Demos (LK20) Utdrag by Cappelen Damm

Hanne Elisabeth Hovden | Carl Henrik Knutsen | Eva Kosberg

Demos

Politikk og menneskerettigheter

vg2 | vg3

Velkommen til politikk og menneskerettigheter!

Gå sammen i grupper på ﬁre elever. La alle på gruppa uttale seg om utsagnet etter tur, før dere sammen prøver å komme fram til et felles svar.

a Skolegudstjenester i kirka før jul bør forbys.

b Skattenivået i Norge bør være lavere.

c Norge bør melde seg inn i EU.

d Det første steget for å løse klimakrisen er å legge ned oljenæringen i Norge.

Når dere har diskutert ferdig, kan hver gruppe fortelle klassen (1) hvilket spørsmål det var vanskeligst å komme fram til et felles svar på, (2) hvorfor det var vanskelig, og (3) hvilke argumenter som ble brukt i gruppa. Er det fellestrekk i klassen – er det noen saker som skiller seg ut som spesielt vanskelige eller engasjerende?

Alle disse sakene dreier seg på en eller annen måte om politikk. Politikk handler om fordeling av goder og byrder, og det skal du lese mye om i Demos. Et gode er noe vi ønsker oss. For noen betyr det å kunne avholde skolegudstjeneste, å få lavere skatter eller å holde Norge utenfor EU. For andre kan det være å ha valgfrihet i om barn skal måtte være i kirka, å legge ned oljenæringen eller å opprettholde den og satse på at teknologiutvikling er løsningen på klimakrisen.

I Norge er det politikerne som avgjør hvilke løsninger som skal velges. Men politikerne gjør det på vegne av oss. Det er vi – folket – som bestemmer. Det gjør vi gjennom å velge politikerne. Men vi kan også påvirke hvordan politikken skal se ut på andre måter. Hva mener dere er gode måter å delta i den politiske beslutningsprosessen på? Gå tilbake i gruppene, og ta stilling til utsagnene etter tur. Husk å begrunne egne utsagn først før neste person på gruppa tar sitt valg og begrunner det.

a Jeg kunne meldt meg inn i et politisk ungdomsparti.

b Jeg diskuterer gjerne politikk, også med dem som er uenige med meg.

c Å demonstrere for en politisk sak er noe jeg vil kunne gjøre.

d Jeg kan skrive et leserinnlegg eller et brev til en politiker om en sak jeg er engasjert i.

Velg ett svar fra en elev i gruppa, og la en av de andre i gruppa presentere for klassen: Hvorfor valgte dere dette svaret, hva er det som gjør det interessant og verdt å snakke om?

Kanskje kom dere inn på begrepet demokrati underveis i gruppesamtalen. Som dere vil se i denne boka, kan dette begrepet forstås på mange ulike måter. Men i kjernen ligger at innbyggerne deltar i styret av staten – på en eller annen måte. Det betyr at også dere er viktige i demokratiet. Gjennom faget politikk og menneskerettigheter vil dere lære om demokratiet gjennom å jobbe med oppgaver som denne og gjennom å reflektere over ulike perspektiver. Oppgaver og refleksjon er viktig for å gjøre det godt i faget. Men det er også viktig fordi det å ha en faktabasert og reflektert samtale er noe dere trenger for å delta i det demokratiske samfunnet dere er en del av.

Det politiske systemet i Norge er bare en liten del av verden. Temaene dere vil lære om i Demos, som demokrati og medborgerskap, menneskerettigheter, makt og konﬂikt, vil dere kunne bruke for å få ulike perspektiver på hvordan både norsk og internasjonal politikk blir til. Vi kan spørre oss hvem som har makt i en bestemt sak, hva legger de vekt på i sin forståelse av hvordan samfunnet skal styres, hvordan forstår de menneskerettighetene, og hvilke verdier og prioriteringer legger de til grunn?

Gå tilbake i gruppene, og velg to politiske saker som har vært i mediene den siste tiden – en sak fra Norge og en internasjonal sak. Noter ned stikkord:

a Hva handler saken om?

b Hvem er aktørene, det vil si hvilke personer, grupper, organisasjoner eller stater er det som er aktive i denne saken?

c Hvilke perspektiver har de ulike aktørene i denne saken? Hva mener de, og hva er det de ønsker at skal skje?

d Hvilke konsekvenser vil aktørenes ulike perspektiver kunne få når de blir omsatt til handling, på individnivå, på nasjonalt nivå og på internasjonalt nivå?

Kom sammen fram til tre stikkord som beskriver hver av sakene, og la en person notere på tavla stikkordene dere har valgt. Til sammen får dere nå et stort tankekart som beskriver hva politikk består av. Er noen ord nevnt ﬂere ganger? Er det sammenhenger mellom punktene dere har skrevet opp? Er det noe som overrasker dere, eller noe dere er uenige om?

Det morsomme, og frustrerende med å prøve å forstå politikk er at vi sjelden får to streker under svaret. Svært ofte vil det være ulike løsninger på hva som er viktig og riktig. Når vi skal tilegne oss kompetanse i politikk og menneskerettigheter, er det å forstå ulike perspektiver dermed like viktig som å få konkret kunnskap. Du kan lett google hvor mange representanter det er på Stortinget. Men å kunne delta i en diskusjon om fordeler og ulemper ved vårt politiske system krever både trening i å se ting fra ulike vinkler og i å delta i en reﬂekterende samtale. Denne boka og nettstedet demos.cappelendamm.no vil hjelpe deg på vei. Vi som forfattere ønsker deg lykke til med politikk og menneskerettigheter!

Hanne Elisabeth Hovden, Carl Henrik Knutsen og Eva Kosberg

Demokrati, menneskerettigheter og medborgerskap KAPITTEL 1.1

KAPITTEL

2 Politiske institusjoner

og prosesser

KAPITTEL 2.1

Valg og velgere 113

Valg- og partisystemer 113

Folkesuverenitet, stemmerett og valgloven 113

Norges valgordning: proporsjonal representasjon 114

Andre valgordninger: ﬂertallsvalg i enkeltkretser 118

Partisystemer 119

Fragmentering 120

Polarisering 121

Valgforskning og velgeratferd 123

Hvorfor stemmer vi som vi gjør? 123

Rasjonelle valg og høyre-venstre-aksen 124

Skillelinjemodellen 126

Hva verdier betyr for stemmegivning 129

Cultural Backlash 131

Enkeltsaker i valgkampen, regjeringsslitasje og sakseierskap 131

KAPITTEL 2.2

Norges politiske system

Maktfordelingsprinsippet

Regjeringens ansvarlighet overfor Stortinget 142

Stortingets og regjeringens virkemidler i parlamentarismen 142

Riksrett

Styringskjeden

Prinsipal-agent-teori

Stortinget

Stortingets lovgivende makt

Stortingets bevilgende makt

Stortingets kontrollerende makt

Det statlige byråkratiet 160

Lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet – byråkratiets verdier 161

Domstolene og rettsstaten 162

Grunnloven og grunnlovsendringer: stabilitet og minoritetsvern 162

Domstolenes rolle i maktfordelingen: Høyesteretts prøvingsrett 165

Flyttes politikken fra stortingssalen til rettssalen? 165

KAPITTEL 2.3

Lokaldemokrati 171

Tre styringsnivåer i norsk politikk 172

Oppgavefordeling mellom stat og kommune 174

Enhetsstat og føderalstat 176

Kommunen som demokratisk virkemiddel eller statens forlengede arm? 177

Kommunesammenslåing 179 Fylkeskommunen

Samfunnsvitenskapelig metode

Kvalitativ og kvantitativ metode 189 Reliabilitet og validitet 190

3 Internasjonal politikk

KAPITTEL 3.1

Det internasjonale systemet 197

Et system uten hersker: det internasjonale anarkiet 198

Aktører i internasjonal politikk 199

Orden i en uordnet verden 200

De forente nasjoner – FN 201

Verdens handelsorganisasjon 207

Teorier i internasjonal politikk: ulike syn på anarki og folkerett 208

KAPITTEL 3.2

Utenriks- og sikkerhetspolitikk

KAPITTEL 3.3

Utenriks- og sikkerhetspolitikk

Kapitler og kompetansemål

vurdere informasjon for å analysere faglige spørsmål og problemstillinger

bruke statsvitenskapelige teorier og modeller i arbeid med faglige spørsmål, emner og problemstillinger

reﬂektere over hva det innebærer å være medborger, sammenligne ulike staters styreform og analysere demokratiets utvikling og utfordringer

utforske og analysere nasjonale og internasjonale saker eller konﬂikter i et statsvitenskapelig perspektiv

gjøre rede for maktforhold, konﬂiktdimensjoner og kanaler for politisk innﬂytelse i det norske politiske systemet og drøfte hvordan dette kommer til uttrykk i praktisk politikk

bruke samfunnsvitenskapelig metode for å analysere og drøfte velgeratferd og politisk deltakelse

utforske, analysere og drøfte dagsaktuelle problemstillinger knyttet til bærekraft og fordeling

drøfte rettighetene til urfolk og minoriteter nasjonalt og internasjonalt og problemstillinger knyttet til politisk innﬂytelse

vurdere menneskerettighetenes betydning for demokratiet og velferdsstaten

vurdere folkerettens rolle og betydning nasjonalt og internasjonalt

utforske institusjoner og aktører som overvåker og håndhever menneskerettighetene, og drøfte forholdet mellom statlig, mellomstatlig og overstatlig myndighetsutøvelse

gjøre rede for det norske politiske systemet lokalt og nasjonalt og drøfte hvilke utfordringer det norske demokratiet står overfor

utforske og drøfte hvordan det internasjonale politiske systemet håndterer problemstillinger knyttet til krig og fred, sikkerhet, samarbeid og konﬂiktløsing

Pride-parade i den polske byen Częstochowa, august 2021. Demonstrantene blir fulgt av opprørspoliti for å forhindre sammenstøt med høyreekstreme motdemonstranter med anti-LHBTQ-bannere lenger ned i gata.

DEL

Demokrati, menneskerettigheter og medborgerskap

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

bruke statsvitenskapelige teorier og modeller i arbeid med faglige spørsmål, emner og problemstillinger

reﬂektere over hva det innebærer å være medborger, sammenligne ulike staters styreform og analysere demokratiets utvikling og utfordringer

gjøre rede for maktforhold, konﬂiktdimensjoner og kanaler for politisk innﬂytelse i det norske politiske systemet og drøfte hvordan dette kommer til uttrykk i praktisk politikk

drøfte rettighetene til urfolk og minoriteter nasjonalt og internasjonalt og problemstillinger knyttet til politisk innﬂytelse

vurdere menneskerettighetenes betydning for demokratiet og velferdsstaten

Busstilbudet er viktig for ungdom på bygda.

Politikk og menneskerettigheter

Går det ofte buss forbi stedet der du bor? For mange unge er det å ha et godt kollektivtilbud viktig, ikke bare for å komme seg til skolen, men også for å komme seg til venner og fritidsaktiviteter. Mange steder går bussene ofte. Men mange opplever også at det å reise med bussen ikke er en reell mulighet, fordi den går for sjelden, fordi det er for dyrt, eller fordi den ikke kjører dit man skal. Og da må man mase på foreldre eller andre om skyss, fram til man har tatt førerkort og kan kjøre selv.

Å reise kollektivt er både bra for miljøet og praktisk for alle som ikke har førerkort. Kunne man ikke da bare satt opp flere bussruter, slik at alle fikk mulighet til å ta bussen? I Norge samarbeider offentlige selskaper med private om å drive kollektivtransporten. Det betyr at også kollektivtransporten må lønne seg, fordi de private selskapene ønsker å gå med overskudd. På små steder, hvor det ikke er så mange passasjerer, er det vanskelig å få det til å lønne seg med mange nok bussruter til at innbyggerne kan regne med å kunne ta bussen for å komme seg dit de vil. Også på større steder kan kollektivtilbudet rammes hvis selskapene som eier dem, ikke får nok inntekter, slik vi så under covid-19-pandemien. Når mange måtte ha hjemmekontor og folk ble oppfordret til å bruke bil for å unngå smitte, gikk inntektene til kollektivselskapene ned, og flere steder innebar det at tilbudet til brukerne ble dårligere.

Dette kapitlet er det første i denne læreboka i faget politikk og menneskerettigheter. Derfor starter vi med disse helt grunnleggende spørsmålene: «Hva er politikk?» og «Hva er makt?» Når det avgjøres hvordan kollektivtilbudet skal se ut, er det et resultat av politiske prioriteringer. I andre stater kan spørsmålene ligge på et helt annet nivå, som om staten overhodet skal betale for helsetjenester, eller – i ytterste fall – om staten er i stand til å beskytte innbyggerne sine mot krig eller overgrep. For å forstå hvorfor statene blir så ulike, må vi starte med å definere hva et samfunn er, og hva en stat er, og hvordan det finnes flere oppfatninger både av hvorfor staten opprettes, og hvilke oppgaver staten skal utføre. Menneskerettighetene er også en viktig grunnstein for staten Norge. I dette kapitlet skal vi gå inn på hva menneskerettighetene er, og hvordan de utgjør et viktig verdisett i vårt samfunn. Til slutt i kapitlet skal vi se på velferdsstaten og hvordan mange stater i litt ulik grad lager et sikkerhetssystem for innbyggerne sine, som finansieres av skatter og avgifter.

Politikk og makt

Mens et gode er noe mange ønsker seg, som et godt kollektivtilbud, gratis helsetjenester eller en god skole for barna sine, er en byrde noe man gjerne vil slippe, som å betale høye skatter eller å ha veier som ikke er godt nok utbygd i nærområdet. Politikk handler om fordelingen av goder og byrder i et samfunn. Hvordan goder og byrder skal fordeles, er et politisk spørsmål hvor det finnes ulike synspunkter, for eksempel: Hvilke goder er viktigst og bør prioriteres først? Et politisk spørsmål som «Skal vi sette opp flere bussavganger mellom disse to stedene?», vil også få konsekvenser for andre enn dem som vil ta bussen. Pengene som går til å betale lønn til bussjåføren må jo komme fra et sted. Skal staten i større grad ta ansvar, enten ved å drive kollektivtjenestene alene eller ved i større grad å støtte de private selskapene økonomisk? Da ville det blitt mindre penger til andre saker, for eksempel til drift av skoler eller til veiutbygging. Alternativet ville vært at innbyggerne må betale mer skatt for å øke statens inntekter, slik at flere bussruter kunne betales på den måten. Politikken innebærer dermed hele tiden en prioritering mellom de ulike sakene.

Hva som prioriteres i politikken, avgjøres ofte av hvem som har makt. Ved første øyekast er det kanskje lett å tenke seg at makt er noe vi tydelig kan merke eller se, og hvor utfallet er noe konkret. En maktdefinisjon av denne typen finner vi hos Robert Dahl (1957), som definerer at makt er at A får B til å gjøre noe B ikke ville gjort uten påvirkning fra A. Vi kan tenke oss at et eksempel på dette er hvis velgerne i et område stemmer på et parti som er for bedre kollektivtransport. Hvis dette partiet så får flertall, bestemmer de at tilskuddet til buss og T-bane skal økes, og velgerne får gjennomslag for ønsket sitt. Her er det både tydelig hvem som ønsker seg noe (velgerne), hva de ønsker seg (flere bussavganger), hvem som blir påvirket (politikerne), og hva utfallet blir (bedre kollektivtrafikk). Vi kan derfor kalle dette direkte makt

Steven Lukes (2021) peker på at makt også kan handle om det han kaller å sette noe på agendaen eller på dagsordenen, og man har da dagsordenmakt. Før et møte har man gjerne en agenda, som betyr en liste over hva som skal diskuteres. At noe er på agendaen, betyr dermed at det er noe som man skal diskutere, og som blir ansett som viktig. I tilfeller hvor bedre kollektivtransport ikke prioriteres, kan vi da spørre oss: Hva er det som diskuteres i stedet? Hvem er det som avgjør hva som blir ansett som viktige saker, og hva betyr det for hvilke saker som blir diskutert? Her kan vi se for oss at mediene, som du kan lese mer om i kapittel 1.4, kan ha en sentral rolle: Hvis aviser og tv er fulle av nyhetssaker om eiendomsskatt eller veiutbygging, kan det føre til mindre oppmerksomhet om kollektivtransport. Og da kan vi spørre videre: Hvem legger premissene for hva som skal komme i avisa, og hvem får fordel av de sakene som tas opp?

Dagsordenmakt er på samme måte som direkte makt konkret, i den forstand at vi kan se for oss både at det er konkrete aktører som har makt, og at makten får konkrete konsekvenser. Men det går også an å tenke seg en tredje form for makt, hvor utgangspunktet er spørsmålet om hvor preferansene våre kommer fra.

Partilederdebatt på valgnatta i Stortingets vandrehall. Mediene er med på å bestemme hva som kommer på dagsordenen. Hvem styrer hvor mye taletid hver av partilederne får?

Steven Lukes (2021) kaller dette ideologisk makt og sier at vi ikke alltid selv vet hvorfor vi tenker som vi gjør om noe. Den ideologiske makten er dermed indirekte eller underliggende. Vi ser den ikke direkte, men den former hvordan vi tenker, slik isen under vannoverﬂaten bærer isfjellet som stikker opp av vannet. Om vi går tilbake til busseksemplet, så tenk på deg selv. Hva slags tanker har du om kollektivtransport? Tenker du: «Vi må redde miljøet, så det er viktig at så mange som mulig kan reise kollektivt»? Eller tenker du kanskje: «For meg er det viktig å være fri og bestemme selv, derfor kjører jeg helst bil»? Uansett hvilken innstilling du har, så er den formet av noe: Det kan være opplæring du har fått på skolen, tv-programmer du har sett, vennene dine, foreldrene dine eller noe helt annet. Poenget er at vi ikke nødvendigvis er klar over når og av hvem vi blir påvirket, og det er ikke heller alltid slik at de som påvirker og dermed har makt over andre, vet det selv eller gjør det med vilje.

Av og til kan det selvsagt være slik at også indirekte makt utøves med overlegg. I kapittel 3.3 kan du lese om begrepet humanitær intervensjon. Intervensjon betyr å gripe inn militært i et land, noe vi kan skjønne at fører til mye lidelse for befolkningen. Humanitær betyr derimot menneskevennlig eller ganske enkelt «bra for menneskene». En humanitær intervensjon kan dermed oversettes som en menneskevennlig militær inngripen, hvor målet er å beskytte befolkningen mot grove overgrep eller folkemord.

I krigen i Irak (2003–2010) brukte USA begrepet humanitær intervensjon om sin militære inngripen i landet, selv om de ikke hadde godkjenning fra FN til å bruke militærmakt i Irak. Senere kom det også fram at USA hadde fabrikkert bevis for at Irak ville utvikle atomvåpen. Da kan vi se USAs bruk av begrepet humanitær intervensjon som et forsøk på å forme bildet av krigen til noe positivt: Hvis vi putter merkelappen «bra for menneskene» på noe, vil det kunne skape et inntrykk i verden av at man har gode motiver, eller at målet (at sivilbefolkningen skal få det bedre) forsvarer midlene (bruk av militærmakt). Tenk bare på hvordan du vil kunne forstå en konﬂikt ut fra om vi bruker ord som «krigshisser» eller «okkupasjon», i motsetning til hvis vi snakker om «frihetskamp». For å gå tilbake til kollektivtilbudet: Om vi snakker om det å kjøre bil som «frihet» eller som «ødeleggelse av miljøet», kan gjøre mye med om vi velger å ta bussen eller ikke.

Å organisere et samfunn: staten

Begrepet samfunn brukes i mange sammenhenger i dagligtalen. Du er en del av samfunnet, kan vi si, eller samfunnet fungerer godt eller dårlig, eller samfunnet må ta ansvar. Men hva er så egentlig dette samfunnet? Mange samfunnsvitere har brukt begrepet på litt ulike måter, men i utgangspunktet kan vi forstå et samfunn som en gruppe mennesker som lever som et fellesskap over tid innenfor et bestemt, avgrenset område (Schieﬂoe, 2015). Et samfunn kan være stort eller lite: Alt fra en liten øy i Finnmark til storbyen Trondheim eller staten Kina kan forstås som samfunn. Det samme gjelder mer faste grupper på internett, som spillsamfunn, selv om de ikke har en fast geograﬁsk plassering. Noen ganger kan vi også høre snakk om verdenssamfunnet, som betyr at man tenker på hele verden som et stort fellesskap.

De moderne samfunnene er gjerne store og komplekse og med mange oppgaver som skal løses. Det skaper behov for politisk organisering og institusjoner. Et eksempel på dette er Stortinget, som er en svært viktig institusjon i det norske styringssystemet. Ordet institusjon betyr i denne sammenhengen et system av regler som styrer hvordan mennesker kan handle overfor andre personer i det samme miljøet eller samfunnet. Når Stortinget har fått makt til å lage lover, betyr det at lovene regulerer hvordan medlemmene i det norske samfunnet kan oppføre seg overfor hverandre uten å bli straﬀet. Dermed reguleres atferden vår av institusjonen. Når vi snakker om Stortinget, er lovene skrevet ned, og institusjonen er dermed formell. Andre ganger kan det være snakk om uskrevne, men sterke normer som gjelder i et samfunn og styrer hvordan politikere og andre oppfører seg, og da snakker vi ofte om uformelle institusjoner (Tjora, 2020). Et eksempel på en uformell institusjon i Norge kan være russetiden, et annet er kjernefamilien med to foreldre og felles barn. Begge disse uformelle institusjonene medfører stabile normer og regler for hvordan medlemmer av samfunnet opptrer overfor hverandre over tid. En uformell institusjon som kan påvirke politikken, kan for eksempel være kjønnsroller. Når kvinne- og mannsrollen endrer seg sånn at kvinner i dag tar utdanning i større grad enn menn og deltar i arbeidslivet på lik linje, kan det kanskje føre til at andre temaer i større grad behandles i politikken. Det kan også innebære en forskyving av makt.

Vernepliktige fra Luftforsvaret. Forsvaret er en del av statens voldsmonopol.

En måte å forstå staten på er at den er en samling av formelle og uformelle institusjoner. Kanskje høres det komplisert ut, men det betyr ganske enkelt at staten på mange områder har en fast organisering. Hvis det skal vedtas lover, ﬁnnes det et system for det ved at Stortinget vedtar dem. Institusjoner gjør at et samfunn får struktur og blir forutsigbart for innbyggerne. Samtidig kan de også opprettholde maktstrukturer, slik at noen grupper får mer makt, mens andre har mindre makt. Du kan lese mer om maktfordeling i demokratiet i kapittel 2.2.

Et sett med viktige institusjoner som ofte brukes for å definere hva en stat er, er de institusjonene som regulerer bruken av vold i samfunnet. En teori som ofte er brukt for å forklare dette, er Max Webers teori om staten (1995). Weber framhevet at staten har voldsmonopol, det vil si at staten er alene om å ha lov til å bruke fysiske maktmidler – som å sette noen i fengsel eller å kunne bruke fysisk vold. Det betyr i praksis at Weber mente at det er staten som regulerer innbyggernes forhold til hverandre. Om vi så husker tilbake til definisjonen av institusjon ovenfor, kan vi også si at staten Norge har voldsmonopol og regulerer atferden vår overfor andre gjennom institusjoner. Voldsmonopolet gjør at det er ulovlig å ta seg til rette overfor en annen. Selv om man har blitt behandlet dårlig, er det ikke lov å utøve vold mot den andre. Hvis Pål blir irritert på Per fordi Per har stjålet bilen hans, kan han ikke dra hjem til Per og banke ham opp. Det er derimot staten som, etter en rettferdig rettssak, kan straffe Per gjennom for eksempel å gi bøter eller fengselsstraff. Domstolene er også en institusjon som opprettholder statens voldsmonopol gjennom å sette formelle regler for hvordan en rettssak skal gjennomføres.

Webers statsdefinisjon ligger tett på de kriteriene som vi finner igjen i forståelsen av staten i folkeretten. Du kan lese mer om hva folkeretten er på side 200, men helt kort er folkeretten alle avtalene som gjelder mellom statene på den internasjonale arenaen. Som grunnlag for disse avtalene ligger det en statsdefinisjon med fire kriterier:

1 En stat må ha et territorium, altså et landområde.

2 En stat må ha en befolkning.

3 En stat må ha institusjoner som ikke i altfor stor grad blir utfordret av (deler av) befolkningen, noe vi også kan kalle indre suverenitet.

4 En stat må være uavhengig av andre stater, noe vi også kan kalle ytre suverenitet

På samme måte som hos Weber ser vi at folkeretten vektlegger at en stat blir en stat av å ha kontroll på et klart avgrenset område. Det reiser noen interessante spørsmål. Betyr det for eksempel at staten ikke har noen føringer for hvordan den skal opptre overfor innbyggerne sine? Trenger staten å ta ansvar for innbyggerne på noen måte eller å sikre at innbyggerne får utdanning eller helsehjelp? Og hva med menneskerettighetene? Hvis staten bare skal holde kontroll og skape orden, så vil jo ikke det nødvendigvis innebære at innbyggerne får ytringsfrihet eller religionsfrihet?

Statens rolle

Spørsmålet om hva staten bør gjøre, eller hva statens rolle egentlig er, har vært med oss siden statene vokste fram i sin moderne form. Ofte snakker man om at statssystemet i Europa så dagens lys på 1600-tallet, som en avløsning av føydalsystemet. Føydalsystemet innebar en streng hierarkisk inndeling av samfunnet, hvor de som hadde høye posisjoner, ga beskyttelse til dem de hadde under seg i bytte mot lojalitet. De geograﬁske grensene mellom de ulike områdene kunne endres etter hvem som hadde makt på et gitt tidspunkt. Med utviklingen fra føydalsystemet til statssystemet ble grunnlaget lagt for at innbyggerne i mye større grad kunne bli ansett som like, og for at staten etter hvert skulle ta mer ansvar for innbyggernes ve og vel. Likevel var det fram til langt ut på 1900-tallet først og fremst hvite menn med eiendom som ble regnet som likeverdige borgere i staten.

Hvor stort statens ansvar for innbyggerne skal være, og hva det skal omfatte, finnes det flere oppfatninger om. Dette kan vi kalle ulike teorier om staten. Å ha en teori om noe brukes ofte i dagligtalen om at man tror at noe er på en bestemt måte – vi kan si at vi har en teori om hvordan noe fungerer, for eksempel. Innenfor samfunnsfagene betyr en teori et system av antagelser eller syn på hvordan noe henger sammen (Olsvik, 2021). Ofte brukes teori som motsetning til praksis: Da betyr praksis det vi gjør, mens teori er systemet bak, eller de antagelsene som ligger til grunn for hvordan vi mener at noe henger sammen. Teorier brukes i alle deler av vitenskapen og hjelper oss å se sammenhenger og få oversikt over det vi studerer. Nedenfor skal du lese om ulike teorier for hvorfor staten opprettes, og hvilke oppgaver den skal ha. Det finnes også ulike statsvitenskapelige teorier om for eksempel hvorfor velgerne stemmer som de gjør, og hvorfor statene oppfører seg som de gjør i det internasjonale systemet. Dette kan du lese om i senere kapitler i denne boka.

Fra tittelsiden til Leviathan, utgitt av Thomas Hobbes i 1651. Hobbes skrev verket som ﬂyktning i Frankrike under den engelske borgerkrigen.

Thomas Hobbes og Leviathan

En av dem som tidlig skrev om staten, var engelske Thomas Hobbes (1588–1679). England var på denne tiden preget av borgerkrig og politisk turbulens. Hobbes tok utgangspunkt i en såkalt naturtilstand, en tenkt tilstand som han så for seg før opprettelsen av staten. I naturtilstanden, sier Hobbes, er alle like. Dessverre betyr det også at alle er like kapable til å utnytte eller også drepe hverandre, og alle utgjør en like stor trussel for de andre. I sin bok Leviathan, som er et annet ord for sjøuhyre, beskriver Hobbes hvordan menneskets liv i naturtilstanden er «solitary, poor, nasty, brutish and short» (Hobbes, 2008). Ofte brukes også begrepet «den sterkestes rett» for å beskrive denne naturtilstanden, som betyr at ved mangel på regulering eller styring er det alltid den sterkeste som vinner, mens de svakeste enten må følge den sterkeste eller ta konsekvensene.

Hobbes argumenterer for at alle vil tjene på å gå inn i en felles kontrakt eller avtale, hvor de avstår fra makt og gir den til staten. Innbyggerne i staten har da ikke lenger makt til å oppføre seg som de vil overfor hverandre, men de slipper også å leve i «alles krig mot alle», som naturtilstanden er. I stedet blir makten liggende hos staten. Treﬀende nok er det staten som beskrives som «Leviathan», eller sjøuhyret. Innbyggerne skulle frykte staten, slik sjømennene fryktet sjøuhyrer, og innbyggerne

skulle heller ikke kunne utfordre staten, slik sjømenn ikke kunne vinne over et monster. Hobbes forsvarer dermed en eneveldig styreform, hvor staten har all makt. Statens rolle er å hindre at de ustyrlige innbyggerne går løs på hverandre, og det er den eneste oppgaven staten har. Det er langt fra hva de ﬂeste av oss i dag tenker at en stat skal gjøre. Men samtidig er utgangspunktet for Hobbes at alle er like, og at staten kan ses som en slags kontrakt mellom disse like innbyggerne. Dette åpner døren for videre politisk tenkning med utgangspunkt i at alle innbyggerne i et samfunn skal ha like rettigheter.

John Locke og nattvekterstaten

John Locke (1632–1704) skriver også med utgangspunkt i naturtilstanden, men han hadde et mer positivt syn på mennesket enn det Thomas Hobbes hadde. Locke beskriver hvordan det i naturtilstanden ﬁnnes naturlover. Mennesket vil følge disse fordi de er fornuftsvesener, sier Locke. Vi handler ut fra hva som er logisk og fornuftig, vi er ikke onde vesener som vil true hverandre så fort vi får mulighet til det.

Locke mente at som fornuftsvesener vil menneskene også raskt danne samfunn. Vi forstår at i naturtilstanden kan følelser og egne interesser komme i veien, og man foretrekker et samfunn basert på lover, fundert i fornuften. Som hos Hobbes inngår innbyggerne dermed en kontrakt, hvor de gir fra seg makt, og denne makten legges hos staten. Men staten får likevel ikke rett til å gjøre som den vil – den blir ikke et mektig uhyre som kan dominere fritt. Staten hos Locke får ikke rett til å handle mot innbyggerne sine, men skal heller passe på det Locke kaller deres «property», altså eiendom. I «eiendom» ligger livet deres, friheten deres og det de måtte ha tilegnet seg, altså det de eier eller har. Denne måten å se staten på kalles gjerne nattvekterstaten. Begrepet er hentet fra den tiden da man i de store byene hadde nattvektere. De var en type byvoktere som gikk rundt i gatene om natten. Jobben deres var å følge med på at det ikke skjedde innbrudd eller andre typer kriminalitet, og de bar ofte våpen. I tillegg ropte de kanskje ut hva klokka var på de hele klokkeslagene. Denne ﬁguren har gitt navn til John Lockes statsforståelse, hvor staten har de samme oppgavene: beskytte innbyggerne fra at andre blander seg inn i deres liv, og sikre at de har tilgang til informasjon om de ulike delene av samfunnet. Ellers bør staten la innbyggerne drive på med sitt. Dette legger grunnlaget også for hvordan man forstår statens rolle i ideologien liberalisme, som du kan lese mer om på side 24.

Jean-Jacques Rousseau og allmennviljen

Selv om John Locke gir staten en mer positiv rolle, er den fremdeles deﬁnert som noe som ligger utenfor – som noe annet enn den befolkningen den skal beskytte fra naturtilstanden. Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) var en sveitsisk ﬁlosof som bosatte seg i Frankrike. Rousseau satte i likhet med Hobbes og Locke opp en teori med utgangspunkt i naturtilstanden og med en kontrakt som skulle gi innbyggerne både sikkerhet og frihet. Men det revolusjonerende med Rousseaus tankegang var at han så for seg at innbyggerne gjennom kontrakten ikke ga makten til en ytre instans, men til fellesskapet. Det er folket som er suverenen hos Rousseau, og det er folket som er utgangspunktet for et legitimt styre. Dette kjenner vi igjen som folkesuverenitetsprinsippet, som fortsatt er sentralt i dagens demokratiske

På dager med kaldt og klart

vær uten vind oppstår det et lokk av forurenset luft over Bergen sentrum.

systemer. Folkets vilje kommer ifølge Rousseau til uttrykk gjennom allmennviljen, som representerer hva som er best for befolkningen, det overordnede gode som kommer alle til gode.

Rousseau mente at allmennviljen kan stå i motsetning til både folkets beste og ønsker, fordi mennesket lett kan la seg styre av følelser og egne interesser. Et moderne eksempel kan kanskje være i et tilfelle hvor en by sliter med dårlig luftkvalitet på vinteren. Flertallet av innbyggerne kan på kort sikt ønske å kjøre bil, selv om det gjør situasjonen verre, fordi de ønsker å unngå ulemper som å bruke lengre tid med kollektivtrafikk eller å måtte stå opp tidligere for å levere barn i barnehagen og rekke jobben. På lang sikt vil man derimot kunne argumentere for at alle vil ha interesse av å ha luft å puste i som ikke gjør dem syke. Men fordi dårlig luftkvalitet både er mer abstrakt og har konsekvenser for de fleste først på lengre sikt, vil mange la være å prioritere det. En måte å bruke Rousseaus argumentasjon på er da at allmennviljen – det som er best for flest – er å innføre tiltak som sikrer bedre luftkvalitet, uavhengig av om flertallet – på kort sikt – ikke uttrykker at de vil ha tiltak. Samtidig kan man stille spørsmål ved om denne typen argumentasjon kan brukes som forsvar for at staten gjennomfører politikk som befolkningen ikke ønsker, eller også til å faktisk undertrykke befolkningen. Det er ikke uproblematisk å argumentere for at staten kan gjennomføre det innbyggerne egentlig trenger, hvis de ikke uttrykker ønske om det selv.

Rousseaus måte å organisere samfunnet på forutsetter et mindre samfunn med frie innbyggere hvor demokrati kan praktiseres direkte. Senere teoretikere har måttet forholde seg til større og mer komplekse enheter, land med mange millioner innbyggere, hvor man gjerne forutsetter for eksempel maktfordeling mellom regjering og parlament (se side 139), og at staten tar på seg langt flere oppgaver enn det den hadde før. Tidligere reiste vi spørsmålet om statens eneste oppgave er å ha kontroll på sin egen befolkning. Det samme spørsmålet kan man stille også til statsforståelsen til klassiske filosofer som Hobbes og Locke, for i dag har staten mange flere oppgaver enn å passe på at innbyggerne ikke går løs på hverandre eller hverandres eiendom.

John Rawls og uvitenhetens slør

En nyere filosof som gir oss en teori for å forstå staten som en bredere institusjon med flere oppgaver, er John Rawls (1921–2002). John Rawls lager også en kontraktsteori. Grunnlaget for hans forståelse av hvordan denne kontrakten skal se ut, ligger i prinsippet om uvitenhetens slør. Han sier at vi skal forestille oss at vi har et slør foran øynene, som gjør at vi ikke kjenner vår egen posisjon i samfunnet, vår egen inntekt, helse, status og eiendom. Ut fra denne posisjonen, hvor vi ikke vet vår egen plassering, er det vi skal ta beslutningene for eksempel om hvordan goder og byrder skal fordeles i samfunnet vi er en del av. Da vil de fleste av oss, ifølge Rawls, velge å fordele godene mest mulig likt. Ulikhet kan bare forsvares hvis det kommer dem som har minst, til gode. Rawls’ teori kan forsvare en mye bredere inngang til hva statens rolle er, og hvilke oppgaver den skal ta ansvar for. Hvis staten skal jobbe med uvitenhetens slør som utgangspunkt, må den også jobbe for omfordeling av goder og utjevning mellom innbyggerne.

Menneskerettighetene

Med John Rawls’ begrep uvitenhetens slør får vi også et forsvar for et verdisett som ligger til grunn for mange moderne staters styresett, nemlig menneskerettighetene.

Med menneskerettigheter menes grunnleggende rettigheter som alle mennesker –uavhengig av alder, kjønn, etnisitet, religion og så videre, antas å ha i kraft av å være et menneske. At menneskerettighetene gjelder alle mennesker, uavhengig av hvem de er og hvilken situasjon de befinner seg i, betyr at dette er såkalte universelle rettigheter. Alle mennesker er likeverdige, og alle bør få muligheten til å leve fritt og oppfylle sine grunnleggende behov. Den filosofiske begrunnelsen for hvorfor mennesker har slike rettigheter, har variert – fra at Gud har gitt oss slike naturlige rettigheter, til at alle mennesker er rasjonelle vesener med egenverdi. I dag tas det ofte for gitt at menneskerettighetene gjelder alle mennesker i hele verden, men tidligere var det ikke uvanlig å avgrense denne typen rettigheter til bestemte grupper, gjerne voksne menn av en bestemt etnisitet og sosiale klasse.

Ideen om menneskerettighetene går nemlig langt tilbake i tid. I sin moderne form knyttes framveksten av menneskerettighetstanken ofte til opplysningstiden i Europa på 1600- og 1700-tallet, men det ﬁnnes spor av denne tenkningen enda lenger tilbake, både i Europa og andre steder. På slutten av 1700-tallet tok tanker

FNs konvensjon om barnets rettigheter slår fast at alle barn har rett til å gå på skole. Disse kenyanske jentene har engelsktime i et enkelt klasserom rett utenfor hovedstaden Nairobi.

om menneskerettigheter steget fra taler og filosofiske skrifter til også å påvirke viktige politiske dokumenter og systemer. Et historisk svært viktig dokument som gir beskyttelse av flere viktige menneskerettigheter, er Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter, som ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. Et annet er Bill of Rights fra 1791, som utgjør de ti første grunnlovstilleggene («amendments») til den amerikanske grunnloven. Disse to dokumentene var hjørnesteiner i de nye og mer demokratiske statene som kom på plass i Frankrike og USA etter revolusjonene på slutten av 1700-tallet, og de preget grunnlover i andre land på ulike kontinenter i årtiene som fulgte.

I dag står menneskerettighetene som normer svært sterkt, og mange mener de er moralsk bindende. I tillegg til å være normer er menneskerettigheter også nedfelt i ﬂere internasjonale avtaler og i nasjonal lovgivning, inkludert grunnlover, i mange land. Da den norske Grunnloven ble revidert i 2014, ble for eksempel en rekke menneskerettigheter skrevet inn. På europeisk nivå er Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) sentral, og den gjelder som norsk lov. Den har til og med forrang over andre norske lover dersom det er konﬂikt mellom EMK og annen norsk lov. Den europeiske menneskerettsdomstolen tar opp saker der stater blir innklaget for brudd på EMK, og Norge har tidligere blitt dømt for å bryte menneskerettighetene i noen saker. På globalt nivå er det historisk viktigste dokumentet knyttet til menneskerettigheter Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1948. Du kan lese mer om FN på side 201 og EMK er også mer grundig behandlet på side 280.

Ulike typer menneskerettigheter

Det er vanlig å dele menneskerettighetene inn i ulike typer. Politiske og sivile rettigheter innebærer for eksempel retten til å stemme (politisk rettighet) og retten til ikke å bli torturert (sivil rettighet). Begge disse eksemplene viser hvordan politiske og sivile rettigheter gir frihet fra at staten skal gripe inn i menneskers liv. Sosiale og økonomiske rettigheter, derimot, er rettigheter innbyggerne får, altså hvor staten hjelper innbyggerne med å få frihet til å gjøre noe, for eksempel gjennom å sørge for retten til utdanning. I tillegg kommer kulturelle rettigheter som gir rettigheter til kollektive grupper. Et eksempel på en slik rettighet er når samene i Norge har krav på særskilt vern fordi de har status som urfolk. Samene har status som urfolk fordi de bodde i landområdet som i dag er Norge, før de nåværende statsgrensene ble fastsatt, og at folkegruppen har en spesiell kulturell tilknytning til området. Norge har underskrevet ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter, som gir samene rett til blant annet tospråklig utdanning og landrettigheter. I tillegg har samene som urfolk rett til å uttale seg i saker som gjelder dem.

KategoriEksempel på konvensjon

Likhet og ikkediskriminering

Sivile rettigheter

De forente nasjoners pakt

Rasediskrimineringskonvensjonen

Kvinnediskrimineringskonvensjonen

Menneskerettighetserklæringen

Konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)

Slaverikonvensjonen

Barnekonvensjonen

Politiske rettigheter

Økonomiske rettigheter

Sosiale rettigheter

Kulturelle rettigheter

Vern om særskilte grupper

SP EMK

FNs verdenserklæring

EMK

Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)

FNs verdenserklæring ØSK

Barnekonvensjonen

ØSK

FNs verdenserklæring

Barnekonvensjonen

Rasediskrimineringskonvensjonen

FNs verdenserklæring

Konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne

Eksempel på rettighet

Frihet fra diskriminering

Frihet fra tortur og mishandling

Retten til liv

Retten til personlig frihet og sikkerhet

Retten til rettferdig rettergang

Retten til respekt for privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse

Frihet for tanke, samvittighet, religion og overbevisning

Ytringsfrihet

Politiske valg

Lik adgang til oﬀentlig ansettelse

Retten til å stille til valg

Respekt for eiendomsretten

Retten til arbeid

Sosial sikkerhet

Retten til en tilfredsstillende levestandard

Retten til mat

Retten til helse

Retten til utdanning

Opphavsrettigheter

Retten til å søke asyl

Barns rett til liv og utvikling

Rett mot diskriminering

Kilde: Høstmælingen, 2012.

Hvem har ansvar for menneskerettighetene?

I utgangspunktet kan både individer, grupper og stater bryte menneskerettighetene dine. At de skal beskyttes, betyr altså at alle andre (individer, grupper og stater) har en forpliktelse til ikke å bryte dem. Spesielt viktig er det at staten har plikt til å beskytte rettighetene til sine innbyggere. Dette innebærer at statlige myndigheter ikke direkte krenker rettighetene til innbyggerne, for eksempel ved bruk av sensur eller tortur. Men staten skal også beskytte innbyggerne mot overgrep fra andre innbyggere. I tillegg innebærer plikten at staten skal tilrettelegge for at alle får oppfylt visse rettigheter, for eksempel ved å føre en økonomisk politikk som gjør det mulig at alle får rett til arbeid. Her vil likevel ulike stater ha ulike oppfatninger om hvilke menneskerettigheter de mener er viktigst. Selv om alle menneskerettigheter i prinsippet er like viktige, vil noen stater kunne si at politiske rettigheter som forsamlingsfrihet og ytringsfrihet er helt grunnleggende for å få til et godt samfunn. Andre vil kunne svare at det er meningsløst å prioritere ytringsfrihet før grunnleggende fysiske behov, som krever at man prioriterer de sosiale og økonomiske rettighetene, som at alle får en stabil inntekt og tilgang til utdanning.

Kritikk av menneskerettighetene

Det ﬁnnes kritiske stemmer som mener at menneskerettigheter er noe som hovedsakelig har vokst fram i vestlige land, og at det er problematisk å overføre denne tenkemåten til alle samfunn. Noen framhever at det i mange samfunn er vanligere å tenke på familien, stammen, den etniske gruppen eller landet som helhet som den grunnleggende enheten, og ikke individet. Ett eksempel er Singapores tidligere statsminister Lee Kuan Yew, som på 1990-tallet fremmet begrepet «asiatiske verdier», der både familien og staten ble framhevet som sentrale enheter. At individet har særegne rettigheter som kan komme i konﬂikt med den større enheten, blir da ansett som en problematisk tanke. For eksempel kan det være slik at ytringsfrihet og forsamlingsfrihet (retten til å samles) kan bidra til synlig kritikk og misnøye mot statens politikk og dermed skade «ro og harmoni» i det større fellesskapet.

Mot denne typen kritikk av menneskerettighetene som et vestlig fenomen som ikke passer inn andre steder, har blant andre den indiske ﬁlosofen og økonomen Amartya Sen (1999) innvendt at kritikerne undervurderer individuell rettighetstenkning i ulike kulturer. Det er ikke bare i vestlige land at man har tradisjon for å tenke rundt menneskets rettigheter, mener Sen, som blant annet viser til India som eksempel. En kanskje enda viktigere innvending er at selv om ideen om menneskerettigheter har sterke røtter i Vesten, er den likevel moralsk relevant for mennesker overalt. At en idé utvikles ett sted, betyr ikke at den mangler relevans andre steder, og spesielt ikke en idé som dreier seg om felles og grunnleggende egenskaper ved mennesket.

Velferdsstaten

Det er ikke bare menneskerettighetene som ligger som verdigrunnlag for hvordan staten Norge er organisert. Det er også slik at staten vi bor i har og tar ansvar for svært mange oppgaver, som i andre land ivaretas av familien eller av individet selv. Helt siden du var liten, har helsevesenet fulgt deg tett. Du var ikke mange dagene gammel da foreldrene dine ﬁkk tilbud om besøk av helsesykepleier, og siden har du jevnlig fått helsesjekk for å sjekke at du vokser og utvikler deg slik du skal. Du har også jevnlig fått innkallelse til tannlegen, hvor du har fått komme gratis inn. Hvis du har hatt hull eller mye tannstein, kan du kanskje tenke at du helst hadde villet slippe det. Da er det verdt å huske på at det ville blitt dyrt om du måtte betale for den tannbehandlingen selv. Det vet alle som er over 18 år i Norge, for de får ikke tannlegebehandling gratis.

Staten betaler for alle disse godene med penger den i all hovedsak får fra skatter og avgifter som innbyggerne og bedriftene i landet betaler inn. Læreren din betaler omtrent 33 prosent av inntekten sin tilbake til staten i skatt. Denne går inn i en stor felleskasse, som brukes til å betale for de godene som alle innbyggerne får gratis. Dette systemet, hvor staten har mye ansvar for tilbud som innbyggerne får, og som betales fra en stor felleskasse, kaller vi velferdsstaten.

I Norge er velferdsstaten ganske stor, noe som vil si at den tar ansvar for mange områder og mange tjenester for innbyggerne. Dermed blir skattenivået også relativt høyt for å ﬁnansiere disse tjenestene. I andre land ﬁnner vi andre velferdsmodeller, som gjør at staten har mye mindre ansvar, men der velferdstjenester og forsikringer for eksempel kjøpes privat eller via arbeidsgiver. Den danske sosiologen Gøsta Esping-Andersen har satt opp en modell over tre ulike typer velferdsstater: den liberale, den konservative og den sosialdemokratiske (Esping-Andersen, 1989). Om vi husker tilbake til de ulike typene menneskerettigheter, kan vi også se at den sosialdemokratiske velferdsstaten i stor grad tar opp i seg de økonomiske og de sosiale rettighetene, ved at den for eksempel sørger for gratis helsetjenester for innbyggerne sine. I en liberal velferdsstat som USA er dette i stor grad betalt av innbyggerne selv ved at de kjøper private forsikringer i stedet for av staten via skatteseddelen. Her er det heller de politiske og de sivile rettighetene som prioriteres som statens oppgave å gjennomføre. Vi skal nå gå nærmere inn på de tre velferdsmodellene og på ideologiene som ligger i dem. En ideologi er et system av ideer, som sammen gir en forståelse av hvordan et samfunn bør se ut. Ideologien svarer på spørsmål om hvordan et samfunn bør styres og organiseres, og hvem som skal få bestemte goder og byrder, og den gir en forklaring på hvorfor det bør være akkurat slik.

Liberalismen og velferdsstaten

Husker du Kardemomme-loven? Politimester Bastian sier i barneboka Folk og røvere i Kardemomme by at det ﬁnnes bare én lov i Kardemomme: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»

Denne loven er ﬁn for å skjønne hva liberalismen mener er viktig. Hvis vi husker tilbake til nattvekterstaten (side 18), er statens oppgave å passe på at innbyggerne

Fra en høring i senatet i USA i forbindelse med utnevnelsen av en ny høyesterettsdommer i 2020. Demokratene har stilt ut bilder av folk som har fått medisinsk hjelp, takket være helsereformen som ble vedtatt i 2010 (ofte kalt Obamacare). Hensikten bak reformen var at også fattige amerikanere skulle få helseforsikring. Reformen er både politisk og juridisk omstridt i USA.

er fri fra innblanding i livet sitt ved at staten passer på innbyggernes liv, frihet og eiendom. Alle andre oppgaver og valg er opp til innbyggerne selv. Ordet liberal betyr da også fri.

I liberalismen har innbyggerne stor frihet, men også stort ansvar. Det betyr at en liberalist vil være tilhenger av et lavt skattenivå, og at man beholder mer av pengene man tjener selv, uavhengig av om man har høy eller lav inntekt. Samtidig er det ens eget ansvar å kunne ta vare på seg selv hvis man blir syk eller av andre grunner ikke kan jobbe. Den liberale velferdsstaten har bare et minimum av fellesskapsløsninger, med et felles sett med helt grunnleggende ordninger, men i det meste er innbyggerne sin egen lykkes smed. Det har sine fordeler: Om man gjør det godt, sitter man med hele gevinsten selv. Samtidig er det ikke noe sikkerhetsnett hvis man ikke får det til, hvis ikke man på egen hånd har skaﬀet seg forsikringer eller har familie som kan hjelpe til. Det kanskje mest kjente liberale velferdssystemet ﬁnner vi i USA.

Konservatismen og velferdsstaten

En konservator som jobber på museum, har som oppgave å bevare og passe på at de gamle tingene ikke blir ødelagt. Når vi putter konserveringsmiddel i mat, skal det gjøre at maten holder seg spiselig lenger. Ordet konservere betyr nemlig å bevare. Dette kan fortelle oss noe om hva som ligger i konservatismen: Målet er å bevare samfunnet slik det er, og hvis noe må endres, er det også for å opprettholde eller få ting til å holde seg slik de har vært eller er nå. En som er konservativ, er dermed opptatt av å bevare noe: Det kan for eksempel være verdier, tradisjoner og samfunnsstrukturer.

Den konservative velferdsstaten er dermed på mange måter satt opp for å bevare og tilrettelegge for samfunnsstrukturer som allerede eksisterer. Kjernen er gjerne den tradisjonelle familien, med far, mor og barn. Støtteordningene legger gjerne til rette for at én av de voksne i familien jobber, ved at for eksempel sykeforsikring kan være knyttet til at man har en jobb, mens det i liten grad legges til rette for at den andre personen er i lønnet arbeid. Ofte fører det til skjeve utslag i kjønnsroller fordi det forutsetter at den ene, som ofte er mor, blir hjemme. En av grunnene til det kan for eksempel være at det ikke er god barnehagedekning. Det er også færre velferdstilbud for å ta vare på de eldre fordi man forutsetter at dette i større grad ordnes i familien. Denne typen velferdsstat ﬁnner vi ﬂere sentraleuropeiske land, som Tyskland.

Sosialdemokratiet og velferdsstaten

Den sosialdemokratiske ideologien har sine røtter i sosialismen, som står for omfordeling i så stor grad at fordelingen av goder og byrder i samfunnet blir mest mulig lik. Det innebærer at staten får en svært sentral rolle, for det krever en rekke strukturer og reguleringer, for eksempel med et relativt høyt skattenivå, regulering av boligmarkedet og statlig eie av store bedrifter. Sosialdemokratiet henter med seg målet om omfordeling, men tillater likevel en del privat eierskap, der man mener dette er gunstig, og hvor det er større individuell frihet enn det sosialismen tillater.

I den sosialdemokratiske velferdsstaten finnes det gjerne en lang rekke universelle ordninger. Det betyr at det er gratis eller billige ordninger som alle får tilgang til, og som finansieres gjennom skatter og avgifter. Her er det altså ikke individet eller familien som tar ansvar for sine, det er staten som tar ansvar for fellesskapet. Faktorer som alder, kjønn, økonomi eller sosial bakgrunn skal i prinsippet i minst mulig grad spille inn på hvilke muligheter du får, og på hvilket liv du kan leve. Som sentral verdi finner vi dermed likhet, i motsetning til i for eksempel liberalismen, som i større grad vektlegger frihet. Norge er et eksempel på en sosialdemokratisk velferdsstat, sammen med de andre nordiske landene.

I Norge er alle de politiske partiene enige om en del grunnpremisser for hvordan staten skal styres. Alle er enige om at menneskerettighetene er et viktig verdigrunnlag. Alle er enige om at vi skal ha en relativt stor velferdsstat. Likevel har vi mange politiske partier, som vi kan se som organisasjoner som forsvarer ulike gruppers interesser i politikken. I et demokrati er det viktig at ulike interesser blir hørt og tatt hensyn til, noe du kan lese videre om i neste kapittel. Det samme gjelder politisk deltakelse – at borgerne kan delta i samfunnet de er en del av, er sentralt for deres medborgerskap. Det kan du lese om i kapittel 1.4.

OPPSUMMERING

• Politikk handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn. Goder er noe mange ønsker seg, mens byrder er noe vi helst vil unngå.

• Makt kan være direkte, slik at vi lett ser hvem som påvirker hvem, og hva utfallet blir. Makt kan også være indirekte ved at noen avgjør hva som er på dagsordenen. I tillegg ﬁnnes det ideologisk makt, som handler om at vårt syn og våre preferanser formes av faktorer rundt oss. Ideologisk makt kan utøves både bevisst og ubevisst og kan være usynlig for oss.

• Staten er en måte å organisere et samfunn på. Vi kan deﬁnere stat på ulike måter, for eksempel ut fra at den har et sett med fungerende institusjoner, eller at den har voldsmonopol. Vi kan også bruke folkerettens kriterier som sier at for at noe skal være en stat, må den ha en befolkning, et territorium og indre og ytre suverenitet.

• Ulike teorier har ulik forståelse av hva statens rolle er. Et ytterpunkt er Thomas Hobbes, som mente at staten skulle opptre som en garantist for å unngå en alles krig mot alle. En annen teori ﬁnner vi hos John Rawls. Med «uvitenhetens slør» gir Rawls et argument for en større stat som også har som oppgave å fordele goder mellom innbyggerne.

• Menneskerettighetene er universelle normer. Det betyr at det er sterke verdiføringer om rettigheter som alle mennesker har, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og så videre. Menneskerettighetene er nedfelt i den nasjonale lovgivningen i mange land, blant annet i den norske Grunnloven.

• En velferdsstat er en stat som tar ansvar for mange av godene som innbyggerne får, og disse godene ﬁnansieres i all hovedsak ved at innbyggerne betaler inn skatter og avgifter. Det ﬁnnes velferdsstater av ulik størrelse: Den liberale er den minste, mens den sosialdemokratiske velferdsstaten, som Norge er et eksempel på, tar ansvar for svært mange områder i innbyggernes liv.

KILDER

−Dahl, R. (1957). The Concept of Power. Systems Research and Behavioral Science 2(3), 201–215.

−Esping-Andersen, G. (1989). The Three Worlds of Welfare Capitalism. Polity Press.

−FN-sambandet (u.å.). Menneskerettigheter. Hentet 3. mai 2022 fra https://www.fn.no/tema/ menneskerettigheter

−Hobbes, T. (2008). Leviathan. Oxford World’s Classics.

−Høstmælingen, N. (2012). Internasjonale menneskerettigheter. Universitetsforlaget.

−Locke, J. (2016). Second Treatise of Government and a Letter Concerning Understanding. Oxford World’s Classics.

−Lukes, S. (2021). Power. A radical view. Red Globe Press.

−Olsvik, E.H. (2021, 9.juli). Teori. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/teori

−Rousseau, J. J. (2020). Om samfunnskontrakten. Solum Bokvennen AS.

−Schieﬂoe, P. M. (2015). Sosiale landskap og sosial kapital. Nettverk og nettverksforskning Universitetsforlaget.

−Tjora, A. (2020, 22. april). Institusjon. I Store Norske Leksikon. https://snl.no/institusjon

−Weber, M. (1995). Makt og byråkrati: Essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. Gyldendal.

REPETISJONSSPØRSMÅL

1 Hva er forskjellen på direkte makt, indirekte makt og ideologisk makt?

2 Hvilke ulike forklaringer ﬁnner du i teksten på hvordan vi kan forstå begrepet politikk?

3 Hva er forskjellen på et samfunn og en stat?

4 Hva var ifølge Thomas Hobbes grunnen til at menneskene vil opprette en stat?

5 John Locke skrev om nattvekterstaten. Hva mente han at skulle være statens oppgaver?

6 Hva betyr Rousseaus begrep «allmennviljen», og hvordan skiller det seg fra John Rawls begrep «uvitenhetens slør»?

7 Hva betyr det at menneskerettighetene er universelle?

8 Forklar hva som er forskjellen på sivile og politiske rettigheter, økonomiske og sosiale rettigheter og kulturelle rettigheter.

9 Gösta Esping-Andersen skisserer tre ulike velferdsmodeller. Skriv tre setninger om hver velferdsmodell, som oppsummerer dette:

a Hva er den viktigste verdien i denne modellen?

b Hvem har hovedansvar for oppgavene i samfunnet?

c Hvilke ulemper følger med denne modellen?

ARBEIDSOPPGAVER

10 Ulike former for makt

Les om ulike former for makt på s. 12.

a Deﬁner direkte makt, dagsordenmakt og ideologisk makt.

b Beskriv hvordan personene på lista nedenfor har makt, og hvilken type makt de har. Hvilke forhold kan gjøre at disse personene kan ha makt?

• Du selv

• Læreren din

• Statsministeren

• Norsk jente med innvandrerforeldre, 15 år, Drammen i Buskerud

• Mannlig journalist, 44 år, Ler i Trøndelag

• Bente, 73 år, pensjonist

c Hvem burde ha hatt mer makt, og hvem burde ha hatt mindre makt i samfunnet, slik du ser det? Begrunn synspunktet ditt.

11 Ulike syn på staten

a Hva er egentlig en stat, og hvilke oppgaver skal den ha? Lag en tabell som den nedenfor, og fyll ut:

HobbesLockeRousseauRawls

Hvorfor opprettes staten?

Hva skal staten gjøre?

Hva er borgernes rolle i staten?

Hvilke rettigheter bør borgerne ha?

b Gå sammen i grupper på ﬁre elever som representerer de ﬁre synene på staten som dere laget oversikt over i oppgaven ovenfor.

• Lag spørsmål til hverandres syn på staten. Bruk underveis minst én tilleggskilde for hver teoretiker, slik at dere er sikre på at dere forstår hva vedkommende tenkte.

• Bytt deretter på å svare på spørsmål fra de andre og å forsvare deres eget synspunkt på hva staten bør være.

12 Ulike typer menneskerettigheter

Gå sammen i grupper på 3–4 elever.

a Ranger menneskerettighetene nedenfor fra mest til minst viktig.

• Ytringsfrihet (alle skal kunne si og skrive hva de vil)

• Rett til hvile og fritid

• Rett til arbeid

• Frihet fra tortur

• Rett til å delta i et lands styre gjennom valg

• Rett til å gifte seg med den man vil

• Rett til utdanning

• Rett til en viss levestandard som sikrer helse og velvære

• Trosfrihet

• Rettssikkerhet (alle er like for loven)

b I klassen: Hver gruppe skriver de tre øverste til høyre på tavla og de tre nederste rettighetene til venstre på tavla. Diskuter: Hvordan begrunner dere valgene deres, og hvilke konsekvenser vil valgene ha for hvordan et samfunn vil se ut?

c Finn ut hvilken type menneskerettigheter de tre øverste og de tre nederste punktene til hver av gruppene hører inn under. Er det likheter og forskjeller mellom hvilke typer menneskerettigheter dere prioriterer? Hva sier svarene deres om hvilke verdier dere har?

13 Skriv en fagartikkel

Skriv en fagartikkel der du drøfter Norges forhold til menneskerettighetene.

Velg problemstilling selv.

Forslag til tema: Innføring av menneskerettigheter i norsk lovgivning, norske brudd på menneskerettighetene, hvordan norske myndigheter diskuterer menneskerettigheter med andre staters myndigheter.

Se tips til hvordan du kan disponere artikkelen i skrivekurset på side 314.

14 Ulike typer velferdsstater

a Gå sammen i grupper på tre, og fordel de ulike typene velferdsstater på side 24-26 mellom dere. Les hver deres del grundig, skriv notater underveis. Gjenfortell deretter deres egen del for de andre to medlemmene i gruppa.

b Lag hver for dere en liste over fem av de viktigste behovene og ønskene deres for de nærmeste årene. Bytt på å presentere listene deres, og vurder i gruppa behovene deres opp mot beskrivelsen av de ulike velferdsstatene. Hvilke behov vil de ulike velferdsmodellene kunne møte?

c Hva er fordelene og ulempene med de ulike typene velferdsstater? Lag en felles liste. Forbered dere på å argumentere for én av modellene. Øv til slutt på å argumentere ved å gå sammen med en annen gruppe som har valgt en annen modell.

Ytringsfrihet er en viktig del av demokratiet. Denne demonstrasjonen på Youngstorget i Oslo var for ﬂyktningers rettigheter.

Hva er demokrati?

Kanskje tror du at Norge er et veldig demokratisk land? I så fall er du enig med de aller ﬂeste forskere som prøver å måle demokrati. Det ﬁnnes mange mål som sier noe om hvor demokratiske forskjellige land er. Nesten alle disse målene rangerer Norge helt mot toppen, mens land som Saudi-Arabia og Nord-Korea nesten alltid havner mot bunnen. Men hva mener vi egentlig med at et land er demokratisk?

Begrepet demokrati har en lang historie og har hatt ulike betydninger på ulike tidspunkt og i ulike samfunn. Demokrati brukes også på noen ulike måter i dag, og i dette kapitlet skal vi gå gjennom forskjellige deﬁnisjoner. Men begrepet har likevel en klar kjerne: Ordet demokrati kommer fra de greske ordene demos, som betyr «folket», og kratia, som betyr «makt» eller «styre». Det er en klar sammenheng mellom betydningen av ordet og det som er kjernen i demokratiet: Demokrati refererer til politiske systemer der befolkningen styrer, og ofte snakker vi om demokrati som «folkestyre».

Den britiske politiske teoretikeren David Beetham (1999) er blant dem som har forsøkt å videreutvikle denne grunnleggende definisjonen av demokrati. For at et politisk system skal være demokratisk, må det være høy grad av folkelig kontroll over politiske beslutningsprosesser, påpeker Beetham. Store deler av befolkningen må ha innflytelse når beslutninger skal tas. Innflytelsen kan være direkte, for eksempel ved at innbyggerne kan stemme i folkeavstemning, eller indirekte, ved at de kan velge sine politiske representanter. Politikken kan ikke være overlatt til noen snevre politiske eliter – eller i ytterste fall én enkelt leder, det vi kaller en diktator – som kan bestemme uten å ta hensyn til befolkningens ønsker. Videre, sier Beetham, må det i et demokrati være høy grad av likhet i politiske rettigheter og innflytelse blant alle innbyggerne. Om det er slik at bare rettighetene til noen grupper blir beskyttet, for eksempel at bare noen deler av befolkningen har ytringsfrihet, vil ikke systemet være et demokrati. Systemet er heller ikke et demokrati dersom noen har langt mer politisk innflytelse enn andre, for eksempel ved at bare noen har stemmerett. Demokratier er altså, kort oppsummert, politiske systemer der det er høy grad av folkelig kontroll over politiske beslutningsprosesser og høy grad av likhet i rettigheter og politisk innflytelse blant alle innbyggere.

I dette kapitlet skal vi gå grundigere inn på hva demokrati er, og ulike måter å definere demokrati på. Først skal vi se på forskjellen på direkte og indirekte demokrati. Deretter skal vi diskutere om det er mest riktig å si at en stat enten er et demokrati eller ikke et demokrati, eller om demokrati er noe vi kan måle i grader. Deretter skal vi diskutere fire vanlige definisjoner av demokrati: valgdemokrati, deltakerdemokrati, liberalt demokrati og egalitært demokrati, før vi ser nærmere på ulike typer diktaturer. Til slutt kommer en gjennomgang av demokratiets historie fra 1789 og fram til i dag.

Direkte og indirekte demokrati

Vi har allerede nevnt at ordet demokrati kommer fra gresk. Bystaten Athen i antikken (600–300 f.Kr.) regnes som et viktig og tidlig eksperiment i demokrati. Her kunne frie mannlige borgere delta direkte i politiske avgjørelser gjennom avstemninger i folkeforsamlingen. Kvinner og slaver var altså holdt utenfor. Viktige politiske stillinger ble tildelt ved loddtrekning blant disse frie, mannlige innbyggerne. Mange tusen athenere kunne altså møte opp på torget og være direkte involvert i beslutninger om hvordan bystaten skulle styres. Athens system hadde altså trekk av direkte demokrati, som betyr at store folkegrupper var direkte involvert i dagligdagse politiske beslutninger. Dette står i sterk kontrast til de ﬂeste andre historiske og nyere politiske systemer, der en liten gruppe politikere typisk står for de viktigste beslutningene, og hvor posisjoner tildeles på helt andre måter, for eksempel ved arv eller valg.

Faktisk er det som oftest en liten gruppe politikere som direkte tar beslutningene også i systemene vi i dag kaller demokratier, slik som Ghana, Sør-Korea eller Norge. Norges befolkning samler seg ikke på Rådhusplassen i Oslo for å stemme over økonomisk politikk eller annen lovgivning. Dette er det jo gode grunner til. Når befolkningen i Norge er på over fem millioner og det tar over et døgn å kjøre fra Kirkenes til Oslo, er det nærmest umulig å organisere et eﬀektivt direkte demokrati som tar hånd om alle store og små beslutninger. Noen beslutninger i viktige saker kan tas gjennom folkeavstemninger, men tenk deg hvor lang tid det ville tatt å lese seg opp på alle sakene på forhånd og delta på alle møter! Da ville rollen som demokratisk medborger vært vrien å kombinere med en vanlig jobb og fritidsaktiviteter.

Avstemning på torget i den sveitsiske byen Appenzell i 2012. I Sveits blir direkte demokrati gjennom allmøter praktisert i to kantoner og mange kommuner. Ellers blir velgerne ofte bedt om å si sin mening i folkeavstemninger.

Derfor er moderne demokratier hovedsakelig indirekte demokratier: Befolkningen får være med og styre indirekte, blant annet ved at innbyggerne gjennom valg peker ut politikerne de ønsker skal ta beslutninger på deres vegne. Ønsker du lavere skatt, går du ikke på torget og stemmer over dette selv. I stedet stemmer du i et stortingsvalg på det politiske partiet som lover å senke skatten. Dersom dette partiet ikke viser seg å holde valgløftet sitt, har du mulighet til å stemme på et annet parti neste gang, og dermed bidra til å kaste ut politikere som ikke holder valgløfter. Slik kan velgere være med på å disiplinere sine valgte representanter, og indirekte styre politikken. I tillegg har moderne demokratier ﬂere mekanismer for å sikre folkelig deltakelse gjennom andre kanaler, for eksempel via organisasjoner, i lokalvalg eller ved folkeavstemninger om svært viktige saker. Du kan lese mer om ulike kanaler for innﬂytelse i kapittel 1.4.

Politisk regime eller politisk system er begreper vi bruker for å beskrive hvordan makten i et samfunn er organisert. Mer spesifikt defineres politisk regime som de reglene og praksisene et land har for å velge og fjerne sine politiske ledere. Det finnes mange måter å dele inn politiske regimer på, men den aller vanligste er å dele regimer inn i demokratier og diktaturer som ulike «regimetyper». Situasjonen i demokratier som Norge er svært forskjellig fra situasjonen i dagens Saudi-Arabia eller Kina, hvor den jevne innbygger ikke har mulighet til å bestemme hvilke politikere det er som skal ta beslutninger, og heller ikke har mulighet til å fjerne ledere de er misfornøyde med. Disse landene som mangler demokrati, kan vi kalle diktaturer.

Kan vi snakke om grader av demokrati?

Ordet dikotomi betyr todeling, og når vi definerer fenomener slik at de kan plasseres inn i bare to kategorier, har vi en dikotomisk definisjon. Vi snakker ofte om «demokratier» og «diktaturer» i dagligtalen, som om det var to tydelig avgrensede kategorier. Det er flere politiske filosofer og statsvitere som har forsvart en slik dikotomisk definisjon av politiske regimer: Enten er det politiske regimet et demokrati, eller så er det ikke det. Da blir regimet kalt et diktatur. Akkurat hva det er som skarpt skiller demokratier fra diktaturer, kan variere noe, men ofte vil dikotomiske definisjoner kreve at et regime skal ha flerpartivalg med reell konkurranse mellom partiene for å bli kalt demokrati. At konkurransen er reell, betyr for eksempel at alle partier får lov til å stille til valg, og at det ikke kan være omfattende valgjuks. Noen demokratidefinisjoner setter flere tilleggskrav, som at hele den voksne befolkningen skal ha stemmerett, og at visse grunnleggende menneskerettigheter skal beskyttes for hele befolkningen. Dersom minst ett av de relevante kravene for demokrati ikke oppfylles, vil vi med en dikotomisk definisjon regne regimet som diktatur. Ungarn og India er eksempler på land som de siste årene har vippet over fra å være demokratier til diktaturer om man følger en dikotomisk demokratidefinisjon.

Andre demokratideﬁnisjoner er kontinuerlige. At en demokratideﬁnisjon er kontinuerlig, betyr rett og slett at demokrati kan forekomme i ulike grader. Vi kan ha systemer som har svært lav grad av demokrati, middels grad av demokrati og svært høy grad av demokrati. Vi kan altså tenke oss at demokrati kan måles

på en skala. En slik type kontinuerlig deﬁnisjon vil altså gjøre det meningsfylt å si at Nord-Korea er mindre demokratisk enn Ungarn, men at Ungarn er mindre demokratisk enn Danmark.

Med en kontinuerlig deﬁnisjon av demokrati blir det for det første meningsfylt å snakke om at et fullverdig demokrati er et ideal som politiske systemer kan strekke seg mot, men som det er nesten umulig å oppnå fullt og helt. Det blir også mulig å peke på problemer og forbedringspotensial selv i svært demokratiske land som Norge. Idealdemokratiet der innbyggerne har svært høy grad av kontroll over politikken, og der alle innbyggere har helt like muligheter til å utøve politisk innﬂytelse, er noe land kan sikte mot, men som ennå ikke har blitt oppnådd i praksis verken i Norge eller noe annet land i verden.

For det andre blir det meningsfylt å snakke om forskjeller i grad av demokrati også blant systemer som ikke er så veldig demokratiske. Det gjør at vi også kan gå inn og skille på grad av demokrati i politiske systemer fra historien, selv om ingen av dem når helt opp til moderne standarder for demokrati. For eksempel leste du om antikkens Athen på side 32. Athen var relativt demokratisk på mange måter. Samtidig hadde verken kvinner eller slaver politiske rettigheter. Vi ville neppe kalt en stat der kvinner ikke kunne stemme, eller der det ble holdt slaver (uten politiske rettigheter), for et demokrati i dag. Men det gir likevel mening å si at datidens Athen hadde en mer demokratisk styreform enn datidens Sparta: Større deler av befolkningen hadde politisk innﬂytelse og deltok i å utforme politikken i Athen enn i Sparta.

Statsviteren David Stasavage (2020) har sett på forskjeller i grader av demokrati verden over i ulike politiske systemer tilbake til antikken. Stasavage har funnet mange eksempler på det vi kan kalle demokratiske praksiser og institusjoner, som avstemninger, åpne politiske debatter i store grupper, parlamenter og regler for å begrense den øverste lederens makt. Eksempler er Marikongedømmet i Mesopotamia (der Syria og Irak ligger i dag), samfunnet til huron- eller wyandotfolket i Ontario (Canada) og samfunn i Kasai-regionen (i det som nå er Kongo). Disse samfunnene var relativt demokratiske og skilte seg ut fra nabokongedømmene og samfunnene rundt på samme tid.

Figuren på side 35 viser utviklingen i Norge de siste par hundre årene og illustrerer noen viktige poenger om hvordan vi kan tenke på demokrati som noe som kommer i grader. Figuren bruker et mål på demokrati som kalles Polyarchy-målet fra den store demokratidatabasen Varieties of Democracy (V-Dem). Denne databasen inneholder flere hundre mål på ulike deler av politiske systemer i land verden over, for eksempel på om det jukses i valg, hvor mange som har stemmerett, og hvor stor grad av ytringsfrihet det er i landet. V-Dem setter så disse mer spesifikke målene sammen til forskjellige overordnede mål på demokrati – såkalte demokratiindekser – som kan måle ulike definisjoner av demokrati. Polyarchy-målet er én slik demokratiindeks, som går fra 0, minst demokratisk, til 1, mest demokratisk. Polyarchy fokuserer på frie og rettferdige valg og utbredelsen av stemmerett. Forskerne som jobber med

Norges demokratiutvikling fra tidlig 1800-tallet til i dag. 0 er laveste grad av demokrati og 1 er høyeste).

Det blå området rundt den røde streken i ﬁguren angir usikkerheten i målingen. Det er for eksempel vanskelig å vite sikkert om Norge i dag er 0.85 eller 0.90 på dette målet – den nøyaktige verdien er usikker.

Kilde: V-Dems Polyarchy-indeks.

V-Dem-databasen, har imidlertid også utviklet andre mål for å fange opp andre sider ved demokrati. Som vi skal se senere i kapitlet, finnes det flere måter å definere demokrati på (Coppedge et al., 2020).

Figuren viser også at det er variasjon i grad av demokrati selv blant systemer som ikke er spesielt demokratiske. Norge var mer demokratisk i 1814 enn i 1941, da landet var under tysk okkupasjon. Likevel var landet mer demokratisk i 1941 enn under dansk styre i 1810, selv om det for begge tilfellene er langt opp til Norge i dag. Videre viser ﬁguren at «perfekt demokrati» – her representert ved maksimumskåren 1 – er et ideal som selv ikke et svært demokratisk system som Norge oppnår.

Men hva er egentlig demokrati?

To demokratidefinisjoner

Polyarchy-målet i figuren over måler såkalt valgdemokrati, som er den vanligste måten å definere demokrati på. Nå skal vi først gå gjennom valgdemokratidefinisjoner, før vi ser på en annen måte å definere demokrati på, nemlig deltakerdemokratidefinisjoner.

Valgdemokrati

Valgdemokratiske definisjoner setter politiske valg i sentrum når de skal definere om et land er demokratisk. Men det holder ikke med et hvilket som helst valg: Definisjonene krever at det er valg med flere partier eller kandidater, og at konkurransen mellom de ulike partiene eller kandidatene er relativt fri og rettferdig, for at et land skal være demokratisk. De fleste politiske systemene i verden i dag holder valg til parlament- og/eller presidentvalg, men ikke alle valg er demokratiske. Statsvitere snakker ofte om valgdiktaturer når de omtaler systemer som Russland under Putin eller Tyrkia under Erdoğan: Begge landene holder valg, men begge er like fullt diktaturer.

Det må være reell konkurranse mellom ﬂere alternativer for at vi skal kunne snakke om et valgdemokrati. Dersom vi alt på forhånd vet at Putin i Russland eller Erdoğan i Tyrkia har sikret seg at de vil vinne og bli sittende ved makten, er det ikke noen reell konkurranse i disse valgene. Dermed kan vi heller ikke snakke om demokrati. For å sikre reell konkurranse, der også opposisjonen har en sjanse til å vinne, må valgene være både frie og rettferdige.

At valg er frie, betyr at de som ønsker det, skal kunne få danne partier, og at alle partier eller kandidater som ønsker det, får lov til å stille til valg. Systemer som i dagens Iran, der myndighetene avgjør hvem som skal få lov til å stille til valg, og de farligste konkurrentene utelukkes, er ikke demokratier. I Norge, som er et demokrati, kan hvem som helst stifte et parti og stille til valg så lenge man registrerer noe informasjon og samler inn 5000 underskrifter.

At valg er rettferdige, betyr at de ikke blir planlagt på en slik måte at noen har en kunstig stor sjanse for å vinne. Diktatorer som avholder valg, manipulerer valgene på ulike kreative måter. Statsviteren Andreas Schedler (2002) kaller det «menyen for valgmanipulering», der det ofte holder til seier om diktatoren plukker en eller to strategier fra denne menyen. Et eksempel er å jukse med lista over velgere. Da kan man for eksempel sette på navnene til tusenvis av døde velgere, som man senere stemmer på vegne av. Et annet eksempel er juks med opptellingen av stemmer. Andre eksempler på å manipulere valg er hvis regjeringspartiet kjøper stemmer fra velgere ved å tilby dem penger eller mat, eller tvinger opposisjonsvelgere til ikke å stemme ved å bruke vold. Andre måter kan være å nekte opposisjonspartier taletid

Folk fra den fattige, svarte byen Soweto har stilt seg i kø for å stemme i det første valget etter at raseskillet ble opphevet i Sør-Afrika i 1994. For første gang hadde alle voksne stemmerett uavhengig av hudfarge.

i radio eller på TV, stenge regjeringskritiske aviser eller la det sittende regjeringspartiet få tilgang til ekstra oﬀentlige midler til å drive valgkamp. Disse strategiene er svært ulike, men de bidrar alle til å sikre at regjeringspartiet har en stor fordel i valget, slik at det kan vinne, selv om det i utgangspunktet er mindre populært.

Selv om alle valgdemokratideﬁnisjoner setter frie og rettferdige valg i sentrum, er det mange ulike varianter av slike deﬁnisjoner. Nedenfor skal vi gå gjennom to av de mest populære variantene, utarbeidet av de to statsviterne Adam Przeworski og Robert Dahl.

Valg der flere partier konkurrerer om makten, er kjernen i demokratiet, ifølge definisjonen til Adam Przeworski og kolleger (2000). Denne definisjonen er dikotom: Enten er et system et demokrati, eller så er det et diktatur. For å bli regnet som demokrati mener Przeworski at et system er nødt til å oppfylle fire kriterier. Hvis ett kriterium blir brutt, blir systemet regnet som et diktatur. De fire kriteriene er:

1 Det må gjennomføres valg til lovgivende forsamling.

2 Det må gjennomføres valg til utøvende myndighet (enten direkte presidentvalg eller indirekte, gjennom valg til et parlament i parlamentariske systemer).

3 Det må være ﬂere partier eller kandidater som stiller til disse valgene, og valgene må holdes regelmessig.

4 Det skal være reell konkurranse i disse valgene.

Det er spesielt det siste kriteriet, om konkurransen er reell, eller om for eksempel regjeringspartiene jukser for å bli sittende ved makten, som kan være vanskelig å avgjøre i praksis. Przeworski og hans kolleger har derfor en ekstra regel for å avgjøre om et land oppfyller det fjerde kriteriet: Vi må ha observert at en regjering frivillig har gått av etter å ha tapt et valg, for å kunne klassiﬁsere landet som demokratisk. Kjernen i demokratiet, ifølge Przeworski, er nettopp at regjeringspartier taper valg og gir fra seg makten.

En annen viktig, og bredere, valgdemokratidefinisjon er den Robert Dahl formulerer i boka Polyarchy; participation and opposition (1971). Dahls definisjon er kontinuerlig og åpner opp for ulike grader av valgdemokrati. Som Przeworski er Dahl opptatt av at demokratier må gjennomføre valg med reell konkurranse. Likevel går Dahls variant av valgdemokratidefinisjon lenger på to områder.

For det første går Dahl lenger i å spesifisere hvilke forhold som må være på plass for at et system med flerpartivalg skal ha reell konkurranse (se også Dahl, 1998). I stedet for å kreve at vi skal se at det kommer regjeringsskifte etter valg, som Przeworski gjør, setter Dahl opp en liste med betingelser for at vi skal kunne si at det er reell konkurranse. For eksempel trengs det organisasjonsfrihet, slik at det er mulig å danne nye partier, og det må være ytringsfrihet for alle, inkludert opposisjonspolitikere. Velgerne trenger også tilgang på god informasjon fra flere ulike mediekanaler, slik at de selv kan danne seg et godt bilde av hvilke politikere de ønsker å stemme på. Videre må valgene være frie og rettferdige. Bare når disse betingelsene er på plass, kan valg fungere som en skikkelig konkurranse mellom ulike kandidater og partier som kjemper om velgerne for å få eller holde på makten.

For det andre legger Dahl til en helt ny dimensjon, nemlig hvor mange det er som kan delta i valg. Graden av demokrati øker dersom en større andel av befolkningen har stemmerett ved valg og kan være med på å avgjøre hvem som skal styre landet.

Dahls demokratidefinisjon har altså to dimensjoner: konkurranse og deltakelse. For å bli vurdert som demokratisk må et land skåre høyt på begge dimensjoner. Skårer man for eksempel høyt på konkurranse, men lavt på deltakelse, slik som Storbritannia tidlig på 1800-tallet eller Sør-Afrika under apartheid, snakker vi altså ikke om et demokrati, ifølge Dahls definisjon. Polyarchy-indeksen, som vi så i figur på side 35 for Norge, er laget for å måle nettopp Robert Dahls demokratidefinisjon.

Deltakerdemokrati

De aller fleste som bruker demokratibegrepet i dag, ser ut til å være enige i at frie og rettferdige flerpartivalg er nødvendig for demokrati i moderne stater (se Coppedge et al., 2020; Held, 2006). Det er imidlertid langt mindre enighet om slike valg er tilstrekkelig for at et land skal kunne kalles et demokrati. Trengs det noe mer enn bare frie og rettferdige valg på parlament og regjering, for eksempel hvert fjerde år, for å sikre reell folkelig innflytelse over politikken?

De som svarer «nei» på dette spørsmålet, tenker på demokrati som valgdemokrati. De som svarer «ja», mener at ekte demokrati er valgdemokrati pluss noe mer. Det er nettopp slik de som forsvarer deltakerdemokrati, liberale og egalitære demokratidefinisjoner, tenker: Demokrati er frie og rettferdige valg pluss noe mer. Men de som forsvarer disse tre definisjonene, tenker ulikt om hvilke andre forhold som skal legges til for å få ekte demokrati. Vi kommer tilbake til de liberale og de egalitære demokratidefinisjonene og begynner med deltakerdemokratidefinisjonen.

Når de som foretrekker en deltakerdemokratidefinisjon, skal spesifisere hvilke ekstra dimensjoner som må inn i demokratibegrepet, peker de på andre typer deltakelse enn bare deltakelse i valg. De vil som regel være enige i at nasjonale valg på parlament og regjering er viktige for demokratiet, men mener at valg ikke er nok for at innbyggere skal ha reell innflytelse over politikken. Politikere som velges for eksempel hvert fjerde år, kan føre en politikk som ikke er i tråd med innbyggernes ønsker. Politikerne kan bevisst velge en politikk de personlig ønsker seg, eller de klarer ikke å fange opp hvilke ønsker borgerne egentlig har. Det viktige spørsmålet blir derfor: Hvordan kan systemet legge til rette for at innbyggere kan delta i og påvirke politikk gjennom andre kanaler? Systemer som løser denne utfordringen og mobiliserer borgerne i ulike kanaler, er gode deltakerdemokratier.

Noen viktige kanaler i deltakerdemokratiet er folkeavstemninger, lokale og regionale demokratiske institusjoner, deltakelse i sivilsamfunnet og protester og underskriftskampanjer.

• Folkeavstemninger er et uttrykk for direkte demokrati i moderne form. I en folkeavstemning blir hele befolkningen bedt om å gi sin mening om viktige spørsmål, for eksempel om Norge skal melde seg inn i EU. Det er lett å forstå hvorfor folkeavstemninger ofte regnes som svært demokratiske tiltak.

Ungdom demonstrerer for klimaet på Torgallmenningen i Bergen i mars 2019.

Men folkeavstemninger kan også ha demokratiske mangler: Politikere kan manipulere valgalternativene som presenteres folket i en avstemning, slik at de sikrer mange stemmer til det de selv ønsker. Folkeavstemninger gir også lite rom for forhandling og kompromisser når alternativene er gitt på forhånd.

• Lokale og regionale demokratiske institusjoner: Ovenfor diskuterte vi demokratiet på nasjonalt nivå, men mye politikk foregår på regionalt og lokalt plan. Folkelig deltakelse i politikken på disse nivåene er også viktig. Dette kan dreie seg om ulike typer deltakelse, som for eksempel i debatter, lokale organisasjoner og kommunevalg.

• Deltakelse i sivilsamfunnet, altså i andre fellesskap eller organisasjoner enn partier eller bedrifter, er også viktig for å sikre et sterkt deltakerdemokrati. Interesseorganisasjoner kan gi innspill til politikerne om hva de mener er god politikk på sitt interessefelt, og kan dermed påvirke politikken. Sivilsamfunnet organiserer også interessegrupper som kan slå alarm og si fra til politikerne når «noe går feil». Et eksempel kan være en miljøorganisasjon som undersøker og rapporterer om miljøskader til myndighetene.

• Protester og underskriftskampanjer kan også regnes som politisk deltakelse. Stor deltakelse i underskriftskampanjer eller protester som vil påvirke politikerne til å redusere CO2-utslipp, eller eventuelt i underskriftskampanjer eller protester som søker å redusere skattene på bensin, kan da tolkes som et demokratisk gode. Denne tolkningen er riktignok kontroversiell: at gruppene som klarer å organisere protester, får stor innflytelse, kan bety at folkets valgte representanter får mindre innflytelse. Dette kan være spesielt problematisk om et stort flertall av befolkningen og deres valgte representanter er uenige med dem som protesterer.

I kapittel 1.4 går vi nærmere inn på medborgerskap og ulike former for politisk deltakelse gjennom valg, organisasjoner, aksjoner og medier.

Liberalt og egalitært demokrati

Nå skal vi gå gjennom to andre demokratidefinisjoner: liberalt demokrati og egalitært demokrati. Stemmerett og ytringsfrihet er menneskerettigheter som er viktige i alle vanlige definisjoner av demokrati. I begge disse demokratidefinisjonene står også andre typer menneskerettigheter helt sentralt.

Liberalt demokrati: Demokrati med beskyttelse av sivile rettigheter

De som støtter valgdemokratidefinisjoner og deltakerdemokratidefinisjoner, vil legge vekt på politiske rettigheter, som retten til å stille til valg og retten til å stemme, men også noen sivile rettigheter som ytringsfrihet. Men ifølge liberale demokratidefinisjoner er ikke dette nok. De som støtter en liberal demokratidefinisjon, mener at man i tillegg må beskytte enda flere grunnleggende sivile menneskerettigheter for å ha et velfungerende demokrati (se for eksempel Galston, 2018). Viktige eksempler er religionsfrihet, forsamlingsfrihet og retten til ikke å bli drept, torturert eller fengslet uten dom.

De som støtter en liberal demokratideﬁnisjon, vil spørre: Hva hjelper det å ha frie og rettferdige valg dersom de valgte lederne senere misbruker makten sin og fører en politikk som går utover viktige rettigheter til deler av befolkningen? Uten at disse grunnleggende rettighetene garanteres for alle innbyggere, vil ikke alle kunne inngå som likeverdige og selvstendige innbyggere i samfunnet og heller ikke i demokratiske prosesser. Hvis det for eksempel er slik at du er redd for å bli utsatt for vold dersom du deltar i en politisk debatt eller skriver en kronikk i en avis, vil du kanskje tenke at det enkleste og tryggeste er å ikke delta. Frykten for vold bidrar da til å svekke demokratiet.

De som definerer demokrati som liberalt demokrati, er altså opptatt av at alle innbyggere har garantier for at rettighetene deres blir respektert. I slike definisjoner vektlegges det at makten til lovlig valgte politiske ledere, som presidenter og statsministre, også må begrenses for å hindre maktmisbruk. Derfor er institusjoner som en uavhengig domstol og et sterkt parlament, som kan motvirke maktmisbruk fra regjeringens side, så viktige i liberale demokratidefinisjoner. Det er noen grenser selv ikke valgte politikere som representerer en majoritet av befolkningen, kan tråkke over. En valgt regjering som brenner minoriteter på bål eller nekter andre minoriteter ytringsfrihet, skal ikke forekomme i et liberalt demokrati. En valgt regjering som begår slike overgrep, kan også prøve å konsentrere makten i egne hender og kuppe demokratiet fra innsiden. Å garantere rettigheter som sikrer mot maktmisbruk fra politiske ledere, er derfor også en måte å trygge overlevelsen til demokratiet på.

Alle innbyggere bør derfor gis en rekke rettigheter som setter grenser for hvilke inngrep som kan gjøres. Disse rettighetene skal gjerne garanteres av en grunnlov som ikke regjeringen lett kan endre, og skal følges opp av upartiske domstoler dersom det er mistanke om at rettighetene er brutt. Rettighetene må respekteres, også av presidenter og statsministre. Det er altså stort sett politiske og sivile rettigheter som regnes inn i en liberal demokratideﬁnisjon.

Lars Thorsen, lederen for Stopp islamiseringen i Norge, holder appell på Mortensrud i Oslo. Politiet er forpliktet til å verne om ytringsfriheten.

Studier viser at det skjer en del undertrykkelse av ulike slike sivile rettigheter også i mange land vi ellers regner som valgdemokratier, selv om de, i gjennomsnitt, undertrykker mindre enn i diktaturer (Davenport, 2007). Et eksempel er unødig bruk av vold mot demonstranter, som blant annet forekom i 2020 i USA under Black Lives Matter-demonstrasjonene eller i Frankrike mot deltakere i «De gule vestene» som begynte med demonstrasjoner i 2018. Dersom dette skjer i stort omfang i et land, vil de som deﬁnerer demokrati som liberalt demokrati, automatisk trekke poeng fra demokratiskåren til dette landet, selv om det har frie og rettferdige valg.

Egalitært demokrati: Demokrati med sosioøkonomiske rettigheter Tenk deg at du er svært fattig og lever på sultegrensen. Da er det kanskje vanskelig å ta fri fra jobb for å stemme i valg. Du kan også lettere bli presset av en arbeidsgiver til å stemme på en bestemt måte, eller det blir fristende å selge stemmen sin til høystbydende parti. Kjøp og salg av stemmer er svært vanlig i mange land. Hva om du mangler utdanning og ikke kan lese og skrive? Da er det svært vanskelig å følge politiske debatter i avisene, krysse av på kompliserte stemmesedler eller skrive brev for å påvirke politikere. For at alle borgere skal ha relativt lik innflytelse i praksis, må vi få på plass økonomiske og sosiale forhold som tillater politisk deltakelse for alle innbyggere. Dette peker mot en såkalt egalitær demokratidefinisjon. At noe er egalitært, betyr at det sikrer likhet, og egalitære demokratidefinisjoner tar inn flere forhold som skal sikre likhet mellom innbyggerne i et demokrati.

I liberale demokratideﬁnisjoner er politiske og sivile rettigheter tatt inn, men de som deﬁnerer demokrati som egalitært demokrati, mener at dette heller ikke er tilstrek-

kelig. De vil si at vi må være mer realistiske og tenke over hvilke forutsetninger som må være på plass for at alle innbyggere faktisk skal kunne delta som likeverdige borgere i demokratiske prosesser (se for eksempel Beetham, 1999). Da må vi sikre en rekke sosioøkonomiske rettigheter, slik som retten til arbeid, utdanning, god helse og inntekt over et nivå som gjør at ingen trenger å leve i fattigdom. Et visst nivå av velferdsstat må også være på plass. Dette må til for å sikre at innbyggere som ikke har råd til å kjøpe seg utdanning og helsevesen i markedet, eller som kan spare opp til pensjon på egen hånd, likevel får sikret sine sosioøkonomiske rettigheter.

De som deﬁnerer demokrati som egalitært demokrati er opptatt av at den økonomiske ulikheten ikke skal være for stor. Høy grad av ulikhet i økonomiske ressurser gjør at noen er i en mye bedre posisjon til å kjøpe seg mer politisk innﬂytelse enn andre. Politikere er også mennesker, og de kan bli påvirket av lobbyvirksomhet, vise ekstra takknemlighet til dem som har donert penger til valgkampen, eller la seg friste av gode økonomiske tilbud. Er den økonomiske ulikheten svært høy, betyr det at noen innbyggere er i en mye bedre posisjon enn andre til å påvirke politikken som føres. For at et land skal kunne skåre høyt på egalitært demokrati, må det altså både sikres grunnleggende sosioøkonomiske rettigheter for alle innbyggerne og ikke være for stor ulikhet.

Diktaturet – demokratiets motsats?

I utgangspunktet betegnet diktatur et styre av en «dictator» i den romerske republikken. «Dictator» var et tidsbegrenset embete (seks måneder) med vide fullmakter til å styre i krisetider. Senere har ordet hatt ulike bruksmåter, men både i dagligtale og i dagens statsvitenskap brukes diktatur svært bredt. Diktatur brukes om alle typer regimer som mangler tilstrekkelig grad av demokrati, og diktaturet defineres som demokratiets motsats (Knutsen & Thorsen, 2015). Dersom demokrati, for eksempel, defineres som et system med frie og rettferdige valg, er diktaturet definert som et system som enten mangler valg eller der valgene ikke kan betegnes som frie og rettferdige. Andre ord som gjerne brukes om diktaturer, er autokratier eller autoritære regimer.

På toppen av diktaturer sitter det ofte én leder som har mest makt, og det er diktatoren. Diktatoren har mye makt, men styrer aldri alene. Han eller hun er avhengig av andre grupper som fungerer som støttespillere, og de kan begrense diktatorens handlingsrom.

Likevel er det enorm variasjon i denne «restkategorien» av regimer som vi kaller diktaturer. For det første varierer maktbalansen mellom diktatoren og diktatorens støttespillere mye mellom diktaturer. I noen systemer er det stort sett diktatoren som vinner alle dragkamper mot støttespillerne sine, og som kan velge politikk og belønne eller straﬀe støttespillerne nærmest helt som han selv ønsker. Et eksempel på det er Josef Stalin i Sovjetunionen, som ﬁkk mange av sine kritikere og tidligere støttespillere drept, og som skapte frykt hos dem som overlevde. I andre systemer er det støttespillerne som sitter på mye av makten, gjerne fordi de kontrollerer

En pyntetallerken med et portrett av den kinesiske presidenten Xi Jinping er til salgs på et marked i Beijing, sammen med plakater med «kommunistheltene» Karl Marx og Mao Zedong. Xi Jinpings politiske ﬁlosoﬁ har blitt en del av pensum i kinesisk skole.

viktige økonomiske eller militære ressurser, lokalpolitiske institusjoner, viktige råd eller mektige regimepartier. Inntil nylig har Kina vært regnet som et diktatur der kommunistpartiet har mye makt og lederen på toppen har mindre personlig makt. Dette ser imidlertid ut til å ha endret seg de siste årene under president Xi Jinping. En viktig endring i Kina er at presidenten nå kan sitte på ubegrenset tid og ikke bare i 10 år, slik regelen var før 2018 (se kapittel 3.3).

For det andre er det også forskjell på diktaturer ut fra hvor mange støttespillere de har, og hvilke sosiale grupper de representerer. Noen diktaturer har store massepartier som organiserer millioner av støttespillere, slik som i Sovjetunionen eller i dagens Kina. Andre diktaturer hviler på støtten til noen hundretalls individer, det være seg familiemedlemmer, offiserer eller økonomiske eliter. Et eksempel på et slikt regime var Zaïre (Den demokratiske republikken Kongo i dag) i ﬂere tiår under diktatoren Mobutu Sese Seko. Videre er det slik at noen diktaturer, slik som Putins regime i Russland, har støtte fra et bredt spekter av sosiale grupper både i by og bygd og fra eiere og arbeidere i både privat og oﬀentlig sektor. Andre diktaturer får støtte fra en bestemt eller noen få grupper, slik som Bashar Al-Assads regime i Syria som har hatt spesielt sterk støtte fra en minoritetsgruppe i landet, alawittene.

For det tredje har diktaturer ofte svært forskjellige institusjoner og regler for å velge lederne sine. Noen diktaturer har ingen valg (for eksempel Saudi-Arabia), andre har valg der bare ett parti kan stille (slik det for eksempel gikk for seg i det tidligere Sovjetunionen), mens atter andre har ﬂerpartivalg, selv om konkurransen

mellom partiene ikke er fri og rettferdig (som i dagens Russland). Videre har mange diktaturer – faktisk de aller ﬂeste i dag – lovgivende forsamlinger, mens andre ikke har det. Til slutt har mange diktaturer et styrende politisk parti, et såkalt regimeparti, som organiserer elitene i diktaturet og binder til seg støttespillere, mens andre diktaturer ikke har partier.

I diktaturene varierer det også, for det fjerde, hva slags ideologi regimet er knyttet til (marxisme som i Sovjetunionen, fascisme som i Mussolinis Italia, religiøse ideologier som i dagens Iran, osv.), hva slags økonomisk politikk og hva slags sikkerhetspolitikk de fører, og så videre. Mange studier av politikk i diktaturer, som vi skal komme tilbake til i kapittel 1.3, viser at i diktaturer varierer det langt mer hva slags politikk som blir ført enn det gjør i demokratier. Denne store variasjonen har ledet forskjellige diktaturforskere til å dele inn diktaturer i kategorier. En vanlig måte er å dele dem inn i to kategorier: autoritære og totalitære regimer (Linz, 2000). Totalitære regimer har en klarere ideologi og sterkere kontroll ikke bare over politikken, men også over økonomien og hverdagslivet til folk.

Andre diktaturforskere, som statsviteren Barbara Geddes og kolleger (2014), deler inn diktaturer i følgende regimetyper:

• Autoritære monarkier

• Militærregimer

• Partibaserte regimer

• Personalistiske regimer, det vil si regimer der diktatoren personlig nærmest har all makt

Autoritære monarkier deﬁneres ved at den øverste lederen er utpekt fra et eller annet prinsipp for arverekkefølge, for eksempel at den nåværende lederens eldste sønn overtar tronen når lederen dør. Til forskjell fra konstitusjonelle monarkier som Norge, der monarken, altså kongen eller dronningen, ikke har noen reell makt, har monarken mye makt i autoritære monarkier. Monarken er også diktator. Saudi-Arabia er ett eksempel.

Militærregimer styres av en gruppe militæroffiserer, en junta, eller en enkelt offiser – gjerne en general eller oberst. Maktbasen til slike regimer er ofte tett knyttet til resten av militæret eller i alle fall deler av militæret. Myanmar er et eksempel på et militærregime, der det mektige militæret igjen tok makten etter et kupp i 2021. I partibaserte regimer er det ett politisk parti – regimepartiet – som peker ut politiske ledere, inkludert diktatoren. Det holder altså ikke at det ﬁnnes et eller annet parti på papiret for at et diktatur skal kategoriseres som et partibasert regime: Partiinstitusjonene og partielitene, og ikke bare diktatoren med nærmeste venner eller familie, må ha betydelig makt til å styre politikken. Kina på 1990- og 2000-tallet er et godt eksempel på et partibasert regime. Den siste kategorien, personalistiske regimer, omfatter de diktaturene der diktatoren selv har svært mye makt og styrer politikken. Hvem som skal velges som neste politiske leder, og mange andre avgjørelser tas av diktatoren personlig. Nord-Korea regnes ofte som et personalistisk regime, siden lederne fra Kim-familien har hatt mye makt konsentrert i sine hender.

Geddes og kolleger (2014) har også samlet inn data på alle verdens diktaturer etter 1946, der de prøver så godt de kan å plassere alle diktaturene i hver sin kategori. Dette er en viktig, men vanskelig opprydning, siden noen diktaturer ikke helt passer inn i noen av kategoriene, mens andre passer inn i to eller tre kategorier. Geddes og kolleger og flere andre forskere har funnet mange forskjeller mellom diktaturtypene. For eksempel viser det seg at partibaserte regimer tiltrekker seg flere økonomiske investeringer enn andre diktaturer. Partibaserte regimer og monarkier er de diktaturtypene som har lengst levetid, mens militærregimer har kortest levetid. Endelig er det slik at diktatorer i personalistiske regimer, som Kim Jong Un i NordKorea, har større risiko for å bli fengslet eller drept etter at de mister makten, og personalistiske diktaturer er også mer tilbøyelige til å starte internasjonale konflikter.

Etter at vi nå har diskutert deﬁnisjoner av demokrati og måter å kategorisere diktaturer på, skal vi til slutt stille spørsmålet: Har demokrati blitt vanligere og diktatur mindre vanlig over tid i land verden over? Selv om verden er mer demokratisk nå enn for 100 år siden, ﬁnnes det faktisk ikke noe helt enkelt svar på dette spørsmålet. Som vi skal se, har demokrati blitt vanligere i noen tidsperioder og mindre vanlige i andre. Demokratisering har kommet og gått i bølger.

Demokratiets historie i bølger

Det er vanlig å tenke på de siste par tiårene av 1700-tallet, med den amerikanske og den franske revolusjonen, som startskuddet for det moderne demokratiets tidsalder. Ideene fra disse revolusjonene spredte seg gradvis. Det skulle riktignok gå lang tid før det kom på plass et virkelig demokratisk regime i verden. I 1893 ble New Zealand for eksempel det første landet i verden med stemmerett for kvinner. Demokratiet har heller ikke bare hatt framgang siden slutten av 1700-tallet. I noen perioder har demokratiet hatt framgang, i andre perioder har det vært i tilbakegang.

Demokratiseringsbølger og motbølger

Demokratisering, men også endring vekk fra demokratiet kommer ofte ganske tett etter hverandre i tid. Når en måler gjennomsnittlig demokratinivå i verden, kan en se kraftige svingninger i positiv og negativ retning. Mange statsvitere har prøvd å beskrive dette fenomenet, og den aller mest kjente beskrivelsen ble gitt av Samuel Huntington (1991) i boka The Third Wave. Huntington bruker bølger som metafor og snakker om at visse perioder i moderne verdenshistorie har vært kjennetegnet av ﬂere demokratiseringsbølger, der demokratiet er i framgang globalt. Men disse bølgene har så blitt avløst av såkalte motbølger, der demokratiet globalt har vært i tilbakegang.

Huntington mente at moderne historie hadde hatt tre demokratiseringsbølger, nemlig den lange første bølgen fra tidlig på 1800-tallet til 1926, den korte andre bølgen fra 1943 til 1962 og den tredje bølgen fra 1974 og utover. Klemt innimellom disse tre bølgene var det to motbølger, ifølge Huntington. I dag mener mange demokratiforskere at den tredje demokratiseringsbølgen er over, og at verden er inne i sin tredje motbølge. Siden rundt år 2000 har det gjennomsnittlige demokratinivået i verden sluttet å vokse, og det har til og med gått noe nedover fra 2010-tallet.

For å beskrive de forskjellige bølgene og motbølgene tar vi ﬁguren over til hjelp. Figuren viser det globale gjennomsnittet på Polyarchy-indeksen for alle suverene stater fra 1789 til 2018. Polyarchy-indeksen måler grad av valgdemokrati. Indeksen går altså fra 0 (minst demokratisk) til 1 og er et ganske «strengt» mål: Selv systemer med ﬂerpartivalg kan få ganske lav skår om de har noen demokratiske mangler.

At vi bare regner inn suverene stater her i denne ﬁguren, betyr at vi ikke teller inn kolonier. Demokratihistorien ser noe annerledes ut om vi også tar inn over oss situasjonene i kolonier. De har ofte blitt styrt som diktaturer, der den lokale befolkningen har liten politisk innﬂytelse. Om vi hadde regnet inn koloniene, ville altså gjennomsnittet ha vært betydelig lavere fram til 1960-tallet, da mange kolonier ble uavhengige og suverene stater.

Første bølge: I 1789 var gjennomsnittlig skår på Polyarchy-indeksen svært lav. Rett før 1820 startet en sakte og gradvis økning i gjennomsnittet, med et hopp i det store revolusjonsåret 1848, da ﬂere diktaturer falt til fordel for mer demokratiske regimer, spesielt i Europa. Etter dette fortsatte den gradvise, positive trenden videre fram mot første verdenskrig. Etter denne krigen økte antallet suverene stater kraftig, spesielt i Sentral- og Øst-Europa, og det samme gjorde demokratinivået: Mange av de nye statene var relativt demokratiske, og mange av de gamle statene utvidet stemmeretten ganske betraktelig rett etter krigen. Denne lange første demokratibølgen ble først og fremst drevet fram av demokratisering i europeiske land. I Latin-Amerika opplevde noen land en økning i demokratinivået tidlig på 1800-tallet, men deretter var det ikke noen klar demokratiseringstrend før første verdenskrig. Heller ikke i Asia, Afrika eller Midtøsten var det mange land, verken kolonier eller suverene stater, som opplevde betydelig demokratisering.

Første motbølge: På samme måte som den første demokratibølgen var også den første motbølgen, fra 1920-tallet og fram til tidlig på 1940-tallet, et hovedsakelig europeisk fenomen. Flere av de unge demokratiene i Mellom-Europa bukket under på 1920- og 1930-tallet, og aller mest betydningsfull skulle døden til det unge,

Gjennomsnittlig skår, globalt, for alle selvstendige stater.

Dataene strekker seg fra 1789 til 2018. Antallet suverene stater øker kraftig i løpet av perioden, spesielt rundt 1960 da mange kolonier i Afrika og Asia ble suverene stater. Gjennomsnittet i ﬁguren er altså regnet ut for forskjellig antall land på forskjellige tidspunkt. Det lysere området rundt den heltrukne linjen markerer usikkerhet i demokratimålingen. Det er generelt vanskelig å måle demokrati helt presist, og forskere prøver å være åpne om og regne på usikkerheten i målingene sine.

Kilde: V-Dems Polarchy-indeks.

tyske demokratiet bli. Adolf Hitler ble først rikskansler i 1933 og deretter erklært som «fører» av det brutale nazi-diktaturet i 1934. Da Tyskland okkuperte ﬂere demokratiske stater under andre verdenskrig, sank det globale gjennomsnittet på Polyarchy, og det globale demokratinivået har aldri blitt like lavt igjen.

Andre bølge: Samtidig med at krigslykken snudde for de allierte maktene i andre verdenskrig, begynte også demokratinivået å stige: Fra 1943 og fram til 1962 pågikk den andre og ganske korte demokratiseringsbølgen. Mange av landene som hadde blitt okkupert av Tyskland, slik som Norge og Nederland, ble demokratier igjen. Andre tidligere demokratier i Øst-Europa, slik som Tsjekkoslovakia, forble diktaturer, nå med støtte fra Stalins Sovjetunionen. De tapende aksemaktene, Tyskland, Italia og Japan, ble okkupert, og det ble raskt satt i gang demokratibygging i disse landene (med unntak av i Øst-Tyskland). Ved krigens slutt økte det globale demokratinivået dermed brått, og det fortsatte deretter sakte og gradvis fram til rundt 1960. Under denne andre bølgen kom avkoloniseringen av et stort antall stater i Asia og Afrika, og ﬂere av disse statene hadde tidlige forsøk med relativt demokratiske systemer. For disse landene var det snakk om en stor overgang fra ofte svært autoritært styre under kolonitiden til noe mer demokratisk selvstyre etter frigjøringen fra de europeiske kolonimaktene.

Andre motbølge: Mange av de tidligere koloniene skulle imidlertid snart oppleve et demokratisk tilbakeslag. Dette kom enten fordi statslederne, ofte tidligere frigjøringshelter, strammet grepet om makten og avlyste valg eller undertrykte rettigheter, eller fordi lederne ble utsatt for militærkupp. Den andre motbølgen handler i hovedsak om utviklingen i de unge afrikanske og asiatiske statene, men også om at latinamerikanske land ble mindre demokratiske. Militærregimer og ettpartistyrer (ofte kommunistiske) dominerte blant datidens diktaturer, og denne andre motbølgen skulle strekke seg over 1960-tallet og fram til 1974.

Tredje bølge: Samuel Huntington satte en veldig presis startdato på den tredje demokratiseringsbølgen. Den startet nemlig med at en bestemt sang ble spilt på en radiostasjon i Portugal den 25. april 1974! Sangen var avtalt å være et signal for å sette i gang et militærkupp blant portugisiske offiserer. I dag er Portugal et velfungerende demokrati, men den gangen var landet et diktatur. Etter kuppet fulgte en demokratisering av Portugal, og snart skulle det følge demokratiseringsprosesser også i Hellas og i Spania. Mange latinamerikanske land opplevde også demokratisering på 1970- og 1980-tallet, blant annet Argentina og Brasil.

Det var imidlertid slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet som skulle sette virkelig fart på den tredje bølgen, og nå var det helt andre verdensdeler som skulle oppleve demokratisering. Den tredje bølgen var virkelig global. På slutten av den kalde krigen kom demokratiseringsprosesser brått også til mange øst- og sentraleuropeiske land. Store folkeprotester og forhandlinger førte til at kommunistregimene ble mer demokratiske. Samtidig ble en regimeendring i det lille vestafrikanske landet Benin startskuddet for svært mange endringer i hele Afrika sør for Sahara på begynnelsen av 1990-tallet (Bratton & van de Walle, 1997). Diktaturer med ﬂere tiårs levetid måtte gi plass til systemer med ﬂerpartivalg.

Tredje motbølge? Hva med dagens demokratisituasjon? Er Huntingtons tredje demokratibølge nå over? De ﬂeste demokratiforskere er enige om at den er det. Demokratiforskere diskuterer nå om vi er inne i en tredje motbølge, når denne motbølgen eventuelt startet, og hvor kraftig den er (Knutsen, 2021). De siste par tiårene har det gjennomsnittlige demokratinivået i verden først stått relativt stille og så gått noe ned. Men bak dette gjennomsnittet skjuler det seg variasjon: Mange land har gått i mer autoritær retning siden år 2000, noen land (som Norge) har stått omtrent stille, mens atter andre land har blitt mer demokratiske.

Vi finner mange av landene med demokratisk framgang i Asia og Afrika. Tunisia er et slikt land som opplevde sterk demokratisering etter den såkalte Jasmin-revolusjonen i 2011. Jasmin-revolusjonen blir regnet som startskuddet for den arabiske våren, der flere diktaturer ble utfordret og noen (som i Tunisia og Egypt) kollapset. Det var imidlertid bare Tunisia som fikk en betydelig demokratisering på lengre sikt.

Det er imidlertid ﬂere land som har hatt en nedgang i demokratinivået de siste årene. Spesielt er det store og folkerike land som har opplevd nedgang. India, Brasil, Filippinene, Tyrkia, Bangladesh, Russland og USA er eksempler på store land med nedgang i graden av demokrati. I EU har både Ungarn og Polen opplevd klar nedgang i sine demokratiskårer. Det kommer av at ledere, som selv har blitt valgt i frie og rettferdige valg, har strammet inn og gjort endringer, slik som Erdoğan i Tyrkia og Orbán i Ungarn. Disse lederne har, ofte sakte og stegvis, brutt ulike sivile rettigheter spesielt knyttet til mediefrihet og organisasjonsfrihet. De har undergravd institusjoner som begrenset makten deres, slik som uavhengige domstoler. Om disse prosessene trekkes så langt at lederen til slutt sitter igjen uten reelle utfordrere eller begrensninger på sin egen makt, snakker vi ofte om at lederne har gjort selvkupp I neste kapittel skal vi se mer på hvordan demokratier kan dø ved selvkupp.

Blekket på pekeﬁngrene til disse tunisierne viser at de har stemt ved valget i oktober 2011. Det var det første frie valget etter at den arabiske våren brøt ut i Tunisia.

OPPSUMMERING

• Det ﬁnnes mange måter å deﬁnere demokrati på, men begrepet har en klar kjerne: Demokratier er politiske systemer der befolkningen styrer politikken enten direkte eller (vanligvis) indirekte gjennom valgte representanter.

• Valgdemokratidefinisjoner er relativt snevre definisjoner av demokrati, som fokuserer på at det finnes frie og rettferdige valg med flere partier eller kandidater, og der mange har stemmerett i disse valgene.

• Deltakerdemokratideﬁnisjoner framhever at det i et demokrati, i tillegg til frie og rettferdige valg, må være bred deltakelse i befolkningen gjennom ulike kanaler, slik som sivilsamfunnet, folkeavstemninger og lokalpolitikken.

• Liberale demokratideﬁnisjoner framhever at det i et demokrati, i tillegg til frie og rettferdige valg, må være sterke begrensninger på makten til politiske ledere, slik at makten ikke misbrukes, og at mange politiske og sivile menneskerettigheter er beskyttet.

• Egalitære demokratideﬁnisjoner framhever at det i et demokrati, i tillegg til frie og rettferdige valg, må være en jevn fordeling av ressurser og beskyttelse av mange sosiale og økonomiske menneskerettigheter, slik at alle innbyggerne kan ha innﬂytelse.

• Politiske systemer som ikke er demokratier, kaller vi ofte diktaturer. Diktaturer kommer i mange ulike former, og en vanlig måte å dele dem inn på er autoritære monarkier, militærregimer, partibaserte regimer og personalistiske regimer.

• Demokratiets historie fra slutten av 1700-tallet har vært preget av både «demokratiseringsbølger», der verden jevnt over har blitt mer demokratisk, og «motbølger», der demokratinivået i verden enten har stått stille eller gått ned.

• På begynnelsen av 2020-tallet mener mange demokratiforskere at demokratiet er inne i sin tredje motbølge, siden mange (og folkerike) land har blitt mindre demokratiske de siste årene.

KILDER

−Beetham, D. (1999). Democracy and Human Rights. Polity Press.

−Coppedge, M. et al. (2021, 1. april). V-Dem Data V11.1. V-Dem Institute. https://github.com/vdeminstitute/ vdemdata/releases

−Dahl, R. A. (1971). Polyarchy. Yale University Press.

−Dahl, R. A. (1998). On Democracy. Yale University Press.

−Davenport, C. (2007). State Repression and Political Order. Annual Review of Political Science, 10, 1–23.

−Galston, W. A. (2018). The Populist Challenge to Liberal Democracy. Journal of Democracy, 29(2), 5–19.

−Huntington, S. P. (1991). The Third Wave: Democratization in the Late Twentieth Century. University of Oklahoma Press.

−Geddes, B., Wright, J. & Frantz, E. (2014). Autocratic Breakdown and Regime Transitions: A New Data Set. Perspectives on Politics 12(2), 313–331.

−Knutsen, C. H. & Thorsen, D. E. (2015). Diktaturet – Demokratiets motsats? I R. Malnes & D. E. Thorsen (Red.), Demokratiet – historien og ideene. Dreyers.

−Knutsen, C. H. (2021). Demokrati og diktatur. Fagbokforlaget.

−Linz, J. (2000). Totalitarian and Authoritarian Regimes. Lynne Rienner.

−Przeworski, A., Alvarez, M. E., Cheibub, J. A. & Limongi, F.(2000). Democracy and development: Political institutions and well-being in the world, 1950–1990. Cambridge University Press.

−Schedler, A. (2002). Elections Without Democracy: The Menu of Manipulation. Journal of Democracy, 13(2), 36–50.

−Sen, A. (1999). Development as Freedom. Oxford University Press.

−Stasavage, D. (2020). The Decline and Rise of Democracy: A Global History from Antiquity to Today. Princeton University Press.

REPETISJONSSPØRSMÅL

1 Hva betyr begrepet demokrati?

2 Hva mener David Beetham at kreves for at et politisk system skal kunne kalles demokratisk?

3 Forklar kort forskjellen mellom direkte og indirekte demokrati.

4 Hva er forskjellen på en dikotomisk og en kontinuerlig demokratideﬁnisjon?

5 Hvilke grunner kan det være for å bruke kontinuerlige demokratideﬁnisjoner framfor dikotomiske?

6 Hva legges det vekt på i valgdemokratideﬁnisjoner?

7 Hva er et valgdiktatur?

8 Gi eksempler på hvordan diktatorer kan jukse med valg.

9 Hva mener Przeworski må til for at et politisk system skal kunne regnes som et demokrati?

10 Hvilken tilleggsregel bruker Przeworski for å avgjøre om det er reell konkurranse i et valg?

11 Hva er forskjellen på Dahl og Przeworskis deﬁnisjon av valgdemokrati?

12 Hvorfor mener tilhengerne av deltakerdemokratideﬁnisjoner at frie og rettferdige valg ikke er nok for at et land skal kalles et demokrati?

13 Gi eksempler på noen kanaler for politisk deltakelse som er viktige for deltakerdemokratiet.

14 Hvilke menneskerettigheter er spesielt viktige for å oppnå reelt demokrati for liberale demokratideﬁnisjoner?

15 Hvilke menneskerettigheter er spesielt viktige for egalitære demokratideﬁnisjoner?

16 Hvorfor vil de som deﬁnerer demokrati som egalitært demokrati, være opptatt av at den økonomiske ulikheten i et land ikke skal bli for stor?

17 Hva betyr det at diktaturer ofte deﬁneres som demokratiets motsats?

18 Diktaturer er langt mer ulike i hva slags politikk de fører, enn det demokratier er. Hva kan være årsaken til det?

19 Hva kjennetegner et totalitært regime?

20 Hva taler for og imot å si at demokrati har blitt vanligere over tid?

21 Hva forsøkte Samuel Huntington å beskrive i boka The Third Wave?

22 Hvordan har den politiske utviklingen vært siden 1800-tallet i land som var kolonier fram til etter andre verdenskrig?

23 Hvordan står det til med demokratiet i verden i dag?

ARBEIDSOPPGAVER

24 Former for demokrati

Del klassen i ﬁre, og la hver fjerdedel representere en type demokrati (valgdemokrati, deltakerdemokrati, liberalt demokrati og egalitært demokrati).

• Skriv åtte setninger som oppsummerer den typen demokrati som du har fått tildelt.

• Gå sammen med tre medelever, slik at alle de ulike demokratimodellene er representert i gruppa. Forklar for hverandre hva som ligger i de ﬁre demokratimodellene.

• Lag deretter spørsmål som dere kan stille de andre gruppene. Det kan for eksempel gjøres ved å lage en kahoot, en quiz, en prøve eller begrepskort som de andre elevene skal forklare.

25 Krisehåndtering i stater med ulikt styresett

Gå sammen i grupper på 3–4 elever. Fordel mellom dere de ulike styresettene som dere ﬁnner i dette kapitlet, slik at dere får ﬁre grupper som representerer ulike demokratiske modeller, og to som representerer henholdsvis autoritære og totalitære stater.

Ta stilling til hvordan dere som tenkte ledende politikere i deres land vil håndtere følgende situasjoner:

• Landet deres opplever tørke. Bøndene i deler av landet må slakte dyrene sine fordi de ikke har nok fôr å gi dem. Det er fare for matmangel. Hva gjør dere?

• Landet deres opplever mangel på arbeidskraft i helsesektoren. Hva gjør dere?

• Landet deres opplever at et annet land med stor militær makt har militærøvelser helt på grensen til deres land. Dere opplever dette som svært truende. Hva gjør dere?

• Landet deres opplever at landets øverste leder må gå av som følge av alvorlig sykdom. Hva gjør dere?

Rapporter til resten av klassen hva deres løsninger er. Diskuter deretter i klassen:

• Hva er hovedforskjellen mellom demokratiske og autoritære eller totalitære styringssystemer?

• Hvilke fordeler har de autoritære og de totalitære lederne?

• Hvilke fordeler har de demokratiske samfunnene?

• Hvilke ulikheter ser vi mellom de ulike demokratiske modellene, stilt overfor en krise?

26 Utviklingen av det norske demokratiet

Se på ﬁguren som viser Norges demokratiutvikling fra 1800 (side 35). Forklar noen av svingningene i grafen ut fra det du kan om norsk historie. Stikkord: unioner, krig, innføring av stemmerett for ulike grupper, lover.

27 Er Norge et fullverdig demokrati?

Lag en presentasjon hvor du diskuterer om Norge er et fullverdig demokrati. Du skal velge en av demokratimodellene som du ﬁnner i dette kapitlet, og diskutere ut fra denne modellen.

Bruk tipsene du ﬁnner i skrivekurset på side 314 når du forbereder presentasjonen din. Selv om presentasjonen din skal være muntlig, kan strukturen være lik.

28 Demokratiets historie

Lag en tegning, tidslinje eller tegneserie som presenterer demokratiets historie, enten i verden eller Norge. Bruk kunnskapene du har om politisk historie, og fyll inn aktuelle hendelser.

Skyskraperen Jeddah Tower, som bygges i Saudi-Arabia, skal bli over 1 km høy. Bygget skulle ha stått ferdig i 2020, men byggingen har stoppet opp av ukjente årsaker.

Demokratiets årsaker og effekter

I 2013 begynte byggingen av verdens høyeste skyskraper, Jeddah Tower. Denne skyskraperen i Saudi-Arabia skal bli 1000 meter høy, altså like høy som åtte og en halv Oslo Plaza stablet oppå hverandre. At verdens høyeste skyskraper bygges i et diktatur som Saudi-Arabia, er neppe tilfeldig: Det viser seg at diktaturer typisk bygger ﬂere og høyere skyskrapere enn demokratier. Studier som sammenligner styreformer i ulike stater, har funnet mange slike systematiske forskjeller mellom demokratier og diktaturer.

I dette kapitlet skal vi se nærmere på hvordan styreformen i stater påvirker viktige forhold som økonomisk vekst og omfordeling fra rike til fattige, og spørre: Er demokratier eller diktaturer «best»? Deretter skal vi se nærmere på hvordan demokrati kan utvikles. Mer bestemt skal vi se på årsakene til demokratisering: Hvorfor går noen land fra å være diktatur til demokrati, mens andre forblir diktaturer? Videre spør vi hvorfor noen demokratier er stabile og holder høy demokratisk kvalitet over lang tid, mens andre demokratier svekkes og bryter sammen. Til slutt diskuterer vi hva vi som medborgere kan gjøre for å bevare og styrke demokratiet vi lever i.

Effekter av demokrati

De ﬂeste mennesker vil nok være enige i at demokrati har en viktig egenverdi. I alle fall viser store spørreundersøkelser som World Values Survey at demokratiet er en populær styreform verden over. Et demokratisk system gir borgerne mer frihet og medbestemmelse i hvordan samfunnet styres, og det er et gode i seg selv. Men gir demokrati bedre økonomisk utvikling, utjevning av ulikheter, et mer bærekraftig miljø, lengre liv og bedre helse for innbyggerne enn i et diktatur? Det er ikke sikkert. Om demokrati påvirker disse forholdene, og om eﬀektene i så fall er positive eller negative, er åpne empiriske spørsmål. At spørsmålene er empiriske, betyr at de bare kan besvares om vi ser på målinger og andre observasjoner fra verden rundt oss.

I de følgende avsnittene skal vi gi en oppsummering av forskningen på demokratiets effekter på henholdsvis økonomisk vekst, spedbarnsdødelighet og ulikhet. Vi skal både skissere noen teoretiske forklaringer på hvorfor demokrati har (eller ikke har) en bestemt effekt på disse utfallene, og diskutere resultater fra empirisk forskning. I den forbindelse skal vi ikke bare si noe om enkelteksempler på demokratier eller diktaturer som har gjort det bra eller dårlig, men heller se på generelle trekk som er funnet i systematiske studier av flere land. Er demokrati eller diktatur best «i gjennomsnitt»?

Økonomisk vekst

Er demokratier eller diktaturer best på å sikre høy økonomisk vekst? Dette spørsmålet har både forskere og politikere diskutert ivrig i ﬂere tiår, og meningene har sprikt. Økonomisk vekst innebærer at et land produserer ﬂere og bedre varer og tjenester enn før, og at gjennomsnittsinntekten i landet dermed går opp. Dette er altså i gjennomsnitt, og det betyr at inntektsøkningen kan være ujevnt fordelt selv om veksten er høy. Når spørsmålet om hva som fører til vekst, blir berørt i mediene, pekes det ofte på velkjente enkelteksempler. I de siste tiårene er det spesielt Kina – et folkerikt diktatur med rask industrialisering og høy økonomisk vekst – som har blitt trukket fram. Når Kina blir brukt som eksempel, blir konklusjonen ofte at diktaturer kan få til høyere økonomisk vekst enn det demokratier kan. Men er dette riktig, mer generelt? Svaret fra forskningen er: «Nei!»

Kina ser ut til å være unntaket heller enn regelen. Det er få diktaturer som har så høy vekst som Kina, og veldig mange diktaturer har lav vekst over lange tidsrom. Mange diktaturer har også hatt negativ vekst, altså at landets gjennomsnittsinntekt har gått ned over tid. Om vi ser på statistikken for alle land i verden, har demo-

En nordkoreansk jordbruksarbeider. Jordbruket står for en fjerdedel av den nordkoreanske økonomien, men det blir ikke produsert tilstrekkelig med mat. Store deler av befolkningen lider under matmangelen.

kratier, jevnt over, en del høyere økonomisk vekst i gjennomsnitt enn diktaturer. Videre har demokratier mindre variasjon i sin vekst enn diktaturer (Knutsen, 2021). Mens noen diktaturer, som Kina, har svært høy vekst, har andre diktaturer veldig lav vekst. Atter andre diktaturer har vekst som svinger voldsomt over tid. Demokratier, derimot, vokser mer jevnt og trutt. Demokratiet fungerer altså som et økonomisk sikkerhetsnett. Demokratiske land opplever sjelden svært lav eller negativ økonomisk vekst over lengre tidsrom.

Hvorfor er det slik at demokratier stort sett er bedre til å unngå lav eller negativ økonomisk vekst? En viktig grunn er at i demokratier har velgerne jevnlig mulighet til å fjerne ledere og regjeringer som fører en dårlig økonomisk politikk. Dette gjør at ledere med manglende kunnskap om hva som er god økonomisk politikk, eller de som fører en politikk som skader samfunnsøkonomien, men tjener dem selv, kan bli fjernet av velgerne før de gjør for stor skade. Enda viktigere: Demokratiske ledere vet at de med større sannsynlighet vil bli fjernet ved neste valg om økonomien går dårlig. De har derfor ofte sterkere insentiver enn diktatorer til å unngå en politikk som gir lav vekst.

Demokratiet har også andre fortrinn når det gjelder å skape økonomisk vekst. For at arbeidere skal være produktive, trenger de mye kunnskap og kompetanse. Dette får de blant annet på skolen. Flere studier viser at demokratier har høyere økonomisk vekst fordi utdanningsnivået er høyere, og dermed blir arbeiderne mer produktive når de først kommer ut i arbeidslivet (for eksempel Baum & Lake, 2003). Videre antyder flere studier at demokratier er flinkere til å utvikle og ta i bruk ny og mer effektiv teknologi enn diktaturer (for eksempel Knutsen, 2015). Demokratier som beskytter menneskerettigheter som ytringsfrihet, mediefrihet, reisefrihet og andre sivile rettigheter, sikrer samtidig et åpnere og mer dynamisk samfunn der ulike grupper kan kritisere hverandre og lære nye ideer på en friere måte. Dette gjør at nye ideer og ny teknologi kan spre seg raskere i demokratier enn i diktaturer. Dette er svært viktig siden teknologisk endring, ifølge økonomer, er den viktigste drivkraften bak økonomisk vekst (Acemoglu, 2009).

Spedbarnsdødelighet

Spedbarnsdødelighet måles ut fra hvor stor andel av alle nyfødte barn som dør før de har fylt ett år. Over de siste tiårene har spedbarnsdødeligheten sunket kraftig i hele verden, blant annet takket være vaksiner, annen ny teknologi og ny kunnskap om helse og ernæring. Mens andelen barn i verden som døde før fylte ett år, var 65 per 1000 fødte i 1990 (i gjennomsnitt), var tallet nede på 28 i 2019. Men selv om det har gått framover for verden som helhet, ﬁnner vi fortsatt store forskjeller mellom land. For eksempel har rike land i gjennomsnitt langt lavere spedbarnsdødelighet enn fattige land. Men det er også slik at mer demokratiske land har lavere spedbarnsdødelighet enn mindre demokratiske land. Statistiske studier som ser bare på endringer i grad av demokrati innenfor land, altså hva som typisk skjer med spedbarnsdødeligheten i et land når det blir mer eller mindre demokratisk over tid, ﬁnner også at demokrati reduserer spedbarnsdødeligheten (Gerring et al., 2012). Grunnen er blant annet at demokratier bruker mer penger enn diktaturer på helsevesen.

Men det ser ikke ut til at alle aspekter ved demokratiet er like viktige. Den amerikanske statsviteren John Gerring og medforfattere (2021) har sett på effektene av ulike demokratiske institusjoner. De finner at det er valgaspektet ved demokrati, spesielt det at det er fri og rettferdig konkurranse i valg mellom flere partier, som er viktig for å få ned spedbarnsdødeligheten. Hvorfor er det slik? Svaret er at valg med konkurranse tvinger demokratiske ledere til å investere i helsetilbud og andre tiltak som kommer hele befolkningen til gode, også fattige velgere på landsbygda. Dersom mange spedbarn dør, og dette kunne vært unngått ved en bedre helsepolitikk, vil mange velgere i demokratier holde politikerne ansvarlig og prøve å stemme dem ut ved neste valg. Politikere i regjering vil innse dette, og de vil da strekke seg svært langt for å hindre at barn dør selv om de stort sett skulle være egeninteresserte og mest opptatt av å beholde jobben sin. Diktatorer, derimot, trenger ikke å bekymre seg over spedbarnsdødelighet og helsepolitikk for å bli sittende ved makten. Mange diktatorer vil heller benytte offentlige ressurser på helt andre måter, for eksempel ved å betale ut høye lønninger til viktige støttespillere eller bygge flotte skyskrapere eller andre byggverk til ære for seg selv.

Økonomisk ulikhet

Når inntekt, eiendom eller formue er svært ujevnt fordelt i et land, slik at noen har veldig mye og andre veldig lite, sier vi at den økonomiske ulikheten er høy. Mange teorier i samfunnsøkonomi og statsvitenskap tilsier at demokratier skal ha mindre økonomisk ulikhet enn diktaturer (Boix, 2003). Grunnen er at politikere i demokratier burde ønske å føre en økonomisk politikk som omfordeler inntekt, eiendom og formue fra de relativt rike til de relativt fattige. De rike er jo heller få, mens de fattige utgjør størstedelen av velgerne. Høye skatter for de rikeste med overføringer til de store velgermassene burde være god politikk for å sikre gjenvalg i demokratier. Bildet er annerledes i diktaturer, der det ofte bare er rike eliter som har makt. Hvis de fattige ikke har noen politisk innﬂytelse i diktaturer og lederne ikke trenger de fattiges stemmer for å sitte ved makten, vil diktatorer og deres støttespillere mangle motiver for å drive omfordelingspolitikk.

Man skulle dermed forvente at det er klart mer omfordeling av inntekt, eiendom og formue i demokratier enn i diktaturer. Likevel viser forskjellige mål på ulikhet at det ofte ikke er så store forskjeller i økonomisk ulikhet mellom demokratier og diktaturer. Hvorfor er det ikke mer omfordeling i demokratier, og hvorfor har noen diktaturer omtrent like mye (eller mer) omfordeling enn demokratier? Ett mulig svar på spørsmålet om hvorfor ikke demokratier har høyere skatter og mer omfordeling, er at de rikeste innbyggerne i demokratier kan true med å ﬂytte formuene sine til utlandet om skattene blir for høye. En slik trussel kan få både politikerne og velgerne til å ønske å begrense skattenivået for å beholde kapital i landet. Et annet svar er at ulike klasser og sosiale grupper danner store koalisjoner og stemmer på samme parti i demokratier. For eksempel kan både noen av de rikeste og noen av de fattigste stemme på partier som ikke ønsker omfordeling, men som fører en politikk på andre områder som disse velgerne liker veldig godt, slik som en streng innvandringspolitikk. Et tredje svar er at en del diktatorer ønsker å fremme en ideologi som vektlegger økonomisk likhet som et viktig gode. Eksempler på dette ﬁnner vi i de tidligere kommunistdiktaturene i Øst-Europa og Sovjetunionen.

En demonstrant kaster

stein mot politiet i Santiago, Chile, i desember 2019. Demonstrantene, ledet av studenter, protesterte mot de store forskjellene mellom fattige og rike i landet.

Et fjerde svar på hvorfor noen demokratier ikke har så mye omfordeling, er gitt av statsviterne Michael Albertus og Victor Menaldo (2018): Mange demokratier driver ikke omfordelingspolitikk fordi de politiske systemene blir manipulert på ulike måter av de rike elitene. Albertus og Menaldo snakker da om «gamed democracies», altså demokratier som er satt opp på en slik måte at systemet fungerer til elitenes fordel. Dette kan komme av ulike ordninger, slik som valgordninger som gir elitene overrepresentasjon i parlamentet, eller at økonomisk politikk og andre viktige saksfelt er tatt vekk fra den valgte regjeringen og satt bort til lokale myndigheter eller ikke-valgte organisasjoner som elitene kontrollerer. Et eksempel er Sør-Afrika etter apartheidregimets fall, der de hvite elitene i rike provinser ﬁkk beholde vetorett lokalt over foreslåtte politiske endringer som berørte deres økonomiske interesser. Demokratiene kan også ha beholdt grunnlover fra tidligere tider (under diktatur), der disse grunnlovene gir sterk beskyttelse av elitenes eiendom og økonomiske privilegier eller setter klare begrensninger på hva slags omfordelingspolitikk som kan føres. Et eksempel på et land som beholdt grunnloven etter demokratisering, er Chile etter at general Augusto Pinochet måtte trekke seg fra makten i 1990. Etter store folkelige protester, blant annet mot ulikhet, korrupsjon og den økonomiske politikken, ble det endelig i 2020 avholdt folkeavstemning om å skrive en ny grunnlov. 78 prosent av folket stemte for at det skulle lages en ny grunnlov.

Demokratisering:

Hvorfor blir noen land mer demokratiske?

En demokratisering er en endring i et lands politiske regime som gjør landet mer demokratisk. Dette kan for eksempel dreie seg om en overgang fra et knallhardt diktatur til et demokrati av relativt høy kvalitet. Det er mange ulike prosesser som kan føre til demokratisering. Nå skal vi gå over til å beskrive de aller vanligste av slike prosesser før vi spør: Hva er årsakene til at demokratiseringsprosesser skjer oftere i noen typer land enn i andre?

Prosesser som leder til demokratisering

Mange forskjellige prosesser kan føre til demokratisering, og to viktige slike prosesser som vi skal diskutere nedenfor, er masseprotester og styrte overganger. I styrte overganger er de autoritære lederne selv med på å innføre demokrati. Andre ganger er det slik at militærkupp setter i gang demokratisering. I slike tilfeller er målet med kuppet å fjerne en sittende diktator som kuppmakerne er misfornøyde med, men offiserene ønsker ikke, eller klarer ikke, selv å bli sittende ved makten. Et land som har opplevd slike militærkupp som åpnet for demokratisering, er Nigeria både i 1999 og 2010, og et annet er Portugal i 1974. Da kan det bli skrevet ny grunnlov og arrangert valg en stund etter gjennomført kupp. Videre har militær okkupasjon av fremmede makter, gjerne etter tap i krig, i noen tilfeller innledet demokratisering. Dette gjaldt for eksempel da de allierte okkuperte Vest-Tyskland og Japan etter andre verdenskrig og tvang dem til å innføre demokrati.

Nedenfor tar vi for oss to av de vanligste prosessene som driver demokratisering i litt mer detalj. Vi begynner med å diskutere masseprotester, enten voldelige eller ikke-voldelige, der store befolkningsgrupper går ut på gatene og tvinger det sittende diktaturet til å gå av. Deretter skal vi se på såkalte styrte overganger, der eliter i det sittende diktaturet driver gjennom en overgang til demokrati eller forhandler fram overgangen sammen med opposisjonsgrupper.

Masseprotester: Det er lett å se for seg store masseprotester og dramatiske revolusjoner når man tenker på demokratisering. Store folkemasser som stimler sammen i gatene og krever statslederens avgang og regimets fall, har kjennetegnet historiske demokratiseringsprosesser fra den franske revolusjonen i 1789 til demokratiseringen av Øst-Europa 200 år senere etter Berlin-murens fall. Fra 1990tallet og fram til i dag har vi vært inne i en periode der masseprotester har vært en svært vanlig prosess bak demokratisering. For eksempel var 2019 et år der store folkebevegelser tok til gatene og prøvde å presse fram demokratiserende endringer, ikke alltid med suksess, blant annet i Sudan, Hongkong, Chile, Libanon og Algerie.

Når store folkemasser tar til gatene og protesterer, tømmes arbeidsplassene for arbeidere, og økonomien stopper opp. Selv de mest eﬀektive militær- og politistyrker kan bli utfordret om mange nok av innbyggerne protesterer. Noen ganger vil deler av politiet eller militæret bytte side fra å beskytte diktaturet til å bli med sine protesterende naboer i å kreve demokrati. Hvilke grupper det er som mobiliserer til protest, kan også ha noe å si for om protestene er eﬀektive og blir etterfulgt av

Berlinmurens fall: Tusenvis av mennesker klatrer opp på muren i november 1989.

demokratisering. Spesielt masseprotester der industriarbeidere dominerer, har høy sannsynlighet for å bli etterfulgt av demokratisering (Dahlum et al., 2019). Hvis industriarbeiderne har klart å danne fagforeninger, er de ofte godt organiserte og kan true med å lamme økonomien med streiker. Videre er de ofte bosatt i byene. Masseprotester i byene kan vokse seg store veldig fort, og man snakker ofte om en snøballeffekt, der en liten protest raskt tiltrekker mange nye deltakere, akkurat som når en snøball blir større av å rulle nedover en bakke, fordi stadig mer snø legger seg på ballen. Denne snøballeffekten er kanskje enda sterkere i dagens samfunn enn tidligere, siden innbyggerne nå kan bruke sosiale medier til å følge med på hva som foregår, og avtale hvor og når de skal møte opp for å protestere. Blant annet i Tunisia og Egypt under den arabiske våren i 2011 spilte sosiale medier en slik viktig rolle for å organisere protester. Når en protest vokser seg stor, er det vanskelig (men ikke umulig) for det sittende regimet å få tilbake kontrollen. Iblant ender slike protester med at lederne av det gamle regimet flykter fra landet, blir fengslet eller drept eller inngår en avtale om å gi fra seg makten mens opposisjonen mobiliserer i gatene.

Store protester er altså vanskelige å håndtere for diktatorer. Det er nøkkelen til å forstå et funn fra forskningen til den amerikanske statsviteren Erica Chenoweth (2011). Hun fant at ikkevoldelige protester ser ut til å være mer eﬀektive for å fjerne diktaturer og sikre demokratisering enn voldelige protester. Hvorfor skulle diktatorer oftere la seg true til å gå av eller bli bekjempet av ikkevoldelige protester enn av voldelige opptøyer og bevæpnede grupper? Den store fordelen med ikkevoldelige protester er at de tiltrekker seg mye støtte, også blant innbyggere som ikke liker vold. Det er også vanskelig for regimets politi- og militærstyrker å

undertrykke fredelige demonstranter med vold. Da risikerer regimet å framstå som grove bøller og framkalle sinne både innenlands og utenlands. Dette fører altså til at ikkevoldelige protester ofte får støtte i ulike sosiale grupper og jevnt over mobiliserer langt flere mennesker i gatene enn voldelige opptøyer. Et eksempel på en stor ikkevoldelig protest som førte til demokratisering, er den såkalte fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia i 1989, og et nyere eksempel, som også har blitt kalt fløyelsrevolusjonen, fant sted i Armenia i 2018. Dette betyr ikke at alle slike protester leder til demokratisering. Et eksempel er studentdemonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989, som ble undertrykket av regimet og ikke resulterte i demokratisering i Kina.

Styrte overganger: Det er likevel ikke alltid store folkegrupper som mobiliserer i gatene, som setter i gang demokratisering. Historisk sett har det ofte vært de regjerende gruppene i diktaturet som har styrt landet mot demokrati på en gradvis og kontrollert måte. Vi kan snakke om styrte demokratiseringsprosesser når mange av lederne i diktaturet, og gjerne inkludert diktatoren, er med på å forhandle fram eller på egen hånd designe et nytt og mer demokratisk system.

Styrte overganger fra diktatur til demokrati tar ofte lengre tid enn de brå revolusjonene som gjerne kommer som følge av masseprotester. Ved styrte overganger beholder gjerne ledere og andre mektige personer fra det gamle diktaturet også relativt mye makt i det nye demokratiet, for eksempel ved at de sikrer seg kontroll over viktige deler av statsapparatet eller spesiell rettighetsbeskyttelse i grunnloven. Et eksempel er Myanmars militærjunta som åpnet opp for valg i 2015, men først ﬁkk på plass en regel som gjorde at militæret automatisk ﬁkk 25 prosent av setene i parlamentet. Siden de autoritære lederne er med på å styre overgangsprosessen, blir ledere langt sjeldnere fengslet, torturert eller drept i slike demokratiserings-

Studenter i Praha kneler foran politiet som en fredfull protest i november 1989. Mange av dem ble banket opp og arrestert av opprørspolitiet etter at dette bildet ble tatt, men i hovedsak var «ﬂøyelsrevolusjonen» fredelig.

prosesser. Noen ganger får også tidligere ledere og andre eliter forsikringer om at de kan beholde eiendom og annen rikdom i bytte mot at de åpner opp for demokratisering. I enkelte land har gamle diktatorer til og med kommet tilbake og vunnet regjeringsmakt i demokratiske valg en stund etter at de har vært med på slike styrte overganger. Et eksempel er Mathieu Kérékou som var diktator i Benin fra 1972 til 1991. Han kom tilbake som demokratisk valgt president fem år etter demokratiseringen (fra 1996 til 2006).

Årsaker til demokratisering

Men hvorfor er det slik at noen diktaturer opplever en styrt overgang fra diktatur til demokrati, eller at masseprotester gjør at de demokratiserer, mens andre diktaturer forblir stabile over ﬂere tiår? Sagt med andre ord: Hvilke faktorer er det som påvirker sjansene for demokratisering? Vi skal gå gjennom tre faktorer som forskere har funnet sterkt belegg for at påvirker demokratisering.

Økonomisk krise: Alle politiske regimer lever farligere når det er økonomisk krise. I år der inntektene stuper og arbeidsledigheten stiger, øker sjansene for regimeendring og annen type politisk ustabilitet (fra opptøyer til kupp til borgerkrig). Dette gjelder også diktaturer, og derfor er det kanskje heller ikke så overraskende at sannsynligheten for demokratisering øker i år med økonomisk krise. Hvorfor er det slik?

For det første kan økonomiske kriser føre til økt frustrasjon og sinne mot regimet, blant annet hos grupper som mister jobben, boligen sin eller sparepengene som følge av krisen. Spesielt dersom regimets økonomiske politikk er skyld i krisen, kan innbyggere rette frustrasjonen mot diktaturet og dermed bli mer villige til å delta i protester, kupp eller andre handlinger som kan styrte diktaturet. For det andre

Folk er samlet for å høre på president Mathieu Kerekou i Benin, Vest-Afrika.

kan en økonomisk krise føre til at viktige skatteinntekter faller bort. Diktaturet har dermed mindre ressurser tilgjengelig til å bruke på undertrykking av motstandere eller til å «kjøpe seg» viktige venner og støttespillere for eksempel i militæret eller blant lokale ledere. Mange afrikanske land demokratiserte tidlig på 1990-tallet etter en økonomisk krise, som gjorde at diktatorene ikke lenger kunne betale prisen det kostet å holde på makten (Bratton & van de Walle, 1997).

Manglende oljeinntekter: Diktaturer som har olje, viser seg å vare lenger enn andre diktaturer, og det er også betydelig lavere sannsynlighet for demokratisering i land med store oljeressurser enn i andre land. Ifølge den amerikanske statsviteren

Michael Ross (2012) er den viktigste grunnen til at olje stabiliserer diktaturer, at oljeinntekter er relativt enkle for diktatorer å skaﬀe seg kontroll over. Pengene kan så brukes til å kjøpe støtte fra enkeltpersoner og grupper som ellers ville ha presset på for demokratisering. Oljeinntektene kan også brukes til å øke kapasiteten til politiet eller militæret til å undertrykke opposisjon.

Vi kan også finne lignende effekter av andre typer naturressurser. En slik uønsket effekt av rikdom i form av naturressurser kalles en naturressursforbannelse

Dersom Norge hadde vært et diktatur, ville de høye norske oljeinntektene altså ha trukket i retning av at Norge skulle vært et langlivet diktatur. Nå er ikke Norge et diktatur, langt derifra, men mange andre oljerike land som Saudi-Arabia har altså opplevd langvarige diktaturer.

Demokratisk nabolag: Et annet klart funn fra forskningen er at nabolaget til et land påvirker demokratiseringssjansene (se for eksempel Rød et al., 2019). Når nabolandene er mer demokratiske, øker sjansene betydelig for demokratisering. Dersom et land ligger plassert i et nabolag med andre diktaturer, er sjansene for demokratisering langt lavere. Denne sammenhengen er en viktig grunn til at demokratier og diktaturer har klumpet seg sammen i bestemte regioner, og at når demokratisering først har begynt så smått i noen land i en region, så opplever mange andre land i regionen snart demokratisering. Et eksempel er hvordan ﬂere land i Sør-Amerika opplevde demokratisering tett etter hverandre i tid på 1980-tallet.

Det er ﬂere grunner til at et demokratisk nabolag øker sjansene for demokratisering. Folkebevegelser og opposisjonspolitikere i diktaturer ser ofte på hva som skjer i naboland, for å lære eﬀektive strategier av likesinnede grupper som har kjempet fram demokratisering. I andre tilfeller kan det være slik at regjeringer og andre organisasjoner i demokratiske naboland trår til med penger og andre ressurser for å støtte opposisjon mot diktaturer i nabolaget. Nabolandene kan ønske seg demokratiske naboer av mange grunner, ikke minst fordi demokratier kriger sjeldnere mot hverandre (Hegre, 2014). For det tredje, og om vi snur på argumentet, vil det være vanskeligere å demokratisere i et land når nabolaget er autoritært, og spesielt når store og mektige naboer er autoritære. Autoritære naboer kan ofte ha interesse av å beholde diktaturer også i mindre naboland, som de kan ha som allierte. Et viktig eksempel fra nyere tid er Russland under Putin, som har støttet opp under sittende diktatorer, for eksempel i nabolandet Hviterussland.

En demonstrant blir sparket av politibetjenter mens han ligger på gata i Minsk, Hviterussland. Motstanderne av regimet blir ofte arrestert, og mange blir utsatt for mishandling.

Hvorfor blir land mindre demokratiske?

Til nå har vi sett på demokratisering og diskutert typiske veier til demokrati, som masseprotester og styrte overganger, og ulike årsaker til demokratisering. Hva så med land som allerede er relativt demokratiske? Hvorfor holder noen demokratier seg godt i ﬂere tiår, mens andre demokratier svekkes over tid? Og hvilke trusler ﬁnnes mot demokratier som alt er etablerte? I dette delkapitlet skal vi først se på forhold som kan svekke kvaliteten på demokratiet i land som alt er etablerte demokratier. Deretter skal vi se på mer dramatiske forhold, nemlig prosesser som fører til at demokratier bryter helt sammen og erstattes av diktaturer. Etter det skal vi diskutere tre viktige årsaker til at noen demokratier bryter sammen, mens andre overlever. Til slutt skal vi se på noen typiske faresignaler som tilsier at demokratiet kan være truet.

For å svare enda mer presist på hvilke trusler etablerte demokratier står overfor, bør vi først tenke på de ulike definisjonene av demokrati som du kan lese om i kapittel 1.2. Når vi har bestemt oss for demokratidefinisjon, og dermed hva som kjennetegner et demokrati av høy kvalitet, er det også lettere å identifisere truslene. Dersom vi definerer demokrati som valgdemokrati, er ansvarliggjøring av politikerne viktig. Det vil si at politikerne stilles til ansvar av velgerne og risikerer å miste jobben sin om de oppfører seg på en måte som mange velgere er misfornøyde med. Gerrymandering er et fenomen vi kjenner fra USA, og vil si at grensene for valgdistrikter blir endret på en slik måte at ett politisk parti tjener på det og sittende

Velgere

Alternativ 1

Alternativ 2

Rød: 40%

Blå: 60%

Blå vinner 5–0

politikere har lettere for å beholde makten. Dette kan dreie seg om å tegne opp kart for valgdistriktene på en slik måte at ett parti (for eksempel republikanerne i USA) får en overvekt av stemmer som akkurat sikrer dem ﬂertall i mange distrikter, mens et annet parti (for eksempel demokratene) får samlet enda større ﬂertall av sine velgere i et mindre antall distrikter. Med slike endringer av valgkartet kan vi si at det er politikerne som velger sine velgere, og ikke omvendt, og den demokratiske konkurransen mellom kandidater og partier på valgdagen blir svekket. Hvis politikerne kan være med og bestemme sine velgere og ellers endre spillereglene fra valg til valg slik at de er ganske sikre på seier, vil ikke folket kunne holde politikerne ansvarlige. Dette vil føre til mindre grad av valgdemokrati.

Om vi deﬁnerer demokrati noe bredere, som deltakerdemokrati, er det andre trusler mot et velfungerende demokrati som kan framheves. Deltakerdemokratiet, slik vi diskuterte i kapittel 1.2, handler om bred og aktiv folkelig deltakelse i ulike politiske kanaler, også utover valg. De som deﬁnerer demokrati på denne måten, vil legge vekt på aktiv deltakelse i for eksempel organisasjoner og lokalpolitikk. Dersom mange innbyggere stiller seg ganske likegyldige til deltakelse i samfunnsliv og politiske spørsmål og ikke engasjerer seg i organisasjonsliv eller i lokalpolitikk, vil dette være et demokratisk problem. Da får vi en type medborgerskap som ikke innebærer særlig deltakelse fra innbyggernes side. En høy grad av tillit i samfunnet bidrar til deltakelse og politisk engasjement. Svekkes tilliten i samfunnet, kan det få negative ringvirkninger for deltakerdemokratiet. Dette kan du også lese mer om i kapittel 1.4 om ulike forståelser av medborgerskap.

Dersom vi definerer demokratiet som et egalitært demokrati, blir andre forhold viktige, for eksempel at ingen innbyggere skal kunne kjøpe seg til mer politisk innflytelse enn andre. Egalitært demokrati forutsetter at politisk innflytelse er likt fordelt mellom alle innbyggere. Alle forhold som bidrar til at enkelte grupper får mer innflytelse enn andre, kan dermed redusere demokratisk kvalitet. Dette kan være en utfordring også for det norske demokratiet: For eksempel kan lobbyisme, det vil si påvirkning av politikere gjennom direkte kontakt og samtaler, lede til mer

Rød vinner 3–2

Gerrymandering. Slik kan tenkte valgdistrikter tegnes. Begrepet «gerrymandering» stammer fra 1812, da guvernøren i Massachusetts, Elbridge Gerry, tegnet opp et uvanlig snirklete valgdistrikt for å sikre ﬂere stemmer til partiet. Mange syntes at det nye valgdistriktet lignet en salamander, og kalte det Gerry’s salamander, som siden ble til «gerrymander».

ujevn politisk innflytelse. Dette gjelder hvis bare enkelte grupper, for eksempel bedriftseiere, har ressurser til å drive med effektiv lobbyisme, for eksempel ved å leie inn profesjonelle firmaer og konsulenter som har eksklusiv tilgang til politikerne. Et annet eksempel på hvordan penger kan kjøpe politisk innflytelse, er når det å drive valgkamp er dyrt. I ekstreme tilfeller, som for eksempel i USA, kan det bety at politikere som stiller til valg, enten selv må være svært rike eller bruke mye tid og krefter på å tekkes rike donorer for å finansiere valgkampene sine, for eksempel sponse dyr TV-reklame. Det vil bety at rike samfunnsborgere vil ha større innflytelse enn andre, og det er en demokratisk svakhet.

Hvem er «skurken» når demokratier dør?

Nå har vi sett på tre faktorer som kan føre til at land blir mindre demokratiske over tid. Videre skal vi diskutere hva det er som gjør at demokratier bryter sammen, særlig ved å se på militærkupp og selvkupp. Hvilke forhold er det som kan true demokratiets overlevelse? Først skal vi diskutere hvilke prosesser det er som gjør at demokratier bryter sammen og blir til diktaturer, og hvilke aktører som står bak. Deretter skal vi se nærmere på et knippe av viktige årsaker som kan sette i gang slike prosesser.

• Gammel skurk: Militæret (militærkupp)

På 1950- og 1960-tallet ble mange tidligere kolonier, spesielt i Afrika, selvstendige stater. I ﬂere av disse unge statene ble det laget en grunnlov, et valgsystem og andre institusjoner som skulle sikre demokrati. Det tok imidlertid ikke mange årene før ﬂere av disse institusjonene sprakk og diktatur ble innført, etter at misfornøyde offiserer gjorde militærkupp.

1960- og 1970-tallet var militærkuppets storhetstid, ikke bare i unge stater i Afrika og Asia, men også i Latin-Amerika. Hvis vi ser på hele verden under ett, var militærkupp den klart vanligste årsaken til at demokratier brøt sammen i tiårene etter andre verdenskrig. Offiserer som var misfornøyde med politikken som ble ført i et demokrati, valgte ofte å fjerne den demokratiske regjeringen. Deretter innførte offiserene et mer autoritært styre som fulgte en politikk de ønsket. Noen ganger innsatte kuppmakerne en diktator eller et autoritært styre basert på et bestemt politisk parti. Men ofte førte kuppet til at militæret selv satte inn ﬂere offiserer i et slags styrende diktatorkollektiv – en militærjunta Landet ﬁkk i så fall et militærregime.

Ifølge forskningen til Barbara Geddes og kolleger (2014) hadde rundt 15 prosent av alle land i verden militærregimer på 1970-tallet, mens slike regimer nesten har vært fraværende siden 2000. Antallet forsøkte og antallet vellykkede militærkupp har sunket dramatisk siden 1970-tallet. Militærkupp forekommer fortsatt, men sjelden. Når de først forekommer, er de ikke nødvendigvis rettet mot demokratier, men mot å kaste en bestemt diktator, slik som militærkuppet mot Robert Mugabe i Zimbabwe i 2017 eller Omar Al-Bashir i Sudan i 2019. Militærkupp er altså ikke en like stor trussel mot demokratier som for noen tiår siden. Men det betyr selvsagt ikke at dette ikke kan endre seg, og at militærkupp igjen blir mer vanlige i framtiden!

• Viktigste skurk de seneste årene: Valgte ledere (selvkupp)

I perioden etter 1970-tallet har den vanligste prosessen bak demokratiske sammenbrudd vært at demokratisk valgte ledere konsentrerer makten i egne hender og avskaﬀer demokratiet. Dette kaller vi selvkupp, og andelen demokratiske sammenbrudd som skyldes slike prosesser, har bare økt. Selvkupp sto for litt over 50 prosent av alle demokratiske sammenbrudd globalt på 1980-tallet (Svolik, 2019). Etter 2000 har tallet ligget på rundt 80 prosent. Når demokratier i dag dør, er det som regel de demokratisk valgte statsministrene og presidentene som er morderne.

Selvkupp kan ofte være en gradvis prosess som foregår i små steg over mange år. Partier og ledere som har regjeringsmakten, kontrollerer ofte viktige ressurser, inkludert statsapparatet. Noen ganger er fristelsen stor til å tukle med de demokratiske reglene for å sikre seg at de blir sittende ved makten også etter neste valg. Ved å endre på reglene gradvis gjør den demokratisk valgte lederen det vanskeligere for opposisjonen å kaste regjeringen, og til slutt sitter man igjen med et valgdiktatur.

Selvkupp er langt fra noe nytt fenomen – for eksempel sto Adolf Hitler for det i Tyskland i 1933. Men selvkupp har altså blitt vanligere de siste tiårene. Kjente, nyere eksempler er president Recep Erdoğan i Tyrkia og statsminister

Tilhengere av president Donald Trump klatrer på fasaden til den amerikanske kongressen 6. januar 2021. Folkemengden stormet bygningen i et forsøk på å hindre opptellingen av valgmannsstemmene etter presidentvalget der Trump hadde tapt. Fem mennesker mistet livet i opptøyene.

Victor Orbán i Ungarn. Den amerikanske presidenten Donald Trump forsøkte å underkjenne valgresultatet av et fritt og rettferdig valg i 2020. Det var også et tydelig forsøk på selvkupp.

Mange statsvitere har framhevet at de seneste tiårenes selvkupp er gradvise og går over ﬂere år (Lührman & Lindberg, 2018). De har også sett på vanlige mønstre i slike gradvise selvkupp. For eksempel er det ofte slik at mediefrihet og uavhengigheten til ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) undergraves tidlig i prosessen. At journalister trues eller sensureres, eller at regimekritiske organisasjoner blir forbudt eller hindret i å drive virksomheten sin, er tidlige faresignaler for demokratiet. Et annet viktig steg som gjerne kommer tidlig i prosessen, er at den sittende regjeringen prøver å undergrave uavhengigheten til domstolene, for eksempel ved å sparke kritiske dommere eller innsette dommere som er lojale. For eksempel har den polske regjeringen gjennomført ﬂere målrettede tiltak mot domstolenes uavhengighet de siste årene. Det er bekymringsfullt for det polske demokratiet. Siden domstolene ofte er viktige i tvister om demokratiske regelbrudd, er det viktig for dem som ønsker selvkupp, å sikre lojale domstoler før stridigheter om tolkninger av valglover og andre viktige kamper dukker opp. Først senere i prosessen fram mot selvkupp kommer gjerne manipulering av valg eller endring av grunnloven slik at regjeringen trygt kan bli sittende, uten å frykte for konkurranse fra opposisjonen.

De mest tydelige antidemokratiske delene av selvkuppet, som juksing med valg eller endring av grunnloven for å utestenge konkurrerende politiske partier, kommer altså gjerne helt til slutt. Men da har manipuleringen av kritiske medier, sivilsamfunn og domstoler gjort det svært vanskelig for samfunnet å stoppe maktovertakelsen, selv om mange skjønner hva som er i ferd med å skje. Trege og pågående selvkupp blir gjerne ikke oppdaget før det er for sent, og makten til den sittende lederen er så stor at han eller hun ikke lenger kan stoppes.

Årsaker til demokratisk sammenbrudd

Vi har nå sett på prosesser der demokratier bryter sammen og blir til diktaturer. Men hva er årsakene til at disse prosessene forekommer i noen land, men ikke i andre? Her vil vi framheve tre viktige forhold:

• Inntektsnivå

Nyere studier ﬁnner ikke noen klar sammenheng mellom å være et rikt land og høy sannsynlighet for demokratisering (Rød et al., 2019). Imidlertid er det slik at rike land oftere er demokratiske enn fattige land. Hvordan kan dette henge sammen?

En viktig grunn til at rike land i gjennomsnitt er mer demokratiske, er at demokratier – når de først har oppstått – lever mye lenger i rike land enn i fattige land. Denne sterke statistiske sammenhengen ble kartlagt for omtrent 25 år siden av statsviterne Adam Przeworski og Fernando Limongi (1997). Sammenhengen har blitt bekreftet av titalls senere studier og er et av de sterkeste funnene i demokratiforskningen (Rød et al., 2019). Når land blir rikere, synker sannsynligheten for at et demokrati bryter sammen.

Hva kommer denne sammenhengen av? Her ﬁnnes det ﬂere gode forslag. For eksempel vil et rikere land ofte være et mer utdannet samfunn der befolkningen jevnt over vektlegger at toleranse, individuell frihet og demokrati er viktige verdier. Om en demokratisk valgt leder forsøker et selvkupp i et slikt land, vil mange av innbyggerne kunne ha ressurser, kompetanse og tilgang på informasjon som gjør at de kan organisere seg og kjempe mot trusselen.

• Demokratiets alder

Unge demokratier er mye mer sårbare enn gamle demokratier som har vært etablert og fungert en stund (Rød et al., 2019). For hvert år som går, styrker systemet seg, og sannsynligheten for at demokratiet skal bryte sammen til neste år blir enda litt lavere. Demokratiske systemer med en lang historie, slik som det norske, vil altså typisk være mer motstandsdyktige mot ulike trusler enn relativt unge demokratier, slik som Tunisia.

Det kan være ﬂere årsaker til at alderen på demokratiet er viktig for overlevelsessjansene til systemet. Statsviterne Linz og Stepan (1996) snakket om konsoliderte demokratier. At noe er konsolidert, betyr at det er gjort solid. Et konsolidert demokrati er altså et stabilt politisk system der så godt som alle innbyggerne betrakter demokratiet som det eneste aksepterbare systemet – demokratiet er the only game in town. Dette kan først skje etter en del år med demokrati. Det tar tid etter en demokratiseringsprosess før alle innbyggerne venner seg til demokratiske normer og spilleregler. Det tar også tid å bygge opp tillit til at de demokratiske institusjonene fungerer som de skal.

Erna Solberg og Jonas Gahr Støre gratulerer hverandre med gjennomført valg høsten 2022. I Norge har vi grunn til å kjenne oss trygge på at politikerne respekterer valgresultatene.

Det kan også ta tid før politikere begynner å stole på at motstandere i regjering frivillig går av etter valgtap. Hvis man sitter i regjering og taper i valg, går man kanskje ikke av om man er redd for at det neste partiet som kommer i regjering, vil tviholde på makten i framtiden. Det blir fristende å kuppe makten, rett og slett fordi man er usikker på om «de andre» vil være udemokratiske og kuppe makten neste gang de får sjansen. I gamle demokratier har partiene alt gått mange runder hvor de har gitt fra seg regjeringsmakten til hverandre etter valgtap. I Norge har for eksempel sosialistiske og borgerlige regjeringer avløst hverandre mange ganger i perioden etter andre verdenskrig. Det er derfor liten tvil i Høyre om at en regjering ledet av Arbeiderpartiet vil gå av frivillig om det taper ved valg, og motsatt. Spesielt studier av afrikanske land (Lindberg, 2006) har vist at demokratiet styrkes gradvis etter hvert som ﬂere valg holdes og tillit til systemet bygges opp.

• Korrupsjon og manglende lovstyre Korrupsjon er når politikere eller oﬀentlige ansatte ulovlig bruker sin stilling for å skaﬀe penger eller andre goder til seg selv. Lovstyre er når viktige beslutninger følger lover og regler, og der loven gjelder likt for alle. Demokratier i land som har lav korrupsjon og sterkt lovstyre, slik som dagens Norge, har gjennomgående lengre levetid enn demokratier med høy korrupsjon og svakt lovstyre, slik som dagens Mexico eller Nigeria (Coppedge et al., 2022). Få hendelser kan opprøre innbyggerne og undergrave tilliten til det politiske systemet så mye som korrupsjon blant politikere. Demokratisk valgte politikere som stikker unna penger ulovlig eller omgår lovene til sin egen fordel, er ingen god reklame, verken for dem selv eller for det demokratiske systemet. Borgere som er dypt misfornøyde med et korrupt demokrati, kan være en trussel for hele systemet, siden kuppmakere som lover å innføre et ukorrupt diktatur, kan få stor støtte.

Lovstyre og fravær av korrupsjon er også viktig for at ikke ledere skal samle ressurser og makt i egne hender og utfordre det demokratiske systemet. En rettsstat med et klart lovstyre og begrensninger på den personlige makten til enkeltledere er derfor viktig for å bevare demokratiet, siden det minsker risikoen for selvkupp. Vi diskuterer rettsstaten i Norge i kapittel 2.2.

Hvilke faresignaler tyder på at et demokrati kan være truet?

Ovenfor har vi diskutert noen grunnleggende faktorer som påvirker faren for demokratisk sammenbrudd. Det er imidlertid ﬂere andre forhold, knyttet til hvordan politikere og velgere oppfører seg, som har stor betydning for om demokratier er robuste eller har høy sannsynlighet for å bryte sammen. Her skal vi gå gjennom noen slike forhold som kan fungere som faresignaler for at demokratiet kan være truet.

• Politikere prøver å endre spilleregler

Mange demokratier bukker under etter at ledere så smått har begynt å endre på institusjoner og regler for konkurransen om makten, for senere å endre ﬂere og ﬂere regler slik at de til slutt ikke kan miste makten overhodet (se side 66). Politikere som prøver å endre valgregler til egen fordel, svekke begrensninger på egen makt, for eksempel ved å innsette lojale dommere i høyesterett eller

komme med merkelige lover som «tilfeldigvis» lammer opposisjonen, er altså et faresignal for demokratiet. Nyere eksempler på land der demokratisk valgte regjeringer har brukt slike taktikker, er Polen og Ungarn.

• Antidemokratiske holdninger i befolkningen og blant politikere

Noen ganger uttrykker politikere klare antidemokratiske holdninger, slik som at stemmene til deler av befolkningen ikke bør telles, at ytringsfrihet bør begrenses av andre hensyn, eller at visse medier bør forbys. Politikere med slike holdninger og mangel på respekt for demokratiet vil være mer tilbøyelige til å prøve å kuppe makten hvis de får sjansen. Slike politikere er spesielt farlige for demokratiet hvis de fortsatt er populære og får mange stemmer selv etter at de har frontet slike holdninger. Eksempler på slike politikere i nyere tid er presidentene

Recep Erdoğan i Tyrkia og Jair Bolsonaro i Brasil. Dersom mange innbyggere enten ikke bryr seg mye om demokratiske normer eller synes det er greit at reglene kan brytes av politikere de er enige med, er det et annet faresignal for demokratiet.

• Polarisering og mistillit mellom ulike grupper

Statsviteren Milan Svolik har gjennomført ulike eksperimenter i både Venezuela og USA, der han ser på hva som skal til for at velgere er villige til å synes at det er greit at politikere bryter demokratiske normer. Mer bestemt: Hvilke overtramp på organisasjonsfrihet og rettferdige valg kan velgere godta fra sitt favorittparti og fortsatt stemme på det? Resultatene er nedslående: Mange velgere vil akseptere ganske grove overtramp og fortsatt stemme på partier som gjør overtrampene. Spesielt gjelder dette i situasjoner der det er høy polarisering, det vil si stor politisk avstand mellom partiene, og velgerne beﬁnner seg på den ene ytterﬂøyen (se kapittel 2.1). Både Venezuela og USA er kjennetegnet av høy polarisering i dag. Dersom du som velger synes at ett parti er mye, mye bedre enn et annet, og at det andre partiet fører en helt idiotisk politikk, er det også god sjanse for at du tolererer brudd på demokratiske normer. Når samfunn blir polariserte og grupper står langt unna hverandre for eksempel når det gjelder økonomisk politikk, miljøpolitikk eller innvandringspolitikk, øker også aksepten for at «dine» politikere undergraver demokratiet. Derfor er polarisering en fare for demokratiet.

• Fiendebilder i den oﬀentlige debatten

Et forhold som kan bidra til økt polarisering i befolkningen, og dermed sette demokratiet i fare, er når den offentlige debatten blir veldig skarp. Når politiske motstandere og befolkningsgrupper betrakter hverandre som bitre fiender, konsekvent omtaler hverandre negativt og snakker om hverandre i stedet for med hverandre, bidrar dette til å øke polariseringen. En sunn demokratisk offentlig debatt krever at innbyggere og politikere snakker konstruktivt med hverandre, til tross for politiske motsetninger, og ikke framstiller den andre parten som ondsinnede eller dumme. Tidligere president i USA, Donald Trump, omtalte flere ganger amerikanske medier som «the enemy of the people», og dette ble raskt plukket opp av mange av tilhengerne hans. Det er et klart eksempel på hvordan fiendebilder bidrar til en usunn demokratisk debatt.

En kvinne, kledt som Frihetsgudinnen, markerer sin støtte til QAnon-bevegelsen. QAnon er en konspirasjonsteori som har utviklet seg til å bli en politisk protestbevegelse.

• Politisk vold

Et annet faresignal for demokratiet, og som både kan reflektere høy grad av polarisering og selv bidra til videre økt polarisering, er når det brukes vold for å nå politiske mål. Å organisere seg for å banke opp politiske motstandere, slik som i mellomkrigstidens Tyskland før Hitler tok over makten, bidrar til å heve det generelle konfliktnivået. Det er vanskelig å forhandle med noen som har brukt vold mot deg. Trusler om vold, for eksempel mot velgergrupper eller konkrete politikere, kan ha samme effekt. Vold og trusler kan også få innbyggere og politikere til å sensurere sine egne meninger i debatter eller av frykt gi opp politikken de ønsker. Da fungerer ikke demokratiet slik det skal. Voldelige demonstrasjoner, politisk motiverte slåsskamper og omfattende voldsbruk rettet mot konkrete politikere og utsatte velgergrupper er store trusler mot demokratiet.

Hva kan vi selv gjøre for å styrke demokratiet?

I dette kapitlet har vi gått gjennom mange faktorer som kan fremme eller hemme demokratiet. Det er ikke alle disse faktorene det er lett for oss som enkeltmennesker å gjøre noe med. Det er for eksempel vanskelig å endre på velstandsnivået i landet vårt eller hvor demokratiske nabolandene er. Men det er ﬂere små grep som vi alle kan ta, og som vil styrke demokratiet. Her er noen forslag:

• Den oﬀentlige samtalen og forholdet til politiske motstandere Når vi deltar i politisk debatt, bør vi prøve så godt vi kan å unngå å idiotforklare meningsmotstandere eller betegne dem som onde. Selv om det er aldri så

fristende å angripe personen bak et argument vi oppfatter som håpløst eller urettferdig, for eksempel i sosiale medier, bør vi puste med magen: Det er ikke motstanderen, men argumentet vi bør kritisere, og da på en saklig måte. Slik bidrar vi til konstruktiv debatt i stedet for polarisering. Noen ganger ser vi også at politiske meningsfeller hetser motstandere. Et viktig bidrag kan da være å si fra til vennene våre og be dem fokusere på sak og ikke person.

• Mediebildet, sosiale medier og kildekritikk

En trussel mot demokratiet som har fått mye oppmerksomhet de siste årene, er såkalte falske nyheter. Disse dreier seg ofte om betente politiske saker eller politikere og spres hurtig i sosiale medier. Slike saker har mange ganger vært fabrikkert av noen som ønsker å skade demokratiet i et land og skape store motsetninger. Putin-regimet i Russland har vært spesielt aktive på denne fronten. Dramatiske nyheter som virker rare eller spektakulære, er noe vi bør være ekstra kritiske til, selv når konklusjonen er i tråd med våre politiske verdier og holdninger (og kanskje spesielt da!). Å skaﬀe seg oversikt over hvilke nyhetskilder som er til å stole på, selvstendig sjekke om nyheten bekreftes av ulike kilder, og bruke sunn fornuft («kan dette virkelig stemme?») er viktige grep. Oppdager du en falsk nyhet, bør du ikke spre den videre uansett hvor fristende det er. Men du må gjerne kommentere på slike poster i sosiale medier dersom du har oppdaget at en nyhet er falsk, slik at andre også får dette med seg. Studier viser at ungdom og unge voksne som har vokst opp med internett, er litt ﬂinkere til å gjenkjenne falske nyheter enn eldre voksne, men det er stort forbedringspotensial for alle generasjoner (Guess et al. 2019).

• Politisk aktivitet og deltakelse: Engasjer deg!

Flere studier viser at sterke og velorganiserte politiske partier og et aktivt sivilsamfunn bidrar til at demokratier lever lenger (Bernhard et al., 2020). Partier og andre organisasjoner er viktige for å sikre bred deltakelse i politikken, og de kan også være viktige for å demme opp mot ledere som ønsker å undergrave demokratiet og sikre sin egen makt. Deltakelse i slike organisasjoner øker også politisk kunnskap og interesse. Å melde seg inn i ungdomspartier eller andre organisasjoner som står for politiske saker du er enig i, er en ﬁn måte å bidra til et sterkt demokrati på.

• Vær våken!

Som nevnt mange ganger: Ledere som selv ønsker å holde på makten, er en viktig trussel mot demokratiet. Problemet er ofte å oppdage hva disse lederne planlegger før det er for sent, for de begynner ofte gradvis med å bryte demokratiske regler og normer. Å være årvåken og protestere høyt (delta i demonstrasjonstog, skrive innlegg i sosiale medier osv.) om du ser overtramp mot demokratiske normer, kan være viktig, ikke minst om dette skjer fra politikere i det partiet du selv støtter. Selv om din stemme er bare én blant ﬂere, er det ofte slik at mange andre tør kaste seg på når de ser andre demonstrere i gatene eller si fra i sosiale medier. Om mange sier fra, så har det betydning.

OPPSUMMERING

• Om et land har demokrati eller diktatur som styreform, kan påvirke mange andre viktige forhold i landet. Demokratier har, blant annet, lavere spedbarnsdødelighet og opplever sjeldnere økonomiske kriser enn diktaturer.

• Demokratisering kan skje gjennom ulike prosesser. De to viktigste er 1) at masseprotester fører til at et diktatur bryter sammen og blir erstattet av et demokrati, og 2) prosesser der de gamle autoritære elitene er med på å forhandle fram en overgang til demokrati.

• Flere økonomiske og andre forhold gjør at demokratisering blir mer sannsynlig, blant annet en økonomisk krise, fravær av oljeressurser og at landet har andre demokratier som nabostater.

• Før var den viktigste prosessen bak demokratiske sammenbrudd militærkupp, men i senere år er den viktigste prosessen at valgte ledere gjennomfører selvkupp og sikrer seg selv mer makt mens landet går over fra demokrati til diktatur.

• Forhold som øker faren for demokratisk sammenbrudd er blant annet lavt økonomisk utviklingsnivå, at demokratiet er ungt, fravær av lovstyre og høy korrupsjon.

• Noen faresignaler på at et demokrati er i ferd med å bryte sammen, er at de sittende lederne prøver å endre på valglover og andre demokratiske spilleregler, at det blir brukt politisk motivert vold, og at politikere og befolkningen deler seg inn i grupper som står veldig langt unna hverandre politisk (såkalt høy polarisering).

• Det er ﬂere grep du kan ta for å bidra til et sterkere demokrati. For eksempel kan du være bevisst på å ikke tenke på og omtale dem du er uenig med politisk, som «ﬁender», du kan si fra når de du er enig med politisk, gjør udemokratiske handlinger, og du kan engasjere deg i organisasjoner og i politikken.

KILDER

−Acemoglu, D. (2009). Introduction to Modern Economic Growth. Princeton University Press.

−Albertus, M. & Menaldo, V. (2018). Authoritarianism and the Elite Origins of Democracy. Cambridge University Press.

−Baum, M. A. & Lake, D. A. (2003). The Political Economy of Growth: Democracy and Human Capital. American Journal of Political Science, 47(2), 333–347.

−Bernhard, M., Hicken, A., Reenock, C. & Lindberg, S. I. (2020). Parties, Civil Society, and the Deterrence of Democratic Defection. Studies in Comparative International Development, 55, 1–26.

−Boix, C. (2003). Democracy and Redistribution. Cambridge University Press.

−Bratton, M. & van der Walle, N. (1997). Democratic Experiments in Africa: Regime Transitions in Comparative Perspective. Cambridge University Press.

−Chenoweth, E. & Stephan, M. J. (2011). Why civil resistance works: The strategic logic of nonviolent conﬂict Columbia University Press.

−Coppedge, M., Edgell, A., Knutsen, C. H. & Lindberg, S. I. (2022) . Why Democracies Develop and Decline Cambridge University Press.

−Dahlum, S., Knutsen, C.H. & Wig, T. (2019). Who Revolts? Empirically Revisiting the Social Origins of Democracy. Journal of Politics. 81(4), s. 1494–1499.

−Geddes, B., Wright, J. & Frantz, E. (2014). Autocratic Breakdown and Regime Transitions: A New Data Set. Perspectives on Politics, 12(2), 313–331.

−Gerring, J., Thacker, S. C. & Alfaro, R. (2012). Democracy and Human Development. Journal of Politics, 74(1), 1–17.

−Gerring, J., Knutsen, C. H., Maguire, M., Skaaning, S. E., Teorell, J. & Coppedge, M. (2021). Democracy and human development: issues of conceptualization and measurement. Democratization, 28(2), 308–332.

−Guess, A., Nagler, J. & Tucker, J. (2019). Less than you think: Prevalence and predictors of fake news dissemination on Facebook. Sci Adv., 5(1). PMID: 30662946.

−Hegre, H. (2014). Democracy and armed conﬂict. Journal of Peace Research, 51(2), 159–172.

−Knutsen, C. H. (2015). Why democracies outgrow autocracies in the long run: Civil liberties, information

ﬂows and technological change. Kyklos, 68(3), 357–384.

−Knutsen, C. H. (2015). A business case for democracy: regime type, growth, and growth volatility. Democratization, 28(8), 1505–1524.

−Lindberg, S. I. (2006). Democracy and Elections in Africa. John Hopkins University Press.

−Linz, J. J. (1990). The Perils of Presidentialism. Journal of Democracy, 1(1), 51–69.

−Lührman, A. & Lindberg, S. I. (2019). A Third Wave of Autocratization Is Here: What is New about It? Democratization, 26(7), 1095–1113.

−Przeworski, A. & Limongi, F. (1997). Modernization: Theories and Facts. World Politics, 49(1), 155–83.

−Ross, M. L. (2012). The Oil Curse: How Petroleum Wealth Shapes the Development of Nations. Princeton University Press.

−Rød, E. G., Knutsen, C. H. & Hegre, H. (2020). The Determinants of Democracy: A Sensitivity Analysis. Public Choice, 185(1–2), 87–111.

−Svolik, M. W. (2019). Polarization Versus Democracy. Journal of Democracy, 30(3), 20–32.

OPPGAVER

REPETISJONSSPØRSMÅL

1 Hva viser forskningen om den økonomiske veksten i diktaturer?

2 Hvordan kan vi forklare at demokratier jevnt over er bedre til å unngå lav eller negativ økonomisk vekst?

3 Hvordan kan beskyttelse av menneskerettigheter gjøre at bruken av ny teknologi sprer seg raskere i et samfunn?

4 Hvordan kan vi forklare at demokrati kan redusere spedbarnsdødeligheten?

5 Hvilke forklaringer gir forskerne på at det ikke er så store forskjeller i økonomisk ulikhet mellom demokratier og diktaturer?

6 Hva mener statsviterne Michael Albertus og Victor Menaldo når de hevder at noen demokratier er «gamed democracies»?

7 Hvorfor kan masseprotester blant industriarbeidere være spesielt eﬀektivt for å fremme demokratisering?

8 Hva er snøballeﬀekten?

9 Hvorfor kan ikkevoldelige protester se ut til å være mer eﬀektive enn voldelige protester for å fjerne diktaturer?

10 Hva kan kjennetegne en styrt overgang til demokrati?

11 Hva er en naturressursforbannelse?

12 Hvordan kan det forklares at naboland påvirker om en stat utvikler seg til å bli mer eller mindre demokratisk?

13 Hva er gerrymandering, og hvilke konsekvenser kan gerrymandering få?

14 Hvordan kan lobbyisme være en utfordring for demokratiet?

15 Hvordan kan selvkupp være en gradvis prosess?

16 Hva kan være grunnene til at rike stater oftere er demokratiske enn fattige stater?

17 Hva vil det si at et demokrati er et konsolidert demokrati?

18 Hvorfor kan korrupsjon være en trussel mot demokratiet?

19 Gi eksempler på faresignaler som kan tyde på at demokratiet er truet.

20 Hva er polarisering, og hvorfor kan det true demokratiet?

ARBEIDSOPPGAVER

21 Spill Alias

Jobb i grupper, og lag begrepskort for hele kapitlet, hvor dere skriver sentrale begreper på den ene siden av kortet. Jobb sammen i gruppa og sjekk at alle elevene kan alle begrepene. Deretter kan dere spille Alias. To og to elever jobber i par. Den ene eleven forklarer begrepet på kortet uten å bruke ordet som står der.

Målet er å forklare ﬂest mulig begreper på 30 sekunder. Det er ikke lov å bruke andre former av ordet i forklaringen, men lov å si pass, som da gir minuspoeng. Dere kan spille i et begrenset tidsrom, eller konkurrere om å komme først til 30 poeng.

22 Trusler mot demokratiet

a Jobb i grupper på ﬁre elever. Ranger hva dere tenker er fra minst truende til mest truende for et demokratisk samfunn. Vær forberedt på å presentere for klassen en begrunnelse for valgene dere gjør.

• Politikerne truer hverandre med vold

• Mediene blir sensurert

• Befolkningen demonstrerer

• Valgfusk

• Høy polarisering

• Militæret i et land har stor makt

• Forbud mot å organisere seg

• Terrorisme

• Domstolene mister uavhengighet

b Fordel de to øverste og de to nederste punktene i gruppa, og skriv ett avsnitts begrunnelse for plasseringen av dette punktet.

c Sett dere i par med en elev fra en annen gruppe, og presenter gruppenes svar for hverandre, i tillegg til hele prioriteringslista som dere har laget. Det er lov å diskutere plasseringen – men ikke før begge i paret har presentert ferdig.

23 Demokratisk utvikling

Velg en stat og utforsk i hvilken retning landet går når det gjelder demokratisk utvikling. Finn minst tre kilder som forteller om landets utvikling. Det kan være ﬁnt å starte på www.fn.no/land. Bruk fagbegreper fra dette kapitlet til å belyse og forklare utviklingen i landet du har valgt.

Lag en skriftlig eller muntlig presentasjon av funnene dine. Bruk gjerne skrivekurset på side 314 enten du velger artikkel eller presentasjon.

24 Falske nyheter

Et stort problem for demokratiet er spredningen av falske nyheter. Finn et eksempel på falsk informasjon. Du kan bruke www.faktisk.no eller andre nettsider som du kjenner til. Skriv en fagartikkel der du redegjør for saken du vil bruke som eksempel, og drøfter hvilke konsekvenser slike falske nyheter kan ha.

Ni år gamle Oda Roald Brun fra Oslo deltar i en fredelig demonstrasjon for respekt og ytringsfrihet i 2006.

Makt og medborgerskap

Det året du blir 18, kan du for første gang stemme ved valg i Norge. Har du tenkt å delta? Mange unge velger å la være å stemme og viser heller engasjement på andre måter. Er det et dårlig tegn for det norske demokratiet at valgdeltakelsen blant unge er lavere enn blant dem som er eldre, eller er det en styrke at deltakelse i demokratiet foregår i ulike former?

I et demokrati er aktive innbyggere på mange måter en forutsetning for at staten skal fungere. Vi kan si at demokratiet får legitimitet gjennom sine egne borgere. At demokratiet har legitimitet, betyr at det er bred aksept i befolkningen for at staten har makt for eksempel ved at Stortinget lager lover som alle må følge. For at en slik legitimitet skal komme på plass, må innbyggerne vite at deres meninger og handlinger har en reell påvirkningskraft, slik at staten faktisk styres av folket. At befolkningen i en demokratisk stat deltar politisk, kan dermed forstås som at de viser at de aksepterer og støtter det demokratiske systemet. Samtidig er det også en måte for innbyggerne å uttrykke samfunnskritikk, som kan rette seg både mot ulike samfunnsproblemer som rasisme og miljøødeleggelser og mot institusjoner som er viktige i politikk eller økonomi (Børhaug, 2017).

Dette kapitlet dreier seg om nettopp deltakelse i det norske demokratiet, og starter med en presentasjon av hva medborgerskap er. Vi er borgere sammen med noen – og det forutsetter muligheter og fellesskap for alle. Dernest presenteres ulike former for politisk deltakelse gjennom de ﬁre påvirkningskanalene valgkanalen, organisasjonskanalen, aksjonskanalen og mediekanalen. Hvem som deltar i demokratiet, og hvordan man deltar der, kan ha konsekvenser for hvor stor påvirkningskraft og makt man har, og dermed også for hvordan de praktiske politiske vedtakene som former hverdagen vår, ser ut. Ulikhet i deltakelse er en utfordring for demokratiet hvis borgerne ikke får være med på å påvirke i saker som er viktige for dem. I andre halvdel av kapitlet kan du lese om hvorfor noen velger å ikke delta, og hvilke konsekvenser dette kan få for demokratiet. Til slutt skal vi også ta for oss samisk medborgerskap. Samene har en spesiell posisjon i Norge på grunn av sin urfolksstatus, og vi skal se på samenes politiske innﬂytelse.

Statsborgerskap og medborgerskap

De ﬂeste som bor i Norge, er norske statsborgere. Et statsborgerskap gir borgeren plikter i kraft av å være innbygger, for eksempel til å avtjene verneplikt eller å betale skatt. Samtidig får vi en rekke rettigheter, som rett til helsehjelp og utdanning. Et statsborgerskap er dermed en slags formell kontrakt mellom staten og innbyggerne. De ﬂeste får statsborgerskap fordi de er født i landet, fordi de har foreldre som stammer fra landet, eller fordi de har bodd i et land i lengre tid. Det er likevel stor variasjon mellom statene i hvor lett eller vanskelig det er å få et statsborgerskap, og også i hvor lett eller vanskelig det er å miste det. Noen land, deriblant Norge, tillater også doble statsborgerskap, hvor man er statsborger i to land samtidig.

Å være statsborger handler altså om de formelle forbindelsene mellom staten og borgerne. Men i et demokrati kan vi også bruke begrepet medborgerskap. Du ser at ordet er sammensatt av «med» og «borger». Det innebærer at vi er borgere sammen med noen. I motsetning til å være statsborger dreier dermed å være medborger seg om å være deltaker i et fellesskap, nemlig samfunnet du er en del av (Brochmann, 2002). Dette kan gjelde ikke bare på den politiske arenaen, men også på andre arenaer av samfunnet som ikke er formalisert, som fritidsaktiviteter som dans eller kampsport, eller ved å delta på dugnaden i borettslaget eller å selge kaker til inntekt for russebussen. Å være medborger handler dermed om å være en del av samfunnet.

I kapittel 1.2 kan du lese om at vi kan forstå begrepet demokrati på ulike måter. På samme måte er det også ﬂere forståelser av hva det betyr å være en medborger. Hvilken forståelse man har av hva et demokrati er, vil påvirke hva man mener borgernes rolle skal eller bør være. Westheimer og Kahne (2004) skiller mellom tre ulike typer medborgere i sin forskning: den personlig ansvarlige medborgeren, den deltakende medborgeren og den rettferdighetsorienterte medborgeren.

• Å handle riktig: Den personlig ansvarlige medborgeren tar ansvar for sine egne handlinger, innenfor det samfunnet hun er en del av. Det betyr at hun følger lovene, ikke kjører for fort og plukker opp søppel etter seg.

• Å bidra lokalt: Den deltakende medborgeren deltar også i sitt lokale miljø. Det betyr at hun også kan delta i aktiviteter som ikke bare handler om henne som individ. Hun kan også hjelpe til med ryddedugnad for korpset eller med å redde utrydningstruede fugler i skogholtet bak barnehagen. Den deltakende medborgeren er dermed mer kollektivt orientert enn den personlig ansvarlige medborgeren, men likevel er hun opptatt først og fremst av det lokale.

Å engasjere seg som trener i barneidretten er en form for deltakende medborgerskap.

• Å tenke kritisk: Den rettferdighetsorienterte medborgeren søker sosial rettferdighet, og stiller spørsmål ved sosiale, økonomiske og politiske krefter og hvordan disse virker sammen. Det gir rom for samfunnskritikk både lokalt, nasjonalt og globalt, for eksempel gjennom engasjement mot fattigdom og utenforskap i Norge eller medlemskap i en internasjonalt orientert organisasjon som Europeisk ungdom eller Attac.

Westheimer og Kahnes tre medborgertyper er ikke tenkt som et hierarki, hvor den ene typen er bedre enn de andre typene, eller som kategorier som statene eller borgerne velger mellom. Det er derimot en modell med tre kategorier av medborgere som vi kan bruke for å forstå både hvilken rolle innbyggerne i et samfunn har, og hvilke konsekvenser det får både for hvilken innsats de må legge ned, og hvilken påvirkningskraft de kan få. Westheimer og Kahne gir oss dermed tre atskilte forståelser av hva det kan innebære å være innbygger, som vil påvirke både hva vi forventer av oss selv og av hverandre, og hvordan vi bør forme skolen for å utdanne innbyggerne til å bli medlemmer i samfunnet. Det vil også påvirke hvordan vi ser både på deltakelse og manglende deltakelse: Hvis vi forstår medborgerskap slik den personlig ansvarlige medborgeren gjør, vil vi ikke forvente, eller kanskje heller ikke ønske, at noen står på barrikadene og snakker om sosial ulikhet eller likestilling for ulike grupper. Og hvis vi forstår medborgerskap slik at vi ønsker den rettighetsorienterte medborgeren, vil det kunne ses som utilstrekkelig å være en personlig medansvarlig borger. Vi vil kunne se for oss et globalt medborgerskap hvor man engasjerer seg langt ut over sitt lokalsamfunn.

Den personlig ansvarlige medborgeren

Den deltakende medborgeren

Den rettferdighetsorienterte medborgeren

gir penger som skal brukes til å gi fattige barn julegaver

hjelper til å organisere arbeidet med å gi fattige barn julegaver

utforsker hvorfor barnefattigdom ﬁnnes, og prøver å løse fattigdomsproblemet

Medborgerskapstypene ovenfor henger sammen med om vi forstår deltakelse som et individuelt eller et kollektivt fenomen. Hvis vi har et individuelt utgangspunkt, vil vi se på deltakelse i samfunnet som en mulighet til å skaﬀe seg selv goder eller si sin mening i saker som er relevante for en selv. Den personlig medansvarlige borgeren ovenfor kan vi kanskje beskrive som mer individuelt orientert, mens den rettighetsorienterte medborgeren er mer kollektivt orientert. Med kollektiv orientering menes at individet deltar sammen med andre og ser seg selv som en del av større samfunnsbevegelser. Eksempler på slike kan være arbeidstakerorganisasjoner som har kjempet fram arbeiderrettigheter, eller politiske partier. Hvordan vi forstår medborgerrollen, har dermed konsekvenser både for hva vi tenker at en medborger skal og bør gjøre, hvordan han skal gjøre det, og om vi tenker at han handler alene eller i et kollektiv.

Politisk deltakelse

Det skjedde et skifte i ungdoms politiske deltakelse etter terrorangrepene mot regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011. Både i lokalvalget i september 2011 og i stortingsvalget i 2013 var det en økning i valgdeltakelsen til unge velgere. Valgdeltakelsen blant førstegangsvelgerne økte med 11 prosentpoeng ved lokalvalget i 2011. I stortingsvalget i 2013 økte valgdeltakelsen klart både blant førstegangsvelgerne og dem i aldersgruppen 22–25 år (Bergh, 2015). Også de politiske ungdomspartiene opplevde økning i medlemstallene sine etter 22. juli, selv om dette igjen har sunket noe etter pandemiåret 2020 (Nøttveit, 2020). Ungdom i dag har ikke bare sett en terroraksjon på norsk jord, men også opplevd Donald Trump som president i USA, store demonstrasjoner for miljøsaken, Black Lives Matter, covid19-pandemienog i krig i Europa. Disse erfaringene kan ha bidratt til et bilde av en urolig verden der engasjement trengs. Unge velgere, som alle andre, trenger aktuelle saker som kan mobilisere og skape et behov for å gjøre noe, og for dagens unge generasjon har denne typen saker stått i kø. Kanskje kan det være med på å forklare at unge i dag er mer politisk aktive enn hva vi har sett de siste tiårene?

Tabellen nedenfor viser noen former for deltakelse blant ulike aldersgrupper. Som vi ser, er det relativt stor variasjon i både hvordan man engasjerer seg, og om man engasjerer seg i det hele tatt. Vi ser at den vanligste formen for engasjement er å delta ved stortingsvalg, hvor 79 prosent oppgir å ha deltatt i 2020. Samtidig er det tydelig at denne formen for deltakelse blir vanligere med høyere alder, hvor 91 prosent i aldersgruppen 67 år eller eldre svarer at de har stemt, mens bare 58 prosent i den yngste aldersgruppen sier det samme. I aldersgruppen 16–24 år svarer samtidig 17 prosent at de har deltatt i en demonstrasjon i løpet av det siste året, mens det er bare ﬁre prosent i den eldste aldersgruppen som har gjort det samme.

2020

Politisk deltakelse for personer 16 år og over, etter alder i prosent. Kilde: SSB, 2020.

Stemte ved siste stortingsvalg 7958718691

Har skrevet innlegg om samfunnsspørsmål i avis eller tidsskrift siste 12 måneder 42344

Har skrevet innlegg om eller diskutert samfunnsspørsmål på Internett siste 12 måneder 151216189

Tatt opp samfunnsspørsmål med en politiker eller oﬀentlig ansatt siste 12 måneder 179162017

Har ytt frivillig innsats i parti, organisasjon eller gruppe for å påvirke en sak siste 12 måneder 10108128

Deltatt i en demonstrasjon siste 12 måneder 817974

Antall personer som svarte 6035732184822801175

Dette peker mot at det ikke bare er deltakelsesgrad, men også deltakelsesform som skiller de ulike aldersgruppene. Vi skal også merke oss at den yngste aldersgruppen i mindre grad enn alle de andre aldersgruppene har kontaktet en politiker eller en oﬀentlig tjenesteperson (som kan være en som jobber i kommunen) for å påvirke en sak i løpet av det siste året. Kan hvilke deltakelsesformer man velger, si noe om i hvilken grad man faktisk får innﬂytelse? Dette skal vi komme tilbake til senere i kapitlet.

Tabellen ovenfor fanger likevel ikke opp alle forskjellene i politisk deltakelse. Først kan vi stille spørsmål om hva politisk deltakelse er. Ikke alle former for deltakelse lar seg kategorisere eller måle så lett. Dernest er ikke kjønn eller det vi kan kalle sosioøkonomiske faktorer, synlige i statistikken ovenfor. I sosioøkonomiske faktorer ligger forhold som yrke, utdanning og inntekt: Vi vet at folk med høy utdanning engasjerer seg mer enn folk som har lav utdanning, vi vet at menn i større grad henvender seg direkte til politikere enn kvinner, og vi vet at de med høy inntekt både engasjerer seg mer og har lettere for å bli hørt enn de med lav inntekt.

Heller ikke forskjeller i deltakelse mellom nordmenn med og uten innvandrerbakgrunn kommer fram. Valgdeltakelsen blant nordmenn med innvandrerbakgrunn er generelt lavere enn blant nordmenn uten innvandrerbakgrunn, selv om det er stor variasjon mellom ulike grupper (SSB, 2017). Deltakelsen øker imidlertid med utdanningsnivå for både dem med og uten innvandrerbakgrunn, og innenfor gruppen med innvandrerbakgrunn er det stor variasjon mellom gruppene med bakgrunn fra ulike land, hvor det er klart høyest valgdeltakelse blant nordmenn med innvandrerbakgrunn fra land i Vest-Europa. Kanskje kan dette ha sammenheng med at man er kjent med et lignende system før man ﬂyttet til Norge, men også generelt utdanningsnivå kan spille inn.

Vi vet til slutt at de som ikke er i yrkeslivet, i mindre grad deltar enn de som har en jobb. Når vi snakker om deltakelse ut fra kategoriene med eller uten innvandrerbakgrunn, kan det hende at dette henger sammen med bakenforliggende faktorer. Innvandrere er for eksempel i gjennomsnitt yngre, har lavere utdanning og er mindre yrkesaktive enn befolkningen for øvrig. Alle disse tre trekkene peker mot lavere deltakelse. Dette forklarer likevel ikke all variasjon, for også når det tas høyde for disse variablene, er deltakelsen lavere i mange grupper med innvandrerbakgrunn enn for befolkningen som helhet (SSB, 2017). Norskfødte med innvandrerforeldre stemmer i større grad enn innvandrere på samme alder, men har lavere valgdeltakelse enn andre jevnaldrende (SSB, 2017).

Påvirkningskanaler

Uavhengig av hvilke samfunnsgrupper vi tilhører, er det vanlig å skille mellom ulike kanaler for påvirkning. Ordet kanal brukes for å vise at dette er en måte å nå fram til noen eller noe på, og en påvirkningskanal er dermed en vei som innbyggerne i land kan ta i bruk for å få fram sitt syn. Vi regner ofte med ﬁre kanaler: valgkanalen, organisasjonskanalen, aksjonskanalen og mediekanalen. Valgkanalen er den formelle veien til påvirkning vi får gjennom å stemme ved valg.

Valgkanalen

Valgkanalen er en formell påvirkningskanal. Det betyr at den er lovfestet, og de fleste voksne har rett til å delta ved valg, innenfor visse rammer som du kan finne beskrevet i kapittel 2.1. Valgdeltakelsen i Norge ligger relativt stabilt rundt 80 prosent ved stortingsvalgene og med et noe lavere oppmøte ved lokalvalgene. Når det gjelder hvem som stemmer, er det i dag slik at det er litt flere kvinner som stemmer enn menn. Dette gjelder spesielt i de yngre aldersgruppene, hvor kvinnenes deltakelse er relativt mye høyere enn menns. Interessant nok har dette endret seg over tid, for fram til 1970-tallet var det flere menn som stemte enn kvinner. Dette sammenfaller dermed med at kvinner i perioden fra 1970-tallet og fram til i dag både har fått tilgang på høyere utdanning og et mer likestilt yrkesliv.

Det er også slik at valgdeltakelsen øker med alder. Noe av dette kan nok ha sammenheng med utdanningsnivå, for valgdeltakelsen øker også med kunnskap og engasjement. Høyere utdanning og inntekt peker dermed generelt på høyere valgdeltakelse, uavhengig av alder og kjønn. Samtidig kan det nok også være slik at det som godt voksen kanskje kan være lettere å se relevansen av de sakene som ofte diskuteres i politikken, som skattenivå, boligpolitikk eller veiutbygging.

Når så velgerne faktisk kommer til valglokalet og avgir stemme, tenker vi gjerne at det er de som bestemmer. Det er delvis sant, for det er jo velgerne som avgjør hvem som får makten i politikken. Men hvor mye makt velgerne har, og hvordan påvirkningen fungerer, avhenger av hvordan valgsystemet ser ut. I dette kapitlet skal vi ikke diskutere det tekniske valgsystemet, dette ﬁnner du beskrevet i kapittel 2.1. Derimot kan vi si noe om hvilken innﬂytelse velgerne faktisk forventes å ha gjennom valgkanalen. Her kan vi skille mellom to modeller: Den ene kan vi kalle tillitsmannmodellen. Den andre kan vi kalle delegatmodellen (Fox & Shotts, 2017). Spørsmålet er så: Hvilken makt har velgerne gjennom valget de tar, og hvilken makt får politikerne som velges?

Hvis vi følger tillitsmannmodellen, kan vi se for oss at velgerne velger en politiker i et valg. Når så valget er tatt, overføres makten fra velgerne til politikeren. Deretter står hun fritt til å ta avgjørelser på vegne av velgerne som har valgt henne. Velgerne får da en tilbaketrukket rolle med begrenset makt, mens politikerens rolle blir å ta beslutninger som hun, på bakgrunn av sine erfaringer og sin kunnskap, anser som riktige, også hvis velgerne er uenige i det.

På motsatt side kan vi se for oss at forholdet mellom velgere og politikere er regulert gjennom delegatmodellen. I denne modellen velger velgerne også politikerne. Men når politikeren er valgt, følger hun fortsatt velgernes ønsker og ikke sin egen forståelse av hva som vil fungere best eller være mest riktig. Det gir en mer aktiv maktutøvelse for velgerne og mindre makt til politikere. Dette kan vi kalle en mer deltakerdemokratisk forståelse av forholdet mellom velgerne og politikerne, hvor politikerne ikke kan handle på egen hånd.

Det er viktig å huske at modellene ovenfor er nettopp modeller. I virkeligheten vil jo enhver valgt politiker i Norge, for eksempel, til en viss grad være bundet av partiprogrammet, og potensialet vedkommende har til å få makt, vil påvirkes av størrelsen av partiet, og hvilken posisjon partiet har på Stortinget. Det viktige poenget er at hvordan vi forstår forholdet mellom velgerne og politikerne, vil avgjøre i hvor stor grad velgernes ønsker får konsekvenser, om de blir hørt også mellom valgene, eller om de får en engangsstemme hver gang det er valg, for ellers å bli satt i en passiv rolle. Tillitsmannsmodellen vil gjøre at velgernes makt kan bli mindre enn om man bruker delegatmodellen.

Velgernes makt er også begrenset av at valget mellom hvilke politikere vi kan stemme på, heller ikke er fritt. Det er partiene som setter opp listene over hvem vi kan stemme på, og kampen om hvem som skal stå på disse listene, kan være hard. Hvem som til slutt ender opp med å stå der, trenger heller ikke handle om hvem som er den «beste» politikeren, eller hvem som er mest populær. Andre faktorer spiller også inn, som at representanter fra ulike deler av partiet eller fra ulike områder innad i et fylke skal få sin plass. Selv om velgerne velger politikere, er altså utvalget vi har, gitt av de politiske partiene selv.

Silje Josten Kjosbakken driver valgkamp for Rødt i Akershus.

Organisasjonskanalen

Norge er et gjennomorganisert land i den forstand at det ﬁnnes deltakelse i organisert form i alle mulige former og varianter. Tenk bare på din egen hverdag. Du er kanskje medlem av et idrettslag, et politisk ungdomsparti, eller et kor? Alt dette er eksempler på organisasjoner som i større eller mindre grad kan være med på å tale medlemmenes sak. 17 prosent av befolkningen er medlem av to eller ﬂere organisasjoner, for aldersgruppen 16–24 år er tallet 11 prosent (SSB, 2020). Organisasjonsgraden er dermed høyere i de eldre innbyggergruppene.

Det er vanlig å skille mellom to typer organisasjoner:

1 Ideelle organisasjoner jobber for et sosialt formål og er i seg selv ikke økonomisk motivert. Eksempler her kan være Røde Kors og Redd Barna.

2 Interesseorganisasjoner jobber, slik det ligger i navnet, for medlemmenes interesser. Eksempler kan være Norges Bondelag og Norges Fotballforbund.

Organisasjonene kan få makt gjennom ulike faktorer, som hvor mange medlemmer de har, om de har god økonomi, og om de sitter med en spesialkompetanse eller kunnskap som det er nyttig for andre å ha. Noen av organisasjonene, som Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), har også formell makt. Mens LO er Norges største organisasjon for arbeidstakere og arbeider for rettighetene deres, er NHO Norges største organisasjon for bedriftseiere. At de har formell makt, betyr at det ﬁnnes formelle, nedskrevne regler for hvordan de skal være med og gi sitt syn på ulike politiske saker. Det er for eksempel slik i Norge at saker som behandles i fagkomiteene på Stortinget (se side 147), først skal på høring. Det betyr at organisasjoner som er berørt av eller mener noe sterkt om en sak, blir invitert inn til politikerne for å forklare sitt syn på saken. Slik er ikke det å høre på organisasjonene noe politikerne kan gjøre, det er også noe de i mange sammenhenger må gjøre. Høringer er en viktig del av hvordan organisasjonene kan få fram sine meninger. I tillegg er ulike organisasjoner med i en rekke utvalg som kan være enten faste eller midlertidige, som skal gi råd til, utrede eller overvåke ulike oﬀentlige institusjoner. For eksempel kan LO og NHO være med i utvalg som er med på å utarbeide lover som gjelder for arbeidslivet, før disse vedtas i Stortinget.

Lobbyvirksomhet

Ved siden av at organisasjonene i Norge kan ha formell makt, kan de også drive uformell påvirkning gjennom for eksempel lobbyvirksomhet. Ordene «lobbyvirksomhet» eller «lobbyisme» tar utgangspunkt i det engelske ordet «lobby», som betyr gang eller det første rommet man kommer til når man går inn i et hus. Tenk på hvilke samtaler vi ofte har i gangen på vei inn i et hjem. Litt løs prat kanskje: «Hvordan har dere det, så ﬁnt å se dere!» Og kanskje noe informasjon: «Husk at du blir henta klokka 16, og minn gjerne Thea på å gå hjem til middag.» Når vi overfører denne typen løs og uformell samtale til politikken, har betegnelsen «lobbyisme» blitt med, som kan oversettes omtrent til «prat som skjer i gangen» eller «korridorvirksomhet». Det betyr at organisasjoner, men også enkeltpersoner, kan oppsøke politikere enten bokstavelig talt i gangen eller ved å invitere til en kaﬀe eller en lunsj, hvor man snakker om det organisasjonen er opptatt av. Så er det opp

til politikeren om han velger å ta med seg innholdet i samtalen videre, eller om han velger å ikke ta dette til seg. Hvilken påvirkning man får, er altså ikke formalisert gjennom regler eller bestemt på forhånd.

De største organisasjonene har ofte egne medarbeidere som jobber med en slik form for politisk påvirkning. Det ﬁnnes også en rekke store selskaper som utelukkende driver med lobbyisme, ved at de kan leies inn av kunder som ønsker å påvirke politikken i en eller annen retning. Ofte gjøres dette gjennom å prøve å skape oppmerksomhet om en sak i mediene, som vi skal komme tilbake til senere i dette kapitlet.

Mange politikere oppgir at de mener lobbyvirksomhet er positivt (Grindheim et al. 2017). Det handler om at de synes de får tilgang til informasjon som er viktig for at politikerne skal kunne ta gode valg. Politikerne har som jobb å drive politikk, men det er jo ikke gitt at de har all verdens kunnskap på alle saksfelter. Da kan lobbyistene være en god kilde på sitt felt, sammen med at de kan presentere gode argumenter for sin sak. Likevel vil det være problematisk hvis det blir slik at de uformelle påvirkningskanalene får for mye makt. For det første vet vi lite om hvem de profesjonelle lobbyistene kontakter, og hvilke virkemidler som faktisk brukes. De store lobbyselskapene holder gjerne hemmelig både oversikten over hvem kundene deres er, og metodene sine. Det kan gi en demokratisk gråsone, hvor vi ikke vet hvem som har påvirket en beslutning i sin retning, og på hvilken måte det er gjort. Det er også problematisk for demokratiet hvis de som har penger og ressurser til å kjøpe slike lobbytjenester, får mer makt enn de som ikke har de samme ressursene. Da vil vi gå i en retning hvor de sterkeste og best organiserte interessene får mest makt, mens de som allerede står i en dårligere posisjon, i enda mindre grad blir hørt enn før, og hvor «stemmer teller, men ressurser avgjør», som den norske statsviteren Stein Rokkan formulerte det allerede i 1966 (se også s. 96).

Stein Lier Hansen er direktør for Norsk Industri i NHO og omtaler seg selv som lobbyist.

Bowler du alene?

Selv om det er mange som deltar i organisasjoner i Norge, er antallet synkende. Dette skjer i mange vestlige land, også i USA, hvor den amerikanske statsviteren Robert Putnam har forsket på nettopp hva som skjer i et samfunn når det vi kan kalle organisasjonsgraden, går ned (Putnam, 2001). Begrepet sosial kapital er viktig i Putnams analyse. Han deﬁnerer sosial kapital som «summen av normer, tillit og nettverk i et samfunn som muliggjør samarbeid og handlinger som gagner borgerne og samfunnet som helhet». Sosial kapital handler altså om hvilke ressurser som er tilgjengelige for oss gjennom deltakelse i sosiale nettverk.

Putnam viser hvordan den sosiale kapitalen i det amerikanske samfunnet er synkende, og hvordan dette kommer til uttrykk ved at færre deltar i organisasjoner sammen med andre. Som hovedeksempel bruker han at ﬂere drar alene for å bowle. Mens man tidligere hadde bowlinglag som spilte sammen og mot hverandre, er det i dag vanligere å spille alene. Dette bruker Putnam som eksempel på at man i mindre grad er en del av sosiale nettverk, noe som vil kunne lede til sosial fragmentering. Fragmentering tar utgangspunkt i ordet fragment, som betyr «en del av noe». Å fragmentere betyr dermed å dele opp i biter, og sosial fragmentering vil si at vi oftere ikke er en del av sosiale fellesskap. Om vi bruker et puslespill som bilde, vil vi kunne si at et sosialt fellesskap er et sammenpuslet puslespill. Når det oppstår sosial fragmentering i et samfunn, tas puslespillet fra hverandre, og menneskene i samfunnet blir mer isolerte øyer som ikke er i kontakt med hverandre på samme måte som før.

Videre argumenterer Putnam for at den sosiale fragmenteringen fører til mindre tillit mellom innbyggerne i et samfunn. Det vil for eksempel kunne være vanskeligere å be om hjelp fra naboen eller mindre sjanse for at man stiller opp frivillig for å selge kaker for idrettslaget, hvis man ikke kjenner dem som bor rundt seg, eller hvis man ikke har positivt inntrykk av de andre. Det vil si at vi investerer mindre i fellesskapet, og at fellesskapet investerer mindre i oss. Når det er tillit mellom folk, glir alt bedre både i det økonomiske livet og ellers, fordi vi stoler på at andre mennesker også er til å stole på, og fordi at når man oppfatter seg som en del av et fellesskap, tar man også ansvar for det samme fellesskapet. Om vi husker tilbake til medborgerskapsbegrepet, handlet det om en forståelse av hvordan vi er en del av samfunnet vi bor i. De ulike organisasjonene kan dermed spille en viktig rolle for medborgerskapet.

Aksjonskanalen

Ordet aksjon betyr energisk handling, opptreden eller kamp. I motsetning til organisasjonene er en aksjon i alle fall i utgangspunktet spontan og handler om en enkeltsak. Mens færre er medlem av et politisk parti og færre deltar i organisasjoner enn før, er det i dag ﬂere som oppgir at de har deltatt i en aksjon (SSB, 2020). Kanskje kan vi snakke om en endring i deltakelseskultur, der vi går fra at medlemskap i en organisasjon over tid var mer vanlig, til at ﬂere deltar og kjemper for en sak de på et bestemt og avgrenset tidspunkt er opptatt av. En aksjon kan gå på tvers av de skillelinjene som de politiske partiene er bygd opp over. Folk som ellers stemmer på ulike partier, kan for eksempel samle seg i en kamp mot at den lokale skolen skal legges ned.

Det finnes ulike aksjonsformer man kan bruke. Kanskje lager man en underskriftskampanje på papir eller på nett, kanskje går man i fakkeltog eller lager en demonstrasjon utenfor kommunehuset, kanskje skriver noen leserbrev i avisa eller lager en post som mange deler i sosiale medier. Når skolen så reddes, eller blir nedlagt, er aksjonen oftest over. Det betyr at engasjementet i en aksjon også er ad hoc, som betyr at den er foreløpig og ikke en varig organisering. Det ﬁnnes likevel eksempler på at aksjoner som i utgangspunktet handlet om enkeltsaker, har utviklet seg til mer varige organisasjoner. Som et eksempel kan vi bruke miljøorganisasjonen Greenpeace, som startet i 1971 som en protestaksjon mot amerikanske prøvesprengninger av atomvåpen. I dag er Greenpeace en internasjonal organisasjon som opererer i 55 land (Greenpeace, 2022).

Hvordan man aksjonerer, er det bare fantasien som setter grenser for. Noen former for aksjoner bryter også de formelle lovene. Det skjer kanskje sjelden i saker som handler om nedleggelse av skoler, men i naturvernsaker kan vi ﬁnne mange eksempler på at demonstranter har lenket seg fast eller stilt seg i veien for maskiner som skal brukes for å gjøre inngrep demonstrantene er imot. Dette kalles sivil ulydighet. Begrunnelsen for en slik type handling er gjerne at de som aksjonerer, mener at virkemidlene de bruker, og straﬀen de eventuelt vil få for å bryte loven, er verdt det sett opp mot hva slags konsekvenser det vil få hvis de ikke demonstrerer. Når det begås sivil ulydighet, er det vanlig at deltakerne i aksjonene først har prøvd andre lovlige påvirkningsmuligheter, men er frustrert over ikke å bli hørt.

Hvilke påvirkningskanaler innbyggerne har tilgjengelig, og hvilke de faktisk velger å bruke, henger sammen med hvordan man forstår sin rolle som medborger.

Tidligere i kapitlet har vi beskrevet hvordan demokratisk deltakelse kan forstås som individuell eller kollektiv atferd (se side 79). Denne overgangen fra at ﬂere før var medlemmer i en organisasjon, til at man nå heller engasjerer seg i en aksjon som dreier seg om en sak man selv er opptatt av, kan vi kanskje forstå som et uttrykk for en bevegelse nettopp fra kollektivt til individuelt engasjement. Hva ligger i så fall bak en slik utvikling?

På den ene siden kan vi forstå det som uttrykk for en trussel mot demokratiet. Kanskje har eksperter og lobbyister så mye makt at det å organisere seg ikke lenger gir særlig makt til å påvirke? Som følge av det ﬁnner innbyggerne andre veier til å prøve å gjøre seg hørt, som for eksempel gjennom å aksjonere. Når vi samtidig vet at aksjoner jo ikke er en del av det formelle politiske systemet, og at man gjerne demonstrerer etter at et politisk vedtak er gjort, kan vi se på aksjoner som en påvirkningskanal som i alle fall ofte ikke er like virkningsfull som organisasjonskanalen. Hvis det innebærer at innbyggerne samtidig får mindre makt, kan vi bedømme utviklingen som negativ.

Om vi snur på det, kan vi også se for oss at disse nye trendene for deltakelse kommer fordi befolkningen har høyere utdanning og bedre innsikt i politikken selv, og at man dermed er i stand til å engasjere seg direkte heller enn å bli medlem av en organisasjon. Hvis dette er tilfelle, vil det jo være positivt for dem som engasjerer seg, at de har mulighet for å få gjennomslag i saker som angår dem selv. Å ha en mulighet for at politikerne og de etablerte partiene blir gjort oppmerksom på saker som ikke kommer fram gjennom partiene eller gjennom organisasjonene, er også positivt hvis vi er opptatt av at demokratiet skal legge til rette for at alle synspunkter blir hørt. De som deltar i aksjoner, får også viktig politisk skolering, siden de lærer hvordan de kan påvirke politikken gjennom nettopp å delta (Ødegård & Svagård, 2018).

Vi kan også tenke oss at aksjoner koster og krever mindre enn å drive en organisasjon, og at de dermed er et virkemiddel som kan brukes av dem som ikke har så mange ressurser. Vi kan også se for oss at det ikke ﬁnnes organisasjoner som i tilstrekkelig grad tar opp i seg eller uttrykker de interessene som ligger bak en aksjon. Dette kan vi kanskje tenke om noen av de store klimaaksjonene som vi har sett de siste årene, hvor ungdommer verden over har samlet seg til såkalte «Fridays for future». Kanskje kan vi se dette som utslag av at mange opplever at klimasaken ikke får nok oppmerksomhet i den etablerte politikken, og at det ikke gjøres nok for å løse klimakrisen. Det kan føre til et behov for å gjøre noe og engasjere seg, for eksempel gjennom å demonstrere. Det kan kanskje føre både til mer varig organisering og endringer på sikt, og det er klart at klimademonstrasjonene verden over nok har bidratt til å skyve klimasaken høyere opp på agendaen i mange land.

Aksjonenes gjennomslagskraft er gjerne avhengig av om de klarer å nå fram med budskapet sitt i mediene. Som med organisasjonene vil de ha stor nytte av å kunne sette dagsorden for hva politikerne må svare på spørsmål om, ved å skaﬀe saken

Andel i prosent som har brukt ulike medier en gjennomsnittsdag (9-79 år).

1Inkluderer også strømmetjenester via internett.

Kilde: SSB, 2021.

Andel av aldersgrupper i prosent som har brukt ulike medier en gjennomsnittsdag.

Kilde: SSB, 2021.

økt oppmerksomhet. Slik vil en problemstilling som vi allerede har sett, igjen gjøre seg gjeldende: Hva skjer med demokratiet hvis noen sterke interesser får mye oppmerksomhet og dermed kraftig gjennomslag, men på bekostning av andre og mindre ressurssterke stemmer? Kan vi anta at aksjonene representerer noe ﬂertallet er enig i, eller preges de av noen få som har veldig sterke meninger? Svaret på disse spørsmålene vil naturligvis være ulikt fra aksjon til aksjon.

Mediekanalen

Tabellen nedenfor viser hvordan vi bruker medier i løpet av en gjennomsnittsdag (SSB, 2021). Når vi nå går over til å snakke om mediekanalen, er dette utgangspunktet for diskusjonen. Mediene er en stor del av livet vårt, både de tradisjonelle mediene og de mer moderne. Det første vi tenker på, er kanskje at mediene bare er en informasjonskilde. Men mediene påvirker også hva vi er opptatt av.

Medier 1991200020192020

Papiravis 84772724

Fjernsyn 81824848

Radio 71574849

Lydmedier 43505557

Ukeblad 211744

Bøker 24202523

Tidsskrift 181475

Tegneserieblad 11933

Serier/ﬁlm/video1 10104351

Internett ..279092

Tabellen ovenfor viser at i 2020 brukte 92 prosent internett i løpet av en gjennomsnittsdag. Utviklingen de siste 30 årene i tallene som viser hvor mange som leser papiraviser, er slående. Det har gått fra 84 prosent i 1991 til 24 prosent i 2020, mens 60 prosent hadde lest en nettavis (SSB, 2021). Bruken av andre tradisjonelle medier som radio og fjernsyn er synkende, mens å se serier/ﬁlm/video er økende. Tabellen viser at mediebruken er i endring.

Medier

2020 9-79 år9-15 år16-24 år25-44 år45-64 år65-79 år

Papiravis 2497143260

Internett 929499999369

Variasjonen mellom aldersgruppene er stor, samtidig som vi kan se endringer. Det er lett å karikere med at unge bruker internett, mens eldre ikke gjør det. Men prosentandelen som bruker internett hver dag, ligger på over 90 prosent i alle aldersgruppene, unntatt hos de eldste.

Mediene og demokratiet

På side 139 i denne boka kan du lese om maktfordelingsprinsippet, som plasserer Stortinget, regjeringen og domstolene i forhold til hverandre som lovgivende, utøvende og dømmende makt. Når vi bruker uttrykket «den fjerde statsmakt», er det vi mener med «den fjerde», at mediene kommer som tillegg til de tre hjørnene i maktfordelingsprinsippet. Selv om mediene ikke er en formell del av styringssystemet, har de en uformell kontrollfunksjon overfor de tre andre maktene og kan bidra til å passe på at de alle gjør jobben sin. Mediene kan informere velgerne hvis de folkevalgte politikerne ikke utfører embetet sitt på riktig måte, eller hvis domstolene ikke er nøytrale.

Mediene er også helt essensielle i et demokrati fordi de er et viktig redskap for å fremme ytringsfriheten. Ytringsfrihet, altså at alle kan si hva de ønsker, er et helt grunnleggende kriterium i et demokrati, slik du også kan lese om på side 37. Mediene er også viktige som informasjonskilde for at innbyggerne skal ha et grunnlag for å mene noe i ulike politiske saker. Da blir det også viktig at vi har ulike typer medier, som kan formidle ulike perspektiver på sakene. Mediene kan dessuten fungere som et talerør som gir innbyggerne en mulighet til å fremme sitt budskap inn mot politikerne.

Mediene har stor makt. Også i de andre påvirkningskanalene, valgkanalen, organisasjonskanalen og aksjonskanalen, er sjansen for å få påvirkning større om man mestrer mediekanalen, så både partiene, ulike organisasjoner og aksjonsdeltakere vil gjerne prøve å bruke mediene for å fremme sitt budskap. Mediene er dermed ikke bare en selvstendig kanal, men også et påvirkningsverktøy som tas i bruk i de andre kanalene.

Medietrykket kan ofte bli stort på SV-leder Audun Lysbakken og de andre partilederne.

Medienes makt kan deles i kategorier som speiler de ulike maktdimensjonene som du kan lese om i kapittel 1.1. For det første kan mediene ha det vi kan kalle direkte makt. Et eksempel kan være at mediene påviser at en politiker har brukt Stortingets penger på private reiser. Det vil være et brudd på Stortingets regler, og politikeren må kanskje gå av. Slik får mediene en direkte maktrolle. Like viktig er det imidlertid at mediene har dagsordenmakt, ved at de kan påvirke hvilke saker som blir ansett som viktige. Amerikanske presidentvalgvalgkamper er et eksempel på en politisk sak som får svært stor oppmerksomhet i norske medier. Det vil gjøre at vi får inntrykk av at denne saken er svært viktig. Nettopp derfor er det viktig å reﬂektere over hvilke saker som ikke får oppmerksomhet, som vi kanskje ikke kjenner til, eller som vi vurderer som lite viktige fordi vi ikke vet særlig mye om dem.

Mediene har også diskursiv makt. Det betyr makt til å påvirke hvordan vi snakker om noe. Et eksempel kan være om en norsk skiløper blir tatt i å bruke doping. Dette vil nok ofte komme høyt oppe på dagsorden, som betyr at mange vil oppfatte det som en viktig sak, fordi mediene bruker mye plass på den. Så er spørsmålet da: Hvilket bilde tegner mediene? Er det av en angrende idrettsutøver som får si unnskyld i beste sendetid, mens oppmerksomheten dreier seg om hvordan han skal komme seg videre etter dette? Eller vektlegges doping som et alvorlig problem innenfor idretten, som denne utøveren er en del av? Hvilken vinkel mediene velger, vil i stor grad påvirke hvordan vi forstår saken. Da får mediene også en ideologisk makt, hvor de kan påvirke hvordan vi tenker.

Mediene som kommersiell aktør

Tidligere var det gjerne slik at mediene i Norge hadde en tettere tilknytning til politikken og fungerte som talerør for mer tydelig deﬁnerte politiske standpunkter. Det var allment kjent at for eksempel Aftenposten sympatiserte med høyresiden, mens Dagbladet i større grad holdt med venstresiden i politikken. I tillegg fantes det partiaviser, som gjerne ble lest av dem som sympatiserte med de bestemte partiene.

For noen medier kan vi fortsatt finne slike sympatier med ett eller flere politiske ståsteder. Men det er ikke like tydelig som før, noe som henger sammen med at mediene i dag i mye større grad enn tidligere har kommersielle eiere. Det er private eiere som har et ønske om å tjene penger, på lik linje med at de som eier hoteller, gjerne vil tjene penger på de hotellene de eier. Den utbredte bruken av reklame er en konsekvens av dette. Når NRK ikke har reklame, er det fordi NRK er en statlig eid kanal som finansieres over statsbudsjettet. De fleste andre medier har ikke en slik finansiering og må da bli lønnsomme på andre måter, for eksempel ved at bedrifter ønsker å kjøpe reklameplass på nettsiden til en avis. En reklameplass koster mer og er dermed mer innbringende for dem som driver akkurat den avisa, jo flere som ser reklamen. Dermed blir det et mål å få flest mulig seere eller lesere – eller på en nettside: flest mulig klikk.

Denne eﬀekten gjør at mediene tjener mer på å produsere saker som mange vil lese. Saker som det tar lang tid å lese, eller som kanskje dreier seg om smalere temaer som færre leser, er ikke særlig lønnsomme. Saker som holder journalisten opptatt i mange måneder med bakgrunnsarbeid for én reportasje, er det heller ikke særlig

Delene av det totale avisopplaget i 2019, fordelt på de største eierne

Schibsted

A-media

Øvrige

Polaris Media

NHST Media Group

Allergruppen

Mentor Medier

strategisk å legge opp til. Hvis målet er mest mulig inntjening, bør journalisten få i oppgave å lage flest mulig artikler som flest mulig vil lese, på kortest mulig tid, uavhengig av innhold. Vi kan da se at det kan oppstå en konflikt mellom medienes rolle som den fjerde statsmakt, med vaktfunksjonen som passer på at politikken foregår slik den skal, og som en viktig aktør for ytringsfriheten på den ene siden. Og på den andre siden er mediene et inntjeningsmiddel for private aktører, som tjener mest hvis vi alle leser mange artikler om brunsnegler eller dopingtatte idrettsutøvere.

På tross av denne utviklingen er tilliten til mediene i Norge fremdeles høy. 83 prosent var i 2019 enige eller litt enige i påstanden om at norske medier i hovedsak er til å stole på (Medietilsynet, 2019). Samtidig gjør hverdagen med sammenblanding av nyheter, redaksjonelt innhold som er skrevet av journalister, og reklame at det å bruke mediene blir mer komplisert enn før, og det krever en annen kompetanse. Denne kompetansen har ungdom i større grad enn de eldre, hvor forskning har vist at det er de over 60 som har størst problemer med å skille reklame på en nettside fra redaksjonelt innhold (Medietilsynet, 2021).

Hvordan kan mediene forme politikken?

Mediene preges også av et fenomen som gjerne kalles CNN-effekten. Med globaliseringen har det kommet muligheter for å dekke nyheter i alle deler av verden raskt og live. Fenomenet har fått kallenavnet etter CNNs dekning av krigen i Irak tidlig på 1990-tallet. Dette var den første krigen hvor mediene var til stede helt i frontlinjen. CNN fulgte de amerikanske styrkene, og verden fikk for første gang live-dekning av en væpnet konflikt. For politikkens del gjør en slik type dekning at kravet blir mye større til at politikerne må imøtegå og uttale seg om eller gjøre noe med de sakene som er i mediene. Det øker tempoet i politikken. Når politikken skjer i «real time mode», blir det mindre tid til gjennomtenkte beslutninger og diplomati og mer behov for å uttrykke lederskap eller å framstå som en som tar raske avgjørelser. Dermed endrer medienes måte å dekke nyheter på hvordan politikken utformes, ved at politikken får høyere tempo og inneholder mer konfrontasjon.

Schibsted, som er den største aktøren i avismarkedet i Norge, eier seks av de ti største avisene i Norge, inkludert VG og Aftenposten. Kilde: Medietilsynet, 2020.

Klare og raske svar, takk!

VGTV utfordret Høyre-leder

Erna Solberg, Ap-leder Jonas

Gahr Støre og Sp-leder

Trygve Slagsvold Vedum under valgkampen i 2021.

Infotainment er et annet ord som ofte brukes for å beskrive hvordan mediene former politikken. Infotainment er satt sammen av de engelske ordene «information» og «entertainment» og beskriver en utvikling hvor mediene, kanskje spesielt tv-sendinger, presenterer nyheter i en innpakning som også er ment å være underholdende. Bruk av underholdningselementer, som dramatisk musikk eller jingles, store bokstaver og blinkende elementer eller å ha mindre og «morsomme» innslag innimellom de mer seriøse delene av en sending, er også eksempler på hvordan nyheter blir til infotainment. Dette gir gjerne mye patos, som betyr at mange av virkemidlene spiller på følelsene våre. Kriser og konflikter står i sentrum, gjerne krydret med personlige historier som inngang til å forstå en sak. En måte dette kan gjøres på, kan vi forstå gjennom triangelhypotesen. Den beskriver hvordan mediene ønsker seg konflikt mellom to motstridende parter, mens de selv står som «en nøytral part» i midten og regisserer konflikten (Eide & Hernes, 1987), for eksempel ved at to politikere blir «kalt inn på teppet» for å «rydde opp» i beste sendetid. Nyheter som infotainment gjør det viktig å huske at mediene jo ikke er nøytrale hvis de selv tjener på å forme vinklingen av en sak på en bestemt måte.

På den positive siden kan denne måten å presentere nyheter på likevel gjøre dem mer tilgjengelige for ﬂere. Når utviklingen går i retning av at mediene i større grad tilpasser seg hva leserne ønsker seg, og dermed blir mer tilgjengelige for folk, kan vi også kalle det en demokratisk utvikling hvis det gjør at ﬂere faktisk blir informert om samfunn og politikk. Men hvis dette betyr at nyhetene forenkles ned til et nivå som blir mer underholdning enn fakta, kan mye viktig informasjon gå tapt. Det kan også være et demokratisk problem hvis mediene påvirker politikken på den måten at vi forventer underholdning, også fra politikerne. En slik utvikling, hvor det å ha en spennende regi eller et artig budskap, er viktigere enn å ha et godt, gjennomtenkt og faktabasert argument, vil nødvendigvis også virke inn på i hvilken grad mediene kan fylle sin rolle som informasjonskilde, der innbyggerne kan få vite det de trenger for å ta beslutningen om for eksempel hva de vil stemme ved et valg.

Sosiale medier – mer demokrati?

De sosiale mediene har tatt mye av plassen som aviser, radio og TV hadde for mindre enn tjue år siden. Diskusjonen om hva det gjør med demokratiet, er dermed viktig. Hvis vi mener at mediene er en forutsetning for demokratiet og for demokratisk deltakelse, hva skjer da når medienes form endres?

Det er gode grunner til både optimisme og pessimisme. De sosiale mediene er mye mer mangfoldige og skiftende enn de tradisjonelle, og i teorien er det for alle mulig å finne sin kanal for å sende informasjon ut i offentligheten. Dette gjør at alle har tilgang til å formidle sine meninger, uten at de for eksempel må oppsøke en avisredaksjon eller delta i en organisasjon som kanskje må sammenfatte mange synspunkter inn i sin samlede agenda. Under det som er kalt den arabiske våren i 2011 ble sosiale medier aktivt brukt av demonstranter i flere arabiske land som Tunisia og Egypt, som protesterte mot styresmaktene (se side 48). Det gjorde at styresmaktenes forsøk på å stoppe kommunikasjon mellom demonstrantene og mulighetene deres for å samle seg ble mye vanskeligere, fordi man kunne snakke sammen og gjøre avtaler i sosiale medier. Mange mente da at sosiale medier kunne bli et viktig demokratisk redskap, som kunne brukes av demokratiske demonstranter mot autoritære regimer. De sosiale mediene kunne «utjevne» forskjellene i informasjonstilgang og informasjonsspredning der regimene ofte kontrollerte de tradisjonelle mediene, mens demonstrantene kunne bruke internett for å kommunisere det de ville.

I ettertid har vi imidlertid sett at det ikke ble slik at de fleste av landene som opplevde den arabiske våren, fikk særlig høyere grad av demokrati. Vi kan dermed spørre om demonstrantenes tilgang til sosiale medier ga dem særlig mye mer makt. Overført til en mindre konfliktfylt kontekst kan vi spørre: Får den jevne innbyggeren mer makt av å ha tilgang til å formidle det hun ønsker over internett?

Internett og sosiale medier er formet på en annen måte enn de tradisjonelle mediene ved at vi i stadig større grad ser hva vi vil se. Dette skjer delvis på grunn av algoritmer som ligger i sidene vi bruker. Når vi bruker internett, samles stadig mer informasjon for eksempel om hva vi klikker på, og hvilke sider vi bruker mest tid på. Etter hvert vil algoritmene kunne se mønster i hvordan vi oppfører oss på internett, og tilpasse informasjonen vi får, etter at vi har vist hva vi er interessert i. Når vi får opp reklamer som treﬀer med hva vi er interessert i, men også når vi søker i Google, er det algoritmer som ligger bak, og to ulike personer har dermed ikke samme reklamer på Facebook eller samme liste med resultater i Google.

Algoritmene kommer parallelt med at vi også selv i større grad velger ut hva vi vil se, og hva vi ikke vil se. Hvis man kjøper en papiravis, får vi med artikler som kanskje ikke interesserer oss så veldig, men som vi kanskje likevel leser. Avisa er jo tross alt der foran oss, som en hel pakke av innhold. Men på internett kan vi skrolle forbi disse artiklene, eller vi kan følge mennesker på Twitter eller Instagram som vi allerede liker eller er enige med. Det gjør at vi i mindre grad blir eksponert for synspunkter og meninger vi er uenige i, og videre at vi mister litt av forutsetningen for å forstå de andres meninger, fordi vi ikke har kontakt med dem. Konsekvensen av bare å høre stemmer som er enige med en selv, kan vi kalle ekkokammereﬀekt,

79 prosent av guttene og 75 prosent av jentene i Vg3 oppgir at de bruker over tre timer av fritiden sin daglig foran en skjerm. Jenter bruker sosiale medier i noe større grad enn gutter (Bakken, 2021).

hvor internett blir som at du står inne i en tunnel og roper ut meningen din, og hvor svaret du får, bare er et ekko av det du selv roper. Faren er at vi kan miste noe av den felles forståelsen for hvordan verden ser ut, og fellesskapet som ligger til grunn for demokratiet, kan bli utfordret.

Det postfaktuelle samfunnet

Ordet postfaktuell er sammensatt av ordene post og fakta Post er latinsk for etter, og et postfaktuelt samfunn er dermed et samfunn hvor vi beﬁnner oss etter det faktabaserte eller sanne. Ordet brukes for å beskrive en utvikling hvor politikken ikke lenger tar hensyn til hva som er fakta, og hvor argumenter brukes helt uavhengig av hva som er sant eller ikke. Postfaktuell politikk har særlig blitt brukt om retorikken til tidligere president i USA, Donald Trump, men også om en del av debatten rundt Brexit i Storbritannia.

Det at alle har tilgang til sosiale medier, og det at disse oppdateres kontinuerlig, gjør at det har blitt mye mer krevende for oss å vite hva som er sant, og å holde oversikt over nyhetsbildet. Samtidig kommer det stadig sanne og usanne påstander om at mediene er knyttet til særinteresser. Et norsk eksempel på dette er at det finnes grupper med flere tusen medlemmer på Facebook som hevder at NRK er et redskap i hendene på venstresiden i politikken, og at NRK blir brukt for å påvirke politikken til for eksempel å ha en mer liberal innvandringspolitikk. Hvis folk som konsekvens av dette synet slutter å se på NRK og bare følger alternative nyhetskilder, samtidig som de sjelden møter motstemmer, vil vi få en ekkokammereffekt.

Ekkokammereﬀekten kan gi økt polarisering, det vil si at ulike grupper i samfunnet kommer lenger og lenger unna hverandre og ikke har noen overlapp i synspunktene sine. Det samme gjelder i tilfeller hvor avsenderen av informasjon aktivt går inn for å villede mottakerne ved for eksempel å spre desinformasjon. I noen tilfeller

ser vi også eksempler på trolling, som betyr at den som skriver, aktivt prøver å provosere, for eksempel ved å spille på følelsene til leseren eller ved å manipulere andres oppfatning av en sak. Noen ganger gjøres det bare for underholdningsverdi, det har altså ikke noe bestemt mål utenom å ødelegge eller skape kaos. Andre ganger brukes det bevisst, for eksempel for å påvirke politiske prosesser. Uansett hva hensikten er, kan vi lett forstå at å møte denne typen motbør kan gjøre både at innholdet i diskusjonen kan skape feil inntrykk hos dem som deltar, og at noen velger å ikke delta overhodet.

Hvorfor velger noen å ikke delta?

Hundre prosent valgdeltakelse eller at alle innbyggerne i et land er i én organisasjon, er ikke i seg selv et mål. Tvert imot forbindes slike trekk gjerne med totalitære stater (se side 44), hvor det å gå og stemme ved valg kan være et pålegg fra staten og ikke et valg, eller hvor alle ungdommer er nødt til å være med i en bestemt ungdomsorganisasjon. Men deltakelse er en forutsetning i et demokrati, uavhengig av hvordan vi deﬁnerer demokrati (se side 35). Vi kan være uenige om hvilke typer deltakelse som er viktigst, eller i hvor stor grad alle skal delta, og hvor ofte. Men at innbyggerne på en eller annen måte deltar i styret av sitt eget samfunn, er en grunnforutsetning i demokratiet som styreform. I tillegg er det viktig at det blir tatt hensyn til alle grupper, også dem som er i mindretall. Det er et demokratisk problem hvis noen grupper ikke blir representert eller hørt.

Fordeling av politiske ressurser

«Stemmer teller, ressurser avgjør.» Dette utsagnet fra statsviteren Stein Rokkan forteller oss to ting. Den første delen handler om valg. Stemmene vi avgir, avgjør styrkeforholdet mellom partiene på Stortinget, og dermed har de betydning for hvilken politikk som føres. Dette kaller Rokkan den numerisk-demokratiske påvirkningskanalen. Her kommer makt «in numbers»: Jo ﬂere stemmer man har, jo større påvirkning får man.

Andre del av utsagnet peker likevel på at det ikke er stemmene som gis ved valg, som er viktigst til slutt. Det er ressursene som avgjør, sier Rokkan. Å ha en ressurs betyr å ha noe nyttig som vi kan bruke til noe. Politiske ressurser er dermed verktøy man kan bruke for å oppnå noe i politikken. Det kan for eksempel være språk, som er viktig både for selv å bli hørt og for å forstå politikere. Eller det kan være økonomi, som gjør at man kan kjøpe seg hjelp eller plass i mediene. Rokkan beskriver så det han kaller en pluralistisk-korporativ påvirkningskanal. Mens det i den numerisk-demokratiske kanalen er slik at innbyggerne påvirker hver og en for seg og er avhengige av å ha et høyt antall stemmer for å få makt, er det i korporativismen organisasjonene som har makt. Det har de ved at de på fast basis deltar i råd og oﬀentlige utvalgsorganer, slik vi så at også er tilfelle i Norge under overskriften «Organisasjonskanalen» på side 84. Påvirkningen organisasjonene har, er dermed institusjonalisert. Når organisasjonene får en rolle i å delta i utformingen og iverksettelsen av politikk, kan vi se for oss at de får mye makt hvis de har nær kontakt med velgergruppen til et bestemt parti og samtidig støtter et parti

Personer som ikke er tilknyttet arbeidslivet, har lavere valgdeltakelse enn de som er yrkesaktive.

med mye penger. To nærliggende eksempler er partiet Høyres samarbeid med arbeidsgiverorganisasjonen NHO og Arbeiderpartiets samarbeid med arbeidstakerorganisasjonen LO. Hvis velgerne gang på gang opplever at de faktisk ikke får innﬂytelse over praktisk politikk, fordi de folkevalgte ikke følger partiprogrammet, men organisasjonenes interesser, kan det føre til lavere valgdeltakelse og holdninger av typen «stemmen min betyr ikke noe uansett». Det kan også føre til mangel på tillit til politikerne, som vi også skal komme tilbake til senere i kapitlet.

Ulik fordeling av politiske ressurser kan også gjøre at politikken for noen grupper kan virke som et uforståelig eller utilgjengelig felt. Kanskje opplever man at politikerne snakker på en måte som man ikke forstår, eller at man ikke selv har kunnskap nok eller de riktige egenskapene til å skrive eller snakke på en måte som gjør at man når fram med sitt budskap. Pierre Bourdieu var en fransk sosiolog som har skrevet om hvordan ulike former for kapital avgjør hvilke ressurser og muligheter et menneske har (Bourdieu, 1995). På side 86 leste du om Robert Putnam, som deﬁnerte sosial kapital som tillit mellom mennesker i et samfunn. Bourdieu skiller på sin side mellom tre typer kapital:

1 Økonomisk kapital består av penger og materielle goder.

2 Kulturell kapital består av kunnskaper og ferdigheter som gjør at man mestrer sosiale koder, for eksempel at man behersker språk og retorikk.

3 Sosial kapital består av sosiale relasjoner og nettverk.

Hvis man har lav kulturell kapital, med lav utdanning og kanskje dårlige språkkunnskaper, kan det være vanskelig å forstå hva politikerne snakker om. Dette

forsterkes med politikere som kanskje er retorisk skolert, og som dermed er trent til nettopp å kontrollere hvilket budskap de sender ut gjennom måten de bruker språket på. På motsatt side vil det kunne oppfattes som lett å delta hvis man har høy kulturell kapital og kanskje også høy sosial kapital. Kjenner man mange som er politisk aktive, og er en del av et miljø hvor engasjement er vanlig, kan man kanskje lettere blir invitert inn i gode posisjoner gjennom nettverket sitt. De ulike formene for kapital vil kunne avgjøre ikke bare om man velger å delta eller ikke delta, men også i hvilken grad man oppfatter det som «naturlig» eller «greit» å gjøre.

Politisk tillit

Politisk tillit handler om i hvilken grad innbyggerne i et land har tillit til politikerne, for eksempel tillit til Stortinget og regjeringen. Den politiske tilliten i Norge er høy og stabil sammenlignet med en rekke andre europeiske land, og også i forhold til i USA, hvor Robert Putnam (2001) gjorde sin analyse av politisk tillit og sosial kapital, som du kunne lese om tidligere i dette kapitlet. Det er nok mange grunner til at tilliten i Norge er høy, for eksempel at vi har en sterk velferdsstat som er en synlig aktør i innbyggernes liv, og at staten har god økonomi. Også det at vi har mange partier, gjør at små saker som velgerne er opptatt av, relativt lett kan fanges opp i det politiske systemet. Det er også slik at de velgerne som er misfornøyde, oftest opererer innenfor det politiske systemet, for eksempel ved at de lager nye partier eller organisasjoner, eller at de aksjonerer. Det tyder på en grunnleggende tillit til det politiske systemet ved at man protesterer mot saker og tendenser, men ikke mot selve det politiske systemet.

Vi kan likevel peke på to utfordringer når det gjelder politisk tillit i Norge. Den første er de som aldri stemmer ved valg. Omtrent ti prosent stemte ikke ved de fire siste stortingsvalgene, og av disse er det flest unge og noen flere menn enn kvinner. De fleste av disse er uten utdanning og/eller med lav inntekt. Blant nordmenn med innvandrerbakgrunn er det nesten 25 prosent som på fast basis ikke stemmer (Haugsgjerd, 2019). En ting er at dette bevisst eller ubevisst kan være uttrykk for politisk mistillit eller for manglende kapital (Bourdieu, 1995). Men det er også problematisk fordi konsekvensen er at disse gruppenes interesser kanskje ikke blir representert i politikken, noe som igjen kan forsterke følelsen av avstand mellom politikken og innbyggerne.

Manglende tillit til politikerne kan også føre til polarisering, som betyr at vi får større avstand mellom ulike velgergrupper og gjerne tilhørende motvilje mot de andres ståsted. Dette skjer overveiende i verdikonflikter, som i bunn og grunn handler om etiske problemstillinger. Da er det vanskeligere å inngå kompromiss enn i interessekonflikter, som handler om fordeling av goder. Spørsmål som dreier seg om abort, er eksempler på saker som tilhører en verdikonflikt, og hvor det er stor avstand mellom partene og vanskelig å inngå kompromiss. Politisk uenighet og diskusjon er en sentral ingrediens i et demokrati, hvis vi husker tilbake til at demokratisk deltakelse også handler om å kunne utøve samfunnskritikk og stille spørsmål. Men hvis den politiske diskusjonen preges av ulik maktfordeling og manglende tillit, vil vi kunne få en lite konstruktiv debatt som bare fører til enda sterkere polarisering.

Lan Marie Berg (MDG) har opplevd mye hets og trusler som politiker. Her møter hun pressen som byråd i Oslo.

Sterkt press på dem som er synlige

I avsnittene ovenfor har du kunnet lese om polarisering. Sammen med polariseringen kommer også et hardt debattklima, hvor de som velger å være politisk aktive og dermed synlige, møter sterke angrep som ikke alltid dreier seg om saken som diskuteres. Dette gjelder spesielt på internett, hvor ﬂere mediehus har valgt å stenge kommentarfeltene sine på grunn av mengden med hets og uønskede kommentarer.

Internett er regulert av de samme lovene som ellers, og straffbare uttalelser i avisenes digitale kommentarfelt eller på Facebook er dermed like straffbare som uttalelser ellers i samfunnet. Dette gjelder også hvis man er i lukkede grupper. I 2020 kom det en avgjørelse fra Høyesterett, som avklarte at når man i en gruppe på internett har mer enn 20–30 medlemmer, så teller det som oﬀentlig rom (Strømme, 2020). Det betyr at hvis man uttaler seg rasistisk eller hatefullt her, kan man bli straﬀet på lik linje som om man sto og sa det samme høyt i et klasserom eller på butikken.

Det er forskjell i hvordan ulike grupper blir møtt, også på internett. Unge, kvinner og personer med minoritetsbakgrunn opplever oftere enn andre grupper at kritikken de møter, handler om hvem de er, heller enn hva de argumenterer for. I perioden fram til 2021 da Abid Raja fra Venstre var kulturminister, så vi at han i saker som overhodet ikke handlet om ham som person, kunne få kritikk for sin religion. Unge kvinner kan også i større grad få kritikk for utseende eller møte seksualiserte kommentarer eller trusler, i stedet for saklige innspill til det de diskuterer. MDG-politiker Lan Marie N. Berg har for eksempel uttalt at hun ikke

tror hun ville våget å bli heltidspolitiker om hun visste hvor mye hets hun kom til å få i sosiale medier (Sølhusvik, 2017). Og dette er ikke et fenomen som bare rammer de kjente fjesene i politikken; over halvparten av dagens ungdommer opplever å få negative reaksjoner når de sier hva de mener i sosiale medier, og det skjer dobbelt så ofte for jenter som for gutter (Eliassen et al., 2021). For mange kan det føre til at de kvier seg for å si hva de mener. Og det er problematisk, hvis det gjør at noen stemmer ikke blir hørt.

Samisk medborgerskap

I Norge har samene spesiell status fordi de er et urfolk, noe du kan lese om på side 22 Dette innebærer blant annet at samene har sitt eget medvirkningsorgan i det norske politiske systemet, nemlig Sametinget, som du også kan lese om på side 154.

I boka Den samiske medborgeren peker Selle et al. (2017) på hvordan det at samene skal betraktes som eget folk som skal styre seg selv, heller enn en minoritet innenfor den norske staten, utfordrer prinsippet om ﬂertallsstyre, som ofte er tett forbundet med et demokratisk styresett. Samtidig er det ofte slik at man snakker om urfolk generelt og samene spesielt som om de er en marginalisert gruppe som står på utsiden av samfunnet, og som ofte har lavere tillit til det politiske systemet enn resten av befolkningen. Forskningen viser at det ikke er slik. Det er for eksempel ingen forskjell mellom samene og befolkningen for øvrig når det gjelder å avgi stemme ved stortingsvalg (Aslaksen, 2021). Samene er også oftere medlem i politiske partier eller i næringslivs- og arbeidslivsorganisasjoner enn nordmenn for øvrig (Selle et al., 2017). Dette tyder på at samene er godt integrert i det nasjonale politiske systemet. Samtidig deltar samene sjeldnere i organisasjoner som ungdomslag, pensjonistforeninger eller kulturorganisasjoner.

Når det gjelder aksjonskanalen, som er mindre formell enn organisasjonene, er det kanskje lett å tenke på at man i historietimene har lært om samiske protester mot utbyggingen av Altavassdraget eller lest om protestaksjoner mot dumping av gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark. Man forventer da at samene i større grad skal være deltakere i mer alternative deltakelsesformer. Det er imidlertid heller ikke tilfelle. Det er jevnt over små forskjeller mellom samene og befolkningen som helhet når det gjelder deltakelse i ulike direkte aksjonsformer som å delta i en politisk aksjonsgruppe, demonstrere eller kontakte en politiker (Selle et al., 2017). Samtidig kan noe av dette skyldes at mange samer bor i små kommuner, hvor det kan være like lett å ta en prat med en lokalpolitiker som å organisere en stor protestaksjon. Sametinget fanger også opp initiativer både fra små interessegrupper og enkeltpersoner. Dermed foregår det meste av deltakelsen i dag nok gjennom de formelle kanalene og mindre gjennom de uformelle. Samlet sett er samene aktive medborgere og skiller seg lite fra tallene for befolkningen som helhet.

Hvordan står det til med det samiske medborgerskapet når det gjelder deltakelse ved sametingsvalg og innmelding i Sametingets valgmanntall? Langt fra alle som

Sametingsåpning, høsten 2021. Runar Myrnes Balto og Silje Karine Muotka (foran) representerer Norske Samers Riksforbund. Muotka er sametingspresident. Ronny Wilhelmsen (bak) representerer Bargiidbellodat/ Arbeiderpartiet.

kan registrere seg i Sametingets valgmanntall, har gjort det. Det er to kriterier for å kunne registrere seg: For det første må man identiﬁsere seg som same. For det andre må man ha en språklig tilhørighet ved at en selv, ens foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre har hatt samisk som hjemmespråk. Man må også være over 18 år. I 2021 hadde 20 005 samer registrert seg i manntallet (Elde, 2021). Men det er langt fra alle. En vanlig måte å anslå hvor mange samer det er, er å se på hvor mange som bor i det såkalte SNT-området, det vil si nord for Saltfjellet. I 2019 utgjorde det 54 801 mennesker (Skiphavn, 2020). Denne måten å telle på gjør imidlertid at de uten samisk bakgrunn i dette området, blir telt som samer, og at de som bor utenfor dette området, ikke blir telt med. Det ﬁnnes dermed ingen nøyaktig oversikt over hvor mange som er samiske.

I 2021 deltok 68,6 prosent av dem som er registrert i Sametingets valgmanntall, ved sametingsvalget, og tallet er altså lavere enn ved stortingsvalget (Aslaksen, 2021). Deltakelsesmønsteret er det samme som ved stortingsvalg, og sjansen er større for at man stemmer ved sametingsvalget hvis man også jevnlig stemmer ved stortingsvalg. Det er altså ikke slik at disse konkurrerer mot hverandre. Samtidig svarer ti prosent av samene som er registrert for å delta ved sametingsvalg, at det er større sjanse for at de deltar ved stortingsvalg nå enn før de ﬁkk stemmerett til Sametinget. Det kan tyde på at sametingssystemet har ført til økt politisk interesse blant samene. Undersøkelser viser også at det å registrere seg i Sametingets valgmanntall ofte er et uttrykk for samisk identitet, men også for ønske om å påvirke samepolitikken.

Sametinget blir da oppfattet ikke bare som en formell vei til påvirkningskraft slik vi har sett ovenfor, men også som et uttrykk for det samiske, som man anerkjenner og ser seg selv som en del av ved å sette seg på listene over registrerte samer (Selle et al., 2017).

Samtidig svarte 45 prosent av de samiske respondentene i borgerrolleundersøkelsen (2006) at de ikke var registrert i samemanntallet fordi de var imot at Sametinget eksisterer, og 32 prosent at de var imot at det ﬁnnes et samemanntall (Selle et al., 2017). Dette kan kanskje forklares med at tilliten til Sametinget ikke er spesielt høy blant mange samer. Disse tallene gjør at man kan stille spørsmål ved om Sametinget virkelig er et godt organ til å representere alle samer, og om de sakene de velger å vektlegge tyngst, som reindrift og motorferdsel i utmark, er de som den brede samiske befolkningen ønsker at Sametinget skal bruke tid på (Selle et al., 2017, s. 161–162). Det er nemlig sammenheng mellom holdningene man har til Sametinget, og om man mener at Stortinget bør kunne overprøve det Sametinget bestemmer. 87 prosent av de samene som ikke er registrert i samemanntallet, mener at Stortinget bør kunne overprøve det Sametinget bestemmer, mens bare 60 prosent av de registrerte samene mener det samme. Kanskje kan det å registrere seg i samemanntallet og å slutte opp om Sametinget være et uttrykk for et bestemt syn på hvilken posisjon man mener samene skal ha i det norske samfunnet, og hvilke saker man er opptatt av i samepolitikken (Selle et al., 2017).

Mange former for politisk deltakelse

I dette kapittelet har vi sett på mange former for politisk deltakelse. Vi har diskutert hvordan vi kan ha innﬂytelse gjennom valg, gjennom å delta i organisasjoner, aksjoner og gjennom å bruke tradisjonelle og nyere, sosiale medier.For å bruke alle de politiske kanalene, er politiske ressurser viktig, for eksempel trening i å sette ord på tankene sine i en samtale med andre. Det skal vi jobbe mer med i kurset «Samtalen i politikk og menneskerettigheter». I kapittel 2.1 skal vi gå nærmere inn på en av påvirkningskanalene, nemlig valgkanalen, og se på gjennomføringen av valg og ulike valgsystemer.

OPPSUMMERING

• Statsborgerskap innebærer en formell kontrakt med rettigheter og plikter i forholdet mellom individ og stat. Medborgerskap handler om hvordan vi er borgere sammen med de andre i samfunnet vårt.

• Demokratiet forutsetter at innbyggerne deltar, både fordi det gir legitimitet til systemet, og fordi da kan man sikre at kritikkverdige forhold kommer fram.

• Mens valgdeltakelsen i Norge er relativt stabil, finner vi en forskyvning fra at flere deltok i organisasjoner, til at flere nå velger å aksjonere når de engasjerer seg.

• Organisasjonene har formell makt i høringer før saker behandles på Stortinget, og får gjerne makt gjennom for eksempel høyt antall medlemmer, god økonomi eller spisskompetanse.

• Aksjoner handler gjerne om enkeltsaker og kan være tverrpolitiske. Ofte avhenger påvirkningskraften en aksjon har, av oppmerksomheten den får i mediene.

• Mediene kan ha en uformell rolle gjennom å kontrollere politikerne. Samtidig er medienes rolle også omdiskutert, for eksempel fordi de kan fokusere på det som gir ﬂest klikk i stedet for å gå grundig inn i en sak.

• Sosiale medier kan sies å være positivt for demokratiet fordi alle får mulighet til å få fram sin stemme. Samtidig møter spesielt unge, kvinner og mennesker med innvandrerbakgrunn hets i kommentarfeltene, og det utgjør et problem hvis vi bare leser og diskuterer saker med dem som er enige med oss.

• Pierre Bourdieu forklarer hvordan det å ikke delta i politikken kan være et resultat av manglende kapital, for eksempel at man ikke forstår politikernes språk eller ikke har et godt nettverk.

• Robert Putnam forklarer hvordan det å ikke delta i politikken kan være et resultat av manglende politisk tillit, for eksempel fordi man ikke lenger er del av bindende sosiale nettverk.

• Det er en viktig forutsetning i demokratiet at mindretallets interesser blir ivaretatt. Det er dermed viktig å diskutere hvordan vi kan legge til rette for at ﬂest mulig kan delta i demokratiet slik det passer for dem.

• Undersøkelser om samisk medborgerskap tyder på at samene er godt integrert i det nasjonale politiske systemet. Langt ifra alle samer registrerer seg i samemanntallet. Valgdeltakelsen i sametingsvalg er lavere enn ved stortingsvalg.

KILDER

−Aslak, E. A. (2021, 1. oktober). Aldri har så mange samer stemt. NRK. https://www.nrk.no/sapmi/aldri-har-sa-mange-sameri-norge-stemt-1.15654477

−Bakken, A. (2021). Ungdata 2021. Nasjonale resultater. NOVA Rapport 8/21. Oslo: NOVA, OsloMet.

−Bergh, J. (2015). Generasjon Utøya? Politisk deltakelse og engasjement blant ungdom. I B. Aardal, & J. Bergh, (Red.), Valg og velgere(kapittel 9, s. 180–200). Cappelen Damm Akademisk.

−Bourdieu, P. (1995). Distinksjonen: en sosiologisk kritikk av dømmekraften. Pax.

−Brochmann, G. (2002). Statsborgerskap, medborgerskap og tilhørighet. I G. Brochmann, T. Borchgrevink, & J. Rogstad, (Red.), Sand i maskineriet. Makt og demokrati i det ﬂerkulturelle Norge (kapittel 2, s. 56–84). Gyldendal Akademisk.

−Børhaug, K. (2017). Ei endra medborgaroppseding? Acta Didactica Norge, 11(3), 1–18. https://doi.org/10.5617/adno.4709

−Eide, M. & Hernes, G. (1987). Død og pine! Om massemedia og helsepolitikk. (Fafo-rapport 073)FAFO.h ttps://www.fafo. no/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/dod-og-pine

−Eide, R. (2021, 19. juli). Nå har Sametingets valgmanntall over 20 000 personer registrert. Radio Nordkapp. https://www. radionordkapp.no/nyheter/16834/na-har-sametingets-valgmanntall-over-20-000-personer-registrert/ −Eliassen, H. Ø., Grøndahl, E. & Vedeler, L. M. (2021, 27. januar). Jenter kvier seg for å mene noe: – Vi har et problem, sier stortingspresidenten. NRK. https://www.nrk.no/kultur/jenter-kvier-seg-for-a-mene-noe-1.15346683

−Fox, J. & Shotts, K. W. (2007). Delegates or Trustees? A Theory of Political Accountability. The Journal of Politics, 71(4), 1225–1237. https://doi.org/10.1017/s0022381609990260

−Greenpeace (2022). Our history and successes. Hentet 3. mai 2022 fra http://www.tiki-toki.com/timeline/entry/594418/ Greenpeace/#vars!date=2051-09-29_20:58:33!

−Grindheim, J. E., Heidar, K. & Strøm, K. (2017). Norsk politikk. Universitetsforlaget.

−Haugsgjerd, A. H., Bergh, J. & Aardal, B. (2019, 6. september). «Folk ﬂest» har fortsatt tillit til politikerne i Norge, men også her har demokratiet utfordringer. Forskersonen.no. https://forskersonen.no/kronikk-meninger-politikk/folk-ﬂest-har-fortsatt-tillit-til-politikerne-inorge-men-ogsa-her-har-demokratiet-utfordringer/1559476

−Medietilsynet (2021). Undersøkelse om kritisk medieforståelse i den norske befolkningen. Delrapport 4: Seniorers kritiske medieforståelse. Hentet 3. mai 2022 fra https://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/kritisk-medieforstaelse/210908_delrapport_4_seniorer.pdf

−Medietilsynet (2019, 29. oktober). Åtte av ti har tillit til norske medier. https://www.medietilsynet.no/nyheter/nyhetsarkiv/aktuelt-2019/ atte-av-ti-har-tillit-til-norske-medier/

−Nøttveit, A. R. (2021, 24. mars). Alle ungdomspartia mista medlemmar i 2020 – AUF og Raud Ungdom mista ﬂest. Framtida.no. https:// framtida.no/2021/03/22/alle-ungdomspartia-mista-medlemmar-i-2020

−Putnam, R. (2001). Bowling Alone. Simon and Schuster.

−Selle, P., Semb, A. J., Strømnes, K. & Nordbø, Å. D. (2017). Den samiske medborgeren. Cappelen Damm Akademisk.

−Skiphamn, S. S. (2020, 6. februar). Hvor bor det ﬂest samer? Faktisk.no. https://www.faktisk.no/artikler/zlp2l/hvor-bor-det-ﬂest-samer −SSB (2021, 26. april). Norsk mediebarometer. https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/tids-og-mediebruk/statistikk/norsk-mediebarometer −SSB (2020, 18. november). Organisasjonsaktivitet, politisk deltakelse og sosialt nettverk, levekårsundersøkelsen. https://www.ssb.no/ kultur-og-fritid/organisasjoner-og-medlemskap/statistikk/organisasjonsaktivitet-politisk-deltakelse-og-sosialt-nettverk-levekarsundersokelsen −SSB (2020, 18. november). Figur 1. Politisk deltagelse. 2011–2020. Prosent. https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/ folk-deltar-mer-politisk

−SSB (2019, 6. november). Langt ﬂere unge stemte i årets lokalvalg. https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/langt-ﬂere-ungestemte-i-arets-lokalvalg

−SSB (2017, 4. september). Lavere deltakelse blant innvandrerne. https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/lavere-deltakelse-blantinnvandrerne

−Strømme, V. (2020, 15. juni). Ekspertkommentar til HR-2020-184-A og HR-2020-185-A, hatytringer på Facebook. Juridika. https://juridika. no/innsikt/ekspertkommentar-til-dommer-om-hatytringer-p%C3%A5-facebook

−Sølhusvik, L. & Zondag, M. H.W. (2017, 28. november). Lan Marie Berg: – Vi kan miste sosiale medier som demokratisk verktøy. NRK https://www.nrk.no/norge/lan-marie-berg_-_-vi-kan-miste-sosiale-medier-som-demokratisk-verktoy-1.13798924

−Westheimer, J. & Kahne, J. (2004). What Kind of Citizen? The Politics of Educating for Democracy. American Educational Research Journal. 2004, 41(2), 237–269. https://doi.org/10.3102/00028312041002237

−Ødegård, G. & Svagård, V. (2018, 23. oktober). Hva motiverer elever til å bli aktive medborgere? Tidsskrift for ungdomsforskning,(1), 28–52. https://journals.hioa.no/index.php/ungdomsforskning/article/view/2995

−Ødegård, G., Berg, J. & Saglie, J. (2020). Why did Young Norwegians Mobilize: External Events or Early Enfranchisement?. Palgrave Macmillan.

OPPGAVER

REPETISJONSSPØRSMÅL

1 Hva ligger i begrepet medborgerskap?

2 Hvilke forskjeller ﬁnner vi i deltakelsesgrad og deltakelsesform for ulike grupper i Norge?

3 Hva er forskjellen på politikernes rolle i tillitsmannmodellen og delegatmodellen?

4 Hva kan gjøre at organisasjoner får makt?

5 Hvordan skiller aksjonskanalen seg fra organisasjonskanalen, og hvordan kan vi si at aksjonskanalen er et tegn på at deltakelsesmønsteret kanskje er i endring?

6 Hva betyr det at mediene kan ha rollen som «den fjerde statsmakt»?

7 Hvordan kan mediene også ha negativ innvirkning på demokratiet?

8 Skaper sosiale medier mer demokrati?

9 Hva ligger i begrepene det postfaktuelle samfunn, ekkokammer og polarisering?

10 Pierre Bourdieu snakker om ujevn fordeling av kapital i et samfunn. Hvordan kan dette føre til at noen ikke deltar i politikken?

11 Hvorfor kan lav politisk tillit være et demokratisk problem?

12 Hvilke likheter og forskjeller kan vi ﬁnne mellom samisk politisk deltakelse og politisk deltakelse blant den øvrige befolkningen i Norge?

13 Hvilke ulikheter kan vi ﬁnne innad i den samiske befolkningen i synet på Sametinget og samemanntallet, og hvordan kan vi forstå disse forskjellene?

ARBEIDSOPPGAVER

14 Lag spill

Jobb i grupper, og lag et spill som illustrerer stoﬀet i kapitlet. Dere kan lage brettspill, stigespill, spørrespill, kortspill eller noe annet. Bruk boka underveis, og husk at spillet skal trene dere i fagstoﬀet som kapitlet inneholder.

15 Medborgertyper

Tegn de tre typene medborgere i midten av hvert sitt ark (se side 79).

Gi gjerne ﬁgurene navn, kjønn, alder, yrke, utdanning, bosted osv.

a Jobb i grupper og diskuter hva de ulike medborgerskapstypene vil mene om å

• bli medlem av en fagforening

• utføre dugnad for idrettsforeningen

• gi penger til TV-aksjonen

• reise til et annet land for å demonstrere på et klimatoppmøte

• holde et innlegg om ytringsfrihet på et debattarrangement på det lokale biblioteket

• boikotte shopping på Black Friday

• signere en underskriftskampanje i regi av Amnesty International b Tegn eller skriv stikkord inni ﬁguren og rundt ﬁguren: Hvilke konsekvenser har ulike syn på medborgerskap for individet og for samfunnet rundt?

16 Politisk engasjement

a Finn et eksempel på en person, ung eller gammel, som har engasjert seg i en politisk sak. Gjør et kort intervju med vedkommende, der du for eksempel spør om:

• Hvorfor er vedkommende interessert i saken?

• Hvilke virkemidler har vedkommende brukt for å bli hørt?

• Om vedkommende har fått gjennomslag? Hvorfor/hvorfor ikke?

• Hvilke konsekvenser vedkommende tenker at denne saken har.

b Sammenlign svarene med svarene medelevene dine har fått. Finn fram til likheter og forskjeller.

c Skriv et notat hvor du reﬂekterer over hvorfor politisk engasjement er viktig i et samfunn.

17 Politisk deltakelse

a Skriv en tekst på maks 250 ord der du oppsummerer hva Robert Putnam, Stein Rokkan og Pierre Bourdieu mente om politisk deltakelse.

b Finn et eksempel på en sak som problematiserer politisk deltakelse. Du kan få hjelp til å ﬁnne saker ved å tenke på hvilke grupper som sjeldnere deltar politisk, og ved å tenke på de ulike påvirkningskanalene. Når du har valgt en sak, skriv en oppsummering på maks 250 ord om hva saken handler om.

c Lag et tankekart hvor du kobler sammen det du har skrevet.

d Skriv en ny kort tekst der du diskuterer sammenhengene i de to tekstene du har skrevet. Start gjerne med å stille spørsmål til deg selv, for eksempel:

• Hvordan kan de tre teoriene brukes for å forklare eksemplet ditt?

• Hvilke grupper opplever positive/negative konsekvenser?

• Kan du si noe om tid/utvikling over tid?

• Hvilke konsekvenser er størst/minst?

e Bruk det du har skrevet som utgangspunkt for en fagartikkel der du drøfter politisk deltakelse i Norge.

Samtalen i politikk og menneskerettigheter

Styreformen demokrati forutsetter at innbyggerne i samfunnet deltar i styret av staten. All politisk deltakelse avhenger imidlertid til en viss grad av politiske ressurser (se side 96). Politiske ressurser kan for eksempel være evnen til å sette ord på tankene sine, både muntlig og skriftlig, og til å delta i en samtale med andre. De faglige samtalene i politikk og menneskerettigheter, der du deltar i gruppe, full klasse eller som vurderingssituasjon, har derfor en viktig funksjon utover karakterene på vitnemålet.

Muntlige ferdigheter

Alle fag i skolen skal styrke elevenes grunnleggende ferdigheter, blant annet muntlige ferdigheter. I politikk og menneskerettigheter handler de muntlige ferdighetene om å bruke fagspråk, teorier og modeller som hører hjemme i statsvitenskap. Det betyr at du må kunne skille mellom det vi kan kalle hverdagssamtalen, og den faglige samtalen. Tenk deg at du skal diskutere menneskerettighetenes stilling i Russland. I en hverdagssamtale vil du kanskje uttrykke følelser, gjennom utsagn som «uﬀ, det skjer mye dumt», eller komme med enkle utsagn som «Putin må fjernes!». I en faglig samtale, derimot, bruker vi begreper og teori for å utforske hvorfor noe er som det er. For eksempel kan vi bruke demokratibegrepet (se side 31) og spørre oss hvilke kriterier for demokrati som oppfylles av det russiske systemet, eller maktbegrepet (se side 12), og diskutere hvilken type makt Putin bruker.

Du skal også lære å lytte til, vurdere og gi respons på andres synspunkter. Det innebærer at vi i en god samtale bygger videre på det de andre sier. Å lytte betyr at det du sier, skal være et svar som viser at du hørte hva de andre sa. Du knytter det de andre har sagt, til dine egne synspunkter, spørsmål eller fagstoﬀ.

Kjennetegn på den utforskende samtalen

Martin Per Samuelsson (2013) gir i sin forskning en rekke kjennetegn på den utforskende eller deliberative samtalen. Å deliberere betyr å overveie eller rådslå. Et deliberativt demokrati er kjennetegnet av bred oﬀentlig debatt og samtale mellom borgerne. Disse samtalereglene er ﬁne å bruke i samtalen i politikk og menneskerettigheter:

1 Ulike synspunkter skal komme til syne og gis rom.

2 Det må være respekt for de andre deltakerne i samtalen, og ulike argumenter skal lyttes til og reﬂekteres over.

3 Deltakerne i samtalen skal forsøke å forstå hverandre og å komme til en enighet. For å få til det må fokus ligge på det eksemplet, det problemet eller den saken man diskuterer, og man skal så utforske de ulike synspunktene på en saklig måte. Hvem som argumenterer for noe, eller hvor argumentet kommer fra, er ikke viktig. Sagt på en enklere måte kan vi si at det som er grunnlaget for samtalen, er «hvordan er det mulig å tenke om dette», og ikke «hva tenker du».

4 Det er tillatt å stille spørsmål ved autoriteter og tradisjonelle tenkemåter. Ofte er en bestemt måte å tenke på et problem på mer akseptert eller vanlig eller anses som riktig. Det er både lov og ønskelig å tenke utenfor disse rammene.

5 Læreren har en sentral rolle i utforskende samtaler i klasserommet, men med trening kan også dere som elever ha slike samtaler uten at læreren leder dem.

Å lytte innebærer at det du sier, skal være et svar som viser at du hørte hva de andre sa.

Samtalestartere og tekstbinding

Å få en samtale til å gli godt krever trening. Hvis vi går inn i en samtale og bare er interessert i å si hva vi selv tenker eller kan, så ender det ofte med at sammenhengen i samtalen blir dårlig. Det er derfor viktig å holde målet med samtalen klart: Det er ikke å få fram et bestemt synspunkt, men å utforske en problemstilling.

En ﬁn måte å starte øvingen på er med samtalestartere. De kan være til hjelp for å få med alle deltakerne i samtalen og bringe fram ulike perspektiver. Eksempler kan være:

• Har du et eksempel som kan forklare noe av dette?

• Vil du utdype hvilke konsekvenser dette kan få?

• Hva vil kritikerne mene om dette?

• Hvordan argumenterer de som støtter denne saken?

• Hvilke kilder har vi som viser det du sier nå?

I starten når man øver på å ha faglige samtaler, kan det også være lurt å lage noen samtaleregler. Det kan være regler for hvor lenge man får snakke, og hvor mange replikker man skal ha, eller regler om at hvis en person forklarer et begrep, så kan en annen gi et eksempel. Slik øver dere på at alle i gruppa får delta, og at det blir en samtale og ikke en samling med mennesker som konkurrerer om å si mest mulig.

For å få fram ulike perspektiver kan det fungere godt å bruke det vi kaller tekstbindere. Kanskje kjenner du dette fra arbeid med skriftlige tekster i norsk.

Eksempler på tekstbindere:

• I motsetning til …

• Årsaken til … dermed …

• Dessuten …

• Imidlertid … Men hva med …

• For at det skal skje …

• Hvis …, så …

• På den ene / den andre siden …

Det gir god trening å øve på å starte setningene på denne måten, i stedet for å starte med hva du selv mener om en sak. Husk at hvis målet er å utforske en sak, kommer vi ikke særlig langt hvis bidragene i samtalen bare dreier seg om hva deltakerne selv mener. Prøv heller å se saken utenfra og fra ulike vinkler.

Struktur i den faglige samtalen

I en faglig samtale er det ofte fornuftig å tenke i tre nivåer. På samme måte som i en fagartikkel trenger du:

a Begreper og teori. Hvilke fagbegreper kan du bruke for å belyse problemstillingen? Hvilke teorier ﬁnnes som kan gi perspektiver i diskusjonen?

b Eksempler. Hvilke eksempler kan du bruke for å illustrere problemet eller for å vise løsninger? Ofte har du lest, sett eller hørt om saker i undervisningen som kan egne seg.

c En plan for en diskusjon eller en analyse. I en analyse ser vi teorien opp mot eksemplene. Hvordan vil man forstå dette eksemplet ut fra ulike teorier?

Hva vil teorien gjøre med vår forståelse av saken? Du kan bruke teknikker fra retorikken og tenke i motsetningspar: Hvordan vil dette kunne forstås som rettferdig/urettferdig, sant/usant, gjennomførbart/ikke gjennomførbart? Hvordan vil ulike ideologier/partier/aktører kunne oppfatte dette?

I tillegg trenger en faglig samtale ofte en innledning og en avslutning. Det gjelder i alle fall hvis samtalen er en vurderingssituasjon. Men også en faglig samtale i klassen har en innledning, for eksempel ved at læreren presenterer temaet og begrunner hvorfor det er interessant eller viktig. I en gruppesamtale kan dere gjøre det ved å bli enige om hva dere skal diskutere, og fortelle kort hvilke begreper og eksempler dere vil bruke i samtalen. I avslutningen oppsummerer dere de viktigste poengene og hvilke løsninger dere eventuelt har kommet fram til. I tillegg kan dere ha med egne meninger – hvis dere ønsker det.

OPPGAVER

1 Les om hva vi selv kan gjøre for å styrke demokratiet, se side 71. Lag punkter som viser hvordan samtalen er en viktig forutsetning for demokrati.

2 Forbered en fagsamtale i grupper.

a Lag et felles tankekart som oppsummerer arbeidet dere har gjort i perioden. Bruk boka, læringsplattform og notatene deres.

b Velg to eller tre punkter fra tankekartet som dere synes er interessante å diskutere. Bruk disse som utgangspunkt for å lage forslag til problemstillinger. Start gjerne setningene med hvorfor, hvordan eller på hvilken måte, og tenk på at dere skal åpne for reﬂeksjon, ikke bare gjengivelse av fakta. Velg problemstillinger etter å ha diskutert med faglæreren.

c Lag en oversikt over hvilke begreper, teorier og eksempler dere kan bruke i samtalen. Vær nøye med at alle elevene i gruppa kan disse før dere går videre til neste punkt.

d Lag en plan for samtalen.

e Øv på å gjennomføre samtalen. Lag gjerne avtaler for hvordan dere skal få den til å gli godt, og for hvordan alle skal bli inkludert.

3 Lag en podkast hvor dere diskuterer et faglig tema. Bruk for eksempel oppgavene på side 105 som utgangspunkt.

KILDER

−Samuelsson, M. P. (2013). Deliberativ demokrati i den norske skolan. Ger lärare uttrykk för deliberativa uppfatningar när det kommer till demokrati ock demokratiutbildning? Utbildning & Demokrati, 22(1), 47–63.