Sonja Wigert

Iselin Theien

Sonja Wigert Et dobbeltliv

© CAPPELEN DAMM AS 2010 Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Institusjonen Fritt Ord og Norges hjemmefrontmuseum til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-65215-9 1. utgave, 1. opplag 2019 Utgitt første gang i innbundet utgave i 2010 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Bembo og trykt på 60 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Julie

Innhold

Prolog 9 1 En beskyttet oppvekst 13 2 Filmstjerne over natten 30 3 Over Kjølen 49 4 I etterretningens søkelys 70 5 En agent ved navn Bill 94 6 Høk over høk 111 7 Vinden snur 131 8 Mitt folk er ikke ditt 147 9 Kameliadamen 164 10 Primadonnaens sorti 183 Epilog 201 Noter 205 Filmografi 237 Personregister 239 Verkregister 245

Prolog

I landsbyen Alfaz del Pi på Spanias hvite kyst ligger en underlig, liten kirkegård for feriegjestene som aldri dro hjem. De døde ligger begravet i murer med fire i høyden, og på gravplakettene står det norske, nederlandske, tyske og engelske navn. Nest nederst i en av murene er det en grå granittsten som bærer navnet Sonja Wigert von Holstein-Rathlou i falmet, hvit skrift. Her hviler hun altså, skuespillerinnen som ble regnet som en av førtitallets suverent største stjerner i skandinavisk film. Under krigen spilte hun en enda mer krevende rolle som dobbeltagent for den svenske etterretningen, og hun spilte den med en innlevelse som gjorde at mange trodde hun var nazisympatisør. Sonja Wigert brente sitt lys i begge ender, og altfor raskt var det bare stumpene igjen. De siste ti årene av sitt liv tilbragte hun bak lave murer i den spirende norske kolonien i Alfaz. Nøyaktig førti år etter den tyske invasjonen av Norge, den 9. april 1980, segnet hun ensom om ved sengen i sin tilbaketrukne villa i rikmannsenklaven Entre Naranja y Flores. Tre dager senere var hun død, sekstiseks år gammel.

Til begravelsen reiste de to brødrene hennes ned fra Norge. Det var skuespilleren Knut Wigert, som hadde forbigått sin søster i berømmelse etter krigen, og juristen Erik Wigert. I løpet av en lang søndag ryddet de opp i Sonjas saker, og eldstebror Knut var rask med å kaste alle papirer og brev i peisen. Kanskje mente han søsteren var best tjent ved å få beholde sine hemmeligheter i fred. Men lillebror 9

Erik fikk reddet unna fotoalbumene, og han har senere engasjert seg sterkt for å få Sonjas historie frem i lyset i alle sine nyanser.

Noen måneder etter begravelsen fant Knut en plastpose fra en svensk Shellstasjon lent opp mot inngangsdøren sin hjemme i Oslo. Oppi lå det utklippsbøker som Sonja hadde laget fra de årene hun var på topp. Det var avisutklipp og bilder med enkelte kommentarer i hennes runde, forseggjorte håndskrift. Knut ga bøkene videre til Erik, som har passet godt på dem etter at broren døde i 2006. Hvem som hadde satt posen på Knuts trapp den dagen i 1980, vet han ikke. Men utklippsbøkene er med på å fylle ut puslespillet omkring søsterens liv.

Erik og hans kone Eva har vært usedvanlig åpne og tillitsfulle med meg gjennom hele prosessen med denne biografien. De har latt meg låne alt av fotoalbum og de brev og dagbøker som fortsatt eksisterer, og med skarp og levende hukommelse har de fortalt om familiens rike liv og Sonjas høyst spesielle personlige historie. Gjennom mer enn tre år har de holdt døren åpen for meg til sin luftige leilighet på Skøyen i Oslo, servert grønn te og fortalt meg spennende, tragiske og til tider nokså vittige historier og betraktninger fra familiens liv. Eva jobbet i sine unge år som journalist i Dagbladet, og har et eget blikk for det menneskelige. Hun har gjort Sonjas stemme i telefonen og hennes vesen levende for meg gjennom beskrivende detaljer som svigerinnens duft; hele rommet ble fylt av den eksotiske parfymen Shalimar når Sonja kom inn, og når hun ringte var det som om man bare fløt avgårde i den andre enden. Erik kjenner naturligvis som ingen andre sin families historie og dynamikk mellom mange og sterke personligheter. Han er dessuten i besittelse av en ustoppelig nysgjerrighet, og har stadig kommet med forslag til personer jeg kan kontakte for å få vite mer om enkelte episoder i søsterens liv. Han har også skildret familiens liv i et foreløpig upublisert manuskript som jeg har hatt stort utbytte av å lese.

For få år siden åpnet det seg et nytt sett av kilder som gjør det mulig å følge Sonjas liv under krigen i nesten påtrengende intim detalj. Det var historieprofessor Tore Pryser som generøst tipset meg om at Sonja hadde en innholdsrik mappe i det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv. For å avgjøre hvilken side den celebre skuespillerinnen egentlig sto på; tysk, alliert, eller nøytral, ble hun fotfulgt og telefonavlyttet av 10

den svenske etterretningstjenesten, og det gir et høyst levende bilde av hvordan hun levde fra dag til dag i det nøytrale Stockholm mens krigen raste i resten av Europa.

I likhet med mange andre skuespillere, var Sonja en særegen blanding av utadvendt og innadvendt. I perioder badet hun i beundring både på og av scenen, mens hun i andre var intenst privat. Som etternavnet på gravstenen vitner om, var hun engang gift med den danske adelsmannen Niels von Holstein-Rathlou. Det var hennes andre av to relativt kortlivede ekteskap, og foruten dem var hennes liv berørt av en rekke bemerkelsesverdige menn. Hun dyrket også intense vennskapsforhold til kvinner, og til deres barn. Flere av hennes samtidige er døde nå, og noen er så svekket av alderen at de ikke lenger er i stand til å fortelle sine historier. Men noen er heldigvis igjen og har på ulike vis hjulpet meg å sette sammen Sonjas historie. Navnene deres vil fremgå av teksten og av notene bakerst i boken, men jeg vil trekke frem Sonjas eldste gjenlevende venninne Vibeke Falk, som sammen med sin datter Jannike har vært til god hjelp underveis.

Helt mot slutten av arbeidet fikk jeg også kontakt med Niels von Holstein-Rathlous nevø Finn Herrik, som ga meg viktige bidrag til å forstå en periode av Sonjas liv som frem til da hadde ligget halvt i mørke for meg.

Jeg har også funnet mye hjelp blant kollegaer og ulike faginstanser i Norge, Sverige, Ungarn og USA. Navn og kilder vil også her fremgå i noteapparatet bakerst i boken, men jeg vil gjerne takke Filmbiblioteket, Nasjonalbiblioteket og Hjemmefrontmuseet i Oslo, Filminstitutet og Forsvarets Högkvarter i Stockholm, samt riksarkivene i Norge, Sverige og USA for upåklagelig service. Av privatpersoner har Henning Sebastian Jahre vært en god samtalepartner om førtitallsfilmen, Øystein Baardsgaard har tålmodig bistått med å oversette tyske brev i kansellistil til forståelig norsk, og Berit Reisel har hjulpet meg med å forstå noen av de svarteste krigsavsnittene. Hjemme er jeg så heldig å ha min samboer Lars som deler interessen for krigen, og som ikke har hatt noe imot å legge feriene våre i Sonjas fotspor. Vår lille datter Julie har vært med hele veien, og tror nok at Sonja er en dame i vår aller nærmeste familie. Men det er hun altså ikke.

Prosjektet har vært støttet økonomisk av Fritt Ord, Norsk faglit11

terær forfatterforening og Hjemmefrontmuseet, og uten denne støtten ville det ikke vært mulig for meg å skrive boken. Jeg vil derfor få takke disse tre institusjonene for tilliten de har vist meg. Jeg er også takknemlig for den gode oppfølgingen jeg har fått fra forlagets side, og fra min kloke redaktør Marius Wulfsberg spesielt.

Jar, juni 2010 Iselin Theien

Kapittel 1

En beskyttet oppvekst

Arven Natten til den 11. november 1913 la vinterens første snø seg på Notodden, og ga den nye Telemarksbyen et tynt slør av renhet før hestetransportene trampet opp igjen de sølete gatene og alt søppelet som lå og fløt like under den hvite overflaten.1 Helt siden Norsk Hydro hadde startet sin kraftindustri i 1905 hadde det vært den rene gullgraverstemningen i tettstedet som lå ved utløpet av Tinnelven. Butikker, kneiper, banker, hoteller, og hele to kinoer ble reist i hurtig tempo for å tjene penger på arbeiderne som flokket til stedet. På ti år var Notoddens befolkning femdoblet, fra tusen innbyggere i 1900 til fem tusen i 1910, og det fantes knapt husvære til dem alle i byen som ganske uten plan og retning vokste opp fra gjørmehavet.2 For industriherrene fortonet Notodden seg naturligvis annerledes.

De bygget seg hus på høyden Villamoen og langs Kanalveien i sivilisert avstand fra fabrikkenes støv og larm.3 Her fikk det tynne snølaget kanskje ligge lenge nok til at den seksogtyve år gamle Carmen Franciska Kirsebom Hansen så det når hun trakk fra gardinene denne novemberdagen i 1913 og kjente at hennes første barn var på vei.

Som konen til driftsassistent Sigvald Hansen på Tinfos papirfabrikk hadde Carmen bodd på Notodden i snart fire år nå, og hun hadde gjort i stand et vakkert hjem til det etterlengtede barnet.

I likhet med de fleste andre av sine medsøstre i dette året da kvinner fikk stemmerett i Norge, fødte også Carmen sitt barn hjemme.4 På 13

foreldrenes luftige soverom kom lille Sonja til verden, og ble lagt til å sove i en silkekurv ved siden av sin mor. Bare tolv dager gammel ble hun fotografert for første gang. Bildet viser en velskapt liten baby med bekmørkt hår som hviler på armen til en barnepleierske. I bakgrunnen kan man skimte moren, der hun ligger i sengen med hodet støttet opp av store, myke puter. Bak kameraet var det nok Sigvald som sto. Han var en ivrig amatørfotograf, og fylte albumene med vitnesbyrd om at det var en privilegert familie Sonja var født inn i.

Sigvalds far, H.C. Hansen, var blant grunnleggerne av trelastindustrien i Skien, og hadde ved inngangen til det tyvende århundret utvidet sitt forretningsimperium med eierandeler i Tinfos papirfabrikk på Notodden. Året etter at Sonja var født feiret farfaren sin 70årsdag, og mottok hylningstelegrammer fra Kongen og fra sin gamle venn, statsminister Gunnar Knudsen. På Notodden benyttet Hydrodirektør Sam Eyde anledningen til å hylle trelastpioneren fra Skien som et «lysende Exempel for vor unge Slekt» i kraft av sin sterke arbeidsmoral og sitt standhaftige fedrelandssinn.5 Den private produksjonen i familien Hansen var nesten like imponerende som den økonomiske, for H.C. og konen Frederikke fikk hele seksten barn sammen. Som gode kristne hadde H.C. og Rikka, som Frederikke ble kalt av sine nærmeste, en forkjærlighet for bibelske navn: Hans Abraham, Trygve Ezekiel, Samuel, Paulus, Johannes og Thomas. Andre av sønnene arvet lange navn: Frederik Arnold Peder, Frederik Carl, og en Johan Arndt. Helt til slutt i rekken av de ti sønnene kom Sonjas far som bare ble hetende Sigvald, født i 1881.

Deretter kom det seks døtre: Esther, Ruth, Rachel, Sara, Judith – og Fanny. Det siste unntaket fra rekken av de bibelske kvinnenavnene skyldtes at Rikka og H.C. holdt kammerherrinnen Fanny Treschow på Fritzøehus svært høyt. I elleve år hadde H.C. vært bestyrer for Treschows tresliperi i Larvik før han startet sine egne bedrifter i Skien og på Notodden, og han hadde lært mye av sin første arbeidsgiver. Med stor beundring hadde H.C. merket seg hvordan familien Treschow holdt middagsselskaper og innredet eiendommen sin, og han deltok med glede i selskapeligheter der det ble servert både champagne og madeira av ypperste kvalitet.6 H.C. kom selv fra en strengt pietistisk bakgrunn. Han var oppvokst 14

i et Haugianerhjem, med en far og mor som vektla livets alvor. Som voksen ble H.C. en sjarmerende mann, ja, slik familien husker ham hadde «hans Charme en likefrem magnetisk kraft» på omgivelsene.7 Men han holdt godt fast ved foreldrenes respekt for religionen, og i Rikka fikk han en kone som delte hans kristne inderlighet. Sammen hadde de bygget opp et solid hjem i den staselige hvite trevillaen Brekkeby i Skien. Her fantes det rom nok til alle barna, og nedenunder var det store stuer til å holde selskaper i. Rundt huset anla Rikka en praktfull hage, og H.C. bygget selv en lekestue omkranset av lysegule slyngroser og med et ordentlig kjøkken inni til de seks døtrene.

Sønnene var forventet å delta i farens forretningsdrift, som strakte seg over hele Telemark. Sigvald startet altså sitt løp som driftsassistent på Tinfos papirfabrikk, men det var ikke dette han var utdannet til.

Etter farens ønske hadde yngstesønnen gått krigsskolen, og i 1907 var han uteksaminert som premierløytnant. Året etter dro han i sin renskårne sorte uniform inn til Kristiania, der han var blitt invitert på slottsball til Norges nye konge, Haakon VII. Dit skulle også Carmen, som var pleiedatter i huset til onkelen Johan Gottfried Conradi, Frimurerlosjens nye stormester etter svenskekongen Oscar II. Carmens egne foreldre hadde begge dødd i ung alder. Alfred Kirsebom var i 1894 blitt rammet av fatal influensa på sin post som svensk-norsk visekonsul i Bilbao. Han var opprinnelig norsk, mens Carmens mor var svensk. Lydia Wigert var utdannet operasangerinne, men hadde gitt opp sin kunstneriske karriere for å følge med mannen til Spania. Der hadde de fått tre barn med Carmen i midten, født i 1887. Da konsulen døde, hadde ikke Lydia råd til å holde barna. Hun sendte dem derfor til hver sin pleiefamilie, slik skikken var blant overklassen i en slik situasjon, og døde selv ti år etter sin mann i 1904.8 Carmen havnet altså hos onkelen i Kristiania, som bragte henne inn i kretsene rundt det kongelige slott.

Den enogtyve år gamle Carmen på slottsball i 1908 kunne trenge en ektemann til å forsørge seg i fremtiden. Hun var ettertraktet blant hovedstadens unge menn i den grad at hun ble omtalt som backfishenes dronning, men uten en foreldrearv å støtte seg på var hennes økonomiske posisjon usikker. Den seks år eldre Sigvald representerte tryggheten selv, med sin solide familie i ryggen. De var en god match 15

for hverandre, og i 1909 forlovet de seg med H.C. Hansens velsignelse. Anstendige tre år senere giftet de seg, og nøyaktig et år etter bryllupet var det at Sonja ble født på Notodden.

Den vesle trelastarvingen var oppkalt etter Carmens tre år yngre søster, som holdt henne med selskap i tiden rundt fødselen. Carmen var den eneste av de tre barna til konsul Kirsebom som hadde fått et navn til minne om de første barneårene i Spania, mens de andre bar de tradisjonelle norsk-svenske navnene Sonja og Gustaf. I tråd med alminnelig navneskikk hadde ingen av dem fått med seg Wigertnavnet etter sin mor, og Carmen og Sigvalds lille Sonja ble naturligvis døpt Hansen. Det var først som voksen at Sonja byttet etternavn til Wigert, etter at hun hadde bestemt seg for å følge i mormor Lydias spor ut på scenekanten.

Det lette liv i Skien Sigvald gjorde det godt i farens fabrikker på Notodden, og da Sonja fylte to år ble han hentet hjem til styret av familiens flaggskip – Solskinna sagbruk i Skien. I Brekkeby regjerte H.C. nå alene, etter at Rikka hadde gått bort noen år tidligere. Sigvald og Carmen kjøpte seg et hus på Falkum like utenfor byen, og i 1916 fikk de den første sønnen, Knut. Syv år senere fikk de en sønn til, Erik, som av sine eldre søsken bare ble kalt for Lille.

Det var gode tider for familien Hansen i Sonjas tidlige barndomsår.

Skien var blitt til en «munter, opplagt og selskapelig by» da familien flyttet dit i 1916, og internasjonale impulser kom inn sjøveien.9 Familien Hansen tilhørte borgerskapets indre kjerne i det som var en skarpt klassedelt by. Sigvald steg i gradene både i forretningslivet og i det militære, der han ble utnevnt til kaptein i 1918 før han tok skrittet over til ulønnet major i 1931. Sammen med Carmen ble han regelmessig invitert til selskaper hos Løvenskiold på Fossum, som skilte klinten fra hveten når det gjaldt hvem som var verd å omgås i Skien.

Over dannede middagskonversasjoner bandt byens overklasse uslitelige allianser, og arrangerte i det stille alt fra forretninger til passende ekteskap for sine barn. En rekke foreninger var også med på å binde 16

borgerskapet sammen, og Sigvald var formann for Rotary, ordførende mester for Frimurerlosjen, stifter av Øst-Telemarks forsvarslag og en engasjert deltaker i det som bare ble kalt Klubben og var en eksklusiv herreforening som møttes i samlingslokalet Festiviteten over enkle spill. Carmens hjertebarn var kvinnekoret Sing-Sing; det holdt sine sangøvelser rundt pianoet som hadde en sentral plass i Sonjas barndomshjem.

Når storfamilien skulle samles, var det farfarens hjem på Brekkeby som var det naturlige møtepunktet. Av de nærmere femti barnebarna som H.C. etter hvert samlet rundt seg, ble bare Sonja nevnt med navn i jubileumsboken som i 1944 ble laget til minne om hundreårsdagen for farfarens fødsel. Hun dukker opp i en liten episode fra Brekkeby som nok var ment å illustrere hvilken respekt det sto av patriarken i familien Hansen. Som treåring hadde Sonja slått seg vrang i kjøkkenet, og skreket ut «Nei, jeg vil ikke» så bestefaren hadde hørt det, hvorpå han kom marsjerende inn med pipen i hånden og meddelte Sonja at der i huset var det bare én som sa nei, og det var ham.10 I en historie der Sonja er hovedpersonen, kan denne anekdoten like gjerne brukes til å si oss noe om henne. For slike utbrudd, selv om de kom fra en treåring, må ha vært relativt sjeldne i H.C.s Brekkeby ettersom episoden ble gitt en egen plass i familieberetningen.

Sonja antydet senere i livet at hun hadde et bilde av seg selv som et vanskelig barn. Om opptrinnet i farfarens kjøkken fortalte hun at hun i ettertid ble mye snillere « – iallfall i Brekkeby».11 I sin til tider svært åpenhjertige selvbiografi valgte også Knut i voksen alder å trekke frem storesøsterens «tyranniske tendenser» når han skulle beskrive barndommen: «Sonja var temperamentsfull og gjorde stort sett som hun ville.»12 Da Sonja var blitt tolv år i 1925, døde hennes mektige farfar. Lokalavisen Fremskridt skrev at det knapt fantes et barn i Skien som ikke visste hvem H.C. Hansen var, denne «staute høvdingskikkelsen» som hadde bragt så store fremskritt til byen. I begravelsen berettet presten om en patriark som stammet fra et hjem der sunt kristent liv hersket i tospann med sansen for en nyttig og fremgangsrik jordisk tilværelse; og det var denne arven H.C. hadde ønsket å bringe videre til sine barn.13 17