Den kognitive revolusjonen

For omkring femti tusen år siden må likevel noe ha skjedd. De eldste funn av noe som tyder på graver, er registrert fra denne tiden. De kan være tegn på forestillinger om et liv etter døden. I dyreverdenen begraves ikke de døde, men etterlates bare av flokken. Dyrene reflekterer ganske sikkert ikke over noe etterliv. Menneskene fra denne tiden må derimot ha gjort seg noen tanker om hva som skjer med de døde. Hvorfor skulle de ellers ta seg bryet med å gi dem en grav?

Andre viktige levninger fra omtrent samme periode er hulemalerier av dyr. Slike finnes over hele verden. Fra ca. trettifem tusen år siden har man funnet et stort antall små, håndlagede dyrefigurer og menneskeskikkelser, særlig av kvinner, med overdrevent store og runde kroppsdeler.

Hva ville de fortelle, de som malte disse bildene og formet figurene? Det kan vi bare spekulere om. Kanskje forsøkte de å bringe jaktlykke og fruktbarhet? Kan det ha vært bønner til guder eller ånder som skjulte seg i naturen, som de måtte ha et godt forhold til? Kanskje var de uttrykk for et grunnleggende kunstnerisk og kreativt behov i mennesket? For alt vi vet var de ren og skjær underholdning eller tidsfordriv. Uansett må de ha hatt et behov for å uttrykke et tankeinnhold.

Den israelske historikeren Yuval Noah Harari kaller denne overgangen til et nytt bevissthetsnivå for den kognitive revolusjonen. Andre bruker betegnelsen Homo sapiens sapiens om den «nye» utgaven av menneskearten. Den skapte levninger som forutsetter abstrakt tenkning. Slik tenkning henger sammen med språk. Når språk evnen oppsto, vet vi heller ikke sikkert. Menneskene hadde trolig lenge kommunisert ved hjelp av enkle ord, lyder og kroppsspråk. Arkeologer og biologer tror i dag likevel at Homo sapiens begynte å snakke et tydeligere og mer artikulert verbalspråk før kreativiteten nådde dette nivået.

kognitiv: det som har med tenkning å gjøre abstrakt tenkning: tenkning som ikke er ikke knyttet til konkrete gjenstander eller handlinger

Ikke alle er enige med Harari om at den kognitive revolusjonen fant sted for så kort tid siden.

Antropologen Daniel L.

Everett hevder at allerede Homo erectus, som utviklet seg for ca. 2 millioner år siden, trolig hadde et avansert verbalspråk og kunne tenke abstrakt. Homo erectus var dyktige til å lage redskaper. De var også sjøfarere, bygget bosettinger med spesialisert arbeidsdeling og skapte gjenstander som representerte noe annet enn det konkrete.

Med ordene kunne menneskene prate om de konkrete tingene rundt seg, men også om det som var usynlig, for eksempel guder og åndsmakter. De kunne diskutere lysene på stjernehimmelen og fenomener i naturen. I tillegg var det mulig å kommunisere om fortiden og framtiden. En antilope eller en sjimpanse kan med lyder advare andre i flokken om fare, for eksempel en løve som lusker i krattet. Mennesker kan ved hjelp av ord planlegge hva de kan gjøre neste gang de skal ut på savannen. En løvemor forteller ikke avkommet sitt godnatthistorier. Et menneske dikter opp fortellinger for barna sine.

Hva menneskene i denne fasen av historien samtalte om og tenkte, er det selvsagt umulig for oss å vite. Vi har ingen kilder som kan gi oss svar på det. Det tok fortsatt lang tid før skriftspråk ble funnet opp. Fortellinger ble overført muntlig fra generasjon til generasjon gjennom tusenvis av år.

Jegere og samlere

De eldste hulemaleriene og kunstgjenstandene vi har, stammer fra den i særklasse lengste epoken i menneskenes historie: livet som jegere og samlere. Gjennom de minst tre hundre tusen årene Homo sapiens har eksistert, levde de i nittifem prosent av tiden i flokker på tjue—sytti individer som flyttet på seg, i takt med årstidene og på stadig jakt etter mat for å overleve. Denne livsformen må ha vært krevende, men ga samtidig menneskene en relativt variert diett av kjøtt, fisk, skalldyr, bær, frukt og andre spiselige planter. Sannsynligvis var forholdet mellom mennesker i jeger- og samlersamfunn mer likeverdig sammenlignet med hva som kom senere, i jordbrukssamfunnet. Den enkeltes personlige egenskaper kan ha vært avgjørende for hvilke oppgaver de fikk.

Jegerne og samlerne var selvsagt også prisgitt vær og vind. Men siden de kunne flytte på seg, var det mulig å følge maten dersom klimaendringer og naturkatastrofer ødela livsgrunnlaget der de befant seg.

Jordbruk, byer og skrivekunsten

For ca. tolv tusen år siden oppsto de første faste bosettingene. Grupper av jegere og samlere i «den fruktbare halvmåne» i Midtøsten slo seg periodevis ned og fant opp jordbruket ved å domestisere planter og dyr. Ett av disse områdene var dalene og slettene mellom de store elvene Eufrat og Tigris, kalt Mesopotamia. Elvevannet der ble distribuert utover gjennom et finmasket system av kanaler. Etter hvert som bosettingene ble flere og større, vokste noen av dem sammen til historiens første byer. Ca. to tusen år f.Kr. var byen Ur i dagens Irak trolig verdens største med anslagsvis sekstifem tusen innbyggere.

Menneskene som bodde i den sørlige delen av Mesopotamia, blir kalt sumererne. Arkeologiske utgravinger kan fortelle oss at innenfor bymurene levde befolkningen i adskilte yrkesgrupper. Bøndene produserte maten i omliggende den fruktbare halvmåne: område som inkluderer dagens Irak, Syria, Libanon, Israel og deler av Jordan domestisere: temme, avle, tilpasse til menneskenes liv

Faste bosettinger og jordbruk oppsto etter hvert også i Egypt, Indusdalen, Kina og Mellom-Amerika, klassesamfunn: samfunn der befolkningen er delt inn i ulike grupper basert på økonomi og sosial status egalitær: likestilt; små forskjeller mellom folk jordbruksområder. Overskuddet gjorde det mulig å brødfø en styrende elite av administratorer, herskere og prester. Omfordelingen av maten la med andre ord grunnlaget for et klassesamfunn. Det var en sterk kontrast til de mer egalitære jeger- og samlersamfunnene. Kostholdet for jordbrukerne var som regel ganske ensidig, risikoen for smittsomme sykdommer var stor, og faren for hungersnød var overhengende. Det skulle bare én dårlig sesong til før hele samfunnet sto på randen av sammenbrudd.

I boka The Dawn of Everything (2021) skriver antropologen David Graeber og arkeologen David Wengrow at overgangen fra jeger- og samlersamfunn til jordbruk og bykultur var en langsom prosess. I tusenvis av år vekslet grupper på å leve som jegere og samlere for så periodevis å slå seg ned og dyrke jorda, temme dyr og bo i faste bosettinger. Livet i menneskenes eldste historie var med andre ord mer variert enn historiebøkene lenge har hevdet.

Byporten til oldtidsbyen Babylon: Ishtarporten (ca. 575 f.Kr.). Tidlig på 1900-tallet fraktet tyske arkeologer Ishtar-porten i deler fra Irak til Tyskland. Porten ble deretter restaurert, gjenoppbygd og befinner seg i dag i Pergamonmuseet i Berlin.

Byenes betydning for ettertiden var enorm. Sammenlignet med jeger- og samlersamfunnene var byen et sted med flere mennesker, større mangfold og sosiale forskjeller. For å kunne administrere den komplekse samfunnsformen var det behov for å kunne skrive ting ned. Det første skriftspråket vi kjenner, oppsto i Mesopotamia. Tusenvis av brente leirtavler med såkalt kileskrift er funnet i ruinene av de eldste byene her fra ca. 3000 f.Kr. De fleste av leirtavlene dokumenterer regnskap, kontrakter, skatter og lagerbeholdninger av mat.

Standarden til oldtidsbyen Ur (ca. 2500 f.Kr.). Standarden er en triangulær boks som ble funnet i et kongelig gravkammer. Den viser krigsmotiver på den ene siden og scener fra dagliglivet på den andre. Bildet viser detaljer fra standardens krigsside.

Myter og deres funksjon

Men skrivekunsten kunne også brukes til andre ting. Sumererne skrev om astrologi, matematikk, medisin, musikk – og de skrev myter.

Den vanligste betydningen av ordet myte er en oppfatning eller forestilling som egentlig ikke er sann. Det er for eksempel en myte at jenter er dårligere enn gutter i matematikk. Det er også en myte at menneskene i middelalderen trodde at jorden var flat. Ingen av påstandene stemmer med virkeligheten.

En annen definisjon av myte er oppdiktet fortelling om guder og deres aktiviteter. Fra vårt moderne ståsted er slike fortellinger overnaturlige og for fantastiske til at vi kan tro på dem bokstavelig. De er rett og slett fiksjon.

De mesopotamiske mytene, som vi blant annet finner i eposet om Gilgamesj, er eksempler på denne typen fortellinger. Dette eposet handler om Gilgamesj, som var konge i Uruk, en av de mesopotamiske byene, ca. 3000 f.Kr. Han er en tredel menneske og to tredeler gud. Gilgamesj jakter på udødelighet og må gjennom mange prøvelser der guder og helter blander seg inn. Eposet inneholder myter om hvordan menneskene ble skapt, og hvordan en stor flom utslettet nesten alt liv. (Du kan lese mer om Gilgamesj på side 313.)

Mytenes viktigste funksjon var å mobilisere folket til kollektiv innsats for å gjøre gudene fornøyd. Større samfunn og sivilisasjoner, da som nå, trenger noe som binder menneskene sammen om et felles prosjekt. Hvordan motiverer man befolkningen til innsats for andre enn den nærmeste familien? Lojalitetsbånd innenfor en liten flokk synes for de fleste arter å være medfødt. Også i dyreverdenen er foreldrene villige til å risikere livet for å beskytte og sørge for sitt eget avkom. Men hvorfor skal fattige bønder jobbe seg i hjel for å skaffe mat til flere enn seg selv? Hvorfor skal man holde liv i en herskerklasse og et presteskap som selv slipper unna blodslitet?

Mytene ga svar på slike problemstillinger. De definerte hvem som befant seg innenfor og utenfor fellesskapet. De forklarte og begrunnet den sosiale lagdelingen og maktforholdene. De fattige aksepterte for det meste sin plass og underordet seg herskerne, mens lederne så på seg selv som født til å styre, gjerne utvalgt av gudene. Så lenge folk trodde på dem, motiverte mytene tusenvis av mennesker til innsats for byen, sivilisasjonen eller kulturen de var en del av.

Mytene ga også menneskene forklaringer på eksistensielle spørsmål. Skapelsesmyter handler om hvordan verden og alt i den, inkludert menneskene, ble til. Fallmyter forteller om hvordan menneskenes opprinnelige, idylliske tilstand ble brutt, og hvordan ondskapen oppsto. Hvorfor finnes det lidelse og ondskap i verden? Endetidsmyter er beretninger om dommedag og verdens kommende sammenbrudd. Ofte slutter disse med at verden så skapes på nytt igjen. Er døden slutten på alt, eller fortsetter eksistensen også i et etter liv? Over hele verden, i alle kulturer og sivilisasjoner, fantes – og finnes – slike fortellinger.

epos: langt fortellende heltedikt eksistensielle spørsmål: spørsmål om de grunnleggende tingene i livet, som hva som er livets mening, hva som er rett og galt, hva som er lykke osv.

En over 2600 år gammel leirtavle med deler av eposet om Gilgamesj inngravert i kileskrift.

Myter som store fortellinger

I nyere tid har mytebegrepet også fått en annen betydning enn den vi vanligvis tenker på. En myte defineres gjerne som en stor fortelling som gir mening, identitet og motivasjon for å leve. Som regel er den en blanding av fiksjon og virkelighet. Så lenge folk tror på den, kan den ha stor betydning.

De fleste moderne nasjoner har slike fortellinger som binder menneskene sammen. Her spiller ofte historien en svært viktig rolle. Fortellingen om nasjonens fortid er grunnleggende for medlemmenes identitet i dag. Historien skaper tilhørighet og motiverer den enkelte til innsats for noe som er større enn seg selv og den nærmeste familien.

De siste hundreårene har også menneskerettighetene blitt oppfattet som en slik stor fortelling. Ideen om medfødte rettigheter for alle er ofte fjernt fra den virkeligheten mange opplever. Likevel mobiliserer og motiverer troen på at de eksisterer, til kamp for frihet og rettferdighet for alle.

Også verdensreligionene er ekse mpler på store fortellinger som skaper globale fellesskap for milliarder av mennesker. Selv om religionene hviler på mytisk stoff om guder og overnaturlige hendelser, skaper de mening og identitet og motivasjon. Vi kommer tilbake til dette i kapittel 6.