Byen som erfaring av Jonny Aspen by Cappelen Damm

Byen som erfaring

Jonny Aspen

Byen som erfaring

ISBN 978-82-02-85902-2

1. utgave, 1. opplag 2025

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Design og sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: CPI Books GmbH, Tyskland

Boken har fått støtte fra: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

www.cda.no

akademisk@cappelendamm.no

Forord

Vi lever i en urban tidsalder der stadig flere av klodens mennesker bor i byer. Vår erfaringsverden, altså våre leve- og tenkemåter, får med det et tiltakende urbant preg. Spørsmålet er hva dette mer konkret betyr. Det er dette som er denne bokas tematikk.

Mitt håp er at boka vil bli lest som en nysgjerrighetsdrevet jakt på et bedre og mer nyansert språk om bylivets kjennetegn, som en konkret erfaringsverden. Boka er bygd opp som en kombinasjon av egne erfaringer og andres tanker om bylivet. Jeg baserer meg altså dels på egne observasjoner og erfaringer, og dels på hva jeg har kommet over av innsikter om og tolkninger av byens erfaringsliv hos andre tenkere.

Litteraturtilfanget er primært akademisk og forskningsbasert, men jeg benytter meg også av skjønnlitterære kilder.

Byen som erfaring kan ses som en oppfølger til Den vitale byen (2015), som ble skrevet i samarbeid med John Pløger. Mens sistnevnte bok primært har et teoretisk utgangspunkt, er herværende bok tenkt mer konkret og erfaringsnær. Felles for dem begge er en vitalistisk betraktningsmåte, med fokus på byen som levd liv. Et annet fellestrekk er en ambisjon om å tilføre byutviklingsdiskusjonen et mer kvalitativt språk.

Jeg vil rette en stor takk til kolleger ved mitt arbeidssted, Institutt for urbanisme og landskap på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, for gode og tankevekkende samtaler om byens ve og vel gjennom

mange år. Mange av dere har påvirket denne boken mer enn dere aner. Det samme gjelder John Pløger og Sverre Bjerkeset, som jeg gjennom mange år har samarbeidet med om skriveprosjekter, som alle i en eller annen forstand tangerer tematikken om byen som erfaring.

Oslo, januar 2025

Jonny Aspen

Kapittel 6 Bylivets

Innledning

Jeg har stor fascinasjon for byen og bylivet. Jo større byen er, dess bedre. Mitt siktemål med denne boka er å gi en så helhetlig fremstilling som mulig av hva denne fascinasjonen bunner i. Hva er det egentlig som kjennetegner byen forstått som et erfaringsunivers?

Det er naturlig å tenke seg at spørsmålet har mange svar, avhengig av hvem man spør og hvilke byer det refereres til. Byer er forskjellige, så også menneskene som bruker byen. Opplevelsene og erfaringene man gjør seg, vil derfor variere over et stort spektrum. Spørsmålet er likevel om det finnes et slags minste felles multiplum av erfaringsmessige kvaliteter som tilhører bylivet. Jeg tror at så er tilfellet, og vil i denne boka gi en nærmere beskrivelse og analyse av hva disse kvalitetene består i.1

Vi lever i en stadig mer urbanisert verden. Mer enn halvparten av klodens befolkning bor nå i byer, og FN regner med at ytterligere 2,5

1 I denne boka snakker jeg for det meste om byen, i bestemt form entall. Det vil forhåpentligvis fremgå av sammenhengen ordet står i om jeg med dette refererer til kjennetegn ved byer generelt, eller om jeg snakker om et mer spesifikt sted eller en spesifikk by. Jeg kunne selvsagt valgt å bruke formuleringer som «byer» eller «byene» i de tilfellene der jeg refererer til mer generelle saksforhold, men av språklige hensyn har jeg valgt ikke å gjøre det.

milliarder mennesker vil bosette seg i urbane områder innen 2050.2

Tiltakende urbanisering fører også med seg endringer i levemåter og livsstiler. Rurale livsformer avløses av urbane livsformer. Spørsmålet er hva et slikt skifte mer konkret kan sies å bety. Hva er det som særpreger urbane levemåter? Har de noen fellestrekk på tvers av geografiske og kulturelle grenser, eller er det slik at urbaniteten

kommer i mange ulike versjoner?

Hva betyr så begrepet urbanitet? Ofte brukes begrepet relativt løst og omtrentlig, gjerne som en generell referanse til noe bymessig.

Andre ganger brukes det mer om hva som er typisk for et bymiljø, enten i fysisk forstand eller som sosial og kulturell betraktning. Det er særlig de sistnevnte aspektene som vil bli gjenstand for nærmere utforskning og diskusjon i denne boka. Mer spesifikt vil urbanitet bli belyst som et erfaringsbegrep. Jeg ønsker å finne ut hva som mer konkret kjennetegner byens og bylivets særskilte erfaringsverdener.

Hva særpreger byen som en erfaringsarena? Hvilke erfaringer er mest typiske for bylivet?

Gitt det faktum at verden får et tiltakende urbant preg, er dette spørsmål som vil bli mer og mer aktuelle i årene som kommer. Men spørsmålene har også et bredere bakteppe. Min påstand er nemlig at vi har et altfor fattig og upresist språk om hva byen gir av spesifikke og konkrete erfaringer. Noe av dette kan skyldes at den pågående urbaniseringen skjer såpass raskt, altså at byene forandrer seg så hurtig, at språket vårt ikke helt greier å holde følge. Byen og bykulturen står i fornyelsens tegn, og det å favne fornyelsen språklig vil alltid være krevende. Men den språklige fattigdommen kan like mye skyldes at

2 I Norge bor per oktober 2024 rundt 82 prosent av befolkningen i byer eller såkalte tettbygde strøk (Statistisk sentralbyrå, https://www.ssb.no/befolkning/folketall/statistikk/tettsteders-befolkning-og-areal). Urbanisering refererer til byvekst, primært i betydningen økning i bybefolkningens andel av et lands eller en regions innbyggertall. Byveksten manifesterer seg fysisk ved at urbane områder bres ut i areal, og/eller ved at allerede eksisterende byområder fortettes ytterligere.

vi opererer med en kulturell selvforståelse som langt på vei sperrer for innsyn i urbaniteten som et uomgjengelig vilkår for stadig flere menneskers liv. Fremdeles er det nok slik at mange knytter sin identitetsfølelse primært til natur og landskap, slektskap og nasjonalitet.

Situasjonen blir ikke mindre paradoksal av at det i de senere årene har gått inflasjon i bruken av ordet «urban» og beslektede begreper blant dem som bygger byen, altså eiendomsutviklere og planleggere. De fleste av byutviklingens større aktører påberoper seg i dag et ønske om å skape byliv og urbane kvaliteter. Urbanitetsbegrepet har slik blitt et ideal og honnørord. Det fungerer som ideologisk lim i den typen «attraktivitetsdiskurs» som er styrende for dagens byutvikling. Den offentlige diskusjonen om bylivets kvalitative sider, altså om urbanitetens mer konkrete innhold, fremstår dermed som relativt sjablongpreget og omtrentlig. Derav min påstand om at vi mangler et presist språk om bylivets mer erfaringsmessige sider. Med bakteppe i urbaniseringsbølgen som skyller over verden, er målet med denne boka å reetablere begrepet urbanitet som en analytisk betegnelse for bylivets kvalitative og erfaringsmessige innhold. Forhåpentligvis vil dette også kunne bidra til en mer nyansert diskusjon om byutviklingens kvalitative sider.

Leseren vil altså bli invitert med på en oppdagelsesreise der formålet er å avdekke urbanitetens mer konkrete innhold. Dette fordrer et klart blikk, ikke bare for byen som et fysisk og sosialt sted, men også for byen som subjektiv opplevelse og erfaring. Derfor vil beskrivelser av egne observasjoner og erfaringer med byen inngå som en integrert del av de tematiske undersøkelsene og drøftingene. Å gå i byen, og det å observere bylivet som utfolder seg rundt en i en park eller på en utendørskafé, altså byvandringen og deltakende observasjon som metode og erkjennelsesverktøy, vil bli viet særskilt oppmerksomhet. Begge deler er aktivitetstyper som kan fortelle oss noe vesentlig om hvilke faktorer som spiller med i måten vi opplever og erfarer byen på. I tillegg til skildringer av egne erfaringer med byen vil min undersøkelse ta utgangspunkt i et bredt utvalg av skriftlige kilder,

primært bestående av faglitteratur (byforskning, byteori, byplanhistorie, byhistorie), men også mer litterære kilder (skjønnlitteratur og essayistikk) er benyttet. Det litterære eksempelmaterialet vil særlig bli brukt til å utforske hva en mer erfaringsnær – og språklig sensitiv – tilgang til byen kan gi av innsikter og inspirasjon.

Urbanitetsbegrepet i går og i dag

Urbanitet er et løst og omtrentlig begrep som har blitt tillagt skiftende betydning opp gjennom historien. I Store Norske Leksikon finner vi ikke noe oppslagsord for urbanitet, men derimot for adjektiv- og adverbformen urban. Her er det tre betydningsdimensjoner som fremheves: «bymessig, typisk for byer, som har med byer og bykultur å gjøre; beleven, høflig; kultivert, dannet».3 Den førstnevnte betydningen er kanskje mest vanlig i dag. Urban og urbanitet brukes gjerne som en generell betegnelse for hva som er karakteristisk for byen eller bylivet. De andre betydningsdimensjonene har en mer direkte referanse til hva som særpreger bylivets væremåter og atferdsformer.

Urbanitetsbegrepet brukes med noe forskjellige betydningsnyanser i ulike språkområder. På tysk fremheves interessant nok, i tillegg til dannelsesaspektet, bymessig atmosfære (städtische Atmosphäre) som en viktig betydningsdimensjon.4 Med det trekkes bymiljøet som sådant inn som et sentralt referansepunkt for urbanitetsbegrepet. Det samme gjelder på dansk og i en viss utstrekning på svensk. Den danske ordbog fremhever to betydninger av urbanitet, henholdsvis «den bymæssige civilisation og dens bebyggelses- og livsformer» og «det at være høflig, dannet og kultiveret».5 I Svenska Akademiens ordbok er det dannelsesaspektet (i betydningen belevenhet og høflighet) som

3 «Urban» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 24. mars 2022 fra https://snl. no/urban

4 Ifølge Duden Wörterbuch

5 Den danske ordbog. Hentet 27. april 2024 fra https://ordnet.dk/ddo.

blir fremhevet, i tillegg til en mer generell betydning, altså urbanitet som bymessighet (stadsmässighet).6

Som man ser, er det bykulturens sosiokulturelle aspekter som gjennom historien har blitt fremhevet som urbanitetsbegrepets viktigste betydningsdimensjon. Men, som eksemplene på tysk og dansk språkbruk indikerer, har urbanitetsbegrepet i noen sammenhenger også fått en bredere betydning, som et ord som refererer til byens karakteristiske fysiske og romlige kjennetegn. Urbanitetsbegrepets tematikk kan slik sies å omhandle samspillet, eller utvekslingen, mellom den fysisk-romlige byen og byfolks levemåter og forestillingsliv. Det er i dette samspillet byen som erfaring blir til.

Den sosiokulturelle betraktningsmåten representerer en forståelse av urbanitet som kan spores tilbake til antikken. I høykulturen som vokste frem under den greske antikken, ble bykulturen på mange måter fremmet som et ideal. Filosofen Aristoteles (384–322 fvt.), for eksempel, mente at det var i byen (altså i bystaten eller det som på den tiden gikk under betegnelsen polis) mennesket utfoldet sin natur. Mennesket var et byvesen – zoon politicon 7 Beveger vi oss fremover i tid, finner vi viktige referanser hos den romerske antikkens store retorikere, så som Cicero (106–43 fvt.) og hans retoriske verk Om taleren (De oratore) og Quintilian (35–96 evt.), og hans tilsvarende Talerens utdannelse (Institutio oratoria). Begge betraktet urbanitet – altså: urbanitas (fra latin urbanus, avledet av urbs, «by») – som uttrykk for en forfinet, noen ganger også vittig, talemåte. Cicero oppfattet videre urbanitas som en dannelsesnorm i bylivet, med særlig referanse til velstående sosiale lag. I romersk antikk ble det altså etablert to hovedbetydninger av ordet urbanitet: én betydningsdimensjon som trekker i retning av forfinet og dannet tale, og én bredere betydningsdimensjon med referanse til bylivets væremåter og særpregede atmosfære.8

6 Svenska Akademiens ordbok. Hentet 27. april 2024 fra https://www.saob.se/

7 Berg Eriksen, 2008, s. 16.

8 Rau, 2020.

Begge disse to betydningsdimensjonene har blitt videreført opp gjennom europeisk historie. Det fremkommer i måten ordet urbanitet i dets ulike varianter har blitt tatt opp i europeiske nasjonalspråk på. På fransk dukker ordet opp første gang i 1370, med referanse til bylivets høflighet og sivilitet. På tysk vant ordet innpass først utover på 1700-tallet, i stor grad med samme betydning.9

La oss ta et lite sidesteg: I sitt store verk Etymologiae sive origines introduserte den lærde encyklopedisten Isodor fra Sevilla (560–636) to nøkkelord til forståelse av byen: urbs, med referanse til den fysiske byen, og civitas, med referanse til byens sosiale fellesskap og kulturelle former.10 Urbs refererer til byen som bygd, eller bebygd, rom, mens civitas, utledet av civis (borger), refererer til byen som sosialt rom.11 Kulturhistorikeren Susanne Rau, som mye av gjennomgangen ovenfor er basert på, understreker at de to ordene ikke skal tenkes som atskilte, men som sammenvevde, romlige størrelser. Dette er en viktig påpekning. Men det som kanskje underspilles, er at distinksjonen som etableres mellom byens fysiske og sosiale realitet, særlig i kjølvannet av industribyens fremvekst utover på 1800-tallet, har resultert i en uheldig todeling mellom fagdisipliner som har byen som sitt primære kunnskapsfelt. På den ene siden har det utviklet seg fagdisipliner som arkitektur og byplanlegging, som i all vesentlighet behandler byen som en fysisk-romlig eller estetisk størrelse. Og på den andre siden har vi fått fagdisipliner, særlig innen samfunnsvitenskapen, som primært ser byen som en sosial, i beste fall sosioromlig, størrelse. Slik har det vokst frem to «kulturer» for studier av byen. Forståelsen av byen som en sammenvevd fysisk og sosioromlig stør-

9 Rau, 2020, s. 9.

10 Rau, 2020, s. 10.

11 Richard Sennett, en av vår tids mest berømte bysosiologer, er blant dem som aktivt har gjort bruk av begrepsparet urbs og civitas i sine byanalyser, slik også Rau gjør oppmerksom på. Det gjelder særlig i boka The Conscience of the Eye (1992b).

relse har med det blitt skadelidende, noe som er en viktig årsak til at urbanitetsbegrepet i dag har mistet mye av sin analytiske klarhet.12 Urbanitetsbegrepets mer akademiske betydningshistorie oppsto som et resultat av industrialismens voldsomme urbanisering og er særlig knyttet til fremveksten av samfunnsvitenskapelige (og i en viss utstrekning også humanistiske) bystudier i siste halvdel av 1800-tallet. Det nye sosiologifaget spilte en viktig rolle i denne utviklingen. Vi skal komme tilbake til flere detaljer i dette bildet etter hvert. Georg Simmel (1858–1918), en av sosiologifagets grunnleggere, regnes som en nøkkelfigur i moderne bysosiologi. I sitt berømte essay «Storbyen og åndslivet» (1902) søkte han nettopp, riktignok uten bruk av betegnelsen urbanitet, å identifisere hva slags mentaliteter, eller psykologisk konstitusjon, som vokste frem i tidens fremvoksende storbyer.13 Walter Benjamin (1892–1940) er en annen nøkkelfigur i utviklingen av moderne byanalyser. Med det sagnomsuste, men ufullførte Passasjeverket, som nå også foreligger i norsk oversettelse,14 og en hel rekke andre skrifter søkte Benjamin å diagnostisere noen helt sentrale grunntrekk ved moderne storbykultur. Et annet viktig miljø for akademisk utforskning av storbykulturen var den såkalte Chicagoskolen. Her ble det utover i mellomkrigstiden utviklet et verdensledende forskningsinstitutt for etnografiske bystudier. En sentral skikkelse i den forbindelse var Louis Wirth (1897–1952), som i 1938 skrev et banebrytende essay, «Urbanism as a way of life», om storbyens karakteristiske livsformer.15

12 Dag Østerberg representerer et viktig unntak i norsk byforskning. Med begrepet sosiomaterialitet søkte han nettopp å forene betraktningsmåter om det fysisk-arkitektoniske og det sosiale, jf. for eksempel hans bok Arkitektur og sosiologi i Oslo (1998).

13 Simmel, [1902], 1978.

14 Benjamin, 2017.

15 På engelsk refererer ordet urbanism både til byplanpraksis og byens levemåter, noe som kan forklare hvorfor Wirth ikke gjorde bruk av betegnelsen urbanitet.

Urbanitetsbegrepets klassiske referanse til noe «belevent», «høflig», «kultivert» og «dannet» har med årene tapt mye av sin aktualitet, noe som kanskje først og fremst skyldes at bykulturen på vesentlige punkter har endret karakter. Tidligere tiders dannelsesnormer har mistet mye av sin glans i møte med motkulturelle bevegelser og kulturradikalisme, et fremvoksende flerkulturelt samfunn og økende kommersialisering av bykulturen. Men det betyr på ingen måte at urbanitetsbegrepet ikke lenger er i bruk, det kan snarere se ut til å ha blitt tilført nye betydningsdimensjoner. I dag brukes begrepet kanskje aller mest som en betegnelse for storbyens livsstiler, gjerne dem som er av et mer trendy slag, slik som i mange byers gentrifiseringsstrøk. I den forbindelse spiller mediene en viktig rolle. Ordet brukes her gjerne som en positiv markør. I andre sammenhenger kan betegnelsen derimot også bli brukt i en mer sarkastisk og nedsettende betydning, slik tilfellet er i sjablongmessige by–land-diskusjoner. På landsbygda brukes urbanitetsbegrepet gjerne for å mobilisere forakt overfor byfolk og bykulturen (jf. det som lenge var en nokså utbredt Oslo-hets i store deler av landet), og motsatt, blant byfolk er det en populær øvelse å karakterisere landsbygdas kultur som stusselig og bondsk.16

Byplanleggere og eiendomsutviklere flest påberoper seg i dag et ønske om å ville styrke bylivet. Dette representerer på mange måter et paradigmeskifte innen de siste tiårs byutvikling og byplanlegging. Skiftet omtales gjerne også som en «renessanse for byen» og bylivet.17

Byen skal ikke lenger oppføres på jomfruelig mark, slik som i etterkrigstidens drabantbyutbygging, i stedet skal den eksisterende byen transformeres og, i den bærekraftige byutviklingens navn, fortettes.

Tiltakende gentrifisering og økt oppmerksomhet om den såkalte kre-

16 For en beskrivelse av by–land-dikotomiens kulturhistoriske betydning, se Raymond Williams’ klassiske bok The Country and the City (1973).

17 Noen sentrale referanser i den forbindelse er Richard Floridas berømte bok The Rise of the Creative Class (2002) og Ed Glaesers Triumph of the City (2011).

ative klassens bylivspreferanser inngår som en viktig faktor i dette skiftet.

Økt oppmerksomhet om bytransformasjon og den tette byen gjenspeiles også i språket som brukes blant byplanleggere og -utviklere. I mange tilfeller er det slik at man, særlig blant byplanleggere og utbyggere, bruker omskrivinger som «levende byer» eller «nytt byliv» i stedet for ord som «urbanitet» eller «urban». På den måten spiller man opp mot urbane kvaliteter, men i et mer hverdagslig og lett forståelig språk.

I byutviklingsdiskusjonen brukes altså urbanitetsbegrepet – om enn mest i avledede og omskrevne former – både som en slags kvalitetsangivelse og som et promoteringsverktøy. Betegnelsen urbanitet inngår slik som en viktig faktor i det som fra byforskerhold gjerne blir omtalt som en fremvoksende attraktivitetsdiskurs om byutvikling.18 Mange ser dette som en gledelig utvikling. Men utviklingen er ikke entydig. En mindre heldig effekt er at selve begrepet urbanitet vannes ut. Økt bruk, særlig i regi av enten utbyggere med sterke kommersielle interesser eller offentlige planleggere med ønske om å tilføre byen et nytt «image», gjør at begrepet lett ender som en floskel uten et presist innhold. Begrepet mister slik analytisk status, det kan bety alt eller ingenting.

Det som i mine øyne er mer alvorlig, er at vi står i fare for å miste et viktig intellektuelt verktøy for diskusjon og analyse av byutviklingens og bylivets mer kvalitative aspekter. På den annen side: Interessen for byutvikling og byliv er sterkt økende, både i befolkningen generelt og blant sentrale samfunnsaktører. Min tolkning er at byutviklingsdiskusjonen i mangt og mye nettopp handler om problem-

18 Nevnte Floridas bok (2002), og hans perspektiv om storbyens «people climate» som en helt sentral attraktivitetsskapende faktor for den såkalte kreative klassen, har fungert som en viktig referanse i utviklingen av denne diskursen.

stillinger knyttet til urbanitet. Derfor trenger vi også å utvikle et enda mer presist og nyansert språk om urbanitetens kjennetegn.

Som vi har sett, er urbanitet en relativt løs betegnelse som refererer til bylivets væremåter og/eller til hva som er karakteristisk for byen i en mer generell forstand, altså urbanitet i betydningen bymessig. I fortsettelsen kommer jeg til å fastholde og spinne videre på begge disse betydningstradisjonene, men med hovedvekt på beskrivelse og analyse av bylivets mer konkrete erfaringsdimensjoner. Jeg velger altså primært å tolke urbanitet i retning av bylivets mest typiske erfaringer. Oppmerksomheten rettes slik først og fremst mot bylivets sosiale og kulturelle sider, uten at jeg med det opererer med et skarpt skille mellom byen som en sosial og en fysisk virkelighet. Byen som fysisk og materiell kontekst, altså som arkitektonisk og romlig størrelse, vil i en eller annen forstand hele tiden spille med i beskrivelse, tolkning og analyse av bylivets erfaringsverden. Noen ganger som en tydelig og konkret kontekst, andre ganger mer indirekte, som bakgrunn i betydningen stemning eller atmosfære.

Urbanitetens erfaringsdimensjoner

Jeg har disponert boka i seks tematiske kapitler som hver for seg er viet konkrete undersøkelser av bestemte sider ved urbanitetens erfaringsunivers. Hvert kapittel omhandler altså én bestemt type erfaringer i bylivet. Hver av disse – la oss kalle dem erfaringsdimensjoner eller -kategorier – skal forstås som relativt brede sekkebetegnelser. De refererer til et sett av beslektede erfaringsmessige aspekter ved byen og bylivet. Samtidig er kategoriene såpass generelle at de åpner for nærmere undersøkelser av lokale variasjoner og forskjeller med hensyn til urbanitetens uttrykksformer, det være seg som subjektiv opplevelse, som erfaringsmangfold innad i én og samme by eller når

man sammenligner byer av ulik størrelse og karakter. Tanken er at de seks erfaringstypene skal ha en viss relevans uansett byens størrelse eller særpreg, selv om den enkelte erfaringstypens styrke og intensitet selvsagt vil kunne variere.

Målsettingen med denne boka er altså å bidra til å utvikle et mer presist språk om bylivets mer kvalitative, i betydningen erfaringsmessige, sider. Det kan høres vel ambisiøst ut, og et stykke på vei stemmer nok det. Bakgrunnen for prosjektet er at vi i dag, til tross for at vi lever i urbaniseringens tidsalder og stadig flere av oss bor i urbane strøk, har et relativt fattig språk om hva som kjennetegner bylivets mer konkrete erfaringsverden. Det kan kanskje høres paradoksalt ut, men min påstand er at diagnosen faktisk stemmer. Hvorfor det forholder seg slik, er imidlertid ikke like enkelt å forklare. Det er trolig flere faktorer som spiller inn. Én viktig faktor er bylivets veldige erfaringsmessige variasjon og kompleksitet. Byer kommer i mange størrelser og variasjoner. En annen faktor som trekker i samme retning, er at byen erfares noe forskjellig fra individ til individ, avhengig av faktorer som sosial posisjon og personlig bakgrunn.

Videre er det slik at mange menneskelige erfaringskvaliteter generelt sett kan være krevende å begrepsfeste. Det skyldes ikke minst det forhold at mange av de erfaringene vi gjør oss, ikke bare er kroppslige og sanselige, men også høyst midlertidige og omskiftelige. Alt dette bidrar til å gjøre det særdeles utfordrende å sette ord på bylivets erfaringsmessige mangfold.

Når jeg i denne boka likevel vil gjøre et forsøk på å utvikle en mer systematisk tilgang til, og med det et mer presist språk om, byens erfaringsverden, skyldes det to forhold. For det første ønsker jeg å løfte frem betydningen av byen som subjektiv erfaring. Byen er tross alt en «størrelse» vi primært lærer å kjenne gjennom subjektive opplevelser og erfaringer.19 Når vi snakker om urbanitet, siktes det nett-

19 For byteoretisk referanse til en lignende betraktningsmåte, se for eksempel Kern, 2020, s. 7–12, og Tonkiss, 2005, s. 11.

opp til hva livet i byen fører med seg av subjektive erfaringskvaliteter, altså av «levd liv». For det andre argumenterer jeg for at et fyldigere og mer nyansert språk om byen som subjektiv erfaring vil kunne berike den pågående byutviklingsdiskusjonen. Mitt inntrykk er at dette er en diskusjon som i altfor stor grad preges av sjablongmessig språk (jf. den nevnte attraktivitetsdiskursen). Eller så har vi å gjøre med en diskusjon som føres på rent estetiske premisser, slik diskusjonen i og rundt det såkalte Arkitekturopprøret gjerne utspiller seg.20 Det som mangler i slike diskusjoner, er en bedre forståelse for at byen ikke bare utgjør en fysisk, men også en sosial og kulturell livsverden. Det er i en slik sammenheng et mer nyansert og presist språk om bylivets mer konkrete erfaringsformer kan være av stor betydning.

Min fremgangsmåte i denne forbindelse har i første omgang vært å «kartlegge» et så bredt utvalg av bylivets mest typiske erfaringsformer som mulig. Siktemålet har vært å få en viss oversikt over byerfaringens mangfoldige verden, i stort og smått. Videre har jeg, parallelt med kartleggingen, prøvd å finne frem til et utvalg overordnede kategorier som det aller meste av erfaringsmangfoldet, om enn ikke nødvendigvis alt, vil kunne innordnes. Etter mye prøving og feiling har jeg så endt med et utvalg på i alt seks overordnede erfaringsdimensjoner eller -kategorier. Selve kartleggingsarbeidet ble gjennomført med basis i to typer av kilder, dels egne erfaringer med og observasjoner av bylivet og dels systematisk gjennomgang av en stor mengde faglitteratur. I den forbindelse har jeg også støttet meg på mer skjønnlitterære tekster.

20 Arkitekturopprøret har i løpet av det siste tiåret vokst frem som en opprørsbevegelse med avleggere i flere land. Bevegelsen retter et kritisk søkelys mot mye av vårt tids arkitektur og byggeri. Som alternativ argumenteres det for en mer tradisjonsorientert og variert arkitektur i en såkalt menneskelig skala. Se for eksempel Arkitekturopprørets norske hjemmeside (https:// www.arkitekturopproret.no/) og Facebook-gruppe (https://www.facebook. com/groups/ArkitekturopproretNorge/?locale=nb_NO).

Utvalget av erfaringskategorier reflekterer et ønske om å favne hva som kan sies å være karakteristiske trekk ved bylivets erfaringsverden, uavhengig av hva man måtte ha av sosial bakgrunn og personlige preferanser for øvrig. Det jeg på denne måten søker å sirkle inn, er byerfaringens minste felles multiplum. Ambisjonen har således vært at dette skal kunne gi en viss gjenkjennelse hos alle som har byen som erfaringsbakgrunn. Samtidig har jeg ønsket å ta høyde for at enhver erfaring rommer en subjektiv komponent. Det mer konkrete erfaringsinnholdet vi gjør oss hver og én, vil derfor kunne variere stort. Noen vil oppleve byens puls og rytme (jf. den første erfaringskategorien) som heftig og overveldende, ja, kanskje også som en stressfaktor, mens andre igjen kan oppleve samme fenomen som spennende og stimulerende.

Gitt ambisjonen om å favne noen helt sentrale fellestrekk ved bylivets erfaringsverden har jeg gitt en viss prioritet til bylivets mer positive opplevelseskvaliteter. Jeg har ønsket å løfte frem hva bylivet kan gi av erfaringer som – med hensyn til særpreg og opplevelseskvaliteter – skiller seg ut fra erfaringene man kan gjøre seg på helt andre steder, det være seg ute i naturens mangfoldige verden eller i mer landlige strøk.21 Dette er erfaringer som lenge, i alle fall i en norsk kontekst, har hatt et ufortjent dårlig rykte blant mange. I mine øyne fortjener vi altså å vie bylivets erfaringskvaliteter større oppmerksomhet, både som en kulturell størrelse og som forskningstematikk.

I tråd med mitt ønske om å favne erfaringsmessige forhold som har en viss allmenn – og dermed også en i positiv forstand mer særpreget – karakter, kommer jeg i mindre grad til å tematisere byen som

21 Når det er sagt, vil jeg legge til at ingen av de seks erfaringskategoriene er tenkt å inneholde kun positive opplevelseskvaliteter. Som gjennomgangen av de ulike erfaringskategoriene viser, forholder det seg tvert imot slik at hver kategori i mange tilfeller spenner over et bredt spekter av både positive og negative subjektive opplevelseskvaliteter.

et sted for ulikhet, konflikt, utenforskap og diskriminering.22 Dette er faktorer som kan ha en sterk innvirkning på mange menneskers erfaringsverden, men som, i alle fall i vår del av verden, ikke nødvendigvis har allmenn utbredelse. Jeg kommer derfor til å behandle størrelser som dette mer som en type bakgrunnsfaktorer. Disse vil kunne virke inn på hvordan den urbane virkeligheten oppleves og erfares av mange, men altså på ulik måte og i ulik grad.23

Fremgangsmåten som her er beskrevet, reflekterer at det finnes lite forskning som eksplisitt omhandler tematikken byen som erfaring.

Det vi derimot kan finne, er typer av forskning og teoriutvikling der tematikken behandles mer indirekte og sporadisk. Det gjelder særlig innen byteorien og, i en viss utstrekning, for mer empiriske bystudier.24 Det er altså denne litteraturen store deler av denne boka bygger på.25 Den er altså ikke et resultat av et større systematisk empirisk arbeid. Den er snarere å forstå som et resultat av en mer spørrende utforskning, basert på en kombinasjon av teoretiske studier og egne erfaringer og observasjoner.

22 Dette er en tematikk som står sentralt i mye av den norske byforskningen, jf. pågående forskning om for eksempel sosial ulikhet, segregering og levekårsutfordringer i norske byer (jf. publikasjoner som Oslo – ulikhetenes by – Ljunggren (red.), 2017) og om norsk boligpolitikk og -marked (jf. for eksempel Tidsskrift for boligforskning).

23 Det vil kunne innvendes at en studie som det jeg her legger opp til, med fordel kunne hatt en tydeligere forankring i strukturelle betraktningsmåter. Jeg sier meg ikke uenig i dette, men har i denne omgang altså ikke maktet å integrere dette som et mer systematisk element i beskrivelse og analyse.

24 Bystudier, urban studies på engelsk, brukes som en samlebetegnelse for den mer empirisk orienterte delen av samfunnsvitenskapelig byforskning. Byteori refererer mer spesifikt til en type byforskning der det legges større vekt på teoribygging. Det gjelder særlig samfunnsvitenskapelige (del)disipliner som bysosiologi, bygeografi og byantropologi, men også enkelte humanistiske fagområder knyttet til for eksempel byhistorie og idé-, kunst- og kulturhistorie.

25 Mange av de faglitterære kildene vil bli presentert og diskutert underveis i den mer detaljerte presentasjonen av de seks erfaringsdimensjonene i kapitlene som følger.

Med basis det beskrevne kartleggingsarbeidet har jeg så identifisert i alt seks erfaringsdimensjoner som typiske eller representative for urbaniteten. Disse omfatter erfaringer med:

• byens puls og rytme

• byens sanselige verden

• byens mangfold og forskjell

• byens anonymitet og frihet

• byen som kulturell smeltedigel

• byens ambivalens og forgjengelighet

Hver av disse kategoriene er tenkt å favne grunnleggende kjennetegn ved bykulturens erfaringsverden. Kategoriene har en viss analytisk karakter, samtidig som de refererer til bestemte empiriske temaer og saksforhold. Forhold som byens størrelse og lokale særpreg vil selvsagt sette sitt preg på hvordan de ulike erfaringsdimensjonene mer konkret kommer til uttrykk. Det samme gjelder befolkningens ulike individuelle disposisjoner. Folk erfarer virkeligheten noe forskjellig avhengig av faktorer som sosioøkonomisk bakgrunn, kjønn, seksuell orientering, alder, personlighetstrekk og så videre.

Det jeg omtaler som erfaringsdimensjoner, skal primært forstås som fellesbetegnelse for et sett av beslektede erfaringstyper. I virkelighetens verden vil det mer konkrete erfaringsinnholdet naturlig nok variere stort, avhengig av sted og kontekst, situasjon og nevnte typer av subjektive faktorer. I mange tilfeller vil de ulike erfaringskategoriene ha en relativt klar og entydig empirisk referanseverden. Men i en del sammenhenger vil det også kunne være en viss overlapping mellom hvilke fenomener som dekkes av de ulike kategoriene. Byens puls og rytme: Byen er et forandringens sted, noe som setter et tydelig preg på hvordan byen oppleves og erfares. Tenk bare på gatebildets konstante skiftninger, slik blant andre skribenten og aktivisten Jane Jacobs skildrer det med sin berømte formulering om «gatens

ballett» i The Death and Life of Great American Cities. 26 Eller slik Paris fremstår i Henri Lefebvres rytmeanalyser.27 Byen er mobilitetens og de sosiale møtenes mange arenaer og former. Årstidenes, ukedagenes og døgnets skiftninger. Byen i vedvarende bevegelse. Byen som tilblivelse. Overraskelsen og det uforutsette som en sentral ingrediens i bykulturen. Alt sammen representerer hendelser og foreteelser som gjerne er godt synlige i byens mange fellesskapsrom. Byens sanselige verden: Byens fysiske omgivelser – kompakte, arkitektonisk sammensatte, historisk uensartede som de gjerne er – innbyr til visuell utforskning. Byen er først og fremst et sted der synssansen stimuleres – på godt og vondt. Men likevel, også andre av menneskets sanser pirres – og utfordres, overmannes – i møte med byen. Hørselen kanskje aller mest. Byens lydlandskap – sammensatt, dynamisk og skiftende – i spennet mellom vellyd og støy. Det naturog kulturskapte i skjønn og uskjønn forening. Legg til alle byens lukter. Parkens syrinbusker, bilens eksos og gatekjøkkenet på hjørnet. Og vel så viktig: byens taktile landskap. Regnet som pisker en i ansiktet, et isglatt fortau, en solvarm benk. Kroppens erfaringssfærer vitner om at byen merkes – og det på mangefasettert vis. Dessuten utgjør de hovedingrediensene i hva man kaller stemning og atmosfære, dette som kanskje representerer bykulturens aller viktigste kvalitet.

Byens mangfold og forskjell: Fysisk og sosial tetthet i kombinasjon med funksjonell differensiering gjør byen kompleks og sammensatt. Heri hviler, og heri produseres, hva vi omtaler som byens mangfold –fysisk og arkitektonisk, sosialt og kulturelt. Men samtidig også, ikke å forglemme, et like omfangsrikt repertoar av forskjeller, av noe radikalt annerledes og fremmed. «Mangfold» er i dag et honnørord, mens «forskjell» ikke nødvendigvis gir tilsvarende positive konnotasjoner. Hva disse to ordene egentlig refererer til, er imidlertid ikke like lett å skille fra hverandre. Byens inntrykksmangfold gjør oss blaserte,

26 Jacobs [1961], 2011.

27 Lefebvre, 2013.

mente Georg Simmel. Mens møtet med byens forskjeller ifølge en annen bysosiolog, Richard Sennett, er å anse som en sivilisatorisk kraft som også kan virke dannende.28

Byens anonymitet og frihet: En av bylivets fremste kvaliteter er at man kan unndra seg den typen sosial kontroll som gjerne finnes på mindre steder, der alle kjenner alle og ingen egentlig er helt ukjente for hverandre. Bylivet representerer slik en særegen frihetssfære, nemlig anonymitetens frihet. I byen er de fleste du møter, fremmede. Mye, kanskje det meste, av vår bybruk kjennetegnes av at vi er alene blant fremmede. Byens fellesskap av fremmede representerer urbanitetens mest typiske form for sosialitet. Ute i byen er vi alene på helt andre måter enn i privatsfæren. Byens anonymitet fremmer følelsen av frihet og individualitet, men kan òg gi en forsterket følelse av ensomhet og utenforskap.

Byen som kulturell smeltedigel: Vår kulturkrets har urbaniteten som sin viktigste forutsetning og dynamiske faktor. Byen er like mye symbolsk og imaginær som fysisk og geografisk. Byens sosiale tetthet og forskjeller har avfødt en bykultur preget av dialog, forhandlinger og demokratiske idealer. Samt helt bestemte mentaliteter, slik blant andre Georg Simmel skildrer dem. Alt dette er faktorer som konstituerer byen som kulturell smeltedigel. Byen og urbaniteten har opp gjennom historien fungert som åsted og erfaringsramme for mye, kanskje det meste, av det vi kjenner som vestlig filosofi, vitenskap og kunst. Slik er det kanskje fortsatt. Globalisering og utviklingen mot et flerkulturelt samfunn har forsterket byenes rolle som kulturell smeltedigel og kulturelt forhandlingssted.

Byens ambivalens og forgjengelighet: Byens heftige endringstakt gjør ambivalens og forgjengelighet til et erfaringsmessig grunnvilkår i bykulturen. Bykulturens ambivalens bunner i at enhver modernisering, ethvert såkalt fremskritt, viser seg å ha en bakside (jf. mange

28 Tematikken har stått sentralt i flere av Sennetts bøker, så som Uses of Disorder: Personal Identity and City Life (1970) og The Fall of Public Man (1977).

teknologiske endringer). Et annet, og forsterkende, trekk er knyttet til endringstaktens hastighet. Enhver nyvinning synes å ha midlertidig status, noe som gjør erfaringer av forgjengelighet til en fast ingrediens i bykulturen. Butikken på hjørnet legges ned, en nabo flytter, et nybygg skygger for kveldssola. Slik er bylivet for de fleste av oss. Men kanskje, som Marshall Berman så levende skildrer det i sin berømte

bok All That Is Solid Melts Into Air (1982), er bykulturen fortsatt sånn ordnet at den slags små og store tapserfaringer overskygges av troen på at en lys og vakker fremtid venter rundt neste hjørne.

De seks erfaringsdimensjonene som her er introdusert, har på mange måter et fenomenologisk grunnlag. De er alle på sett og vis basert på «en teori om sansningen og en lære om selve oplevelsens væsen», slik idéhistorikeren Carsten Thau formulerer det i en introduksjonsartikkel om arkitekturfenomenologi.29 Når det er sagt, vil jeg legge til at mitt forslag til erfaringskategorier griper noen videre enn hva som er vanlig innen mye av arkitekturfenomenologien. Mens man innen sistnevnte felt i første rekke legger vekt på hvordan fysiske omgivelser sanses og oppleves, bygger mitt forslag til erfaringskategorier like mye på sansning og opplevelse av byen som et sosialt og kulturelt miljø.

La meg legge til at mitt utkast til erfaringsdimensjoner på ingen måte er tenkt som en uttømmende kategorisering av urbanitetens erfaringsverden. De seks kategoriene reflekterer hva jeg, med mitt faglige ståsted (og i en viss forstand også personlige preferanser), anser som helt sentrale erfaringsdimensjoner i bylivet. Men det betyr ikke at det ikke finnes andre typer av erfaringer som også kunne ha

29 I forord til Pallasmaa, 2015, s. 10. Se samme sted for en gjennomgang av Thaus redegjørelse for arkitekturfenomenologiens helt sentrale posisjon innen moderne arkitekturteori fra 1800-tallets John Ruskin og William Morris og opp til vår egen tid. Jeg skal komme grundigere tilbake til den finske arkitekturteoretikeren Pallasmaas’ teorier om arkitektur og sansning i kapittel 2, der tematikken er urbanitetens sanselige verden.

blitt inkludert og diskutert på lignende måte.30 De aller fleste kjennere av bylivet vil trolig kunne peke på erfaringer som faller utenfor denne studiens seks hovedkategorier. Og, som alt berørt, i noen tilfeller vil ett og samme fenomen kunne tematiseres under mer enn én erfaringskategori. Det igjen skyldes at kategoriene jeg har valgt å operere med, ikke i enhver forstand representerer klart atskilte erfaringsmessige sfærer. Enhver form for kategorisering bygger nødvendigvis på en viss forenkling og generalisering.

Kulturanalytisk blikk

Byens fysiske og romlige kjennetegn spiller selvsagt med i det meste av hva bylivet gir av erfaringer. Det dreier seg altså om opplevelser og erfaringer som har byen selv som ramme og forutsetning. En stedsspesifikk komponent vil således alltid gjøre seg gjeldende i måten vi erfarer byen på. Skal man så gjøre mer konkrete undersøkelser av hva bylivets sosioromlige praksiser gir opphav til av opplevelser og erfaringer, fordres det en god forståelse av den lokale kontekstens betydning. Videre vil jeg argumentere for nødvendigheten av å anlegge et kulturanalytisk perspektiv. Hensikten er å belyse, så spesifikt og bredspektret som mulig, hva bylivets erfaringsverden rommer av mangfold og forskjeller, kontraster og spenninger.31

Den typen erfaringsbaserte byromsanalyser som vi skal ta for oss, er selvsagt ikke uten historiske forelegg. Henrik Reeh fremhever særlig arbeidene til Walter Benjamin og Siegfried Kracauer fra mellomkrigstiden samt, i nyere tid, kulturteoretikeren Fredric Jameson. Det

30 Blant erfaringstyper i bylivet som i det foreliggende arbeidet ikke er skilt ut som egne erfaringsdimensjoner eller -kategorier, kan nevnes erfaringer knyttet til arbeidsliv, husarbeid og barneoppdragelse, kjønns- og kjærlighetsliv, fest og rus, ensomhet og utenforskap, frykt og redsel, overgrep og vold.

31 Jeg velger å tolke et kulturanalytisk blikk relativt løst i retning av idéhistorisk perspektivering. Jf. også Henrik Reehs beslektede betraktningsmåte i boka

Den urbane dimension (2002). Her snakker han om betydningen av å anlegge en «kulturvitenskapelig vinkling».

gjelder særlig hans berømte bok Postmodernism, or, the Cultural Logic of Late Capitalism (1991).32 Det som kjennetegner disse arbeidene, er, slik Reeh fremstiller det, at de, foruten et skarpt kulturanalytisk blikk, også forteller noe om samfunnsutviklingen mer generelt.33 Gjennom å nærlese byrommets erfaringsverden synliggjøres trender og tendenser i samfunnsutviklingen på nye og uventede måter.

Når vi i de følgende kapitlene skal se nærmere på et utvalg av det moderne bylivets sentrale erfaringsdimensjoner, skylder jeg å gjøre oppmerksom på at vi står overfor et «studieobjekt» som i det alt vesentlige har moderniteten som vilkår. Det betyr at modernitetens krefter – det vil si forhold som vareproduksjon, pengeøkonomi, sekularisering, byråkratisering osv. – på gjennomgripende vis setter sitt preg på menneskets erfaringsverden. Dette er en utvikling som opp gjennom årene har blitt gjenstand for mye spennende teoretisk fortolkning og diskusjon, uten at vi her trenger å gå i detalj.34 Men det er ett aspekt ved denne problematikken jeg finner det verdt å dvele litt ved, og det gjelder sosiologen Max Webers (1864–1920) betraktningsmåte om ufullstendig integrasjon som et vilkår for og et grunnleggende erfaringsmessig kjennetegn ved moderne samfunnsutvikling generelt og storbyutvikling spesielt.35

Ufullstendig integrasjon kan, slik Carsten Thau utlegger det, forstås som et grunnvilkår i en moderne bykultur der markedet, på

32 Et utdrag av boka finnes også i svensk oversettelse i antologien Postmoderna Tider, red. Mikael Löfgren og Anders Molander (2003).

33 Reeh, 2012, s. 10.

34 En fin introduksjon på norsk er Espen Schaannings Modernitetens oppløsning: Sentrale skikkelser i etterkrigstidens idéhistorie (2019), første gang utgitt i 1992. Modernitetens kjennetegn ble særlig satt på akademisk dagsorden som en del av den postmoderne vendingen utover på 1980- og 90-tallet. Se for eksempel Bjarne Riiser Gundersens bok Da postmodernismen kom til Norge (2017).

35 Begrepet ufullstendig integrasjon er, slik Carsten Thau fremlegger det (2019), sosiologen Hans Paul Bahrdts begrepslige sammenfatning, i boka Die moderne Grossstadt, Soziologische Überlegungen zum Städtebau (1961), av hva Weber skriver om byen i sitt hovedverk Wirtschaft und Gesellschaft: Grundrisse der verstehenden Soziologi (1922).

godt og vondt, har utviklet seg til å bli et «gennomgribende omdrejningspunkt for byens liv».36 Betraktningsmåten er at modernitetens oppbrudd fra «førborgerlige organiske samfundstyper»37 har skapt en bykultur som er splittet og fragmentert. Dermed har det utviklet seg en bykultur der en mengde små og store sfærer, sektorer og subsystemer eksisterer side om side. Hver av disse igjen har gjerne sin egen rasjonalitet og sitt eget verdisett. (Et eksempel er splittelsen mellom en offentlig og en privat sfære.) Bykulturen er slik tilført et markant preg ikke bare av verdipluralisme, men også av anonymitet. Med dette sistnevnte siktes det til at vi som byboere jo i stor grad er omgitt av fremmede. Hvilke sosiale grupper vi tilhører, er dessuten nødvendigvis begrenset. Alt dette er faktorer som skaper et erfaringsunivers som ikke bare er oppstykket og fragmentert, men ganske så tvetydig og ambivalent. På den måten har vi fått en bykultur som på den ene siden er kjennetegnet av forgjengelighet og meningstap, og som på den andre siden skaper stort «spillerum for pluralisme og frihed».38 Moderne bykultur har slik i seg en dobbelthet av oppløsningskrefter og nye former for frihet og skaperkraft.

Samtidig har en moderne bykultur gjerne også preg av at det vokser frem strømninger og tankesett som søker å gjenopprette, eller å gjenskape, lignende former for organisk helhet som det som fantes før moderniteten vant frem. En moderne bykultur fremstår slik som en potent yngleplass for nye slags helhetslengsler og -bestrebelser. Noen søker seg tilbake til fortiden, mens andre igjen drømmer om å skape en ny form for helhetlig kultur på den nye tidens betingel-

36 Thau, 2019, s. 331.

37 Thau, 2019, s. 392.

38 Thau, 2019, s. 331.

ser.39 Dette er tenkemåter og tendenser som på slående vis har satt sitt preg på fremveksten av moderne arkitektur og byplanlegging.40 Utviklingstrekk som dette vitner dessuten om at det moderne storbylivets kroniske kjennetegn av ufullstendig integrasjon skaper et kulturklima som er både dynamisk og eksperimentelt, men også ganske så uensartet og sammensatt. I et slikt kulturklima kan det se ut til at tenkere, kunstnere og reformatorer stadig på ny anspores til å utforske ideer og strategier om hvordan en tilstand av ufullstendig integrasjon skal kunne lindres og overvinnes.

Jakten på hvordan den moderne storbyens mange utfordringer og problemer skal kunne løses, står fortsatt sentralt innen fagfelt som byplanlegging og fysisk formgivning. Vi har altså å gjøre med virksomheter og kunnskapsfelt som i stor grad er problemorienterte. Derfor er det kanskje ikke så overraskende at bylivets «mykere» erfaringsmessige sider i liten grad har blitt viet særlig oppmerksomhet innen slike disipliner opp gjennom årene. Henrik Reeh er blant dem som påstår at «den professionelle tilgang blandt arkitekter og byplanlæggere længe har nedtonet menneskers betydningsdannelse».41 Lignende synspunkter har gjennom årene blitt fremført innen byteorien. Henri Lefebvre er blant dem som har kritisert byplanleggerne for å operere med en abstrakt forståelse av byen, noe som gjør det van-

39 Ett eksempel som kanskje rommer begge tenkemåtene, er nabolagstankegangen som har stått svært sentralt i moderne byplanlegging, fra hagebytenkningen (fra slutten av 1800-tallet) helt frem til våre dager. Et annet eksempel på jakten på en nye former for helhet er den store utbredelsen som tanken om Gesamtkunstwerk fikk innen moderne bevegelser for kunst og design, som Arts and Crafts-bevegelsen, Art Nouveau, De Stijl og Bauhaus-skolen (jf. Thau, 2019, s. 397).

40 Dette er en historie som er dokumentert og fortolket i en mengde arkitekturog byplanhistoriske fremstillinger, både i oversiktsverk og i monografier over innflytelsesrike arkitekter og byplanleggere. Blant nyere oversiktsverk som omhandler utviklingen fra rundt år 1900 og fremover, kan anbefales Tom Avermate og Janina Gosseyes bok Urban Design in the 20th Century – A History (2021).

41 Reeh, 2012, s. 22.

skelig å favne det urbane hverdagslivets mer kvalitative aspekter.42

En annen fransk byteoretiker, Michel de Certeau, anklager byplanleggerne for primært å operere ut fra en strategisk tilgang til byen. Innen planlegging har fugleperspektivet fått prioritet, på bekostning av gatelivets kaotiske mangfold eller enkeltindividets mer taktiske omgang med byen.43

I de senere år har det imidlertid i noen grad skjedd en slags «kulturell vending» også innen byplanfeltet. Derfor er det nå langt større oppmerksomhet om bylivets mer kvalitative sider enn hva tilfellet var under for eksempel den modernistiske byplanleggingens høykonjunktur i store deler av etterkrigstiden. Spørsmålet er likevel om planleggere og eiendomsutviklere har utviklet en god nok forståelse for hva som kjennetegner det bylivet og den bykulturen som de i dag nokså ubeskjedent påberoper seg store ambisjoner om å ville styrke og videreutvikle.

Byen kleber

Mange byteoretikere understreker at byen til en viss grad framstår som uforståelig: «[The city] is demonically possessed with a speed and complexity that mocks our efforts at comprehension», sier redaktørene av boka Writing the Modern City. 44 «[D]et er håpløst å komme til noen konklusjon i Oxford Street», konkluderte Virginia Woolf i et av sine mange London-essay.45 Uforståeligheten skyldes ikke bare at byer er svært forskjellige, men òg at de forandrer seg veldig over tid. Noen byer øker i kompleksitet fordi de blir større, mer flerkulturelle, mer teknologisk avanserte. Andre skrumper inn og forringes på grunn av fraflytting eller fordi industrien legges ned. Byenes raske

42 Lefebvres trebindsverk Kritikk av hverdagslivet (Critique de la vie), som utkom over en periode på nærmere 35 år (1947–1981), senere oversatt til engelsk.

43 Certeau, 1984.

44 Edwards og Charley, 2012, s. 1.

45 «Tidevannet i Oxford Street». I Woolf [1932] 2002, s. 56.

forvandlingstakt stiller på den måten vår forståelse kontinuerlig på prøve. Fra byteoretisk hold, blant annet Amin og Thrift,46 hevdes det derfor at vi mangler gode nok intellektuelle redskaper til å favne byenes særpreg, forskjellighet og omskiftelighet. Det gjelder særlig med hensyn til å begrepsfeste bylivets erfaringer.

Av den grunn er det heller ikke så rart at vi ikke har klart å kultivere et godt nok blikk for hvordan byen preger oss, i betydningen våre levemåter, normer og verdier. Byen kleber ved oss, men vi klarer ikke helt å identifisere hvordan.47 En annen måte å si det på er at vi opererer med en altfor svak og upresis byforståelse. Dette får som konsekvens at vi ikke helt klarer å favne tyngden eller dybden av den urbane erfaringen, altså av hvordan bylivet preger vår kultur og våre levemåter. Min tese er at mange av oss er mer urbane enn hva vi forestiller oss. Det gjelder kanskje særlig spørsmål om livsstil, væremåte og kulturelle preferanser. Hovedgrunnen er, tror jeg, at vi mangler et godt nok språk for å beskrive hva bylivet egentlig gjør med oss.

I Norge og mange andre land er det kanskje også slik at man har en kulturell selvforståelse som fortsatt, selv om det kan høres anakronistisk ut, har et visst nasjonalromantisk preg. Dette kan sperre for erkjennelse av hvilken kraft og dybde bykulturen representerer. Norge er en relativt ung nasjon som i kampen for selvstendighet og selvstyre utover på 1800-tallet utviklet en sterk kulturell identitet med utgangspunkt i en bestemt forståelse av norsk bondekultur, landskap og natur. Tross en veldig velstandsvekst, omfattende urbanisering og fremveksten av et flerkulturelt samfunn utover på 1900-tallet, er dette en selvforståelse som, vil jeg påstå, fremdeles ser ut til å stå sterkt. Min forhåpning er at en nærmere undersøkelse av urbanitetens erfaringsdimensjoner kan bidra til å nyansere en slik nasjonal selvforståelse.

46 Amin og Thrift, 2002, s. 3.

47 Jf. Amin og Thrift: «Cities stick to us, like it or not, we are a part of them». Amin og Thrift, 2002, s. 60.

Én utfordring i den forbindelse består i å forsøke å se byen, og livsformene og erfaringssfærene den rammer inn, på egne premisser. Et viktig hinder i så henseende er at det innen praksisfelt og disipliner som står bytematikken nærmest (som byplanlegging og byforskning), paradoksalt nok, finnes sterke tradisjoner for å se byen som noe annet enn hva den faktisk er. Opp gjennom historien har byen blitt beskrevet ved hjelp av både mekaniske og biologiske analogier.48 Le Corbusier kombinerte begge typer av analogier. Han beskrev byen dels som en maskin,49 dels som en organisme med celler, arterier og lunger.50 Utover på 1900-tallet hentet mange byplanleggere inspirasjon også fra helt andre fagområder, som for eksempel lingvistikk, psykoanalyse, semiotikk og antropologi. Her fant man dekkende metaforer for å beskrive byens viktigste kjennetegn.51 Også mer moralsk fordømmende metaforer – à la forestillinger om byen som en «syndens pøl» og lignende – hører med til denne historien, jf. Babylon-motivets betydning i historieskriving og kulturanalyse.52

Det er ikke nødvendigvis slik at analogier og metaforer av den typen ikke forteller noe vesentlig om byen, det problematiske ligger i at metaforene tolkes altfor bokstavelig og gjerne også absolutteres.

Også innen andre kunnskapsfelt opererer man med en relativt svak, for ikke å si fraværende, byforståelse. Det gjelder, overraskende nok, innen det meste av fagfelt som produserer og forvalter samfunnskunnskap. Og det gjelder for store deler av det politiske feltet og tilhørende forvaltningsområder. Innen standard samfunnsvitenskap, for eksempel, vil jeg påstå at det er stor manko på byforståelse og bykunnskap. Det lille som finnes av spesifikke kunnskaper om byen, synes å ha blitt utseksjonert til deldisipliner innen samfunnsviten-

48 Jf. Gosling og Maitland, 1985.

49 Le Corbusier, 1987.

50 Gosling og Maitland, 1985, s. 40.

51 Jf. Werne, 1987.

52 Se kapittel 6 for en nærmere redegjørelse for Babylon-mytens betydning for byforståelsen opp gjennom historien.

skapens kjernefag. Bykunnskapen forvaltes slik av mer spesialiserte fagområder for bystudier (som bygeografi, bysosiologi og byantropologi), mens den mer allmenne samfunnskunnskapen i liten grad tar høyde for at samfunnsutviklingen nettopp har urbanisering og urbanitet som sitt viktigste kjennetegn. Sett i lys av dagens situasjon hvor over 80 prosent av den norske befolkningen bor i byer (eller tettbygde strøk) og samfunnslivet langt på vei er gjennomurbanisert, fremstår utseksjoneringen av byspørsmål til egne subdisipliner som en merkverdighet.

Fraværet av byspørsmål i den store samfunnsdebatten gjelder ikke bare her til lands. Mange store samfunnsteoretikere diskuterer samfunnsutviklingens store linjer som om byen ikke finnes eller har noen som substansiell egenart: «An ever broadening popular interest in the urban age is not, it seems, mirrored in the social sciences», påpeker Brendan Gleeson i boka The Urban Condition (2015).53 Et annet hinder ligger i utbredelsen av abstrakt fagterminologi i mange samfunnsvitenskapelige disipliner.54 Det som med dette etterlyses, er en mer erfaringsnær språkføring. Det er det som må til dersom man tar mål av seg å skildre bykulturens erfaringsformer på dens egne premisser.

En av forskerne som kaster et interessant lys over den slags spørsmål, er den kanadiske statsviteren Warren Magnusson. I boka Politics of Urbanism: Seeing Like a City argumenterer han for en utvidet forståelse av politikk.55 Det som trengs, sier han, er en politisk ontologi som

53 Gleeson, 2015, s. 9.

54 Den kjente sosiologen David Frisby er blant dem som har fremmet en lignende kritikk, for eksempel i boka Cityscapes of Modernity, der han, i kontrast til samfunnsvitenskapens mange «selvrefererende abstraksjoner», argumenterer for å utforske en mer essayistisk skrivemåte (Frisby, 2001, s. 29). Den allsidige samfunns- og kulturviteren Malcolm Miles argumenterer på samme måte: «… meta-concepts of the city carry a weight of received assumptions and privileges which inhibits understanding of what cities are and what city lives might become». Miles, 2007, s. 21.

55 Magnusson, 2011.

er utformet på byens premisser. I altfor lang tid har det meste av vår politiske tenkning blitt innrettet mot hva staten og det offentlige skal, eller ikke skal, styre og forvalte. I jakten på et alternativt ståsted argumenterer Magnusson for en politisk tenkning som springer ut av hva Louis Wirth, tilhørende den berømte Chicagoskolen i sosiologi, i sin tid ga betegnelsen urban ways of life, altså urbane levemåter.56 Poenget for Wirth, som for Magnusson, er at urbane levemåter i størst mulig grad må forstås ut fra bysamfunnets særegne forutsetninger, og altså ikke, som innen store deler av samfunnsvitenskapen, som uttrykk for eksempelvis kapitalisme, industrialisme eller sekularisering.57 Rasjonalet bak Magnussons programerklæring om å «tenke det politiske gjennom byen» er slik basert på et ønske om å utvikle en politisk tenkning som er like dynamisk og fleksibel, foranderlig og overskridende som bykulturen selv. Bare slik vil man kunne utvikle en politisk tenkning som står til bysamfunnets utfordringer og kompleksitet, samtidig som den også evner å spille opp mot all den energi og kreativitet som byen gir grobunn for.

Byvandring som erkjennelsesverktøy

Denne bokas mer konkrete undersøkelser av bylivets erfaringsdimensjoner er i stor grad basert på mine egne erfaringer med bylivet. Disse har jeg ervervet meg først som liten i min hjemby Haugesund (samt to år i London som åtte- og niåring), dernest som student og voksen, for det meste bosatt i Oslo (bare avbrutt av kortere utenlandsopphold, blant annet ett år i New York og et halvår i London). Som for byfolk flest er mine erfaringer i stor grad strukturert rundt praktiske gjøremål og hverdagslig bruk av byen, knyttet både til «nødvendighetens» verden (skole, studier og jobb) og til fritidens mer frihetlige sfære. Et urbant levevis som dette fører nødvendigvis med seg mye

56 Wirth, 1938.

57 Magnusson, 2011, s. 55.

daglig transport og forflytning, særlig mellom hjem og nødvendighetens institusjoner, men også i forbindelse med fritidens mange aktiviteter. (Det gjelder ikke minst når man har mer sammenhengende fritid, som i helger og ferier. Da reiser man gjerne bort.)

Poenget er følgende: Det er i hovedsak gjennom praktisk hverdagslig bruk vi lærer oss byen å kjenne og med det skaffer oss noen av våre viktigste erfaringer med bylivet. Foruten aktiviteter tilknyttet hjemmesfæren (familieliv, privatliv) og nødvendighetens rike finner mye av bybruken sted ute i byens offentlige rom (som i gater, på plasser og i parker) og halvoffentlige rom (som i handlesentra, butikker og kafeer). Det er her vi beveger oss rundt, ordner våre praktiske gjøremål og sosialiserer med hverandre. Og, ikke minst, det er her vi møter «storsamfunnet» som en verden – og på sett og vis også som et fellesskap – av fremmede.

For å utvikle et rikere språk om bylivets erfaringsunivers, vil jeg derfor ta utgangspunkt i hvordan bylivet spiller seg ut i hverdagen når vi oppholder oss og beveger oss rundt i byens mange offentlige og halvoffentlige rom. I den forbindelse tenker jeg meg at byvandringen kan danne en slags «modell», både for en relativt vanlig måte å bruke byen på og for mange aspekter av hvordan vi til hverdags opplever byen som en erfaringsverden. Byvandringen kan på den måten forstås som en metafor for hvordan vi i det daglige erfarer byen gjennom bevegelse, bruk og opphold i byrommene.58

Byvandringen kan forstås som et formålstjenlig verktøy for å utforske en mer subjektiv tilgang til byen. Selve byvandringsbetegnelsen kan riktignok virke noe gammeldags. Det dreier seg om å gå i byen,

58 Selv om mye av vår forflytning rundt i byen skjer ved hjelp av mer tekniske transportmidler (bil, buss, trikk, T-bane, tog, sykkel, el-sparkesykkel osv.), vil jeg argumentere for at byvandringen, i form av bevegelse til fots, representer en urform for hvordan vi bruker og erfarer byen. Det er dermed ikke sagt at bruken av nevnte transportmidler ikke representerer viktige og særegne måter å erfare byen på. Poenget er snarere at det å gå, altså kroppens egen bevegelsesmåte, jo inngår som en viktig del av de fleste transportformer (vi går til og fra bussholdeplassen, vi går rundt i et kjøpesenter, osv.).

gjerne som transportmåte, men også som rekreasjon og adspredelse. Ordet «vandring» gir konnotasjoner til langsomhet i retning av et rolig bevegelsesmønster og en oppmerksom og dvelende innstilling til omgivelsene man beveger seg i eller gjennom. Og det er akkurat dette byvandringsmetodikken i denne sammenheng i stor grad dreier seg om. Det handler om å gå i byen som en måte å gjøre seg kjent med byen og gjøre den til sin på. Det handler om å ta byen inn over seg, gjennom konsentrert oppmerksomhet og sansenes mobilisering. Byvandringstematikken tilhører bykulturen på samme måte som gater og offentlige rom utgjør sentrale elementer i den fysiske byen. Byvandringens historie er følgelig like så rik og mangfoldig som byen selv. Helt siden den greske antikken har byvandringsmotivet satt viktige spor etter seg i kulturhistorien, som for eksempel innen filosofien. Det samme gjelder i skjønnlitteraturen, både i klassisk og, som vi skal komme tilbake til, modernistisk støpning. En interessant skikkelse i den forbindelse er den såkalte flanør-figuren, som gjerne knyttes til Charles Baudelaire (1821–1867), den moderne poesiens far. Siden Baudelaires tid har flanøren og flaneriet inngått som en sentral tematikk i kunstneriske avantgardebevegelser fra dadaisme og helt opp til våre dager. Underveis i de følgende kapitlene skal vi ta oss flere etapper i byvandringstematikkens innholdsrike historie.

For å oppsummere: Det som gjør byvandringen til den trolig ideelle måten å lære byen å kjenne på, er følgende:

** Det å gå i byen innebærer en viss grad av kroppslig innlemmelse i byens fysiske og sosiale landskap. Kombinasjonen av å være i bevegelse rent fysisk og et mangfold av sanseinntrykk gjør byvandringen til en særdeles rik kilde til dokumentasjon av opplevelser og erfaringer. Det kan innvendes at dette også gjelder for vandringer i naturen. Og det med rette. Men det som skiller vandringer i et bymiljø fra det å gå i et naturlandskap, er at sanseinntrykkene i mangt og mye har en ganske annen karakter. Byens sanselandskap reflekterer en rikt sammensatt tingverden av kulturskapte fysiske objekter og strukturer.

Videre utgjør byen et fortettet landskap, ikke bare fysisk, men også sosialt og symbolsk. Et mangfold at sosiale møter og aktiviteter, og et mangfold av budskap og tegn, inngår derfor som helt vanlige ingredienser i byens sanseverden. Et tilleggsmoment – så selvsagt at det er lett å glemme – er at byens menneskeskapte fysiske og sosiokulturelle omgivelser også kan sies å trigge minner og skape assosiasjoner hos den gående. Byen taler slik på et mangfold av måter til mennesket. Og den aktivitetstypen som gjør oss aller best skikket til å avdekke hva byen har å fortelle, er nettopp byvandringen.

** Gjennom byvandringen får man nærkontakt med mange aspekter av byens mangfold og kompleksitet. De fleste man møter på i byen, er og forblir fremmede. Og kanskje er det også slik at bare brokker av byens tegn- og symbolverden virkelig vedkommer oss eller taler direkte til oss. Likevel kan man gjennom byvandringen, forutsatt at man mobiliserer en viss oppmerksomhet, få et visst innsyn – om enn aldri så midlertidig og aldri så mye preget av sinnstilstand, synsvinkel og forståelseshorisont – i byens kompleksitet av fremmede og ukjente verdener. I kontrast til hverdagslivets mer rutinepregete bybruk kan byvandringen slik fungere som en måte å «gjenoppvekke» byen på.

** Byvandringen kan, som en følge av dens mange erfaringsmessige kvaliteter, gi nye perspektiver på byen. Møtet med byens forskjeller kan nettopp trigge forståelse av at verden, tross alt, er stor og mangfoldig. Byvandringen kan slik bidra til en utvidet forståelse av byen og samfunnslivet, kanskje også med henblikk på at byen faktisk kan tenkes å bli organisert og utformet på helt andre måter.

Ståsted

De konkrete undersøkelsene av bylivets sentrale erfaringsdimensjoner vil som nevnt bli ført langs to hovedspor, ett med utgangspunkt

i egne observasjoner, opplevelser og erfaringer med bylivet, og ett forankret i gjennomgang av hva fagfolkene, altså byforskerne og -teoretikerne, kan fortelle oss. Det første sporet reflekterer en erkjennelse av at byen primært oppleves og erfares som en subjektiv størrelse, noe som er et neglisjert perspektiv innen mye av både byforskningen og byplanleggingen. Utover dette trengs det også noe mer, nemlig en viss historisk og teoretisk perspektivering. Hensikten med dette er primært å løfte frem andre og alternative blikk på dagens situasjon, så vel som å finne ut hva andre har tenkt og skrevet om byen som erfaring. Internasjonal byteori vil i den forbindelse være mitt viktigste referansepunkt. I tillegg til dette vil jeg trekke veksler på mer essayistiske og skjønnlitterære eksempler. Her finner vi en rekke gode eksempler på hvordan et mer erfaringsnært språk om byen kan være.

Byens puls og rytme

Oslo, mai 2022: Det er en sydende stemning i Birkelunden på Grünerløkka denne ettermiddagen i begynnelsen av mai. Vårsola glitrer, bjørketrærnes irrgrønne blader blafrer i vinden. Nesten alt er i bevegelse. Folk kommer og går. Guttunger flyter gjennom landskapet på elektriske sparkesykler. En røyk tennes, mobiltelefoner sjekkes. Piknikpledd brettes ut, pølser legges på grillen, solkrem smøres på en skulder. Barn og bikkjer plasker rundt i fontenevannet. En politibil ruller sakte inn på plassen.

Tidligere på dagen har denne parken, som like mye er en plass, ganske andre rytmer. Særlig i morgenrushet på hverdager. Tempoet er høyere, bevegelsene mer målbevisste. Barn og ungdommer er på vei til skolen. Foreldre følger sine smårollinger til barnehagen. Folk traver gjennom parken. Det er en lett urytmisk ballett av av- og påstigende på buss- og trikkestoppet. Og stille forhandlinger mellom gående og bilister ved fotgjengerovergangene.

Utpå kvelden senkes tempoet, som en tilpasning til nattens stillhet og mørke. Byen settes sakte, men sikkert i dvalemodus. Men egentlig aldri helt. Én, to, nei, tre hundeluftere er på plass. Et kjærestepar er på svermetur. Et aldri så lite nachspiel avholdes ved musikkpaviljongen. Romfolket samles rundt grillen etter en lang arbeidsdag. Høylytte rop fra en ungdomsgjeng på vei til trikkeholdeplassen. En ensom kebabspiser setter seg på minnebenken etter gitaristen Robert Burås.

Situasjonsbildene fra mitt nabolag på Grünerløkka i Oslo favner én sentral erfaringsdimensjon i bylivet, nemlig opplevelsen av byens puls og rytme. Dette som er å forstå som byens musikk, slik Henri Lefebvre, etterkrigstidens kanskje viktigste byteoretiker, sier det i sin bok om rytmeanalyse.59 Byens puls og rytme varierer gjennom døgnet, ukedagene og årstidene. Mange av byens rytmer er dessuten relativt strengt regulerte. Tidsangivelser som rutetabeller, åpningsog stengetider, visningstider og kontortider styrer mye av bylivet. Også innretninger som skoleklokker og kirkeklokker, veioppmerking og trafikklys, adgangssperrer, sikkerhetssluser og karuselldører bidrar til regulering og synkronisering av bylivets puls og rytme. Slik føres bylivet inn i bestemte spor. Disse sporene utgjør rammeverk for mange av de erfaringene som bylivet gjør oss til en del av.

Byens puls og rytme skaper struktur og regularitet, men også stor erfaringsmessig variasjon. Mange av våre erfaringer er knyttet til bylivets rytmiske skiftninger, så som rushtrafikken morgen og ettermiddag, fredags- og lørdagskveldens feststemte atmosfære og søndagens mer bedagelige rytmer og avventende stemning. Andre faktorer som virker inn på bylivets rytmer, er årstidenes og værets mange skiftninger. Videre er det slik at vi alle til en viss grad skaper våre egne personlige rytmer og rutiner, knyttet til faste gjøremål så vel som til hvordan vi ellers bruker eller beveger oss rundt i byen.

Bevegelse og forflytning rundt om i bylandskapet utgjør for mange kanskje bylivets aller vanligste erfaringsmodus. Når vi er i bevegelse, skifter bylandskapet rundt oss gradvis karakter. Forflytningens retning og hastighet virker også inn på hva vi retter oppmerksomheten mot, og hva vi mottar av sanseinntrykk. Beveger vi oss til fots, mobiliseres andre, og kanskje også et bredere spekter, av sanser enn

59 Lefebvre, 2013, s. 45.

ved hurtigere eller motoriserte transportmåter. Når vi går, vier vi detaljene rundt oss større oppmerksomhet, mens raskere forflytningsmåter gir mer panoramiske utsyn.60

La oss se på et eksempel hentet fra en passasje i tyske Judith Hermanns fine novellesamling Alice. Skildringen er fra Berlin:

Hun [altså Alice] kjørte bortover den store gaten fra nordøst mot vest, mot spissen av fjernsynstårnets kompassnål. Trafikken stanset opp og kom langsomt i gang igjen. Bak vinduet i en kaffeforretning tok en kvinne av seg genseren, fletten satt fast i kraven, blusen under genseren var blek rosa, hun hadde slynget beina rundt beina på en barkrakk. I en innkjørsel trillet en arbeider ut en betongblandertrommel og tok av seg hanskene, i taxien på siden av gaten sov sjøfåren med hodet på brystet. Brakkland, garasjer med sammensunkne tak, en bensinstasjon, en tiger av plast, svevende i stålwirer. Hoteller for konferanser, hoteller for turister, loft, fabrikker, der folk gikk på transportbånd bak panoramavinduene, alle med hodene hevet mot skjermer, bilder som vekslet i raskt tempo. Reklameskilt. Smoke Fish. Play your heroes. Ubu Koenig. Bang bang night is over. Svart lønnetre. Grågrønne platanstammer. Kråker eller skjærer eller kaier. Røde trafikklys. I bilen ved siden av Alice filte en kvinne neglene, hadde mobiltelefonen klemt inn under øret med den venstre skulderen,

60 Jf. teknologihistorikeren Schivelbusch’ (2014) betraktningsmåte om at jernbanens oppkomst og utbredelse utover på 1800-tallet fremmet en distinkt moderne persepsjonsmåte, nemlig panoramisk persepsjon. Jf. også den franske antropologen Marc Augé – mannen som kanskje er mest kjent for boka Non-Places: An Introduction to Super-Modernity (1995) – og hans nydelige, lille sykkelmanifest av en bok In Praise of the Bicycle (2019). Her skildres sykkelerfaringen blant annet på følgende poetiske vis: «When you start pedalling, you acquire a new form of autonomy; it’s an escape, a tangible freedom, movement powered by the bottom of your foot, when the machine responds to the body’s desire to move and almost anticipates it. In a few seconds, the limited horizon is expanded, the landscape moves. You are somewhere else. You become someone else, and yet you are yourself as never before; you are what you are discovering». Augé, 2019, s. 29–30.