge opp den sjølstendige staten ble både offisielle og uoffisielle symboler tatt i bruk. Flagg, nasjonalsang og nasjonaldag er blant de offisielle symbolene. norsk bunadhistorie 43

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 44

Bunaden er et uoffisielt symbol, slik Ånund Brottveit, Brit Marie Hovland og Olaf Aagedal beskriver det i boka Slik blir nordmenn norske. Men ettersom bunaden ble så raskt knyttet til et av de viktigste offisielle symbolene – nasjonaldagen – ble også bunaden et viktig nasjonalt symbol som i høyeste grad kan karakteriseres som levende (Brottveit, Hovland, Aagedal 2004). De svenske «bygdedräkterna» og danske «folkedragte» er ikke på samme måte knyttet til de offisielle nasjonale symbolene. Dessuten kan det diskuteres i hvilken grad nasjonaldagene i Sverige og Danmark er like levende, offisielle nasjonale symboler som 17. mai. Både Sverige og Danmark har imidlertid også hatt sterke og levende folkedrakttradisjoner, men de er ikke tatt opp igjen som bunader i like stor grad som i Norge. Bondens klær har aldri fått samme status i de gamle og sterke nasjonalstatene Sverige og Danmark som i den unge staten Norge. folkedraktbruk i andre kulturer, andre kulturers folkedraktbruk i norge Vi trenger ikke reise langt for å finne folkedrakter i daglig bruk. Her i landet bruker noen samer fortsatt kofte i arbeid som til fest, mens andre samer har kofta kun som festplagg på linje med våre bunader. Sørover i Europa fins også områder der folkedrakttradisjonene er i levende bruk. For eksempel i Morava i Tsjekkia, der eldre kvinner som hele livet har vært knyttet til tradisjonelt landbruk og bondehusholdning, fortsatt går kledd i sine lokale folkedrakter. Der opprettholdes fortsatt klare skiller mellom hvilke plagg som brukes til hverdags, helgebruk utenfor kirka, og hva som er fint nok til å ta på seg til messe på søndagsmorgenen. Samtidig lever utvalgte deler av denne folkedraktskikken videre gjennom de lokale ungdommenes bruk. De får alle sin bunad som et overgangsritual ved avslutningen av obligatorisk skolegang, og mange av dem bruker den til folkedansoppvisninger og lokale festivaler. Det er mange paralleller mellom overgangen fra folkedrakt til bunad i moraviske landsbyer i dag og overgangen fra folkedrakt til bunad, i for eksempel Telemark tidlig på 1900-tallet. Det er de eldre formene for folkedrakt som blir ført videre i bunadbruken, mens det siste leddet av folkedraktskikk bare brukes av de gamle som fortsatt går tradisjonelt folkedraktkledd. Bunadene tas inn i nye sammenhenger som festivaler og skoleavslutninger i Morava, på samme måte som de norske bunadene forbindes med konfirmasjon og 17. mai. Men sjøl om det er mange østeuropeere bosatt i Norge, ser vi ikke bunadkledde moravere i 17.-maitoget i Oslo. Hvordan forholder folk fra andre kulturer med sterke folkedrakttradisjoner seg til den norske bunadbruken? Innvandrere fra en del andre kulturer med sterke drakttradisjoner bruker sine nasjonale festklær og deltar på lik linje med 44 norsk bunadhistorie

de bunadkledde i feiringen av nasjonaldagen. Det er kanskje lett å tenke seg at 17. mai-feiringa kan virke ekskluderende på innvandrere, men dette viser seg å ikke stemme. Åsmund Brottveit, Brit Marie Hovland og Olaf Aagedal viser i boka Slik blir nordmenn norske at skolen har ei viktig rolle i forhold til integrering av innvandrere – også på nasjonaldagen. Barnetogene er organisert gjennom skoleverket, og skolene er i tillegg ofte «vertskap» for 17. mai-arrangementene. Dette gjør det lettere for innvandrere å delta (Brottveit, Hovland, Aagedal 2004). Det er ikke gjort noen undersøkelser av innvandreres bruk av nasjonaldrakter eller folkedrakter på 17. mai eller andre norske høytidsdager. Et inntrykk av hvordan dette arter seg i hovedstaden, viser at en del av dem som har med seg en levende drakttradisjon fra hjemlandene sine, også bruker sine nasjonale festdrakter på nasjonaldagen. Først og fremst er det mennesker fra land som for eksempel India, Pakistan og noen afrikanske land som er synlige og folkedraktkledde i hovedstadens gater. Folk fra Sør-Amerika er for eksempel sjelden eller aldri å se i sine folkedrakter i Oslo, sjøl om det fortsatt er områder med levende folkedrakttradisjoner der. De som bruker sine folkedrakter på 17. mai, får dermed en «ekstra» høytidsdag til å bære festantrekket. For selvfølgelig bruker de også sine festklær på høytidsdagene knyttet til deres hjemkultur. For noen er for eksempel bare det tradisjonelle hodeplagget i daglig bruk, sammen med vestlige moteklær. Andre er tradisjonelt kledd fra topp til tå, med alle graderinger og detaljforskjeller etter anledning. Det er mange interessante paralleller mellom andre kulturers folkedraktskikk og den tradisjonelt norske, både når det gjelder utforming, bruk og ikke minst normering. lokale bunader – lokale eksperter Bunadproduksjonen økte kraftig på 1920-tallet, og nye bunader dukket stadig opp, men fortsatt var Hulda Garborgs variant av Hallingbunaden den mest populære. Mens Hulda Garborg var svært bevisst på hvilke endringer hun hadde gjort på klærne fra Hallingdal, slik at de ble til det hun karakteriserte som «ein tidhøveleg bunad», var nok ikke bevisstheten like stor hos alle som lagde seg lignende bunader. En var prisgitt materialer og mønster, men også ferdighetene til de som sydde. For det var et uttalt mål at alle skulle lage seg sin egen bunad, og at den skulle ha en overkommelig pris, slik at bunaden ikke ble et overklassefenomen. I mange bygder var det skolene som initierte bunadsømmen. I løpet av en vinter på amtskole, fylkesfiskarskule eller husmorskole skulle elevene sy seg sin egen bunad. Ofte var jentene som gikk der, unge og utrente i håndarbeid, sjøl om ferdighetene nok var langt bedre enn hos dagens ungdom i samme aldersgruppe. Dessuten kan det

foto: bjørn sverre hol haugen

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 45

virke som om det ikke ble sett på som noe mål å følge et mønster slavisk. Utviklinga gikk i retning av forenklet og mer klumpet broderi, og mindre tilpasset fasong. Hulda Garborg hadde nok ikke sett for seg denne utviklinga. Hun hadde jo sjøl gått ut og kritisert de forenklede nasjonaldraktene som bygde på draktskikken fra Hardanger. Samtidig hevdet hun at det ikke var vanskeligere å brodere og sy sin egen bunad enn at hver og en burde kunne greie det. Men hun stilte klare krav til kvaliteten på en bunad – den trengte ikke nødvendigvis være lik de gamle folkedraktene – men den skulle bygge på det beste i den gamle prydsømmen, og arbeidet skulle utføres med kvalitet. Mange bunader fra den tida vitner om det motsatte. Mens de mer eller mindre forenklede Hulda Garborgbunadene ble sydd rundt omkring i landet, ble det også skapt nye bunader flere og flere steder, blant annet i Rogaland og på Agder, i Romsdal og Trøndelag. Fellestrekkene for disse tidlige bunadene er at de bygger på stedegne drakttradisjoner uten å være direkte kopiert etter tilsvarende, gamle forbilder. De ble utformet som «fellesnevnere» for større områder, for hele fylker eller for flere fylker sammen. Parallelt med disse vokste det fram mange broderte bunader som hadde en løsere tilknytning til folkedraktene i områdene de skulle representere. Hulda Garborg ivret like sterkt for begge retningene. Der det var gammelt materiale å bygge på som kunne omformes til passende bunader, var det bra; der det ikke var noen kjent folkedraktskikk, fikk folk komponere noe nytt som bygde på elementer av noe lokalt og gammelt. De regionale bunadene ble formidlet både gjennom skoler og kurs, og flere og flere steder ble det opprettet utsalg som forhandlet materialer og mønster. Idealet om lav pris og tilgjengelighet for alle ble holdt høyt. Og etter hvert som bunadene ble spredd til flere og flere, ble også mønstrene endret litt. Dermed skjedde det samme med de nylagde, regionale bunadene rundt om i landet som med Huldas hallingbunad. Mens Klara Semb gradvis tok over som landets kapasitet i bunadspørsmål på 1920-tallet, kom det også flere regionale eksperter på banen, og de uttalte seg gjerne om hva som passet og ikke passet i bunadsammenheng. Romsdal var et av områdene som kom tidlig i gang med bunadarbeidet, og både rutastakken og den broderte bunaden ble presentert i Heimen. Den sistnevnte bunaden ble populær, og mange sydde seg broderte romsdalsbunader. Ikke alle var like forseggjorte, og i 1934 rykket den lokale bunadeksperten Mali Furunes ut i bladet Unge Romsdal og ropte et varsku mot forflating og forenkling: Her har dei som har kopiert det gamle snørlivet til bruk i dag, gjort ein stor synd. Når ein ser på dei meir og mindre vanskapte snørliva, som er nylaging, skal ein ha vondt for å tru at det gamle stilreine

Noen av bunadene som har vært i bruk siden begynnelsen av 1900-tallet, har hatt ulike plagg til ulike tider. Kvinnebunaden fra Vest-Agder ble en periode lagd med ei rynkelue som alternativt hodeplagg til valk og skaut, som er de vanligste i dag, samt ei anna lue. Husflidskonsulent i Vest-Agder, Kathrine Bringsdal, skreiv i 2003 studentoppgave ved «Drakt og samfunn» om slike rynkeluer, og konkluderte med at de tidsmessig passet sammen med deler av dagens bunad. Lua på bildet er ikke en nøyaktig kopi av de gamle luene, men ligner i uttrykket.

Romsdals-snørlivet har vore upphav til misforstra (Furunes 1934). Og det kan faktisk virke som om store deler av bunadhistoria dreier seg om å motvirke denne typen forenkling og forflating. I tillegg til at det har vært – og er – ulike oppfatninger om kvalitet, er det at så mange lager sin egen bunad, kanskje den viktigste faktoren til at endringer skjer. Og dermed føler de som har jobbet mye med drakttradisjonene, at de må gå inn og lage regler og normer. I Romsdal var det Mali Furunes, i Rogaland var det Magnus Våge. Han ble ansatt som sekretær i Rogaland Ungdomslag i 1917 og samlet gjennom flere år inn folkedraktmateriale i fylket. På bakgrunn av dette ble det skapt både manns- og kvinnebunader, som straks fikk stor utbredelse. Men like snart som bunadene spredde seg, gled også bunadene ut av de rammene Våge hadde lagd. Som et botemiddel kom han ut med bok om bunader i Rogaland i 1929, der han skriver: Ein kan soleis ikkje klaga på at interessa har vore lita for denne bunaden. Ho har vore sers stor. Det har gått mest for snøgt framyver. norsk bunadhistorie 45

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 46

foto: eva brænd

Hverdagsbunader fra Eidsvoll. Bunaden med blått liv er fra 1990-tallet, bunadene med rødt eller mørkegrønt liv er i produksjon nå, og bunaden med lysere grønt liv er fra 1930-tallet. 46 norsk bunadhistorie

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 47

Dei reine linjor i mønster, i saum o.a. er ofte vortne brotne for skuld ukunne eller slurv. Ein har derfor fått mange vanskapte bunader. Det skjemmer og øydelegg (Våge 1929:9). Den økende interessa for bunader førte altså ikke bare godt med seg. Utglidning var et onde, og engasjerte eksperter forsøkte med alle midler å forhindre at det skjedde. Sitatet fra Magnus Våges bok kan stå som kjennetegn på det som skulle skje i tida framover. For de reine linjene skulle bli noe av ei programerklæring for bunadarbeidet etter andre verdenskrig, med Landsnemnda for bunadsspørsmål som det fremste organet for å regulere bunadskaping og bunadbruk. Men samtidig hadde det oppstått et nytt fenomen innenfor bunadfeltet; det ble lagd flere og flere hverdagsbunader. Disse har stort sett levd sine egne liv, nokså uavhengig av de normene og reglene som etter hvert ble svært framtredende når det gjaldt festbunader. hverdagsbunaden – et motefenomen «(…) det er sprunget frem som av sig selv en mote med trønderbunader sydd av bumullstøi til sommerbruk.» Slik sto det å lese i bladet Urd i 1940 (Urd 21/1940:613). Og det var ikke bare i Trøndelag at sommerbunad eller hverdagsbunad i bomull ble mote. Hverdagsbunaden ser ut til å ha vært i bruk over store deler av landet. Noen steder ble den lagd som en forenklet variant av festbunaden, andre steder kom det opp hverdagsbunader med et annet snitt enn festbunaden. En fellesnevner for alle disse bunadene er at de ble skapt i områder der det var lenge siden en lokal folkedraktskikk hadde vært i bruk. I områder der folkedraktskikken levde lenge, var hverdagsklær en integrert del av dagliglivet, og det fantes ikke noe behov for å skape egne hverdagsbunader. I noen av områdene har imidlertid folkedraktene blitt forenklet til hverdagsbunader gjennom å bytte ut ullstoffet med bomull. Rutastakken i Valdres er et slikt eksempel, men i langt mindre grad enn den bunaden som kjennes under navnet Rutaliv og råndastakk fra Gudbrandsdalen. Dette siste leddet i folkedraktskikken fra Gudbrandsdalen har blitt forenklet og brukt som hverdagsbunad i områder helt uten tilknytning til dalføret. Uten å gi Hulda Garborg skylda for at livkjolene fra disse dalførene ble forenklet og spredd som hverdagsbunader, må det nevnes at hun og flere med henne regnet dem som mer hverdagslige enn de eldre draktskikkene som fantes. I boka Norsk Klædebunad fra 1917 skriver hun om rutastakkene fra Valdres at de nok har vært hverdagsklær, og hun nevner flere andre steder livkjolene som velegnet til arbeidsbunad. Etter malen hun lagde, skulle det være broderte bunader til fest og enklere bunader til hverdags (Garborg 1917:64). Og slik har det også blitt i svært mange områder. Den mest kjente sommerbunaden er kanskje den fra Asker,

i og med at de kvinnelige medlemmene av kongefamilien i mange år var kledd i denne om morgenen den 17. mai på Skaugum. I likhet med de fleste hverdagsbunadene rundt i landet er den lagd av bomull, men bruken av navnet sommerbunad framfor hverdagsbunad har nok gitt denne bunaden legitimitet til en bruk også utover det hverdagslige. Samtidig med at det ble et slags «krav» at så mange bunader skulle ha broderi, ble flere festbunader som ikke hadde broderi, degradert til hverdagsbunader. Hulda Garborg hadde presentert rutastakken fra Romsdalen i Heimen alt i 1914, men da hun fikk kjennskap til den broderte bunaden i området, degraderte hun rutastakken til hverdag og helg. Fra nå av skulle det være broderi til fest. Og da Konrad Nerheim og Maria Øvstedal ga ut boka Romsdalsbunaden i 1926, fulgte de opp og skreiv at rutastakken fra Romsdal ikke var en festbunad, men passet godt til serveringsantrekk på kaffistover og lignende (Nerheim, Øvstedal 1926:16). Samme skjebne fikk bunaden på Romerike. Der ble det også lagd utkast til en kvinnebunad på 1920-tallet. Det var Romerike Ungdomsforbund og Romerike Historielag som sto for dette arbeidet. I 1928 la de fram utkastet sitt, og bunaden ble lansert som sommerbunad. Etter et samarbeid med Heimen i Oslo ble det så presentert et utkast til festbunad på Romerike Ungdomsforbunds årsmøte i Feiring i 1930. Bunaden ble satt i produksjon, med burgunder eller grønt liv og stripete stakk i ull. Utseendemessig var sommerbunaden og festbunaden nokså like, med et ensfarget skjøteliv og stripete stakk. Det var bare materialene som varierte. Men det var sommerbunaden, eller hverdagsbunaden, som slo gjennom og ble en suksess. Festbunaden var ikke festlig nok, sto det å lese i avisa Romerike i 1935 (Romeriksbunaden u.å:20). Hverdagsbunaden ble lagd i utallige varianter og farger. Astrid Berg på Morskogen i Eidsvoll satte i produksjon tre ulike fargevarianter, og organiserte veversker rundt om i bygda. På den store bygdeutstillingen i Eidsvoll i 1936 var det mange slike hverdagsbunader å se. Bunadene hadde et vidt bruksområde. De ble brukt til møter og arrangementer i bondekvinnelag og husmorlag, eller som serveringsantrekk ved ulike tilstelninger, der de ble praktiske uniformer. I nabodistriktet til Eidsvoll, Odalen, gikk hverdagsbunader av en viss type under navnet «sangerdrakt», fordi et helt sangkor hadde slike bunader. Litt lenger øst, på Grue Finnskog, bruker fortsatt korpset hverdagsbunader som uniform. Mens regelverket for festbunadene ble strengere og strengere utover på 1900-tallet, ble det aldri regnet som like nøye hvilket tilbehør en brukte til hverdagsbunadene. Ettersom de som oftest var synlige om sommeren, var kortermede bluser like vanlige som nystrøkne, hvite skjorter. Folk har brukt det de hadde tilgjengelig av smykker, men gjerne med en tanke om at smykkebruken skulle være enklere enn til festbunad. norsk bunadhistorie 47

foto: eva brænd

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 48

Hverdagsbunad fra Eidsvoll, med ullbusserull under vesten.

I de områdene der det har vært lange tidssprang mellom den tradisjonelle folkedraktskikken og bunadene, har heller ikke hodeplagget hatt noen befestet tradisjon til hverdagsbunadene. Men i for eksempel Vest-Telemark, der den tradisjonelle måten å flette håret med band brukes til festbunadene, har dette hodeplagget også hatt et visst innpass i bruken av hverdagsbunaden. Fasongen på hverdagsbunadene har i en del tilfeller mer til felles med den lokale folkedraktskikken enn det festbunaden har. På flatbygdene på Østlandet har de fleste hverdagsbunadene stripete stakker og ensfargede skjøteliv som er påvirket av rokokkostilen, noe som gjenspeiler et hovedtrekk ved draktskikken i disse områdene på slutten av 1700-tallet. Som festbunad brukes i mange av de samme områdene broderte bunader som ikke har noen fellestrekk med tradisjonell klesskikk. Men materialene i disse hverdagsbunadene har sjelden noen 48 norsk bunadhistorie

historisk forankring. Dette skyldes nok prisen på materialene, ettersom bomull var billig og lett tilgjengelig på 1900-tallet sammenlignet med tidligere tider. Noen steder forsøkte en tidlig å lansere enklere bunader i ull, for eksempel i Sør-Østerdal. Her ble det lagd en helgedagsbunad, men den fikk dårlig gjennomslag. Ei av innvendingene var at bunaden ble for dyr. I Valdres er imidlertid situasjonen i dag en annen. Der har en rekonstruert både festbunad og hverdagsbunad med utgangspunkt i draktskikken fra første del av 1800-tallet. Med Flintoes draktakvareller fra Slidre og Vang som en viktig kilde har det blitt lagd hverdagsstakker som hyppig brukes som supplement til festbunaden, kanskje spesielt i folkemusikkmiljøet. Hverdagsbunader er i dag oftere å se på barn enn på voksne. Prisen virker sikkert inn her også, slik at mange velger å lage eller kjøpe hverdagsbunader til barna så lenge de er små, for så å anskaffe festbunader når de kommer i konfirmasjonsalder. I mellomkrigstida ble hverdagsbunadene mote – like gjerne brukt av skolejenter på hyttetur som av bondekvinnelagsmedlemmer i sving med kaffeservering. Etter hvert gikk denne motebølgen over, og hverdagsbunadene fikk et smalere bruksområde. Men produksjonen av slike bunader har like fullt fortsatt helt fram til i dag. En bunad som for eksempel Tromsbunaden, som har vært i bruk fra 1970-tallet av, har hverdagsbunad i samme fasong som festbunaden, men i bomullsstoff. I tillegg til at de brukes som barnebunad og som serveringsantrekk på vegkroer og kaffistover, har museer og bygdetun vært arena for en utstrakt bruk av hverdagsbunader. Mens store friluftsmuseer som Norsk Folkemuseum og Valdres Folkemuseum har prioritert å ha en profil der rekonstruksjoner av folkedraktskikken brukes som arbeidsantrekk, har mange mindre museer sett hverdagsbunaden som et alternativ. Ved Eidsvoll bygdetun fikk hverdagsbunadene fra 1930-tallet en renessanse på begynnelsen av 1990-tallet. Da satte energiske kvinner i Eidsvoll husflidslag seg til veven, og vevde stoff til stakk og liv til hverdagsbunader for kvinner, og busserullstoff til karene, slik at alle medhjelperne i Bygdetunets Venner skulle ha arbeidsantrekk. Det var Astrid Bergs modell fra 1936 som ble brukt som utgangspunkt. Etter noen år med de håndvevde bunadene og busserullene tok stoffene slutt, og en valgte i stedet fabrikkvevde stoffer i samme farger, stripemønster og snitt som utkastet til festbunad fra 1930, men i bomull ettersom de skulle brukes som hverdagsbunad. En av bunadene som ble vist fram i Feiring i 1930, ble kopiert. Helt fram til da hadde kvinnene vært enerådende når det gjaldt hverdagsbunader i Eidsvoll-området. Men nå ble det også lagd en hverdagsbunad for menn, der en kopierte vest og bukse fra slutten av 1800-tallet, i svart klede. Til bunaden lages det også skjorter i primærsnitt, slik de ble lagd som tradisjonelle arbeidsplagg til midt på 1900-tallet. Skjortene

foto: fylkesarkivet i sogn- og fjordane

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 49

foto i klara sembs samlinger, deponert i bunadog folkedraktrådet

Leikskeid i Sogndal 1923. Midt på første rekke sitter Klara Semb, som var instruktør. Vi ser at de kvinnene som har skaffet seg sognebunader, har fått plass fremst, mens hardangerbunader og andre er plassert lenger bak.

Klara Semb i Øst-Telemarksbunad i 1964.

har ulike rute- eller stripemønstre i bomullsstoff. Denne mannsbunaden har mye til felles med helgedagsbunaden fra Sør-Østerdal og hverdagsbunadene som er rekonstruert i nyere tid i Valdres, i og med at både fasong og materialbruk er kopiert fra en gitt tidsperiode. Men stilmessig har ikke disse mannsklærne noe lokalt preg, og det er bare gjennom navnet at de kan knyttes til Eidsvoll. Det gjenstår å se om denne hverdagsbunaden får større gjennomslagskraft enn helgedagsbunaden fra Sør-Østerdal fikk. Motebølgen fra 1930-tallet er kanskje vanskelig å vekke til

live igjen. Men på mange måter hadde den sin etterfølger i den folkloristiske moten som oppsto i tida omkring OL på Lillehammer i 1994, da svært mange bedrifter satte i produksjon stakker og nikkerser og langbukser. Selestakk og bukser med seler ble en slags fellesnevner. Moten ble kortvarig for de fleste, og sjøl om plaggene var av solide materialer som ull og skinn, ble de lagt bort da motebildet endret seg. I en del folkedanslag er denne klesskikken imidlertid fortsatt levende. Medlemmene i laga bruker draktene til anledninger der de ikke trenger å stase seg opp i full festbunad. I tillegg har de ofte samme uniformerende funksjon som hverdagsbunadene hadde: Spellemannslag i like antrekk med selestakk eller bukse og vest, med like skjorter under, er ofte å se på landets festivaler og kappleikscener. Den folkloristiske moten fra OLtida har også gitt seg utslag i ei rekke bunader som skiller seg lite fra slike antrekk. Oftest er den eneste forskjellen at disse forbindes med et bestemt geografisk område, mens de andre antrekkene knyttes til en organisasjon. «dei reine linjor…» Mens hverdagsbunadene hadde sin glansperiode i mellomkrigstida, ble det lagd stadig flere festbunader omkring i landet. Hverdagsbunadene har i liten grad vært underlagt føringer for bruk og utseende. Men de tendensene en så i mellomkrigstida, at lokale og regionale bunadnemnder og autoriteter på feltet ønsket å regulere både bruk og produksjon av bunader, ble stadig forsterket. Etter andre verdenskrig var det stor etterspørsel etter bunader, samtidig som varemangel satte begrensninger for mulighetene. Det lå også i norsk bunadhistorie 49

foto: utlånt fra tone sjølander eidsvold

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 50

Ragnar Nordby titter fram bak Tone Sjølander Eidsvold.

tida å systematisere og organisere, og ikke minst sørge for offentlig styring av ulike samfunnsfenomen, noe som også skulle få innflytelse på bunadarbeidet. statens bunadnemnd I 1947 ble Ragnar Nordby ansatt som husflidsinspektør og kontorsjef ved Heimeyrkekontoret i Landbruksdepartementet. Han fødte ideen om ei egen, statlig bunadnemnd, og med støtte fra både Klara Semb, Heimeyrkerådet og departementet ble nemnda opprettet. Heimeyrkekontoret ved Nordby skulle være nemndas sekretariat. Der levde bunadnemnda fram til 1955. Da ble Heimeyrkekontoret lagt ned, og bunadnemnda ble overført til Landbruksdepartementet. Nemnda fikk nye retningslinjer, utnevnelse av medlemmer ble overlatt til departementet, og navnet ble endret til «Landsnemnda for bunadsspørsmål». landsnemnda for bunadsspørsmål Det var store kapasiteter som fylte vervene i Landsnemnda for bunadsspørsmål. Direktør Reidar Kjellberg ved Norsk Folkemuseum var den første lederen av nemnda. Allerede fra starten ble det lagt vekt på at nemnda skulle være ei rådgivningstjeneste, sjøl om den også fikk en viss godkjenningsrett. Ellers skulle den også støtte opp under folkedrakttradisjonene i de områdene der disse fortsatt var levende, motvirke utglidning, og gi råd ved rekonstruksjon og nyskaping av bunader. Nemnda 50 norsk bunadhistorie

hadde vanskelige økonomiske kår, var uten fast sekretariat, og etter noen år dabbet aktiviteten av. Men i den perioden nemnda virket, var den aktiv og hadde et vidt arbeidsområde. For det første skulle den forholde seg til de områdene der folkedraktskikken fortsatt var levende, og på det tidspunktet var det først og fremst Setesdal og Øvre Hallingdal. Dernest skulle den motvirke utglidning, noe som var et sentralt arbeid. Idealet var at en bunad skulle holdes innenfor de rammene den hadde da den ble skapt. Om noe skulle endres, måtte det skje som ledd i ei revidering i samarbeid med landsnemnda. Alle endringer som skjedde utenfor det regulerte bunadarbeidet, ble sett på som utglidning, og det var av det vonde. Det siste punktet i nemndas retningslinjer var å gi råd om både rekonstruksjon og nyskaping. Rådgivningstjenesten når det gjaldt rekonstruksjon er noe landsnemnda hadde til felles dagens Bunad- og folkedraktråd, men vurdering av nyskapte bunader ble etter ei tid definert ut av arbeidsområdet. Klara Semb er i dag det mest kjente navnet i bunadsammenheng, men i samtida framsto nok også både Ragnar Nordby og Hilmar Stigum som sterke autoriteter i bunadspørsmål. Sammen med Signe Rutlin, som var landskonsulent i Norges Husflidslag, utgjorde Semb og Nordby den solide stammen i nemnda, og alle tre satt i nemnda fra starten til 1965. I bunadsammenheng var Klara Semb for sjøllært å regne, Ragnar Nordby hadde avlagt embetseksamen om folkekultur i Vestfold, der draktskikken var et av emnene, mens Hilmar Stigum var konservator ved Norsk Folkemuseum, og kom seinere til å bli professor i etnologi ved Universitetet i Oslo. Han framstår som den mest balanserte og faglig nøytrale av de tre, mens Klara Semb og Ragnar Nordby i større grad frontet sine egne holdninger og identifiserte dem med landsnemndas. klara semb (1884–1970) I 1902 kom Klara Semb med i Bondeungdomslaget i Oslo, og allerede fra 1905 og 1906 reiste hun hver vinter rundt om i landet som instruktør i folkedans. Det var gjennom folkedansen hun ble introdusert for bunadene. Klara Semb var selv oppvokst i hovedstaden, men foreldrene hennes kom fra Odalen og Østfold. Både Klara og flere av søsknene hennes ble engasjert i arbeidet med teater og folkedans. På den tida var det Hulda Garborg som førte an i dansen så vel som i bunadsammenheng, men nokså snart markerte Klara Semb seg som en arvtager. Hulda Garborg var engasjert på flere fronter, og fra 1903 var hun en periode borte fra arbeidet i ungdomslaga. Dette bidro antagelig til at andre raskere tok over som lederpersoner enn de ellers ville gjort. Etter hvert kom Klara Semb til å fjerne seg nokså radikalt fra det bunadsynet Hulda Garborg hadde stått for. Men det gikk gradvis, og det skjedde i samspill mellom Klara Semb og de hun hadde kontakt med. Det fortelles fortsatt om hennes evner til å fengsle ei forsamling, enten det var med sang eller

foto: utlånt fra signe støve

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 51

Kvinne- og mannsbunad fra Solør-Odal, slik Signe Støve og leiknemnda i Varden lanserte dem.

tale. Hun virket i ei tid da norskdomsrørsla var i sterk vekst, og ungdom i alle aldre glødet for folkedansen og bunadene. Noen av de som minnes henne, beskriver Klara Semb akkurat som en beskriver det ypperste av folkemusikken: hun hadde dåm. Med sterk utstråling, stor karisma og fast overbevisning formidlet hun både draktkunnskap og dans til mange omkring i landet. Hun ble ansatt som reisende instruktør i folkedans, i Noregs Ungdomslag, og på reisene sine kombinerte hun danseinstruksjon med granskning av den lokale folkedraktskikken. Hun ba elevene ta med draktdeler på kursene, og noen steder ble nye bunader skapt nærmest mens kurset pågikk. Slik var det for eksempel i Sogn: Sjøl om bunaden fra Indre Sogn hadde blitt utformet tidligere, var Klara Semb med og satte rammene for det videre arbeidet med den. Fra notatene hennes, som i dag er ved De Heibergske samlinger – Sogn Folkemuseum, får vi et innblikk i hvordan Klara Semb så på bunadene de første åra. Da hun holdt «leikskeid» i Sogndal i 1922, bidro hun til at bunaden kom inn i et fastere mønster ved at det ble lagd en modellbunad. Denne modellbunaden skulle deretter bli et mønster folk skulle holde seg til: Når du skal sauma deg bygdebunad, so sjå etter at linja på bunaden ikkje vert skipla. Det er det same kor lite ein rører ved skurden på ein bunad, så kan ein vera viss på at bunaden ikkje vinn, men tapar på det. Klypp din bunad etter mynsterbunaden, tak ikkje noko frå men legg heller ikkje noko til etter ditt eige hovud. Kvar bygd hev si sermerkte linje på bunaden, den fine faste rundingen like oppe ved halsutskjeringa på ovliva er sermerkt for Sogn. Tek du den burt

e.l. so vert ikkje bunaden rett. Med fargane er det ei onnor sak. Dei hev ikkje allstøtt vore dei same – like lite i Sogn som i andre bygder (Hovland 1997:11). Allerede på det tidspunktet var Klara Semb opptatt av linjene i folkedraktene, med andre ord av snittet. Hun meinte at hvert område hadde et lokalt, særpreget snitt, mens farger og materialer kunne variere. Da hun et par år seinere kom til Brekke i Ytre Sogn for å holde kurs, var vegen fram til en sognebunad nummer to ikke så lang. Den fikk samme fasong som bunaden i Indre Sogn. Det var nok de folkedraktplaggene hun hadde sett, som dannet utgangspunkt for vurderingene hennes, men av og til generaliserte hun mer enn den gamle draktskikken tilsa. I Sogn meinte hun det var samme fasong i de indre og ytre bygdene, noe som seinere forskning viste var feil. Arbeidet hun gjorde i Sogn, skjedde imidlertid tidlig i hennes karriere, og på det tidspunktet forfektet hun holdninger som hun seinere tok avstand fra. Blant annet sa hun dette om det tradisjonelle hodeplagget for ugifte kvinner i Sogn: Pannelin er eit rett stykkje ty som vart sauma med perlur, bandstumpar, tyrosor og anna krimskrams. Det er ein hovudbunad som høver betre for ein indianar enn for ei sognejente (Hovland 1997:12). Hodeplagg ser i det hele tatt ikke ut til å ha blitt lagt særlig vekt på i den første tida, men det kom til å bli svært viktig seinere. Hulda Garborg var også opptatt av hodeplagg, såframt de var funksjonelle etter samtidas målestokk, men hun tok sterk avstand fra hodeplagg i de tilfellene hun meinte de var upraktiske. Klara Sembs tidlige bunadsyn var nok i stor grad preget av Hulda Garborgs holdninger. norsk bunadhistorie 51

93135_0026-081_historie_q8_I_r1_ stfold 04/01/13 10.25 Page 52

foto: eva brænd

Mens Hulda Garborg delte engasjementet sitt i to – mellom det å videreføre eller å ta opp igjen folkedrakter som bunader og det å skape nye bunader inspirert av elementer fra folkekunsten – valgte Klara Semb bare den ene linja. Etter hvert utkrystalliserte interessene hennes seg i form av et bunadprogram som kun omfattet bunader tuftet på folkedraktene. Hun tok sterk avstand fra kravet om norske materialer som tidligere hadde vært så viktig. Og hun uttalte seg kritisk om de fritt komponerte, broderte bunadene. Nå måtte en ta de gamle folkedraktene på alvor, hevdet Klara Semb, og en måtte ta inn over seg at folk hadde brukt både hjemmelagde og innførte materialer. Hun hevdet at folk i større grad måtte kopiere alle delene av de gamle draktene, fra hodeplagg til fottøy. På bakgrunn av de mange reisene hun gjorde som leikinstruktør omkring i landet, meinte hun å kunne utlede noen grunntrekk ved de gamle folkedraktene som måtte videreføres i bunadene. Stakk og liv skulle for eksempel sjelden eller aldri være av samme materiale eller farge, og det skulle heller aldri være samme broderi på flere draktdeler. Mens de tidligere bunadene i stor utstrekning hadde blitt ensartede og uten variasjonsmuligheter, skulle en nå etterstrebe variasjon innenfor visse rammer. Og de rammene var det bare ekspertene som kunne trekke opp. Med eksperter meinte Klara Semb seg sjøl og de hun jobbet sammen med. Den hun kanskje hadde det tetteste samarbeidet med, var Ragnar Nordby.

Gammel utgave av Meldalsbunad. 52 norsk bunadhistorie

foto: dino makridis

Detalj av broderiet på Lødrup-bunaden.

ragnar nordby (1906 – 1978) Ragnar Nordby kom fra Vestfold. På 1930-tallet avla han embetseksamen i filologi ved Universitetet i Oslo, med ei avhandling om kulturhistorie i Vestfold. Der inngikk draktskikken som et viktig element. Deler av materialet som han samlet til avhandlinga, ble trykt i boka Gamalt frå Vestfold, om folkeminne fra Vestfold, i 1933. I feltarbeidet sitt hadde han intervjuet mange eldre folk om draktskikken, og på bakgrunn av dette og noen andre spredte kilder lagde han både kvinne- og mannsbunader for Vestfold. Kvinnebunaden ble lansert i 1932, og mannsbunaden omtrent samtidig. Kvinnebunaden bygger i hovedsak på et bunadsyn tilsvarende det Hulda Garborg sto for. Der det fantes historisk materiale å bygge på, kunne en ta utgangspunkt i det, men der det fantes lite eller ingenting, måtte en skape noe nytt. Bunaden fra Vestfold var i bruk til 1956, da den ble revidert og lagt fram for Landsnemnda for bunadsspørsmål. Ragnar Nordby var like aktivt involvert i revisjonen som i førsteutkastet. Det er tydelig at bunadsynet til Ragnar Nordby må ha forandret seg fra 1932 til 1956. Den reviderte bunaden er på mange vis det tydeligste eksempelet på den tidlige landsnemndas arbeidsmåte. Nemnda hadde noen hovedretningslinjer for hvordan folkedraktene hadde vært, og disse trår tydeligere fram jo spinklere materiale bunaden bygger på.

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 53

Mens 1932-utgaven har samme stoff og farge i stakk og liv, har den reviderte ulike farger. Mens den første utgaven har samme broderi på lue og lomme, i tillegg til at begge delene er i samme stoff og farge som stakken og livet, har den reviderte bunaden overhodet ikke noe broderi, og ulike materialer og farger på både lua og lomma. Men det som kanskje er det viktigste skillet mellom 1932-modellen og 1956-modellen, er ikke disse åpenbare endringene. Den største forskjellen ligger i måten bunaden er lagd på. Ragnar Nordby hadde nemlig tatt over som disponent ved Den norske Husflidsforening i Oslo i 1954, og her fulgte arbeidet nå helt andre prinsipper enn tidligere. Bunadene han hadde skapt på 1930-tallet, passet ikke uten videre inn i den institusjonen han skulle lede. 1950 står som et avgjørende år i bunadhistoria. Ragnar Nordby og Klara Semb hadde gjennom Landsnemnda for bunadsspørsmål stor påvirkningskraft på bunadmiljøet, og sammen med Den norske Husflidsforening i Oslo sto de for en dreining av bunadproduksjonen som har dannet grunnlaget for dagens bunadrekonstruksjonsarbeid. «…som marsjerande soldatar…» Den mest ytterliggående formen for regulering av bunader er antagelig inndelinga i hva som er rett og feil, noe som kommer klarest til uttrykk gjennom godkjenningsrett på bunader. Da Bærum Husflidsforening tok til orde for at det skulle oppnevnes et offentlig bunadorgan, var de nettopp opptatt av at det var for å regulere bunadene. Landsnemnda behandlet sakene på den måten at de tok utgangspunkt i det kildematerialet bunadskaperne la fram, og sammenholdt det med den kunnskapen nemnda hadde. Og på bakgrunn av dette bestemte nemnda om en bunad kunne godkjennes eller ikke. Landsnemndas medlemmer brukte flittig bedømmelsesretten sin, og de gikk ikke av vegen for å si at bunader som var skapt tidligere og med andre metoder enn de en nå arbeidet etter, burde tas ut av produksjon. Dette er de klareste eksemplene i bunadhistoria på at ei gruppe eksperter hevder å ha kommet til ny og bedre erkjennelse enn de som gikk foran, og at de dermed kunne radere ut det som var blitt lagd tidligere. I Solør-Odal i Hedmark samarbeidet leiknemnda i fylkeslaget Varden av Noregs Ungdomslag med Landsnemnda for bunadsspørsmål om en ny kvinnebunad. I 1958 reiste Signe Støve hjem til Kongsvinger med sterke anbefalinger for den nye kvinnebunaden fra Solør-Odal som hun hadde arbeidet med. Det var enkelt å få Marie Bakstevold i forretningen Tante Marie til å stoppe produksjonen av den broderte Solør-Odal-bunaden og begynne med produksjon av den nye i stedet. Signe Støve hadde imidlertid fått et klart råd fra landsnemnda om å bidra til at all produksjon av den eldre, broderte bunaden skulle opphøre, og hvis hun skulle få til det, måtte hun snakke med den andre produsenten på Kongsvinger også. Det syntes hun imidlertid ble å

gå for langt, og lot det være, forteller hun i et intervju undertegnede gjorde med henne i 2004. Andre distrikter fikk samme beskjed: Da de hadde rekonstruert de såkalte skjælingskleda i Øvre Numedal i 1959, sto det i vedtaket fra Landsnemnda at den eldre, broderte bunaden burde tas ut av produksjon. Vedtaket ble ikke gjennomført i Numedal mer enn det hadde blitt i Solør-Odal, men begge stedene skapte landsnemndas uttalelser en bunadstrid som fortsatt lever. Det var nok heller ikke enkelt å møte landsnemnda ansikt til ansikt og få høre hva ekspertene meinte om de ulike bunadene. På et møte i Trondheim i 1950, der framtida for bunadarbeidet var tema, kom flere eksempler på bunader fram i debatten, deriblant kvinnebunaden fra Meldal, som Kjellaug Tverdahl hadde skapt, og Lødrup-bunaden fra Østerdalen. Referatet fra møtet er et av de kraftigste vitnesbyrdene om hvordan Ragnar Nordby og Klara Semb argumenterte: Ragnar Nordby sier: «Meldalsbunaden har harmoniske fargar. Lødrupsbunaden er disharmonisk… Den raude fargen er heilt ukjend. Snittet gjer at mennesket ser ut som ei tunne i bunaden. Di lengre ned ein dreg livet di tjukkare blir ein.» Semb fortsetter: «Linene på Lødrupbunaden er uflytande. Vippen er teken bort og skøyten er utan fòr og heng slapt ned. Mønstret i saumen er påsett mest som marsjerande soldatar og det bryt linene i snittet» (Landsnemnda for bunadsspørsmål 1950) Bunadekspertene uttaler seg om forhold som er vanskelige å vurdere. Harmoni i fargevalget er avhengig av øyet som ser, og om snittet virker slankende eller ikke, har fint lite med idealene om historisk autentisitet å gjøre. Det er imidlertid tydelig at kommentarene blir gitt på bakgrunn av en generell kunnskap om folkedraktfeltet. Ekspertene tenkte seg at hvert geografisk område har hatt sitt særpreg, ei slags grunnform som har utviklet seg over tid – der noen impulser utenfra i større eller mindre grad har smeltet sammen med lokale tradisjoner. Dette er for så vidt prinsipper som gjelder fortsatt, men på 1950-tallet tok de i mindre grad hensyn til om et draktområde kanskje hadde forandret seg såpass over tid at det hadde utviklet seg flere historiske perioder i draktskikken. Ut fra den kunnskapen ekspertene satt med, konstruerte de et verdisyn som de la til grunn for sammenligning av ulike bunader. Det ekspertene uttalte, ble tillagt stor vekt, og folk stolte altså så mye på deres kunnskaper at de på dette møtet vedtok at landsnemnda skulle ha rett til å godkjenne bunader. Nå var ikke godkjenning noe aldeles nytt fenomen på det tidspunktet – lokale nemnder har både før og etter at landsnemnda kom på banen, drevet med slik godkjenning. Bunaden for nedre Buskerud ble for eksempel godkjent på årsmøtet til Buskerud Bondekvinnelag i 1939, mens Askøybunaden ble godkjent av bunadnemnda i Vestlandske Husflidslag i 1954. norsk bunadhistorie 53

foto: amund spangen

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 54

Kvinnebunad fra Sør-Østerdal. De første åra bunaden var i bruk, ble livet lagd i damask- eller brokadelignende stoff i viskose. Modellen i midten har et slikt liv. Så kom «fuglestoffet» i produksjon, en god kopi av et ullstoff med lerretsbinding og innvevd mønster. Modellen til høyre har et slikt stoff i livet sitt. 54 norsk bunadhistorie

foto: amund spangen

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 55

Nemnda så sjøl denne godkjenningsretten som problematisk, og tok derfor heller i bruk uttrykket «tilrå». Resultatet var at nemnda hadde ryggen litt mer fri, mens de bunadinteresserte i liten grad oppfattet forskjellen. Det er fortsatt en allmenn oppfatning at noen bunader er godkjent, mens andre ikke er det. husflidstinget på lillehammer 1950 På det nordiske husflidstinget på Lillehammer i 1950 ble det diskutert hvordan kursen videre framover i bunadarbeidet skulle være. Den norske Husflidsforening i Oslo eide Husfliden i hovedstaden, og var derfor en av de største bunadprodusentene i landet. Bunadene deres hadde blitt til over et langt tidsrom, helt siden etableringa i 1891, og de førte nokså ulike bunader, som ble lagd etter ulike prinsipper. Som et resultat av diskusjonen på husflidstinget foretok disponent ved Husfliden i Oslo, Per H. Gulliksen, en av de mest avgjørende beslutningene i norsk bunadhistorie. Han stoppet all produksjon av bunader, og begynte i stedet å studere hvordan de tradisjonelle folkedraktene i Gudbrandsdalen var sydd. Hans beslutning var tatt; ingen flere bunader skulle lages før produksjonsmåten, mønstrene og bakgrunnsmaterialet var gjennomgått. Berit Odden ble tilkalt fra Gudbrandsdalen for å lære opp funksjonærene i de tradisjonelle teknikkene som trengtes for å montere bunadene. De ansatte fikk lære seg å ta nøyaktig mønster av gamle plagg, gradere mønstrene i flere størrelser og sy bunadene med gamle sømteknikker. Til da hadde fokuset ligget på å videreføre broderimønstre snarere enn snittmønstre, og det fantes større kunnskap om hvilke sting broderiene var utført med, enn hvordan bunaden ble montert. De bunadene som nå ble utarbeidet i samarbeid med Landsnemnda for bunadsspørsmål, stilte andre krav til produsentene, og Husfliden i Oslo ble nå foregangsbedriften. Gjennom den kompetansen som ble bygd opp, kunne Husfliden også være rådgivere for de som skapte nye bunader omkring i landet. Parallelt med dette arbeidet lagde Husfliden også bunader i samarbeid med lokale krefter eller utformet nye bunader på egen hånd. I 1957 fikk de i samarbeid med Telemark Husflidslag revidert den såkalte Raudtrøyebunaden fra Øst-Telemark. Bunaden ble godkjent av Landsnemnda for bunadsspørsmål, og den ble en slags modell for hvordan bunader som ble utarbeidet i samarbeid med landsnemnda skulle være. Halvor Landsverk, som seinere ble medlem av landsnemnda, skriver om bunaden i ei melding fra det 12. nordiske husflidstinget i Stavanger i 1965: Ein bunad er ei folkedrakt som er rekonstruert til bruk i vår tid. Resultatet blir derfor eit kompromiss mellom tradisjonstruskap og dei krav bruken av i dag stiller. Som ein konsesjon til det siste er dei

I dag lages Kvinnebunad fra Sør-Østerdal i mange ulike stoff. Her ser vi fuglestoffet i rustrødt og brunt, brukt i trøyene, mens modellen til høyre har flerfarget damask med innvevd blomstermønster i livet sitt.

rosesauma, vide strømpene skifte ut med svarte, tettsitjande ullstrømper. Skjorta har fått ein litt annan tilskurd. Halskvarden er lægre og utsaumen forenkla, gjerne til svartsaum. Dette gjeld også utsaumen i brystet. Sjølve stoffet i stakk, forkle og trøye er toskaft verken som i gamal tid. Skjorta er i lin. Skorne er spesiallaga spennesko i litt modernisert utgåve. Med desse endringane skulle Aust-Telemarksbunaden av i dag både ha tilpassa seg ei moderne tid og stort sett halde ved lag ein gamal og særmerkt drakttradisjon. Mange vil sikkert meine at vi ved å laga ein slik modellbunad uniformerer denne bunaden. Ein slik synsmåte kan sikkert ha litt for seg. Likevel må ein her hugse på at vi ikkje, som i den tid denne drakta blømde som rikast – 1820–50 – har tradisjonen som noko korrektiv lenger. I ei tid da heimehandverket ennå levde sitt rike liv med tradisjonen som rettesnor, var det lettare å få sydd seg ei drakt, og ho hadde heller ikkje så lett for å gli ut. I dag viser det seg at vi dessverre fort kjem på avvegar, dersom vi overlet alt til kreftenes frie spel (Landsverk 1965: 46). En hadde på den tida nærmet seg nøyaktig kopi som metode, og bunaden skiller seg nokså klart fra de tidligere «raudtrøyebunadene» som var blitt lagd. Men det er også viktig å merke seg at landsnemnda gikk god for nokså store tillempinger til samtidas bruk, for eksempel gikk en ut fra at moderne mennesker ikke ville gå med de broderte strømpene. Dessuten så nemnda det som nødvendig å velge ut noen få mønstre og teknikker i broderiet, og forenkle det slik at flere kunne lage bunaden. Normen var altså relativt strenge rammer, både i Husfliden og landsnemnda, og dette ble formidlet videre til andre. norsk bunadhistorie 55

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 56

foto: eva brænd

Ei av de få trøyene som er lagd til bunaden fra Ringerike.

Da leiknemnda i Varden, fylkeslaget til Noregs Ungdomslag i Sør-Hedmark, skapte en ny kvinnebunad fra Solør-Odal i 1958, var det Husfliden i Oslo som lagde mønstrene. De kopierte mønsteret fra det gamle snørelivet på Glomdalsmuseet, sydde modellbunaden, graderte mønstrene og lærte opp formannen i leiknemnda i Varden, Signe Støve. Slik kunne hun ta med seg den nyervervede kunnskapen tilbake til Kongsvinger og den lokale produsenten Marie Bakstevold. Husfliden i Oslo fortsatte samarbeidet med landsnemnda i Oslo, og lagde en ny bunad fra Østfold på 1960-tallet, basert på det samme kildematerialet som den tidligere utgaven, men med flere elementer og med nye teknikker som var mer i tråd med tradisjonen. Nesten alle de bunadene Husfliden var involvert i, ble også forhandlet hos dem, enten bare hos Husfliden, eller i samarbeid med lokale forhandlere. Formelt sett var det ingen band mellom Landsnemnda for bunadsspørsmål og Husfliden i Oslo, men fordi sistnevnte opparbeidet seg en kompetanse som nemnda var avhengig av, ble banda likevel sterke. Husfliden i Oslo har derfor hatt stor påvirkningskraft på bunadarbeidet etter andre verdenskrig, i ei tid da normene for rett og feil i bunadsammenheng ble strengere og 56 norsk bunadhistorie

strengere, og sanksjonene mot det ekspertene anså som feil, var sterke. Bunadene fra denne perioden har utviklet seg litt forskjellig. Noen bunader har vært under kontinuerlig bearbeiding, noe som har medført at materialer er byttet ut med nye etter som utvalget har blitt større. Også draktskikken er blitt gransket nærmere; enkelte steder har dette ført til at en kan bruke flere ulike plagg, eller at plagg er byttet ut for å skape et bedre tidsbilde. Slik har en jobbet med Skjælingsbunaden fra Øvre Numedal og i enda større grad med kvinnebunaden fra SørØsterdal. Den sistnevnte er et særlig godt eksempel når det gjelder materialbruken. Mens produsentene på 1950- og 60tallet tok i bruk en del møbelstoff som lignet damask og brokade, har de i dag tilgang på bedre kopier av de gamle stoffene. I livet til Sør-Østerdalsbunaden var det tidligere brukt brokadelignende stoff i viskose. Nå er det ulldamask med innvevde blomstermønster. Slik har disse bunadene holdt seg innenfor eller nærmet seg de rammene som en grundig rekonstruksjon i dag krever. Andre bunader fra samme tidsperioden har imidlertid ikke hatt samme utvikling – målet har snarere vært å holde på de formene bunadene fikk den gangen de ble utarbeidet. I noen tilfeller har det også blitt større ensretting enn det var i utgangspunktet. Gode eksempler på slike bunader er de to Vestfoldbunadene som Borghild Tranum Røer lagde, og kvinnebunaden fra Solør-Odal som fylkeslaget Varden sto for. Her er viskosestoffene beholdt, og en del materialer og plaggdeler som var tenkt i utgangspunktet, er enten aldri satt i produksjon eller har gått ut av produksjon. Det kan virke som om respekten for avgjørelsene til Landsnemnda for bunadsspørsmål er større enn interessen for å tilpasse bunadene etter folkedraktskikken. Likevel fantes det krefter som var sterkere enn både landsnemnda og bunadprodusentene. Materialtilgang hadde vært et problem helt fra den første tida en begynte å lage bunader, og problemet ble enda større rett etter andre verdenskrig. I tillegg hjalp det ikke hva ekspertene meinte om en bunad, hvis ikke bunadbrukerne gjorde som autoritetene ville.

materialknapphet og kundens makt – bunadene som skulle sett annerledes ut På den tida da folk begynte å bruke bunader i Norge, var det en helt annen tilgang på materialer enn det er i dag. I dag fins det nesten ikke stoffbutikker, og vareutvalget i de som fins, er heller smalt. Tidlig på 1900-tallet, derimot, fantes det fortsatt ulldamask, fløyelsband og vadmel av god kvalitet i vanlig handel. I tillegg hadde svært mange kompetanse og utstyr for å veve sjøl, noe de færreste har i dag.

foto: borgarsyssel museum

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 57

foto: eva brænd

Ei av trøyene som ble lagd som utkast til kvinnebunad fra Østfold i 1930.

Like fullt var mangelen på materialer et problem. Flere steder der en tidlig på 1900-tallet tok utgangspunkt i gamle draktplagg, og hadde som intensjon å føre videre tradisjonene når det gjaldt snitt og materialbruk fra området, måtte en finne andre løsninger fordi det skortet på materialer. 1700-tallets materialer var forsvunnet lenge før bunadene kom i bruk. trøyene som forsvant Materialmangelen skulle vise seg å bli et problem mange steder, for eksempel på Ringerike. Der var kvinnene i den lokale husflidsforeningen i sving for å skape en lokal bunad til ei stor varemesse på Hønefoss i 1935. De hadde kjennskap til noen bevarte plagg fra andre halvdel av 1700-tallet, og i tillegg tok de utgangspunkt i maleriet av den såkalte «fiskekona», som maleren Peder Aadnes hadde dekorert et av rommene på Hesselberg i Norderhov med. Kvinnefiguren på maleriet har trøye på seg, og husflidskvinnene kjente også til slike bevarte trøyer fra Ringerike. Planen deres var å lage en bunad med alternativt liv eller trøye i silkedamask, men de greide ikke å oppdrive egnet materiale. Derfor valgte de å kopiere blomstermotivene på et silketørkle. Blomstene på tørkleet var vevd inn i stoffet, men til bunaden ble de omformet til broderi. Blomstene ble plassert utover rygg og front på livet, og også på trøyeermene. Livet med de broderte blomstene er fortsatt i bruk, og broderiet utføres i litt ulike fargenyanser. Men hvor ble det av trøya? Allerede på den tida hadde idealet med de hvite skjorteermene som en fast del av norske kvinnebunader etablert seg, for det var svært liten etterspørsel etter trøyer. Etter ei tid gikk de rett og slett ut av produksjon. De hvite skjorteermene ble tidlig et ideal for norske bunader. I noen området av landet er dette i samsvar med den tradisjonelle draktskikken. Både i Hardanger, på Voss og i

En av de få ferdiglagde bunadene fra Ringerike med damask i trøye og stakk. norsk bunadhistorie

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 58

Peder Solli brukte også halstørkle til bunaden fra Nordmøre, tidlig på 1900tallet.

Einar Nordaker avbildet på 1950-tallet, med halstørkle til bunaden sin.

Hallingdal besto stasklærne i perioder av livkjoler der de hvite ermene var synlige. Men bare på den tida av året da klimaet tillot folk å gå uten trøye, og ikke i alle tidsperioder eller til alle anledninger. I andre områder, som i flatbygdene på Østlandet, i Trøndelag og flere andre områder, har det knapt nok vært synlige skjorteermer. I disse områdene ble det i stedet brukt trøyer i importerte stoffer som silke og bomull, ulldamask og kalemank. Der ble trøyene brukt i stedet for liv, i motsetning til i de områdene der trøyene ble brukt i tillegg til liv. Men ettersom det allerede tidlig i bunadarbeidet ble et sterkt fokus på de hvite ermene, ble det dårlig samsvar mellom det livet bunadskaperne ønsket seg til bunaden, og de trøyene en fant blant gammelt draktmateriale. Derfor forandret de ofte plaggene, slik at de stemte bedre med det bildet de hadde av bunaden. Og i noen tilfeller, som på Ringerike, hjalp det heller ikke at de som lagde bunaden, lanserte trøye; de som skulle ha seg bunad, ville ikke ha trøye. I første omgang ble det altså ingen suksess med trøyer på Ringerike. Men denne bunaden ble flere ganger gjenstand for ny interesse. Etter at det ble skapt en annen bunad fra Ringerike – med store blomsterbroderier på livkjole, lomme og lue – ønsket en å revidere bunaden fra 1935. Nå skulle kanskje materialtilgangen tilsi at bunaden kunne lages mer i tråd med de gamle plaggene? Igjen ble det utarbeidet trøye til 58 norsk bunadhistorie

bunaden, denne gangen i rød silkedamask i tillegg til den broderte grønne. Fasongen var den samme som i 1935, og bunadskaperne fikk hjelp av Husfliden i Oslo til både mønster og sømteknikk. Stakken ble lagd i svart ulldamask. Nå fantes det materialer tilgjengelig, og både Husfliden i Oslo og Landsnemnda for bunadsspørsmål hjalp til med ekspertise på søm og historikk. Antagelig var det etterspørselen som begrenset tiltaket, for heller ikke i denne omgangen ble det produsert særlig mange trøyer. Bunaden var godt etablert med blomsterbrodert liv og stripete stakk, og i tillegg hadde den salgsmessig en konkurrent i den broderte bunaden. Ringerikskvinnene forble altså like trøyeløse, og det er de fortsatt. I de siste åra har det vært ny interesse for de samme gamle draktplaggene som var utgangspunktet på 1930-tallet. I dag arbeides det med å rekonstruere en bunad der en nærmest går vitenskapelig til verks for å granske den gamle draktskikken først – og så rekonstruere en bunad på bakgrunn av det som kildematerialet forteller. Frithjof Rudstaden har tidligere rekonstruert en mannsbunad fra Ringerike, og nå er en kvinnebunad på trappene. Kildematerialet er delvis de samme klesplaggene som ble brukt tidligere, men nå arbeides det med nøyaktig mønsteravtak, gradering og materialvalg. Heller ikke i vår tid er materialtilgangen tilfredsstillende. Stoffene som kildene forteller om, er bare i liten grad tilgjengelige. Noen av stoffene må derfor spesiallages, mens andre må importeres særskilt til bunaden. Stilmessig vil nok mange kjenne igjen noen trekk fra bunaden slik den har vært i store deler av de siste hundre åra, men på detaljplanet vil bunadene være ganske forskjellige. Og ventelig vil kvinnebunaden fra Ringerike endelig få ei trøye.

foto: eva brænd

foto: amund spangen

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 59

Mannsbunad fra Solør-Odal er aldri lansert med silketørkle.

Om kvinnene fra Østfold også får mulighet til å kle seg i trøyer – det får framtida vise. Men intensjonen var der da det første utkastet til kvinnebunad fra Østfold ble lagd til Østfoldutstillingen i 1930. Interiørarkitekten Marie Karsten var faglig konsulent for arbeidet, og hun tok utgangspunkt i bevarte draktplagg fra fylket. Hovedelementene besto av stakk og trøye, begge fra garden Ellefsrød på Idd. Den gamle trøya er ei skjøttrøye eller lasketrøye, med tydelig preg av rokokkomote fra andre halvdel av 1700-tallet. Bunadtrøya ble lagd i to ulike farger og mønstre, begge vevd i lindamask. Fasongen har sterke fellestrekk med den gamle trøya, men mønstrene ser ut til å være nokså fritt komponert. Antagelig hadde det svært lite å si om mønstrene var kopiert eller komponert, for det var ikke bunad med trøye østfoldingene ville ha, og bunaden ble derfor bare lagd i tre-fire eksemplarer. Da Østfold Husflidslag oppnevnte en bunadkomité i 1936, fant de ikke noe gammelt liv å bygge på, og et damaskvevd stoffstykke måtte derfor gjøre nytte som utgangspunkt. Det var ikke aktuelt å relansere trøye til bunaden. Det var det tydeligvis heller ikke for Den norske Husflidsforening i Oslo, som på 1960-tallet lagde en variant av bunaden. De lagde ei anna lue, tilførte et forkle, fjernet lomma og forandret tørkleet på bunaden. Men bunadbrukerne fra Østfold forble like trøyeløse, og ikke er det vel noe uttalt savn av trøye hos mange heller. Like fullt fins kildematerialet der, sjøl om det er spinkelt, akkurat som på Ringerike.

Mannsbunad fra Valdres, sydd av en lokal skredder midt på 1900-tallet. Dagens eier har skaffet seg tørkle til bunaden sin.

tilgangen på silketørklær – ei historie på godt og vondt I svært mange områder var bruken av silketørklær et framtredende element i den tradisjonelle draktskikken. Enten tørklærne lyste som ensomme fargeklatter på ellers mørke drakter, eller de bare kompletterte et ellers fargesterkt antrekk, ble de brukt av både kvinner og menn. I de seinere åra har det kommet flere og flere bunader med silketørklær i bruk, som mange bunadbrukere med en bunad uten dette «lille ekstra» til finstasen ser med misunnelse på. I noen tilfeller har misunnelsen tatt overhånd, og folk har dristet seg til å bruke silketørkle til bunader som ikke leveres med tørklær fra forhandler. Hvis målet er at bunaden skal bæres slik produsenten formidler den, er det selvsagt feil å bruke tørkle. Men hvis en legger folkedrakthistoria, og for den del bunadhistoria, til grunn for bunadbruken, da blir bildet litt mer nyansert. Vi har lett for å tillegge Hulda Garborg og hennes samtidige et forbud mot bruk av importerte materialer i bunadene, men på detaljplanet var de nok ikke så absolutte. I boka Norsk Klædebunad fra 1917 skriver Hulda Garborg om de tradisjonelle mannsklærne fra Sunnmøre: «Fint er det med den mjuke Kragen og Halsbande; det ser halvklædt ut med berre Skjortekvarding til Høgtidsklædi.» Og på bilder av kvinnebunader fra Østerdalen, Trøndelag og flere andre steder er også silketørklær i bruk tidlig på 1900-tallet. Det var nok i stor grad gamle tørklær som ble tatt i bruk, og til en del kvinnebunader ble svarte silketørklær med lange frynser norsk bunadhistorie 59

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 60

foto: thea tønnesen

Begge disse kvinnebunadene fra Øst-Telemark er Anne Bamlevarianter som ble sydd under andre verdenskrig. På bunaden til venstre er det skjøtt inn stoff mellom den broderte kanten og resten av stakken, på grunn av materialmangelen. På bunaden til høyre er det ikke forkle, men stakken er brodert og sydd slik at det skal se ut som den har forkle. Bunaden til venstre er utført av Anne Bamle.

60 norsk bunadhistorie

bukt. Slike tørklær var nokså vanlig til andre klær også, ei tid inn på 1900-tallet. Etter hvert forsvant silketørklærne mer og mer fra bunadene. Einar Nordaker er avbildet med halstørkle til en tidlig utgave av Rogalandsbunaden, og det samme er Peder Solli i en av de første mannsbunadene fra Nordmøre. I dag brukes disse bunadene oftest uten silketørkle. Kaspara Kyllingstad er avbildet i Trønderbunaden i Urd i 1940, med tørkle over skuldrene. I dag er det sjelden å se en Trønderbunad med silkeplagg – det er bare de eldre kvinnene som fortsatt har sine gamle silketørklær og bruker dem. Og parallelt med at de tidligste bunadene har mistet tørkleet, har det stadig blitt skapt nye uten. Lenge var det nemlig umulig å få tak i silketørklær, og i store deler av 1900-tallet var dette en vare som rett og slett ikke fantes. Kombinert med de underliggende holdningene om at silke var import, og at importerte varer ikke skulle brukes til bunader, må materialknappheten ta skylda for at så mange bunader mangler tørklær. Noen steder forsøkte en å bøte på materialmangelen med andre løsninger. For eksempel i Øvre Hallingdal, der folkedraktskikken fortsatt var levende på 1960-tallet, fant folk andre løsninger. I dette området var silketørklærne faste elementer i flere deler av klesdrakta. Både menn og kvinner brukte dem til halstørklær, og i tillegg var silketørkle en del av det tradisjonelle hodeplagget for de gifte kvinnene. Veveren Gro Randen satte i gang med å veve tørklær av sysilke, med utgangspunkt i tradisjonelle mønstre. I en periode var disse tørklærne de eneste som fantes på markedet. I Troms ble det lagd en kvinnebunad på 1970-tallet, men tørklær var fortsatt mangelvare, og ettersom det var et ønske om et slikt plagg i halsen på bunaden, ble det sydd en erstatning i et annet materiale. Etter at silketørklær igjen kom på markedet, har de blitt innlemmet som alternativ til denne bunaden. For tørklemangelen ble etter hvert ei sak for Landsnemnda for bunadsspørsmål. Ifølge de prinsippene nemnda arbeidet etter, skulle en ikke utelate silke og andre innførte materialer når en lagde bunader med utgangspunkt i den eldre draktskikken. Kombinasjonene av hjemmelagd og innført materiale skulle respekteres, og videreføres i bunaden. Med et slikt perspektiv fikk også silketørkleet sin naturlige plass, men hva hjalp det med gode hensikter om varen ikke fantes tilgjengelig? I landsnemndas uttalelse til kvinnebunaden fra Vang og Slidre i Valdres, som Magny Karlberg lanserte i 1971, nevnes spesielt dette problemet: Til halstørkle og rulleplagg bruker Magny Karlberg gamle silketørklær fordi det ikke er tørklær med tradisjonelle mønstre å få i handelen. Men dette er en sak Landsnemnda for bunadsspørsmål arbeider med, og vi har nettopp fått kontakt med en fabrikk i Italia

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 61

som på bestilling er villig til å lage kopier av gamle silketørklær (Landsnemnda for bunadsspørsmål 1971). I en artikkel i Norsk Husflid fra 1981 forteller så Magny Karlberg at landsnemnda endelig har fått tak i tørklær med tradisjonelt mønster, såkalt «skygangamønster», fra en italiensk fabrikk som en grossist i Oslo hadde kontakt med (Norsk Husflid 1981/5). Men det tok en god stund før tørklærne var allment tilgjengelig, for i uttalelsen som landsnemnda ga om mannsbunaden fra Gudbrandsdalen i 1983, står det at det egentlig skal høre et halstørkle i silke til bunaden, og at dette vil være i handelen med det første. Sjøl om leveransen kanskje var litt ustabil de første åra, kom altså tørklær i handelen igjen på 1980-tallet, og har i ettertid blitt tatt i bruk til mange bunader. Noen vil sikkert hevde at silketørklær er blitt tatt i bruk til for mange bunader, og andre vil hevde at det brukes for mange tørklær til én bunad. Med dagens kjøpekraftige bunadbrukere er det selvfølgelig en fare at man overdriver bruken av silketørklær, i forhold til hva man har dokumentasjon for i det eldre draktmaterialet. Tendensen for enkelte bunader i dag, som for eksempel for beltestakken fra Telemark, er at folk henger på seg flere tørklær enn det som var vanlig ifølge kildene. Pendelen kan altså svinge raskt i forhold til materialtilgang, men holdningene til bunadbruken svinger ikke like raskt. For eksempel blir det sjelden brukt tørklær på de bunadene som ble skapt mens tørklærne var fraværende. Det skyldes trolig frykt for å bryte med de normene som en oppfatter at bunaden er beskyttet av. Heller ikke på de eldste bunadene, der tørklær var i bruk tidligere, er det mange slike å se i dag. Antagelig har det blitt innarbeidet et bilde av bunadene uten tørkle, og et mønsteret det kan være vanskelig å bryte med. Så blir det kanskje opp til de mest rebelske bunadbrukerne å innføre halstørkle til de tørkleløse bunadene. materialknappheten etter andre verdenskrig Den perioden som først og fremst forbindes med materialknapphet, er tida under og rett etter andre verdenskrig. Det var fortsatt rasjonering på mange varer i flere år etter 1945, og vareutvalget var begrenset. Dette innvirket også på bunadarbeidet, og mange av de bunadene som ble lagd på denne tida, har alternative stoffer, andre farger og dermed annet utseende enn bunaden ellers har. De hvite bunadene oppsto i denne perioden; Graffer, Lundeby og Gudbrandsdals festbunad ble alle lagd i hvitt ullstoff fordi det ikke fantes farget stoff å få tak i. Ettertida har vist at de hvite bunadene ble moderne, og flere har tatt opp igjen det som i utgangspunktet var en kriseløsning. Samtidig som etablerte bunader fikk alternativt utseende i åra rett etter andre verdenskrig, ble det også utformet nye bunader i områder med dårlig materialtilgang. I Sørkedalen i

Oslo komponerte sanitetsforeningen en egen bunad i 1947. Det forteller en god del om stemningen i tida at det rosa brodergarnet på de første bunadene stammer fra en genser som ble rekt opp. Ildsjelene lot seg ikke stoppe av dårlige tider. Samtidig med at enkeltpersoner og foreningsmedlemmer arbeidet med bunadspørsmål, fikk emnet også interesse for vitenskapsfolk og museumsvesen.

bunad og folkedrakt som forskningsobjekt På 1950-tallet ble bunadene og folkedraktene også gjenstand for interesse både fra museumshold og forskere. I Hordaland og Sogn og Fjordane utførte Gunvor Ingstad Trætteberg et omfattende feltarbeid på draktskikk fra 1936 og utover. Arbeidet resulterte ikke bare i en artikkel i Bergen Museums årbok i 1941 og ei stor utstilling ved Bergen Museum i 1951, men også i ei rekke nye bunader i området. Her hadde bunader som lignet folkedraktene fra Hardanger rådd grunnen fra tidlig på 1900-tallet, og Ingstad Trætteberg deltok nå aktivt i arbeidet med å utforme nye bunader tuftet på lokal draktskikk. Både i Os og på Sotra i Hordaland, og i Brekke i Sogn ble det arbeidet med nye bunader eller revisjon av eksisterende. Gunvor Ingstad Trætteberg skreiv også en større artikkel om folkedraktmateriale fra hele landet, i tobindsverket Håndverksliv som kom i 1958. Hun arbeidet etter de samme prinsippene som Ragnar Nordby, Hilmar Stigum og Klara Semb, og en periode var hun også medlem av landsnemnda. Hilmar Stigum arbeidet med folkedraktmaterialet og bunadene kun som en del av mye annet kulturhistorisk materiale, og han takker Klara Semb for hennes bidrag til kapitlet om draktskikk i 1952-utgaven av boka Vår gamle bondekultur. Kapitlet har fokus på de gamle folkedrakttradisjonene, men bildematerialet viser for en stor del bunader som var i bruk på 1950-tallet. Noen av dem levde side om side – som folkedrakt for noen og som bunad for andre. Landsnemnda hadde i sine første vedtekter et mål om å verne om de levende drakttradisjonene. Denne levende folkedraktskikken ble et satsningsområde for Hilmar Stigums arbeidsplass, Norsk Folkemuseum, men også for universitetet i Oslo, der han etter hvert ble professor i etnologi. Dette universitetsfaget hadde i mange år folkedrakt og bunad som sentralt tema i pensum så vel som i forelesningene. Det ble uteksaminert en del etnologer med drakt som emne, men etter hvert ble draktskikken fortrengt til fordel for det en oppfattet som mer dagsaktuelle problemstillinger, og folkedraktene har i dag ikke noen sentral plass verken på det som nå heter kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, eller ved kulturvitskap ved Universitetet i Bergen. Heller ikke ved museene har draktskikken hatt noen framtredende plass i nyere tid – norsk bunadhistorie 61

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 62

slik universitetsfagene har vendt fokus mot andre problemstillinger, har også museene gjort det – men i perioder er det gjort viktig forskning ved noen av de kulturhistoriske museene. I fremste rekke står Norsk Folkemuseum med Aagot Noss og hennes forskerkarriere.

foto: barbro fauske steinde

norsk folkemuseum og aagot noss Reidar Kjellberg var direktør for Norsk Folkemuseum på 1950tallet, og han var også den første formannen i Landsnemnda for bunadsspørsmål i 1955. Året etter ansatte museet filologen Aagot Noss (f. 1924) for å utføre feltarbeid på levende folkedraktskikk. Hun reiste i mange år omkring i de bygdene der folk fortsatt gikk tradisjonelt kledd, og det kildematerialet hun samlet, har vært av uvurderlig verdi for både hennes egen og andres forskning. Utstillinger, publikasjoner, avhandlinger, forelesninger og et aktivt virke i Landsnemnda for bunadsspørsmål – nå Bunad- og folkedraktrådet – har gitt henne den velfortjente posisjonen som eneren i norsk folkedraktforskning. Hun hadde hele sin yrkeskarriere knyttet til Norsk Folkemuseum, og har etter at hun ble pensjonert fra stillingen som førstekonservator, fortsatt å forske på og gi ut bøker om norsk folkedraktskikk. Vi er henne også stor takk skyldig for at hun klargjorde begrepene folkedrakt og bunad for oss.

Aagot Noss, nestoren i norsk folkedraktforskning. 62 norsk bunadhistorie

Aagot Noss’ første store publikasjoner handlet om kunstneres avbildninger av norske folkedrakter, og dette er et emne som har fulgt henne gjennom hele hennes forskerkarriere. Den grundige gjennomgangen hun gjorde av disse bildene, har skapt et uvurderlig kildemateriale for videre forskning. Etter hvert fikk hun også anledning til å publisere resultatene av feltarbeidene hun utførte på 1950- og 1960-tallet, og dette arbeidet er hun fortsatt i full gang med. Boka «Nærbilete av ein draktskikk», som handler om klesskikken for kvinner i Øvre Hallingdal, er den mest omfattende monografien over et draktområde som er lagd i Norge. Hodeplagg har stått i fokus for flere av bøkene, først i «Lad og krone», som er en oversikt over brudehodeplagg i det meste av landet. Professor i etnologi, Bo Lönqvist, har karakterisert dette verket som helt unikt i nordisk sammenheng. Noen år seinere arbeidet hun videre med materialet for ett område av landet, noe som resulterte i boka «Krone og skaut», som handler om kvinnehodeplagg i Hordaland. Videre har Aagot Noss skrevet om folkedrakttradisjonene i både Vest-Telemark og Tinn, samt publisert ei lang rekke artikler over ulike emner. Hun har også bidratt til rundt ti filmer om håndarbeidsteknikker og om dokumentasjon av drakttradisjoner. Ved Norsk Folkemuseum markerte ei stor basisutstilling om norske folkedrakter 100-årsjubileet i 1993, og utstillinga ble samtidig et vitnesbyrd om Aagot Noss’ yrkeskarriere ved museet. Bo Lönqvist skriver om Aagot Noss som forsker i jubileumsskriftet som ble lagd til hennes 70-årsdag i 1994: Uten nostalgi, med klar metodisk skärpa och med stark förankring i empiriskt material som hon själv dokumenterat, ser hon kulturen som en kontinuerlig anpassningsprocess (Bing og Steen, 1994:17). Aagot Noss har holdt fast ved sin generasjons metoder og faglige utgangspunkt, noe som gir seg utslag i svært grundig basisforskning som det er sjelden å se tilsvarende av i dag. I mange år var Aagot Noss fast foreleser på faget etnologi ved Universitetet i Oslo, og i dag er hun en av hovedforeleserne ved studiet «Drakt og samfunn», som er knyttet til Universitetet i Trondheim. I all den forskningen hun har gjort, er det folkedraktene som har stått i fokus, mens bunadene i mindre grad har vært emne. Men likevel har hun i alle år arbeidet aktivt også med bunadspørsmål, noe hun fortsatt gjør. På samme tid som Aagot Noss dro på sine feltarbeidsreiser i norske bygder på 1950- og 1960-tallet, sank aktiviteten i Landsnemnda for bunadsspørsmål. Uten et fast sekretariat hadde de dårlige vilkår, og situasjonen ble heller ikke bedre etter press fra både Norsk Folkemuseum og andre instanser. I 1965 la medlemmene ned arbeidet. Det ble da nedsatt et utvalg som skulle komme med ei innstilling til hvordan det videre arbeidet med norske bunader kunne organiseres. Departementet hadde sørget for at utvalget var satt sammen av fagpersoner med vitenskapelig kompetanse, og det var her Aagot Noss kom inn. Sammen med Signe Rutlin og de to fylkeskon-

foto: sissel beate eriksen skar

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 63

servatorene Halvor Landsverk og Lauritz Opstad utarbeidet hun forslag til nye statutter for nemnda, og la fram et klart krav om at det måtte opprettes et eget sekretariat. I tillegg til kravet om fast ansatte var den største endringa i de nye retningslinjene ei avgrensing av arbeidsområdet. Heretter skulle nemnda bare uttale seg om bunader som var tuftet på tradisjonelle folkedrakter, og de fritt komponerte bunadene falt dermed utenfor arbeidsområdet. Det ble også gjort forsøk på å reservere bunadbegrepet for de bunadene som bygde på folkedraktmateriale, men begrepsskillet viste seg å være umulig å gjennomføre i praksis. Seinere har Bunad- og folkedraktrådet forsøkt å få til samme type begrepsbegrensing, men med like lite hell. Aagot Noss fikk naturlig nok en plass i den nye nemnda, og var fra 1967 fast medlem der, og hun satt i rådet i 40 år, fra 1967–2007. I mange år hadde hun også vervet som leder. Kravet fra utvalget i 1966 om et fast sekretariat ble etterfulgt, og Åse Asheim Lange (f. 1943) ble ansatt i halv stil-ling. Hun avla i 1974 embetseksamen i etnologi på siste ledd i folkedraktskikken i Brekke i Sogn, altså mens hun arbeidet i sekretariatet. Feltarbeidet hun utførte, var ikke knyttet til noen form for rekonstruksjon av bunad, men det var like fullt viktig i arbeidet for å dokumentere draktskikken i dette området. Og det var nettopp dokumentasjonsarbeid som skulle bli grunnstammen i sekretariatets arbeid. I 1969 ble det utført feltarbeid i Jølster i Sunnfjord og Østfold, og det resulterte også i ei større utstilling ved Haldens Minders Museum (Halden historiske samlinger). De første åra etter at de nye statuttene trådte i kraft, ble det ikke lagt fram bunader som nemnda fant at den kunne tilrå, men bunader fra flere områder var inne til vurdering. I Nord-Trøndelag foreslo landsnemnda å lage utstilling av gammelt draktmateriale, i håp om at det kunne føre til ytterligere registreringer. Kvinnebunader fra Flå og Krødsherad i Buskerud, mannsbunader fra Oppdal i Sør-Trøndelag, Vestfold og Romsdal var også inne til vurdering, men ingen av bunadene ble ført fram til en endelig uttalelse fra nemnda. I tillegg ble draktdeler som skulle supplere allerede eksisterende bunader vurdert, samt bunader som var under arbeid. Den første som ble lagt fram og tilrådd, var Konebunad for Vang og Slidre i Valdres, utarbeidet i tida 1968–1971 av Magny Smedsrud Karlberg fra Østre Slidre (f. 1942). I tilrådingsbrevet skriver nemnda: Siden Landsnemnda for bunadsspørsmål på nytt trådte i funksjon med nye statutter i 1967, er dette den første bunaden som er blitt tilrådd. Nemnda krever for å kunne tilrå en bunad at den er i samsvar med lokal folkedrakttradisjon, hvilket også innebærer kvalitet når det gjelder materialer og utførelse. Magny Karlberg har utført et godt rekonstruksjonsarbeid (Landsnemnda for bunadsspørsmål 1971). Denne bunaden har på mange måter blitt stående som et forbilde for seinere rekonstruksjoner, ikke minst fordi Magny

Magny Karlberg, mangeårig leder av Bunad- og folkedraktrådet på Fagernes.

Karlberg kom til å bli den som tok over jobben etter Åse Lange. Bunaden fra 1971 ble «tilrådd», men fra 1977 gikk nemnda bort fra denne måten å formulere seg på. Etter det har nemnda bare uttalt seg om hvordan en rekonstruert bunad forholder seg til det en veit om folkedraktskikken i det aktuelle området. I 1979 ble den halve stillingen i sekretariatet utvidet til hel stilling. Åse Lange satt i stillingen til året etter, og avsluttet engasjementet sitt med ei ny og revidert utgave av informasjonsheftet Norske bunader – bakgrunn rekonstruksjon bruk. Der opptrer de fem bunadkategoriene for første gang på trykk (se innledningsartiklene for fullstendig forklaring på kategoriene). Utgivelsen av boka Bunader i Hedmark fylke kom også samme året. Åse Lange gikk til stillingen i landsnemnda med et grundig dokumentasjonsarbeid på folkedraktskikken i ett område, og avsluttet engasjementet sitt der med et dokumentasjonsarbeid på bunadene i et annet. I forordet til boka skriver hun at hun hadde savnet å ha et omfattende registreringsarbeid på folkedraktskikken i Hedmark å bygge på (Lange 1980:8). Dokumentasjon hadde førsteprioritet under hennes ledelse av sekretariatet, noe det har fått i enda sterkere grad seinere. bunadog folkedraktrådet I Åse Langes tid i sekretariatet ble det utarbeidet bare to bunader som fikk positiv uttalelse. Det var foruten bunaden fra Vang og Slidre, kvinnebunaden fra Selbu. I de første åra av Magny Karlbergs tid som leder av sekretariatet var det heller ingen, men det pågikk rekonstruksjonsarbeid flere steder i norsk bunadhistorie 63

foto: sidsel røine/bunadog folkedraktrådet

93135_0026-081_historie_q8_I_r1_ stfold 04/01/13 10.27 Page 64

Bunad- og folkedraktrådet har også samarbeid med nabolandenes bunadarbeidere. Omtrent hvert tredje år arrangeres et stort, nordisk seminar. Her er deltagerne på seminaret sist det var i Norge, i Valdres i 2000.

Studentene ved Drakt og samfunn 2003/2004.

foto: bjørn sverre hol haugen

landet. Den første bunaden som fikk positiv uttalelse på 1980tallet, var mannsbunaden fra Gudbrandsdalen i 1983, og året etter kom kvinnebunader fra både Ytre Nordhordland og Austevoll i Hordaland. I 1985 skiftet organisasjonen navn fra Landsnemnda for bunadsspørsmål til Bunad- og folkedraktrådet. Året etter flyttet sekretariatet fra Oslo til Fagernes, der det holder til i samme lokaler som Valdres Folkemuseum. Bunad- og folkedraktrådet er i dag underlagt Kultur- og kyrkjedepartementet. Sjøl om det var en stor forbedring med utvidelsen fra halv til hel stilling i 1979, sto arbeidsmengden på ingen måte i forhold til stillingshjemmelen. Noe av det viktigste arbeidet konsulenten i sekretariatet måtte gjøre, var derfor å synliggjøre 64 norsk bunadhistorie

behovet for flere stillinger. Ved 40-årsjubileet i 1987 presenterte et medlem i rådet, Målfrid Grimstvedt, en plan for hvordan sekretariatet burde bygges ut til i alt seks stillinger. Rådet hadde lenge nok gått stille i dørene, ble det sagt, og nå var det på tide å bygge opp en ordentlig stab. Økningene har kommet langsomt, men i 1994 var sekretariatet oppe i 2,8 årsverk, og i dag har det 5,5 årsverk knyttet til faste stillinger. Mye av æra for dette må tilskrives sekretariatets leder fra 1980 til 2005, Magny Karlberg. Gjennom effektivt feltarbeid i samarbeid med mange lokale ressurspersoner har rådet greid å opparbeide et svært omfattende arkiv. Det består i dag av over 65 000 draktregistreringer, rundt 30 000 fotografier, 740 mønstertegninger og et omfattende materialprøvearkiv. I tillegg begynte rådet allerede ved nyorganiseringa i 1967 å bygge opp ei samling av modellbunader, som i dag teller 49 bunader. Arbeidet med rådgivning i bunadspørsmål har pågått helt fra begynnelsen, og sekretariatet er stadig på feltarbeid omkring i landet for å samle kunnskap om lokal folkedraktskikk. De fleste stedene kommer de som et resultat av et lokalt initiativ, men de lokale kreftene er ofte mer interessert i å lage en ny bunad enn å dokumentere de gamle folkedraktene. I tillegg til at dokumentasjons- og rekonstruksjonsarbeidet har pågått kontinuerlig, har Bunad- og folkedraktrådet samtidig tatt ansvar for å forbedre utdanningssituasjonen innenfor fagfeltet. Det har bidratt som rådgiver i forbindelse med oppretting av bunadtilvirkerfaget som håndverksfag, og har også i samarbeid med universitetet, først i Bergen og nå i Trondheim, utviklet et universitetsstudium som kalles «Drakt og samfunn». De tradisjonelle kulturhistoriske fagene ved universitetene har hatt stadig mindre undervisning og

foto: klara sembs samlinger, deponert i bunadog folkedraktrådet

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 65

BUL Nidaros danser Falkvord Lommansson. Bunadbruk blant menn var lenge forbundet med folkedans, mens kvinners bunadbruk tidligere ble allmenn. I dag bruker både kvinner og menn bunad uavhengig av tilknytning til folkedans eller annen norskdomsbevegelse.

pensum som gjelder folkedrakt og bunad. Fra 2008 startet Drakt og samfunn 2 opp, i tillegg til Drakt og samfunn 1. Dette emnet er også på 30 studiepoeng, slik at man kan ta 60 studiepoeng på deltid, og som seinere kan inngå i en universitets- eller høgskolegrad. Ettersom mange fra det etablerte bunadmiljøet tar dette studiet, fører det også til ei vesentlig kompetanseheving blant de som Bunad- og folkedraktrådet har som sine nærmeste samarbeidsparter. I tillegg trekker studiet til seg andre grupper interesserte enn det øvrige arbeidet har gjort. I og med at vi i Norge har hatt et statlig bunadorgan siden 1947, kan det kanskje virke som om vi har ei offisiell og ei uoffisiell bunadhistorie i Norge. Bunad- og folkedraktrådet har imidlertid alltid understreket at det også rekonstrueres bunader uten at det skjer i samarbeid med dem, sjøl om flere av disse bunadene er utarbeidet etter de samme prinsippene som Bunad- og folkedraktrådet arbeider etter. Rådet framhever også at de bunadene som representerer det siste leddet i en folkedraktskikk, ikke har vært nødvendig å rekonstruere, og at de dermed heller ikke har vært underlagt rådets arbeid på samme måte. I tillegg fins det et mangfold av bunader som ikke er lagd i samsvar med de retningslinjene Bunad- og folkedraktrådet følger. Det er gjerne helt andre motiver som ligger til grunn for slike bunadprosjekter enn for de rekonstruerte. Bruksmåten har de imidlertid felles. I tillegg til arbeidet det statlige organet har utført, har det også foregått et kontinuerlig bunadarbeid i de frivillige organisasjonene. På lokalplanet har mange ulike organisasjoner engasjert seg i bunadspørsmål, og på sentralt plan er det særlig to som peker seg ut. Husflidsbevegelsen var først ute, og har også vært ledende på produsentsida, mens medlemmene i Noregs Ungdomslag har vært de mest aktive bunadbrukerne. Ideologisk sett står de to organisasjonene nokså nær hverandre. De har fulgt opp de ulike retningene som bunadarbeidet har tatt gjennom 1900-tallet, men sam-

tidig er organisasjonene satt sammen av bunadbrukere som har alle slags bunader. En har derfor ikke fulgt opp hele det strenge regelverket som Landsnemnda for bunadsspørsmål opererte med. Likevel har intensjonene vært å følge opp og bygge videre på det statlige organets arbeid. Noregs Ungdomslag har også regulert medlemmenes bunadbruk, først og fremst lokalt, men også sentralt. Årsmøtevedtaket fra 1921 er alt nevnt. I mange år var bunadarbeidet en integrert del av leikarbeidet både på lokalt og sentralt hold, men i 1963 ble det gjort et årsmøtevedtak om at alle fylkeslaga måtte opprette egne bunadnemnder. Vedtaket påla disse nemndene å søke støtte hos den statlige bunadnemnda. Det var det også flere av dem som gjorde, og i Rogaland og Sunnfjord, på Sunnmøre og Nordmøre er det rekonstruert bunader i samarbeid mellom lokallag i Noregs Ungdomslag og Bunad- og folkedraktrådet. Først i 1979 fikk Noregs Ungdomslag ei egen bunadnemnd på sentralt plan, og i 1994 endret de navnet fra bunadnemnd til bunadråd. I en periode på 1990-tallet hadde organisasjonen også ansatt en fagkonsulent for folkedans og bunad: Mette Kahrs (f. 1973). Hun har bakgrunn fra Bondeungdomslaget i Oslo (BUL), som antagelig er det lokallaget som har hatt det strengeste bunadregelverket for medlemmene sine, sjøl om dette regelverket i større grad har bestått av uskrevne enn av skrevne lover. Lenge var det påbudt for jentene å ha langt hår, og så lenge hodeplagg har vært et uttalt mål fra bunadautoritetene i landet, har det vært påbudt i BUL Oslo. Laget har egen bunadnemnd, i tillegg til de mange som passer på at de andre medlemmene kler seg innenfor normene. Ikke alle lokallag i Noregs Ungdomslag har hatt en like streng bunadpolitikk, men denne organisasjonens medlemmer har i stor grad fulgt opp retningslinjene fra bunadautoritetene. En del medlemmer i Noregs Ungdomslag arbeider også med bunadproduksjon, og Norges største bunadprodusent, Heimen Husflid i Oslo, eies av BUL Oslo. norsk bunadhistorie 65

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 66

Norges Husflidslag har også mange bunadbrukere i sine rekker, men har først i de seinere åra hatt et bunadutvalg på landsplan. I motsetning til Noregs Ungdomslag har husflidslaget i større grad beskjeftiget seg med produksjon. De fleste av landets husflidsbutikker har tilknytning til Norges Husflidslag. Det er mange ulike bunader i bruk i husflidslaga, og det produseres mange forskjellige bunader hos Husfliden. Den kanskje viktigste grunnen til at bunadene er så ulike, er at de har blitt til over en periode på mer enn 100 år, og i løpet av den perioden har autoritetenes syn på hvordan en bunad skal være, endret seg mye.

ulike bunadsyn til ulike tider

foto: eva brænd

Som illustrasjon på de ulike måtene å jobbe med bunader på opp gjennom tida kan Gudbrandsdalen tjene som et godt eksempel. Området har alle typer bunader, skapt på forskjellige måter. I tillegg er det et område med sterke folkedrakttradisjoner, som var levende langt opp mot vår tid, og enkelte av bunadene lever derfor videre som en direkte forlengelse av den tradisjonelle draktskikken. Det gjelder de kjente livkjolene i ulike varianter, best kjent som råndastakk med rutaliv. Fasongen på livkjolene har vært utgangspunkt for mange av bunadene fra Gudbrandsdalen, men de færreste av bunadene er kopier av de gamle folkedraktplaggene. Når en ser nærmere på noen av de broderte Gudbrandsdalsbunadene, kan en se at de danner et mønster som gjenspeiler ulike historiesyn som har preget ulike tidsepoker. Og disse ulike måtene å arbeide med bunadspørsmål på samsvarer godt med hovedtrendene i bunadhistoria som helhet. Bunadene fra tida før 1950 er utarbeidet etter Hulda Garborgs idealer, bunadene fra de første tiåra etter 1950 er i tråd med Klara Sembs syn, og bunadene som rekonstrueres i dag, følger Bunad- og folkedraktrådets retningslinjer. Det var imidlertid ikke råndastakken og de levende drakttradisjonene som kom til å oppta formgiverne tidlig på 1900tallet. Sjøl om Hulda Garborg skriver om drakttradisjonene i Gudbrandsdalen at den enkle livkjolen er vel verdt å føre videre, var det den broderte bunaden som skulle bli idealet for det meste av bunadarbeidet før 1950. Det var i den perioden det ble etablert et bilde av den broderte bunaden som typisk norsk. Og i denne første perioden var det flere norske kunstnere som hadde stor påvirkning på bunadarbeidet, blant andre Aksel Waldemar Johannesen.

Gudbrandsdalens festbunad slik den først ble utformet og nå er tatt opp igjen. 66 norsk bunadhistorie

gudbrandsdalens festbunad I 1921 kom det ei stor gjenstandssamling til Norsk Folkemuseum. Det var den såkalte Heftye-samlinga, som besto av gjenstander samlet fra et stort område gjennom lang tid. Mellom museumsobjektene var det også en brodert stakk fra Gudbrandsdalen. Det fortelles myter om stakken, at den skulle

foto: anders corneliussen

93135_0026-081_historie_q8_I_r1_ stfold 04/01/13 10.32 Page 67

være sydd som brudestakk til ei ung jente fra Lom som skulle gifte seg med en eldre kar på 60 år. Bruden var bare 17, og det måtte visstnok lages tre stakker før resultatet ble tilfredsstillende. Om slike myter har snev av sannhet i seg, veit vi ikke, og det er ikke kjent hvor i Gudbrandsdalen stakken kommer fra. Den er av blått ullstoff, overbrodert med mangefarget ullgarn og metalltråd. Stakken er lagt i folder med en midtfold foran, mens resten av vidda er fordelt bakover, slik at foldene møtes midt bak. Den er sydd fast til et liv i ulldamask. Men det var ikke livkjolens fasong som var interessant for Aksel Waldemar Johannesen. Det denne kunstneren ble betatt av, var først og fremst broderiet. Han tok utgangspunkt i broderiet og omformet det nokså fritt, før han overførte det til en etter datidas normer moderne bunad. Snittet til bunaden tok han fra de tradisjonelle livkjolene i Gudbrandsdalen som fortsatt ble brukt daglig av en del kvinner i området. Den første bunaden hadde en brodert bord nederst på stakken. Broderiet var sydd på et eget stykke svart stoff, som så ble sydd på en blå stakk. Livet ble overbrodert både foran og bak, og det er her de karakteristiske blomstermotivene fra originalstakken er best synlig. De store, åpne blomstene, sydd i plattsøm med ullgarn, er fylt med et gitter av metalltråd, slik de er det på den gamle stakken. Fargene ser det ut til at kunstneren har boltret seg fritt med, i forhold til det gamle kildematerialet. Det er i stedet den fargeholdningen som var moderne på begynnelsen av 1900-tallet, som gjør seg gjeldende i broderiet. Påvirket av idealene som Ellen Key og andre formidlet, var det de sterke, klare kontrastfargene som her kom til sin rett. Blomstene på bunadlivet er i cerise-rødt, lysere rosa og mørkere burgunder, kombinert med sjatteringer av gult, grønt og blått. Stilt sammen på det grønne ullstoffet er bunaden fargerik. I tillegg går de samme broderielementene igjen nederst på forkleet og på lua, som begge er i svart silke. endring gjennom tidene Mange av de bunadene som ble skapt tidlig på 1900-tallet, har fått endret utseende etter hvert. Noen endringer har vært midlertidige og andre permanente. Den kanskje viktigste premissen for hvordan bunadene ser ut, er materialtilgangen. Sjøl om en bunad er skapt som et ensartet objekt som ikke skal endres, fører tilgangen på brodergarn og stoff likevel til endringer. Gudbrandsdalens festbunad, eller festdrakt, som den også kalles, har gjennomgått flere slike endringer. De første bunadene ble sydd av ulike materialer, alt etter hva som fantes i handelen. En periode under og rett etter andre verdenskrig var det vanskelig å få tak i farget ullstoff, og bunaden ble sydd på hvitt stoff. Etter at materialtilgangen ble bedre igjen, ble bunaden standardisert, slik at en skulle hindre flere slike utglidninger, og etter det er den sydd i blått eller svart ullstoff.

Gudbrandsdalens festbunad slik den utviklet seg utover 1900-tallet og fortsatt er i produksjon.

Også noen andre endringer hadde kommet til fra 1920- til 1950-tallet. Stakkeborden ble ikke lenger sydd på et løst stoffstykke, men brodert direkte på stakken. Broderiet på livet dekket tidligere hele framstykkene helt til skuldrene. Nå var en del av motivet kuttet ut, visstnok fordi det hadde lett for å havne inne i sømmene når bunaden skulle monteres. Ei lomme ble lagd til bunaden, i samme stoff som livkjolen, og med et broderielement foran. Det svarte silkeforkleet var det også vanskelig å skaffe stoff til, og silkeforkle ble byttet ut med forkle i samme ullstoff som stakken. Som alternativ ble bunaden båret uten forkle, og da dukket det også opp broderi over heile stakken – små elementer fra borden strødd utover. Lua ble etter hvert også sydd i samme materiale som resten av bunaden. Denne bunaden er fortsatt i produksjon. I tillegg har Heimen Husflid funnet igjen den første prototypen som Aksel Waldemar Johannesen tegnet, og satt i gang ny produksjon av den. Den har grønt liv og blå stakk, med stakkeborden brodert på svart stoff, og leveres med silkeforkle og silkelue. Slik lever altså alle variantene side om side i dag. norsk bunadhistorie 67

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 68

en annen brodert stakk – graffer De broderte bunadene ble uhyre populære på 1930-tallet, både i Gudbrandsdalen og andre steder. Kunstnere som Alf Lundeby og Halvdan Arneberg tegnet mønstre som ble grunnlag for broderte bunader. Andre steder tok de fatt i enkeltplagg med broderi. I Gudbrandsdalen var det bevart flere broderte stakker, og en av dem er fortsatt i privat eie på garden Graffer i Lom. Den stakken har vært utgangspunkt for tre bunader. Den første utgaven ble satt i produksjon på 1930-tallet, og ble utformet som en livkjole med samme snitt som de tradisjonelle livkjolene i Gudbrandsdalen. Men akkurat som med den bunaden Aksel Waldemar Johannesen utformet, var det broderiet som dannet utgangspunktet. Riktig nok ble den nye stakken brodert nesten på samme måte som den gamle, med en bord nederst som blomstene slynget seg oppover stakken fra. Men i den nye bunaden ble også livet brodert og lagd i samme materiale som stakken. Bunaden ble lagd i ulike farger, oftest i svart eller blått, men under krigen gikk det som med Gudbrandsdalens festbunad – den måtte lages i hvitt på grunn av materialmangelen. Til den hvite bunaden ble det ofte brukt ei råsilkeskjorte. Disse skjortene var ecrufarget, en farge bunadskaperne mente passet bedre til de hvite bunadene. Denne bunaden har aldri hatt forkle, men det ble komponert både ei lue og ei lomme i samme stoff som livkjolen, med utvalgte broderimotiver på. Etter andre verdenskrig tok Gudbrandsdalen Husflidsforening – i samarbeid med familien som eide stakken – tak i bunaden slik den hadde blitt, og foretok en revisjon. Den reviderte bunaden ble lansert i 1952, og har siden blitt forhandlet slik. I tillegg har bunader som ble lagd før dette, vært i bruk, og er det stadig. Det er den offisielle delen av historia til bunaden. I tillegg produseres den av «uoffisielle» leverandører, og derfor er fortsatt den eldste varianten, med brodert liv til Grafferbunaden i handelen. Det er også mulig å skaffe seg hvit Grafferbunad. Denne bunaden er også omspunnet av en del myter. Noen hevder at det er en gardsbunad som bare de med tilknytning til garden Graffer kan bære, andre hevder at den begrensningen bare gjelder den broderte varianten fra før 1952. I den andre enden av skalaen fins det også de som hevder at bunaden må regnes som en bunad for hele landet, slik at den kan brukes av hvem som helst, selv om en ikke har tilhørighet til Graffer eller Gudbrandsdalen. Grafferbunaden har alltid vært lansert som en bunad fra Gudbrandsdalen, og med det snittet livkjolen har, er den historisk sett mest representativ for Nord-Gudbrandsdalen. Men da bunaden ble revidert på 1950-tallet, var det like mye datidas rådende bunadsyn som var utgangspunkt for utforminga, som den historiske bakgrunnen.

68 norsk bunadhistorie

to gamle stakker – fire bunader Da Grafferbunaden ble revidert, hadde Landsnemnda for bunadsspørsmål blitt etablert, og de ledende kapasitetene på bunadfeltet hadde allerede lenge uttrykt i klartekst hva de meinte kjennetegnet en god bunad. Noen av kriteriene var at stakk og liv skulle ha ulike materialer, og at det aldri skulle være samme broderi på flere draktdeler. I så måte falt begge de to variantene av Gudbrandsdalens festbunad igjennom, mens den reviderte Grafferbunaden, derimot, var mer i tråd med dette prinsippet. Et annet prinsipp var at det skulle være et visst rom for å variere bunadene, innenfor strenge rammer som de kunnskapsrike bunadekspertene hadde streket opp. For den reviderte Grafferbunaden ble variasjonen skapt ved at folk fikk valget mellom rød eller grønn damask i livet. Men de aller viktigste kriteriene for landsnemnda var kanskje snitt og passform. I langt større grad enn tidligere var det nå snakk om å kopiere de gamle plaggene del for del, og ikke forandre etter samtidas smak og behag. På dette feltet ble etter hvert Den norske Husflidsforenings utsalg i Oslo – Husfliden – under Ragnar Nordbys ledelse en kapasitet. Samtidig som Husflidsforeningen og Husfliden arbeidet for å forbedre og revidere bunader de alt hadde i produksjon, utviklet de også nye. Og slik ble den broderte stakken fra Gudbrandsdalen som var på Norsk Folkemuseum, nok en gang utgangspunkt for en bunad. Husfliden i Oslo kopierte stakken. De brukte blått ullstoff som i originalen, og i stedet for å omforme broderiet kopierte de det slik det var. Den gamle stakken er montert til et liv, slik klesskikken i Gudbrandsdalen tilsa i perioden rundt 1830. Tradisjonen forteller også om mange eldre stakker og liv som ble omsydd i den tida. At stakken opprinnelig var eldre, kunne godt være kjent for Husflidens folk på 1950-tallet. En forsker som Thale Gjessing hadde i alle fall fastslått det i avhandlinga Gudbrandsdalens folkedrakter som ble publisert i 1949. Men det var ikke 1700-tallets stakk som var interessant for bunadskaperne, det var livkjolen. Bunaden fikk altså brodert, blå stakk og rødt liv i lindamask. Skjorta ble lagd med utgangspunkt i bevarte skjorter fra Gudbrandsdalen, og bunaden fikk ei botthuve som hodeplagg. Bunadskaperne forsøkte å kopiere snittet, og greide langt på veg å ta opp igjen de gamle sømteknikkene. Som bunad gir denne kvinnebunaden fra Gudbrandsdalen et nokså godt bilde av hvordan draktskikken kunne ha vært i overgangen mellom den rokokkopregede stilen og den yngre livkjolen. Mens Aksel Waldemar Johannesens bunad forsøkte å videreføre den særpregede prydsømmen i nykomponerte bunader, gjorde Husfliden et forsøk på å nærme seg den historiske draktskikken slik den hadde vært i bruk en gang. Husflidens bunad ligner på den reviderte Grafferbunaden, som igjen ligner på mange bunader som ble skapt i denne

foto: anders corneliussen

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 69

Til venstre Grafferbunaden fra 2002, til høyre Grafferbunaden fra 1952.

perioden. Vi kan se det samme fenomenet når det gjelder kvinnebunadene fra Romerike. Mens de første hadde livkjolesnitt med samme stoff i liv og stakk, fikk den yngste bunaden liv i damask. Og mens kvinnebunadene fra Vestfold som Ragnar Nordby utformet først hadde ensfarget livkjole, fikk de etter revisjonen liv i rødt eller grønt, til svart eller blå stakk. Felles for alle disse er også at sømteknikkene de produseres med, er i tråd med de gamle folkedraktene, mens de eldre bunadutgavene lages med yngre teknikker og mer maskinsøm. Landsnemnda hadde fått gjennomslag for sitt bunadsyn, godt hjulpet av produsenter som Husfliden og Heimen i Oslo. enda en grafferbunad I 2004 lanserte Husfliden på Lillehammer enda en kvinnebunad fra Graffer. Den ble utarbeidet i samarbeid med Bunadog folkedraktrådet, og følger de prinsippene som det statlige organet nå arbeider etter, på samme måte som 1952-utgaven var i tråd med retningslinjene til Landsnemnda for bunadsspørsmål. Målet for rekonstruksjon av bunader i dag er at bunaden så langt som råd er, skal være nøyaktige kopier av tilsvarende gamle plagg. Plaggene skal ha tilhørt samme draktskikk og tidsperiode, og både materialer, snitt og søm skal være som på de bevarte plaggene. I tillegg til gjenstands-

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen som Den norske husflidsforening i Oslo utarbeidet på 1960-tallet.

foto: eva brænd

norsk bunadhistorie 69

foto: anders corneliussen

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 70

Rekonstruerte bunader fra Gudbrandsdalen, med utgangspunkt i 1700-tallets folkedraktskikk. 70 norsk bunadhistorie

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 71

materialet er alle tilgjengelige skriftlige og muntlige kilder, så vel som bildemateriale, med på å bestemme utforminga av bunaden. Aller helst ønsker Bunad- og folkedraktrådet at det skal være foretatt grundige registreringer av draktplagg i privat eie og museer før det blir utført et rekonstruksjonsarbeid. Rådet ser også helst at bunaden rekonstrueres etter plagg fra den tidsperioden det fins rikest kildemateriale fra. I Gudbrandsdalen har det vært gjort mange registreringer, og det fins et omfattende kildemateriale i museer så vel som i privat eie. På 1990-tallet utførte Husfliden på Lillehammer et rekonstruksjonsarbeid på bakgrunn av bevarte kvinneplagg fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Bunaden er i produksjon som 1700-talls kvinnebunad fra Gudbrandsdalen. Nå har samme bunadskaper tatt tak i bevarte draktplagg fra garden Graffer fra samme tidsperiode, og satt i produksjon en variant av denne 1700-tallsbunaden. Stakken på Graffer er sydd om en gang i tida. Da fikk den ny foldelegging og ny linning. Til den nye bunaden er foldelegging og linning fra en annen bevart stakk fra samme område brukt som mal, ellers er broderi og stoff forsøkt kopiert fra originalstakken. Til denne nye stakken er det lansert et skjøteliv med snøring som er en kopi av et liv fra Graffer, og trøya er kopiert fra ei tilsvarende trøye som befinner seg på Maihaugen. Hodeplagget er ei såkalt «botthuve», kopiert etter tilsvarende gamle plagg. Skjorta i hvitt lin er også kopiert etter ei skjorte fra Graffer. Dermed fins det i dag tre ulike utgaver av Grafferbunaden. De er alle lett kjennelige på de store blomsterbroderiene på stakken, samtidig som de gir tre ulike uttrykk gjennom den øvrige utforminga. De to første bunadene har små eller ingen variasjonsmuligheter, mens den nyeste går inn som en variant av de rekonstruerte 1700-talls kvinnebunadene som Husfliden på Lillehammer har utarbeidet. Den eldste bunaden er et uttrykk for norskdomsrørslas tanker om å holde norske broderitradisjoner i hevd blant folk flest, samtidig som en lagde plagg med lokal identitet. Den mellomste bunaden er derimot et uttrykk for ei tilnærming til drakthistoria med utgangspunkt i etterkrigstidas sterke ønsker om normering av bunadene. Idealene gikk da ut på å skape «rette» bunader – til forskjell fra de tidligere «feil» utførte bunadene. Og tidas eksperter lagde retningslinjene for hvordan uttrykkene for fortida burde se ut. Den yngste bunaden er – så langt vi har kunnskap om i dag – en god kopi av ei drakt fra en gard i Lom. Det bunaden imidlertid ikke forteller noe om, er hvor representativ denne typen klær var i samfunnet de en gang ble brukt i. Vi veit nokså lite om hvor vanlig det var med broderte stakker i Nord-Gudbrandsdalen i forhold til andre typer stakker. Enda mindre veit vi om hvordan disse stakkene ble brukt, sammenlignet med de andre stakkene som var i bruk samtidig. Bunaden er

langt på veg et godt dokument på en fortidig draktskikk, men den er likevel også et kompromiss tilpasset tida den er lagd i. På det viset kan en kanskje si at kunstnernes utfoldelse med gamle drakttradisjoner som inspirasjonskilde kan kalles like ærlig som dagens rekonstruksjonsarbeid. De hadde aldri noen intensjon om å kopiere noe nøyaktig – deres hensikt var å bringe videre noen utvalgte elementer som i deres øyne hadde stor verdi. Vår tids rekonstruksjon vil også alltid være en slik form for utvelgelse, fordi dagens bunadbruk representerer noe annet enn det den tradisjonelle folkedraktskikken representerte. Det blir derfor spennende å følge denne nyeste bunaden som er basert på stakken fra Graffer videre, og se hvordan publikum møter denne varianten av en rokokkopreget bunad fra Gudbrandsdalen. Vil bunadbrukerne fordele seg jevnt mellom denne og de andre variantene av bunader fra samme periode – eller vil denne bli mer populær? Eller kanskje den reviderte bunaden fra 1952 fortsatt vil beholde sin plass som den mest brukte? Den siste utgaven av Grafferbunaden er rekonstruert i samarbeid med Bunad- og folkedraktrådet, noe som innebærer at det har blitt stilt krav til at bunaden skal samsvare med draktskikken i Gudbrandsdalen i en gitt tidsperiode. Slik er det med alle bunadene der det statlige rådet er involvert. Men det er likevel ikke gitt at alle bunadene er utarbeidet på samme måte, noe som igjen fører til at de framstår som ganske ulike i dag.

ulike former for rekonstruksjon I denne historiske framstillinga er begrepet «rekonstruksjon» reservert for de bunadene som kommer inn under kategori 3 i Bunad- og folkedraktrådets inndeling. Det er imidlertid ingen forutsetning at de må være utarbeidet i samarbeid med det statlige organet, for at de skal havne i den gruppa. Det er snarere ei kulturhistorisk vurdering av hvor historisk troverdig bunadproduktet virker, som ligger til grunn. For det første kan det være stor forskjell i kvalitet mellom to enkeltbunader av samme slag. Den ene syeren kan gjøre en bedre jobb med tilpassing eller ha bedre håndlag med sømmen enn den andre. Mange bunader lages dessuten på kurs, og dette kan også føre til varierende utseende. For det andre er det også nyanser innenfor de rekonstruerte bunadene i gruppe 3. Vi kan dele dem inn etter ulike kriterier. bredde i kildematerialet Det primære kildematerialet for en rekonstruert bunad er bevarte draktplagg. Etter Bunad- og folkedraktrådets ideal for hvordan en rekonstruksjon skal foregå, bør det foreligge et omfattende registreringsarbeid først. Plagg i privat eie så vel som i museene blir registrert, sammen med fotografier, skriftnorsk bunadhistorie

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 72

lige beretninger og ikke minst skiftemateriale (registreringer av innbo og løsøre hos privatpersoner, som regel utført ved dødsfall). Ut fra disse kildene danner en seg et bilde av draktskikken – hvordan den har variert over tid, og hvilke geografiske grenser den fins innenfor. Den gylne regelen er å rekonstruere bunad fra den tidsepoken en har best kildemateriale fra. De rekonstruerte bunadene som har fått uttalelse fra Bunad- og folkedraktrådet, har i ulik grad slike registreringer som bakgrunnsmateriale. I noen områder fins det registreringer fordi draktskikken i området har vært gjenstand for interesse over lang tid og fra flere ulike instanser. I andre områder fins det fordi Bunad- og folkedraktrådet har vært på feltarbeid etter eget initiativ. Atter andre områder har registreringer og dokumentasjon fordi det fins et ønske om å rekonstruere bunader. I Jølster i Sunnfjord foregikk det et omfattende registreringsarbeid i forkant av rekonstruksjonen av kvinnebunaden som fikk uttalelse fra Bunad- og folkedraktrådet i 1987. Arbeidet ble utført av bunadnemnda i Sunnfjord Ungdomslag, med støtte fra Jølster kommune og i samarbeid med Bunad- og folkedraktrådets sekretariat. Her var registreringene og bunadrekonstruksjonen vevd tett sammen. I Hordaland hadde skriftnemnda for bunader i Hordaland utført et omfattende registreringsarbeid på 1970- og 1980tallet, og i 1987 kom de ut med boka Bunader i Hordaland, som handler om både folkedraktskikken og bunadene. For de som har arbeidet med rekonstruksjon i dette fylket, har dette materialet vært til uvurderlig hjelp. I begge tilfellene er det registrert plagg både i privat eie og museumseie. I andre områder har det blitt rekonstruert bunader uten et slikt foregående registreringsarbeid. Bunadene som Romsdalsmuseet har rekonstruert, bygger i all hovedsak på plagg i museets egne samlinger, og en har i liten grad registrert plagg i privat eie. Det samme gjelder mannsbunaden fra Østerdalen og mannsbunaden fra Ringerike. Sjøl om det i disse tilfellene ble kopiert plagg fra både museer og privatpersoner, ble det ikke gjort systematisk feltarbeid som bakgrunn for disse bunadene. Bildemateriale og ulike skriftlige kilder kan ofte bygge opp under og supplere et gjenstandsmateriale. Særlig har det vært lagt stor vekt på å registrere skiftemateriale, fordi boopptegnelsene i skiftene ofte gir verdifull informasjon. I hvor stor grad slikt materiale er trukket inn i rekonstruksjonsarbeidet, varierer også. I dagens rekonstruksjonarbeid er gamle draktbilder til uvurderlig nytte. Bildene forteller hvordan plagg ble kombinert og hvordan de satt på kroppen. Aagot Noss har dessuten gjort et viktig forskningsarbeid ved å se på hvilke kunstnere som er pålitelige i drakthistorisk sammenheng, og hvilke som forholdt seg friere til motivene. Joachim Frichs akvarell av «Dragt fra Indre Sogn» er pålitelig kilde til draktskikken der omkring midten av 1800-tallet.

72 norsk bunadhistorie

rekonstruksjon av enkeltplagg eller draktskikk Uavhengig av om det er et bredt eller smalt kildemateriale som ligger til grunn for en rekonstruert bunad, fins det i dag likevel ulike metoder for hvordan en draktskikk rekonstrueres. I noen områder har bunadskaperne valgt ut plagg de meiner er et representativt utvalg, slik at plaggene til sammen utgjør et komplett antrekk. Mannsbunaden fra Romsdal er rekon-

foto: foto almenning

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 73

Ann Lundekvam og Aud Sunde har vært svært aktive i rekonstruksjonen av sine kvinnebunader fra Jølster i Sunnfjord. norsk bunadhistorie

foto: bjørn sverre hol haugen

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 74

Skredder Joar Vaagø kopierte i 2005 ei av de bevarte trøyene fra Østfold som studentoppgave ved «Drakt og samfunn». Her er den satt sammen med en svart damaskstakk, ei pullue med pannetørkle rundt, linserk under trøya, silketørkle i halsen, forkle i trykt lin og blå strømper. Slik kan en tenke seg at kvinner i Østfold gikk kledd på slutten av 1700-tallet. Stakken er relativt kort, slik at rokokko-idealet med smal midje og breie hofter blir understreket.

Om en vil kle seg mest mulig historisk autentisk, er det viktig at klærne nøye tilpasses kroppen. Rokokkopregede klesplagg skal sitte tett, men med riktig konstruksjon har de fortsatt god bevegelighet. Trøya er i damask med innvevd blomstermønster i flere farger. Stoffet er rekonstruert av Gunhild Aasen fra Numedal, og satt i produksjon av Mandal veveri.

struert på den måten. Det er ei komplett mannsdrakt som er kopiert, og de eneste variasjonsmulighetene gis gjennom valg mellom vadmelsbukse og skinnbukse, samt av farger og mønster på halstørkleet. Andre bunader som ligner denne, er mannsbunadene fra Follo, Hedmarken, Østerdalen og Gudbrandsdalen. Kvinnebunaden fra Austevoll og kvinnebunaden fra Selbu er lagd på tilsvarende måte. Flere av disse bunadene har fått variasjonsmuligheter først etter at de ble lansert og fikk uttalelse fra Bunad- og folkedraktrådet. En annen metode er å kopiere mange plagg av hver del: mange liv, mange skjorter, mange stakker og så videre. Det kan være små variasjoner i snitt, materialer eller dekor som skiller plaggene, sjøl om de ellers hører til samme drakt74 norsk bunadhistorie

område og tidsperiode. Mannsbunaden fra Indre Sogn har for eksempel fire ulike vester, med nyanseforskjeller i utseende. Grøntrøyebunaden fra Ytre Nordhordland er lansert med flere ulike forklær, kopiert etter tilsvarende gamle plagg. Det mest ytterliggående eksempelet på denne måten å rekonstruere på er kvinnebunaden fra Sunnfjord. Til den var det – allerede da den ble satt i produksjon i 1987 – kopiert fem liv, to trøyer, et liv med ermer, tre stakker, to skjorter, lue med pannelin, to lommer, tre forklær, to forkleband, ulike band og diverse metall. Og etter 1987 har bunaden fått enda større variasjon gjennom at flere plagg er kopiert. Noen av disse rekonstruksjonene består av kopierte enkeltplagg, eller kopier av ett enkelt antrekk i flere deler. Andre består av kopier av mange ulike enkeltplagg eller mange ulike antrekk. Til sammen gir alle plaggene som er kopiert fra Sunnfjord, et mye breiere bilde av variasjonen i den tradisjonelle draktskikken enn for eksempel kvinnebunaden fra Selbu. Andre har valgt ei anna tilnærming til rekonstruksjonen. Ved å tolke det samlede kildematerialet har de forsøkt å komme fram til rammene for variasjonen i den tradisjonelle draktskikken. De har sett på hva slags materialer som har

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 75

vært i bruk i den gitte perioden, og forsøkt å kartlegge om flere plagg av samme kategori gir et samlet bilde av bredden i draktskikken. Noen som har arbeidet med denne formen for rekonstruksjon, har også kopiert enkeltplagg. Dette er tilfellet med for eksempel kvinnebunaden fra Nord-Trøndelag, som Berit Bjerkem har stått for. Det er kopiert flere ulike liv til bunaden, med litt ulikt snitt. Disse livene lages så i mange ulike stoff, for å skape variasjon innenfor de rammene kildematerialet tilsier; damasker i ull og silke, med og uten innvevde mønstre i ulike farger, ensfargede og stripete stoffer gjør at bunadbrukerne kan velge mellom åtte ulike liv. Det er altså kunnskap om det generelle tidsbildet, det totale, registrerte materialet og andre supplerende kilder som setter rammene for materialbruken. Det samme er tilfellet med den måten konservator for drakt og tekstil ved Norsk Folkemuseum, Kari-Anne Pedersen har kartlagt beltestakkens rammeverk på. Hennes tolkning av kildene har også fått form av et vitenskapelig arbeid, gjennom en magistergrad i etnologi. Flere produsenter lager i dag beltestakker med utgangspunkt i Kari-Anne Pedersens forskningsarbeid. I noen tilfeller kopierer de et broderimønster eller et snittmønster til et liv eller en stakk. Men like ofte bruker de den samlede kunnskapen om den tradisjonelle draktskikken for å sette sammen materialer og plagg til en helhet, slik at dagens bunader gir et troverdig bilde av den gamle draktskikken. De ulike metodene er ikke presentert som konkurrerende metoder, men det har likevel vært en tendens til at bunadene som er utviklet i samarbeid med Bunad- og folkedraktrådet, har benyttet seg av de førstnevnte metodene. Det er også en tendens til at bunadskaperne, sjøl om de har jobbet nitid med kopiering av draktdelene, ikke stiller like strenge krav til arbeidet med de delene som andre håndverkere må lage. Dette gjelder helst fottøy og metall. representativitet og mangfold – et framtidsbilde for rekonstruksjon Like lite som Hulda Garborg kunne se for seg hvordan bunadinteressa i Norge skulle arte seg 100 år etter at hun tok sitt første initiativ, like lite kan vi i dag se for oss hvilken veg bunadarbeidet tar de kommende åra. Men det er heller ingenting som tilsier at de trendene som pågår akkurat nå, skal forsvinne eller ta helt andre veger med det første. Den store bredden i dagens bunadarbeid viser seg i de mange forskjellige måtene å arbeide med bunader på. Noen skaper kommersielle, folkedraktinspirerte antrekk som brukes som bunad, andre skaper nye bunader i idealistisk og lokal ånd, mens atter andre jobber med produksjon og videreutvikling av allerede eksisterende bunader, i tillegg til de som utfører rekonstruksjonsarbeid i ei eller anna form.

Antagelig vil det dukke opp flere lokale bunader i de kommende åra. Noen finner ut at akkurat deres lille geografiske område ikke har noen egen bunad, og komponerer en bunad med lokale identitetssymboler innvevd eller brodert. Andre vil se et forretningsmessig potensial i det å skape nye bunader, og setter i gang kommersiell produksjon for et lokalområde, en landsdel eller rett og slett heile landet. Og ei lita gruppe idealister vil fortsatt legge ned årsverk etter årsverk i registreringsarbeid og rekonstruksjonsarbeid. Noen vil utføre det i samarbeid med Bunad- og folkedraktrådet, og andre ønsker å stå aleine. Idealene for hvor grundig slike rekonstruksjoner skal utføres, har endret seg fra tida da Landsnemnda for bunadsspørsmål var virksom, og til i dag. De har også endret seg fra 1985, da dette statlige organet ble omorganisert, og til i dag. Flere og flere områder er gransket gjennom feltarbeid, og flere og flere bunader bygger på et bredt kildemateriale. Det neste steget kan være å begynne å se på representativiteten i det kildematerialet som ligger til grunn for bunadene. Hvem var de personene som det er bevart klær etter? Og hvordan ser de klærne ut som en velger å kopiere, i forhold til de klærne som velges bort? Hva er argumentene for de valgene som foretas i et slikt rekonstruksjonsarbeid? Og – ikke minst – hvordan blir en historisk rekonstruksjon seende ut på dagens mennesker? Det kopieres i dag snitt og materialer, og noen er pietetsfulle nok til å bruke alle deler av bunaden, fra hodeplagg til fottøy, i tråd med tradisjonen. Men ser dagens mennesker ut som de historiske forbildene? Nei, slett ikke alle gjør det. Det er ganske stor avstand fra de skjønnhetsidealene som var rådende tidligere, til de som rår i dag. Mens idealet for rokokkokvinnene var lange liv og breie hofter, er dagens ideal smale hofter og lange bein. De som rekonstruerer en bunad som forsøker å ta opp igjen draktskikken fra en gitt periode, vil ofte forsterke de trekkene som bygger opp under dagens idealer, mens de trekkene som ikke passer inn, blir tonet ned. Hvor mange kvinnebunader rekonstrueres i dag med en valk under stakken, slik at hoftene blir breie nok? Hvor mange bunader får fotside stakker som underbygger bildet av lange bein, sjøl om de historiske idealene var annerledes? Om en sammenligner draktakvarellene fra rundt 1800 med dagens bunadbilder, er forskjellene slående. Det totale bildet av hvordan ei folkedrakt så ut på folk er kanskje også verdt å granske nøyere, og kanskje dette blir retningen for framtidas rekonstruksjonsarbeid. Men de rekonstruerte bunadene er i alle tilfeller bare ei side av bunadhistoria. Helt fra Hulda Garborgs tid har det blitt komponert bunader i rikt mon over hele landet. Mange av dem har ikke folkedraktskikken som forbilde, men er lagd ut fra hvordan folk meinte at en bunad skulle se ut.

norsk bunadhistorie

foto: eva brænd

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 76

Kunstindustrimuseet i Oslo, Aase Bay Sjøvold skildrer det i boka hun skreiv om broderikunst og prydsøm, gjaldt ikke dette bare for bunadskaping. Broderiet som kunstform hadde blitt tatt på alvor i andre halvdel av 1800-tallet, og flere kunstnere lot seg inspirere av tradisjonell prydsøm i sine verk (Bay Sjøvold 1976).

Bunadbroderi komponert av Alf Lundeby.

brodert kunstverk i går – brodert identitet i dag Tidlig på 1900-tallet festet det seg en oppfatning om at komponerte bunader skulle ha broderi. For noen gjelder dette prinsippet fortsatt, og det skapes stadig fritt komponerte bunader rundt omkring i landet, med broderi. Noen av skaperne velger å kalle produktene bunad, andre bruker andre ord – som stakk eller festdrakt i ulike kombinasjoner. Bruken er stort sett den samme uansett hvilket navn en velger; den brukes som bunad. For å finne årsaken til at de broderte bunadene ble så populære, må vi se nærmere på Hulda Garborgs kulturpolitiske program. Hun agiterte for at en skulle føre videre det ypperste av norske håndverkstradisjoner, og så at den gryende bunadbruken var en mulighet til å gjennomføre dette prosjektet. Det var aldri et mål for henne å holde på alt ved den tradisjonelle folkedraktskikken der den fortsatt var levende. Til det hadde den for mange elementer i strid med hennes framtidsrettede syn. Tungvinte, alderdommelige hodeplagg, som i tillegg var med og regulerte samfunnet gjennom hvordan sosial status ble uttrykt; snitt som ikke passet sammen med tidas ideal for en gradvis frigjøring av kvinnekroppen, og kombinasjoner av materialer og farger som var i utakt med hennes skjønnhetsideal, var elementer hun meinte burde få lov å dø hen. Men hun så samtidig at mange områder hadde eller hadde hatt en levende tradisjon for prydsøm som passet godt inn i stilidealene i tida rundt 1900. Dette var det verdt å ta tak i, og å omforme gjennom bunadene. Slik tidligere konservator ved 76 norsk bunadhistorie

kunstnerne som lagde bunader Allerede tidlig i bunadarbeidet allierte Hulda Garborg seg med etablerte kunstnere og andre formgivere. I boka Norsk Klædebunad fra 1917 er alle de fargelagte mønstertegningene lagd av Halvdan Arneberg. Og mønstrene til den bunaden som kom til å danne skole for så mange av bunadkompositørene – den første broderte bunaden fra Valdres – var det maleren Aksel Waldemar Johannesen som tegnet. I 1922 komponerte Anna og Aksel Waldemar Johannesen Gudbrandsdalens festbunad. Både denne bunaden og bunaden fra Valdres må ha vært mønsterdannende for de mange lokale bunadskaperne omkring i landet. Langt de fleste av dem henvendte seg til en etablert kunstner eller formskaper for å få hjelp. Noen steder hadde de slike kapasiteter lokalt, men de fleste hadde det ikke, og fikk hjelp fra andre steder. Alf Lundeby var en av kunstnerne som lagde bunader. Rundt 1932 utarbeidet han et mønster til en bunad, og ga det i bursdagspresang til sin gode venninne på Lillehammer. Mønsteret er ikke tatt fra noe bestemt plagg eller fra annet historisk materiale. Det er fritt utformet av kunstneren, men viser tydelig påvirkning fra rokokkobroderiene som fantes flere steder i landet. Bunaden ble satt i produksjon som Lundebydrakt – først på Lillehammer, og etter hvert på Gjøvik, Kongsvinger og i Oslo. Det er kunstnerens opphav i Våler i Solør som er bakgrunn for at bunaden regnes som en Solør-Odal-bunad. Alf Lundeby tegnet også mønsteret til enda en bunad, og denne er i produksjon under navnet Lillehammerbunad. Akkurat som med den første har også denne et fritt komponert mønster. Fasongen er nokså lik, og har tydelig utgangspunkt i de tradisjonelle livkjolene fra Gudbrandsdalen. Denne livkjolefasongen ble svært populær, og kom til å bli et kjennetegn på broderte, norske bunader. Ettersom formen på bunadene ble så normfast, og fordi så mange områder fant et eller annet brodert tøystykke å ta utgangspunkt i, stilte det mindre krav til den som skulle overføre broderiet fra det gamle til det nye. Fortsatt ble mange bunader skapt i samarbeid med Heimen Husflid i Oslo, eller Den norske Husflidsforening og Husfliden Oslo. I Den norske Husflidsforening var Else Poulsson ansatt som formgiver. Andre steder virket Halvdan Arneberg eller andre som konsulenter eller formgivere. Bunaden fra Nedre Buskerud, Løkendrakta fra Østfold, og Trysilbunaden er alle formgitt av Arneberg. Det ble også uteksaminert flere og flere kvinner med kompetanse på mønstertegning, særlig fra Statens kvinnelige industriskole. Mange lokale bunadnemnder knyttet til seg

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 77

slike personer i bunadarbeidet. Gjennom sine studenter – men også som konsulenter – ble lærere ved Statens kvinnelige industriskole, som for eksempel Ågot Egge, også involvert i bunadspørsmål. Formgiverne fant gjerne et element av prydsøm som kunne knyttes til lokalområdet, og omformet det til dekor på en livkjole. Luer, lommer og forklær fikk etter hvert de samme broderielementene. Steder der formgiverne ikke fant noen lokal prydsøm å bygge på, tok de utgangspunkt i dekorativ maling eller treskurd. lokale identitetsprosjekter og kommersielle bunader Denne metoden for utarbeidelse av bunad har på mange måter overlevd fra tidlig på 1900-tallet til i dag. Fortsatt er det mange som komponerer broderte bunader uten rot i lokal folkedrakttradisjon, men det er også noen viktige forskjeller mellom dette bunadarbeidet før og nå. Det kan virke som om utviklinga har gått fra de etablerte kunstnernes frie bearbeidelse av eldre prydsøm, til de lokale ildsjelenes amatørbroderi. Etter hvert som det befestet seg et ideal for hvordan en brodert bunad skulle se ut, våget flere og flere å gi form til broderiene på egen hånd. Denne lokale, idealistiske formen for bunadproduksjon har gitt seg mange utslag de siste tiåra. I noen områder fins det en brodert bunad for hver kommune. Svært mange av dem har naturalistiske blomstermotiver i broderiene. I Østfold ble for eksempel utvelgelsen av kommuneblomster i 1992 utgangspunkt for flere slike bunader. En fellesnevner for alle disse frie komposisjonene er at de blir gitt en symbolsk betydning som knytter dem til et distrikt. Blåfargen på Hurumbunaden skal symbolisere sjøen, gråfargen på Hobøldrakta har grunnlag i granitten der, og jordbærbroderiene på Lensvikdrakta forteller om næringsgrunnlaget i området. Som kontrast til disse lokale, individuelle og idealistiske bunadprosjektene står ei gruppe bunader som er skapt av bedrifter som kun er ute etter profitt. Noen velger å lage bunader for et geografisk avgrenset område, men langt de fleste velger å sette i produksjon komposisjoner som de ikke gir noen lokal tilhørighet. Produktene markedsføres ofte som festdrakter, men brukes på lik linje med alle andre bunader. ny mote blant bunadskaperne Broderiet var i mange år enerådende som inspirasjonskilde til å komponere bunader. De fleste slike bunader har en fasong som har enkelte fellestrekk med livkjolene fra Gudbrandsdalen. I de seinere åra har imidlertid en del begynt å komponere bunader som har andre drakttradisjoner som forbilde. Flere slike bunader viser likhet med beltestakken i Telemark, med et liv som er skrådd fra skuldrene til livlinja foran, og dekor av band heller enn broderi. Men som bunadtype har de like lite med tradisjonell draktskikk å gjøre som de broderte.

Pris er ofte et hett tema når bunad diskuteres. Om en sammenligner med andre håndverkstjenester, er ikke bunadproduksjon kostbart. Enhver rørlegger har nok høyere timebetaling enn en bunadskredder. Men noe av fundamentet for bunadproduksjonen er også at folk skal gjøre noe sjøl, noe som ikke er like enkelt i dag som i den tida da langt flere hadde sømferdighetene inne.

Et annet fenomen av nyere dato er fritt komponerte mannsbunader. De fleste mannsbunadene som ble skapt tidlig på 1900-tallet, hadde en eller annen tilknytning til lokal draktskikk. Det faktum at det er færre lokale særegenheter når det gjelder mannens folkedrakthistorie enn kvinnens, har bidratt til at mannsbunadene oftere ligner gamle klær. Men det som er nytt, er at de nye produktene lages som makkere til kvinnebunadene. Fargebruk og materialbruk harmonerer, og ofte går de samme dekorelementene igjen. På samme måte som for de nylagede kvinnebunadene med broderi er det også i disse tilfellene ildsjeler med lokalt engasjement og kommersielle krefter som arbeider med utforming og produksjon. Mens de broderte bunadene bevisst eller ubevisst fører videre idealene om å opprettholde prydsømtradisjonene, appellerer bunadene uten broderi i større grad til dagens forbrukere og deres smak, også fordi det i dag er stadig færre som faktisk kan brodere. Slik sett står denne typen bunader enda lenger fra ideene som ble formidlet tidlig på 1900-tallet.

norsk bunadhistorie

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 78

Mannsbunad fra Østerdalen, levert av Solhjell konfeksjon. Bunaden er maskinsydd og har fått moderne elementer som skulderputer, knappene er masseprodusert og brukes til mange av bunadene denne bedriften leverer, og materialene skiller seg i større grad fra de gamle folkedraktplaggenes materialer. Bunaden er sydd med utgangspunkt i eierens mål, men ikke tilpasset hans kropp.

78 norsk bunadhistorie

foto: eva brænd

foto: solhjell konfeksjon

Mannsbunad fra Østerdalen, levert av Husfliden på Elverum. Bunaden har mye håndsøm, knappene er spesiallagd for bunaden, og materialene er så nær opptil de gamle folkedraktplaggene en kan komme. Bunaden er sydd til eieren og tilpasset hans kropp.

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 79

bunad og etikk Mange av dem som arbeider med rekonstruksjon av bunader, er negativt innstilt til dem som jobber med fritt komponerte bunader. Det kan virke som om de aksepterer den skapergleden som blomstret tidlig på 1900-tallet, men ikke den som blomstrer i dag. Dette kan skyldes flere ting. For det første ligger det som regel mer arbeid bak en rekonstruert bunad enn bak en fritt komponert bunad. De som rekonstruerer, har ofte mange års arbeid bak seg med kildeinnsamling, registrering, mønsterkonstruksjon og materialproduksjon før de setter en bunad i produksjon. Dette står i kontrast til den arbeidsmengden som ligger bak noen av de fritt komponerte bunadene, som kan ha blitt til i høyt tempo fra ideen daler ned i hodet på skaperen, til bunaden kommer i produksjon. Begge bunadtypene har imidlertid ofte blitt til gjennom frivillig arbeid, om enn av ulik karakter. Produksjonsleddet kommer inn som ei andre forklaring. De rekonstruerte bunadene har gjerne svært mye håndsøm og blir dermed dyre å produsere. Teknikkene og mønstrene er i tillegg såpass kompliserte at det ikke er enkelt for utrente å gi seg i kast med å sy sin egen bunad. Mange av de fritt komponerte bunadene har også tidkrevende broderi, men selges oftere som materialpakker enn som ferdige produkter. Teknikkene som brukes til montering, er heller ikke like ukjente for moderne mennesker med litt trening i søm. Det er med andre ord lettere å lage en kommersiell suksess av en fritt komponert bunad enn av en rekonstruert. I tillegg er det enkelte produsenter som ser at flere av de tradisjonelle håndverksteknikkene som brukes i de rekonstruerte bunadene, kan forenkles og gjøres maskinelt, av og til også industrielt. Resultatet blir uten tvil ulikt håndarbeidet, men mange bunadkjøpere i dag er mer opptatt av pris enn av håndverkskvalitet. Dermed skapes det et marked for dem som ønsker å utnytte de rekonstruerte bunadene kommersielt. De som legger ned et stort arbeid i en rekonstruksjon, uttrykker ofte frustrasjon over at det ikke fins et rettslig vern mot at andre kan komme og utnytte det de har skapt. En annen debatt som har vært oppe de seinere åra, handler om produksjon av norske bunader i utlandet. Utsetting av produksjon til andre land foregår på forskjellige vis. Noen produsenter får detaljer til bunadene produsert i utlandet, for eksempel broderte skjortelinninger. Den produksjonen foregår fortrinnsvis i Øst-Europa, og produktene blir integrert i bunader som for øvrig er produsert i Norge. Andre produsenter setter ut alt broderi av bunadene til andre land, mens montering foregår innenlands. En norsk bedrift har fått mer kritikk for denne utflagginga enn andre, og det er Norske Bunader AS, som ligger i Oslo. De tilbyr produksjon av et stort utvalg av landets bunader, med kortere leveringstid og lavere priser enn andre produsenter. Innehaveren, kineseren John Helge Dahl, fortalte til Dagbladet i 2002 at han betaler syerne sine i Kina ei timelønn på 12–13 kroner.

Bunadene er også brukt i reklame og som suvenirer. Figgjo flint lagde platter med bunadmotiv, og her er bunader fra Hardanger – framstilt ikke så ulikt Adam og Eva?

Kritikken mot firmaet Norske Bunader AS og tilsvarende bedrifter har ulike utgangspunkt. En del av kritikken går ut på det som gjelder sjølve håndverket. Mange land i Asia har sterke tradisjoner for broderi, men utførelse og uttrykk skiller seg fra det tradisjonelle norske håndverket. Derfor får bunadene som broderes i Asia, et annet utseende enn de som broderes i Norge. I forlengelsen av dette kommer gjerne argumenter om at det er synd hvis produksjon i andre land bidrar til å svekke de norske håndverkstradisjonene. I noen tilfeller er imidlertid denne problemstillingen snudd på hodet, ettersom det er nettopp fraværet av norske produsenter som har ført til at produksjonen av draktdeler er blitt satt ut til andre land. Men det er ingen tvil om at bunader som produseres i andre land, ligger fjernt fra både hvordan folkedraktene ble produsert, og hvordan bunadene i all hovedsak har blitt produsert fram til i dag. Og det er antagelig her noe av kjernen i diskusjonen ligger. De fleste tenker på bunadene som noe ekte, opprinnelig og norsk. Dermed følger det logisk at de også skal produseres i Norge. Fundamentet for denne oppfatningen finner vi hos den tidlige norskdomsrørsla. Bunadene ble et kampsignal som skulle bidra til å frigjøre nordmennene fra unionsmakt og underdanighet. Det var lenge viktig at alle materialene var norske, og det ble tidlig et ideal at kvinnene skulle sy bunaden sin sjøl – et ideal som gjelder i høy grad i dag også. norsk bunadhistorie

design og foto: solveig hisdal

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 80

Solveig Hisdals produkter under vignetten Oleana er eksempel på vellykket moderne design, inspirert av gamle folkedraktplagg og håndverksteknikker.

En overveiende del av bunadene som selges gjennom Heimen Husflid i Oslo, selges som materialpakker for privat produksjon. Den nærheten som oppstår når det er tette band mellom produsent og eier, bidrar til å forsterke det følelsesmessige aspektet i forholdet brukeren har til bunaden sin. Dette står i sterk kontrast til bunader som er produsert under fremmede himmelstrøk. Diskusjonen har også flere innfallsvinkler. Noen tar utgangspunkt i at bunadsøm har vært kvinnearbeid, og at det derfor er nedvurdert i Norge. En følge er også at produksjon i 80 norsk bunadhistorie

utlandet forhindrer mulighetene til å heve statusen for de tradisjonelle kvinnearbeidsplassene i Norge. Andre ser saken som et spørsmål om næringsgrunnlaget i Distrikts-Norge kontra sentralisering av produksjon. I den sammenhengen er det gjerne uvesentlig om produksjonen skjer i Oslo eller i utlandet, så lenge den likevel ikke skjer i lokalmiljøet der bunaden kommer fra. Rasisme er i liten grad del av debatten. Men det er vanskelig å argumentere mot utenlandsproduksjon uten å bli tillagt rasistiske holdninger. Det har også gjort sitt til at diskusjonen ikke har vært så tydelig som engasjementet på bunadfeltet skulle tilsi. De kommersielle kreftene som er del av dagens bunadfelt, har også andre uttrykk enn diskusjoner om konfeksjonssøm kontra håndsøm eller lokal kontra utenlandsk produksjon. Bunaden har alltid vært brukt i reklamesammenheng – også for produkter som står fjernt fra det tradisjonelle bondesamfunnet der bunadene har sitt opphav. Historiske bilder viser oss smilende hallingjenter som reklamerer for rosiner, mens nyere suvenirer fins i form av bunaddukker så vel som skjeer med bunadfigurer på skaftet. Felles for det meste av denne bunadbruken er at den blir oppfattet å være noe annet enn bunadbruk blant menigmann, og derfor stilles det heller ikke så strenge krav til hvordan bunadene blir framstilt i reklamesammenheng. Bunadene som salgsprodukt har alltid hatt et kommersielt aspekt. Også de som arbeider med rekonstruksjon, opplever dilemmaer i forhold til hva som svarer seg og ikke svarer seg økonomisk. Men likevel forbinder folk flest bunadene med noe som står utenfor kommersielle systemer, noe som bidrar til at de som tenker for kommersielt, blir sett skeivt på. Men på samme måte som bunadbruk i reklamesammenheng ikke anses som kontroversielt, så virker det heller ikke kontroversielt at moderne designere bruker folkedrakt og bunad som inspirasjonskilde. dagens designere flørter med bunaden De fritt komponerte bunadene som er skapt i de siste tiåra, skiller seg altså fra de første bunadene på to ulike måter. For det første var det etablerte kunstnere og formgivere som skapte de tidlige, broderte bunadene. For det andre var disse deltagere i et kulturpolitisk program, der bunaden var et ledd i å gjenreise og holde ved like enkelte elementer av gamle håndverkstradisjoner. I dagens bunadkomposisjoner er det snarere individuell skapertrang hos glade amatører som kommer til syne. De knytter produktene sine an til en allerede etablert bunadtradisjon, som har levd i rundt 100 år, men de kan ikke sies å ha samme ideologiske ståsted som de tidlige bunadskaperne. I noen tilfeller kan en heller snakke om en manglende ideologisk bevissthet. Men når det gjelder

foto: photobase

93135_I_026-081_historie_q8_ stfold 06/11/12 07.57 Page 81

Bunadkledde folkedansere på Karl Johan 17. mai. Nasjonaldagen har blitt en arena for bunadbruk, ikke bare for folkedanserne.

idealisme hos skaperne, kan mange av de nyere produktene likestilles med de gamle. På et tidspunkt ble altså det å skape broderimønster til bunader uinteressant for de profesjonelle formgiverne. Men samtidig ser vi i dag flere designere som lager produkter som på vellykket vis fører videre tankegodset fra Hulda Garborgs tid. Solveig Hisdals strikkeprodukter under vignetten Oleana er ikke bunad. Men produktene er moderne design tuftet på folkekulturelle elementer, og de viderefører også tradisjonshåndverk. Strikkeproduktene har blitt populære. De har blitt en integrert del av motebildet i Norge, brukt sammen med «vanlige» klær. Men de inngår også som elementer i totale kolleksjoner som utgjør festantrekk som absolutt er å se side om side med bunaden i 17. maitoget eller i brylluper. En kan faktisk si at slike produkter fører videre ideologien som Hulda Garborg representerte. Det handler om å omskape elementer av eldre folkekultur slik at de glir inn i samtidas klesskikk. Denne typen design virker også inn på bunadskapernes

virksomhet. Eva Lies jubileumsdrakter fra Oslo er designprodukter på samme måte som Solveig Hisdals, men de knytter seg samtidig tettere til bunadproduksjonen gjennom at de gis en stedstilknytning. Og historia gjentar seg nok en gang. Som følge av disse etablerte designernes flørt med bunaden tar mange idealister omkring i landet i bruk de samme metodene, og skaper for eksempel nye bunader med strikkejakker. Dette forteller oss at bunadene ikke er noe statisk fenomen som vi kan gå inn og regulere. Men vi kan gjerne observere de ulike produktene og ha holdninger til dem. Fordi dette dreier seg om personlige klær som vi har på kroppen med en bevissthet om hva vi tar på oss, berører også kommentarene fra andre oss i sterk grad. Dessuten veit vi godt at vi ikke kommer til å være enige med alle andre – det handler for mye om individuell smak til at det er mulig. Og dermed er Hulda Garborgs ord fra 1903 like gyldige i dag: «um liking og misliking er det langt å tviste». norsk bunadhistorie 81

93135_0082-095_barn_q8_I_r1_ stfold 04/01/13 10.34 Page 82

barnebunad av thea glimsdal temte

«Fjorårets bunadmodeller – 1/2 pris». Dette sto det å lese på en stor plakat ved et stativ med barnebunader i en forretning i Oslo for et par år siden. Det var vår og tid for å tenke på 17. mai. Enn å velge fjorårets til de små? Eller skal vi gå og se hva årets mote sier om bunad?

et er jo selvfølgelig et stort paradoks; bunad er jo selve symbolet på det bestandige, det som er det samme år ut og år inn. Men «barnebunadbutikken» lever altså sitt eget liv, har sin egen folklore uavhengig av all verdens bunadregler. Hvordan var det med barneklærne i riktig gamle dager? I tiden før man hadde maskinlagde, masseproduserte klær? I den tiden da det hørte til hverdagslivet å følge hele prosessen fra nyklippet saueull til de mest praktiske og de mest pyntede høytidsklær? Jo, på 1700- og 1800 tallet ser vi ofte at barn over småbarnsalderen er kledd akkurat som de voksne, i en forenklet utgave av folkedrakten. Vi skal se litt på barneklær fra folkedraktperioden.

foto: norsk folkemuseum

Reivet unge fra Setesdal.

82 barnebunad

spedbarn De helt små, nyfødte barna ble kledd i rektangulære tøystykker av forskjellige materialer og størrelser. Utenpå ble det svøpt en reiv, dvs. et stort rektangulært, varmt tøystykke, gjerne i ull. For å holde reiven på plass ble det til slutt surret et linde eller bånd. Reivingen kunne foregå på forskjellig vis. Fra 1600-tallet var det vanlig å legge barnets armer i kors over brystet og reive barnet fra tå til topp. Man har reivet barn i Norge helt opp til 1950-tallet. Påkledningsmåter, rekkefølge, antall plagg og benevninger varierte fra sted til sted. dåpsklær Et nyfødt og udøpt barn var i stor fare, det var om å gjøre å få barnet døpt raskt. Dåpshandlingen ga barnet navn og beskyttelse mot de underjordiske skapningene, de kunne nemlig få makt over det og bytte menneskebarnet med et av sine egne. Først når barnet var døpt, ble det betraktet som et fullverdig menneske, og barnet og alle rundt det fikk en tryggere tilværelse. Mange dåpsklær er pyntet med korslagte bånd og annet som skulle beskytte det mot haugfolket. Før som nå ble de små dåpsbarna kledd opp i spesielle klær beregnet til dåpsseremonien. De hvite, lange dåpskjolene vi bruker i dag, har vært i alminnelig bruk i noe over 100 år, tidligere var det andre kleskoder som gjaldt. Det har vært brukt tepper, dåpsposer, «dåpsbleie» på brystet – og hodeplagg, og utformingen varierte i forhold til tid og sted. Tekstilene i mange av dåpsklærne var gjerne «resirkulerte», dvs. de var tidligere brukt i stakker og annet som etter en tid var blitt umoderne. Det var også helt vanlig å skjøte stoffene på de mest iøynefallende stedene; dette var tydeligvis ingen skam. Til de store, glade høytidsdagene som dåp og bryllup er rødfargen den fargen som brukes oftest. Dåpsluene har ofte et lokalt særpreg. De er som oftest sydd av tre eller fem deler, eller «blad». Man mener at det fra tidlig av var slik at trebladslue var jentelue og at fembladslue var guttelue. Fra midten av 1800-tallet ble trebladslua felles for jente og gutt. Den ble også vanlig som barnelue. Under lua var det en hylk, og blondekanten på denne ble liggende rundt ansiktet. Det var dyrt å anskaffe seg dåpsklær. Husmenn og andre med knappe midler kunne låne dåpsutstyr fra de større gårdene, eller prestekona lånte ut utstyr. Dåpsklærne kunne også være en gave fra fadderne. For de voksne gjaldt regelen om

foto: barbro fauske steinde

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.40 Page 83

barnebunad 83

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.40 Page 84

foto: bjørg disington/norsk folkemuseum

Tre dåpskåper. Fra høyre kåpe i silke med innvevde gullog sølvtråder, fransk silke fra 1720-åra, plagget er fra Tjøtta i Nordland fra ca. 1750. I midten kåpe i silkedamask, fra Brønnengen i Maridalen, Oslo, antagelig fra 1700-tallet. Til venstre er biskop Jørgen Moes dåpsdrakt fra 1813, i gul brokade fra Spitalsfield i England, fra garden Vaker på Norderhov i Buskerud.

foto: bjørg disington/norsk folkemuseum

84 barnebunad

Dåpsluer fra 1700- og 1800-tallet.

foto: holland atelier og foto

foto: gunnar bløndal

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.41 Page 85

ikke å pynte seg over sin stand, å ikke gjøre seg bedre enn man var, men dette gjaldt nok ikke like strengt for de små barna, som uansett sosial tilhørighet kunne bli pyntet med glassperler, gullog sølvkniplinger, silke og fløyel. Det var lykkebringende for barnet å bære fine klær! Det var nok likevel mange som holdt fattigmannsdåp uten stas av noe slag. Noen steder i landet er bruken av de gamle dåpsklærne tatt opp igjen. Hos Nord-Trøndelag Folkedraktsaum lages det kopier av dåpsdrakter fra 1700-tallet. «Kristnateppet» blir i noen tilfeller i Valdres omdefinert fra å ha blitt veggteppe, til nå å bli brukt under dåpsseremonien igjen. Husfliden Hamar har designet en egen dåpskolleksjon basert på 1700-tallets estetikk, og de mottok i 2003 designprisen «Merket for god design». guttestakk fra setesdal Mens barna enda var små, ble det i folkedrakttiden brukt egne kjoler så vel for gutter som for jenter. Dette hadde sin soleklare fordel med hensyn til bleiestell og den slags. I Setesdal har Ingebjørg Vegstog tatt fram igjen skikken med guttestakk. Guttestakken har, i motsetning til jentestakken, lange ermer. Den er fint brodert med tradisjonelt broderi fra Setesdal. Med strikkede ullsokker, sko på beina og en liten hatt på toppen vil veslegutten i dag garantert vekke oppsikt!

større barn Som nevnt var de litt større barna som oftest kledd som de voksne, bare i forenklet utgave. Jentene kunne ha håret i løse eller oppbundne fletter, og guttene bar kollelue eller topplue. Konfirmasjonen markerer skillet mellom barndom og det voksne livet. I en alder av 14– 15 år blir man plutselig voksen! I våre dager er dette mest en talemåte, jeg fikk selv høre det i min egen konfirmasjon i 1980: «Velkommen inn i de voksnes rekker». Jeg husker at jeg ble litt beklemt – hva mente de egentlig? Utsagnet har mistet sin betydning. I våre dager skal jo helst ungdommen i oss bevares hele livet. Da var det nok en helt annen virkelighet som møtte konfirmantene for få generasjoner tilbake. Det var i mange tilfeller kun hodeplaggene eller hodebunaden som viste om en ungdom var konfirmert eller ikke. Til selve konfirmasjonen kunne jentene binde opp flettene, og de kunne bære hodebunad for ugift jente for første gang. Hodebunad for ugift jente ble brukt mange steder i Norge, og hadde mange ulike utforminger. De ble båret til kirkegang og høytid. Jenta som bar denne typen hodebunad, var altså konfirmert, men fortsatt ugift – hun signaliserer altså at hun er «ledig». Det kunne være mer enn hodeplagget som skilte de ugifte jentene fra de gifte konene. De ugifte jentene kunne pynte seg litt mer med hensyn til valg av materialer enn hva de gifte

foto: holland atelier og foto

Husfliden Hamars dåpskolleksjon, designet av Anne Marit Nordby.

barnebunad 85

foto: stein larsen

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.41 Page 86

Konfirmerte gutter kunne bruke topplue, kollelue eller hatt.

Hodeplagg for jente fra Indre og Midtre Sogn, slik det er rekonstruert til dagens bunad. Dette hodeplagget signaliserte at jenta var konfirmert, men ikke gift.

86 barnebunad

foto: almenning

Dreier: Bondefamilie fra Ringebu i Oppland, ca. 1800. Den vesle jenta er kledd akkurat som sin mor, med tilsvarende hodeplagg, trøye og stakk.

93135_0082-095_barn_q8_I_r1_ stfold 04/01/13 10.35 Page 87

konene gjorde. Det ble ment at når Vårherre nå en gang hadde skapt så mye «greskt» og fint, så måtte det være for at jentene skulle ha det. Det gikk så langt i overdådighet i de norske bygdene at myndighetene i København så seg nødt til å forby import av silkestoffer. Dette var samtidig et ledd i å fremme den hjemlige tekstilproduksjonen på 1700-tallet. Guttene kunne etter konfirmasjonsdagen også bære hatt i tillegg til topplue og kollelue. I utgangspunktet skulle konfirmasjonen bekrefte dåpsløftet, og nye klær i anledning dagen var viktig. Mange måtte ta seg arbeid for å skaffe konfirmasjonsklær selv. Og klærne, ja de var kopier av de voksnes klær. Vi skal se på en særegen tradisjon som lever den dag i dag, hvor barna leker voksne, og kler seg opp som dem:

barnebunad Folkedraktene kom etter hvert ut av bruk og ble erstattet av klær som ikke lenger hadde noe lokalt særpreg. Men ideen om «den norske bondens klær» levde videre i nasjonalromantikkens ånd – og vi fikk etter hvert bunader. Bunadene ble i første omgang brukt til å danse folkeviseleik i. Når kom så de første barnebunadene? Bunaden slik vi oftest ser den i dag, er ca. 100 år gammel. Før dette var Hardangerbunaden blitt brukt som nasjonaldrakt, også kalt «Nationalen». Dette gjaldt likevel bare et sjikt av befolkningen, blant de mer bemidlede og urbane, eller de som gikk på folkehøgskole og

foto: robin strand

jonsokbrudlaup – en vestlandstradisjon I Hardanger og i noen andre områder på Vestlandet finnes det en ca. 160 år gammel tradisjon som var og er knyttet til St. Hanseller jonsok-feiringen. Her blir barn kledd opp i tradisjonelt brudeutstyr, med både krone og bringesølv. Anne Lutro i Lofthus har skrevet om dette i en hovedfagsoppgave som heter: «Jonsokbrudlaup – born sin leik av dei vaksne si verd, der brura ber krune og bringesylv» (UiB 1998). Hun understreker at det å arrangere jonsokbryllup er en lek til forlystelse og glede, men også en kulturbegivenhet. Samtidig er det en opplæring i tradisjoner og skikker, for barna. «Brudene» er gjerne fra åtte år og oppover; bare i Hardanger finnes det bevart 56 brudekroner i barnestørrelse. Noen av dem er over 100 år gamle. De fleste er laget av en ståltrådgrind som er pyntet med perler, men noen kroner er i papp pyntet med perler. Noen få er laget i metall. Her finnes også røde stakker i barnestørrelse samt bringesølv – kopier av brudeutstyr som ble brukt av de voksne ved bondebryllup. Tradisjonen med jonsokbryllup er stadig levende og arrangeres hver jonsok, 23. juni.

Jonsokbrur i Eidfjord, 2004.

barnebunad 87

foto: fr.giebelhausen, utlånt fra anette solberg andresen

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.41 Page 88

Tvillingene Carl Arthur og Anna Margrethe Solberg i «Nationaldragt» fotografert omkring 1905.

Barn i Fanabunad; et eksempel på et område der det har vært direkte overgang fra folkedrakt til bunad. Barna er ofte kledd som miniatyrer av de voksne. foto: robin strand

88 barnebunad

fikk sydd seg et eksemplar der. Samtidig som Nasjonalen kommer i bruk, lever folkedrakten videre i mange bygder. Etter hvert vokser det fram et ønske om flere nasjonaldrakter eller bunader med røtter fra flere områder. Hulda Garborg lager sin variant av Hallingstakken. Mange av bunadene som nå oppstår, blir tegnet på fritt grunnlag, og parallellene til folkedraktene – som allikevel figurerer som et slags forbilde – er ofte helt fraværende. Barnebunadene presenteres som oftest samtidig med eller noe senere enn voksenbunadene. Et par eksempler på hvordan tankene rundt utformingen av en bunad kunne være, finner vi i bladet «For Bygd og By». Hulda Garborg var i sin tid redaktør for en fast spalte i bladet, med tittelen «Heimen». I 1912 skriver hun her om en nylaget variant av «Telemorkbunad» for barn: «Stakken er mest plent som dei brukar enno i Bø i Telemork, berre at rukkene er tekne burt, so han er lettare.» Her er det tatt utgangspunkt i en allerede eksisterende drakt, sannsynligvis en folkedrakt (Telemark var et av områdene som holdt lenge på folkedrakttradisjonen), og tillempet denne slik at den passet inn i datidens bilde av hvordan en bunad skulle være. På samme måte som bunader for voksne oppsto i borgerskapet i byene, hadde også de første barnebunadene sitt utspring i dette miljøet. Bunaden og barnebunaden fikk siden en større utbredelse i landets leikarringer, hvor den fungerte som danseklær. Ikke alle kunne skaffe seg slike klær med en gang, og Hulda Garborg foreslår i 1903 en løsning for guttene (voksne som barn), som ikke hadde bunad, at de kunne brette opp langbuksene og ta på seg hjemmestrikkede ullsokker. Med rød vest og hvit skjorte under vesten, vips, så var det bare å danse i vei. «Men best er heil bunad med ein gong.» heimen Mange av de broderte bunadene ble utformet ved «Heimen» i Oslo, og der produseres de den dag i dag. Kunstmaler Aksel Waldemar Johannessen var tilknyttet Det Norske Teatret (tidl. Det Norske Spellaget), hvor han ble kjent med Hulda og Arne Garborg. I 1912 ble «Heimen tegnekontor» etablert av ekteparet Anna og Aksel Waldemar Johannessen i Oslo. De tegnet og produserte mønstre til bunader, ettersom interessen for bunad var økende. Mønster kunne bestilles pr. post, og deretter var det opp til hver enkelt å klippe og sy bunaden. Tegnekontoret gjorde god forretning og ble overtatt av BUL (Bondeungdomslaget) i 1923, og har i dag navnet Heimen Husflid. Ved Heimen kan de opplyse at de broderte barnebunadene som ble utviklet hos dem, kom samtidig med eller noe senere enn voksenbunadene, og da i en noe enklere utgave. Det dreier seg mest om jentebunader. Også Husflidens utsalg, som i flere byer ble opprettet allerede på slutten av 1880-tallet, kastet seg inn i bunadeventyret.

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.41 Page 89

Og vips, så var det bare å danse i vei, også for smågutter fra Numedal.

foto: eva brænd

barnebunad 89

foto: utlånt fra bunadog folkedraktrådet

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.41 Page 90

Postkort med mor, datter og dukke kledd i Nasjonaldrakt.

17. mai er den store bunaddagen for liten og for stor.

90 barnebunad

foto: amund spangen

foto: norsk folkemuseum

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.41 Page 91

På begynnelsen av 1900-tallet ble barnebunader først og fremst brukt av leikarringene. Også de kommunistiske barnelaga brukte bunader og danset folkedans.

Barnebunadene fikk ofte sin egen utforming ved at man, eksempelvis i Hardanger, forstørret en dåpslue som jentene tok i bruk til bunaden sin. Utformingen er generelt enklere, med færre detaljer og mindre broderi. Barnebunaden var lenge knyttet til det å danse i leikarring. Noregs Ungdomslag ble opprettet i 1896, og Barnelaget med blant annet leikarring kom i 1920. Den første leikarringen for voksne ble stiftet av BUL, Bondeungdomslaget i Oslo, og her kom barneleikarringen i gang i 1924. Det fantes både idealistiske og politiske barnelag. I «For Bygd og By» i 1923 står det i et leserinnlegg: «Det kjem mange smaa leikarar med i dansen no etter kvart. Barneringar blir skipa i bygd og by. Politiske samskipnader tek upp arbeidet for folkeviseleiken jamsides med upolitiske ungdomslag. Her i byen gjekk barneflokken aat kommunistane med i demonstrasjonstoget 1. mai. I eit av hovudstadsblada fekk den vesle barneflokken ein heil lovsong for bunadene dei hadde.» Dansarringene hadde ofte forestillinger i forbindelse med arbeiderbevegelsens egne arrangementer, og høydepunktet var feiringen av 1. mai. Barna var kledd i bunader og bar røde flagg. Barnebunad og dans i leikarring hører altså sammen, men så skjer det opp gjennom 1900-tallet en utvikling, som vi ikke ser i de andre nordiske landene; bunaden blir allemannseie! Bunad blir typisk norsk!

I 1923 står det i et leserinnlegg i «For Bygd og By»: «Det er so vel at interessa for norsk klædebunad er aukande. Men enno er kjennskapen til desse ting svært liten mange stader.» Men det handlet nok ikke bare om kjennskap til bunad; det å bli den stolte eier av en bunad eller ikke dreide seg for mange om økonomi. Stoffene som ble brukt, kunne da også være av ymse kvalitet. Videre i leserinnlegget står det: «Vil foreldra fyrst kosta norske bunader paa borna sine – «døladragter» er ofte samnamnet for alle bunader no – so bør det vera «døladragter» som ber namnet med ære. Stilreine og vakre i skurd, ty og fargar. Ikkje juks her! Ver paa vakt, du som no tek til med barneringen att! Tal med borna um det! Nemn det til foreldra! Syt for kunnig hjelp. Det vil alltid finnast kramkarar som ikkje tek det so nøgje med sanninga, berre dei kan slå mynt paa det!» Barnebunaden ble ikke utbredt før det ble bedre økonomi blant folk flest, og kvalitetssikring på bunaden var en utfordring da som nå. I et leserinnlegg i 1927 står det: «Men vi har ogso ein annan festdag (enn konfirmasjonsdagen, min anm.), daa vi sterkare enn elles merkar den ulike økonomiske evna og den kulturelle fatigdomen millom oss. Det er den 17. mai. For ei nasjonal og menneskjeleg samkjensle det vilde gjeva dei smaa um skuleborna var eins klædd den dagen! Men korleis?» Hun beretter også om en konfirmasjonsdag i Ullensvang kirke: barnebunad 91

foto: solberg spinderi

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.41 Page 92

Solberg Spinderi lanserte på 1960-tallet flere ulike barnebunader i bomullsstoff. De solgte materialer og mønster til bunadene, som ble svært populære.

92 barnebunad

«Alle gjentone hadde bunad! Det er det fagraste syn eg har sett! Songen, Ankers tale, og det milde ljoset fraa korvindauga over dei friske fargane, gav ei glede, vekte ei kraftkjensle so sterk som barmen kunne bera.» Tanken om at barnebunad bør bli allemannseie, er sterk og viser at barnebunaden allerede har fått en viss utbredelse utover leikarringmiljøet. Selv om en bunad er definert ut fra hvilke stoffer, farger og snittmønster som skal brukes, vil den være preget av tiden den er laget i. Under og etter krigen var det nærmest umulig å skaffe nye stoffer, og det var vanlig å bruke gamle, slitte klær, sprette dem fra hverandre, snu stoffene og sy nytt. Fra 50tallet får blåtøysbunaden – hverdagsbunaden for barn – en stor utbredelse. Dette er et alternativ til den dyrere ullbunaden, slitesterk og lettstelt. På 60-tallet har den hjemlige tekstilproduksjonen tatt fatt i etterspørselen. Solberg Spinderi produserer bomullsstoffer til hverdagsbunader og selger dem sammen med mønsterpakker, slik at folk kunne sy selv. I 1968 hadde spinneriet 150-årsjubileum. Kongehuset var representert. Dette var Sonjas første offisielle oppdrag, dagen etter forlovelsen med Kronprins Harald. Det var stort frammøte, og mange barn hadde på seg hverdagsbunad. 60-tallets mote gjenspeiler seg i bunaden; den er så lårkort som det vel går an å bli. Stoffene er fortsatt i produksjon, og de brukes fortsatt til hverdagsbunader og barnebunader. I dag er det en hel jungel av barnebunader på markedet. Noen har vært i handelen i mange tiår, mens andre dukket opp rundt og i etterkant av OL på Lillehammer i 1994. En del av produksjonen av barnebunader foregår fortsatt i Norge, mens det er på dette området som i klesbransjen ellers; det er ofte laveste produksjonskostnad som gjelder, og derfor blir også en del laget i lavkostland. Ifølge forhandlere av disse draktene er ikke kundene opptatt av hvorvidt de konfeksjonssydde barnebunadene er produsert i Norge eller i utlandet. Holdningen var også at «ekte bunader, det vil si de som syes i ull», måtte være produsert i Norge. Prisene på barnebunad/festdrakt varierer fra de billigste i bomull, som kan skaffes fra 400 kroner (inkl. skjorte!), til barnebunader i ull fra rundt 1200 kroner. De dyreste er de håndsydde bunadene og de med mye broderi. Som en generell betraktning gjenspeiler prisen også kvaliteten og holdbarheten i plagget. På Heimen er det materialpakker som selger best, og mange syr barnebunader selv. Av ferdigsydde bunader går det mest av Helgestakk fra Hallingdal og Rutaliv og råndastakk fra Gudbrandsdalen. Det er ikke så mye som skiller en ferdig brodert og montert jentebunad fra en voksenbunad i arbeidsmengde, og prisen på en ferdig, håndbrodert barnebunad blir derfor relativt høy. Det er en tendens til at de som velger å kjøpe en ferdigmontert barnebunad, gjerne ønsker at den skal

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.41 Page 93

foto: anders corneliussen

foto: dino makridis

Råndastakk med rutaliv fra Gudbrandsdalen er en av de mest populære barnebunadene. Den produseres både som en eksakt kopi av festbunaden for voksne, med håndvevde stoffer og mye håndsøm, og som forenklede utgaver i bomullsstoff.

De fleste bunadene kommer først i voksen størrelse, og deretter som barnebunad. Dette er bunaden fra Meldal i Sør-Trøndelag. barnebunad 93

foto: norsk folkemuseum

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.41 Page 94

Coop-bunad for barn. Faksimile av reklamefolder.

Bunaden fra Overhalla i Nord-Trøndelag lages også i barnestørrelser. Her er det ikke mange detaljer som er utelatt i forhold til voksenbunaden. 94 barnebunad

foto: dino makridis

Til den rekonstruerte bunaden fra Fusa er det også laget egne plagg for barn. Hodeplagget til jenta til høyre er ei trebladslue med hylk under. Jenta til venstre har lue som ble brukt av både ugifte og gifte, men fargen på båndene signaliserer at hun er ugift.

ligne mest mulig på voksenbunaden, slik at den ikke lenger er en forenklet utgave av denne, men har nesten like mye broderi og detaljer. Bunad er status. Og en bunad det ligger mye håndarbeid i, har for mange enda høyere status. Guttene har ikke like mye å velge i, det går i svart bukse og forskjellige rutavester. Guttejakke er sjelden etterspurt før det er snakk om konfirmasjon. Det at barn vokser, og kanskje vil trenge ny finstas allerede neste år, gjør at mange ikke ønsker å legge mye penger i barnebunaden. Men de som anskaffer seg kostbare barnebunader, får samtidig verdifullt arvegods som vil kunne gå i arv og holde i generasjoner. Som en oppsummering kan man si at utviklingen fra slutten av 1800-tallet har vært denne: Det gikk fra folkedrakt til uniformert nasjonaldrakt, fra nasjonaldrakt til noen få typer bunad, fra noen få til et helt hav av ulike barnebunader og festdrakter. Det at enhver bygd skal ha sin egen, særpregede bunad, er en prosess som pågår den dag i dag. Det lages stadig nye fantasibunader, og det utvikles stadig nye, rekonstruerte bunader. Rekonstruerte bunader er et forholdsvis nytt fenomen innen bunadverdenen, de første kom så sent som på 1970-tallet. Ved en rekonstruksjon kopieres originale folkedrakter fra 1700- og

foto: almenning

93135_I_082-095_barn_q8_ stfold 06/11/12 08.41 Page 95

De rekonstruerte bunadene fra Jølster i Sunnfjord lages også i barnestørrelser. Noen plagg skiller seg fra de voksnes, som for eksempel hodeplagget. Litt større barn er kledd som de voksne.

1800-tallet etter et grundig forarbeid. Forarbeidet gjøres ofte i samarbeid med Bunad- og folkedraktrådet. Mange rekonstruerte bunader finnes også som barnebunad. De rekonstruerte barnebunadene er også i egen fri utvikling; noen lager nå hele bunader i babystørrelser! Det er jo veldig søtt, men skulle man følge folkedrakttradisjonen, ville spedbarna vært reivet. Den store forskjellen mellom folkedrakten slik den var i levende tradisjon, og bunad slik vi ser den i dag, er bruken; når vi har på oss bunad, har vi en bevisst tanke om nettopp det. Bunaden ligner ikke de andre klærne vi har i klesskapet. En folkedrakt var i levende tradisjon, det var vanlige bygdefolks klær og innbefatter hele garderoben – både de som ble

brukt til hverdags og de som ble brukt til fest. Det er folkedraktenes festantrekk som oftest kan spores i bunadene våre. Uansett; barnebunader – enten de er strikket, tovet, masseprodusert i Østen, sydd i ull eller polyester – er nok fritatt for mye av den følelsesladde kritikken som rammer «ukurante» voksenbunader. Nylig dumpet det en reklamefolder fra matvarekjeden COOP ned i min postkasse, hvor de annonserer en festdrakt til barn på første side. Festdrakten har klare assosiasjoner til bunad, men er den det? Det er i hvert fall ikke noe å si på tilgjengeligheten; du går ut for å kjøpe brød og melk, og kommer hjem med festantrekk til barna? Så billig at man nesten må lure. (Du kan forresten få dem i voksenstørrelse også…) barnebunad 95