ÅRETS NYE, NORSKE SKJØNNLITTERÆRE FORFATTERE FRA CAPPELEN DAMM 2022
ÄN T L I G E N! Åh, søte uskyld – gresset er alltid grønnere på den andre siden, og i perleporten sitter redaktøren og siler strengt, men urettferdig. I livet fins det noen få hendelser som markerer et ugjenkallelig skille, som skaper et før og etter. Det første kysset, å bli myndig: stemme og kjøpe øl, å ta førkortet, å inngå et partnerskap, gifte seg, etablere en familie er noen sånne begivenheter. Andre kan være mer formelle overgangsriter knyttet til yrkes- og embetsutdannelse, som er med på å gi den det gjelder en ny identitet, en identitet som former verdens blikk på dem og deres egen selvforståelse. Snekker, lege, rørlegger, advokat, sykepleier, gartner, psykolog. Så er det de frie yrker, der utdannelsen ikke har noen direkte betydning, der det man skaper og kritikken av det utgjør basisen for det hele. Her hører forfatteren hjemme. Alle kan kalle seg forfatter, men dersom du ikke har gitt ut minst én bok, så pynter du deg bare med lånte fjær. Ikke sånn lenger for Cappelen Damms knippe med debutanter av året – nei, de er nå forfattere! Jupp, dere er forfattere. Debutanter, ja, men først og fremst forfattere. Gratulerer og velkommen – og til dere andre: Ta godt imot dem! Vi er veldig glade og stolte på forlaget over å ha blitt valgt. Som de sier: I think this is the beginning of a beautiful friendship. Hilsen alle oss i redaksjonen
04 SOPHIA SAENGER Ingenting her tilhører meg 08 EBBA EIRING Ego 12
EIRA SØYSETH Farget flekket nål
16
ROBIN VAN DE WALLE Han, solo
20 INGRID BRÆKKEN MELVE Avstøtning 24 – FORTSETT Å SKRIVE! av Amalie Kasin Lerstang 26 DEBUTANTENQUÊTE
30 SIGNALER
FOTO: © ANNA-JULIA GRANBERG / BLUNDERBUSS
SOPH IA SAE N G E R
ET GRENSEOVERSKRIDENDE LÆRER-ELEV-FORHOLD Debutromanen Ingenting her tilhører meg utforsker gråsoneforholdet mellom skoleeleven Thea og læreren hennes.
S
ophia Saenger har egentlig alltid skrevet. Da hun var ti, skrev hun en liten roman i en skolebok (den handlet om hester). Men først som nybakt mor i permisjon skjønte hun at det var noe hun hadde skikkelig lyst til å få til. Hun begynte å skrive små historier. – Jeg sendte inn en halvferdig samling til et annet forlag og fikk blankt avslag. Da ble jeg litt skremt, sier hun og ler. Da idéen til det som skulle bli debutboka begynte å spinne i hodet hennes, skrev hun et fullstendig førsteutkast før hun sendte fra seg manuset. Men Ingenting her tilhører meg var langt fra ferdig, skulle det vise seg.
Tilbake til skolebenken – Det begynte med karakteren Kathinka. Jeg var veldig interessert i personen hun var: en voksen person som sliter med å knytte emosjonelle bånd til andre voksne, forteller Saenger. Hun har valgt Fuglen som møtested, kaféen som gjerne er full av videregående-elever fra nærområdet. For et halvt liv siden var Saenger en av dem. Under arbeidet med boka måtte hun hente frem 15-åringen i seg selv. Ingenting her tilhører meg åpner i et klas-
serom på en ikke navngitt videregående skole ved Akerselva. Thea har nettopp begynt på videregående, og er på det skjøre stedet i livet der man prøver hardt å bli voksen, men fremdeles i høyeste grad er et barn. Hun føler seg utenfor, og bor med en mor som har sunket inn i seg selv etter at faren forlot henne for Theas fiolinlærer. Faren har et nytt, lite barn, og strever med å nærme seg sin første datter igjen.
– Det blir tydelig at noe skurrer når hun tilbyr henne en røyk. Kathinka er Theas vikarlærer, en rotløs noen-og-trettiåring. Etter flere runder omskriving endret bokas synsvinkel seg fra lærer til elev. – Det funka bedre med Thea som hovedperson. Men det var veldig nyttig for meg å skrive et helt manus med Kathinka som jeg-person først. Det gjorde at jeg ble godt kjent med hennes bakgrunn også.
Uten filter Etter en vanskelig episode i timen inviterDEBUT / 5
er Kathinka, Thea med på kafé etter skolen. Neste gang spiser de pizza sammen. Etter hvert inviterer hun Thea med hjem, låner henne klær, byr henne en sigarett. Sakte, men sikkert utvikler det seg et slags vennskap der Kathinka sitter med all makten. Hver bevegelse, hver endring i ansiktsuttrykk, fanges opp og beskrives på en måte som gjør teksten nærmest klaustrofobisk. – Jeg ville gjøre det veldig tydelig hvordan Thea opplever verden: som et veldig intenst sted. Hun er helt uten filter. Og det er det som gjør at hun er sårbar for det som skjer, forklarer Saenger.
– Hun er helt uten filter.
ser til manipulering. – Det er litt meningen, at det skal være tvetydig; det er veldig i gråsonen, i et grenseland for hva som er akseptabelt. Det blir tydeligere at noe skurrer i øyeblikk som da hun tilbyr Thea en røyk. Da blir man obs på at noe er off. Kathinka har vokst opp ensomt, med en mor som ikke har vært der for henne i det hele tatt. Derfor har hun lært seg å få ting som hun vil på en litt spesiell måte, tror Saenger. – Det er derfor hun blir manipulerende. Gråsoner og uvanlige relasjoner har alltid interessert Saenger. – Denne boka er et forsøk på å undersøke det og prøve å forstå det. Det er spennende å forske i de følelsene.
Et voksent stoff Hun tror Kathinkas behov for å knytte seg til et annet menneske på et dypt emosjonelt plan, gjør henne blind for at det er et barn hun forholder seg til. – Hun har nok lettere for å connecte med unge folk. Hun er kanskje litt ung selv, på et lignende modenhetsstadium som folk på Theas alder. Hun tenker nok at hun er en god støtte for Thea, det er nok intensjonen hennes.
Forsker i gråsonen Etter som handlingen utfolder seg, flyttes grensene for hva som er greit umerkelig. Leser man velvillig på Kathinkas vegne, tar det tid før man plukker opp at hun har et slags eget motiv, at måten hun behandler Thea på gren-
6 / DEBUT
Selv om boka er skrevet fra en femtenårings perspektiv, ser hun på det som et voksent stoff. – For meg var det viktig at det ikke var en jeg-person, for eksempel. Jeg ville ha den voksne stemmen litt i bakgrunnen, en observatør som er der sammen med Thea. Hun har vært opptatt av å ikke være moraliserende eller konkluderende. – Jeg har jo mine egne meninger om hva som skjer, men det er en utforskning som jeg håper kan være åpen for diskusjon. Jeg er spent på hva folk tenker.
Ikke ferdig med tematikken Dagens Fuglen-klientell ser ut til å først og fremst bestå av voksne som jobber i stillhet.
NAVN OG ALDER: Sophia Saenger, 32 år HVOR KOMMER DU FRA? Oslo NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER?
For åtte år siden, da jeg fikk mitt første barn. Hadde skrevet en del før det også, men det var først da jeg skjønte at dette var noe jeg virkelig ville. HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Å lage smyk-
SOPHIA SAENGER: INGENTING HER TILHØRER MEG ISBN: 9788202742638 // KR 399,-
Nå som boka er ute, føler Saenger seg ferdig med skolens klaustrofobiske verden. Hun har derimot allerede begynt på neste prosjekt, men vil ikke røpe noe konkret. – Det er også en spesiell relasjon, men en helt annen. Tematikken tar hun med seg videre. – Jeg har nok planer om å skrive mer om uvanlige relasjoner mellom mennesker. Det er jeg ikke ferdig med å utforske. TEKST: MAJA HATTVANG
ker og drive den lille nettbutikken min. Å være sammen med barna mine, og å bruke masse tid i naturen. Drømmer om å tilbringe mange dager i strekk i skogen eller ved sjøen. HVA INSPIRERER DEG? Kompleksiteten ved nære menneskelige relasjoner. Forbudte/tabubelagte relasjoner. Hvordan vi mennesker tenker en ting og gjør noe annet. Hvordan vi overbeviser oss selv om rare ting for å føle oss bedre. Alt som gjør meg forvirra og frustrert er inspirerende. HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Jeg skriver hver dag. Enten hjemme eller på biblioteket. HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Det mørke lyset av Mette Newht var en bok jeg elsket som barn/ ungdom. Leste den mange, mange ganger. LESER NÅ: Never Let Me Go av Kazuo Ishiguro.
REDAKTØR MARTE FINESS TRET VOLL
Historien om Thea hugger tak og blir sittende i leseren lenge. Sophia skriver så nært og troverdig om den sårbare ungdomstida, om det voldsomme behovet man som ungt menneske har for å bli sett og akseptert, og om hva som skjer i et ungt sinn når ens grenser blir tråkket over. Når siste side er bladd om, sitter man igjen med et sterkt behov for å diskutere boka med noen.
HØRER PÅ: Cocteau Twins, The Cure, The Smashing Pumpkins, Björk m.m. HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Akkurat nå: Rettssaken mellom Johnny Depp og Amber Heard! Er fascinert, frastøtt og en smule skamfull over eget engasjement. KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, Levende og døde av Hang Kang, Clara og solen av Kazuo Ishiguro.
DEBUT / 7
EBBA EIRI N G
SKAL MAN VÆRE SNILL ELLER KUL? Karakterene i Ebba Eirings debutsamling må velge mellom å være seg selv eller å være noe for andre. Novellene i Ego skildrer treffende og ærlig hvor vanskelig det kan være å være et godt menneske. – «Man er alltid aleine, alle andre er bare en bonus.» Det var noe bestefaren min skreiv på en lapp etter at bestemora mi døde. Kusina mi så den, han hadde hengt den på kjøleskapet. Det var hjerteskjærende, sier Ebba Eiring om bakgrunnen for at hun valgte nettopp Ego som tittelen på sin debutbok. – Men det er kanskje litt sånn. Noen ganger er man aleine fordi man vil, andre ganger blir man forlatt. Man har bare seg selv, du kan ikke kontrollere det.
Hvordan være et godt menneske? Den røde tråden i de tolv novellene hennes er en form for kjærlighet som gjør vondt. Å vokse fra noen. Ikke kunne stille opp for folk man er glad i. Kjærlighetssorg. Savn. Hvordan man ser seg selv når man ikke har det bra, forteller Eiring. Ego skildrer treffende og ærlig hvor vanskelig det kan være å være et godt menneske. Novellene viser oss mennesker i forskjellige aldre og livssituasjoner, deres personlige relasjoner og særegne vanskeligheter. Men
8 / DEBUT
selv om karakterene er svært forskjellige, har de likevel noe til felles: De må velge mellom å være seg selv eller å være noe for andre.
Ikke alltid lett å ha sympati Det handler om å bli dratt mellom å være kul med vennene sine og å være en god storebror. Om å vokse fra en venn du trodde du hadde for livet. Eller om en kvinne som lever med en mann hvis barn hun ikke kan fordra. – Jeg må jo ha sympati for karakteren selv om det ikke er en hyggelig karakter. Den novella som åpner med «Siv vil ikke ha barn, men hun vil ha Martin», er skrevet ut ifra et dilemma på Lørdagsrådet, forteller forfatteren. – En dame hadde truffet en mann som hadde barn. Hun ville ikke ha noe med barnet å gjøre, men mannen ville hun ha. Å skrive ut den karakteren var å vekke den vemmelige følelsen jeg selv ble sittende med. Og da måtte jeg forstå henne. Det var en balansegang å få frem det grenseoverskridende og samtidig beholde sympatien med henne. Mye av det hun skriver er ekte minner
Hvorfor er det så vanskelig å si «Vi er ikke så like lenger. Kanskje vi rett og slett ikke skal være venner»?
FOTO: © ANNA TORST SAAT VEDT
FOTO: © ANNA TORST SAAT VEDT
blanda med oppspinn og nysgjerrighet. Som det å vokse fra venner. – Hvorfor er det for eksempel så vanskelig å si «Vi er ikke så like lenger. Kanskje vi rett og slett ikke skal være venner»? spør Eiring.
Startet med ungdomsroman Debutanten forteller at skriveprosessen hennes er inspirasjonsdrevet. – Jeg får gjerne idéer når jeg er ute og løper. Da må jeg stoppe og notere. Når jeg kommer hjem, skriver jeg notatene ut. Jeg er veldig konsentrert når jeg skriver. En gang jeg hadde eksamen, blei jeg så hyperfokusert at jeg ikke hadde lagt merke til at alle de andre hadde pakka sammen og gått. Ego er hennes første bok for voksne, men hun er ikke helt uerfaren som forfatter. I fjor ga hun ut ungdomsromanen Alt er OK, som handler om ei jente som er på utveksling. – Jeg er jo ei jente som har vært på utveksling, så den boka var lettere for meg å skrive. En tredjedel av den skreiv jeg faktisk på ei helg. Med Ego har jeg i større grad stanga mer
10 / DEBUT
Jeg må jo ha sympati for karakteren selv om det ikke er en hyggelig karakter.
i veggen. Det var egentlig den jeg skreiv på da jeg startet på Alt er OK, sier Eiring.
Alt handler om historiefortelling I tillegg til å ha gått på skriveskole, har Eiring også en bachelor i samfunnsvitenskap. Det er hun glad for i dag. For selv om hun alltid har vært glad i å skrive, følte hun ikke at forfatter var noe man kunne bli. – Jeg er glad for at jeg ikke begynte rett på skriveskole, men fikk mer livserfaring. På skriveskolen lærte jeg radioproduksjon, skriving, reklametekster, alt jeg gjør nå. Det handler jo egentlig bare om historiefortelling, oppsummerer hun. TEKST: CAMILLA BOGETUN JOHANSEN
NAVN OG ALDER: Ebba Eiring, 27 HVOR KOMMER DU FRA? Bodø/Stavanger NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? I 8. klasse, da jeg fikk min første novelle på trykk i regi av Den kulturelle skolesekken. HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN?
Jeg er veldig glad i å løpe. HVA INSPIRERER DEG? Andre mennesker
og alt de gjør og sier. Det er alltid noe spennende å plukke opp.
EBBA EIRING: EGO ISBN: 9788202738518 // KR 399,-
HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Hjemme i stua, i helger og på ettermiddager. Eller på notater på mobilen, når jeg går tur eller sitter på trikken. HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Alle Harry Potter-bøkene. LESER NÅ: Parallell-leser mye forskjellig, men den jeg leste i sist var Vi er fem av Matias Faldbakken. HØRER PÅ: Albumet The Final Cut av Pink
«Det er interessant å se hvor fint forfatteren spinner et nett rundt hovedpersonen, nesten som en usynlig og følelsesmessig kontrakt som etter hvert gjør det nesten umulig for den unge jenta å si nei.» STAVANGER AFTENBLAD
REDAKTØR KARI JOYNT
Floyd.
HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Romcoms og feelgood
ungdomslitteratur.
KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Da får det
bli tre novellesamlinger jeg liker veldig godt: Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert, Arkitekt av Merethe Lindstrøm og Jeg har ennå ikke sett verden av Roskva Koritzinsky.
I novellen «Sjøsjuk» skal et nyforelska par krysse Atlanterhavet i seilbåt. Jeg vil så gjerne at turen skal bli bra og at det skal være ekte kjærlighet. Eiring skriver så direkte og heftige noveller – jeg blir redd for alt som kan gå galt mellom mennesker, samtidig som jeg får et vilt håp om at det kan gå bra.
DEBUT / 11
Jeg tror jeg er en poet som bryr meg mye om utsiden, og samtiden.
FOTO: © JOHANNE KARLSRUD
EIRA SØYS E TH
LEVE POESIEN! Eira Søyseth har vært ung og lovende i ti år. Nå skal hun – kanskje – revolusjonere poesi-Norge.
I
en Hilma af Klint-dekorert leilighet i et sjeldent solfylt Bergen sitter Eira Søyseth. Hun har akkurat skrevet ferdig diktsamlingen Farget flekket nå, og kan snart legge «publisert poet» til cv-en, sammen med frilansende litteraturviter og kontorfullmektig på Skrivekunstakademiet, der hun selv har vært elev.
Midt i-dikt
Friheten i poesien
jeg er midt i alt det klistrende klebrige glitrende omkring meg midt i å glemme gjemme meg i støyet jeg har bare tilbrakt så mye tid oppmerksom på blikkene på meg selv jeg har bare tilbragt for mye tid tenkende når jeg kanskje skulle følt i stedet
– Av og til kan jeg føle at jeg lever i en parallell verden der folk faktisk bryr seg om og snakker om poesi – hvor det er en veldig integrert del av hele livet – og det er det nok for meg òg. Det er jeg glad for, forteller hun. Som 15–16-åring fikk hun et nettverk av likesinnede skrivende gjennom bloggverdenens spede begynnelse. Hun oppdaget norske samtidspoeter som Nils-Øivind Haagensen og Pedro Carmona-Alvarez på Bergen Offentlige Bibliotek og fikk en ny forståelse for hva poesi kan være. – Poesien har i seg en umiddelbarhet og et nærvær som alltid har interessert meg. På Skrivekunstakademiet skulle vi skrive lang tekst, og jeg hengte meg sånn opp i at karakterene måtte løfte kaffekopper og gå ut dører. Men i poesien trenger du ikke det, du kan kutte rett til beinet og det du vil si. Du er fri.
Farget flekket nå er dels en narrativ samling om en ung kvinne som er mellom hjem, mellom menn, mellom fortid og nåtid, men også en utforsking av avbrytelsene som hele tiden finner sted. Samlingen brytes stadig opp av dikter-jeget som er «midt i»: en bok, en øl, en drøm:
– Midt i-diktene har vært en slags motor. De begynte som opplesningsdikt, der jeg ofte endret på diktet rett før jeg skulle på scenen for å få en slags følelse av spenning. Jeg har sett på dem nesten som internett-dikt; at man kan være tilstedeværende, i en tankerekke, og så bli avledet, plutselig, av noe man leser eller en
DEBUT / 13
Jeg har en slags indre tro på at den skal revolusjonere dikt-Norge. Dikt som bør leses høyt Hun er opptatt av den performative delen av poesien. – Jeg har lyst til å kommunisere diktene mine, at de skal leve, på et vis. Jeg bryr meg veldig mye om hva som skjer med diktet når det leses høyt. Når man stiller seg opp på en scene, vil alt være performativt. Det kommer veldig klart frem hva følelsen og intensjonen i diktet er. Hun har ingen interesse av å sitte og skrive alene uten å være i kontakt med noen. – Man må selvsagt være alene, men uten et nettverk av folk å snakke med om poesi og litteratur hadde jeg ikke hatt lyst til å jobbe med dette.
14 / DEBUT
FOTO: © JOHANNE KARLSRUD
samtale som foregår ved siden av, den måten oppmerksomheten vår spaltes på. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, tror hun. – Jeg tror jeg er en poet som bryr meg mye om utsiden, og samtiden. Internett er en så stor del av mitt daglige liv at det ville føles unaturlig for meg å ikke inkludere det i teksten. Det gjelder også referanser til verden sånn som jeg ser den. Jeg liker poeter som utforsker de indre rommene, men jeg bruker nok i større grad utsiden og blikket på verden for å si noe om innsiden.
Hun omtaler Cecilie Løveid og Mette Moestrup som sine «poesi-fairy godmothers». I 2020 gjendiktet hun Moestrups samling Til den smukkeste. – Måten Mette i hele sitt forfatterskap har kunnet blande ting – skrive kritisk om kolonialisme og den blå blomsten som motiv i tysk poesi fra 1800-tallet samtidig. Jeg syntes det var en skam at Moestrup ikke hadde blitt oversatt til norsk, hun er en monumental poet. Hun tror det blir veldig bra å få prosjektet ut i verden. – Jeg har på en måte vært ung og lovende veldig lenge, i hvert fall i miljøet i Bergen, og i noen øyeblikk kan jeg være redd for at denne boken er en avsløring. Men mest av alt er jeg glad og føler meg trygg på boken. Halvveis spøkende forteller hun at hun prøver å tøyle sin egen stormannsgalskap. – Jeg har en slags indre tro på at den skal revolusjonere dikt-Norge. Det er utgangspunktet mitt. Og så har jeg en annen del som sier at nå må jeg roe meg ned. TEKST: MAJA HATTVANG.
NAVN OG ALDER: Eira Søyseth, 30 år HVOR KOMMER DU FRA? Bergen NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Det
har egentlig føltes som en mer glidende prosess. Men jeg visste at jeg i alle fall ville gi ut en bok for kanskje ti år siden? HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? I stor grad er det
egentlig litteratur og poesi.
HVA INSPIRERER DEG? Verden rundt meg, hva jeg leser og
folkene jeg omgir meg med.
HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Skriften begynner i notatboken
EIRA SØYSETH: FARGET FLEKKET NÅ ISBN: 9788202762810 // KR 379,-
En presset blomst fra førtitallet faller ut av brevet smuldrer opp på kjøkkenbordet mitt Fra Farget flekket nå
hos meg, og den har jeg alltid med meg. Seinere, i redigeringsrunder, liker jeg best å være ved et skrivebord. Jeg tenker alltid at jeg kommer til å skrive mye når jeg er på reise, men det gjør jeg veldig sjeldent. HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Philip Pullmans trilogi Den mørke materien husker jeg gjorde veldig inntrykk på meg. LESER NÅ: Ocean Vuong sin siste diktsamling Time Is a
Mother.
HØRER PÅ: Akkurat nå hører jeg på Angel Olsens nye album.
Hun har en så sinnssyk formidlingsevne; jeg har lenge villet skrive dikt som kan formidle slik Olsen synger.
HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Egentlig er jeg prinsipielt imot guilty pleasure som konsept. Hvis jeg liker noe, så liker jeg det jo og tenker at jeg bør stå for det. REDAKTØR MARTE FINESS TRET VOLL
Noe av det jeg liker ved diktene til Eira, er energien og bevegelsen i dem. I ett dikt får Candy Crush plass, mens i det neste håndteres størrelser som arv og slekt på elegant vis. Det å blande det lille og det store på måten Eira gjør, både det samtidige og det fortidige, vitner om en allerede moden poet som tør å leke seg.
KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Eula Biss’ essaybok Having and
Being Had var en av fjorårets største leseopplevelser for meg. Hun og ektemannen kjøper sin første bolig, og det blir et prisme for henne til å undersøke spørsmål rundt kapitalisme, privilegier og boligmarkedet. Det er så bra! Gunnar Wærness’ Å skrive er å be om for mye er et fantastisk overflødighetshorn av en bok som alle bør lese. Johanne Fronth-Nygrens debutsamling Vannverk inspirerte meg og gjorde meg glad! Fellesskapet lever!
DEBUT / 15
ROBIN VAN D E WAL L E
– KJÆRLIGHETSSORG ER SERIØST, MEN OGSÅ LITT LATTERLIG I sin debutroman Han, solo skildrer Robin Van de Walle en kjærlighetssorg uten skam og selvsensur, og ensomheten som følger etter et brudd. Men det var viktig for ham at det ikke bare ble traurig. – Det er ikke så farlig med ensomheten, det er et grunnprinsipp i alle menneskers liv, ler Robin Van de Walle. Han sitter i et campingtelt i Sør-Frankrike. På skjermen kan man se skygger av store trær spille i teltduken bak ham. Han er på ferie med familien, og i går hadde han bursdag, forteller han. – Men den akutte ensomheten, den er vanskelig.
Å fylle savnet med ord Debutanten har skrevet en roman om kjærlighetssorg. Om den prekære, fysiske sorgen. – Teksten blei til spontant, starta som dagbok. Den første delen skreiv jeg helt inni sorgen. Den har endt ganske uredigert i boka, kanskje er det derfor det er en ærlig sorg, en sorg uten skam og selvsensur. Hva er en kropp uten den andre? tenker han høyt. Hovedkarakteren i boka heter også Robin. Som forfatteren er han fra Belgia. Vi følger Robin gjennom noen land og noen 16 / DEBUT
kjærester før han lander i Bergen og treffer den store kjærligheten, nemlig Han. Med Han finner Robin et hjem i het sex og tøysete Star Wars-kvelder. Forholdet varer noen måneder, så vil ikke Han mer. Det oppleves uforståelig. Skal Robin liksom se Star Wars på egen hånd nå? Være aleine i kroppen sin? – Sorgen er en fysisk reaksjon. Den andre kroppen mangler. Man sulter etter hud. Savnet er kroppslig og det er åndelig. Og det eneste man kan gjøre med savn, er å fylle det med ord, fastslår Van de Walle.
Også komisk og patetisk Og ord har det blitt. Han, solo er en bok som snakker til andre bøker, om andre bøker, men også om filmer. Star Wars med sitt uendelige univers blir en kontrast til innestengtheten. For samtidig med sorgen kommer pandemien og forsterker opplevelsen av ensomhet. – Dette er en roman om kjærlighetssorg, men det var viktig at det ikke bare blei traurig. Mange bøker om temaet er så deprimerende, sier forfatteren.
For meg ble det et poeng å vise at sorgen også kan være komisk og patetisk.
FOTO: © HELGE SKODVIN
DEBUT / 17
– For meg ble det et poeng å vise at sorgen også kan være komisk og patetisk. Jeg finner ikke meg selv i tragedien. Ja, kjærlighetssorg er seriøst, men den er også litt latterlig når man ser den utenfra.
Den mannlige kroppen Van de Walle snakker mye om kroppen. Om å være en kropp sammen med en annen kropp. Om å finnes i den andres blikk og så ikke. – Den mannlige kroppen er ikke alltid til stede i litteraturen. Hos forfattere som Maggie Nelson og Chris Krauss er det kroppslige veldig viktig. Jeg ville fokusere på den mannlige kroppen, på hvordan sorg og savn tar plass i den. For meg var det også et poeng å skildre sex tydelig og eksplisitt, være ærlig når man snakker om det. Spesielt når man snakker om homosex, sier han.
Nynorsk som det skeive språket Og det er ærligheten som gjør denne boka så sannferdig. Med presise setninger maler belgieren frem en kjærlighetssorg stor som et isfjell. Og han gjør det på finstemt nynorsk. – Nynorsk tvinger deg til å skrive korte, konsise setninger. Man kan ikke skjule seg i nynorsk, alt blir klart og tydelig, mener forfatteren. – At jeg valgte det som skriftspråk var bevisst. Jeg opplever at det stemmer i forhold til mitt eget morsmål, at flamsk blir ekvivalenten til nynorsk. Det er knytta til landskap, kultur og historie. Samtidig er det utafor og på sida. Det kunne vært et flertallsspråk, men brukes
18 / DEBUT
av et mindretall. Av samme grunn opplever jeg nynorsk som det skeive språket, sier Van de Walle og smiler.
Et hjem på godt og vondt Han har flytta mange ganger. Fra Belgia til Nederland til Norge, fra Oslo og videre til Bergen. – Jeg er utlending. Språket er ikke mitt. Når man skriver på et språk som ikke er ens eget, får man en observasjonsevne man ikke har tilgang til på sitt eget morsmål, påpeker han. Det ligger en lengten og en søken i denne boka. Etter Han, men også etter noe større. Forfatteren snakker om å være fri, om å oppleve frihet i en posisjon som befinner seg mellom steder. – Jeg har alltid oppsøkt den posisjonen. Jeg kjenner meg hjemme i det ukjente, i det å ikke høre helt til. Samtidig lengter jeg etter et hjem, det står der som et spørsmålstegn. Jeg har opplevd hjem før, men hva er det i presens? undrer han. Parallelt med at kjærlighetssorgen tar form i boka, selger foreldrene i Belgia barndomshjemmet. – Hjem er et begrep som utløser både savn og klaustrofobi. Kan man forene drømmen om et klassisk familieliv på landet med å trekkes mot homodating og fri sex? Det er et stort spørsmål. TEKST: CAMILLA BOGETUN JOHANSEN
NAVN OG ALDER: Robin Van de Walle, 28 år HVOR KOMMER DU FRA? En liten bygd i
Belgia
NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Alltid? Lysten til å skrive var
der før jeg begynte å lese. Jeg skrev ned historier og førte dagbok som barn. HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN?
Jobben på biblioteket, sykling, musikk. HVA INSPIRERER DEG? Regn. HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Best på kafé og
ROBIN VAN DE WALLE: HAN, SOLO ISBN: 9788202763329 // KR 399,-
kaffebar, ute blant folk. Også de lange togturene mellom Bergen og Oslo funker bra til skriving. For å redigere er det best å sitte hjemme bak skrivepulten, med utsikt mot Ulriken. HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOM-
Kan man forene drømmen om et klassisk familieliv på landet med å trekkes mot homodating og fri sex?
MEN? Jeg begynte å lese først i tenårene, men da var Ringenes herre og Anne Franks dagbok klare favoritter. LESER NÅ: Everybody av Olivia Laing og En
kvinnes frigjøring av Edouard Louis Hører på: Vulture Prince av Arooj Aftab og Dance Fever av Florence + the Machine. HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEREDAKTØR MARTE FINESS TRET VOLL
Ah. Kjærlighetssorgen, dere. Vi har vel alle vært der. Da jeg leste Robins manus første gang, ble jeg grepet av villigheten til å gå inn der det svir mest, og evnen til å gjøre litteratur ut av en sterk erfaring. Det er så fint gjort. Ja, Han, solo er rett og slett blitt en vakker bok. Å lese den føles rensende. Prøv selv!
FRONTEN? Å kjøpe bøker på språk jeg ikke
kan.
KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Hyllest til halvmørket av Junichiro Tanizaki, Vonde blomar av Gunnhild Øyehaug og bøkene til den nederlandske forfatteren Tommy Wieringa.
DEBUT / 19
IN GRID BR ÆKKE N ME LV E
DET SOM GNISSER Ingrid Brækken Melve har lagt vekk presteskapet for å bli forfatter. I Avstøtning utforsker hun det kroppslige og smertefulle ved troen. For Ingrid Brækken Melve henger skriving og tro tett sammen. Da hun jobbet som prestevikar på Løten en sommer i 2014, begynte hun å skrive salmer for å holde kjedsomheten unna. – Det var ingenting som skjedde, ingen døde. Jeg satt på prestekontoret og følte at jeg ikke bare kunne sitte på Facebook, jeg måtte gjøre noe kristen-aktig. Så jeg prøvde meg på å skrive en salme. Den første hun skrev ble overraskende bra. Dette kan jeg, tenkte hun. De neste gikk det dårligere med. Siden har hun brukt mange år på å finne sitt eget språk. I dag livnærer hun seg delvis som salmedikter. – Alt jeg skriver er om Gud på den ene eller den andre måten. Jeg kjøper jo middag på Kiwi uten å tenke på Gud, men … det er ikke langt unna, ler hun.
Troen som noe kroppslig Da hun i fjor vår fikk idéen til det som skulle bli debutromanen, skrev hun et førsteutkast i løpet av fire måneder. – Siden jeg studerte, har jeg syntes at kroppsmetaforikken som Paulus bruker i brevene sine er veldig fascinerende. Da de sa at de var en del av Kristi kropp, tror jeg de helt konkret hadde en erfaring av at det var sam-
20 / DEBUT
menkobla på et vis. Det ville jeg utforske litterært. Avstøtning skildrer en gudstro så sterk at den blir smertefull. 25-årige Rebekka våkner opp på sykehuset etter en hjertetransplantasjon. Hele livet har hun sett på sin egen kropp kun som et redskap for Gud. Hun vokste opp som mirakelbarnet med hjertefeil, hun som skulle vært død, men som leser så vakkert i kirka. Men det er ikke en prestebok, understreker Melve. – Jeg er ikke en prest som har skrevet en bok. Det er viktig for meg å skille de to identitetene. Som prest representerer man ikke bare seg selv, men kirka, og når jeg skriver vil jeg helst bare representere meg selv.
Når alt får mening Første halvdel av boka følger Rebekka på sykehuset, mens hun prøver å komme tilbake til livet. Hun ser tilbake på opplevelser fra det begrensede livet hun har levd, med få opplevelser utenfor kirken og rommet sitt i kjelleren til foreldrene. Faren er prest, moren ville nok helst levd et annet liv, men underkaster seg mannen. Rebekka lar seg også styre av presten, men først og fremst underkaster hun seg Gud. – Hun mangler fellesskap med andre, og
Dette er ikke et oppgjør med noe, men heller et forsøk på å finne et rom i tradisjonen.
FOTO: © BLUNDERBUSS / ANNA-JULIA GRANBERG
har levd så begrensa. Da blir den indre verdenen uproporsjonalt stor. Alt får mening. Jeg hadde det nok litt sånn som barn også. Hun understreker at boka ikke er selvbiografisk, men at hun alltid har hatt en sterk gudstro helt fra hun var barn. Troen hadde hun hatt uansett hvor hun hadde vokst opp, tror hun. – Jeg har nok hatt et livsalvor, alltid. Da jeg leste barnebibelen, gikk ting ordentlig inn på meg. Langfredag var en dag jeg sørget på, i fullt alvor. Sånn er jeg jo nå også, som 35-åring. Siden hun var barn, har hun opplevd erfaringer av gudsnærvær. – Det er litt privat, men jeg opplever en slags kosmisk sammenheng. Når jeg er ute i skogen eller sammen med andre, kan jeg oppleve øyeblikk som åpner seg, der tida stopper litt opp. Jeg har nok en sensitivitet for den type øyeblikk. Det er vanskelig å sette ord på det, men det er det jeg har prøvd å sette ord på i boka.
Jeg satt på prestekontoret og følte at jeg ikke bare kunne sitte på Facebook, jeg måtte gjøre noe kristen-aktig. Å diskutere med Gud I Avstøtning skildres gudsopplevelsen som en følelse av sammenheng; Rebekka kan se og høre alle ting, hvert enkelt blad på trærne, hver vanndråpe i havet. Etter oppvåkningen
22 / DEBUT
blir hun møtt av sykepleiere og leger som ber henne finne «personlig motivasjon». Rebekka selv dras mellom å ønske å utforske hva det er for noe, og samtidig holde fast i gudsrelasjonen. – Når alt ses i en større sammenheng kan man av og til miste det umiddelbare. Kristendommen er ikke bare en fortelling om lys, men også om korset, om død. Det er mange ting ved å være troende som også føles nesten smertefullt. Det ville jeg utforske. Melve skriver seg inn i en tradisjon som alltid har vært en del av kristendommen: å diskutere med Gud. – I det man kan kalle kirkekunst har det som gnisser litt alltid eksistert. Dette er ikke et oppgjør med noe, men heller et forsøk på å finne et rom i tradisjonen. – Hvem har du skrevet denne boka til? – Hmm. Til Gud? Hun ler. – Nei, det må du ikke skrive. Egentlig til meg selv, tror jeg. TEKST: MAJA HATTVANG
NAVN OG ALDER: Ingrid Brækken Melve, 35 år HVOR KOMMER DU FRA? Trondheim NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Da
jeg var 12–13 år, men har lagt tanken bort i flere år. HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Teologi og
salmediktning.
HVA INSPIRERER DEG? Å forsøke å finne et språk for
erfaringer og følelser fra mellomgulvet som jeg ennå ikke har et språk for. INGRID BRÆKKEN MELVE: AVSTØTNING ISBN: 9788202761561 // KR 399,-
HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Jeg skriver tidlig om morgenen og når døtrene mine er i seng på kvelden. HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN?
REDAKTØR: FREDERIK LØNSTAD
Litteratur er først og fremst form, det vil si det er formen, måten det er skrevet på, som gjør det til skjønnlitteratur. Nå er ikke hva en bok handler om uviktig – tvert imot, er det fristende å si. Innhold og form er på mange måter den samme i en skjønnlitterær bok. Sånn er det i hvert fall i Melves debutroman: Avstøtning. Handlingen er enkel, det er for så vidt også tematikken, og så er romanen alt annet enn enkel eller banal. Hvordan kan det ha seg? Det er fordi Melve behersker litteraturen og språkets magi: Hun spenner allegoriens bue så den bære seg selv og er en bro til noe annet samtidig. Melve skriver med andre ord om noe større enn seg selv, ja, større enn vårt her og nå. Av den grunn alene vil jeg gi det ut. At det så er tankevekkende, medrivende og klokt i tillegg, det er ren bonus.
Fortellingen om profeten Jona i Det gamle testamentet, Kometen kommer av Tove Jansson og eventyret om rottefangeren i Hameln. LESER NÅ: Birgitta Trotzigs Dubbelheten og Trond Berg Eriksens biografi Den fromme spotteren om Søren Kierkegaard. HØRER PÅ: For tiden hører jeg mye på Homogenic-
albumet til Björk, Sara Parkman og det nye til Kendrick Lamar, og ofte Valkyrien Allstars. Ellers går det mye i jazz og folkemusikk. Jeg elsker salmer, men de bør synges, ikke lyttes til. HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Hamiltonbøkene til Jan Guillou, og ellers bøker og artikler om overvåkning og etterretning. KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Diktsamlingen Realitetene
av Henrik Nor-Hansen, Vargskinnet-trilogien til Kerstin Ekman og Kleda er gjennomvåte av Erlend Skjetne.
DEBUT / 23
AMAL IE KASIN LE RS TAN G
– FORTSETT Å SKRIVE! Amalie Kasin Lerstang er redaktør for Signaler, Cappelen Damms årlige debutantantologi. Her får du hennes beste tips til forfatterspirer. Hva er dine fem beste tips til forfatterspirer? – Fortsett å skrive, også når du synes det du skriver er dårlig. Kanskje dukker det opp én setning som det vokser noe nytt ut fra. Kutt mer enn du tror, men tillat deg en god digresjon. Les bredt, også det som ikke umiddelbart fenger deg, og følg med på omgivelsene. Finn lesere du stoler på, som kan gi tilbakemeldinger og motivasjon til å fortsette. Bruk din egen ekspertise – det betyr ikke at man bare skal skrive om det man selv kjenner til, men noen
24 / DEBUT
ganger besitter vi en detaljkunnskap om et emne vi kanskje ikke tenker at er interessant, men som det kan bli god litteratur av. Hold ut – et kjedelig råd, men likevel ganske avgjørende. Og husk å ha det gøy når du skriver. Jeg synes av og til vi forfattere er litt for gode på å fremheve hvor vanskelig det er å skrive (og det er det!), men å jobbe med språk på den måten, i den åpenheten litteraturen gir, er også et fantastisk sted å oppholde seg.
I 2014 debuterte Amalie Kasin Lerstang med romanen Europa, som hun mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. FOTO: © KRISTINE HELLIESEN
Hvis jeg sitter på en tekst jeg synes er god, hvorfor skal jeg sende den inn til Signaler? – Å få en tekst på trykk i Signaler er et fint første møte med redaktører og forlag. Teksten blir grundig lest, og man får tilbakemeldinger som forhåpentligvis løfter teksten og motiverer en i det videre skrivearbeidet. I tillegg når forfatteren og teksten ut til nye lesere som er nysgjerrige på antologien. Hvordan ser prosessen ut fra dere får inn bidrag til utgivelse? – Årlig får vi et sted mellom 400 og 600 tekstbidrag til Signaler. Først leser den skjønnlitterære redaksjonen hos Cappelen Damm gjennom alle de innsendte bidragene, før jeg får tilsendt en «ja»- og en «kanskje»-bunke på ca. 60 skjønnlitterære tekster. Jeg leser og diskuterer teksten med forfatteren og med redaksjonen i forlaget i flere runder, før jeg lander på et utvalg tekster som kommer på trykk i Signaler. I den neste fasen nærleses tekstene og jeg gir tilbakemeldinger som forfatteren av teksten jobber videre med, til vi føler teksten er der den skal være. I forbindelse med lanseringen av antologien arrangerer vi et seminar med alle årets debutanter, der de får faglig input og et første møte med hverandre. Samme kveld er det feiring i forlaget, med opplesninger og presentasjon av bidragsyterne. Her er alle velkomne!
Hva ser du etter i tekstene? – Man får en fornemmelse ganske tidlig – av et blikk, en stemme, en selvsikkerhet? Jeg leter etter tekster som skjerper meg, berører eller overrasker, forhåpentligvis på ulike måter. Jeg håper Signaler kan løfte fram en bredde av nye stemmer som vi sannsynligvis får høre mer fra. TEKST: MARTE FINESS TRETVOLL
Jeg leter etter tekster som skjerper meg, berører eller overrasker, forhåpentligvis på ulike måter.
DEBUT / 25
DEBUTANTENQUÊTE Vi har spurt noen av forlagets etablerte forfattere om hvordan det var å debutere. Her er deres svar og gode råd til årets debutanter.
GRO DAHLE: Hva husker du best fra din egen debut? Det er 35 år siden jeg debuterte. Et helt liv! Men jeg husker prestasjonsangsten, nervøsiteten og usikkerheten. Jeg husker dårlige anmeldelser. Ord som «banal debut». Jeg husker tvilen. Var det noe bra, det jeg hadde gjort? Kanskje boka var dårlig? Jeg husker spesielt opplesningen på 17. mai sammen med tre etablerte forfattere, tre store kanoner: Jan Erik Vold, Annie Riis og Georg Johannessen. Da var jeg forferdelig nervøs! Idet jeg gikk inn dørene, fikk jeg feber opp mot førti og akutt psykosomatisk urinveisinfeksjon. Utover det husker jeg ingenting, gjennomførte halvt i svime, holdt på å falle utfor scenekanten.
Har du ett godt råd til årets debutanter? Å ikke stresse, kanskje. Å ikke få panikk! Det tar ofte tid å komme over debuten og komme i gang igjen, og det er fint å ta seg tid, det er vanlig å ikke finne seg et nytt prosjekt med det samme. Sånn var det med meg etter debuten. Jeg havna i senga i et halvt år, kom meg ikke opp, kom ikke i gang. Det var liksom ingenting å skrive, ingenting som kom ut. Men hvis skrivevegringen bare varer og varer, og det begynner å bli frustrasjon, vil jeg anbefale en daglig skriverutine, en halvtime hver dag, bare la armen skrive, hånda holde blyant eller tusj eller penn og følge etter ordene, ikke se på det du skriver, ikke lese gjennom, bare skrive, skrive, skrive – daglig.
Har livet som forfatter blitt slik du forestilte deg da du debuterte? Jeg hadde ikke forestilt meg at jeg skulle bli forfatter. Det var ikke noe yrke jeg hadde på lista, akkurat. Skriving og bokutgivelse var på en måte en nødløsning. Det tok i hvert fall tjue år som forfatter og minst like mange bøker før jeg begynte å se på meg selv som forfatter. Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle kunne tjene penger på dette, langt mindre leve av det.
26 / DEBUT
ERLEND LOE: Hva husker du best fra din egen debut? Jeg husker egentlig best at jeg kom på festen om kvelden etter pressekonferansen og var nokså nervøs. Så ble jeg stående og snakke med Tor Obrestad som mente jeg skulle være med og svømme tidlig neste morgen. Han virket veldig hyggelig, men likevel; svømme? Det er da ikke det forfattere skal drive med, tenkte dumme meg, den gangen. I dag vet jeg bedre.
Har du ett godt råd til årets debutanter? Nei, det skal de få slippe. Men jeg tenker som så at hvis det var tilfredsstillende å skrive denne første boken, så er det all grunn til å fortsette.
Har livet som forfatter blitt slik du forestilte deg da du debuterte? Jeg vet ikke hva jeg forestilte meg. Men det har uansett blitt mye bedre. Jeg er ikke mindre glad i å skrive nå enn jeg var da jeg debuterte, og jeg er fornøyd hver gang jeg setter meg ned og får pusle med ideer og ord. Jeg ville ikke ha valgt noe annet liv, kanskje bortsett fra å fly med post i Alaska. Men da hadde jeg uansett skrevet på kveldene.
INGVAR AMBJØRNSEN: Hva husker du best fra din egen debut? Det jeg husker best fra min egen debut, er (selvfølgelig) følelsen av å holde boken i hånden. Vekten. Lukten. Synet av omslaget. Tanken: Nå begynner livet.
Har du ett godt råd til årets debutanter? Debutanter trenger ingen råd. De har nettopp beveget seg inn i en jungel der de aller fleste av dem skal dø etter å ha lagt ett eneste egg. Noen få klarer å presse ut to eller tre. Bare de aller galeste blir forfattere. De hører uansett ikke på noen.
Har livet som forfatter blitt slik du forestilte deg da du debuterte? Livet som forfatter ble bedre enn forventet. Jeg hadde for eksempel ikke regnet med å tjene penger på å skrive bøker. Nå har jeg levd av det i over førti år, og hun jeg lever sammen med har ennå ikke kastet meg på dør. Jeg synes jeg har all mulig grunn til å være fornøyd.
DEBUT / 27
LARS SAABYE CHRISTENSEN: Hva husker du best fra din egen debut? At jeg den dagen boken kom ut hentet ti frieksemplarer i resepsjonen på forlaget, den gangen Cappelen lå i Kirkegata, og måtte gå på egen hånd fra avis til avis og gi den bort. Det passet meg dårlig. Jeg ga opp etter Dagbladet og gikk på Stortorvets Gjestgiveri og feiret i stedet.
Har du ett godt råd til årets debutanter? Vær tålmodig og ikke vent deg noe.
Har livet som forfatter blitt slik du forestilte deg da du debuterte? Jeg forestilte meg ikke noe liv som forfatter da jeg debuterte. Jeg forestilte knapt nok meg selv som forfatter. Jeg visste bare at jeg ville skrive. Og det har jeg gjort.
KARIN FOSSUM: Hva husker du best fra din egen debut? Først husker jeg øyeblikket da jeg gikk fra min lille hybel på seks kvadrat, ned til postkassestativet ved veien. Jeg husker den smale, gule konvolutten fra Gyldendal forlag, og den overveldende følelsen da jeg leste brevet. Diktene mine var antatt. Jeg har ikke noe annet ord for opplevelsen enn at den var uvirkelig. Det var så mange som hadde advart meg og sagt at det ville bli vanskelig, at jeg nok ville måtte holde på i årevis før jeg kom igjennom et sted. Jeg var nitten år. Ingen andre hendelser i ettertid har kunnet gi meg den samme svimlende følelsen.
Har du ett godt råd til årets debutanter? Et godt råd til debutantene: Det å skrive er så mange ting. Du må ville det veldig mye, du må trenge det. Å skrive er også en disiplin. Og ikke minst: Les!
Har livet som forfatter blitt slik du forestilte deg da du debuterte? Da jeg debuterte, var jeg bare opptatt av debuten, det falt meg aldri inn at jeg skulle holde på livet ut. Livet som forfatter er blitt veldig mye mer krevende enn jeg noen gang kunne forestille meg. Og veldig mye mer fantastisk.
28 / DEBUT
Debutanter trenger ingen råd. De har nettopp beveget seg inn i en jungel der de aller fleste av dem skal dø etter å ha lagt ett eneste egg. INGVAR AMBJØRNSEN
VIGDIS HJORTH: Hva husker du best fra din egen debut? At jeg fikk være med på et debutantkurs på Biskop Arnö i regi av Forfatterforeningen. Finn Øglænd var der, han hadde debutert med en postmodernistisk diktsamling. Og Jon Fosse. Han hadde skrevet en roman som het Raudt, svart som hadde et Gunnar Ekelöf-motto som jeg heller ikke forsto. «Hva har du skrevet, da», spurte de meg. «Pelle Ragnar i den gule gården», svarte jeg. Jeg var også gravid i åttende måned da jeg debuterte. Det var ingen som opplevde meg som en konkurrent eller trussel, og det var en myk og fin måte å ankomme miljøet på.
Har du ett godt råd til årets debutanter? Ikke bli for opphengt i resepsjon og salg. Mange mister troen på seg selv hvis man ikke blir anmeldt eller ikke selger eller ikke blir forstått i anmeldelsene. Debutantene kan også føle at forlaget mister troen, men da handler det om å være der og være der. Einar Økland sa til meg da jeg var på et sånt sted i forfatterskapet: Du må berre væra der og væra der, Vigdis.
Har livet som forfatter blitt slik du forestilte deg da du debuterte? Nei, definitivt ikke. Det har blitt utrolig mye bedre enn jeg hadde kunnet forestille meg. Men jeg så for meg at det skulle gå rolig og stille for seg, at jeg ikke ville oppleve tumulter. Og jeg var i mange år redd for om jeg ville klare det økonomisk. Men det klarte jeg. Livet som forfatter har blitt mer og bedre enn jeg kunne drømme om!
DEBUT / 29
SIGNALER – NYE LITTERÆRE STEMMER SIGNALER er Cappelen Damms årlige debutantantologi. Siden 1986 har Signaler fanget opp litterære impulser, og mange toneangivende forfattere har fått sine første tekster på trykk her. Dikt, essays, kortprosa, noveller, romanutdrag – alle typer skjønnlitterære uttrykk mottas til vurdering. Lengden på teksten bør være 2–20 sider. Les mer på www.cappelendamm.no/cappelendamm/signaler
INNLEVERINGSFRIST:
1. DESEMBER
30 / DEBUT
Det å skrive er så mange ting. Du må ville det veldig mye, du må trenge det. Å skrive er også en disiplin. Og ikke minst: Les! KARIN FOSSUM
DEBUT
er et magasin utgitt av Cappelen Damm. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilg jengeligg jøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt g jennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no Bidragsytere: Camilla Bogetun Johansen, Maja Hattvang, Sigmund Sørensen, Frederik Lønstad, Kari Joynt, Marte Finess Tretvoll, Turid Oline Hepsø Design: Kamilla I. Berg Foto: Adobe Stock, Blunderbuss / Anna-Julia Granberg, Anna Torst Saatvedt, Helge Skodvin og Johanne Karlsrud Kontaktinfo: post@cappelendamm.no
MA: 8160254716682 Forlegges av
SOPHIA SAENGER
INGRID BRÆKKEN MELVE
ROBIN VAN DE WALLE
EIRA SØYSETH
MA: 8160254716682
EBBA EIRING