Kapittel

Kapittel 1

Innledning

Denne boka er blitt til på bakgrunn av mange års erfaring med eget og andres skrivearbeid. Som forsker og faglitterær forfatter og gjennom fagfellevurdering, veiledning og redaktørarbeid har mitt utgangspunkt vært at godt faglig arbeid gjenspeiler seg i gode tekster, og at det nesten alltid er mulig å skrive bedre.

Skriving er sentral del av forskeres arbeid. Derfor har det forundret meg at spørsmålet om hva som kjennetegner gode fagtekster, blir relativt lite diskutert. Til tross for at skriving er blant forskerens viktigste redskaper i arbeidet med å utvikle ny kunnskap, er det ikke så ofte skriving tematiseres som forskningsmetode. Det finnes mange bøker om akademisk skriving, men de fleste av disse har mer preg av å være håndbøker, primært beregnet på studenter som skriver oppgaver, enn å utforske skriving som tema og diskutere skrivemåter og språkføring i vitenskapelige tekster. Det er sjelden det diskuteres i fagmiljøene hvilke litterære kvaliteter som kjennetegner gode tekster, og hvordan vi som forskere og fagpersoner kan utvikle oss til å bli bedre skrivere.

Med denne boka ønsker jeg å bidra til større bevissthet om skrivearbeidets betydning i utviklingen av ny kunnskap, og om hva som kjennetegner et godt og presist fagspråk. Boka kan leses som et innspill til en faglig diskusjon om hvilke krav, deriblant litterære krav, som bør stilles til vitenskapelige tekster innenfor samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Min ambisjon er ikke å presentere en oppskrift for akademisk skriving eller et regelsett faglitterære

12

kapittel 1

forfattere kan følge, men å nærme meg prinsipielle og praktiske spørsmål knyttet til akademisk skriving fra ulike innfallsvinkler. Framstillingen er ikke fullstendig, boka dekker ikke alle sider ved forskerens tekstarbeid, men jeg har valgt ut noen temaer jeg anser som sentrale for dem som vil fordype seg i skrivearbeidets hva, hvorfor og hvordan.

Tellekantsystemet – en del av konteksten

Det skrives som aldri før i akademia. Vi skriver og skriver, publiserer og publiserer, i nasjonale og internasjonale tidsskrifter, i antologier, i lærebøker, på åpne plattformer og i medier rettet mot allmennheten. Samtidig viser stadig nye evalueringer at norske forskere publiserer for lite. Som universitetsansatte møtes vi derfor med krav om å publisere mer, i smalere kanaler, i mer anerkjente tidsskrifter, og aller helst skal vi skrive på engelsk, altså på et annet språk enn norske (og for den saks skyld finske, polske og pakistanske) forskeres morsmål.

Som forskere forsøker vi så godt vi kan å oppfylle alle de uttalte og uuttalte kravene som stilles til oss. Noen av de uttalte forventningene vi må forholde oss til, er formalisert gjennom Norsk publiseringsindikator – også kalt tellekantsystemet – som er et register over hvilke vitenskapelige publikasjoner som gir uttelling for institusjonene (Norsk senter for forskningsdata & Universitet- og høgskolerådet). Registeret er utgangspunktet for hvilke vitenskapelige publikasjoner som gir flest publikasjonspoeng, som igjen gir uttelling i finansieringssystemet for universiteter og høgskoler. Institusjoner som oppnår høy andel publikasjonspoeng, får en større del av de økonomiske ressursene som skal fordeles, enn institusjoner som får færre publikasjonspoeng. Det som skrives, inngår med andre ord i en konkurranse der det ikke bare er om å gjøre å publisere mest mulig, men framfor alt å publisere mer enn andre. Dermed øker vi takten, skriver enda mer og gjør hva vi kan for å skrive på en måte som passer inn i de publiseringskanalene som teller.

innledning 13

Med tellekantsystemet er publisering blitt et mål i seg selv. Publiserte tekster regnes som resultater i en konkurranse der personer og institusjoner måles mot andre personer og institusjoner. I denne konkurransen blir publikasjonen forstått som sluttprodukt, ikke som invitasjon til kritiske lesninger eller som startpunkt for nye diskusjoner. Når teksten er publisert, er det unødvendig å diskutere om den er god, om den er interessant, om den er viktig, eller om den kan bidra til nye erkjennelser, fordi den per definisjon tilfredsstiller kvalitetskriteriene som gjelder. Tellekantsystemets impaktfaktor måler ikke om en tekst får betydning, men hvor mange ganger teksten blir sitert. Det som teller, er hvor mange som leser, ikke hva det er i teksten som har fanget leserens interesse. Vi vet dermed ikke noe om hvordan teksten er lest, om hele teksten er lest, eller om den er lest strategisk og overfladisk for å kunne trekke ut enkelte poenger.

Tellekantsystemet og logikken den er basert på – og skaper – utgjør en del av konteksten for diskusjonene jeg fører gjennom denne boka.

Målet med tellekantsystemet er økt kvalitet, blant annet gjennom faste rutiner for fagfellevurdering og for vurdering og rangering av publiseringskanaler. Slike ordninger kan opplagt bidra til å sikre en viss standard på tekstene som publiseres. Men et system som teller og måler og baserer seg på kvantitative indikatorer, kan ikke sikre kvalitet. Resultatet kan bli det motsatte. For når det å få en artikkel på trykk blir et mål i seg selv, gjør det noe med måten vi tenker omkring skriving på. Det gjør også noe med motivasjonen for å skrive, og det har betydning for hvilke strategier vi bruker i skrivearbeidet. Writing for peer reviewed journals. Strategies for getting published (Thomson & Kamler, 2013) er en boktittel som understreker budskapet: Formålet med skrivingen er å få en publikasjon på trykk. Jeg nevner boka som et eksempel; hensikten er ikke å rette kritikk spesifikt mot denne boka, men å peke på trenden den representerer. Som forskere balanserer vi kontinuerlig mellom verdibaserte og instrumentelle mål, og det er ikke til å unngå at vi noen ganger gjør

14

kapittel 1

valg og vurderinger ut fra strategiske hensyn. Men når systemene oppfordrer oss til å være opptatt av det vi måles på, framfor det vi anser som viktig og riktig, er det en risiko for at vi mister det egentlige formålet av syne.

En poetikk for akademisk skriving

Hensikten med denne boka er å bidra til økt bevissthet om hvordan vi som forskere og faglitterære forfattere kan skrive bedre. Det dreier seg ikke om å finne effektive strategier for å få en tekst på trykk, men å sørge for at tekstene som publiseres, både er lesverdige og fører til nye erkjennelser.

Spørsmålet om hvordan vi kan skrive bedre, forutsetter at noe er bedre enn noe annet, at det er mulig å skille mellom godt og dårlig, og at det gjøres rede for på hvilket grunnlag noe vurderes som bedre enn noe annet. Dette er derfor ei bok der forfatterens ståsted hele veien vil skinne gjennom: Jeg tilkjennegir på hvilket grunnlag jeg vurderer noe som bedre enn noe annet, og hvilke krav til godt språk, logisk struktur og etterrettelig henvisningspraksis jeg anser som hensiktsmessig i akademiske tekster. Dermed kan det sies at jeg forsøker å utvikle en poetikk for akademisk skriving, en poetikk for forskerens skrivearbeid.

Poetikk er et begrep som vanligvis brukes om skjønnlitteratur, men ordets etymologiske opprinnelse – det greske ordet poiesis betyr å skape, frambringe eller utforme – gjør at begrepet like gjerne kan brukes om vitenskapelig skriving. Helge Ridderstrøm (2019) definerer poetikk slik:

En tekst som forklarer og forsvarer bestemte måter å dikte på. En normativ tekst om diktning og diktekunstens «natur» og «lover». Ofte brukt om en tekst der en skjønnlitterær forfatter begrunner og forsvarer sin egen måte å skrive og dikte på. (…) En poetikk kan kalles en doktrine, lære, teori eller «skrift-filosofi», som rom-

innledning 15

mer vurderinger og idealer. (…) En poetikk kan være en dikters beskrivelse av sin egen dikteriske framgangsmåte, eventuelt også med oppfordringer eller krav til andre diktere. (Ridderstrøm, 2019)

Hvis vi erstatter dikting med skriving, er det mye i denne definisjonen som passer godt med det jeg forsøker å si med denne boka. Boka er en tekst som forklarer og forsvarer bestemte måter å skrive på. Det skal sies at poenget ikke er å beskrive min egen måte å skrive på, slik tilfellet er for skjønnlitterære forfatteres poetikk, selv om jeg i mitt eget skrivearbeid forsøker å følge idealene jeg løfter fram. Men boka rommer vurderinger og idealer og inneholder oppfordringer og krav som, slik jeg ser det, alle som skriver vitenskapelige tekster, må forholde seg til. I mitt utkast til en poetikk for akademisk skriving tar jeg ikke utgangspunkt i mine personlige idealer, men forsøker å finne noen svar på hvordan forskningsetiske idealer om sannferdighet og etterrettelighet kan ramme inn og gi retning både for hvordan vi skriver, og for hvordan vi kan utvikle en god akademisk skrivekultur.

Vi som skriver akademiske tekster, er alle i samme båt: Vi forholder oss til de samme kravene og de samme vilkårene, og vi strever med mye av det samme. Oppfordringene jeg gir til andre, går også til meg selv. Jeg håper dette gjenspeiler seg gjennom måten jeg skriver på, men jeg kan ikke garantere at jeg har lyktes. Når jeg retter kritikk mot andres tekster, kan jeg komme til å kaste stein i glasshus: Det er en risiko for at jeg gjør de samme feilene som jeg oppfordrer andre til å unngå. Det kan også hende at det finnes feil som jeg ikke har vært oppmerksom på, men som andre ser. Det vil alltid vært blinde flekker. Dersom du som leser er uenig i noe av det jeg skriver, ser jeg ikke dette som en svakhet ved framstillingen. Det kan snarere ses som et uttrykk for at jeg har framstilt mine poenger tydelig nok til at det er mulig å ta stilling til dem. I diskusjonen jeg fører om hvordan vi kan skrive bedre, ligger det også en oppfordring til å lese andres tekster kritisk, også denne teksten. I tråd med idealene jeg presente-

16

kapittel 1

rer, og ut fra det jeg skriver om kraften i gode argumenter, ser jeg det ikke som noen trussel om du som leser er uenig med meg. Dersom du møter mine argumenter med motargumenter, kan det tenkes at jeg holder fast ved det jeg har skrevet og skjerper argumentasjonen. Men det kan også tenkes at jeg synes dine argumenter er bedre enn mine, og endrer standpunkt. Målet med argumentasjonen jeg fører, er nemlig ikke å vinne en diskusjon, men å bidra til økt erkjennelse og bevisstgjøring om skrivearbeidet vi bedriver i akademia.

Forskeren som faglitterær forfatter

Temaet for denne boka er akademisk skriving eller, mer presist, forskeres skrivearbeid. Jeg bruker begge begrepene, og jeg bruker dem litt om hverandre. Det jeg retter oppmerksomhet mot, er skrivearbeidet som inngår i forskningsprosessen. Tekstene det er snakk om, omtaler jeg som fagtekster, akademiske tekster, vitenskapelige tekster, vitenskapelige publikasjoner eller faglitteratur. Jeg bruker disse begrepene om hverandre, selv om de har litt ulik betydning: Ikke alle fagtekster og ikke all faglitteratur tilfredsstiller kravene som stilles til vitenskapelige tekster, men alle vitenskapelige tekster kan regnes som faglitteratur. Akademisk skriving er et etablert begrep for å beskrive skrivevirksomheten i akademia, enten det dreier seg om studenttekster eller forskningslitteratur. Akademisk skriving rommer altså mer enn vitenskapelig skriving. Jeg bruker begrepene likevel som synonymer fordi det i denne sammenhengen ikke er noe prinsipielt skille mellom dem.

Når jeg ofte foretrekker å bruke begrepet faglitteratur om tekster forskere skriver fram for å utvikle ny kunnskap, er det fordi jeg her er opptatt av litterære kvaliteter og tekstens form, språk og struktur. Av samme grunn bruker jeg ofte begrepet forfatteren framfor forskeren. Det er likevel forskeren som forfatter jeg er opptatt av når jeg skriver om forskerens nitide arbeid med å finne et presist språk, formulere gode argumenter og forholde seg til kildene på en nøyaktig og etter-

innledning 17

rettelig måte. Derfor bruker jeg begrepene forfatter og forsker om hverandre og mer eller mindre synonymt.

Akademisk skriving – et spørsmål om hvorfor, hvordan og hva

Hvordan vi som forskere og faglitterære forfattere kan skrive bedre tekster, er det overordnede temaet som utforskes i denne boka. Boka er et forsøk på å identifisere noen av utfordringene forskere står overfor i sitt skrivearbeid, og belyse sentrale spørsmål knyttet til skrivingens hva, hvorfor og hvordan. Jeg har ikke til hensikt å gi en fullstendig framstilling av alle aspekter ved forskeres skrivearbeid, men vier oppmerksomhet til utvalgte temaer og diskuterer spørsmål som jeg anser det som viktig at forskere har et reflektert forhold til.

Spørsmålet om hvorfor vi skriver, blir spesielt belyst i kapittel 2, der jeg ser på hva som er formålet med skrivingen. Jeg tar her utgangspunkt i forskningsetikken og forsøker å formulere et verdistandpunkt og et normativt grunnlag for forskerens skrivearbeid, og dermed også for de øvrige diskusjonene som føres gjennom boka. Hva som er hensikten med skrivearbeidet, er også utgangspunkt for kapittel 3, om skriving som forskningsmetode, og for kapittel 4, om argumentenes plass i en vitenskapelig framstilling og betydningen av å formulere gode argumenter.

Spørsmålet om hvordan vi bør skrive, henger tett sammen med spørsmålet om hvorfor vi skriver. Diskusjonene jeg fører gjennom boka, springer ut av spørsmålet om hvordan vi kan realisere formålet med skrivingen: Hvordan kan forskningsetiske idealer som sannferdighet, ansvar, frihet, nøyaktighet og etterrettelighet realiseres i vitenskapelige tekster? På et mer konkret nivå stiller jeg spørsmål om hva som kjennetegner et presist språk (i kapittel 5), hvordan forskningsspørsmålene kan gi teksten retning og struktur (i kapittel 6), og hvordan man kan frambringe kunnskap basert på et empirisk materiale gjennom å presentere, analysere og diskutere (i kapittel 7).

18

kapittel 1

Hvordan man refererer til andres tekster på en nøyaktig og etterrettelig måte, er tema for kapittel 8 og 9.

Spørsmålet om hva vi skriver om i vitenskapelige tekster, tematiseres direkte og indirekte flere steder i boka. I kapittel 2 og kapittel 5 går jeg inn på hva det betyr at vitenskapelig skriving er saksorientert skriving, og hva kravet til saklighet i kommunikasjonsprosessen mellom forfatter og leser innebærer. I kapittel 6 og 7 skriver jeg om hvordan forskningsspørsmålene avgrenser saksforholdet, og hva strukturen betyr for hvordan det belyses.

I kapittel 10 kommer jeg inn på hvilke vilkår som gis og hvilke krav som stilles til forskerens skrivearbeid. Med tellekantsystemet som bakteppe går jeg spesielt inn på hvordan vi som forskere og som forskerfellesskap kan ta ansvar for å utvikle en akademisk skrivekultur der vi ikke primært skriver for å få en publikasjon på trykk, men for å utvikle ny kunnskap og oppnå nye erkjennelser.