Ronja røverdatter
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 1
10.10.2016 14.25
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 2
10.10.2016 14.25
ASTRID LINDGREN
Ronja røverdatter Oversatt av Jo Tenfjord Illustrert av Ilon Wikland
Etterord av Agnes Margrethe Bjorvand
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 3
10.10.2016 14.25
© CAPPELEN DAMM AS 2016 © Tekst: Astrid Lindgren 1981 / Saltkråkan AB © Illustrasjoner: Ilon Wikland 1981 ISBN 978-82-02-52634-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Denne boken ble første gang utgitt på norsk i 1981 av N.W. Damm & Søn AS. Originalens tittel: Ronja rövardotter First published in 1981 by Rabén & Sjögren, Sweden Oversatt av Jo Tenfjord Omslagsdesign: Elisabeth Bjone Sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i 12/18 pkt. ITC New Baskerville og trykt på 130 g Munken lynx
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
All foreign rights are handled by Saltkråkan AB, Lidingö, Sweden. For more information, please contact info@saltkrakan.se. For more information about Astrid Lindgren, see www.astridlindgren.com. www.cappelendamm.no
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 4
10.10.2016 14.25
1
D
en natten da Ronja ble født, rullet torden over fjellene, ja det var sånn en tordennatt at alle småtusser som holdt til i Mattisskogen forskremt krøp sammen i huler og hull. Bare de fæle, ville vettene likte tordenvær best av alle vær, de fløy med hyl og skrik rundt røverborgen på Mattisberget. Det forstyrret Lovis som lå der inne og skulle føde barn, og hun sa til Mattis: «Skrem vekk villvettene så her blir stille, for ellers hører jeg ikke hva jeg synger.» Det var nemlig slik at Lovis sang mens hun fødte barn. Det gikk lettere da, mente hun, og ungen ville nok bli muntrere av seg om den kom til verden med sang. Mattis tok armbrøsten sin og sendte et par piler ut gjennom skyteskåret. «Kom dere vekk, villvetter,» ropte han. «Jeg skal jo få barn nå i natt, skjønner dere det, plageånder!» «Hoho, han skal få barn nå i natt,» skrålte vettene, «et tordenværsbarn, lite og stygt, får vi tro, hoho!» Da skjøt Mattis en gang til, bent inn i flokken. Men de –5–
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 5
10.10.2016 14.25
bare hånlo av ham og fløy bort over tretoppene med høye hyl. Mens Lovis lå der og fødte og sang, og mens Mattis etter beste evne ordnet opp med villvettene, satt røverne hans ved peisbålet nede i den store steinsalen og åt og drakk og bråkte like mye som vettene. Noe måtte de jo ta seg til mens de ventet, og ventet gjorde de alle tolv på det som skulle skje der oppe i tårnrommet. For i hele deres røvertid var det aldri blitt født noe barn i Mattisborgen. Aller mest ventet Skalle-Per. «Kommer ikke den der røverungen snart,» sa han. «Jeg er gammel og skrøpelig og snart ferdig med røverlivet. Jeg skulle jammen gjerne se en ny røverhøvding før det blir slutt på meg.» Han hadde ikke før sagt det, så gikk døra opp, og inn stormet Mattis, rent fra vettet av glede. Med høye jubelhopp fór han salen rundt og skrek som en villmann. «Jeg har fått et barn! Hører dere, jeg har fått et barn.» «Hva slags ble det, da?» spurte Skalle-Per borte fra kroken. «En røverdatter, jubel og fryd,» skrek Mattis. «En røverdatter, her kommer hun!» Og over den høye terskelen kom Lovis med barnet på armen. Da ble det brått stille blant røverne. «Nå tror jeg dere fikk så ølet kom i vrangstrupen,» sa –6–
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 6
10.10.2016 14.25
Mattis. Han tok veslejenta fra Lovis og bar henne rundt blant røverne. «Her! Bare se! Det vakreste barn som noen gang er blitt født i en røverborg!» Datteren lå i armkroken hans og så opp på ham med våkne øyne. «Den ungen vet og skjønner litt av hvert, det er lett å se,» sa Mattis. «Hva skal hun hete?» spurte Skalle-Per. «Ronja,» sa Lovis. «Som jeg har bestemt for lenge siden.» «Men om det var blitt en gutt, da,» sa Skalle-Per. Lovis så på ham, rolig og strengt. «Har jeg bestemt at barnet mitt skal hete Ronja, blir det en Ronja!» Så snudde hun seg mot Mattis. «Vil du at jeg skal ta henne nå?» Men Mattis ville ikke gi datteren fra seg. Han sto der og så forundret på de klare øynene hennes, på den vesle munnen, de mørke hårtufsene, de små, hjelpeløse hendene, og han grøsset av kjærlighet. «Du barn, i de der små hendene holder du alt røverhjertet mitt,» sa han. «Jeg skjønner det ikke, men slik er det.» «Kan jeg få holde henne litt?» ba Skalle-Per, og Mattis la Ronja i armene på ham, som om hun hadde vært et gullegg. –7–
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 7
10.10.2016 14.25
«Her har du den nye røverhøvdingen som du har snakket om så lenge. Men mist henne ikke, hva du enn gjør, for da er din siste time kommet.» Men Skalle-Per smilte bare mot Ronja med tannløs munn. «Det er liksom ikke noen riktig tyngde i henne,» sa han forbauset og løftet henne opp og ned noen ganger.
–8–
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 8
10.10.2016 14.25
Da ble Mattis sint og rykket barnet til seg. «Hva hadde du ventet, din dumskalle? En stor og feit røverhøvding med kulemage og fippskjegg, hva?» Da skjønte alle røverne at dette barnet kunne de ikke komme og klage på, om de ville ha Mattis i godt humør. Og det var sannelig ikke bra å erte ham opp. Derfor satte de straks i gang med både ros og pris av den nyfødte. De
–9–
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 9
10.10.2016 14.25
tømte også mange beger øl til hennes ære, og med det gjorde de Mattis glad. Han satte seg i høysetet midt iblant dem og viste gang på gang fram sitt forunderlige barn. «Dette her kommer til å ergre livet av Borka,» sa Mattis. «Han kan bare sitte der i den elendige røverhulen sin og skjære tenner av misunnelse, ja, jammer og død, det blir en tennerskjæring så alle ville vetter og grådverger i Borkaskogen må holde seg for ørene, tro meg!» Skalle-Per nikket fornøyd og sa med et lite knis: «Jo, bevares, det kommer til å ergre livet av Borka. For nå lever Mattisætten videre, men Borkaætten, den går det rett utforbakke med!» «Ja,» sa Mattis, «rett utforbakke, sikkert som døden! For så vidt jeg vet har Borka aldri klart å få til noen unge, og ingen blir det vel heretter heller.» Da kom et tordenskrall som ingen hadde hørt maken til i Mattisskogen. Det var sånn at selv røverne ble bleke, og Skalle-Per datt omkull, skrøpelig som han var. Fra Ronja kom det uventet en ynkelig, liten gråt, og den rystet Mattis verre enn tordenskrallet. «Barnet mitt gråter,» ropte han. «Hva skal vi gjøre, hva skal vi gjøre?» Men Lovis sto rolig. Hun tok barnet fra ham og la det til brystet, og så ble det ikke mer gråt. «Det der smalt bra,» sa Skalle-Per da han hadde roet seg litt. «Jeg skal vedde på at lynet slo ned.» – 10 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 10
10.10.2016 14.25
Jo, jammen hadde lynet slått ned, og det med kraft også, det så de da morgenen kom. Den urgamle Mattisborgen på toppen av Mattisberget var revnet på midten. Fra øverste murtind og ned til dypeste kjellerhvelv var borgen nå delt i to med et stort juv imellom. «Ronja, ditt barneliv begynner storslagent,» sa Lovis der hun sto med barnet på armen ved den ødelagte muren og så på elendigheten. Mattis raste som et villdyr. At noe slikt skulle hende med hans fedres gamle borg! Men Mattis orket aldri rase lenge for noe, og han kunne alltid finne grunner til trøst. «Nåja, vi får ikke så mange irrganger og kjellerhuler og rot å holde greie på. Nå trenger kanskje ingen lenger å gå seg vill i Mattisborgen. Dere husker vel da Skalle-Per gikk seg bort og ikke kom til rette på fire dager!»
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 11
10.10.2016 14.25
Det der ville Skalle-Per ikke så gjerne bli minnet om. Akkurat som han kunne noe for at det gikk så ille! Han hadde jo bare prøvd å få greie på hvor stor og mektig Mattisborgen egentlig var og hadde da funnet ut at den var stor nok til å gå seg vill i. Stakkars, han var så godt som halvdød før han endelig kom seg tilbake til den store steinsalen. Røverne hadde heldigvis skrålt og bråkt så han hørte det langt av lei, ellers hadde han aldri funnet fram. «Hele borgen har vi jo aldri brukt likevel,» sa Mattis. «Og vi kan jo fortsatt bo i salene og kammersene og tårnrommene våre, der vi alltid har bodd. Det eneste som ergrer meg, er at vi har mistet dass-kammeret. Ja, jammer og død, nå ligger det på den andre siden av juvet, og stakkars den som ikke kan holde seg til vi får satt i stand et nytt.» Men det var snart gjort, og livet i Mattisborgen gikk videre, akkurat som før. Bare med den forskjell at nå var et barn her. Et lite barn som litt etter litt fikk både Mattis og røverne hans til å bli mer eller mindre skrullete, syntes Lovis. Nå skadet det jo ikke om de ble litt mykere med nevene og litt varligere i det hele, men det fikk være måte med alt. Og sannelig var det underlig å se tolv røvere og en røverhøvding sitte der som sauer og se på og juble som om det reneste under var skjedd, bare fordi en liten unge akkurat hadde lært å krabbe steinsalen rundt. Riktignok fór Ronja svært fort av gårde, for hun hadde et – 12 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 12
10.10.2016 14.25
knep med å sparke fra med venstrebeinet, og det syntes røverne var rent enestående. Men likevel lærer de fleste barn å krabbe, sa Lovis. Uten høye jubelrop og uten at far deres for den saks skyld trengte å glemme alt annet og rent ut forsømme arbeidet sitt. «Er det meningen at Borka skal overta all røving her i Mattisskogen også?» spurte hun barskt når røverne med Mattis i spissen kom stormende hjem altfor tidlig, bare fordi de måtte se på Ronja spise velling før Lovis la henne ned i hengevogga for natten. Men Mattis hørte ikke på slikt snakk. «Ronja, min vesle due,» ropte han når Ronja ved hjelp av venstrebeinet kom farende mot ham tvers over gulvet med det samme han var innenfor døra. Og så satt han der med den vesle duen sin på fanget og matet henne med velling mens de tolv røverne hans sto og så på. Vellingbollen sto på peishylla et stykke borte, og Mattis var litt klosset med de store røvernevene, han sølte mye velling på golvet, og dessuten hendte det at Ronja dyttet til skjeen, så vellingen fór opp i øyenbrynene på Mattis. Første gang det hendte lo røverne så høyt at Ronja ble redd og begynte å gråte, men hun skjønte snart at hun hadde funnet på noe morsomt og gjorde det gjerne om igjen, og det gledet nok røverne mer enn det moret Mattis. Men ellers syntes Mattis at alt Ronja foretok seg var makeløst, og selv var hun uten like på jorden. – 13 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 13
10.10.2016 14.25
Til og med Lovis måtte le når hun så Mattis sitte der med ungen sin på fanget og velling i øyenbrynene. «Kjære deg, Mattis, hvem skulle tro at du er den mektigste røverhøvdingen i alle berg og skoger! Om Borka fikk se deg nå, ville han le så han tisset på seg.» «Det skulle jeg nok fort venne ham av med,» sa Mattis rolig. Borka, det var erkefienden. Slik som faren og farfaren til Borka hadde vært erkefienden til faren og farfaren til Mattis. Ja, langt lenger enn noen kunne huske, hadde Borkaætten og Mattisætten vært i tottene på hverandre. Røvere hadde de vært til alle tider og en skrekk for hederlige folk som måtte fram med hester og vogner og varer i de dype skogene der røverne holdt til. «Gud hjelpe den som skal gjennom Røverpasset,» pleide folk å si, og da mente de det trange bergskaret mellom Borkaskogen og Mattisskogen. Der lå alltid røvere på lur, og om det var Borkarøvere eller Mattisrøvere kunne være det samme, det gjorde ingen forskjell for den som ble røvet. Men for Mattis og Borka var forskjellen stor. De sloss for livet om byttet og røvet også friskt fra hverandre når det ikke kom vognlass nok gjennom Røverpasset. Ronja visste ikke noe om alt det der, hun var for liten. Hun skjønte ikke at faren hennes var en røverhøvding som alle fryktet. For henne var han bare den skjeggete, – 14 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 14
10.10.2016 14.25
snille Mattis som lo og sang og ropte og ga henne velling, ham likte hun godt. Men hun vokste for hver dag og begynte så smått å utforske verden rundt seg. Lenge trodde hun at den store steinsalen var hele verden. Og der trivdes hun, der satt hun så trygg under det veldige langbordet og lekte med kongler og stein som Mattis hadde med hjem til henne. Og steinsalen var sannelig ikke noe dårlig sted for et barn. Mye moro kunne hun ha der, og mye kunne hun lære der. Ronja likte seg når røverne sang ved peisvarmen om kveldene. Hun satt stille under bordet og hørte på, til hun kunne alle røvervisene. Så stemte hun i med klar, klar stemme, og Mattis forundret seg over det makeløse barnet som sang så vakkert. Å danse lærte hun også. For når røverne riktig var i farten, danset de og jumpet som tullinger rundt i salen, og Ronja så snart hvordan det skulle være. Hun danset og hoppet og fikk til røverbyks hun og, til stor glede for Mattis. Og når røverne etterpå samlet seg ved langbordet for å svale seg med et beger øl, skrøt han av datteren: «Hun er vakker som en liten hulder, det ser dere vel! Like slank, like mørk i øynene, like svart i håret. Dere har aldri sett maken til vakker unge, det ser dere vel!» Og røverne nikket og så det. Men Ronja satt stille under bordet med konglene og steinene sine, og hun så på føttene til røverne i raggete skinnstøvler, og så lekte – 15 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 15
10.10.2016 14.25
hun at de var noen ustyrlige geiter hun hadde. For geiter hadde hun sett i geitefjøset når Lovis skulle melke og tok henne med. Men stort mer hadde ikke Ronja sett i sitt lille liv. Hun visste ingen ting om alt som var utenfor Mattisborgen. Og en vakker dag skjønte Mattis at så lite han enn likte det, var det på tide hun fikk se mer. «Lovis,» sa han til kona. «Barnet vårt må lære å greie seg i Mattisskogen. Slipp henne løs!» «Jaså, har du endelig skjønt det,» sa Lovis. «Det skulle ha skjedd for lenge siden om jeg hadde fått rå.» Dermed fikk Ronja lov til å streife rundt som hun ville. Men først lot Mattis henne få vite et og annet. «Pass deg for villvetter og grådverger og Borkarøvere,» sa han. «Men hvordan kan jeg vite hvem som er villvetter og grådverger og Borkarøvere?» spurte Ronja. «Det merker du,» sa Mattis. «Ja, da så,» sa Ronja. «Og så må du passe deg for å gå deg vill i skogen,» sa Mattis. «Hva skal jeg gjøre om jeg går meg vill i skogen?» spurte Ronja. «Lete deg fram til den rette stien,» sa Mattis. «Ja, da så,» sa Ronja. «Og så passer du deg for å falle i elva,» sa Mattis. – 16 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 16
10.10.2016 14.25
«Hva skal jeg gjøre om jeg faller i elva?» spurte Ronja. «Svømme.» «Ja, da så,» sa Ronja. «Og så passer du deg for å ramle i Helvetesgapet,» sa Mattis. Han mente det juvet som delte Mattisborgen i to. «Hva skal jeg gjøre om jeg ramler i Helvetesgapet?» spurte Ronja. – 17 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 17
10.10.2016 14.25
«Da kan du ikke gjøre mer,» sa Mattis, og så satte han i et hyl som om alt vondt hadde satt seg fast i brystet på ham. «Ja, da så,» sa Ronja etter at Mattis hadde hylt fra seg. «Da skal jeg ikke ramle i Helvetesgapet, da. Er det noe mer?» «Ja, så sannelig,» sa Mattis. «Men det merker du litt etter hvert. Gå nå!»
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 18
10.10.2016 14.25
2
O
g så gikk Ronja. Hun skjønte snart at hun hadde vært dum som kunne tro at den store steinsalen var hele verden. Ikke det veldige Mattisberget var hele verden engang, nei, verden var større enn som så. Den var slik at hun mistet pusten. Hun hadde nok hørt Mattis og Lovis snakke om det som lå utenfor Mattisborgen, elva hadde de snakket om. Men ikke før hun nå så den med ville stryk som kom dundrende fram dypt nede under Mattisberget, skjønte hun hva elver var. Skogen hadde de snakket om. Men ikke før hun nå så den mørk og underlig med alle sine susende trær, skjønte hun hva skoger var, og hun lo stille, bare fordi skoger og elver var til. Hun kunne nesten ikke tro det, tenk at store trær og store vannfall var til og levde, da måtte hun vel le! Hun fulgte stien rett inn i ville skogen og kom til tjernet. Lenger fikk hun ikke gå, hadde Mattis sagt. Og tjernet lå der svart mellom mørke graner, bare vannliljene som fløt på vannet lyste hvite. Ronja visste ikke at det var – 19 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 19
10.10.2016 14.25
vannliljer, men hun så lenge på dem og lo stille fordi vannliljer var til. Ved tjernet holdt hun seg hele dagen, og der gjorde hun mye som hun aldri hadde prøvd før. Hun kastet grankongler i vannet og lo da hun merket at hun kunne få dem til å gynge av sted bare hun plasket med beina. Noe morsommere hadde hun aldri vært med på. Beina kjentes så fri og glade når de fikk plaske og enda gladere når de fikk klatre. Rundt tjernet lå det store mosegrodde kampesteiner til å klatre på og graner og furuer til å klyve i. Ronja klatret og kløv helt til sola begynte å dale bak skogsåsene. Da spiste hun brødet og drakk melken som hun hadde med seg i skinnskreppa. Så la hun seg ned på mosen for å hvile en stund, og høyt over henne suste trærne. Hun lå der og så på dem og lo stille fordi de var til, så sovnet hun.
– 20 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 20
10.10.2016 14.25
– 21 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 21
10.10.2016 14.25
Da hun våknet, var det mørke kvelden, og hun så stjerner glitre over grantoppene. Da skjønte hun at verden var enda mer enn hun hadde trodd. Og det gjorde henne trist at stjerner var til, og at hun ikke kunne nå dem hvor langt hun enn strakte seg etter dem. Nå hadde hun vært lenger i skogen enn hun hadde lov til. Nå måtte hun hjem, ellers ville Mattis gå fra vettet, det skjønte hun. Stjernene speilte seg i tjernet, alt annet var svarteste mørke. Men mørke var hun vant til. Det skremte henne ikke. Det var så mørkt i Mattisborgen om vinternettene når bålet hadde brent ned, mørkere enn i alle skoger, nei, mørket var hun ikke redd for. Akkurat da hun skulle til å gå, husket hun på skinnskreppa. Den lå igjen på steinen der hun hadde sittet og spist, og hun klatret opp for å hente den i mørket. Hun fikk det for seg at hun kom nærmere stjernene her oppe på den høye steinen, så hun strakte hendene opp og prøvde om hun kunne plukke ned noen og ta dem med seg i skinnskreppa. Men det gikk ikke, så hun tok skreppa og skulle til å klatre ned. Da så hun noe som skremte henne. Overalt mellom trærne glimtet det i øyne, ja, det var kommet en ring av øyne rundt steinen, og de holdt vakt over henne uten at hun hadde merket det. Aldri før hadde hun sett øyne som kunne lyse i mørket, og hun likte det ikke. – 22 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 22
10.10.2016 14.25
«Hva vil dere?» ropte hun. Men hun fikk ikke noe svar. I stedet kom øynene nærmere. Sakte, et lite stykke av gangen, kom de nærmere og nærmere, og hun hørte stemmer som mumlet, underlige, gamle, grå stemmer som mumlet og messet i ett sett: «Grådverger alle, menneske her, menneske her i Grådvergeskogen, grådverger alle, bit og slå til, grådverger alle, bit og slå til!» Og med ett hadde hun dem like nedenfor steinen, selsomme grå vesener som ville henne vondt. Hun så dem ikke, men hun kjente så hun grøsset av det at der var de. Og nå skjønte hun hvor farlige de var, grådvergene som hun skulle passe seg for, det hadde Mattis sagt. Men det var for sent nå.
– 23 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 23
10.10.2016 14.25