Kapittel 1 Litteraturen, læreplanen og undervisningen. Om estetisk lesing i skolen

Estetiske tekster og estetisk lesing

Når barn leser skjønnlitteratur – heretter i tråd med vanlig praksis omtalt som litteratur – møter de en estetisk tekst. Det vil si en tekst som vanligvis er preget av kunstneriske grep i språket, og en viss åpenhet som inviterer leseren til en særlig form for lesing – estetisk lesing.

Et berømt forsøk på å si noe om kunstneriske teksters egenart er Viktor Sjklovskijs artikkel «Kunsten som grep» fra 1916. Sjklovskij er opptatt av begrepet underliggjøring, at skjønnlitteraturens språk bryter opp fra hverdagsspråket gjennom forskjellige former for avautomatiserende grep. Det kunstneriske språket gjør liksom oppmerksom på seg selv, gjennom overraskende vendinger, kontraster, språklige bilder, rytme og klang. De underliggjørende grepene appellerer til leserens sanse- og følelsesevne. Vi opplever på en måte tingene på nytt, som for første gang: «Kunstens mål er å gi oss følelse for tingen, en følelse som er et syn og ikke bare en gjenkjennelse», sier Sjklovskij, og framholder at «i kunsten er persepsjonsprosessen et mål i seg selv, og må derfor forlenges» (1991, s. 16).

Det underliggjørende, kunstneriske språket forekommer ikke bare i litterære tekster. Det kan også ha en funksjon i sakprosa, som et retorisk virkemiddel for å formidle informasjon. Men i litteraturen, i de estetiske tekstene, går underliggjøringen videre. Den vil stimulere til en form for lesing og forståelse som går langt ut over informasjonsformidling. Det er dette som ligger i Sjklovskijs ord om at persepsjonsprosessen er et mål i seg selv. I den estetiske tekstens underliggjorte form finnes en invitasjon til leseren om å skape en personlig forståelse og tolkning av teksten. Litteraturpedagogen Louise Rosenblatt har sammenliknet det med skuespillerens og musikerens virksomhet når de tolker en rolle eller et partitur og gir sin personlig pregede framføring av materialet. I den tolkningen som lesingen av en estetisk tekst innebærer, det Rosenblatt kaller «transaksjon» (1994, s. 12 ff.), blir den kunstneriske teksten fullendt. Begrepet poem, som vi mest forbinder med dikt, bruker Rosenblatt som betegnelse på den «realiserte» litterære teksten i leserens bevissthet. Den er noe enestående for hver enkelt leser: «What each reader makes of the text is, indeed, for him the poem, in the sense that this is his only direct perception of it. No one else can read it for him» (1994, s. 105).

Den skapende prosessen som kommer i gang når barn leser skjønnlitteratur, kan også sees som en bygging av forestillingsverdener, det en annen litteraturpedagog, Judith Langer, kaller «envisionment building» (2011, s. 10). Et bredt spekter av erfaringer engasjeres i en prosess der barnet skaper indre bilder og knytter seg til handlingen, personene og settingen i teksten. Det er en fantasieggende form for utforsking av verden og muligheter i livet, gjennom en form