Pagininikontrakten av Kepler by Cappelen Damm AS

Lars Kepler

Paganinikontrakten Oversatt av Henning J. Gundersen

Lars Kepler Originalens tittel: Paganinikontraktet Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Lars Kepler, 2009 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden. Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-31875-8 ISBN 978-82-525-7631-3 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Hummingbirds Omslagsfoto: Lars Lannér Sats: Type-it as Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2010

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det er havblikk da den store lystbåten blir funnet drivende i den lyse natta på Jungfrufjärden, sør i Stockholms skjærgård. Vannet har en søvnig, blågrå farge og duver som myk tåke. Den gamle mannen som ror ut i prammen sin, roper et par ganger selv om han ikke regner med å få noe svar. Han har observert motorbåten fra land i nesten en time, sett den drive langsomt akterover med strømmen. Mannen dreier styrbord side av prammen inn mot badeplattformen, legger inn årene, surrer fanglina til leideren og klatrer om bord. Midt på akterdekket står det en rosa dekksstol. Den gamle mannen blir stående et øyeblikk og lytte. Da han ikke hører noe, åpner han glassdøra og går inn til salongen og styrhuset. Gjennom de store vinduene faller et grått lys inn over teakinnredningen og den mørkeblå, buede sofaen. Han fortsetter nedover den bratte trappa med rekkverk i blankpolert teak, forbi det mørke pantryet og badet og videre inn i den romslige forpiggen. Et svakt lys trenger inn gjennom de smale vinduene på sidene og belyser en dobbeltseng formet som en pil. Ved hodeenden sitter det en ung dame i jeansjakke lent opp mot skottet i en slapp, sammensunket stilling med skrevende bein og den ene hånden hvilende på en rosa pute. Hun ser den gamle mannen rett i øynene med et spørrende, engstelig drag over ansiktet. Det tar litt tid før det går opp for mannen at hun er død. I det lange, svarte håret hennes sitter det en spenne formet som en hvit due, en fredsdue. Da den gamle mannen går fram og legger hånden på kinnet hennes, faller hodet framover og en tynn strime av vann renner ut mellom leppene og nedover haken. 5

Ordet musikk betyr egentlig musenes kunst og stammer fra den greske myten om de ni musene. Alle ni var døtre av den mektige guden Zevs og titanen Mnemosyne, hukommelsens gudinne. Musikkens egen muse, Euterpe, avbildes gjerne med en dobbeltfløyte mot leppene og navnet hennes betyr gledeskjenker. Den begavelse som kalles musikalitet, har egentlig ingen allment akseptert definisjon. Det fins mennesker som ikke evner å høre forskjell på toners ulike frekvenser, og det fins mennesker som har et enormt, medfødt minne for musikk og et absolutt gehør som gjør at de kan nøyaktig angi en tone uten hjelp av noen referanser. Gjennom tidene har det eksistert en viss mengde eksepsjonelt musikalske genier, hvorav et fåtall har blitt verdensberømte, så som Wolfgang Amadeus Mozart som turnerte blant hoffene i Europa fra han var seks år gammel, og Ludvig van Beethoven som skrev mange av sine store verk etter at han hadde blitt totalt døv. Den legendariske Nicolò Paganini ble født i 1782 i den italienske byen Genova. Han var selvlært fiolinist og komponist. Helt fram til i dag er det bare ytterst få fiolinister som har maktet å spille Paganinis raske og kompliserte verk. Fram til sin død ble Paganini forfulgt av rykter om at han for å tilegne seg sin enestående dyktighet hadde inngått en pakt med djevelen.

En forutanelse PENELOPE FERNANDEZ grøsser på ryggen. Hjertet slår plutselig fortere og hun kaster et raskt blikk over skulderen. Kanskje får hun i dette øyeblikket en forutanelse om hva som kommer til å skje med henne senere på dagen. Til tross for varmen i studioet føler Penelope en kjølig trekk i ansiktet. Den henger igjen fra sminkerommet. Den kalde svampen med pudderkrem presses mot huden og hårspennen med fredsduen fjernes fra håret hennes før moussen masseres inn for å samle lokkene til serpentiner. Penelope Fernandez er styreleder i Det Svenske Fredsforskningsinstituttet. Nå blir hun lydløst vist inn i nyhetsstudioet og setter seg i lyset fra kasterne rett overfor Pontus Salman som er administrerende direktør for våpenprodusenten Silencia Defences AB. Nyhetsankeret Stefanie von Sydow skifter emne, ser inn i kameraet og begynner å fortelle om alle oppsigelsene som fulgte i kjølvannet av at den britiske våpenprodusenten BAE Systems Limited kjøpte opp Aksjeselskapet Bofors. Så henvender hun seg til Penelope: – Penelope Fernandez, du har i flere debatter uttalt deg svært kritisk om håndteringen av svensk våpeneksport. Nylig sammenliknet du med den franske skandalen som ble kalt Angolagate. Sentrale politikere og forretningsmenn ble tiltalt for korrupsjon og våpensmugling, og er nå idømt lange fengselsstraffer … men noe sånt har vi vel ikke sett i Sverige? – Det kan tolkes på to måter, svarer Penelope Fernandez. Enten så har vi en annen type politikere, eller så har vi et annerledes rettssystem. 9

– Du vet utmerket godt, sier Pontus Salman, at vi har lang tradisjon for å … – Ifølge svensk lov, avbryter Penelope. Ifølge svensk lov er all produksjon og eksport av krigsmateriell forbudt. – Der tar du selvfølgelig feil, sier Salman. – Paragraf 3 og 6 i lov om krigsmateriell, presiserer Penelope. – Men Silencia Defences har mottatt en positiv forhåndsundersøkelse, sier han med et smil. – Ja, for ellers hadde det dreid seg om ulovlig våpenproduksjon i stor stil og … – Men nå har vi faktisk fått tillatelse, avbryter han. – Nå må du ikke glemme hva våpen brukes til … – Et lite øyeblikk, Penelope, sier nyhetsankeret Stefanie von Sydow og nikker til Pontus Salman som har løftet hånden for å signalisere at han ikke er ferdig. – All våpeneksport blir gransket på forhånd, forklarer han. Enten av regjeringen selv eller av Direktoratet for strategiske produkter, hvis du kjenner til det. – Frankrike har noe tilsvarende, innvender Penelope. Og likevel kunne krigsmateriell for åtte milliarder kroner havne i Angola til tross for FNs våpenembargo og til tross for et bindende forbud … – Nå snakker vi om Sverige. – Jeg skjønner at folk ikke vil miste jobbene sine, men jeg skulle likevel likt å høre hvordan du kan forsvare eksport av enorme mengder ammunisjon til Kenya. Det er et land som … – Du har overhodet ingen konkrete ankepunkt, avbryter han. Ingenting, ikke en eneste detalj, eller har du det? – Dessverre kan jeg ikke … – Har du noen konkrete ankepunkt? avbryter Stefanie von Sydow. – Nei, svarer Penelope Fernandez og slår ned blikket. Men jeg … – Da syns jeg det ville være på sin plass med en unnskyldning, sier Pontus Salman. Penelope ser ham rett inn i øynene, men tvinger seg selv til å tie stille. Pontus Salman smiler overbærende og begynner så å fortelle om fabrikken i Trollhättan. To hundre arbeids10

plasser ble skapt da Silencia Defences fikk tillatelse til å starte opp produksjonen. Han forklarer hva den positive forhåndsundersøkelsen innebar, og hvor langt produksjonen har kommet. Langsomt legger han ut om dette slik at tiden renner ut for motdebattanten. Penelope lytter og undertrykker den farlige stoltheten i hjertet sitt. I stedet tenker hun på at hun og Björn ganske snart skal gå om bord i yachten hans. De skal re opp den pilformede køya i forpiggen, fylle opp kjøleskapet og den lille fryseboksen. Hun ser for seg de rimfrosne drammeglassene når de spiser sursild, sennepssild og tomatsild, nypoteter, hardkokte egg og knekkebrød. De skal dekke bordet på akterdekket, ankre opp ved en liten holme i skjærgården og sitte og spise i kveldsola i flere timer. * Penelope Fernandez forlater Sveriges Televisjon og går i retning Valhallavägen. Hun hadde sittet og ventet i nesten to timer på å få delta i en oppfølgende samtale i et annet frokosttv-program da produsenten kom og sa at de hadde blitt nødt til å stryke henne for å få plass til fem enkle tips for en flat mage til bikinisesongen. Langt borte på Gärdet ser hun det fargerike teltet til Cirkus Maximus. En dyrepasser spyler to elefanter med en vannslange. Den ene løfter snabelen rett opp i lufta og fanger den kraftige strålen med munnen. Penelope er bare tjuefire år, hun har krøllet, svart hår et stykke nedover skulderbladene. Rundt halsen glitrer et kort sølvkjede med et lite krusifiks hun fikk til konfirmasjonen. Huden hennes har en varm gyllengul farge. Som olivenolje eller honning, skrev en gutt en gang da de skulle beskrive hverandre i en oppgave på gymnaset. Øynene er store og alvorlige. Mer enn en gang har hun fått høre at hun likner på filmstjernen Sophia Loren. Penelope tar opp mobilen sin og ringer til Björn for å si at hun er på vei, at hun skal ta t-banen fra Karlaplan. – Penny? Har det hendt noe? spør han engstelig. – Nei, hvorfor spør du om det? 11

– Alt er klart, jeg la igjen beskjed på svareren din, det er bare du som mangler. – Vi trenger vel ikke å stresse? Idet Penelope står i den lange, bratte rulletrappa ned til t-banen, øker hjerterytmen hennes på grunn av et klamt ubehag. Hun lukker øynene. Trappa fortsetter sin ferd nedover, og lufta blir stadig kjøligere. Penelope Fernandez kommer fra La Libertad som er et av de største departementene i El Salvador. Moren hennes, Claudia Fernandez, ble fengslet under borgerkrigen, og Penelope ble født i en celle der femten internerte kvinner gjorde sitt beste for å hjelpe til. Claudia var lege og hadde vært aktiv i folkeopplysningskampanjer. Grunnen til at hun havnet i regimets beryktede fengsel, var at hun fremmet kravet om urbefolkningens rett til å danne fagforeninger. Først idet Penelope kommer ned på plattformen, åpner hun øynene. Den innestengte følelsen har sluppet taket. Nå tenker hun igjen på Björn som venter ved yachtklubben på Långholmen. Hun elsker å bade naken fra båten hans, stupe rett ut i vannet og ikke se annet enn hav og himmel. T-banetoget skrangler av sted, sollyset slår inn gjennom vinduene etter hvert som vognene kommer ut av tunnelen og opp på stasjonen i Gamla Stan. Penelope Fernandez hater krig og all bruk av våpen. Det er en inngrodd aversjon som har gjort henne i stand til å ta hovedfag i sosiologi i Uppsala samtidig som hun studerte freds- og konfliktforskning. Hun hadde jobbet for den franske støttegruppen Action Contre la Faim i Darfur sammen med Jane Ocuya. Hun skrev en oppsiktsvekkende artikkel i Dagens Nyheter om kvinner i flyktningleiren og deres forsøk på å gjenopprette hverdagen etter hvert overgrep. For to år siden overtok hun styreledervervet i Fredsforskningsinstituttet etter Frida Blom. Penelope går av ved Hornstull og kommer opp i solskinnet, føler plutselig en uforklarlig uro for et eller annet og springer nedover Pålsundsbakken til Söder Mälarstrand, går raskt over broa til Långholmen og følger veien til venstre mot marinaen. Støvet fra grusveien henger som en dis i den stillestående lufta. 12

Båten til Björn ligger i skyggen rett under Västerbron, bevegelsene i vannet lager et flimrende nett av lys som reflekteres i de gråmalte stålbjelkene under broa. Hun ser ham stå på akterdekket med en cowboyhatt på hodet. Han står stille med armene rundt seg og opptrukne skuldre. Penelope stikker to fingre i munnen og plystrer som en bryggesjauer. Björn skvetter til, han får et måpende uttrykk i ansiktet, som om han ble vettskremt. Han ser bort på veien og får øye på henne. Han virker fortsatt engstelig mens han går bort til landgangen og ned på brygga. – Hva er det? spør hun og fortsetter ned trappa til flytebryggene. – Ingenting, svarer Björn, retter på hatten og prøver å smile. De går om bord og gir hverandre en klem på akterdekket, og hun kjenner at han er kald på hendene og svett på ryggen. – Du er jo helt klam, sier hun. Björn viker unna med blikket. – Jeg har stresset for å komme av gårde. – Fikk du med bagen min? Han nikker og peker mot salongen. Båten gynger svakt under føttene hennes, hun kjenner lukten av solvarm plast og lakkert treverk. – Hallo? sier hun muntert. Er du ikke helt til stede? Det korngule håret hans stikker ut i alle retninger i små sammenfiltrede rastafletter. De lyseblå øynene er barnlige, smilende. – Jo da, jeg er her, svarer han og slår ned blikket. – Hva er det du tenker på? – På at vi skal ha det fint sammen, svarer han og legger armene rundt livet hennes. På å ha sex i friluft. Han legger leppene sine forsiktig mot håret hennes. – Er det det du går og håper på? hvisker hun. – Ja, svarer han. Hun ler av oppriktigheten hans. – De fleste … i hvert fall kvinner, syns nok at det er litt oppskrytt, sier hun. Å ligge på bakken blant maur og småstein og … – Det er som å bade naken, fortsetter han. 13

– Du får prøve å overbevise meg, sier hun freidig. – Det kan du banne på at jeg skal. – Hvordan da? sier hun og ler i samme øyeblikk som mobilen ringer i vesken hennes. Det virker som om Björn stivner til av ringetonen. Han blir blek. Hun ser på telefonen, ser at det er lillesøsteren hennes som ringer. – Det er Viola, sier hun til Björn før hun svarer. – Hola, søs. Det tuter i et bilhorn og søsteren skriker noe ved siden av telefonen. – Jævla idiot, mumler hun. – Hva er det som foregår? – Det er slutt, sier søsteren. Jeg har slått opp med Sergej. – Nok en gang, legger Penelope til. – Ja, svarer Viola lavt. – Beklager, sier Penelope. Jeg skjønner at du er lei deg. – Det er ikke så farlig, men … mamma sa at dere skulle ut med båten, så jeg tenkte at … jeg vil gjerne bli med hvis jeg får lov. Det blir stille. – Bli med, gjentar Penelope og hører tydelig den manglende entusiasmen i sin egen stemme. Jeg og Björn trenger litt tid sammen, men …

Forfulgt PENELOPE STÅR ved rattet med en luftig blå sarong rundt livet og en hvit bikinitopp med et fredssymbol på det høyre brystet. Sollyset flommer inn over henne gjennom vinduene. I sakte fart runder hun fyret ved Kungshamn og manøvrerer så den store motorbåten inn i det smale sundet. Lillesøsteren hennes, Viola, reiser seg fra den rosa fluktstolen på akterdekket. Den siste timen har hun sittet med cowboyhatten til Björn på hodet og digre, speilblanke solbriller og røykt en joint med søvnige bevegelser. Viola gjør fem slappe forsøk på å plukke opp fyrstikkesken fra dekket med tærne før hun gir opp. Penelope kan ikke la være å flire. Viola kommer inn i salongen og spør om hun skal ta over. – Ellers går jeg ned og mikser en margarita, sier hun og fortsetter ned trappa til salongen. På fordekket ligger Björn på et badehåndkle med pocketutgaven av Ovids Metamorfoser som hodepute. Penelope ser at det er rust på braketten til rekkestøtta ved føttene hans. Björn fikk båten av faren sin da han fylte tjue, men har ikke hatt råd til å vedlikeholde den skikkelig. Den store lystyachten er den eneste gaven han noensinne har fått av faren sin, bortsett fra en reise. Da faren fylte femti, inviterte han Björn og Penelope ned til et av sine flotteste luksushotell, Kamaya Resort på østkysten av Kenya. Penelope holdt ikke ut i mer enn to dager på hotellet før hun reiste til flyktningleiren Kubbum i Darfur søt i Sudan, der den franske hjelpeorganisasjonen Action Contre la Faim befant seg. Penelope senker farten fra åtte til fem knop da de nærmer 15

seg broa over Skurusund. Det er ikke en lyd å høre fra den tette trafikken der oppe. De glir akkurat inn i skyggen fra broa da hun får øye på en svart gummibåt som ligger inntil betongfundamentet på styrbord side. Den er av samme type som marinejegerne bruker. En RIB med glassfiberskrog og kraftige motorer. Penelope har nesten passert under broa da hun oppdager at det sitter noen i båten. En mann sitter bøyd i skyggen med ryggen til henne. Hun vet ikke hvorfor pulsen hennes øker ved synet av ham. Det er noe med nakken hans og de svarte klærne. Hun føler seg iakttatt til tross for at han sitter vendt fra henne. Idet hun kommer ut i sollyset igjen, grøsser hun over hele kroppen, og gåsehuden på armene blir sittende en lang stund. Etter å ha passert Duvnäs øker hun farten til femten knop. De to innenbordsmotorene brummer, kjølvannet fosser hvitt etter dem, og båten skyter fart over den blanke overflaten. Telefonen til Penelope ringer igjen. Hun ser at det er morens nummer. Kanskje hun så debatten på tv. Penelope tenker at moren ringer for å si at hun var flink og gjorde et godt inntrykk, men vet at det ikke stemmer. – Hei, mamma, svarer Penelope. – Au, hvisker moren. – Hva er i veien? – Ryggen … jeg må av sted til naprapaten, sier Claudia, og det høres ut som om hun fyller et glass med vann fra krana. Men jeg ville bare høre om Viola har snakket med deg. – Hun er med oss om bord på båten, svarer Penelope og hører moren drikke. – Ble hun med dere, det var fint … jeg tenkte det ville være bra for henne. – Det er sikkert bra for henne, sier Penelope dempet. – Hva skal dere ha til middag i dag? – I kveld blir det sild, poteter, egg … – Hun liker jo ikke sild. – Mamma, Viola ringte meg for … – Jeg vet at du ikke hadde regnet med at hun skulle bli med, avbryter Claudia. Det er derfor jeg spør. 16

– Jeg har laget noen kjøttboller også, sier Penelope tålmodig. – Blir det nok til alle, da? spør moren. – Nok og nok, det kommer an på … Hun tier stille og speider utover det glitrende vannet. – Hun kan få min porsjon, sier Penelope rolig. – Hvis det ikke er nok, sier moren. Det er bare det jeg mener. – Jeg skjønner det, sier hun lavt. – Skal du liksom syns synd på deg selv nå, da? spør moren med undertrykt irritasjon. – Det er bare det at … Viola er faktisk voksen og … – Nå skuffer du meg virkelig. – Unnskyld, da. – Du pleier jo å spise opp kjøttbollene mine til jul og på sankthansaften og … – Jeg kan godt stå over, sier Penelope kort. – Greit, sier moren snurt. Da sier vi det sånn. – Jeg mener bare at … – Du trenger ikke å komme hit på sankthansaften, avbryter moren med opphisset stemme. – Men mamma, da, hvorfor må du … Det høres et klikk idet moren legger på. Penelope blir stående taus og kjenne frustrasjonen bygge seg opp, ser på mobilen og slår den av. Båten kjører langsomt over det grønne speilbildet av åssidene på land. Det knirker i trappa fra pantryet, og etter en liten stund kommer Viola vinglende opp med margaritaglasset i hånden. – Var det mamma? – Ja. – Var hun redd for at det ikke skulle være nok mat om bord? spør Viola med et smil. – Det er plenty mat om bord, svarer Penelope. – Mamma tror ikke jeg kan ta vare på meg selv. – Hun er bare bekymret for deg, svarer Penelope. – Hun er aldri bekymret for deg, sier Viola. – Jeg klarer meg alltids. Viola smaker på drinken og kikker ut gjennom vinduet. 17

– Jeg så debatten på tv, sier hun. – I morges? Da jeg møtte Pontus Salman? – Nei, det var … i forrige uke, sier hun. Du snakket med en arrogant fyr som … han hadde et fornemt navn og … – Palmcrona, sier Penelope. – Akkurat, Palmcrona … – Jeg ble sint, rødmet og fikk tårer i øynene, ville helst resitere Bob Dylans Master of War eller bare springe ut og smelle igjen døra. Viola kikker på Penelope da hun strekker seg opp og åpner takluka. – Jeg trodde ikke at du barberte armhulene, sier hun muntert. – Nei, men jeg har vært så mye i media at … – Forfengeligheten slo inn, spøker Viola. – Jeg ville ikke bli stemplet som en hysterisk raddis på grunn av litt hår under armene. – Hvordan går det med bikinilinjen? – Så som så … Penelope løfter opp sarongen, og Viola ler høyt. – Björn liker det, sier Penelope med et smil. – Han kan jo bare holde munn med de rastaflettene sine. – Men du barberer deg overalt som seg hør og bør, sier Penelope skarpt. For de dustete mannfolkene dine og andre overtrente boleaper og … – Jeg vet at jeg har dårlig dømmekraft når det gjelder menn, avbryter Viola. – Du har jo ikke det ellers. – Men jeg har aldri gjort noe ordentlig. – Du trenger bare å forbedre karakterene dine litt og … Viola trekker på skuldrene og sier: – Jeg leverte faktisk opptaksprøven til universitet og høyskolestudium. De pløyer mykt av sted gjennom det klare vannet, noen måker henger i dragsuget over hekken på dem. – Hvordan gikk det? spør Penelope etter en stund. – Jeg syns ikke det var så vanskelig, sier Viola og slikker salt fra kanten av glasset. 18

– Så det gikk bra, da, sier Penelope og smiler. Viola nikker og setter fra seg glasset. – Hvor bra, da? spør Penelope og dulter til henne i siden med albuen. – Toppkarakter, sier Viola med senket blikk. Penelope roper høyt av glede og omfavner søsteren sin. – Skjønner du hva det betyr? roper Penelope opphisset. Du kan utdanne deg til hva du vil, gå på hvilket som helst universitet, det er bare å velge mellom handelshøyskolen, medisinsk fakultet, journalisthøyskolen. Søsteren rødmer og ler, og Penelope klemmer henne så hardt at hun mister hatten. Hun stryker Viola over hodet, retter til håret hennes som hun alltid gjorde da de var små, tar hårspennen med fredsduen fra sitt eget hår og fester den i søsterens, ser på henne og smiler fornøyd.

En båt ligger drivende på Jungfrufjärden SOM EN KNIV skjærer baugen gjennom den blanke overflaten med en klissen, sildrende lyd. Det går fort. Båten graver opp store bølger som slår mot land. De kjører gjennom bølger fra fergetrafikken med store byks og dumpe smell i skroget. Penelope holder stø kurs utover med nesten full gass på begge motorer. Baugen har løftet seg og kjølvannet står som en foss etter hekken. – Gi deg, da, Madicken, roper Viola og trekker ut spennen fra håret sitt, akkurat som hun gjorde som liten, i samme øyeblikk som frisyren var ferdig lagt. Björn reiser seg på fordekket idet de legger til på Gåsö. De kjøper is og tar en kopp kaffe. Viola vil spille minigolf på den lille banen, og det er allerede sent på ettermiddagen da de fortsetter utover. På babord side brer skjærgården seg ut som et kolossalt steingulv. Planen er at de skal legge til på Kastskär, en ubebygd holme ytterst i skjærgården. På sørsiden er det en smal passasje inn til en idyllisk bukt der de skal ankre opp, bade, spise og overnatte. – Jeg går ned og legger meg litt, sier Viola og gjesper. – Gjør det, sier Penelope. Viola går ned trappa, og Penelope speider forut. Hun senker farten og holder øye med ekkoloddet etter hvert som de glir inn mot Kastskär. Dybden minsker raskt fra førti til fem meter. Björn kommer inn i salongen og kysser Penelope i nakken. – Skal jeg begynne med maten? spør han. – Viola trenger nok å sove en times tid. 20

– Nå høres du ut som moren din, sier han mykt. Har hun ringt ennå? – Ja. – For å sjekke om Viola fikk være med? – Ja. – Har dere kranglet? Hun rister på hodet. – Hva er det, da? spør han. Er du lei deg for noe? – Nei da, det er bare det at mamma … – Hva er det med henne? Penelope tørker smilende bort en tåre fra kinnet. – Jeg får ikke lov å komme på sankthansaften, sier hun. Björn gir henne en klem. – Ikke bry deg om henne. – Det gjør jeg ikke heller, svarer hun. Sakte og stødig manøvrerer Penelope båten inn i enden av bukta. Motorene brummer lavt. Lukten av varm vegetasjon overtar for den salte sjølufta. De lar ankeret gå og dreier akterenden inn mot svaberget. Björn hopper i land med trossa på den bratte skrenten og slår tampen rundt en trestamme. Bakken er dekket av mose. Han blir stående og se på Penelope som strammer opp ankerkjettingen. Noen fugler letter fra trærne, skremt opp av skramlingen fra ankerspillet. Penelope tar på seg et par treningsbukser og de hvite joggeskoene og hopper i land. Björn legger armene rundt henne. – Skal vi gå og utforske øya? – Var det ikke noe du skulle overbevise meg om? spør hun langsomt. – Fordelene med allemannsretten, sier han. Hun nikker smilende, og han stryker til side håret hennes, lar fingrene gli over de høye kinnbeina og de kraftige, svarte øyebrynene hennes. – Hvordan er det mulig å være så vakker? Han kysser henne lett på munnen, og så går de inn i den lave furuskogen. Midt på holmen ligger det en liten blomstereng med store tuster av høyt gress. Humler og sommerfugler svirrer rundt 21

mellom blomstene. Det er varmt i sola. Mot nord glitrer vannet mellom trærne. De står stille, nøler, smiler til hverandre. Så blir de alvorlige. – Tenk om det kommer noen, sier hun. – Det er bare oss på denne holmen. – Er du sikker på det? – Hvor mange holmer og skjær fins det i Stockholms skjærgård? Tretti tusen? Sikkert flere, sier han. Penelope tar av seg bikinitoppen, kipper av seg skoene, trekker ned bikinitrusa sammen med treningsbuksene og står plutselig naken i gresset. Hennes første følelse av sjenanse går nesten umiddelbart over i ren fryd. Hun tenker at det faktisk er noe veldig opphissende ved å kjenne sjøluft mot huden og varmen som slår opp fra bakken. Björn ser på henne, mumler at det ikke er for å være sexistisk, men han må få lov til å studere henne litt til. Hun er lang, armene hennes er muskuløse og likevel mykt fyldige. Den smale midjen og de kraftige lårene får henne til å se ut som en leken antikk gudinne. Björn merker at han skjelver på hendene mens han tar av seg T-skjorta og den blomstrete, knelange badeshortsen. Han er yngre enn henne, kroppen hans er gutteaktig, nesten uten hårvekst, skuldrene hans er allerede solbrent. – Nå vil jeg se på deg, sier hun. Han rødmer og går fram til henne med et stort smil. – Får jeg ikke lov til det? Han rister på hodet og gjemmer ansiktet mot halsen og håret hennes. De begynner å kysse forsiktig, står bare tett inntil hverandre og kysser hverandre. Penelope kjenner den varme tungen hans i munnen sin og fylles av en pirrende lykkefølelse. Hun tvinger bort det store smilet fra leppene sine for å kunne fortsette kyssingen. De puster fortere. Hun kjenner at Björn begynner å få ereksjon, at hjertet hans slår fortere. De legger seg i gresset, ivrige, finner seg til rette mellom gresstustene. Han søker seg ned mot brystene hennes med munnen, de brune brystvortene, kysser magen og sprer lårene hennes. Han ser på henne og tenker at det er som om kroppene deres lyser av seg selv 22

i kveldsola. Alt er plutselig ekstremt intimt og følsomt. Hun er allerede våt og svulmende da han begynner å slikke henne, mykt og langsomt. Etter en liten stund må hun skyve unna hodet hans. Hun presser sammen lårene, smiler og rødmer under øynene. Hun hvisker at han skal komme til henne, trekker ham mot seg, styrer ham fram med hånden og lar ham gli inn i seg. Han puster tungt i øret hennes, og hun ser rett opp i den rosa himmelen. Etterpå står hun naken i det varme gresset, strekker seg, går noen skritt og kikker inn mot trærne. – Hva er det? spør Björn med hes stemme. Hun ser på ham, han sitter naken på bakken og smiler mot henne. – Du er solbrent på skuldrene. – Det blir jeg hver eneste sommer. Han kjenner forsiktig på den røde huden. – La oss gå tilbake – jeg er sulten, sier hun. – Jeg må bare ta en dukkert først. Hun tar på seg trusa og buksene igjen, får på seg skoene og blir stående med bikinitoppen i hånden. Hun lar blikket gli over den glatte brystkassen hans, armmusklene, tatoveringen på skulderen, den solbrente huden og det lyse, lekende blikket hans. – Neste gang får du ligge underst, sier hun smilende. – Neste gang, gjentar han muntert. Du er allerede hekta, jeg visste det. Hun ler og vinker avfeiende med hånden. Han legger seg smilende på ryggen og ser opp på himmelen. Hun hører ham plystre for seg selv mens hun går gjennom skogen mot den lille stranda like ved båten. Hun stopper opp og tar på seg bikinitoppen før hun fortsetter ned til båten. Idet Penelope går om bord, lurer hun på om Viola fortsatt ligger og sover i akterkabinen. Hun tenker at hun skal sette over en kjele med nypoteter og litt dill og så ta seg en dusj og skifte klær. Merkelig nok er det vått på akterdekket, som om det hadde kommet en regnskur. Viola må ha spylt det av en eller annen grunn. Det er en annerledes stemning i båten. 23

Penelope kan ikke si hva det kommer av, men hun får plutselig gåsehud og føler et ubehag igjen. Det blir nesten helt stille idet fuglene brått slutter å synge. Det eneste som høres, er en svak klukking av vannet mot skroget og en liten knaking fra trossa rundt treet. Penelope blir plutselig bevisst sine egne bevegelser. Hun går ned trappa til akterkabinen, ser at døra til gjestelugaren står åpen. Lyset er på, men Viola er ikke der. Penelope merker at hun skjelver på hånden da hun banker på døra til det lille toalettet. Hun åpner, kikker inn og går tilbake opp på dekk. Lenger inne i bukta ser hun at Björn er på vei ut i vannet. Hun vinker til ham, men han ser henne ikke. Penelope åpner glassdørene inn til salongen, går forbi den blå sittegruppen, teakbordet og styrepulten. – Viola? roper hun forsiktig. Hun går ned trappa og inn i pantryet, finner fram en kjele, men setter den fra seg på komfyren idet hjertet begynner å slå hardere i brystet hennes. Hun kikker inn i det store badet og fortsetter videre fram mot forpiggen der hun og Björn pleier å sove. Hun åpner døra, ser seg rundt i den halvmørke lugaren og tror først at hun ser seg selv i speilet. Viola sitter helt stille på kanten av køya, med den ene hånden hvilende på den rosa puta fra Frelsesarmeens brukthandel Myrorna. – Hva gjør du her inne? Penelope hører seg selv spørre søsteren hva hun gjør i soverommet, til tross for at hun allerede har skjønt at noe er galt. Viola er blek og fuktig i ansiktet, håret er vått og pistrete. Penelope går fram, tar søsterens ansikt i hendene sine, klynker svakt før hun skriker rett opp i ansiktet hennes: – Viola? Hva er det med deg? Men hun skjønner hva som er galt, søsteren puster ikke, huden er kjølig, det kommer ingen livstegn fra henne. Det trange rommet mørkner, lukker seg rundt Penelope. Gispende snubler hun bakover, river ned klær, dunker skulderen mot dørkarmen, snur seg rundt og løper opp trappa. Idet hun kommer ut på akterdekket, trekker hun pusten som om hun holdt på å bli kvalt. Hun hoster og ser seg rundt med 24

en iskald skrekk i kroppen. Hundre meter lenger bort ser hun en fremmed mann i svarte klær. Intuitivt skjønner Penelope sammenhengen. Hun vet at det er den samme mannen som satt i gummibåten under broa i Skurusund, han som snudde ryggen til henne da hun passerte. Hun forstår at det er den svartkledde mannen som har drept Viola, og at oppdraget hans ikke er ferdig. Mannen står på stranda og vinker til Björn som svømmer tjue meter fra land, han roper noe og vifter med hele armen. Björn hører ham og stopper opp, trår vannet og begynner å speide mot land. Sekundene står nesten stille. Penelope bykser inn i salongen, roter rundt i verktøyskuffen, finner en tollekniv og springer ut på akterdekket igjen. Hun ser at Björn trår vannet sakte, ringene i vannet rundt ham. Han ser på mannen og virker forundret. Mannen vinker ham til seg, vil at han skal komme opp av vannet. Björn smiler usikkert og begynner å svømme inn mot land. – Björn, skriker Penelope av full kraft. Svøm utover! Mannen på stranda snur seg mot henne og begynner å springe mot båten. Penelope kutter aktertrossa, sklir på det våte dekket, kommer seg opp igjen, snubler inn i salongen og fram til styrepulten og starter motorene. Uten å se seg rundt kjører hun inn ankerkjettingen samtidig som hun slår bakk. Björn må ha hørt henne, for han har vendt bort fra land og begynt å svømme mot båten. Penelope har fått opp ankeret og retter akterstevnen mot Björn samtidig som hun ser at den svartkledde mannen har skiftet retning og springer oppover skråningen mot den andre siden av holmen. Uten egentlig å tenke skjønner hun at mannen har lagt den svarte gummibåten i en vik på nordsiden. Hun vet at de ikke har noen som helst mulighet til å kjøre fra den. Penelope bakker den store båten opp mot Björn. Hun skriker til ham, nærmer seg, stopper siget med et kort skyv framover og setter motorene i fri. Hun styrter ut på akterdekket og rekker ham en båtshake. Det er kaldt i vannet. Han ser redd og utmattet ut. Hodet hans forsvinner under vann flere gan25

ger. Hun skader ham med beslaget på båtshaken, det kommer blod fra pannen hans. – Du må holde fast, roper hun. Den svarte gummibåten er allerede på vei rundt holmen. Hun hører tydelig den kraftige motorduren. Björn skjærer grimaser av smerte. Etter flere forsøk klarer han endelig å huke armen rundt båtshaken. Hun trekker ham inn mot badeplattformen. Han får tak i kanten. Hun mister båtshaken og ser den drive av sted. – Viola er død, skriker hun og hører fortvilelsen og panikken i sin egen stemme. Så fort Björn har kommet seg opp på plattformen og fått et godt grep i leideren, springer hun inn til styrepulten og gir full gass. Björn klatrer inn på akterdekket og hun hører ham skrike at hun skal legge kursen rett mot Ornäs huvud. Motorbrølet fra den lynraske gummibåten nærmer seg dem bakfra. Hun svinger hardt babord. – Han har drept Viola, klynker Penelope. – Se opp for skjærene, sier Björn som har begynt å hakke tenner. Gummibåten har kommet rundt Stora Kastskär og fått opp farten på det åpne, stille vannet. Det renner blod nedover ansiktet til Björn. De nærmer seg raskt den store øya. Björn snur seg, ser gummibåten omtrent tre hundre meter lenger ute. – Inn mot brygga! Hun dreier hardt babord, slår bakk, reverserer begge maskinene hardt og slår av motorene idet baugen støter mot brygga med et brak. Båten dreier og skraper babord side mot den gamle badetrappa ytterst på brygga. Hekkbølgen treffer båten og presser den mot brygga så badetrappa blir knust. De kommer seg over på brygga og springer mot land mens de hører båten fortsette å slå mot brygga så det knaker i stolpene. De fortsetter oppover svaberget mens motorbrølet fra gummibåten nærmer seg raskt. Penelope glir, tar seg for med en hånd og fortsetter klatringen oppover det bratte svaberget mot skog26

kanten. Motorduren fra gummibåten opphører brått nede ved brygga, og Penelope vet at forspranget deres er helt ubetydelig. Hun og Björn springer inn mellom trærne og videre inn i skogen samtidig som tankene raser rundt i hodet hennes og blikket søker desperat etter et skjulested.