Estetiske tekster og estetisk lesing

for personlig sammensmelting med tekstens livsbilder: «The act of melding and exploring is at the heart of developing meaning in literature, making it a powerful way to think about the options that are available to each individual and the futures that can be imagined» (2011, s. 24).

Engasjementet som ligger i det å skape litterære forestillingsverdener i møte med litteraturen, henger sammen både med gjenkjennelse og utfordring. På den ene side må barnet som leser, kunne knytte sine erfaringer til det som står i teksten. Det må være en åpning for barneperspektivet, det som er blitt kalt «den vaksnes måte å alliere seg med barnet som lesar på» (Birkeland et al., 2018, s. 28), slik at barnet har mulighet for å gjøre teksten til sin. Men – i tråd med Sjklovskij: Bare gjenkjennelse blir for endimensjonalt. God litteratur bringer også inn noe annerledes, fenomener som utfordrer det tilvante, i hele spennet av erfaringer, i språket og i perspektivet på verden. Litteraturpedagogen Magne Drangeid kaller dette fremmederfaring, og er opptatt av litteraturens evne til å gi elevene syn for nye perspektiver på menneskene og verden – «ikke å bekrefte og forsterke elevenes ego, men å gi innsyn i andres erfaringer, åpne for andres følelser og tankemåter» (2014, s. 30 ff.).

Hvis vi holder på forbindelsen med Astrid Lindgren, kan Mio, min Mio (1954) stå som et eksempel på en tekst som tilbyr noen mulige fremmederfaringer for barneleseren. Én slik erfaring, som peker mot hvor komplekst menneskelivet kan være, finner vi i den dramatiske avslutningen av Mios strid med den onde ridder Kato. Her viser motstanderen seg fra en uventet side: «‘Pass på at du treffer hjertet!’ skrek han. ‘Pass på at du hugger rett gjennom steinhjertet mitt. Det har gnaget der inne så lenge og gjort så vondt’» (Lindgren, 2004, s. 166).

Underliggjøringen av språket bidrar til fremmederfaringen. Astrid Lindgren viser i Mio, min Mio en rik bildeskapende evne, kombinert med en sans for poetisk rytme – i et språk som samtidig tar vare på barnets behov for det konkrete og anskuelige:

«Ridder Kato,» sa Jiri. «Den onde ridder Kato har tatt henne.» Da han sa navnet ble luften omkring oss kald som is. Den store solsikken som vokste i hagen, visnet og døde, og mange sommerfugler mistet vingene sine og kunne aldri fly mer. Og jeg kjente at jeg ble redd for ridder Kato, så redd, så redd. (2004, s. 63)

Gode litterære tekster for barn opererer med et effektivt samspill av det kjente og det ukjente. Tekstene tar feste i noen fundamentale trekk ved barnets livsverden, som primære relasjoner og karakteristiske behov og interessefelt, samtidig som livsbildet formes i språk det er mulig å gripe. Og så åpnes det opp for noe

ukjent og utfordrende midt i det kjente og mulige. Fabulering over det som er annerledes og ukjent i en litterær forestillingsverden, er en skapende, estetisk aktivitet som knytter den litterære lesingen til kunstens verden. Sansen for det som overskrider det bestående, blir stimulert. Litteraturen demonstrerer «evnen til å forestille seg verden annerledes enn den er», skriver Per Thomas Andersen, og fortsetter: «Denne evnen er en av menneskets viktigste egenskaper. Uten denne evnen ville selve drivkraften til forandring mangle» (2019, s. 12).

Stimuleringen av forestillingsevnen kan også knyttes til et annet viktig trekk, det som filosofen Martha Nussbaum uttrykker slik: «Litteraturen står på følelsenes side» (2016, s. 167). De litterære tekstene vil ofte vekke følelser, fordi barnet investerer sin egen erfaringsverden i lesingen og knytter de litterære personenes livsskjebner og konflikter til den. Slik blir følelse ofte medfølelse, og øvelse i å sette seg inn i andre menneskers liv og perspektiv på verden. «Et barn som fratas fortellinger, fratas også visse måter å betrakte andre mennesker på, skriver Nussbaum (2016, s. 30), og knytter evne til empati sammen med forståelse av demokrati.

Ei barnebok fra samtidslitteraturen som har gjort sterkt inntrykk på unge lesere, er Arne Svingens barnebok En himmel full av skyer (2018). Den handler om den kreftsyke 11-åringen Henrik, som klarer å få i gang en storstilt barneaksjon for klima og miljø. Et stort antall sjetteklassinger stemte denne boka fram til vinner av Bokslukerprisen 2019–2020. I juryklassenes uttalelse er bokas evne til å vekke innlevelse og engasjement framhevet: «Boka griper, engasjerer og berører oss fra første side. [...] Vi likte at hovedpersonen bestemte seg for å kjempe for det som var viktig for ham. Han ga ikke opp selv om han var i en vanskelig situasjon. Boka gir oss tro på at vi barn kan ha innflytelse i samfunnet» (Foreningen !les, 2020).

Engasjementet som ei fortelling kan vekke hos barnelesere, minner oss om at litteratur har et kunnskapspotensial. Den estetiske lesingen som litteraturen innbyr til, kan ha innvevd i seg også en annen form for lesing, nemlig den som drives fram av interesse for informasjon om verden. Louise Rosenblatt kaller dette efferent lesing (1994, s. 24). Ordet efferent er hentet fra latinsk efferre, som har betydningen «å føre ut», og dette peker da i lesesammenheng mot interessen for å hente ut informasjon fra en tekst og slik få mer kunnskap om noe. I lesing av sakprosa er det denne efferente lesingen som dominerer, i tråd med sakprosaens egenart – «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten» (Tønnesson, 2008, s. 34). I lesing av skjønnlitteratur finnes den med, men er underordnet den estetiske lesingen, som gir