Psykisk helse 5 - 2013

GRY STÅLSETT: – Kjenn igjen den usunne skamfølelsen KRONSTAD:

Psykiatri med takterrasse

DISSOSIATIV LIDELSE:

– Mange personer inni meg

PÅRØRENDE:

Får ikke hjelp B-BOY NAVID:

– Hiphop skal løfte folk

I N T ERPRE S S N O RG E RE T U RU K E 07

NR 5/2013 LØSSALG KR 87,–

ROY JACOBSEN:

– I dag skal alle være så frampå

LEDER

INNHOLD FOTO:SVEINUNG UDDU YSTAD

6 Var gravid – ble ikke trodd: – De satte sprøyte med tvang 8 Behandling: Psykiatri med takterrasse

16

TEMA: PÅRØRENDE 12 Lange samtaler 16 Forskning: Balansekunst og utslitthet 22 Rehabilitering: Hunder for helse 24 Skam: – Tristhet er det nye tabuet 32 Dissosiativ lidelse: – Ble syk av oppveksten 34 Rusbehandling: Lever uten hemmeligheter

22 FOTO: PAAL AUDESTAD

KULTUR 18 Portrettet: Roy Jacobsen 26 Dans: Hiphop og leveregler 28 Bøker: Nesten helt utenfor

FASTE SPALTER 3 Petit 4 Utspill: Bent Høie 30 Bildet: Zoya Taylor 31 Finn Skårderud: Kjærlighetens buffé

26 FOTO: LINDA BOURNANE ENGELBERTH

PSYKISK HELSE 5/2013

5 Får ikke jobb-hjelp fra Nav

FOTO: HELGE EEK

2

AKTUELT

FOTO: SVEINUNG UDDU YSTAD

«De som sitter nederst ved bordet,» sa da­­væ­ rende helseminister Ansgar Gabrielsen om psykisk syke. Det var i 2004, for nesten ti år siden. Nå trekker flere politikere fram dette begrepet på nytt, når de snakker om beho­ vet for å øke bevilgningene til behandling for alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet. Det vil si, kanskje de ikke trekker det fram, kanskje forestillingen om psykisk syke har ligget der hele tiden, og bare dukket fram fra skap og skuffer og partiprogrammer akkurat i det siste.

Hvilket bord snakker de om? Vi må slutte å tro at det er noen spesielle personer som utelukkende er mottakere av psykisk helsetjenester og forbru­ kere av velferden. Hvis man først skal snakke om bord, må man i alle fall nevne at det bordet kan like gjerne være et styrebord i et Vi må slutte konsern, som et kjøkkenbord i en å tro at det er treroms leilighet noen spesielle i Stavanger, eller den saks personer som for skyld bordet ved vinduet i Kir­ utelukkende kens Bymisjons er mottakere døgnåpne hvile­ rom i Oslo. av psykisk «Jeg blir pro­ helsetjenester. vosert når noen karakteriserer psykisk syke som svake» sier Adrian Lorentsson, som vi har in­ tervjuet i dette bladet. Han er landsleder for Mental Helse Ungdom, og kan kanskje være et signal om at forståelsen øker og kunnskapsløsheten minsker, i alle fall blant unge. Han påpeker at det er svært sterke personer som går gjennom en psykisk lidelse og som tar fatt på livet igjen.

En tilsvarende sterk historie forteller Inger Eggen også i dette nummeret. Hun har dis­sosiativ lidelse på grunn av overgrep i barndommen. Hun sier: «Nå klarer jeg å forholde meg til at livet er som det er, uten å gå i stykker i skam og selvforakt.»

Roy Jacobsen forteller i portrettintervjuet om at faren hans kjørte moren til det han sa var tann­ legen i Kirkeveien, men som egentlig var psykia­ teren hennes. I dag hadde han kanskje kunnet si psykiateren i Kirkeveien. Eller kanskje ikke. Ikke hvis det stadig hersker en felles forståelse om at rusproblemer og psykisk uhelse bare gjelder noen som sitter umælende nederst ved et eller annet bord. Les Psykisk helse og se at slik er det ikke.

Cathrine Th Paulsen

TEMA: PÅRØRENDE «Sammenvevde liv» heter doktorgradsavhandlingen til Bente Weimand, som har forsket på pårørende til personer med alvorlige psykiske lidelser. Å være pårørende er en stor påkjenning for mange, og en del av belastningen kommer fra møter med psykisk helse-tjenestene. Mange som ringer pårørende-telefonen, er fortvilte og utslitte. Side 12

ILLUSTRASJON: FINN GRAFF

Hvilket bord?

Petit

28

36 Leserbrev og debatt 38 Spør oss: Tunnelangst 39 Kort sagt: Adrian Lorentsson 41 Ytring: Musisk helse og groovy bedring

Ja, særlig...

LØP JEG OPP eller ned trappen? Snublet jeg i en ledning? Ropte jeg? Hadde jeg vært ute, eller trodde jeg det bare? Jeg måtte tenke meg om.

– Men hvordan skjedde det egentlig? spurte han igjen.

– Jeg falt i trappen og støttet meg feil, sa jeg.

Legen så på meg og sa ingenting. Men jeg kunne se at han tenkte «Du ramler ikke i trappen og brekker et ledd i hånden på akkurat samme måten som man gjør når man slår til noen med knyttet neve. Nei, nei».

Det var andre gangen jeg møtte det blik­ ket. Første gang var på legevakten, noen uker tidligere. Det var om natten. Jeg var skjelven og jeg hadde ganske vondt i hånden. Hva de tenkte der, brydde jeg meg ikke så mye om. På det tidspunktet var det i grunnen bare smerte­ stillende legemidler jeg var interessert i. Men det lå i luften at slike skader CATHRINE TH får man når man slår PAULSEN ned noen, slik som den

unge gutten foran meg i røntgen-køen. Moren hans var på telefonen med moren til ham som måtte sy i ansiktet.

Forresten var det ikke andre gang, det var sikkert tjuende gang. Personer som går med gipset hånd, blir alltid spurt om hva som skjedde, og de som spør, vil ha en historie som er troverdig. Det vil si en som passer. Er det bare trappen det gjelder, og den er innendørs attpåtil, går man over til å snakke om været. Det har vært uvanlig varmt lenge nå …

Han oppe i gaten som gikk med hånden i gips samme uke, hadde en ordentlig historie.

Den handlet om Nordmarka, sykkel utenfor veien, røtter, fart, steiner, stup over styret, opp­ revne klær og sykling hjem med brukket hånd.

En fortelling om en ulykke.

Siden de fleste ulykker skjer hjemme, kan det være en viss sannsynlighet for at historien om trappen var sann, sa jeg til meg selv mens jeg trædde en spesialplastpose fra apoteket over gipsen. Eller var det egentlig ikke sånn? Kan­ skje jeg ikke løp opp trappetrinnene, men ram­ let nedover? Hadde jeg drukket? Snublet jeg i tøflene fordi jeg begynner å bli gammel? Slo jeg omsider til den skapdøren på kjøkkenet som

Det lå i luften at slike skader får man når man slår ned noen. jeg alltid får i hodet? Prøver jeg å lure meg selv?

Plastposen tettet godt rundt armen. Jeg gikk inn i dusjen, ut i korridoren og inn i svøm­ mehallen. Jeg gikk raskt bort til bassenget, litt for raskt. Rett ved bassengtrappen skled jeg i vannet på flisene. Med en hånd i gips og en som holdt håndkleet, klarte jeg ikke ta meg for og pannen dunket i kanten. Jeg satte meg opp.

Det blødde voldsomt fra venstre øyenbryn. Jeg kjente hevelsen rundt øyet komme.

Nei, nei, tenkte jeg. Du ramler ikke to ganger på kort tid. Du drar ikke to ganger til legevak­ ten på kort tid heller. En venn og nabo med en elleveåring som driver enhjulssykling, og med kjøkkenskuffen full av førstehjelpsutstyr, plastret meg sammen. Jeg jobbet hjemmefra dagen etter. Kommer du på jobb med en gipset hånd, ett blått øye, et stort plaster i pannen og en historie om glatte fliser, sier de ingenting.

De ser litt på deg, bare. • PSYKISK HELSE 5/2013

3

Utspill

Aktuelt

Uføretrygdet:

Helse i alle ledd Redaktør: Cathrine Th Paulsen Telefon: 23 10 38 86 cathrine.paulsen@psykiskhelse.no Journalist/red.sek: Bente Thoresen Telefon: 23 10 38 85 bente.thoresen@psykiskhelse.no Abonnement: Elin Olsen Telefon: 23 10 38 76 abonnement@psykiskhelse.no Postboks 817 Sentrum 0104 Oslo Forsidefoto: Sveinung Uddu Ystad Grafisk formgivning: Millimeterpress as/Lise Myhre Trykk: Aktietrykkeriet Opplag: 10 000 Annonser Ole-Jørgen Strømberg, telefon 41 27 10 75 Victoria Ibabao Edwards, telefon 48 11 66 03 Abonnementspriser 2013 Ett års abonnement: kr 430,– Student/honnør: kr 320,– Institusjonsabonnement: kr 490,– Utgivelser 2014 Nr 1 – Uke 7 Nr 2 – Uke 15 Nr 3 – Uke 26 Nr 4 – Uke 38 Nr 5 – Uke 48 Utgiver: Rådet for psykisk helse Psykisk helse redigeres etter Redaktørplakaten, Vær varsom-plakaten, Tekstreklameplakaten og lov om redaksjonell fridom i media. Synspunkter og holdninger er derfor ikke nødvendigvis i samsvar med Rådet for psykisk helses synspunkt og politikk.

TIPS OSS! Ring 23 10 38 80 eller send epost til redaksjonen@psykiskhelse.no.

Du kan også skrive til Psykisk helse, postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo www.bladet.psykiskhelse.no

Norge har fått en regjering som vil satse på psykisk helse i alle ledd.

Vi har alle en psykisk helse. Det skulle vært unødvendig å si det, men fortsatt er den vanligste oppfatningen at de som sliter med psykiske helseutfordringer, er «de andre».

Alle er bevisste på at vi har en kropp som kan rammes av fysisk sykdom. Sannheten er at psykiske helseutfordringer også er blitt en folkesykdom.

Et løft for psykisk helse må tas på alle nivåer – fra forebygging til tidlig interven­ sjon, behandling og oppfølgning. Målet er et varmere og mer inkluderende samfunn som forebygger psykiske lidelser, raskt hjelper når det er behov, og hvor det å ha psykiske helseutfordringer blir møtt med Et løft for ikke fordommer.

Både i samar­ psykisk beidsavtalen med helse må KrF og Venstre og tas på alle i regjeringsplattfor­ men viser Høyrenivåer.

Frp-regjeringen at vi vil ha et løft for psykisk helse. Det betyr at vi allerede har et politisk flertall i Stortinget for at behandlingstilbudet innen psykisk helsevern skal styrkes, og at det skal etableres bedre lavterskeltilbud i kommune­ ne. I regjeringsplattformen slår vi fast at lov, plan og finansiering skal sørge for å nå målet.

Vi har lovet bedre lavterskel og forebyg­ gende tilbud til unge, som skolehelsetjeneste og styrking av helsestasjoner. Det er viktig at unge mennesker har et lett tilgjengelig sted de kan ha tillit til å gå til tidlig.

Innen spesialisthelsetjenesten vil vi styrke

Denne spalten skrives av ulike bidragsytere. Neste utspill kommer fra Trine Skei Grande.

4

PSYKISK HELSE 5/2013

behandlingstilbudet i psykisk helsevern, og gjeninnføre beskjeden til helseregionene om at veksten til rus og psykisk helsevern hver for seg skal være større enn veksten innen somatikk. Dette er en politisk prioritering: Vi vil ha et helsevesen og et sosialt sikker­ hetsnett som prioriterer de som er plassert nederst ved bordet.

Vi må se psykisk helse som en sentral del av folkehelsearbeidet. Det betyr også en sats­ ning på andre områder enn i helsesektoren: Det handler bl.a. om inkludering i arbeids­ livet, å bekjempe mobbing i skolene og stimulere til aktivitet for eldre.

I skrivende stund har jeg sittet noen uker som helse- og omsorgsminister. Noe av det som motiverer mest, er muligheten til å gjøre en forskjell på de områdene som har engasjert meg i mange år. Derfor har jeg som mål at pasienter og pårørende skal merke en for­ skjell med en ny regjering. Vi har fått en regjering som gir psykisk helse den plassen på vår politiske agenda den fortjener.

Bent Høie, helse- og omsorgsminister

Får ikke jobb-hjelp av Nav – Hvorfor får ikke vi som har uføretrygd, en ny sjanse til å fungere i samfunnet? spør Marius Lyngar.

TEKST BENTE THORESEN FOTO OLA SÆTHER

– Hvorfor ikke hjelpe dem som ønsker arbeid, men som har uføretrygd? Jeg trodde det var en målsetting å få flere trygdete i arbeid, sier Marius Lyngar (43).

Han har fått avslag fra Nav om å få bli med i Vilje Viser Vei fordi han er uføretrygdet.

Nav-kontoret på Frogner i Oslo sa til Lyngar at tilbudet ikke gjaldt ham.

– Jeg har hatt mye sosial angst helt siden gymnaset, forteller Lyngar. Han har en psykiatrisk diagnose fordi han har hatt psy­koser og har vært innlagt. Men nå studerer han, og han har hatt deltidsjobb innen film­ formidling og redaksjonelt arbeid. Han er fortsatt korrekturleser for et filmtidsskrift.

– Det er ikke flere midler til – Det er forå lønne meg på ferdelig for fast basis, så jeg ønsker en annen meg å tenke deltidsjobb.

Siden jeg er uføretryg­ på pensjodet, kan jeg tjene nen jeg en om lag 70 000 gang skal få. kroner i året ved siden av. Det er viktig for meg å være i aktivitet. Jeg har dessuten lite å leve av, og jeg vet jeg får dårlig pensjon. Jeg går ikke en trygg framtid i møte.

Lyngar merker at kravene til vellykkethet er høye i dag.

– Jeg isolerer meg og tenker at andre mener at jeg ikke er verdt noe, forteller han.

Hjelp med mangelfull cv

– Jeg søker på deltidsjobber, men jeg får ikke napp. Kanskje ser arbeidsgiverne at det er

ØNSKER ARBEID: – Jeg går til en terapeut som har vært til stor hjelp for meg, og terapien koster nesten tusen kroner hver uke, forteller Marius Lyngar, som ønsker å jobbe ved siden av uføretrygden.

huller i cv-en min. Jeg har aldri hatt en heltidsjobb. Derfor tenkte jeg at hvis jeg har Nav i ryggen, blir det lettere for meg å få en jobb. Nav kunne hjelpe meg til å overbevise en arbeidsgiver slik at jeg fikk en sjanse, sier han.

Marius Lyngar er også opptatt av at personer med psykiske problemer får for mye legemidler, slik at de blir hengende igjen i et passivt liv.

– Som pasient møtes du av leger som snakker veldig lite med deg, men som setter deg på mest mulig medisin uten at de følger opp hvordan det går etter en stund. Jeg har måttet jobbe hardt for å få redusert dosen, slik at jeg ikke ble så sliten og trøtt av medisinene.

Uføre utenfor

Lyngar synes alt i alt at Nav kunne fulgt ham opp tettere.

– Jeg har ingen kontakt med noen saks­ behandler, jeg får bare trygd. Jeg ønsker å få et godt liv som de fleste andre, og jeg ønsker å starte med deltidsarbeid, og kanskje etter hvert arbeide mer.

– Det er forferdelig for meg å tenke på pensjonen jeg en gang skal få. Derfor ønsker

jeg å snu utviklingen i livet mitt, sier Marius Lyngar, som synes det er rart at det settes opp et så skarpt skille mellom dem som er på uføretrygd, og dem som er på andre trygde­ ordninger.

– Jeg er mot sortering av mennesker, sier han. •

– Individuell vurdering Enhetsleder Abdollah Hejab ved Nav Frogner uttaler dette på generell basis: – Deltakere i tiltaket Vilje Viser Vei er personer som trenger målrettet bistand til å komme seg ut i arbeidslivet. De fleste deltakere i tiltaket Vilje Viser Vei mottar arbeidsavklaringspenger (AAP).

I utgangspunktet skal personer med uføretrygd være ferdig avklart i forhold til arbeidslivet. Rutinene er at når vi likevel får en henvendelse, foretar vi en individuell vurdering, og vurderer muligheter, for eksempel skjermede enheter eller «overgangsarbeid» hos Fontenehuset.

PSYKISK HELSE 5/2013

5

Aktuelt ET STEMPEL: – Jeg opplever diagnosen som en formalitet, psykiatrien måtte vel stemple meg med noe, sier Hege Lystad, som har diagnosen affektiv bipolar lidelse.

medisineringen opplevde jeg som tortur.

Jeg var redd for mitt eget liv, og for barnet.

Sprøyten gjorde meg sløv og trøtt, jeg klarte ikke tenke.

Lystad har i ettertid kontaktet advokat.

– Han sa at jeg har en sterk sak, men jeg får ikke gått videre med den fordi jeg fikk avslag på søknad om fri rettshjelp. Jeg forsøkte også å klage til fylkeslegen over behandlingen på Lier, men klagen ble ikke tatt til følge.

Fikk ro og fred i Tønsberg

– Jeg ba om nåde, men det ble satt sprøyte med anti­ psykotisk medisin som kunne skade fosteret, forteller Hege Louise Lystad. For ni år siden var hun tvangsinnlagt på Lier sykehus og gravid, men ble ikke trodd.

TEKST BENTE THORESEN FOTO OLA SÆTHER

Var gravid – ble ikke trodd:

– De satte sprøyte med tvang

Gravid og glad

– I 2004 ble jeg gravid. Det ble slått fast i sjette uke hos fastlegen, og barnefaren og jeg var lykkelige. Barnet var virkelig ønsket. Men under et besøk hos søsteren min i Kristiansand

6

ble jeg dårlig, og ville ikke reise hjem.

Lystad hadde hatt diagnosen affektiv bi­ polar lidelse i tre år. Hun ble frivillig innlagt på psykiatrisk avdeling på Sørlandet sykehus.

– Jeg slapp medisi­ – Jeg var ner siden jeg var gra­ vid. De gikk turer med redd for meg og viste forståelse og omsorg. Jeg følte mitt eget mye bedre. Da jeg liv, og for meg skulle skrives ut etter tre dager, ble jeg spurt barnet. om hvilket sykehus jeg tilhørte. – Lier sykehus, svarte jeg. Dermed kontaktet de Lier, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle overføres dit.

Hun var to måneder på vei.

– På Lier ble jeg sendt til samtale med over­ legen, som hadde med seg en psykolog. Etter ti minutters samtale sa overlegen: – Du er psykotisk, du må ta medisin. Jeg ble veldig redd fordi jeg var gravid og fryktet at medisinen kunne skade barnet. Så ble jeg lagt på et rom. Tre-fire personer var til stede da det ble satt sprøyte med Trilafon, en anti-psykotisk medisin som kan påvirke fosteret.

– Fra å være frivillig innlagt på Sørlandet sykehus ble jeg tvangsinnlagt på Lier. Først skrev jeg meg ut fra Lier, men politiet kom og hentet meg hjemme dagen etter, forteller Lystad.

– Da personalet etter hvert forsto at det var sant at jeg var gravid, begynte de å presse meg til å ta abort, men det ville jeg jo ikke. Både barnefaren og jeg ønsket å få barnet. Tvangs­

– En drøm å få fortelle

Hege Lystad sier det er en drøm for henne å få fortelle i media hva som skjedde.

– Jeg følte at de prøvde å drepe meg på Lier sykehus den gangen. Nå får jeg fortalt

Ragnhild M. Eidem Krüger

Langsomme jordskjelv Erfaringer med demens midt i livet

Mellom 2 000 og 3 000 personer i Norge har en demenssykdom før fylte 65 år. Det kan ta lang tid å få fastslått diagnosen. I 21 intervjuer møter vi personer som selv har fått demens tidlig og deres nærmeste pårørende inkludert tenåringer.

ISBN 978-82-8061-207-6 240 sider – kr 320,-

For bestilling og mer informasjon: NKAH Annonse Psykisk Helse Juni-2013.indd 1

PSYKISK HELSE 5/2013

NYE BØKER

www.aldringoghelse.no

– Trist med slik tilbakemelding – Det er beklagelig at en pasient opplever et opphold på Lier sykehus på denne måten, sier avdelingsoverlege Odd Erik Skinnemoen.

TEKST BENTE THORESEN

Skinnemoen vil ikke kommentere den konkrete saken.

– Jeg verken kan eller vil uttale meg om denne saken. Men generelt vil jeg si at det er beklagelig hvis en pasient opplever et opphold hos oss på denne måten. Det er trist å få slike tilbake­ meldinger. Pasienttilfredshetsunder­ søkelser som vi foretar jevnlig, viser at de aller fleste er fornøyd med den behandlingen de har fått. Det går an å klage hvis man ikke er fornøyd, blant annet til Fylkesmannen/Helsetilsynet og Pasient­ombudet. Da kan man få be­ lyst saken i sin fulle bredde og eventuelt lære av feil som er begått, sier Skinne­ moen.

Avdelingsoverlegen sier de arbeider kontinuerlig for å få ned tvangsbruk.

– Men i noen tilfeller er tvang helt nødvendig, for å ivareta personen som ellers kan skade seg selv eller andre. •

ANNONSE

– Jeg ble nektet å reise til en time jeg hadde for å ta ultralyd, for på psykiatrisk sykehus trodde de ikke på meg da jeg sa jeg var gravid. I stedet ble jeg tvangsmedisinert, sier Hege Lystad.

Hege Louise Lystad (33) bor i Drammen og har bedt flere ganger om at aviser skal ta opp hennes sak, men har fått til svar at den er for sensitiv.

Lystad vil fortelle en historie som handler om et brutalt og hardt regime med nedlatende holdninger til pasientene.

Barnevernet fikk automatisk beskjed om at hun ventet et barn. Ifølge Lystad er dette standard praksis.

– Jeg var rolig hele tiden. Jeg var overført til psykiatrisk i Tønsberg, og på slutten av oppholdet der fikk jeg permisjoner. I april ble jeg skrevet ut, og fødselen skjedde i juni. Det var en helt vanlig fødsel og barnet var friskt.

Det ble en jente, som nå er åtte år.

Lystad tar anti-psykotisk medisin frivillig.

– Jeg har ikke vært innlagt på seks år, forteller hun.

Den siste innleggelsen kom etter at barnevernet hadde tvangsfullbyrdet vedtak om overtakelse av datteren, som har bodd i fosterhjem siden hun var to år gammel.

Lystad får treffe datteren fire timer i året, ved juletider. Hun har ikke lenger et forhold til barnefaren.

– Jeg skylder på psykiatrien for at jeg mistet datteren min. Det som skjedde den gangen da jeg var gravid og ikke ble trodd, mener jeg er hovedårsaken til at det gikk som det gikk, sier hun.

det. Tenk på alle som aldri får fortalt hva de har opplevd i psykiatrien, sier hun.

Hun går nå til psykolog ukentlig og er veldig fornøyd med hjelpen hun får ved Drammen distriktspsykiatriske senter (DPS).

– Mitt råd til andre er at de må være klar over hva de går til hvis de legger seg inn frivil­ lig på Lier sykehus. Hvis du er i en livskrise, risikerer du å bli møtt med medisiner og tvang. Du blir utsatt for en behandling som ikke er menneskever­ Jeg opplevde at – Enten jeg dig. de stjal klærne mine er i sjokk og smykkene mine.

De sier de skal vaske eller i tøyet ditt, men du ser det aldri igjen. Smyk­ sorg, blir kene mine forsvant alt forklart fra rommet. Jeg synes er så ille at de som med at jeg det jobber på sykehus, stjeler fra pasienter, er syk. sier hun.

– Blir du konfrontert med at du er paranoid når du forteller din historie?

– Ja, jeg får høre at jeg innbiller meg ting.

Alt blir forklart med sykdommen. Enten jeg er i sjokk eller i sorg, blir alt forklart med at jeg er syk. De ville ta bort følelsene mine ved hjelp av tvangsmedisinering.

Lystad synes det er altfor lett å bruke tvang mot folk i Norge.

– Maktmennesker bruker tvang mot det de anser som «svake» mennesker. De kom­ mer unna med det, og ødelegger menneskeliv, sier hun.

Hun bor fortsatt i Drammen.

– Nå har jeg det bra. Jeg har mange venner og leier en leilighet. Jeg har blitt et varmere menneske av det jeg har opplevd. Jeg har et stort hjerte for psykiatriske pasienter som har opplevd noe liknende som meg. •

Eva Anfinnsen

”Uff da!”sa farmor Når en i familien har fått demens, blir livet annerledes. For barn er det ikke så lett å forstå hvorfor personen blir så forandret.

I boka møter vi Mina som får besøk av farmor, men farmor er ikke helt som Mina husker henne. Boka passer best for barn i førskole- og småskolealder og den er rikt illustrert av Anders Kaardahl.

ISBN 978-82-8061-175-8 32 sider – kr 130,-

tlf 33 34 19 50 – post@aldringoghelse.no 29.05.13 14.45

PSYKISK HELSE 5/2013

7

Behandling NYTT BYGG: – Knirkingen i taket er nok bare bygget som setter seg, sier Jørgen Klette. Noen tilpasninger til daglig bruk gjøres stadig på Kronstad distriktspsykiatriske senter i Bergen.

og alle dørene går opp automatisk når man bruker nøkkelkortet. Alle ansatte og pasienter får nøkkelkort på Kronstad, og de som bor her, bruker det også til strømmen på rommet, som på hotellrom.

– Vi har morgenmøte hver dag. Etter det er det mindfullness to ganger i uken, hvor vi trener på pusteteknikk og på å tenke på en annen måte, forteller han.

Jørgen Klette er innlagt på det som kalles allmenn døgn. DPS-et har to avdelinger man kan bli innlagt på, psykoseavdelingen og allmenn­ avdelingen. Han har angst og depresjon, forteller han.

– I mindfullness-gruppen går vi gjennom et skjema med fem kolonner. I løpet av den tiden det tar å gå gjennom dem, snur tankene. Det funker for meg, mot min angst og depresjon, sier Jørgen Klette.

Gikk ikke ut

Psykiatri med takterrasse Utenfor dørene til Kronstad distriktspsykiatriske senter i Bergen dundrer trafikken forbi, døgnet rundt. Når du kommer inn, ser du moderne møbler, glassflater og dempet belysning.

Her inne er det nesten helt stille. Bare de automatiske dørlåsene bråker litt.

8

PSYKISK HELSE 5/2013

TEKST CATHRINE TH. PAULSEN FOTO ODD MEHUS

BERGEN: Trafikken er alltid stor på Danmarks­ plass, ikke bare i rushtiden, som nå klokken ni om morgenen. Inne på Kronstad distrikts­ psykiatriske senter (DPS) derimot, er det stille, både i korridorene og på de skjermete små sitteplassene og kjøkkenkrokene. En svak sus av trafikken er det mest hørbare.

– Jeg liker at det er så stille, sier Jørgen Klette (28).

Han sitter i femte etasje, i et rom som er inn­redet med sofagruppe og biljardbord. To håndverkere står på en stige og henger opp lyse gardiner. De går ut igjen og skramler litt med

stigen. Det knaker litt i takplatene etter at de er gått. Jørgen Klette ser opp, og sier at det er nok bare bygget som setter seg, det er ikke så mange måneder siden det var ferdig bygd. Han har vært innlagt på Kronstad i tre måneder til sammen.

Slått sammen flere

Det nye Kronstad DPS ble innviet i mai i år, og er egentlig en samling av fem tidligere avde­ linger i og rundt Bergen. Huset har sju etasjer, hvor fjerde og femte har rom til dem som er innlagt. Selv om nærmere to hundre pasienter får behandling her hver dag, er det påfallende stille overalt. Bortenfor besøksrommet vi er på, sitter et par stykker og leser eller ser på tv på lavt volum.

Jørgen Klette har vært syk lenge. Han har også problemer med øynene, men det er den sosiale angsten og depresjonen som er tyngst, forteller han. Han ble innlagt etter et selvmordsforsøk.

– Jeg prøvde å hanskes med problemene mine selv. Jeg var redd for å gå ut døren, og stengte meg inne. Når jeg har det sånn, tar jeg ikke telefonen og legger meg i sengen. Men nå har jeg forstått at det er ingen skam å søke hjelp.

Han har vært syk i ti–elleve år, forteller han.

Han skal skrives ut om et par dager.

– Akkurat nå gruer jeg meg til det, for det er en veldig trygg plass her. Men jeg deler leilig­

het med bestekameraten min, så han skal hjelpe meg til å komme meg av gårde til behandling og de tingene jeg skal på. Jeg får all oppfølging jeg trenger for å klare meg der ute. Nå er det bare opp til meg, sier Klette. Han forteller at teamet hans har ordnet med rullestol og gratis taxi til sårbehandlingen på sykehuset. Han skal ikke ha rullestolen så lenge, bare til han – Det mangler kan belaste fot­ et tak å være sålene igjen.

Vi tar heisen under, men ned til andre eta­ da røyker jeg sje, hvor det er en man kan ikke så mye. terrasse røyke på.

– Det er kjem­ pefint når det er sol, jeg har vært mye på tak­ terrassen også. Det mangler et tak å være under, men da røyker jeg ikke så mye, sier han og legger til at det er kanskje positivt.

Grønne terrasser

Terrassene og takterrassen er et kapittel for seg selv på Kronstad. Bygningen er bygget rundt tre atrier og i tillegg er det en takterrasse med benker, planter og belysning. Herfra kan man se idrettsbanen, Ulriken og Starefossen på den ene siden, og innkjøringen og broen over til sen­ trum på den andre. Det står benker og stoler utplassert, og man kan gå mellom busker og blomster. Foreløpig er ikke plantene overvel­ dende her oppe, men de får i alle fall nok vann uten kunstig anlegg. Det er regn i luften i dag,

– Hvis du vil du snakke med noen, går du bare bort og spør. Hvis man ikke vil, godtar alle det for her er det noe med alle. Da spør man bare neste, sier Klette.

De ansatte skal heller ikke løpe i gangen, uan­ sett hva som skjer, kan Allan Nepstad, sykepleier med kognitiv videreutdanning, fortelle.

– Da smitter uroen over på pasientene. Noen reagerer på at dørene bråker, men vi regner med at det ordner seg.

Mindfullness om morgenen

Jørgen Klette ble innlagt en måned i sommer, og har vært innlagt to måneder i høst. Han sitter i rullestol for tiden. Det er lett å komme rundt med rullestol her, det er ingen terskler,

PLANTER OG BENKER: – Dette bygget er et viktig signal om at vi prioriterer psykisk helse, sier klinikkdirektør Stig-Arthur Didriksen.

PSYKISK HELSE 5/2013

9

Behandling

og litt tåkete opp mot Ulriken, bergensernes landemerke.

– Dette bygget er et viktig signal om at vi prio­ riterer psykisk helse, sier Stig-Arthur Didriksen, fungerende klinikkdirektør på Kronstad.

Da Helse Bergen vedtok å bygge nytt dis­ triktspsykiatrisk senter ved trafikkmaskinen på Danmarksplass, kom det protester fra både ansatte, fagpersoner, pårørende og brukere. Det var særlig luftforurensningen om vinteren som var innvendingen.

– Jeg forstår – Vi sender det godt. Men jeg ikke pasien- tenkte: Nå får vi en halv milliard tene ut på til å bruke på psy­ landet lenger. kisk helse, vi får se hva vi får til, sier Didriksen.

Klimaanlegget og lyddempingen innendørs fungerer så bra at ingen har klaget over det etter at bygget sto ferdig. Terrassene er også skjermet, siden de er «inne» mellom avdelingene og eta­ sjene eller vendt ut mot fjellene. På den terras­ sen hvor det er lov å røyke, skal det komme et glasstak, forsikrer Didriksen.

– Vi kan ikke la være å tilby en plass å røyke for pasienter som er innlagt, men de ansatte har ikke lov til røyke, forteller han.

De ansatte får heller ikke parkere i parkerings­ kjelleren, den er forbeholdt pasienter, pårørende og ambulant team.

– Ansatte kan ta bybanen eller bussen eller sykle. Vi har en fin sykkelparkering, sier Didriksen.

– Hvordan måler man det?

– Nei, vi klarer ikke måle det, men vi har noen indikasjoner, smiler han.

– Vi skal ha høy kompetanse, ulike tilbud, in­ dividuelle og tilrettelagte behandlingsforløp og god tilgang til spesialister.

Alle pasientrommene ligger i fjerde og femte etasje. De fleste vender mot Ulriken, og de som ikke gjør det, har vinduer i en vinkel som hindrer innsyn fra andre bygninger. I kjelleren er det spe­ sialrom til trening, bildeterapi og musikkterapi.

Musikkterapien har ikke kommet i gang ennå.

Foreløpig ligger det bare en del elektroniske instrumenter i hyllene.

– Vi har kjøpt inn litt etter hvert som vi har hatt råd til dem, så når vi får en musikkterapeut i gang, er alt klart, forteller Didriksen.

Bilder låses inn

Bildeterapien er imidlertid i full gang. Den foregår i et stort lyst rom, rikelig forsynt med tegne- og malesaker, akrylfarger, pensler, lerreter og ulike papirslag. Ragnhild Anders­ land er ergo- og bildeterapeut. Før vi kan komme inn i rommet, må forrige pasients tegninger ryddes og låses inn i arkivet. Det man lager her, regnes som journal-materiale,

det er ikke først og fremst kunst, forteller Andersland.

– Vi tegner eller maler for å bli kjent med oss selv og de valgene vi tar, sier hun.

Noen har enetimer, men de fleste går i en gruppe hvor man henger opp bildene på veggen og snakker om dem i gruppen på slutten. Man kan velge materialer selv, akrylmaling, kritt- eller kulltegning eller forme ting i leire.

– Man arbeider med å uttrykke seg slik i 30 minutter, da har man tid til å bli oppmerksom på seg selv. Det er det ikke så ofte man har, sier Ragnhild Andersland.

10

PSYKISK HELSE 5/2013

Trekke seg tilbake

Henter fram gamle ting

– Noen ganger kommer det fram ting vi har glemt, venner eller hobbyer vi har hatt, som har gitt oss noe før vi ble syke. Det kan komme fram vanskelige ting også. Når vi snakker om bildene i etterkant, bevisstgjøres vi. Vi andre som er til stede, prøver å ta imot bildet og den som har laget det.

– Kan det være sterkt for den enkelte?

– De fleste synes det er vanskelig i begynnel­ sen. Prestasjonsangsten er den verste fienden vår. Vi har alltid informasjonssamtale før man begynner i gruppene, sier Andersland.

Behandling der man bor

Kronstad DPS skal tilby psykisk helse-tjenester til befolkningen i såkalt bynære områder.

– Vi sender ikke pasientene ut på landet lenger, for at de så skal komme tilbake hit hvor de har valgt å leve livene sine, sier Didriksen.

Senteret har to ambulante team, tre seksjo­ ner man kan legges inn på med til sammen 40 døgnbehandlingsplasser, to brukerstyrte senger, to enheter for dagbehandling, tre poliklinikker og terapitilbud som bildeterapi, fysioterapi, musikkterapi og trening. Omtrent 240 personer jobber her.

– Vi har en visjon om at Kronstad skal være det beste by-DPS-et i Norge, sier Stig-Arthur Didriksen.

– Jeg bor her i nærheten. Da jeg var innlagt, pleide jeg å gå og besøke moren min som også bor her. På rommet mitt her hadde jeg vinduet åpent hele tiden. Det var jo støy, men jeg brydde meg ikke om det.

TÅLER TRAFIKKSTØY: – Det passer meg perfekt at senteret ligger midt i byen, sier Monika Karlsen.

For psykosepasienter er tilbudet en serie på ti ganger over like mange uker. På allmenngruppen forplikter man seg gjerne for seks måneder av gangen, men man kan slutte tidligere hvis man behøver det. Gruppene er på maksi­ mum åtte personer.

Deler av vinduene er dekket med hvitt papir, slik at det ikke lar seg gjøre å se inn. Vinduene skal sandblåses litt lenger opp om ikke så lenge.

Det er en del av den siste tilpasningen av bygget.

– Å ha bildet man har laget synlig på veggen, er på en måte mer avslørende enn når man sitter og snakker hos en psykolog. Ordene er jo ikke så synlige for andre utenfra. Et bilde kan fortelle mye om hvordan man har det, sier Andersland.

Hun forteller at hun gir oppgaver, som for eksempel «aktuelle følelser for deg», hvor man skal finne farger som passer for det man føler.

– Det trengs ingen forkunnskaper. Mange føler at de er dårlige til å tegne, kanskje det er en lærer som har sagt det en gang. Men det betyr ingenting her.

– Litt forvirrende først

EGET UTTRYKK: – Vi tegner eller maler for å bli kjent med oss selv, sier ergo- og bildeteraput Ragnhild Andersland.

Man kommer rett inn i andre etasje når man går inn hovedinngangen til Kronstad. Her er resepsjonen og rett bak er det korridorer til grupperom, behandlingsrom og flere kjøk­ kenkroker og oppholdsrom. Monika Karlsen (38) forteller at hun syntes bygget var kaldt og avvisende i begynnelsen, før hun ble innlagt.

– Men synet mitt på bygningen forandret seg

da jeg ble innlagt. Det har vel med menneskene å gjøre. De første dagene var litt forvirrende med alle korridorene. Jeg hadde rom i femte etasje.

Men jeg fikk veldig bra oppfølging av leger og psykologer.

Monika Karlsen var innlagt i tre uker, nå går hun på dagbehandling på femte uke, forteller hun.

– Vi starter – Vi brukte dagen med sam­ familieromtalegruppe, så har vi fysisk aktivitet met med enten i gymsalen biljard mye her eller på et treningssenter vi da jeg var drar til. To gan­ ger i uken har vi innlagt. problemløsnings­ time. Da legger vi fram ting, så prøver de andre å komme med inn­ spill og forslag til å løse problemene. Det er seks stykker i gruppen, inkludert meg. Det er kjem­ pebra å høre på andre og deres erfaringer. Det er godt å vite at du ikke er alene. Det har hjulpet meg godt, sier Karlsen. Hun forteller at hun har bipolar lidelse og var innlagt for en depresjon.

Tidligere har hun vært innlagt på Sandviken og Haukeland som ligger mindre sentralt.

– Ville du heller vært på et sted utenfor byen, med nærhet til skog og mark?

– Nei, det passer meg perfekt at DPS-et ligger midt i byen, sier Karlsen.

Rommene ligner litt på studenthybler, eller hotellrom, med eget bad, sovekrok og skrive­ bord. Veggene er hvite, og rommene virker kan­ skje større enn de er. Det er god plass til å sette ut tingene sine og bildene kan stå på kommoden.

– Jeg satt mye i dagligstuen her, men det er veldig bra å ha et eget rom å trekke seg tilbake til. Når du er deprimert, føler du noen ganger for bare å være alene, sier Monika Karlsen.

Hun har to barn på seks og syv år og en datter på sytten, som ikke bor hos henne, forteller hun.

– Vi brukte familierommet med biljard mye da jeg var innlagt. Legemidlene jeg får her, har nok gjort sitt til at jeg ser lysere på livet. Jeg be­ gynte med antidepressiver da jeg ble innlagt.

Men uten dagbehandlingen hadde jeg nok gått tilbake til samme tralten som jeg var i før jeg ble innlagt, hvor jeg sov hele dagen og la meg halv ni om kvelden.

På spørsmål om hun har et tips til andre som kommer hit, svarer hun: – Ta imot den hjelpen du får og ikke vær redd for å be om hjelp!

I dag er siste dag av behandlingen til Monika Karlsen. Vi går ut forbi et kjøkken med åpen dør og klare, sterke farger, forbi flere behandlingsrom og gjennom en korridor som ender ved heisen og døren ut til resepsjonen.

– Men jeg har fått et nytt tilbud her med noe av det samme, to ganger i uken i to til fire måneder. Det skal jeg benytte meg av, sier Monika Karlsen.

Dørene ut til hovedinngangen smeller litt i låsen når hun går ut. •

Kronstad distriktspsykiatriske senter (DPS) i Bergen • Tilbyr spesialisthelsetjenester til voksne i bydelene Bergenhus, Ytrebygda og Årstad, til sammen 86 100 personer over 18 år • 2415 pasienter fikk behandling i 2012 • Hver dag får 180 pasienter behandling individuelt eller i gruppe • Bygget har 11 500 kvm, over 7 etasjer og er tegnet av Origo arkitektgruppe

PSYKISK HELSE 5/2013

11

Tema Pårørende >

Lange samtaler – Jeg avslutter ikke en samtale uten videre. De fleste som ringer, er fortvilet og slitne, forteller Anne-Grethe Terjesen, som er rådgiver i støttetelefonen og styreleder i Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP).

TEKST CATHRINE TH. PAULSEN FOTO SVEINUNG UDDU YSTAD

12

PSYKISK HELSE 5/2013

Tema Pårørende >

To ganger i uken sitter Anne-Grethe Terjesen i PiO-senteret for pårørende i Oslo og svarer i rådgivningstelefonen for pårørende.

– Ofte ringer jeg tilbake, etter å ha under­ søkt hvor de kan få hjelp. De som ringer, er gjerne fortvilte og slitne pårørende. Hvis de bor i Oslo, ber jeg dem komme hit til senteret for å snakke med oss eller delta i gruppesamtaler, forteller hun.

Sluttet jobben

Da familien til Anne-Grethe Terjesen måtte ha hjelp fra hjelpeapparatet for seks år siden, ble de fullstendig overrasket over at pårørende ikke ble inkludert eller hørt i behandlingen, forteller hun.

– Hjelpeapparatet brukte mye tid på å opp­

LPP – Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse – er en landsomfattende ideell interesse- og brukerorganisasjon. LPP arbeider for anerkjennelse og respekt for pårørendes situasjon.

PiO-senteret i Oslo er et samarbeid mellom LPP og Oslo kommune. PiO har samlinger og temamøter for pårørende og svarer i rådgivningstelefonen for pårørende (22 49 19 22).

Anne-Grethe Terjesens råd: • Skaff deg alliansepartnere, personer som kan noe og personer som har lignende erfaring.

• Oppsøk brukerorganisasjonene, Mental Helse eller LPP. • Finn ut hva slags hjelp du kan få i ditt nærmiljø, for eksempel selvhjelpskurs, kurs i belastningsmestring, personlig rådgiver, mindfullness-trening eller andre ting. Alle trenger ikke det samme.

• Bruk dine rettigheter som pårørende, prøv å få en felles forståelse med helsepersonalet.

14

PSYKISK HELSE 5/2013

rettholde taushetsplikten og kartlegge våre familiegener og eventuelle andre i familien som kunne ha en psykisk lidelse. Vi opplevde meget begrenset inkludering, dårlig informasjon og liten forståelse, sier hun.

Terjesen er utdannet økonom og har ledelsesutdanning fra Forsvaret. Hun jobbet i IT-bransjen på den tiden.

– For å kunne takle den vanskelige perioden sluttet jeg å jobbe, ellers ville vi ikke ha kref­ ter til å følge opp. Vi som familie var med på mange og frustrerende møter og jobbet hardt i et system som jeg opplevde ikke tok vare på deg som menneske. Da tok jeg kontakt med LPP og fikk god støtte. Nå er jeg leder av brukerrådet på Klinikk for psykisk helse og rus ved Oslo universitetssykehus.

Hun legger til at ikke alle kan si opp jobben og følge opp sine familiemedlemmer, at hun har vært heldig som kunne gjøre det, selv om det resulterer i betydelig mindre inntekt for familien.

– Det er ikke riktig at man skal måtte gjøre det, men for oss var det nødvendig.

Fysisk umulig

– Vi må kalle en spade for en spade og si at innenfor psykiatrien har man ikke tradisjon for å inkludere familien eller pårørende til dem som er over 18 år. Dette henger sammen med den medisinske tilnærmingen til psykiske lidelser. Det er ikke plass til den pårørende, ikke i overført betydning og ikke rent fysisk.

Det er faktisk ikke en stol ekstra i behand­ lingsrommet, sier Terjesen.

Nettopp å være i samme rom er faktisk betydningsfullt, mener hun.

– Når du sitter og snakker sammen i samme rom, får du en felles forståelse av saken. Når du ikke gir rom for familien, kommer det problemer. Det er da helsevesenet trekker opp argumentet med taushetsplikt. Problemet bunner egentlig i at utdanningene ikke har en åpenhet for nettverk, pårørende og familie.

Anne-Grethe Terjesen forteller at hun ikke forsto hvorfor ikke flere ansatte tok pårørende med i betraktning, og for å lære mer tok hun vernepleierutdanning.

– Den ga meg ikke noen forståelse av hvorfor

de jobber slik, men den ga meg mer kunnskap selv. Hvis man hadde sett på psykisk lidelse på samme måte som somatiske lidelser, ville helsevesenet tenkt mer på å få ut hele poten­ sialet i mennesket. Da hadde de også engasjert nettverket rundt den som er syk, sier Terjesen.

Skal bli hørt

Pårørende har flere rettigheter enn mange vet. I lov om psykisk helsevern står det blant annet at pårørende skal bli hørt ved tvangsinn­ leggelser.

– Gjelder det i praksis?

– Generelt blir ikke pårørende hørt.

Tvangsinnleggelser er så liten del av psykisk helsevern. Vi blir ikke inkludert ved innleggel­ ser, og vi får heller ikke informasjon om at den enkelte er skrevet ut. Særlig ved selvmordsfare er det alvorlig.

Pårørende kan være ektefeller, søsken, foreldre og venner. Ved behandling i psykisk helsevern kan den som er syk, selv velge hvem som skal være nærmeste pårørende. Med et forsiktig anslag er mellom 600 000 og 800 000 personer i Norge pårørende til noen med alvor­ lig psykisk lidelse. Men det snakkes for lite om å være pårørende, mener Terjesen.

– Mange tenker fremdeles at hvis du får et psykisk sykt barn, er det noe galt med deg.

Mange søsken opplever også at det er noe galt med dem hvis søsken blir syke. Derfor er det mange som ikke vil snakke om å ha en syk i nærmeste familie eller krets.

Tabu i hjelpeapparatet

Anne-Grethe Terjesen mener vi faktisk har større forståelse for den belastningen det er å være pårørende generelt i samfunnet enn i hjelpeapparatet.

– Når det er krise i familien, for eksempel selvmordsforsøk eller alvorlig psykoseanfall med innleggelser på psykiatrisk avdeling, er det ingen prosedyrer for å ta vare på familien.

I dag er det helt tilfeldig hva slags hjelp man får. Det er ikke noe kriseteam som rykker ut ved selvmordsforsøk eller alvorlig selvskading.

Mange pårørende er traumatiserte, men det er ikke noe systematisert tilbud til dem.

IKKE PLASS: – Innenfor psykiatrien har man ikke tradisjon for å inkludere familien eller pårørende til dem som er over 18 år, sier Anne-Grethe Terjesen.

Lukkete rom

Det er denne totale mangelen på rutiner for oppfølging Terjesen jobber for å bøte på, forteller hun. Det er derfor hun deltar på konferanser og høringer, utvalg og brukerråd.

– Ta et eksempel: Hvis mannen din får en psykisk lidelse, for eksempel bipolar lidelse, og går til distriktspsykiatrisk senter og får hjelp, kanskje over flere år, vil du aldri bli innkalt.

Han kan gå til terapeut og få medisin i lang tid, uten at du får noen informasjon om hva som feiler ham.

– Det er vel fordi hjelpeapparatet er bundet av taushetsplikten?

– Jo, men vi vet at det er viktig å ta pårø­ rende, barn og foreldre med for at man skal bli frisk. De kan si at de vil involvere familien eller ektefelle. Man må slutte med de terapeutiske lukkete rommene. Det er altfor mange lukkete rom i psykisk helsevern.

Store belastninger

Hun har ikke oppsøkt psykolog eller annen psykisk helsehjelp selv med sine problemer som pårørende, men hun har brukt dem hun har kommet over av flinke folk, forteller Terjesen.

– Jeg har truffet dyktige folk som bruker­ representant og skaffet meg et nettverk hvor jeg kan spørre om både sykdom og situasjoner som oppstår. Men jeg er heldig, fordi jeg kanskje er ekstra robust. Det er egentlig et offentlig ansvar å ta vare på familiene, ikke minst med tanke på alle som opplever vold, trusler, selvmordsfor­ søk og selvskading.

– Hva er ditt beste råd til andre pårørende?

– Skaff deg alliansepartnere, folk som kan noe. Oppsøk brukerorganisasjonene og snakk med andre med lignende erfaringer.

Selv om familien til Terjesen har møtt mot­ stand i hjelpeapparatet flere ganger, har hun ikke brukt tid til å klage, forteller hun.

– Det er slitsomt å klage. Prøv heller å få tak i de positive kreftene du har. For meg hjelper det å være engasjert, det gir meg mer kraft.

Pårørendesentre fins bare i Oslo og Stavanger.

– Det burde være minimum ett senter i hvert fylke. Når noen ringer som ikke bor i nærheten av noe pårørendesenter, prøver vi å kartlegge og finne ut om det er noen som kan ivareta dem der de er, kanskje en fastlege, noen i kommu­ nehelsetjenesten eller en prest. Vi ser så mange pårørende som ikke får hjelp, sier Terjesen. •

Fra pasient- og brukerrettighetsloven: «Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes.

Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemning, har både pasienten og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene i § 3-2.»

«Er pasienten under 16 år, skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres. Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal likevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret når pasienten er under 18 år.»

PSYKISK HELSE 5/2013

15

Tema Pårørende

Pårørendeforskning: Balansekunst og utslitthet – Anerkjennelse og støtte fra hjelpeapparatet kan veie opp for påkjenningene det er å være pårørende, sier Bente Weimand, som har forsket på pårørende i psykisk helsevern.

TEKST CATHRINE TH PAULSEN FOTO SVEINUNG UDDU YSTAD

– Livet som familiemedlem inne­ bærer alltid en balansekunst, men når du er pårørende til en med alvorlig psykisk lidelse, får valgene dine større konsekvenser, sier Bente Weimand, forsker og psykiatrisk sykepleier. Hun har tatt doktorgrad på pårørende i psykisk helsevern og leder nå for­ skergruppen «Brukeres og pårø­ rendes erfaringer» ved FOU-avde­ lingen, Divisjon psykisk helsevern ved Akershus universitetssykehus.

«Sammenvevde liv» heter

16

PSYKISK HELSE 5/2013

doktorgradsavhandlingen til Weimand i norsk oversettelse.

Hun har intervjuet pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse og sykepleiere som arbeider i psykisk helse-tjenester for voksne.

– Hva kan jeg si og gjøre for at situasjonen ikke skal bli verre, hvem skal jeg ta hensyn til: den som er syk, eller andre i familien, hva sier jeg til barna i familien?

Slike spørsmål har pårørende ofte.

De fleste vil hjelpe, men pårørende og syke kan ha motsetningsfylte interesser. En del pårørende velger seg selv og sine interesser helt bort, sier Weimand.

Ord stigmatiserer

I studien brukes betegnelsen pårørende til personer med alvor­ lig psykisk lidelse i stedet for per­ soner med schizofreni eller bipolar lidelse, som er det de fleste som undersøkelsen gjelder, har.

– Jeg har ikke ønsket å knytte opplevelsene til spesielle psykia­ triske diagnoser. Noen sliter med symptomer som gjør livet vanske­ lig. Enkelte har også fått endret diagnose underveis, sier Weimand.

Hun skriver heller ikke «pasien­ ten», men «vedkommende».

– Pårørende vil ofte bruke be­ grepet pasient, fordi det gir rettig­

pårørende er den direkte årsaken, er det en sammenheng mellom pårørendes påkjenninger og dårlig helse, både fysisk og psykisk, for­ teller Weimand.

– At en del av påkjenningene dessuten skriver seg fra vanskelige møter med psykisk helse-tjenester, må tas på alvor, sier hun. Å få anerkjennelse for det man gjør, både fra den enkelte syke og fra hjelpeapparatet eller venner og familie, kan veie opp for påkjen­ ningene. Pårørendes rett til støtte og hjelp er også nedfelt i helse­­­lov­ givningen. Likevel føler pårørende seg ofte ekskludert av hjelpeappa­ ratet, viser avhandlingen.

– Helsepersonell ønsker å sam­ arbeide med pårørende, men når alt kommer til alt, svarer de at oppgaven deres først og fremst er å ivareta pasienten. I den grad pårørende er involvert, er det som ressurs, ikke for å bli ivaretatt for sine behov.

Gjemmer seg bak taushetsplikten

heter. Som sykepleier er jeg opplært til å tenke at «pasient» er et positivt ord, med en forventing om å bli sett som hel person. Men det er mye stigma rundt psykisk lidelse, og jeg forstår at mange som har ulike lidelser, ikke ønsker å bruke ordet pasient hvis man ikke opplever seg som det.

Dårlige helse

Byrden oppleves ulikt, men som gruppe har pårørende til perso­ ner med alvorlig psykisk lidelse dårligere helse enn resten av be­ folkningen.

– Selv om vi ikke kan si at å være

Mange opplever at de ikke får informasjon om den som er syk.

Taushetsplikten brukes aktivt for å unngå å snakke med familie og venner, viser undersøkelsen som ligger til grunn for doktorgrads­ avhandlingen.

– Noen sykepleiere forteller at de bruker taushetsplikten for å unn­ slippe vanskelige situasjoner, for å være på den sikre siden. Pårørende forstår at konfidensialitet er viktig, ofte vil de bare vite om sykdom­ men, rutinene og at vedkommende har det greit, sier Weimand, og legger til at dette også kommer fram i internasjonale studier.

– Taushetsplikten er mer kom­ plisert i psykiatri enn i somatisk

– En del pårørende velger seg selv og sine interesser helt bort.

ANNONSE

DOBBEL UTFORDRING: – En del av påkjenningene pårørende opplever, kommer fra vanskelige møter med psykisk helsetjenester. Det må tas på alvor, sier Bente Weimand, forsker og psykiatrisk sykepleier.

Vi styrker lokalt psykisk helsearbeid!

Kompetanseheving Praksiserfaringer Samhandling

sammenheng. Symptomer som psykose og selvmordstanker skaper vanskeligere situasjoner.

Helse­personell finner det enklest å bevare et tillitsforhold til pasien­ ten ved ikke å fortelle noe til på­ rørende, fordi det er viktig med en behandlingsallianse. Men familiens allianser bør ses som minst like viktige, sier Weimand.

Noen positive sider

Å være pårørende i psykisk helse­ vern innebærer ifølge informan­ tene i studiene stort ansvar og påkjenninger.

– Dette skyldes selvsagt ikke den som er syk, men et helsevesen som ikke klarer å ivareta de nærmeste, understreker Weimand.

– Er det ikke positive sider ved å være pårørende også, ved å gjøre en viktig innsats for den det gjelder?

– De positive sidene kom­ mer i liten grad fram i studiene, heller ikke internasjonalt. Men noen forteller at de har opplevd mer samhold i familien, at de er kommet styrket ut etter å ha vært åpen om sykdommen. Noen sier at de har fått større forståelse for andre mennesker, og at de opp­ lever det som meningsfylt å være en støtte for andre. Men de sier også at prisen er høy, for høy. Og at det aldri kan være noen mening i at noen opplever så store utfordrin­ ger at de ikke klarer å leve livene sine, sier Weimand. •

Tlf.: 73 59 00 60 E-post: kontakt@psykiskhelsearbeid.no Besøksadresse: Statens hus, Prinsens gate 1, 7013 Trondheim

PSYKISK HELSE 5/2013

17

Portrettet >

Havsalt og asfalt – Jeg sleit med å lære å lese på folkeskolen. Jeg knakk ikke koden, det var vel en slags dysleksi. Etter en tid med ekstra hjelp fra skolens snilleste pedagog, klarte jeg det. Like etter kom drømmen om å bli forfatter.

TEKST BENTE THORESEN FOTO SVEINUNG UDDU YSTAD

– Du liker den dagen du klarer å stå på beina, og den dagen du ikke slår deg.

Roy Jacobsen sitter i en blå ørelappstol hjemme i Solveien i Oslo og roser fiskeriforvaltningen opp i skyene. – Det er fisken, særlig torsken, som har skapt dette landet, slår han fast.

– Fiskeriforvaltningen i Norge har vært et mønsterregime!

Det er nesten litt surrealistisk å høre en fyr fra Årvoll i Oslo snakke så engasjert og mye om noe som ligger så fjernt fra der vi sitter. Det har ikke vært så allment kjent at Roy Jacobsen bodde på Dønna på Helgelandskysten i seks år da han var ung, øya som moren hans var fra, og hvor han tilbrakte hver eneste sommer da han vokste opp.

– Det er lettere å ta vare på landet hvis en er bevisst hvor en kommer fra. I dag er det polak­ ker og svensker som bygger landet. Vi risikerer å miste ferdigheter og kunnskap som ethvert land må ha, sier han.

I høst kom den kritikerroste romanen «De usynlige», med handling fra en bitteliten øy på Helgeland for om lag hundre år siden.

– Hadde du kunnet skrive denne romanen hvis du ikke sjøl hadde vært fisker og kroppsarbeider?

– Nei, svarer han kontant.

– Jeg var 19 år første gang jeg jobba på havet, med hvalfangst. Da jeg var 20, begynte jeg som fisker. Jeg har jobbet på sildefabrikk og vært på lofotfiske. Det var tivoli.

Roy Jacobsen (58) Forfatter. Aktuell med «De usynlige», om menneskene på en liten øy på Helgelandskysten i årene 1913 til 1928. Hans store gjennombrudd var med «Seierherrene» i 1991. Bøkene hans er oversatt til 29 språk. Gift og har to voksne barn.

Bor på Nordstrand i Oslo.

Tålte slitet

– Likte du å være fisker?

– Jeg likte å tåle det. Ingen liker det egentlig, men du liker den dagen du klarer å stå på beina, og den dagen du ikke slår deg. Tenk deg å være på en 50–60 fots båt i full storm, alt er i vanvittig be­ vegelse og du skal jobbe. Det er hardt arbeid. Du starter halv fire på morran og kommer ikke i seng før nærmere midnatt. Ingen over 30 år jobber som linefiskere på yttersida. Da er de enten skip­ pere på egen båt, eller har funnet seg en jobb på land, eller om bord i en fredeligere båt.

Ei lita jente som heter Ingrid er hovedper­ son i «De usynlige», og historien sees gjennom hennes øyne.

– Romanen viser kontrasten til dagens virkelighet. Norge har gjennomgått den største forandring som har skjedd i noe land i fredstid, slår han fast.

Han tar en slurk kaffe.

– Jeg hadde fordelen av at jeg har sett forhol­ dene i Nord-Norge både utenfra og innenfra da PSYKISK HELSE 5/2013

19

Portrettet

jeg skulle skrive «De usynlige». Da moren min var to år, døde moren hennes og hun ble satt bort til en tante. Men så døde tantas mann, så moren min kom tilbake til bestefar. Han fikk seg en ny dame som hadde fire barn fra før, og så døde hun også. Og sånn fortsatte det, til bestefar satt der med 18 unger, riktignok med sin siste kone fortsatt i live.

Han ler kort.

– Dette er familiehistorien som jeg vokste opp med på Årvoll. Hver sommer måtte søsteren min og jeg bli med på såkalt ferie, på Dønna. Det viste seg imidlertid å være mer av en arbeidsleir. Gården til bestefar var på 40 mål. Jeg husker godt at han gikk med ljå og slo graset.

– Ellers i året var faren din maskinkjører og moren din industriarbeider?

– Far kjørte gravemaskin, han gravde ut tomter. Det hendte han viste oss dem da han kjørte oss i bilen. – Denna har jeg spadd ut, sa han og pekte.

Roy Jacobsen smiler.

– Mor var hushjelp da hun kom til Oslo som 14-åring. Hun passa unger og la av seg dialekten. Hun hadde tre års skolegang, det vil si annenhver dag på skolen i seks år. Men hun var en smart dame, selv om hun kanskje ikke var så god til å skrive. Hun jobba på Tandberg radiofabrikk, på Radionett og til slutt på Freia.

Som seg hør og bør var hun husmor på seksti­ tallet, men da jeg var tolv år og søstera mi ti, begynte hun på Freia.

Han reiser seg og henter mer kaffe.

– Mor sleit psykisk, og jeg er ganske sikker på at det kom av barndommen. Den tanta hun ble satt bort til, var ikke snill. Mor fikk ikke en stol å sitte på da hun skulle spise. Ingen av ungene på det stedet fikk stol. «Tenk så fint vi hadde hatt det om ikke Ingeborg var her,» sa tanta.

20

PSYKISK HELSE 5/2013

– Mor sleit psykisk, og jeg er ganske sikker på at det kom av barndommen.

«Tannlegetimene»

Han blir stille. Så tar han seg i det.

– Det kan jeg fortelle! Da mor var død, begynte far å snakke. Han ville prate om at det hadde vært tomt i ekteskapet, men det var ikke søsteren min og jeg så interessert i å høre om. Men så fortalte han at da vi kjørte mor til tannlege i Kirkeveien, var det egentlig psykiater Irgens Strømme hun gikk til. Vi likte å bli med, for vi fikk leke med lekeapparater i Frognerpar­ ken mens vi ventet på at mor skulle bli ferdig.

Hamsun hadde også gått til Irgens Strømme i sin tid. Å gå i terapi var veldig skambelagt.

– Tror du faren din skammet seg også?

– Nei, far var røff sånn. Det irriterte ham nok at det var en del grining og at kona ikke var helt som han hadde tenkt seg. Vi barna visste ikke noe om det. Hvis du går i terapi, er vel ikke barna de første du forteller det til i dag, heller.

– Har du ofte et mor-sønn-tema i bøkene dine?

– Bare i «Seierherrene» og i «Vidunder­ barn». Jeg har til sammen skrevet 16–17 bøker.

Jeg suger ting av eget bryst i disse to romanene, men jeg er dikter. Det er ikke noe portrett av mora mi, selv om «Seierherrene» bygger på hennes historie.

Moren var død da «Seierherrene» kom, romanen som ble Roy Jacobsens store gjen­ nombrudd.

– Mor var livredd da jeg ble forfatter for at jeg skulle skrive noe om henne. Det var klassisk autoritetsskrekk og skrekk for å få oppmerk­ somhet rettet mot seg. Helt omvendt av i dag hvor du skal være så frampå.

Moren døde altfor tidlig, sier forfatteren.

– Hun døde i bilulykke i 1986. Far ble hardt skadd i samme ulykken, men fikk ti-elleve år etterpå.

Det poetiske språket

«De usynlige» er preget av et sterkt, poetisk språk med sjeldent gode naturskildringer.

Romanen er ingen elendighetsbeskrivelse, og selv om den handler om slit og fattigdom, viser den at menneskene langs kysten hadde et rikt og meningsfylt liv.

– Selvfølgelig var det meningsfylt. Tenk på hva de kunne! Nå kan ingen ta vare på seg sjøl hvis det virkelig skjer noe, hvis strømmen går på hele Østlandet i flere dager, for eksempel.

– De hadde nok et like rikt og mangslungent liv den gang. Nå har vi en tendens til å se på dem som pussige og enklere mennesker. Det var de selvfølgelig ikke. Vi er ikke blitt smartere med årene, selv om vi er flinkere enn dem på enkelte andre områder, vår tids områder.

Roy Jacobsen reiser seg fra ørelappstolen.

– Da jeg holdt på med «De usynlige», måtte jeg ringe fetteren min én eneste gang, det var da jeg skulle beskrive torvskjæring. Jeg husket lukta, og de svære kurvene de brukte for å bære torven, men ikke redskapen og akkurat hvordan de skar. Det er den eneste researchen jeg måtte gjøre.

– Er språket eller fortellingen viktigst i en roman?

– Begge deler. Det skal være godt skrevet, men det skal helst handle om noe viktig. Å lese litteratur skal være en opplevelse.

Når det tipper over

Roy Jacobsen snakker konsekvent Årvoll-mål.

Midt på 70-tallet, etter å ha studert matema­ tikk på Blindern en kort periode, brøt han opp og dro nordover, og kom tilbake til Oslo først for omtrent tjue år siden.

– Det er en klassereise fra Årvoll, via Dønna og hit til Solveien, en av Oslos beste adresser?

– Ja, absolutt. Dette huset er betalt med inntektene fra «Seierherrene». Vi sitter inne i «Seierherrene» nå. Men da vi kjøpte, lå boligprisene nede, og jeg har tjent hvert øre sjøl, ikke arva eller stjælt av noen.

Han har hytte på Dønna, som han har bygd, og er der i lange perioder. Dessuten leier han en hytte i Nordmarka.

– Fetteren min driver med slektsgranskning.

Det har aldri interessert meg. Men han fant ut at oldefar kom fra Borrebekken på Økern­ bråten. Han ble murer, og så dukker han opp på Dønna. Barnebarnet hans, min mor, bosatte seg altså på Årvoll, like ved der bestefaren hennes vokste opp. Ringen sluttet, sier han og putter en pris snus inn under overleppa.

– Livet på Helgelandskysten kunne bli for tøft også, det kommer fram av romanen når en av personene blir sendt til psykiatrisk sykehus?

– Dette huset er betalt med inntektene fra «Seierherrene».

– Ja, det er en som til slutt får behandling med strøm. Ikke lobotomi, som noen tror, men elektrosjokk. Bestefar fikk behandling på Rønvika, Nordland psykiatriske sykehus. Det var etter at kona hans, svogerens hans og faren hans døde omtrent på samme tid.

– Hvordan får du til naturskildringene?

– De kommer lett til meg. Jeg er et utendørs­ menneske, og er opptatt av å følge med på hva som skjer. Jeg noterer på mobilen, jeg stoler ikke på at jeg husker en formulering. Jeg husker ikke en time etterpå engang.

Kaffen er blitt kald. Ute har regnet gitt seg.

– Er det en utfordring å ikke bli sentimental når man skriver om gamle dager?

– Ja, det er det. Jeg bruker gjerne en corny eller pussig formulering hvis historien truer med å bli søtladen. Litteraturen har mange virkemidler. Og nostalgi og sentimentalitet er farlig, det spiller både på falske følelser og betyr en stakkarsliggjøring av personene. Og det er jo ikke stakkarer jeg skriver om, men elite­arbeidere, folk med en utrolig kunnskap og med ferdigheter som i dag er gått tapt for de fleste.

Roy Jacobsen har en idé til neste bok, men nå er det nok å drive med i forbindelse med «De usynlige».

– Som forfatter må du være litt papegøye, sier han før han følger oss ut på trappa og lukker døra til det store huset i den stille villaveien. •

PSYKISK HELSE 5/2013

21

ANNONSER

Diakonhjemmet Høgskole tilbyr bachelorstudier, masterstudier, videreutdanninger og doktorgradsstudium (ph.d).

Trenger du mer kompetanse?

Enkeltemner våren 2014: • Livssyn og eksistensielle spørsmål i profesjonell praksis • Lokalsamfunnsarbeid i partnerskap

Hunder for helse – Trening med hund har gitt meg mye bedre selvtillit, sier Marianne Ramberg. Hun er på rehabilitering på Catosenteret i Son, som inkluderer dyreassistert terapi.

TEKST RUNA STOLTENBERG DAHL

Søknadsfrist: 1. desember 2013.

Les mer på dia.no/enkeltsos Mastergrad våren 2014 • Master i helse- og sosialfaglig arbeid med eldre, deltid Søknadsfrist: 15. desember 2013.

Les mer på dia.no/eldr

Gå videre i 2014!

enkeltemner sosialt arbeid Fontene.indd 1

Videreutdanning og masterprogram i psykisk helsearbeid Psykososialt arbeid med barn og unge www.uia.no/studier

22

PSYKISK HELSE 5/2013

FOTO HELGE EEK

Det er onsdag ettermiddag på Catosenteret, en dag tre ung­ dommer har sett fram til hele uka. Dette er siste uka av det fire uker lange rehabiliteringsopphol­ det og trening med hund står på timeplanen. Ungdommene har diagnosen ME (Chronic Fatigue Syndrome). Nå har de fått frie tøy­ ler til å sette opp en agilitybane.

Tunnel, staver og rockeringer ligger klar på plenen. Så venter bare på at fritidsleder Else 04.11.13 de 15:57 Hestevik henter hundene Fendi og Lara.

Lek og konsentrasjon

– Da de kom hit, kunne ingen av ungdommene løpe denne runden, forklarer Hes­ tevik.

Det skulle ingen tro i dag. Det er full aktivitet med lek og tumling før alvoret starter. Først KOS: – Både ut er Marianne hunden og ungRamberg (17). dommene skal Hun geleider ha det bra, sier Fendi med be­ fritidsleder Else stemt «gladHestevik. stemme» mel­ lom bena sine mens hun tar lange skritt, gjennom tunnelen, mellom stokkene og til å hoppe gjen­ nom rockeringer. Konsentrert og med en viss fart leder Marianne

uansett. Det er akkurat som jeg får trøst bare ved å være sammen med den, sier hun.

Hun syns aktivitetsplanen så voldsom ut da hun kom. Nå klarer hun alt og legger en stor del av «skylda» på hundene.

– Vi møter mange fordommer når det gjelder ME. Slik som: «Alle kan jo bli slitne iblant.» Hundene bryr seg ikke om hvilken sykdom du har, eller hvordan du ser ut.

Jeg har fremdeles en lang vei å gå når jeg kommer hjem. Samværet med hundene har vært med på å gi mot og styrke til å gå den veien, sier Kristoffer Eng. – Mange tror ME bare er å være sliten. Men konsentrasjonen forsvinner for eksempel også. Med hundene må jeg være konsentrert og tydelig. Det har gjort meg mer tydelig og til stede ellers også. Det er lettere å lese og å henge med når noen snakker, legger Marianne til.

Fendi gjennom banen med godteri foran snuten. Til slutt belønnes innsatsen.

Hilde Danielsen (18) gjennom­ fører det samme like bestemt og konsentrert. Kristoffer Eng (15) løper i full fart mens han kom­ manderer Fendi.

– Nå ble jeg sliten, jeg og, inn­ rømmer han til slutt.

Det gjør ingenting, for nå er det lekepause, før siste runde på banen.

– Det er viktig at både hunden og ungdommene hele tiden har det bra. Derfor legger vi inn lek og kos. Lara har jobbet her i alle elleve årene vi har drevet med hund. Men vi trengte flere, så vi kjøpte Fendi. I tillegg har vi en kongepuddel som er på kurs i dag.

En servicehund kan ikke jobbe mer enn ti år, så Lara er på AFP, smiler Else Hestevik og legger til at det er ganske unikt at de har hunder ansatt.

Gir glede og trøst

Hundene blir plassert på hun­ dehybelen, der de har sofaer og vinduer ut til korridoren.

– De liker å følge med og brukerne liker å kikke inn til dem, forklarer Hestevik.

Ungdommene slapper av mens de venter på middagen. De for­ teller at de har vært så syke at de ikke kunne følge opp skolen. Slikt tærer på selvtillit og livsglede.

– Jeg var avhengig av rullestol i 5-6 måneder. Heldigvis har jeg hund. Den har vært min beste

Rehabilitering

Helhetlig tilnærming

BLIR GLADE: – Hundene gir så mye, bare ved å være der, mener Hilde Danielsen, Marianne Ramberg og Kristoffer Eng.

venn under hele sykdommen, sier Marianne Ramberg.

– Når jeg sov 15­–16 timer i døgnet, lå den ved siden av meg like lenge. Treningen med hund her på Catosenteret har gitt meg selvtillit og mestringsfølelse.

Hunden hører på deg, lystrer kom­ mandoer. Andre som går forbi, sier vi ser proffe ut. Det gjør at vi retter ryggen litt mer. Marianne

legger til at hun har lyst til å fort­ sette agilitytreningen med sin egen hund når hun kommer hjem.

Hilde Danielsen mener noe av det viktigste er at hundene gir både glede og trøst.

– Når vi går søndagstur, er alltid hundene med, og vi leker masse med dem. Det fine er at en hund ikke dømmer deg, ikke stiller spørsmål. Den er glad for å se deg

Psykiatrisk sykepleier Åslaug Bakke understreker at Catosen­ teret har en helhetlig tilnærming i behandlingen uansett diagnose.

Rehabiliteringssenteret bruker dyreassistert terapi ved blant annet sosial angst, psykisk smerte, mangel på glede og depresjon.

– Å ha en alvorlig sykdom eller å være utsatt for en ulykke, gjør noe med deg, og vi forholder oss til hele mennesket. Nettopp derfor en dyreassistert terapi et viktig supplement i tverrfaglig behandling. Ofte er det den til­ nærmingen som gjør en forskjell.

Noe av det viktigste er at hunder gir ubetinget kjærlighet uansett.

Noen sier det er den beste tera­ pien de har hatt. Kanskje fordi de ikke nødvendigvis tenker på det som behandling. Terapien gir

gode mestringsopplevelser og en mer lekpreget tilnærming. Vi kan jobbe med å oppnå ro, koordina­ sjon, konsentrasjon og en rekke andre kvaliteter, sier Åslaug Bakke.

Hestevik skiller klart mellom terapi med hund og aktiviteter med hundene.

– I terapien jobber vi med fokus på legens henvisning. Det kan være alt fra balanse eller konsentrasjon, glede eller in­ spirasjon til å komme seg ut i naturen. I aktiviteter som søndagstur har vi fri og leker og koser oss, sier hun, HELHETLIG: uten å underslå – Vi forholder betydningen av oss til hele det siste. mennesket, sier psykiatrisk – Forleden sykepleier dag ba ungdom­ Åslaug Bakke. men om å få ha hundene på ung­ domsrommet. Jeg vet de har full kontroll så jeg lot dem være alene.

Da ble det lek og samhandling på en slik måte som sjelden finnes på en institusjon, sier hun og mener en annen av nøkkelkvalitetene er at hundene tar fokus vekk fra problemer og smerte.

På spørsmål om allergi for­ klarer hun at den tas på alvor og aldri har vært et problem. Hun­ dene oppholder seg i begrensede områder innendørs og er alltid i bånd. Allergikere blir oppfordret til ikke å røre hunden.

– Men det hender de tar en ekstra allergipille for å få kose og leke med hundene, sier Else Hestevik. •

PSYKISK HELSE 5/2013

23

Skam

– Tristhet er det nye tabuet om at vi ikke blir kjent med vår egen sorg.

Stålsett viser til tre ulike former for sorg.

– Sorgen over det tapte livet, at livet ikke ble som man hadde trodd. Sorgen over det ulevde livet, alle årene som ble borte, for eksempel i misbruk. Og sorgen over det istykkerslåtte livet, der man føler at hjertet er knust og at livet er ødelagt. Noen ganger er denne sorgen knyttet til overgrep og krenkelser. Terapi er dypest sett sorg- og forsoningsarbeid.

– Under overflaten er det en smertefull uro i vår tid, som kommer av skam og redsel for ikke å være bra nok, sier spesialpsykolog Gry Stålsett.

TEKST BENTE THORESEN ILLUSTRASJON ELISABETH MOSENG

Gry Stålsett er spesialpsykolog ved Modum Bad, der hun har arbeidet i over tjue år, og er en av landets fremste eksperter på skam. Hun var initiativtaker til en stor konferanse som Modum Bad arrangerte på Litteraturhuset i september, som het «Skamlidelser – en folke­ helseutfordring».

– Det pågår en depresjonsepidemi nå.

Depresjon er den nest største årsaken til syke­ fravær. Epidemien koster samfunnet enorme summer, sier hun.

Når Psykisk helse møter Gry Stålsett til intervju, står hun på farten til å reise til Boston i USA der hun skal holde innlegg på en inter­ nasjonal konferanse. Stålsett har vært opptatt av, og studert skam som fenomen, i flere tiår.

– Mange greier ikke sette navn på skam­ følelsen, for de vet ikke forskjell på følelser og har ikke språk for følelsene. Det er vår tids analfabetisme, det kalles alexitymi, sier hun.

Skam utløser depresjon

– Hver femte unge søker hjelp for depresjon, men får ofte kun legemidler, enda antidepres­ siver virker bare på ti prosent av dem som tar dem. Mange opplever ikke skammen som en følelse, men mer som en smerte i kroppen.

Skamsmerte er vertikal fra brystbenet og ned i magen.

– Skam er en følelse det er vanskelig å holde fast og dermed sette ord på?

– Ja, skam kan være som et såpestykke, som glir unna. Den fører til at man ønsker å være usynlig, og den er litt usynlig selv også.

Skam kan kjennes som et ønske om å synke i jorden. Man vil ikke vise den til omverdenen og trekker seg unna. Skam gjør at man kjenner seg hul. Den kan likne på kjærlighetssorg, sier Gry Stålsett.

Noen ganger kommer skamfølelsen som en skarp smerte.

– Noen tror de har fått hjerteinfarkt. Særlig ved avvisning kan man kjenne skamfølelsen som et sting i kroppen, sier hun.

Både i sorg og glede

Denne nye usunne skammens innflytelse svekker livskvaliteten.

– Den usunne skammen er den skammen som gjør at vi skammer oss over det menneske­ lige i oss, ikke den skammen som er sunn som kommer hvis vi går utover egne eller andres grenser.

Vi trenger alle å ha mennesker rundt oss som er med oss i både sorg og glede. Først da kan vi få bukt med redselen for å bli oppfattet som en tragisk person hvis vi viser sårbarhet.

– Hva kan gjøres for å få det til?

– Den enkelte må bli kjent med sine egne følelser, kjenne sin egen skam og eie sårbarheten og følelsene sine. Man må forsone seg med sine egne menneskelige sider, og opp - og nedturene i livet. Det er dypt tragisk for vårt samfunn at det pågår en depresjonsepidemi, og at vi ikke tar tak i dette samfunnsmessig. Det burde vært en stor sak for politikerne, sier Gry Stålsett. •

FOTO: OLA SÆTHER

– Bruk humor

SVÆRT AKTUELT: – Noen tror at skam er noe gammeldags og ekkelt som ikke finnes lenger, sier Gry Stålsett, som sier at skam er underliggende årsak til den kraftige økningen i forekomst av depresjon.

24

PSYKISK HELSE 5/2013

Stålsett har tatt doktorgrad på eksistensiell tilnærming til tilbakevendende depresjoner.

– Mange orker ikke gå i butikken eller hente posten fordi de preges så sterkt av skam. De er redde for å treffe noen de kjenner som spør: «Hvordan går det?» En pasient jeg kjente, fore­ slo dette svaret: «Jo takk, det går sakte opp og ned.» Kanskje takler man skammen bedre hvis man bruker humor, sier hun.

– Du har hevdet at romantiseringen av individualismen fører til skam?

– Alt skal være så vellykket i dag, og det avler skam. Man skal ha det lille ekstra, som filosofen Axel Honneth sier. Det er ikke lett å være men­ neske når kravene er så urealistisk høye. Mange stopper ikke opp og spør seg: Vil jeg være en del av dette? Er denne måten å leve på et uttrykk for mine verdier?

– Følelser som ikke er akseptable skyves vekk. Det fører til en enorm ensomhet.

Stålsett peker på at menneskene før strevde mer med skyld, mens de nå sliter med skam.

– Før var skam knyttet mer til religion og normer. Nå er det selvopplevelsen. Man føler seg verdiløs. Mange dyktige personer med høy selvtillit har en veldig lav selvfølelse. Man blir sårbar og føler seg misforstått og tenker at ingen bryr seg. Vi blir fanget i oss selv på en negativ måte. Vi blir redde for å være kjedelige.

Livet og identiteten skal iscenesettes.

Etter hvert blir man fremmed for seg selv og veldig sårbar for avvisning, sier Stålsett.

Hvordan være seg selv

Iscenesettelsen kan føre til at man etter hvert ikke vet helt hvordan man skal kunne være seg selv.

– Mange depresjoner blir utløst av jobbsitua­ sjoner. Kanskje prosjektet du jobbet med, ikke ble den suksessen du hadde håpet. Man føler seg underkjent når man ikke får anerkjennelse.

– Og på fritiden konsumerer man opplevelser, reiser og venner?

– Ja, noen har pekt på at vi i vår tid konsumerer hverandre. Venner kan føle seg brukt og forlatt. Man kan føle at man bare er

interessant i et øyeblikk, og at det er et krav at man skal være underholdende hele tiden. I USA sies det at tristhet er det nye tabu. Følelser som ikke er akseptable, skyves vekk. Det fører til en enorm ensomhet og følelse av tomhet. Under ligger det for mange både bitterhet og skam.

Numne følelser

– Når vonde følelser skyves vekk, blir det etter hvert en følelsesmessig nummenhet?

– Ved å ha stor avstand til egne følelser føler man seg ikke ekte. Og man kan oppleve at andre er falske, mens det blant annet handler

Bli kjent med følelsene • Lær å kjenne igjen den usunne skamfølelsen. Noen ganger kan den komme som et sting i brystet, eller som en vertikal smerte fra brystbenet og ned i magen.

• Husk at det er en følelse, ikke hele deg.

• Vær ikke redd for å være sårbar og kjenne på sorg, det er naturlig og fellesmenneskelig.

• Still spørsmål til dine verdier: Må du være perfekt? Har du overtatt samfunnets krav?

PSYKISK HELSE 5/2013

25

Kultur PREKER: – Vær stor og gjør store ting, sier Navid Rezvani og refererer til Mohammed Ali.

med. Navid forteller om sin bakgrunn. Han kommer fra Iran, faren var diplomat i Oslo.

Her ble han grepet av hiphopen, og i dag er han en av de aller beste her i landet. Tidligere i år danset gruppa hans, Kingwings, sammen med Operaballetten i en egen oppsetning på Operaen i Oslo. Stykket fikk glimrende kritikker. Å lære andre om hiphop, og om de positive sidene ved denne kulturen, blandet med tanker om det å være menneske, er Navids budskap.

Dette har han tatt med seg ut i verden, han har møtt ungdommer i hjemlandet Iran, men også i Bronx i New York, i Sør-Korea og i Bangladesh.

Spiderman og Malcolm X

HIPHOP

og leveregler

B-Boy Navid Rezvani har sine egne leveregler: Du kan være lei deg, være langt nede, du kan gråte, og du kan miste håpet. Men du har ikke lov å bli der nede.

Du må slåss deg opp igjen.

TEKST BENTE BOLSTAD FOTO PAAL AUDESTAD

26

PSYKISK HELSE 5/2013

I prøvesalen til Riksteatret trekker hiphop­ danser Navid på seg en slags badehette. Så seiler han over gulvet, på bare hodet. Salen er full av tenåringer fra Nydalen videre­ gående skole. De gisper. Navid har fanget sitt publikum.

– Når du kan noe, skal du gi det videre til neste generasjon. Det gjorde de slavene som hadde lært å lese og skrive i Amerika. Jeg forsøker å gjøre det samme, sier Navid Rezvani, som nå turnerer landet rundt med forestillingen «Each One Teach One».

Navid snakker til alle:

– Jeg har løyet, jeg har løyet altfor mye. Når jeg tenker tilbake på hva jeg har vært, blir jeg fortvilet.

Han forteller om sine forbilder, om den amerikanske bokseren Mohammed Ali som hadde en sterk vilje og brukte boksingen til å løfte andre.

Heldige som bor i Norge

– Med norsk pass følger det mange forplik­ telser. Vi er så heldige som bor her, fortsetter Navid.

Nydalen-elevene sitter musestille og følger

Blant heltene som har inspirert ham, er Malcolm X, som kjempet for rettighetene til den afroamerikanske befolkningen.

– Jeg vil bruke dansen til å inspirere folk og hjelpe dem til å reise seg. Det var det hiphop gjorde med meg, sier Navid.

Andre sterke inspirasjonskilder for den unge iraneren var Superman og Spiderman. Det eventyrlige ved disse figurene, å kunne redde noen som var i nød, liker han fortsatt godt.

Han snakker og danser, sammen med tre an­ dre dansere. I bakgrunnen dunker trommene.

– Jeg tror ikke på talent, jeg tror bare på hardt arbeid, sier Navid.

Lokker fram takknemlighet

Etter prøveforestillingen møter de samme ungdommene Navid i et inspirasjonsforedrag, i auditoriet på Nydalen videregående skole.

Her er det mer snakking og mindre dans.

Han belærer, formidler folkeskikk til de unge. Han forsøker å lokke fram takknemlig­ het for at de bor i et rikt land. Når han inn med budskapet sitt?

– Ofte kommer det unge til meg og takker meg for det jeg formidler. Og jo ærligere jeg greier å være selv, jo mer får jeg positiv respons, forteller Navid etterpå til Psykisk helse.

Han tror folk i Norge ikke er så vant til å bli belært.

Riksteatret: Each One Teach One Spilles over hele landet fram til 2. desember. Riksteatret organiserer også inspirasjonsforedrag med Navid på skoler og blant unge på asylmottak.

– Mange nordmenn er veldig selvkritiske.

Og når jeg «preker», er det viktig at jeg har kunnskap om dem jeg snakker til. Vi kan jo lære av våre feil. Jeg må være ærlig og opp­ riktig når jeg snakker om egne erfaringer, sier Navid.

Løgnene i ungdommen

Da han selv var tenåring, ville han alltid ha oppmerksomhet. Som diplomatbarn flyttet han mye, og han hadde ikke så mange venner.

Løgnene ga ham kortsiktig oppmerksomhet.

– Det gikk for langt. Til slutt forsto jeg at jeg faktisk skjøv folk vekk. De kunne ikke stole på meg, og jeg mistet venner. Falskhet gir ikke oppmerksomhet, det driver folk vekk fra deg.

Jentene i hiphopen har ofte blitt brukt som «pynt», som halvnakne dansere. Det liker ikke Navid, og blant annet derfor er de to kvinnelige danserne kledd i behagelige danseklær, det er ikke mye bar hud å skue her.

– Hiphopkulturen skal løfte folk opp, ikke grave dem ned. Alle må få være seg selv.

Når Navid merker at han holder på å miste oppmerksomheten fra publikum, bruker han dansen for å vinne dem tilbake. Kanskje han «går på veggen», det vil si at han løper oppover veggen og avslutter med en saltomortale ned på gulvet igjen.

Du må slåss deg opp igjen

Navid Rezvani har sine egne leveregler: Du kan være lei deg, være langt nede, du kan gråte og du kan miste håpet. Men du har ikke lov å bli der nede. Du må slåss deg opp igjen. Slik kan de tunge stundene bli omdannet til ny kunnskap og innsikt.

Etter inspirasjonsforedraget på Nydalen videregående skole får Navid entusiastisk applaus.

Noen ungdommer er på vei ut. Hvordan likte de foredraget, som var en obligatorisk del av timeplanen?

– Dette var veldig bra, vi likte godt det vi hørte og så, sier en gjeng med jenter.

– Men var ikke dette egentlig en moral­preken?

– Jo, det var det, og det var helt ok, sier jentene og haster videre til neste time. •

Født til utfordringer

Navid bruker store ord, og nok en gang refererer han til Mohammed Ali: «Vær stor, og gjør store ting.»

– Mohammed Ali møtte også mye motgang.

Han reiste seg alltid. Å bo i Norge har mange positive sider, men det kan også være vanskelig, ifølge Navid.

– Det er fort gjort å bli lat. Vi bekymrer oss for lite, for vi trenger ikke bekymre oss.

Mennesker er født til å møte utfordringer. Om vi faller, må vi alltid reise oss igjen.

DANS SOM REDSKAP: – Når jeg ikke når fram med ord, bruker jeg dansen. Dansen berører unge jenter og gutter, sier Navid Rezvani.

PSYKISK HELSE 5/2013

27

Kultur

Bøker Selvfølelse for barn

Nesten helt utenfor

Denne CD-en er én av flere lydbøker med psykisk trening for barn, formet som fortellinger. CD-en starter med en avslapningsøvelse, og historiefortelleren gjør lytteren selv til hovedpersonen i en slags reise mot det gode, forbi det onde. CD-en kan kanskje hjelpe barn til å roe seg ned og kanskje styrke selvfølelsen, men det bør nok sies først at det ikke er en helt vanlig fortelling de skal få høre. CTP

– Det mangler ikke på interesse fra omverdenen når man har skilt seg eller mistet jobben. Blant venner og bekjente kan man faktisk bli mer etterspurt i slike situasjoner, sier forfatter Nina Lykke.

Du kan – Du er god nok Mentaltrening 8 – 12 år Tekst: Carsten Sommerskov Tale: Lene Karlsen Musikk: Kenneth Plon

Uvant om arbeidslivet TEKST BENTE THORESEN FOTO LINDA BOURNANE ENGELBERTH

– Hovedpersonen er inne i et slags raseri som hun ikke har kontakt med. Det er sannsyn­ ligvis en depresjon hun har. Hun har mistet gleden og fylden i tilværelsen, men hun ut­ trykker stort sett ikke sitt sinne, sier Nina Lykke.

Romanen «Oppløsningstendenser» er en monolog skrevet fra nullpunktet. Lykkes roman handler om en kvinne som har hatt et stort sosialt fall.

Liv bor i en liten kjellerhybel på Sagene i Oslo, fordi hun tidligere har levd fullstendig over evne og har mistet den store Frognerleiligheten, den hun pantsatte for å kjøpe aksjer.

Etter hvert mister hun jobben også. Mens hun bor på hybelen og har hundre kroner dagen å leve for, er kjæresten, som lurte henne utpå, innlagt på psykiatrisk sykehus.

– Har du et budskap med denne romanen?

– Både ja og nei. Jeg ville skrive om null­ punktet, det eksistensielle. Budskapet mitt er at vi skal ikke innbille oss noe. Vi tenker så ofte at vi har funnet svaret, men sannheten forandrer seg hele tida. Det er ingen mening i tilværelsen.

Selvfølgelig er det ikke det. Jeg blir rolig av å tenke på det.

Hun virker rolig også, her hun sitter på en stille kafé og drikker te.

– Det er så mye strev i vår tid. Men på den annen side, i en viss type litteratur har alltid samtiden blitt beskrevet som motbydelig, sier hun.

28

PSYKISK HELSE 5/2013

Later som ikke viktig

Nina Lykke ble nominert til Ungdommens kritikerpris for sin debutbok, «Orgien, og andre fortellinger», som kom i 2010. Den besto av ti fortellinger.

– I «Oppløsningstendenser» forteller du et sted at hovedpersonen treffer en dame hun en gang kjente, men ikke klarer å plassere?

– Ja, Liv er ganske fjern, og later som om det sosiale ikke er viktig. En dag treffer hun en dame på gaten som hun har kjent en gang, men så aner hun ikke hvem damen er. Jeg tror vi alle er redde for – Angsten for å havne i situasjo­ hvor vi ikke å si noe feil er ner føler oss normale. veldig sterkt Det er en trøst å tenke at dette er til stede i en felles angst. I sosiale sam- middelklassen er det mye angst. menhenger. Det er mye man ikke kan snakke om. Angsten for å si noe feil er veldig sterkt til stede i sosiale sammenhenger.

– Kvinnen i din roman er i psykisk krise?

– Ja, men det er også en oppvåkning. Det er en slags daff krise hun gjennomlever. Hun ønsker å melde seg helt ut av samfunnet, men samtidig er det en lampe som lyser inne i hodet hennes som sier at det er livsfarlig å melde seg helt ut.

– Kjæresten hennes har bipolar lidelse.

Du er ikke redd for at det er en klisjé du videre­ formidler?

RELASJONER: – Når jeg skriver, er jeg i dialog med meg selv. Det blir veldig intimt. Jeg drøfter mitt forhold til andre og meg selv, sier Nina Lykke.

– Det kan godt hende jeg får kritikk for det. Jeg prøver å være så fri som mulig når jeg skriver. Blant annet skriver jeg «sigøynere» og ikke «rom». Romanen er en egopreget tekst, og hovedpersonen har et foraktelig syn på kjæres­ ten. Jeg vet jo mer om bipolar lidelse enn det som framgår av romanen. Men hovedpersonen i romanen hater han som lurte henne med på det hemningsløse luksuslivet. Hun har god grunn til det, selv om hun var med på det selv.

– Ofte leter vi etter at de andre egentlig er mot oss. Det er en slags selvmedlidenhet i det.

Jeg synes også det er en tendens til å skylde på foreldrene for alt mulig. Jeg tror ikke det er riktig at foreldre betyr så mye. Og voksne som har store barn, er veldig opptatt av å være sine barns foretrukne samtalepartner. Det er blitt veldig vanskelig å tåle å bli mislikt av barna sine.

Ute etter meg

Romanen handler også om å forholde seg til skilte foreldre som lever et svært forskjellig liv.

– Hovedpersonen bærer på en dyp skam for at hun ikke har klart å «redde» moren sin?

– Den kverningen Liv går med i hodet, bunner i den skammen, og den er delvis grunnen til at hun har det vondt. Hun er skils­ missebarn, og ble sittende igjen med ansvaret for moren da faren dro. Barn tar automatisk et stort ansvar for sine foreldre, og ved skilsmisser blir ofte barnet værende hos den som er blitt

Lykke sier at hovedpersonen i romanen er en slags skygge av henne selv.

– Jeg har forsøkt å skrive en bok som jeg har savnet å lese selv.

Et sted skriver hun om et «urgammelt begjær hos meg etter å misforstå, etter hele tiden å tenke det verste, fordi jeg trenger det verste for å få det hele til å gå opp, for at alt det som gnager meg i stykker, skal ha en for­ klaring».

Skilsmissebarnas ansvar

forlatt og som er i en krise. Det snakkes nesten ikke om hvor tøft det er å være barn i en slik situasjon, sier Lykke.

I romanen har hovedpersonen hatt en still­ tiende avtale med faren om at hun kan ringe ham og fortelle når moren har vært vanskelig.

– Men etter hvert som faren får seg ny dame og nytt liv, opphører ordningen av seg selv. Det tyngende ansvaret, og den dårlige samvittig­ heten for moren, er hun alene om. Hva skal hun gjøre med moren som hun synes er så sprø?

Nina Lykke vil ikke snakke om slutten på romanen. Men sier hun er opptatt av hvor mye hårreisende som skjer i relasjoner, innenfor det som regnes som normalt.

– Du skriver om ordtaket: «Er det rart det er krig i verden», og snur på det: Det er rart det ikke er mer krig i verden.

– Ja, jeg tenker ofte på hvor fredelige og flinke og tolerante vi er. Det viser hvor mye innstilling har å si. •

Professor Kjell Underlid har skrevet en grundig fagbok om et undervurdert tema: ulike former for utilbørlig sosial dominans på jobben.

Han velger å bruke dette begrepet framfor mobbing, som han mener er ganske oppbrukt og upresist. Det er en interessant bok om den subtile form for psykisk vold som sosial dominans i verste fall er. Men boka inneholder nok for mye teori til at den blir allemannseie. BT Å bli hersa med Utilbørlig sosial dominans på jobben Kjell Underlid Gyldendal Akademisk, 2013

Skisser av en historie Joseph Merrick, også kjent som «Elefantmannen», ble vist fram på sirkus i England på slutten av 1800-tallet.

150 år senere har Mariangela Di Fiore og Hilde Hodnefjeld (illustrasjoner) laget en barnebok om hans liv. De beskriver den tunge skjebnen hans nokså kronologisk, og teksten prøver ikke å gå inn i følelseslivet til Merrick. Det gjør boken etterrettelig, men litt enkel. CTP Elefantmannen Mariangela Di Fiore og Hilde Hodnefjeld Cappelen Damm 2013

PSYKISK HELSE 5/2013

29

Bildet

Finn Skårderud FOTO: BERIT ROALD/SCANPIX

Zoya Taylor: «Self – Not much to say. It says itself.»

Zoya Taylor er kanadisk-jamaikansk og bor i Oslo. Hun har en utstilling nå på Hole Artcenter, som heter «Necessary Noise» – nødvendig støy. Taylor sier hun forsker i begrepene isolasjon, identitet og individualitet. Utstillingen varer til 15. desember 2013.

Kjærlighetens buffé Dette er en tekst om moral, og da mer spesifikt om den moralske kvaliteten som heter forpliktelse. Det spekuleres om sammenhenger mellom en slik moral og det å møtes i de sosiale mediene.

Det er en tekst om kjærlighet og e-mosjoner.

Den viser til noe sårt. Det er en kjent sak at kjærligheten er usaklig. Den vekkes, men den slukner også. Hver dag dør kjærlighet i norske hjem. Og den er ofte feil: for mye, for lite eller feil person. Lengsler og søken etter den andre på kjærlighetens nettsteder kan gjøre det enda vondere. Dette handler om E. Hun følte seg misbrukt etter ett år med trafikk.

Det begynte så bra. Det var spennende de første gangene hun tastet seg inn på www.sukker.no. Hun beveget seg ut i et ukjent terreng. Det pirret, og hun utfordret sin egen bluferdighet da hun laget sin første profil.

En profil er jo bare et omriss, og hvilket om­ riss av seg selv ville hun sende ut i det digitale kjærlighetsmarkedet? Årene hadde gått, og hun ønsket alt annet enn å ende opp uten en kjæreste. Mot sine egne ønsker hadde hun forblitt alene. Hun forsto det ikke helt selv. Det hadde vært menn, men det ble feil hver gang. Ga hun for mye? Gjorde hun seg dermed til en som ikke ble tatt alvorlig nok?

Eller var det noe annet? Var hun uegnet til kjær­ lighet? Slik gikk tankene.

Det er jo praktisk. E visste at svært mange par hadde møttes nettopp i slike rom, og at det varte. E var solid lei av barer og puber, med menn som ble mer klåfingrete, sleivkjeftete og innpåslitne med økende promille. Nå satt hun hjemme hos seg selv, klikket og kikket, og hadde en fornemmelse av beskyttelse. Og det er ganske

30

PSYKISK HELSE 5/2013

renslig, uten annen smittefare enn datavirus.

Hun surfet og fantaserte. Det er mange beretninger om at forelskelser på Internett kan bli sterkere enn forelsker ved fysiske møter. Folk har forlatt sine partnere for å bli sammen med et menneske de aldri har møtt. Jeg har selv blitt forespurt om å ha rollen som kjærlighetens bøddel, det vil si hjelpe noen ut av den besatte digitale forelskelsen før de ødelegger mer av familielivet. VR (virtual reality) kan utklasse RL (real life). I de virtuelle rommene kan vi fantasere og idealisere og slippe de fysiske virkelighetenes trettende korreksjoner. Man kan altså bli ekstra forelsket fordi man slipper å møte den elskete.

E tok skrittet ut av disse rommene. Det ble chattet frem og tilbake med flere kjærlighets­ kandidater, og det ble avtalt fysiske møter.

Hun var hele tiden tydelig på at det måtte være seriøst. Dette tullet hun ikke med. Nei, svarte de tilbake. Dette tuller vi ikke med. Det ble til sammen mange møter.

E er fortsatt alene. Hun slikker sår. Hun er blitt svært opptatt av moral, av forpliktelse og anstendighet. Noen hadde åpenbart løyet. De var slett ikke opptatt av å lage varige bånd. De hadde løyet om «seriøst», så sant man da ikke mener seriøst opptatt av sex. For andre virket det som det var en sport. Hun var omkring femti, og hun hadde fått påfallende mange svar fra langt yngre menn. Deltok de i en konkur­ ranse blant umodne menn om å ligge med flest mulig modne kvinner? Hvem har flest hakk i sengestolpen.

Atter andre var nok mer grunnleggende seriøse. Men heller ikke de ville mer enn leke.

De kunne godt også leke kjærlighet, og ikke

Nå satt hun hjemme hos seg selv, klikket og kikket, og hadde en fornemmelse av beskyttelse. bare sex, med hyggelige middager, teater og søndagsturer. Men de ville ikke forplikte seg, sa de, i tur og orden.

Kanskje har menn vært slik bestandig, sier E, og kanskje er det meg. Men er det også noe med mediene som undergraver moral? Jeg tror jeg kjenner henne, og tror at det handler om mer enn henne. Kjærlighetens møteplasser åpner et nytt marked. Der kan man kikke rundt, prøve seg, smake på varene, og så trekke seg tilbake. Man kan holde på med mange samtidig, som en buffé. Kjærligheten er en vare, ikke en relasjon, men et konsum. E hadde vært medlem i love.com, og hun følte seg konsumert; brukt, forbrukt og misbrukt; først fortvilt og etter hvert forbannet.

Det er en uanstendig verden, sa hun. Og teknologien er med å drive det, snakket vi om.

Tilknytning på nettet tilbyr illusjonen nærhet uten nærhetens grunnleggende forutsetninger.

Vi holder tett kontakt, kan nesten ikke få nok av hverandre, så lenge vi kan holde avstand, og på måter vi kontrollerer. I en slik avstandsnær­ het vet vi ikke hvem vi kan stole på. Virtuelle forhold legger opp til forbindelser med høyst usikre krav til forpliktelser. Så plutselig, i det virtuelle fellesskapets halvmørke, er vi svært alene. • PSYKISK HELSE 5/2013

31

Bøker ANNONSER

Dissosiativ lidelse: HJERTET HUSKER DET HODET GLEMMER!

Audun Myskja HJERTET MITT HAR IKKE DEMENS

En praktisk og hjertevarm bok om demens.

Nyttig for både familie, venner og hjelpeapparatet.

kr

349,-

Taras populære spaltist om selvtillit, glede, kreativitet, sex og kjærlighet.

32

– Ble syk av oppveksten Inger Eggen har hatt dissosiativ identitetsforstyrrelse fordi hun ble seksuelt misbrukt og utsatt for psykisk mishandling i barndomshjemmet. Nå har hun skrevet sin andre bok om lidelsen og hvordan det går an å få bukt med den.

TEKST BENTE THORESEN FOTO OLA SÆTHER

– Faren min voldtok meg fra jeg var fem år til jeg var femten, forteller Inger Eggen (60).

– Etter hvert ble traumet så stort at jeg begynte å dissosiere.

For å takle min virkelighet ut­ viklet det seg mange personer inne i meg. Til slutt hadde jeg rimelig mange, som alle hadde sine ulike funksjoner.

Eggen tar et hvitt ark og tegner en stor sirkel, med mange mindre sirkler som overlapper den store.

– Alle har ulike roller og opp­

Aktuell bok

fører seg forskjellig i forskjellige sammenhenger. Men rollene har en forankring i deres identitet, og den ene husker hva den andre gjør. For en som har dissosiativ identitetsforstyrrelse, er det ikke slik, sier hun og tegner en stor sirkel på nytt og mange små sirkler som ikke har noen kontakt med den store sirkelen.

– Trodde jeg klarte det

Inger Eggen er utdannet bio­ ingeniør og økonom, er gift og har tre sønner.

– Jeg jobbet i Utenriksdepar­ tementet i flere år, men så kom

Dissosiative lidelser Å dissosiere er å oppleve seg selv eller en hendelse på avstand.

Både minner, inntrykk og bevissthetsopplevelser avspaltes.

Dissosiative lidelser kjennetegnes ved manglende sammenheng i hukommelse, bevissthet eller opplevelse av seg selv.

Det er ikke noen sikre tall på forekomsten av dissosiative lidelser i befolkningen. Den alvorligste formen, dissosiativ identitetsforstyrrelse, antar man er like hyppig som schizofreni, 0,2–0,5 % av befolkningen. Forekomst av mildere former kan variere.

Dissosiative lidelser skyldes gjentatte langvarige psykiske påkjenninger. Påkjenningene kan være i form av langvarig mishandling, seksuelt misbruk eller tortur. (KILDE: LOMMELEGEN)

PSYKISK HELSE 5/2013

Lev mer annonse_psykisk helse.indd 1

OPPLEVER MER NÅ: – Det var tryggere å være en syk person, for da slapp jeg å forholde meg til hvor vondt det var inne i meg, sier Inger Eggen, som har skrevet bok om sin kamp for å bli et helt menneske.

Men jeg har klart å fungere ved hjelp av å dissosiere. Mitt største nederlag var å innrømme at jeg var psykisk syk og ikke evnet å fungere lenger. Jeg har ikke arbeidet på ti år og er uføretrygdet. For meg er det et nederlag.

Moren hennes skjønte hva som skjedde, men fortrengte det, ifølge Eggen.

– Det var et pent hjem hvor fasaden var det viktigste. Hun fornektet alt til siste slutt. På døds­ leiet sa hun til meg: «Det er din skyld at jeg dør, Inger.» Jeg hadde måttet bryte kontakten med henne da hun fylte 85 år, for jeg ble syk av å være i nærheten av henne. kollapsen for ti år siden. Jeg ble veldig syk, jeg fikk ulike fysiske sykdommer. Etter en tid kom jeg til Modum Bad og var innlagt der to ganger i til sammen et halvt år.

Eggen fikk god hjelp og skrev i 2008 boken «Bare jeg …», som kom ut på Hertervig forlag.

– Mitt livsprosjekt var å frem­ stå som normal og oppegående.

Dissosiasjonen hjalp meg til å blokkere for alt det vonde i krop­ pen. Gjennom terapi og behand­ ling har jeg fått kontakt med følelsene mine og oppnådd å få alle «meg-ene» til å snakke sammen.

– Hører du personene som stemmer?

– Ja, jeg hører de ulike delene snakke og ikke minst krangle.

Noen vil beskytte meg mot alle vonde følelser som kan dukke opp, andre vil ha trøst. Jeg har i dag sluttet med terapi, for nå klarer jeg å hjelpe meg selv når angsten truer

– Jeg har hatt panikk for følelser, og derfor har jeg hatt et stort hull inne i meg og en enorm følelse av tomhet. med å ta overhånd. Nøkkelen for meg var å få riktig diagnose. Og med det riktig behandling.

Var uskyldig

For Inger Eggen har det vært en lang prosess å kunne virkelig kjenne og mene at den lille jenta hun var, var uskyldig. Det var ikke hennes skyld at faren vold­ tok henne.

– Jeg har følt meg feil hele livet.

Panikk for følelser

Eggens siste bok kom på Uni­ versitetsforlaget i høst og heter «Fra traumer til vonde minner.

Om dissosiasjon og integrering».

Med utgangspunkt i en seiltur beskriver Inger forsoningen med sin historie, og hvordan de ulike delene i henne roer seg og godtar situasjonen.

– Jeg har hatt panikk for følelser, og derfor har jeg hatt et stort hull inne i meg og en enorm følelse av tomhet. Men jeg fant mitt fristed, seilbåten. Sammen med mannen min, som lever her og nå, men som tåler meg, har jeg klart å bli tryggere på meg selv. Jeg trener fortsatt på å være til stede i eget liv, sier hun og smiler.

– Før var den indre verdenen viktigere enn den ytre, og den fjernet meg fra nåtiden. Vi bodde for eksempel i Tanzania i mange år, men jeg husker lite av hva som

skjedde der. Men fra den siste, store seilturen vi hadde, husker jeg mer enn mannen min gjør, og det nyter jeg.

Ser på hendene mine

Å leve som Inger Eggen gjorde, betyr å la alt gå på autopilot.

– Nå registrerer jeg mer hva som skjer. Hvis jeg opplever situa­ sjoner som gir meg assosiasjoner til min barndom, «forsvinner» jeg ikke. Jeg holder kontakten med meg selv ved å se på hendene mine, trampe føttene i bakken, tenke at jeg er ikke fem år lenger, jeg er voksen. Da blir jeg ikke så redd, sier hun.

Hun spilte trompet i opp­ veksten.

– Jeg var veldig opptatt av musikk, men musikk kan ikke bo i et stengt menneske. Jeg kunne ikke gå på konserter, jeg var redd for å bryte sammen. Jeg har vært på flukt hele livet, og integrerings­ arbeidet var beinhard jobbing. Jeg er stolt av i dag å kunne si at jeg er hel nok til å tåle hele Inger.

Hun står på farten til å reise til Elverum, der hun skal holde foredrag. Interessen for dissosia­ tiv identitetsforstyrrelse er økende, og Eggen deltar på mange møter.

– Nå klarer jeg å forholde meg til at livet er som det er, uten å gå i stykker i skam og selvforakt.

Sorgen over at livet ble som det ble, tillater jeg meg å kjenne på en gang iblant.

Det viktigste for meg nå er å bekjempe vold mot barn. •

PSYKISK HELSE 5/2013 31.10.2013 15:38:01

33

Rusbehandling

Lever uten hemmeligheter Da Eirin Egghjem fikk beskjed om å «slutte å sitte der og kose seg med den jævla barndommen sin», skjønte hun at nok var nok. Det var på tide å tenke framover.

introdusert for alkohol. Da kom følelsen av å være avslappet, av å slippe å være en annen.

– Men jeg var veldig rastløs. Jeg ble tidlig mamma og jeg flyttet rundt i Nord-Norge.

Lang vei å gå

Da Eirin var på sitt sykeste, stengte hun seg inne på et bomberom fordi «noen» kom etter henne.

– Da de samme «noen» kom ut av veggene, klarte jeg å sette ordet psykotisk på min tilstand. Jeg hadde et brennende ønske om å dø. Uroen var så sterk at jeg ikke visste om jeg skulle sitte, ligge eller stå.

Men hun klarte å be om hjelp. Tre ganger fikk Eirin avslag på sin søknad om be­ handling til vurderingsteamet i Tromsø.

Så oppdaget hun muligheten for fritt sykehusvalg også for denne tjenesten.

TEKST OG FOTO INGER E. EFTEVAND ORVIN

Hun skulle bli nesten 40 år gammel før hun skjønte det, lofotjenta Eirin Egghjem. At hun skulle leve livet sitt i åpenhet.

– Det var hemmelighetene som nes­ ten knekte meg. Ikke bare de jeg hadde med meg fra før, men enda mer de jeg selv skapte underveis, sier Eirin. Hun har vært gjennom flere behandlingsprogram.

– I ettertid ser jeg at jeg hele – Uroen var tiden hadde så sterk at jeg reservasjoner.

Jeg tenkte at ikke visste om jeg kunne jo jeg skulle sitte, bare bruke litt, prøve litt, ligge eller stå. smake litt.

Jeg hadde jo kontroll!

Eirin Egghjem er tilbake på Sigma Nord, en privateid institusjon mellom Harstad og Narvik. Det er hit Helse Nord nå sender sine ruspasienter. Herfra ble hun for ni måneder siden utskrevet etter et halvårig opphold. I året som kommer, vil hun være tilbake på i alt tre oppfølgingsuker. For som hun sier: – Det er viktig ikke å glemme hvor en har vært.

Direkte tilnærming

Annerledesjenta

Veien til et rusfritt liv har vært lang. Lengre enn Eirin unner noen. Det lar seg knapt sette ord på. Eirin kjenner etter og minnes.

– Noe var alltid annerledes med meg. Jeg skjønte at det var noe – men ADHD var ikke blitt en vanlig diagnose, og slett ikke på jenter.

Eirin torde ikke å være seg sjøl. Ikke før hun kom på bygdefester i 13-årsalderen og ble

34

PSYKISK HELSE 5/2013

SER TILBAKE: – Jeg trodde jeg hadde kontroll, sier Eirin Egghjem.

På Sigma Nord ble Eirin møtt med en mer direkte tilnærming enn hun hadde opplevd tidligere. Men hun forteller at prosessen ikke begynte her – den fortsatte.

– Derfor er det viktig ikke å erklære behandling for meningsløs og bortkastet dersom en ikke oppnår rusfrihet ved første forsøk, mener Eirin.

– Jeg fikk spørsmål: Har du opplevd noe traumatisk? Har du snakket om det? Har du følt på det?

Eirin kunne svare ja på alle disse spørs­ målene.

– Da fikk jeg beskjed om å legge det på ei hylle og komme meg videre. Jeg måtte legge om tankegangen, ikke sitte der og «kose meg» med ting jeg hadde opplevd.

Jeg møtte humor og innsikt. Jeg fikk spørs­ mål som jeg følte avslørte min egen måte å lure meg selv på.

I dag er Eirin takknemlig for at hun har møtt så mange folk som aldri har gitt henne opp. Hjemme i Vestvågøy kommune føler hun at hun blir godt tatt hand om. Her had­ de hun et nettverk å komme tilbake til. Nå er Eirin i gang med vernepleierutdannelse.

Drømmen deler hun med mange nyktre rusavhengige: «Om jeg bare fikk hjelpe ett menneske til en rusfri tilværelse.» •

Krever ærlighet og innsats På Sigma Nord er tolvtrinnsmodellen utgangspunktet for behandlingen. Det innebærer blant annet dyptgående gruppeterapi.

TEKST OG FOTO INGER E. EFTEVAND ORVIN

Psykisk helse fikk være til stede under gruppe­ terapi, med det forbehold at ingen private ut­ sagn kunne gjengis uten den enkeltes tillatelse.

Ingen notater kunne tas under gruppesamta­ len. Men et tjuetall personer i dyp livskrise lot livet sitt stå for åpen dør en formiddagstime.

Klinikksjef og psykoterapeut Leif Edgar Sivertsen ved Sigma Nord sitter i ringen på møterommet og leder gruppesamtalen. Hver enkelt presenterer seg ved fornavn, samt alkoholiker, narkoman eller rusavhengig, og forteller hvordan de føler seg i dag. Rutinene for hilsning og takk etter innlegg fravikes ikke.

Svaret fra gruppa er et høyt og tydelig «Hei xxx», eller «takk skal du ha …». Denne meto­ den er den samme som brukes av «Anonyme Alkoholikere» og «Anonyme Narkomane». For den rusavhengige som skal møte livet utenfor de trygge institusjonsveggene, skal modellen være ufarliggjort.

Denne dagen ble innledet med et fore­ drag om forutsetningene for å lykkes. Nå følges temaet opp i gruppe­ – Det gjør samtalen. ingenting om – Jeg har in­ gen absolutt du ikke vet oppskrift på å hvorfor du ble lykkes med til­ men rusavhengig. friskning, jeg kjenner mange måter å unngå det på, sier Leif Edgar. Han er klar og tydelig i sin tale, og han pakker ikke inn sitt budskap. Han sier akkurat det han tror på.

– Du får igjen i forhold til innsats og prak­ sis. Dersom du tar et teorikurs i svømming, ender du opp som konsulent i fjæresteinene, sier han.

Ærlighet er en av Leif Edgars kjepphester.

– Ingen jeg vet om som har forlatt behandlin­ gen med hemmeligheter i bagasjen, har klart seg, sier han. Den som skal klare å leve et rusfritt liv, må leve livet i dagslys. Sånn er det bare.

Det nedtonede fokuset på hvorfor en ble rusavhengig, er kanskje det mest kontro­ versielle ved behandlingen ved Sigma Nord.

– Det gjør ingenting om du ikke vet hvorfor du ble rusavhengig, sier Leif Edgar Sivertsen.

Som autorisert instruktør for mindfullness drar Leif Edgar Sivertsen elementer av denne tenk­ ningen inn i behandlingen. Dagen i dag er i fokus.

– Den dagen du oppdager at du kan velge selv om du vil ruse deg eller la være – da er du rusfri. Og du kan velge hver dag, sier Leif Edgar Sivertsen. •

LYKKES: – Du får igjen i forhold til innsats og praksis, sier klinikksjef og psykoterapeut Leif Edgar Sivertsen.

PSYKISK HELSE 5/2013

35

Leserbrev SEKSUALITETENS GLEDER OG SORGER

sirener de feiret bursdagen din med sang fra bilene som kjørte forbi fra de som ulte i gjentakende melodier

SEKSUALITETENS GLEDER OG SORGER Utviklingen av seksuell identitet blir overlatt til tilfeldighetene fordi samfunnet i all hovedsak knytter seksuell forståelse til reproduksjon, kjønnssykdommer og prevensjon.

for deg

ISBN 978-82-450-1366-5 | Pris kr 349,– Fagbokforlaget 2013

Jeg leste med stor interesse en artikkel i Apollon nr. 2/2013 om sammenhengen mellom nervøse personer og hjernens størrelse. Den het «Nevrotiske personer har mindre hjerne».

Jeg kjente meg godt igjen i beskrivelsen av per­ soner med lav selvfølelse, sjenanse, negativt fokus på seg selv, utsatthet i sosiale sammen­ henger og, ikke minst, utsatthet for stress. At hjernen blir mer «sårbar» når den er utstyrt med mindre isolasjon, slik føles faktisk min hjerne. Dette var både godt og vondt å lese.

Men jeg har noen bemerkninger å komme med, som ligger meg sterkt på hjertet: Det at angst og depresjon ser ut til å henge sammen som ett. Henvender du deg til legevakten lidende av sterk angst – og det er grusomt – får du automatisk diagnosen angst og depresjon.

Slik har det vært i alle år, og er det fremdeles.

I artikkelen i Apollon heter det at det er håp for personer som lider av «nevrotisisme»; «fysisk trening og antidepressiva kan ha beskyttende effekt». Det første er helt riktig: Fysisk trening virker svært bra, men det andre er helt feil, og jeg vil forsøke å forklare hvorfor.

Jeg har vært en nervøs person helt fra barnsben av og kan huske sterke angstanfall allerede som liten. Takket være god hjelp innen psykologi og psykiatri så å si gjennom hele livet, fungerer jeg nå i godt voksen alder ganske bra. Men ved to anledninger har angsten vært så stor at tilstanden nesten førte til selvmord.

Denne tilstanden var forårsaket av feil­ diagnostisering og derav fatal feilbehandling.

Jeg fikk diagnosen angst og depresjon og fikk ordinert antidepressiva. Jeg har aldri vært de­ primert og skulle derfor aldri fått antidepres­ siva. For meg virket den behandlingen mot­ satt; jeg ble mye, mye sykere. Jeg greide selv å komme meg ut av medisineringen ved begge

og festen gikk sin gang i rasende fart en svingom og forbi det var alt

Stadig flere forteller at de ikke passer inn i den tradisjonelle tokjønnsmodellen. De usynlige kjønn formidler innsikt i og kunnskap om kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnsmangfold.

for deg

ISBN 978-82-450-1386-3 | Pris kr 349,– Fagbokforlaget 2013

36

PSYKISK HELSE 5/2013

ILLUSTRASJON: SHUTTERSTOCK

Angst på grunn av stress

de sang: hold ikke så stramt du kan slippe nå vi passer på deg nå du er vår nå

DE USYNLIGE KJØNN

med stropper og belter med hender som famlet med masker og årvåkne øyner som smilte alvorlig

www.fagbokforlaget.no

og dette var hva som skjulte seg bak innpakningspapiret: et nikk og et ja et gjenskinn av feberen i pannen din

ÅRETS FINESTE OG KLOKESTE KALENDER

Eline Aurlien

anledninger, men det tok flere måneder før hjernen ble «normal» igjen. En grusom opp­ levelse. Min angst springer ikke ut av depresjon, men av det motsatte, nemlig av stress.

Jeg kan illustrere dette slik: Man kan tenke seg en skala fra 1 til 10 som står for hjernens aktivitet, hvor 1 representerer lav hjerneakti­ vitet og 10 høy hjerneaktivitet. Fem ville jo da representere en normal hjerneaktivitet. Er du en person som ligger nederst på skalaen rundt 1, og du lider av angst, ville den riktige diagno­ sen være depresjon, og medisineringen kunne være antidepressiva. Er du derimot en person som ligger opp mot 10 på skalaen, og du lider av angst, ville den riktige diagnosen være stress, en hjerne som nærmest koker, da ville den riktige medisineringen være beroligende midler, noe som så å si kunne «kjøle» hjernen ned igjen.

Jeg synes å huske at en av bivirkningene ved

behandling med antidepressiva er selvmord.

Jeg tror mange slike selvmord kunne vært unn­ gått hvis skillet mellom angst forårsaket av lav hjerneaktivitet og angst forårsaket av for høy hjerneaktivitet lå til grunn for diagnostisering og medisinering av tilstanden angst.

For meg er det viktig å påpeke denne feil­ diagnostiseringen og derav feilmedisinering av angst. Angsten kan, som jeg har vist her, springe ut fra to helt motsatte ståsteder: lav eller høy hjerneaktivitet og må – håper jeg i fremtiden – medisineres og behandles deretter.

Men – som nevnt over – en svært interessant artikkel, som viser spennende forskning om hjernen og personligheten. Tenk om det kan resultere i medisiner som kan ta utgangspunkt i viten om isolasjon omkring nervebanene i hjernen. Spennende.

Sigrid Christensen

Dette diktet vant 3. premie i «Skriv 2013», skrivekonkurransen til bladet Psykisk helse og Mental Helse Ungdom.

Bivirkninger

Aleine

Jeg ble noe forundret da jeg fikk høre av en hyggelig ekspeditør på apoteket at denne tabletten noen ganger kan gi munterhet. Hvis jeg opplever det, må jeg bare ta kontakt, så kan de gi meg råd. Vel, tenkte jeg og smilte for meg selv, hvis jeg opplever det, så skal jeg jammen nyte det til fulle! – Så gikk det opp for meg hva det var han hadde sagt: munntørrhet!

Ensomheten omfavner meg med sitt kalde, uvennlige favntak.

Strammer grepet til et kvelertak, gjør det vanskelig å puste.

Angsten for aldri å komme fri gir meg kraft nok til å kjempe imot, sliter meg løs nok en gang, gispende etter luft.

Hege Guerch

– den perfekte gaven til deg selv og dem du er glad i. Forfatteren og tegneren er tilbake med sin særegne og humoristiske strek, og vi kjenner oss straks igjen i hennes skildringer av livets oppturer og nedturer.

IBEN SANDEMOSE KALENDER 2014

Laila Marie Haugen SELGES I BOKHANDEL

PSYKISK HELSE 5/2013

37

ANNONSER

Skriv kort, helst ikke mer enn 3000 tegn inkludert mellomrom. Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte innleggene. Send helst på epost til: redaksjonen@psykiskhelse.no eller i posten til: Psykisk helse, postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo

Spør oss

Kort sagt TRENGER ET SPRÅK: – Vi har mer åpenhet om psykisk helse enn om psykisk lidelse, sier Adrian Lorentsson, landsleder i Mental Helse Ungdom.

Send inn dine spørsmål om psykologi, psykiatri, juss og velferd. Alle henvendelser behandles konfidensielt. Send epost til redaksjonen@ psykiskhelse.no, eller skriv til Psykisk helse, postboks 817 Sentrum, 0104 Osl0.

ANN FÆRDEN PSYKIATER

?

Tunnelangst

Jeg er redd for tunneler, både når jeg kjører med bil og med tog. Jeg får hjertebank og pustebesvær hver gang. Noen ganger får jeg panikk og begynner å rope. Dette er blitt verre med alle ulykkene som det er skrevet så mye om. Hva skal folk med angst gjøre som må gjennom tunneler?

NN SVAR: Sterk redsel for å kjøre gjennom tunneler regnes som en fobi på linje med redsel for trange rom, angst for å fly og andre. Man regner at to av ti menn og tre av ti kvinner er redde for å kjøre bil gjennom tunneler. Men det er kun et fåtall som får panikk og foretar irrasjonelle handlinger. (Jeg har ikke funnet data om frykt for å kjøre tog gjennom tunnel.)

Frykten skyldes som regel ikke at man selv har opplevd en reell farlig situasjon, men skyldes tankene om alt som kan skje. Tanker om at tunnelen kan rase sammen, det kan begynne å brenne, det blir dårlig luft osv. Slike tanker blir selvfølgelig mer aktuelle når vi hører om faktiske ulykker eller nesten-ulykker. Når det

ANNE NORDÉN PSYKOLOG

gjelder fobier, er det nesten alltid et moment av sannhet i at det fryktede kan være farlig.

Et fly kan falle ned, det kan bli brann eller ras i en tunnel. Det menneskelige nervesystem er biologisk bygget opp rundt å vurdere fare. Da våre forfedre levde i jungelen, var evnen til å vurdere fare vesentlig for overlevelse. Noen mennesker er mer tilbøyelige til å tenke på farer enn andre. Det kan skyldes en medfødt disposisjon eller at man har opplevd flere skremmende og uventede ting. Vi kan også vurdere risiko ved situasjoner vi utsetter oss for. Noen mennesker er spenningssøkende og får et «kick» av å utsette seg for farlige situa­ sjoner. Andre foretrekker en trygg og sikker tilværelse.

Avhengig av hvor man bor og hvilke aktiviteter man deltar i, kan tunnelfobi gi en mer eller mindre stor hindring i livsutfoldelse.

Dersom fobien innskrenker livet, bør man opp­ søke hjelp for problemet. Statistisk sett er ikke kjøring i tunneler spesielt farlig, og det finnes effektiv behandling for angsten. Behandling av fobier innebærer at man utsettes for (ekspone­ res for) det man er redd for. Statens vegvesen har tidligere arrangert tunnelkurs for personer

ANN-MARI LOFTHUS RÅDGIVER

med tunnelfobi. Man kjører da inn i tunneler og får informasjon om hvordan tunnelene bygges, fluktmuligheter, hvordan man hand­ ler i en kritisk situasjon osv. På egenhånd eller i samarbeid med en terapeut kan man legge merke til hvilke symptomer man har i tunne­ ler. Deretter kan man øve på å puste rolig og regelmessig når man kjenner symptome­ ne. Man kan lære seg å gjenkjenne angst­ symptomene og tåle dem uten å få følelse av katastrofe eller panikk. Kjenne at man er nervøs, men at man har kontroll over reaksjonene og vite at man mestrer dem. Det er også en fordel å tenke på hvor man skal, og hva man ser fram til, framfor på det man er redd for. Det er mange terapeuter som til­ byr behandling for slike enkeltstående fobier som for eksempel tunnelfobi. Behandlings­ resultatene er ofte gode.

nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende

Mange grunner til å følge med på www.barnsbeste.no 38

PSYKISK HELSE 5/2013

– Jeg blir provosert når noen karakteriserer psykisk syke som svake, sier Adrian Lorentsson, landsleder i Mental Helse Ungdom.

Anne Nordén, psykolog

TEKST CATHRINE TH PAULSEN FOTO LINDA BOURNANE ENGELBERTH

– Du har snakket mye i mediene om diskriminering. Hvordan diskrimineres ungdom med psykiske utfordringer?

Nett v infor erksmasj on

Gode tips og ideer

ns-

Informasjo filmer

– Kunnskapsløshet diskriminerer

ANNONSE

Info om kurs Erfar A ingsElektronisk Face ktiv konferanser og book s blog -side opplæringskur g

elle Aktu ler artik

HELGE HJORT JURIST

– Diskriminering og stigmatisering skjer gjennom kunnskapsløse uttalelser, særlig i tv og aviser. På skolen diskrimineres man ved at alle krav og forventninger forsvinner straks man sier at man sliter. Da blir man sett på som mindre intelligent.

– Hva bør gjøres for at flere unge skal få det bedre?

– Man må skape trygge arenaer også for ungdom som ikke driver med idrett eller musikk eller som har organisert fritid. Det må være lavterskeltilbud som kan fange opp alle.

Man kan ikke bare styrke helsetjenesten, for god psykisk helse skapes utenfor helsetjenesten.

Dessuten må man få inn psykisk helse som eget fag, først i barnehagen, så i skolen. Spesialist­ helsetjenesten bør jobbe sammen med skolene der ungdom er. Psykisk helsetjeneste i kom­ munene er for voksne, ikke for barn og unge.

– Du sier ikke «de svakestes sak»?

– I elevundersøkelsen i 2011 svarte 8,5 prosent at de blir mobbet flere ganger i måneden. Hva kan gjøres?

– Hva gjør du for din egen psykiske helse?

– Man kan for eksempel bruke Mental Helses undervisningsprogram Venn 1, hvor ungdom hjelper ungdom. Og man kan bevisstgjøre ungdom som mobber, siden mye mobbing er ubevisst. 95 prosent av alle norske ungdoms­ skoler har fått pålegg om å utbedre det psyko­ sosiale læringsmiljøet. Skolene kan ta fatt der.

Det skulle vært en egen advokat som jobbet for ungdom med mobbesaker, for det virker ikke som skolene skjønner alvoret. Noen kommer seg igjen, men enkelte får hele livet sitt ødelagt.

– Hva kan unge gjøre selv?

– Man kan snakke om hvordan man har det med noen man stoler på. I alle ungdomsmiljøer er det en kollektiv kunnskap om å hjelpe hver­ andre. Man kan organisere seg, for eksempel i Mental Helse Ungdom. Mange opplever at de får en stemme her. Jeg gjør i alle fall mitt beste for å tale de svake stemmenes sak.

– Nei, jeg blir provosert over at noen karak­ teriserer psykisk syke som svake. Tvert imot er mange veldig sterke. De går gjennom tøffe tider og tar fatt på resten av livet igjen.

– Trening fungerer særlig bra om høsten og vinteren, når jeg har tendens til å bli inne­sluttet.

Dessuten holder det meg flytende å høre på musikk hvor jeg kan drømme meg bort i melankoliens irrganger. Akkurat nå er det et islandsk band, «Of Monsters and Men» jeg hører mye på. Innimellom spiller jeg litt piano.

Da kan jeg bare være, og slutte å tenke. Forresten prøver jeg å smile innimellom. Selv om det ikke er ekte, ser jeg at omgivelsene reagerer positivt, og da kommer mitt ekte smil som svar. •

Adrian Lorentsson (26) Jobb: Landsleder i Mental Helse Ungdom og kursleder på Sagatun brukerstyrt senter på Hamar.

Bor: Hamar Aktuell: Gjorde seg bemerket i NRKs «Debatten» om tvangsbruk i psykiatrien tidligere i høst.

PSYKISK HELSE 5/2013

39

Ytring

ANNONSER

HØGSKOLEN I BUSKERUD OG VESTFOLD FRA 01.01.2014

FAKULTET FOR HELSEVITENSKAP, AVDELING DRAMMEN, TILBYR HØSTEN 2014 FØLGENDE STUDIER: • Samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid 15 stp.

• Akutt og ambulant krisehåndtering 15 stp.

• Kvalitetsledelse 20 stp.

• Revisjonsledelse 10 stp. (gjennomføres i uke 23!)

• Sped- og småbarns psykiske helse 60 stp.

• Stabsledelse og krisehåndtering 15 stp.

Søknadsfrist 15.april 2014

www.hbv.no

Kontakt: Anne Grethe Steinsvåg, studieleder videreutdanninger anne.grethe.steinsvag@hibu.no Tlf: 32206465 / 97151228

iJobb-dagene 2014

<ĂŶ ǀŝ ĨĊ ƚƵƐĞŶǀŝƐ ŇĞƌĞ ŝ ũŽďď͍ ͻ <ƌŝƐƟŶ ^ŬŽŐĞŶ >ƵŶĚ ͻ ,ĞůŐĂ WĞĚĞƌƐĞŶ ͻ ,ĂŶƐ ƌŝŬ LJǀŝŬ ,ƵƐďLJ ͻ ZŝŐŵŽƌ 'ĂůƚƵŶŐ ͻ ,ĂŶŶĞ ũƵƌƐƚƌƆŵ ͻ ^ŽůǀĞŝŐ KƐďŽƌŐ KƐĞ ŵ͘Ň ͻ &ŽƌĞĚƌĂŐ͕ ĚĞůƐĞŵŝŶĂƌĞƌ͕ ŝŶƐƉŝƌĂƐũŽŶ ŽŐ ĨĂŐ ŝ ƚƌĞ ĚĂŐĞƌ ǁǁǁ͘ŝũŽďďĚĂŐĞŶĞ͘ŶŽ

Clarion Hotel Oslo Airport 14. -16. januar 2014 40

PSYKISK HELSE 5/2013

Musisk helse og groovy bedring «Når jeg skal synge, så ber jeg stemmene om å holde kjeft. Da sier jeg sånn: Fuck dere – det er min tur nå!»

Ordene over kom fra en ung dame innlagt på psykiatrisk avdeling. En annen sa: «Musikk er essensen, næringen i livet mitt. Uten musikk, så hadde jeg vel aldri greid meg, tror jeg …».

Sitatene kommer fra min pågående doktor­ gradsstudie om musikkterapi og psykose. Som musikkterapeut og forsker har jeg fått mulig­ het til å intervjue mine pasienter om deres forhold til musikk og erfaringer med musikk­ terapi. Jeg har hørt mange sterke historier om hvordan musikk gir mening og håp i liv der nettopp dette er mangelvare.

Musikkterapi er et fag som interesserer seg for forholdet mellom musikk og helse. Musikk­ terapeuter er opptatt av at den enkelte skal få mulighet til å bruke musikk på måter som gjør at man får det bedre. Det er ikke så farlig om det låter litt skakt og rustent (bare hør på Tom Waits!). Musikk handler ikke om perfeksjon.

Det handler først og fremst om hvem vi er og hva vi føler – om å skape hverdagslykke og å være sammen. Som mange av mine pasienter forteller meg: Musikken hjelper til å få fokuset vekk fra de strevsomme tankene og gi større plass til det som er friskt.

I sommer gav Helsedirektoratet ut Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser.

Her presenteres de behandlingstilnærmingene som har vist seg å gi størst effekt, og det gis anbefalinger for hvordan psykisk helsehjelp best kan utøves. Musikkterapi anbefales på høyeste nivå. Det fastslås at «behandlingen bør starte i en så tidlig fase som mulig med henblikk på å redusere negative sympto­ mer «og at musikkterapi er «like effektivt for

ILLUSTRASJON: SHUTTERSTOCK

• Kunst- og uttrykksterapi 75 stp.

• Veiledning 30 stp.

FLYTTE FOKUS: – Musikk handler ikke om perfeksjon. Det handler først og fremst om hvem vi er og hva vi føler.

pasienter som er innlagt på døgnenheter, som for dem som får poliklinisk behandling, (…) og i kommunalt arbeid».

Jeg møter av og til brukere som er skep­ tiske til musikkterapi fordi de forbinder ordet «terapi» med medisinsk tenkning og sykdoms­ fokus. Det mange ikke vet, er at musikkterapien i Norge er fag og en praksis som ligger svært nært opp til recovery-tenkningen (bedringsog mestringsperspektivet). Nestor i faget, Even Ruud, skrev allerede tidlig på 80-tallet tekster som var kritiske til instrumentalistisk inter­ vensjonsbasert terapi, og la der grunnlaget for dagens musikkterapi – et ressursorientert og humanistisk fag. I tråd med recovery-tenknin­ gen handler musikkterapi om å legge til rette for at personens sterke sider og agentskap kan blomstre. Det handler om å støtte personens egen bedringsprosess gjennom å tilby en arena

for fremming av hverdagslykke, mening, håp og sosial tilknytning. Musikkterapi handler på den måten mer om handling enn behandling.

Platon sa en gang at musikk gir universet sjel, den gir sinnet vinger, fantasien flukt, alvoret sjarm, den gir munterhet og liv til alt.

Ifølge mine pasienter kan vi tilføye at musikken også kan gi mot til å be stemmer om å holde kjeft, og håp til å holde ut i et hardt prøvet liv.

Jeg håper de nye retningslinjene fra Helse­ direktoratet kan bane vei for at flere mennesker med psykiske lidelser får mulighet til å velge musikkterapi i tillegg til annen behandling. Skal man jobbe med bedring av psykisk helse, en­ ten på egen hånd eller med hjelp fra andre, kan musikk og musikkterapi være et godt alternativ. •

Hans Petter Solli universitetslektor, Universitetet i Bergen PSYKISK HELSE 5/2013

41

Nr. 5

5. november 1/1 side

19.200,-

1/4 side

7.600,-

Veiviseren / behandling ĂĽrsavtale 23.200,ĂĽrsavtale 12.400,-

ANNONSER

ANNONSER

iJobb-dagene 2014

<Ä&#x201A;Ĺś Ç&#x20AC;Ĺ? ĨÄ&#x160; Ć&#x161;ĆľĆ?Ä&#x17E;ĹśÇ&#x20AC;Ĺ?Ć? Ĺ&#x2021;Ä&#x17E;Ć&#x152;Ä&#x17E; Ĺ? ĹŠĹ˝Ä?Ä?Í?

+L[ LY PRRL IHYL KLU Y\ZH]OLUNPNL ZVT SPKLY \UKLY TPZIY\RL[ +L MSLZ[L OLU]LUKLSZLUL ]P MrY Wr =HUNZL[LY RVTTLY MYH LR[LMLSSLY IHYU MVYLSKYL ]LUULY LSSLY RVSSLNLY ZVT OHY SL]K TLK TPZIY\RL[ P rYL]PZ +LYMVY OHY =HUNZL[LY PU[LNYLY[ LU LNLU \RL P ILOHUKSPUNLU UL[[VWW MVY MHTPSPL ]LUULY LSSLY HYILPKZNP]LY +L[ LY THUNL rYZHRLY [PS H[ WrYÂĽYLUKL OLU]LUKLY ZLN [PS VZZ 4LU VM[L OHY KL Nr[[ P rYL]PZ \[LU r KPZR\[LYL WYVISLTL[ rWLU[ Mr HUSLKUPUN [PS r NP \[[Y`RR MVY MÂĽSLSZLY LSSLY RQLUUL HRZLW[ MVY H[ KL LY ZrYIHYL VN Tr OH [PK [PS r KLRRL LNUL ILOV] 4HUNL WrYÂĽYLUKL \UKLY[Y`RRLY ZPUL LNUL MÂĽSLSZLY \[ MYH MY`R[ VN ZR`SK 7r =HUNZL[LY ]L[ ]P KL[[L VN OHY L[HISLY[ LU IYLK RVTWL[HUZL ZVT P]HYL[HY IrKL KLU Y\ZH]OLUNPNL VN KL WrYÂĽYLUKL [PS r Mr RVU[YVSS V]LY SP]LUL ZPUL Wr U`[[ =P OHY VNZr LU WVSPRSPUPZR H]KLSPUN P 6ZSV [PSRU`[[L[ LNUL WZ`RVSVNLY =P [PSI`Y ]LPSLKUPUNZZHT[HSLY NY\WWLY VN PUKP]PK\HSZHT[HSLY =P RHU OQLSWL ;YLUNLY +< UVLU r ZUHRRL TLK &

2VU[HR[ VZZ OLSL KÂĽNUL[ Wr [LSLMVU =HUNZL[LY /HTHY LSSLY =HUNZL[LY 6ZSV :L VNZr ^^^ ]HUNZL[LY UV

Kontakt medlemsansvarlig Torfrid Johansen, mobil 99291294, email Torfrid.Johansen@hotmail.com

Sterkere med â&#x20AC;&#x201C; enn uten!

Bli medlem: Send Fagforbundet medlem til 1980

Master i Funksjonshemming og deltakelse

Misbruk og avhengighet av alkohol, medikamenter og narkotika er en progressiv sykdom, og svÌrt ødeleggende for enkeltpersoner og familien hvis den ikke konfronteres.

90 stp (alternativt 120 stp)

Deltid â&#x20AC;&#x201C; samlingsbasert over 3 ĂĽr Oppstart: august 2014

PR

test

OBLEM?

elv! deg s

fa b

al

Fagforbundet jobber for en offentlig helse- og sosialsektor som preges av kreativitet, kvalitet og livsglede.

Du kan ogsĂĽ finne informasjon om faggruppen ved ĂĽ gĂĽ inn pĂĽ www.sykepleierforbundet.no

Har du, eller noen du er glad i, et rusproblem?

â&#x20AC;˘ Kostnadsfri og uforpliktende forvernsamtale â&#x20AC;˘ Ingen ventetid pĂĽ behandling â&#x20AC;˘ Profesjonell kunnskaps- og erfaringsbasert kompetanse i over 25 ĂĽr.

ng .n o

Sykepleiere med engasjement og interesse for psykisk helsearbeid og rus.

Les mer om henne pĂĽ www.gallefoss.nu

VANGSETER

RU S

Bli medlem!

og holder til pĂĽ Bryggen i Bergen.

Hun tilbyr healing, massasje, fotsoneterapi og healingmalerier.

Lørdag 30.november 2013 kl 12 â&#x20AC;&#x201C; 16 skal hun ha Maleriutstilling pĂĽ Bryggen og ønsker alle hjertelig velkommen.

Gratis entrĂŠ.

Clarion Hotel Oslo Airport 14. -16. januar 2014

omtanke solidaritet samhold

Elisabeth Gallefoss er healer

i e h a ndl

â&#x20AC;˘ Kort- og langtidsbehandling â&#x20AC;˘ Eget medisinsk team â&#x20AC;˘ Enerom â&#x20AC;˘ Familieuke â&#x20AC;˘ Lokalt ettervern i 2 ĂĽr

ALFA â&#x20AC;&#x201C; Norges mest helhetlige behandlingstilbud.

www.alfabehandling.no Døgnüpen telefon: 33 30 67 50

Omfatter alle typer funksjonsnedsettelser - spesiell vekt pĂĽ utviklingshemming. Gir god kompetanse i organisering av servicetiltak for mennesker med behov for bistand.

Studiets fem emner: Š l{Â&#x201A;|{Â&#x2C6;zÂ&#x2030;Â&#x2030;Â&#x160;wÂ&#x160;{Â&#x201E;Â&#x2030; Â&#x2030;Â&#x160;Â&#x2C6;Â&#x2039; Â&#x160;Â&#x2039;Â&#x2C6;{Â&#x2C6; >GF Â&#x2030;Â&#x160;Â&#x2020;? Š \Â&#x2039;Â&#x201E; Â&#x2030;Â&#x20AC;Â&#x2026;Â&#x201E;Â&#x2030;~{Â&#x192;Â&#x192; Â&#x201E;} >GK Â&#x2030;Â&#x160;Â&#x2020;? Š Z{Â&#x201A;Â&#x160;w {Â&#x201A;Â&#x2030;{ >GK Â&#x2030;Â&#x160;Â&#x2020;? Š l Â&#x160;{Â&#x201E;Â&#x2030; wÂ&#x2020;Â&#x2030;Â&#x160;{Â&#x2026;Â&#x2C6; >HF Â&#x2030;Â&#x160;Â&#x2020;? Š cwÂ&#x2030;Â&#x160;{Â&#x2C6;Â&#x2026;Â&#x2020;Â&#x2020;}wÂ&#x152;{Â&#x201E; >IF Â&#x2030;Â&#x160;Â&#x2020; ¤ {Â&#x152;Â&#x160; LF Â&#x2030;Â&#x160;Â&#x2020;?

Søknadsfrist: 15. april 2014 aÂ&#x2026;Â&#x201E;Â&#x160;w Â&#x160;Â&#x2020;{Â&#x2C6;Â&#x2030;Â&#x2026;Â&#x201E;P i{ Â&#x2030;Â&#x20AC;Â&#x2026;Â&#x201E;Â&#x2030;Â&#x201A;{z{Â&#x2C6; a Â&#x2C6;Â&#x2030;Â&#x160; aÂ&#x2026;Â&#x2020;Â&#x2020;{Â&#x201E;B Â&#x160;Â&#x201A;|D MMF KNGFFB kirsti.koppen@hih.no NĂŚrmere informasjon: www.hih.no

Jobbnorge.no

Ç Ç Ç Í&#x2DC;Ĺ?ĹŠĹ˝Ä?Ä?Ä&#x161;Ä&#x201A;Ĺ?Ä&#x17E;ĹśÄ&#x17E;Í&#x2DC;ŜŽ

Kjenner du noen, eller lever du nĂŚr noen som har et rusproblem?

Foto: Lena Borge

Íť <Ć&#x152;Ĺ?Ć?Ć&#x;Ĺś ^ĹŹĹ˝Ĺ?Ä&#x17E;Ĺś >ƾŜÄ&#x161; Íť ,Ä&#x17E;ĹŻĹ?Ä&#x201A; WÄ&#x17E;Ä&#x161;Ä&#x17E;Ć&#x152;Ć?Ä&#x17E;Ĺś Íť ,Ä&#x201A;ĹśĆ? Ć&#x152;Ĺ?ĹŹ Ç&#x2021;Ç&#x20AC;Ĺ?ĹŹ ,ĆľĆ?Ä?Ç&#x2021; Íť ZĹ?Ĺ?žŽĆ&#x152; 'Ä&#x201A;ĹŻĆ&#x161;ƾŜĹ? Íť ,Ä&#x201A;ŜŜÄ&#x17E; ĹŠĆľĆ&#x152;Ć?Ć&#x161;Ć&#x152;Ć&#x2020;Ĺľ Íť ^ŽůÇ&#x20AC;Ä&#x17E;Ĺ?Ĺ? KĆ?Ä?Ĺ˝Ć&#x152;Ĺ? KĆ?Ä&#x17E; ĹľÍ&#x2DC;Ĺ&#x2021; Íť &Ĺ˝Ć&#x152;Ä&#x17E;Ä&#x161;Ć&#x152;Ä&#x201A;Ĺ?Í&#x2022; Ä&#x161;Ä&#x17E;ĹŻĆ?Ä&#x17E;ĹľĹ?ĹśÄ&#x201A;Ć&#x152;Ä&#x17E;Ć&#x152;Í&#x2022; Ĺ?ĹśĆ?Ć&#x2030;Ĺ?Ć&#x152;Ä&#x201A;Ć?ŊŽŜ Ĺ˝Ĺ? ĨÄ&#x201A;Ĺ? Ĺ? Ć&#x161;Ć&#x152;Ä&#x17E; Ä&#x161;Ä&#x201A;Ĺ?Ä&#x17E;Ć&#x152;

AVGIFTNING â&#x20AC;&#x201C; PRIMĂ&#x2020;RBEHANDLING â&#x20AC;&#x201C; FAMILIEUKE â&#x20AC;&#x201C; 2 Ă&#x2026;RIG ETTERVERN/OPPFĂ&#x2DC;LGING

42

PSYKISK HELSE 5/2013

PSYKISK HELSE 5/2013

43

ANNONSER

ANNONSER

Veiviseren

- din oversikt over offentlige og private tjenestetilbud innen psykisk helse Krisesenteret for Haugesund & omegn Tlf: 52 72 98 84 hele døgnet Se www.haugesundkrisesenter.com

Bergflødtveien 69, 3404 Lier

Barnas Stasjon er et tilbud fra Blå Kors til småbarnsfamilier i en sårbar livssituasjon.

Vit at vi er der. Vi er til for å hjelpe.

Sammen for barna – sammen med barna. www.barnasstasjon.no

www.sykehuset-innlandet.no

www.sykehuset-innlandet.no

www.psykologforeningen.no

www.sykehuset-innlandet.no

Tlf. 32226800 www.s-ks.no

Tilrettelagte tjenester

innen barnevern, rusomsorg, psykisk helse, psykisk utviklingshemming og demens

w w w.al eris.no

spennende seminarer arrangert av Modum Bad y Rus og depResjon

- et ulykkelig partnerskap Halvdagsseminar på Modum Bad fredag 24. januar 2014

y oppLÆRIngsKuRs I pRep 5. - 7. mars 2014

HVA GJØR DU HVIS NOEN FORTELLER AT DE HAR VÆRT UTSATT FOR SEKSUELLE OVERGREP?

KILdeHuset kurs- og kompetansesenter

Flere kurstilbud: kurs og seminarer på www.modum-bad.no

BEHANDLING

Kaos s Mening s Underveis Rygge kommune

Da kan du ta kontakt med oss. Vi er en selvhjelpsorganisasjon for incestutsatte pårørende og fagfolk.

Vårt tilbud er gratis og består av blant annet:

Avdeling for psykisk helse www.rygge.kommune.no Tlf. 69264300

* Samtaler * Støttegrupper * Kurs * Temakvelder * Åpent hus * Gratis advokathjelp

* 74 09 86 00 Sykehuset Levanger

På lag med deg for din helse

Sykehuset Namsos DPS Stjørdal DPS Kolvereid Besøksadresse: Akersgata 1-5 Telefon: 23 31 46 50 post@smioslo.no | sentermotincest.no

44

www.abup.no

PSYKISK HELSE 5/2013

SMI_90x112_original.indd 1

Påmelding eller spørsmål, ta kontakt på tlf. 32 74 94 00 eller kurs@modum-bad.no

Stavanger kommune

Bli bevisst årsaken til din selvfølelse.

Ta kontakt med Neeta Parmar Kognitiv terapeut og veileder Brugata 1, 0186 Oslo 926 86 740 www.neetaparmar.no

OPPVEKST OG LEVEKÅR Postboks 8001, 4068 Stavanger kommune Tlf. servicetorget: 51 50 70 90 Fax: 51 50 85 55 www.stavanger.kommune.no

• Poliklinikk og sengeposter • Akuttpsykiatri • Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser • Utredning og behandling av psykoser • Alderspsykiatri • Rusbehandling

PSYKISK HELSE 5/2013 06.11.13 11:23

45

Nyttige adresser AA – Anonyme alkoholikere Tlf. 911 77 770 www.anonymealkoholikere.no ADHD Norge Tlf. 67 12 85 85 www.adhdnorge.no Angstringen Tlf. 22 22 35 30 www.angstringen.no Arbeidslivstelefonen Tlf. 815 44 544 www.arbeidslivstelefonen.no AURORA-støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer Tlf. 22 20 99 83, støttetelefon 913 35 198, man-ons 12-15

Gatejuristen Rådhusgt. 9, 0105 Oslo Tlf. 23 10 38 90 post@gatejuristen.no Hjelpekilden For mennesker i religiøse bruddprosesser. Tlf 69 28 58 34, mand – torsd kl 19–21. www.hjelpekilden.no Hjelp til hjelp Kurs og psykiske hjelpetilbud www.hjelptilhjelp.no Homofiles ungdomstelefon Tlf. 810 00 277 www.skeivungdom.no

Bipolarforeningen www.bipolarforeningen.no Tlf. 97 00 09 60

Hvite Ørn Interesse- og brukerorganisasjon for psykisk helse Tlf 69192919 www.hviteorn.no

Bipolarforeningen Norge www.bipolarforeningennorge.no, Tlf. 92 69 36 11

IHSG – Internasjonal helse- og sosialgruppe Tlf. 22 17 42 77

Fontenehuset Oslo tlf. 22 99 34 80 Oslo Øst tlf. 22 08 33 90 Bergen tlf. 976 38 710 Stavanger tlf. 51 33 53 93 Hønefoss tlf. 32 12 66 19 Kongsberg tlf. 903 69 400 Tromsø tlf. 77 67 74 48

Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser Tlf. 22 42 22 22 www.iks.no

Juss Buss Gratis rettshjelp i enkeltsaker Tlf. 22 84 29 00 Jushjelpa i Midt-Norge Gratis juridisk rådgivning Tlf. 73 51 52 50 www.jushjelpa.no Kameratstøtte.no For soldater i utenlandstjeneste og pårørende Tlf. 800 48 500 www.kameratstøtte.no Kirkens SOS Tlf. 815 33 300 www.kirkens-sos.no Landsforbundet mot stoffmisbruk Rådgivning og støttetelefon for pårørende Tlf. 815 00 205 www.motstoff.no Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS) Tlf. 472 94 975 www.selvskading.org

Vi støtter arbeidet for Vi støtter arbeidet for bedre psykisk helse bedre psykisk helse Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP ) Tlf. 23 29 19 68 www.lpp.no

tøtterVi arbeidet støtter for arbeidet for er arbeidet Vi støtter for bedre arbeidet psykisk for bedre helse psykisk helse re psykisk bedre helse psykisk helse

Landsforeningen We Shall Overcome Støtteforening for mennesker i psykiatrien Tlf. 22 41 35 90 www.wso.no LEVE Forening for etterlatte etter selvmord, tlf. 22 50 25 70 www.leve.no LINK Oslo, senter for selvhjelp og mestring Tlf. 22 96 15 41 www.linkoslo.no Mental Helse Ungdom mhu@mhu.no www.mentalhelse.no Morild Når mor eller far har psykiske problemer www.morild.org NA – Anonyme narkomane Tlf. 905 29 359 Nasjonalforeningens Demenslinje Tlf. 815 33 032 www.nasjonalforeningen.no Norsk pasientforening Tlf. 22 00 74 00 www.pasient.no

Pasient- og brukerombudene www.pasientogbrukerombudet.no Rustelefonen 08588 Driftes av Rusmiddeletaten og Helsedirektoratet www.rustelefonen.no Tlf. 08588 Røde Kors-telefonen for barn og ungdom Tlf. 800 33 321 www.sidetmedord.no Du kan skrive en epost og få svar. Du kan være anonym.

Driftes av Mental Helse.

Spør psykologen www.spørpsykologen.no Stiftelsen Rettferd for Taperne Tlf. 61 11 89 90 post@taperne.no Voksne for Barn/ Bekymringstelefonen Tlf. 810 03 940 www.vfb.no Mental Helses hjelpetelefon Tlf. 116 123 (hele døgnet) www.mentalhelse.no

Rådet for psykisk helse er en frittstående, humanitær organisasjon, med 28 medlemsorganisasjoner. Rådet arbeider for å skape et best mulig liv for barn og voksne med psykiske problemer og deres nærmeste.

Vi tar tak i utfordringer både i forhold til hjelpe-tilbud og hverdagsliv ved å • være pådriver, bidragsyter og vaktbikkje overfor politikere sentralt og lokalt • utvikle ny kunnskap og sørge for at denne tas i bruk • drive opplysningsarbeid og jobbe for likeverd, inkludering og holdningsendring • bidra til nyskapende foregangsprosjekter over hele landet

Les mer på

Telefon: 23 10 38 80 Telefaks: 23 10 38 81 e-post: post@psykiskhelse.no www.psykiskhelse.no

www.psykiskhelse.no

Bli firmamedlem!

Bli firmamedlem!

else.no

www.psykiskhelse.no

www.psykiskhelse.no

PSYKISK HELSE 5/2013

Angst

Barn og unge

Heftet har brukerhistorier og informasjon om ulike behandlingsmetoder og om å forebygge og lindre plager.

• Angst

• Ungdom og psykisk helse Om ungdoms egne opplevelser, om selvskading og rus. Tips om internettsider og hjelpetelefoner.

• ADHD Informasjon om sykdommen, om ulike behandlingsmetoder og hvordan forebygge og lindre plager.

• Homofili og psykisk helse Hvordan akseptere seg selv, og lære av andres erfaringer. Også råd fra forskere og helsepersonell.

Brukermedvirkning/ pårørende • Brukermedvirkning Her får du eksempler på ulike tiltak og erfaringer med brukermedvirkning i praksis.

• Tvang i psykisk helsevern Intervjuer med fagfolk og personer med erfaringer. Oversikt over lover og forskrifter.

• Lokalt psykisk helsearbeid Hva ligger i begrepet «lokalbasert psykisk helsearbeid»? Eksempler på en ny type psykiatri.

Les mer på

Eldre og psykisk helse DEmEns LEgEmiDLEr Forskning PårørEnDE ALDErsPsykiAtri rEttighEtEr

Andre hefter • Minoriteter og psykisk helse • Schizofreni (ny utgave) • Tvangslidelser og fobier • Graviditet og psykisk helse • Eldre og psykisk helse • Vendepunkt... og livet etterpå • Heia meg – 11 råd om hverdagslykke, minifolder • Hverdagslykke – 63 råd om god psykisk helse

eldrehefte_cover.indd 1

13.12.10 13.10

Minibrosjyrer

Arbeidsliv

• Fakta om psykose • Fakta om barn av psykisk syke • Fakta om lover og rettigheter

• Arbeidsmiljø og psykisk helse Her finner du en rekke eksempler på hvordan arbeidsmiljøet kan forbedres • Inn i arbeidslivet Det er mulig å komme i arbeid, selv om man i en fase av livet ikke mestrer arbeidslivets utfordringer.

Du kan også bestille på tlf 23 10 38 80 eller www.psykiskhelse.no

Jeg bestiller følgende antall hefter: 403 Angst 60,– 407 Ungdom og psykisk helse 60,– 417 ADHD 60,– 420 Homofili og psykisk helse 60,– 423 Brukermedvirkning 60,– 428 Lokalt psykisk helsearbeid 60,– 430 Tvang i psykisk helsevern 85,– 421 Arbeidsmiljø og

psykisk helse 60,–

PH 5/2013

Slik kan du støtte arbeidet Støttemedlem Bidrag på kr 290,– pr. år.

Registrerer du deg via nettet og oppgir din epostadresse, mottar du også elektronisk nyhetsbrev fra oss en gang pr. uke.

Fast giver Bidrag på kr 150,– i måneden.

Gjøres via AvtaleGiro, totalt kr 1800,– pr. år.

Dette inkluderer abonnement på bladet Psykisk helse til sterkt redusert pris (kr 90,-) Firmamedlemskap Bidrag på kr 9500,– pr. år. Inkluderer 5 abonnement på bladet Psykisk helse samt temahefter relatert til psykisk helse på arbeidsplassen.

Testamentariske gaver og minnegaver Nærmere informasjon og veiledning: gå inn på www.psykiskhelse.no. Les mer om de ulike ordningene eller registrer deg som bidragsyter.

Besøksadresse Dronningensgate 13

Bli firmamedlem!

46

Temaheftene og brosjyrene fra Rådet for psykisk helse er laget i samarbeid med fagfolk og dekker ulike sider ved psykisk helse.

De 28 organisasjonene som er tilsluttet Rådet for psykisk helse er bruker- og pårørendeorganisasjoner, universiteter og høgskoler, humanitære organisasjoner og fag- og profesjonsorganisasjoner.

Postadresse Rådet for psykisk helse Postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo

Les mer på

Ønsker du mer informasjon?

Vi støtter arbeidet for Vi støtter arbeidet for bedre psykisk helse bedre psykisk helse

dlem!

på

Rådet for psykisk helse

426 Inn i arbeidslivet 60,– 404 Schizofreni 60,– 412 Tvangslidelser og fobier 60,– 427 Minoriteter og psykisk helse 60,– 429 Graviditet og psykisk helse 60,– 431 Eldre og psykisk helse 85,– 432 Vendepunkt... og livet etterpå 60,–

260 Brosjyresett 3x20 eks 75,– 116 Musematte 0,– 114 Heia meg – 11 råd om hverdagslykke kr. 5,115 Hverdagslykke – 63 råd om god psykisk helse kr. 50,-

Prisene er inkludert mva. og gjelder for 2013. Eksp.gebyr og porto kommer i tillegg. (På brosjyresett kommer kun porto i tillegg.)

Navn Firma Adresse Postnr/sted Telefon

Jeg bestiller ett års abonnement på Psykisk helse for kr 430,– Jeg bestiller ett års abonnement for honnør/studenter kr 320,– Jeg ønsker å bli støttemedlem av Rådet for psykisk helse (290,–/år)

Rådet for psykisk helse Svarsending 0359 0090 Oslo

Returadresse: Psykisk helse Postboks 817 Sentrum 0104 Oslo

B-POSTABONNEMENT

Bli abonnent! kontroll

ns løgn

SELVMoRD:

Holder vakt på broen

ULRiK iMTiAZ RoLFSE

AUDUN MYSKJA:

DANSETERAPi:

Opphev skillet mellom frisk og syk

Bevegelse mot angst

ELAiNE ARoN:

– Sensitivitet kan være en styrke

RELASJoNER:

SARA mATS AZmEH RASmUSSEN:

N: – Arrangert er et sminke

I N t ErPrE S S N o rG E rE t U rU K E 25

– Kan aldri slette en del av livet

Løper mot bivirkninger

mEDiTASJoN:

BREDE BØE:

HYPNoSE:

Senket hjerneaktivitet

ph0213.indd 1

22.03.13 12:14

HENRiK mESTAD:

– Vi tar avstand fra mørket i oss

E rE t U rU K E 36 I N t ErPrE S S N o rG

KR 87,– nr 3/2013 LØSSALG

TAUSE BARN:

Mot snakkepresset

Amal Aden: Den beste terapien

14.06.13 13:11

KJERSTi ANNESDATTER SKoMSVoLD:

ph0313_v2.indd 1

SELVSKADING:

I NtERPRE S S N o RG E RE tU RU K E 05

– En flukt fra det vonde

FORSKNING:

– Ensomhet kan også være fint

– Barn husker i detalj

INCEST:

– Jeg ble utvisket i nære relasjoner

PSYKOLOGI:

Tenk deg tryggere

n PRABLEEN KAUR: Seiret over mobbinge

PETTER WALLACE:

1

Vekk fra angsten

laila sognnæs østhagen:

SAMLIV:

Oppskrift på en god krangel

I NTERPRE S S N O RG E RE TU R U K E 26

– Uro for livet SCHIZOFRENI:

– Kall det heller psykoseutsatt

NR 2/2012 løssalg kr 79,–

ANGST:

– Vi pakker livet inn i glanspapir

psykiskhelse0212.indd 1

10.04.12 11:30

KNUT ARILD HAREIDE:

Snakk sammen!

Else Kåss Furuseth: KE 48 I N T ERPRE S S N O RG E RE T U RU

NR 4/2012 LØSSALG KR 79,–

31.12.2013

– Åpenhet ble min terapi

Selvhjelp mot stress

- Trodde jeg hadde kontroll

Gaveabonneme 1 år 399,– nt: *

BJØRN WESTLiE:

NR 2/2013 LØSSALG KR 87,–

t ord for tvang

16.11.12 13:00

, gjelder til

Finn igjen gløden

Nesten vanlig hverdag

BEHANDLiNG:

psykiskhelse0512.indd

*Juletilbud

LiVSGLEDE:

HALDEN FENGSEL:

Forsøk å se deg selv utenfra

NR 5/2012 LØSSALG KR 79,–

Hold deg oppdatert på forskning, behandling, mestring, litteratur og kultur. Psykisk helse gir deg viktig og aktuell kunnskap.

RUS: – Alle tror de har

FiNN SKÅRDERUD: Preste

– Vil ikke dyrke sorgen

Finn Skårderud: Fortvil

et av psykopati PSykoloGi:

07.09.12 11:59 psykiskhelse0412.indd 1

kRoNiSk uTmaTTelSe:

Flere unge rammes av me FoRSkNiNG:

Deprimerte bruker ikke seniorsentre

Slutt å være din egen dommer BØkeR:

Rabiate fedre og redde mødre

leGemiDleR:

angst som bivirkning

I NTERPRE S S N O RG E RE TU R U K E 0512

Et årsabonnement koster 430,– honnør/student 320,–

NR 5/2011 løssalg kr 79,–

Bestill på telefon 23 10 38 80 eller på www.psykiskhelse.no

Tove Nilsen:

– Terapi har gjort meg mer ydmyk

ph05_11.indd 1

21.11.11 11:42