Forord

Høsten 2003 dro jeg til delstaten Virginia i sørstatene for å ta en mastergrad i amerikansk politikk ved University of Virginia i byen Charlottesville. Litt bakgrunn hadde jeg, i og med at jeg hadde tatt det som da het Nord-Amerikastudier på Blindern med blant annet Ole O. Moen, en superspreder av entusiasme for alt av amerikansk politikk og historie. Likevel skulle jeg, med langt mindre bakgrunnskunnskaper enn mine amerikanske medstudenter, plutselig fordype meg i komplekse tekster om føderalisme, amerikansk politisk filosofi, høyesterettslære og presidenthistorie. Da jeg fikk i oppdrag å være seminarleder i det enorme emnet «introduksjon til amerikansk politikk» for alle førsteårsstudentene, følte jeg meg ikke helt klar, men jeg tok utfordringen. Jeg skjønte snart at studentene kunne sjokkerende lite om sine egne politiske institusjoner (men det er et annet tema). Jeg lærte enormt mye av å undervise i dette introduksjonsemnet, delvis fordi det ble undervist av to meget forskjellige professorer. Den ene, James Ceaser, var og er en nestor blant konservative tenkere i amerikansk akademia. Hans kjennetegn var at han alltid bar med seg bysten av Alexis de Tocqueville til klasserommet når han foreleste. Hans introduksjon til amerikansk politikk var rettet mot «the founding» – altså grunnleggelsen av USA. Her var det nærstudium av de «geniale» grunnlovsfedrene, opplysningstidsfilosofien som inspirerte den amerikanske revolusjonen, Tocqueville (selvsagt) og en generell konservativ fortidsnostalgi.

Det andre introduksjonsemnet ble undervist av Larry Sabato, kjent fra Fox News som ekspertkommentator. Hans slagord var «politics is a good thing», han drev en blogg («Crystal Ball») som spådde valgresultater, og han hadde skrevet bestselgere som Feeding Frenzy: Attack Journalism and American Politics (2000). Sabato var i det hele tatt mer opptatt av dagens politiske situasjon, enn av hva grunnlovsfedrene måtte ha ment om ulike ting. Disse emnene var totalt ulike, men begge representerte viktige perspektiver på amerikansk politikk: Man må

forstå hvordan USA ble grunnlagt, og hvilke institusjoner og normer landet er basert på, for å forstå konteksten rundt dagens politiske situasjon.

Denne boken følger i dette fotsporet, da den forsøker å forklare hvor USA kommer fra, hva som skjer akkurat nå, samt hvor landet er på vei. Jeg står derfor i gjeld til mine professorer i amerikansk politikk ved University of Virginia for innholdet i boken, og – i tillegg til Ceaser og Sabato – bygger den på alt jeg lærte om presidenter og føderalisme fra Sidney Milkis, om Kongressen fra Eric Patashnik, om Høyesterett fra David M. O’Brien, om meningsmålinger fra Paul Freedman og om hvordan det er å være senator i jobben min som assistent ved Edward Kennedy Oral History Project ved Miller Center i Charlottesville i Virginia. Heldigvis kan ikke læremesterne mine lese norsk, og dermed kan de ikke fortelle meg dersom de er uenige i mine analyser.

En annen ting jeg fikk med meg fra å studere i sørstatene, var ikke nødvendigvis del av pensum, men var innprentet overalt utenfor klasserommene, nemlig rollen rasespørsmålet fortsatt spiller i USA. Universitetet ble grunnlagt av USAs store grunnlovsfar, Thomas Jefferson. Hans plantasje, Monticello, ligger på en åskam med utsikt over universitetsområdet. Jefferson var både USAs tredje president (fra 1801 til 1809) og ambassadør til Frankrike. Før han døde, skrev Jefferson ned de tre av sine største bragder som han ønsket skulle stå på gravsteinen hans:

Her ligger begravet Thomas Jefferson, forfatteren av uavhengighetserklæringen, av Virginias lov om religionsfrihet, og grunnleggeren av universitetet i Virginia.1

Muligens var det falsk beskjedenhet at han ikke tok med at han også hadde vært president, men universitetet er i hvert fall veldig påpasselig med å formidle Jeffersons entusiasme for universitetet til sine studenter. Det som imidlertid var et vanskeligere tema for universitetet, var det faktumet at Jefferson var slaveeier, og at universitetets nydelige campus – som er på UNESCOs liste over verdensarvsteder – ble bygd av slaver. Jeg bodde for eksempel i en studenthybel der en anonym

1 Opprinnelig sitat: Here was buried Thomas Jefferson Author of the Declaration of American Independence of the Statute of Virginia for religious freedom & Father of the University of Virginia

slavegrav var uærbødig plassert ved siden av. Jeg forsto sakte men sikkert, at det gikk en historisk og k ulturell linje fra dette faktumet til det at universitetets fraternities (brorskapsklubber) var (selv)segregert. Dette var altså i 2003, som tross alt ikke er så veldig lenge siden. Jeg forsto at det var en sammenheng mellom denne historien og de (selv)segregerte nabolagene i den progressive universitetsbyen Charlottesville. Én times kjøring unna ligger Richmond, Virginias delstatshovedstad og også konføderasjonens hovedstad under borgerkrigen. Der kunne man kjøre ned Monument Avenue der statuer av konføderasjonshelter som general Robert E. Lee, president Jefferson Davis og Thomas «Stonewall» Jackson sto på rekke og rad. Først de siste årene – over 150 år etter at konføderasjonen tapte – er det blitt reell debatt om hvorvidt disse statuene egentlig hører hjemme på slike prominente plasser. USAs største åpne sår har aldri grodd og preger store deler av det amerikanske samfunnet også i dag.

USA er et land som gjerne ser fremover, men som er omgitt av historie. Slaveri, borgerkrig, segregering, Jim Crow-lover, borgerrettighetsbevegelsen, protestmarsjer mot fjerning av borgerkrigsstatuer, politivold og Black Lives Matter-bevegelsen henger sammen. Det et stort land fylt av ekstreme kontraster. USA er min konservative professor Jim Ceaser, som argumenterte briljant for hvorfor staten må tøyles for at individets frihet skal bevares. USA er min kristen-evangeliske venninne Madeline på 84 år, som elsker Sarah Palin, Rush Limbaugh, Donald Trump og meg. USA er det radikale venstre, det radikale høyre og alt derimellom.

I denne boken argumenterer jeg derfor for at USA er et liberalt paradoks – en stat grunnlagt på liberale ideer, men illiberale institusjoner og praksiser. På mange måter eksemplifiserer Jefferson dette paradokset. USA er både opplysningstidens Jefferson, som skrev uavhengighetserklæringen, forsvarte religionsfrihet og menneskers iboende rettigheter, og også slaveeieren Jefferson, som fikk seks barn med slavekvinnen Sally Hemings, noe Jeffersons hvite etterkommere ikke anerkjente før inntil for få år siden. USA er en blanding av det beste og det verste i oss, en dragkamp mellom «the better angels of our nature», som Abraham Lincoln sa, og våre dragninger mot rasisme, fundamentalisme og nasjonalisme.

Denne boken kommer altså til å bruke begrepet «rase» en god del. Begrepet klinger, med god grunn, rart i norske ører. Det burde for så vidt klinge rart i amerikanske ører også. Men «[n]år vi bruker det samme språket lenge nok,

slutter vi å høre hva vi sier», sier forfatter Isabel Wilkerson.2 Svaret er dermed at jeg bruker begrepet fordi amerikanerne selv bruker det. «Rase» er til stede overalt i amerikansk politisk historie og i det moderne USA. I dag vet vi at rase ikke reflekterer noe «objektivt» eller biologisk (på annen måte enn varierende grad av melanin i huden) ved et menneske, og at det i hovedsak er noe som er «sosialt konstruert». Se bare på hvordan «hvit» er blitt konstruert og rekonstruert igjennom amerikansk historie.3 Men det er nettopp den sosiale konstruksjonen av rase – altså når og hvordan kategoriseringen skjedde – som utgjør en viktig brikke i den amerikanske politiske historien. For eksempel ble det som i dag kalles «svart», definert på særegent vis i USA, forskjellig fra de andre koloniene på det amerikanske kontinentet. Dette skriver jeg mer om i denne boken. Leserne vil også legge merke til at jeg bruker begreper som «svart» og «hvit». Begrepsbruken reflekterer igjen kun den samtidige debatten i USA. Der det tidligere var vanlig å referere til svarte amerikanere som «afrikansk-amerikanere» («African Americans») bruker man nå i overveiende grad betegnelsen «svarte». Dette henger blant annet sammen med at svarte amerikanere i økende grad har en mangfoldig bakgrunn. Ikke alle har et slektstre som startet i Afrika og gikk via slavehandelen til USA. USAs første svarte president, Barack Hussein Obama (2009–2017), har eksempelvis en annen bakgrunn.

Den rollen rase og identitet fortsatt spiller i amerikansk politikk, kom tydelig til uttrykk i valget i 2016, da Hillary Clinton – som første kvinnelige presidentkandidat for ett av de to store partiene – med sitt motto «Stronger Together» forsøkte, om enn med varierende hell, å vektlegge rasemessig, etnisk og kjønnsmessig mangfold, toleranse og likeverd. Donald Trumps valgkamp, med mottoet «America First» gjenopplivet derimot gamle ideer fra mellomkrigstiden om proteksjonisme, isolasjonisme, restriktiv innvandring og et hvitt, kristent og patriarkalsk USA. I et land med en allerede tilspisset politisk historie ble 2016 et dramatisk år da ytre høyre tok over USAs presidentembete.4 I min egen universitetsby Charlottesville var det i 2017 flere voldelige sammenstøt mellom høyreekstreme og lokalbefolkningen på grunn av bystyrets beslutning om å fjerne statuen av konføderasjonsgeneralen Robert E. Lee, som troner prominent i bykjernen.

2 Intervju ved Ramtin Arablouei og Rund Abdelfatah (verter), «America’s Caste System», Throughline (podcast), hentet 15. mai 2022: https://www.npr.org/2020/08/04/898918916/americas-caste-system. ite/ 3 Painter, The History of White People (New York: W.W. Norton & Company, 2010). 4 Neiwert, Alt-America (New York: Verso Books, 2017).

Konfrontasjonene rundt en borgerkrigsstatue handlet ikke bare om historie, men grep inn i dagsaktuelle temaer. USA er inne i en ustabil periode der institusjoner og normer settes under press. Skreller man vekk all overflatisk retorikk og støy, ser man at kampen står om USAs nasjonale identitet. Skal USA være et land for hvite kristne, eller et land basert på en idé om at alle er likeverdige, uansett hudfarge og religion? Etter Trumps seier i 2016 og tragedien i Charlottesville i 2017 oppsto en «motstandsbevegelse» («resistance») – drevet særlig av kvinner og minoriteter – som førte til historisk høy deltakelse i kongressvalget i 2018, der demokratene vant Representantenes hus. I 2020 vant tidligere visepresident Joseph Biden demokratenes presidentnominasjon, og han utpekte deretter senator Kamala Harris som sin visepresidentkandidat. Biden var den første hvite mannen som hadde vært en svart presidents visepresident, noe Harris påpekte i sin takketale. Nå var han den første presidentkandidaten som valgte en svart kvinne som visepresidentkandidat. Dette var åpenbart ikke tilfeldig. Bidens valgkampmotto var «Kamp for nasjonens sjel» («Battle for the soul of our nation»). Presidentvalget i 2020 var i så måte en videreføring av kampen om USAs identitet, ikke bare fra 2016, men – som denne boken gjør klart – siden grunnleggelsen. Biden vant kampen med over sju millioner flere stemmer enn Trump, men kampen er langt fra over.

Denne boken handler imidlertid ikke om Trump. For å forstå nåtiden i amerikansk politikk må vi undersøke fortiden: Hvordan har det amerikanske politiske systemet blitt til, og hvordan fungerer det i dag? Hvilke premisser legger institusjonene for de politiske partiene, presidentvalg og politisk debatt?

Bokens røde tråd er det jeg kaller det amerikanske paradokset: USA er en liberal opplysningstidsstat som paradoksalt nok ble grunnlagt på slaveri og etnisk rensing av urbefolkningen. Boken starter derfor med en diskusjon rundt de ulike fortellingene om USAs grunnleggelse, og av hvilken rolle disse fortellingene har for den amerikanske identiteten. Deretter bruker jeg to kapitler på å forklare USAs oppbygning som føderalstat – og på utviklingen av og forholdet mellom de føderale maktgrenene. Denne diskusjonen høres kanskje noe tørr ut, men jeg håper og tror at leseren opplever den som relevant og nyttig, i og med at disse kapitlene dekker viktig tematikk, som hvordan presidenten har gått fra å være svak til å være sterk, den første riksrettssaken og ikke minst hvilken rolle Høyesterett spiller i amerikansk politikk – med søkelys på abort og våpen.

Deretter tar jeg for meg historien om de to politiske partiene, og hvordan de på mange måter har «byttet plass» innenfor det politiske spektret. Med denne

konteksten i mente handler de påfølgende tre kapitlene om valg og stemmerett, der jeg gjør et forsøk på å forklare USAs valgsystem på en lettfattelig måte, ser på hvordan det er å stille som presidentkandidat, samt undersøker kampen for stemmerett før og nå. Dersom du leser denne boken for å forstå institusjoner som valgordningen, føderalisme eller Kongressen, kan du gjerne stoppe der.

Dersom du leser boken for å dykke dypere ned i USAs nåværende politiske krise og identitetskrise, er det kanskje de tre siste kapitlene som vil interessere deg mest. Jeg bruker to kapitler på å diskutere den statsvitenskapelige forskningen og medias til dels forvirrende formidling når det gjelder tematikken rundt «polarisering». Disse to kapitlene var uten sammenlikning de mest smertefulle å skrive på en lettfattelig måte. Jeg håper du som leser blir noe klokere av dem. Det siste kapitlet tar opp tråden fra det første kapitlet og diskuterer USAs pågående identitetskrise: Kan USA løse paradokset?

Til slutt er det viktig å si at boken er skrevet med den selvfor ståelsen alle akademikere har (eller burde ha); at ren objektivitet ikke er mulig. Vi alle treffer valg med hensyn til orientering og eksempler i vår forskning, som dernest farger fremstillingen vi produserer. Altså er de sidene du leser nå, et resultat av mine egne tilbøyeligheter og interesser samt – helt uunngåelig – av de valgene mine professorer tok da jeg selv var (lett påvirkelig) student. Boken har derfor hatt veldig godt av at flinke folk som førsteamanuensis Alf Tomas Tønnessen, førsteamanuensis Dag Einar Thorsen, forsker Vårin Alme, min kollega høyskolelektor Mads Roen ved Oslo Nye Høyskole, min masterstudent Jakob Fossland Dietz, Edvard Thorup og redaktør Knut Vegard Bergem har lest igjennom og kommentert underveis. En stor takk må også rettes til språkvasker Ingvill Christina Goveia. Den lave andelen anglisismer i boken er hennes fortjeneste!

Forhåpentligvis gjør boken deg litt klokere. Hvis ikke, er det definitivt min feil, ikke deres.

Et satirisk bilde over hvilke luksusgoder  slaveeiere i Virginia hadde på 1800-tallet.