Det fortellende og det undrende mennesket

Så vidt vi vet er mennesket den eneste arten som forteller hverandre historier. Som barn får vi fortellinger nesten inn med morsmelken; foreldrene sitter på sengekanten og leser eller dikter opp historier. Noen slike beretninger er ren underholdning. Andre kan vi lære av. Fortellinger binder sammen biter av informasjon og brokker av kunnskap til noe mer helhetlig som vi enklere kan forstå.

Menneskenes behov for å fortelle historier henger også sammen med at vi er et undrende vesen. Vi stiller spørsmål om hvor vi kommer fra, og om hvordan verden ble til. Vi spekulerer over om livet har en mening, om hva som er rett og galt, om hvorfor det finnes så mye lidelse, og om hva som skjer når vi dør.

Når begynte menneskene å undre seg over slike ting? Det vet vi ikke. De eldste levninger av vår art, Homo sapiens, er funnet i Marokko og er ca. tre hundre tusen år gamle. Deler av en hodeskalle, et kjevebein, et par tenner og noen flintredskaper er alt vi har etter denne lille flokken mennesker. Anatomisk sett lignet disse individene trolig på oss. Hjernens volum var på størrelse med det vi har i dag, de gikk oppreist og hadde hender med finmotoriske fingre. Hva de var opptatt av, bortsett fra å overleve, er likevel skjult i fortidens mørke.

neandertalerne: fortidsmennesker som hadde store fellestrekk med vår egen art. Døde ut for ca. 30 000 år siden. De første levningene av neandertalere ble funnet i den tyske dalen Neanderthal i 1850-årene. Alle mennesker med asiatisk eller europeisk avstamning har i dag mellom 1 og 4 prosent genetisk materiale fra neandertalerne.

denisovianerne: utdødd grein av fortidsmennesker. Levninger funnet i Denisova i Sibir. Paret seg trolig med både Homo sapiens og neandertalere.

Det vi derimot er temmelig sikre på, er at livet for Homo sapiens ikke endret seg særlig før etter veldig lang tid. Deres viktigste redskaper var steinøkser, en teknologi som ble funnet opp av en tidligere variant av menneskeaper ( Homo habilis ) for minst to og en halv millioner år siden. Selv etter at Homo sapiens utvandret fra Afrika, skilte livsformen deres seg trolig ikke vesentlig fra de samtidige slektningene, neandertalerne og denisovianerne. Sannsynligvis levde menneskene i stor grad fra hånd til munn.

Hodeskallene illustrerer steg i menneskets utvikling. Øverst: en av våre forfedre som holdt til i det østlige Afrika for omkring 3,9–2,9 millioner år siden. I midten: Homo erectus («det oppreiste menneske») som levde fra ca. 2 millioner til ca. 140 000 år siden. Nederst: vår egen art, Homo sapiens, som har vandret på jorden i minst 300 000 år.