litteraturen, læreplanen og undervisningen. om estetisk lesing i skolen 15
for personlig sammensmelting med tekstens livsbilder: «The act of melding and exploring is at the heart of developing meaning in literature, making it a powerful way to think about the options that are available to each individual and the futures that can be imagined» (2011, s. 24). Engasjementet som ligger i det å skape litterære forestillingsverdener i møte med litteraturen, henger sammen både med gjenkjennelse og utfordring. På den ene side må barnet som leser, kunne knytte sine erfaringer til det som står i teksten. Det må være en åpning for barneperspektivet, det som er blitt kalt «den vaksnes måte å alliere seg med barnet som lesar på» (Birkeland et al., 2018, s. 28), slik at barnet har mulighet for å gjøre teksten til sin. Men – i tråd med Sjklovskij: Bare gjenkjennelse blir for endimensjonalt. God litteratur bringer også inn noe annerledes, fenomener som utfordrer det tilvante, i hele spennet av erfaringer, i språket og i perspektivet på verden. Litteraturpedagogen Magne Drangeid kaller dette fremmederfaring, og er opptatt av litteraturens evne til å gi elevene syn for nye perspektiver på menneskene og verden – «ikke å bekrefte og forsterke elevenes ego, men å gi innsyn i andres erfaringer, åpne for andres følelser og tankemåter» (2014, s. 30 ff.). Hvis vi holder på forbindelsen med Astrid Lindgren, kan Mio, min Mio (1954) stå som et eksempel på en tekst som tilbyr noen mulige fremmederfaringer for barneleseren. Én slik erfaring, som peker mot hvor komplekst menneske livet kan være, finner vi i den dramatiske avslutningen av Mios strid med den onde ridder Kato. Her viser motstanderen seg fra en uventet side: «‘Pass på at du treffer hjertet!’ skrek han. ‘Pass på at du hugger rett gjennom steinhjertet mitt. Det har gnaget der inne så lenge og gjort så vondt’» (Lindgren, 2004, s. 166). Underliggjøringen av språket bidrar til fremmederfaringen. Astrid Lindgren viser i Mio, min Mio en rik bildeskapende evne, kombinert med en sans for poetisk rytme – i et språk som samtidig tar vare på barnets behov for det konkrete og anskuelige: «Ridder Kato,» sa Jiri. «Den onde ridder Kato har tatt henne.» Da han sa navnet ble luften omkring oss kald som is. Den store solsikken som vokste i hagen, visnet og døde, og mange sommerfugler mistet vingene sine og kunne aldri fly mer. Og jeg kjente at jeg ble redd for ridder Kato, så redd, så redd. (2004, s. 63)
Gode litterære tekster for barn opererer med et effektivt samspill av det kjente og det ukjente. Tekstene tar feste i noen fundamentale trekk ved barnets livsverden, som primære relasjoner og karakteristiske behov og interessefelt, samtidig som livsbildet formes i språk det er mulig å gripe. Og så åpnes det opp for noe
