Introduksjon

Vi er fem kollegaer som på ulike måter er tilknyttet Senter for psykisk helse og rus (SFPR) ved Universitetet i Sørøst-Norge. I en hverdag som til tider er preget av kamper om budsjetter, krav til publisering, «forskningsproduksjon» og nøye regulert FoUI-tid (forsknings-, utviklings- og innovasjonsarbeid), har vi funnet pusterom i noe som kalles autoetnografi. Vi har samlet oss i en interessegruppe, arrangert ulike former for kurs og fagdager, og publisert vitenskapelige arbeider. Så moro har det vært at vi har benyttet deler av vår FRItid. Samtidig har vi savnet en lærebok på norsk. Den sitter du med i hånden nå. Vi har ønsket å skrive en relativt kortfattet lærebok som kan gi leseren en introduksjon til autoetnografi. Samtidig har vi også ønsket å skrive en litt annerledes lærebok der vi ikke bare beskriver, men også viser hva autoetnografi kan være. Like mye som å beskrive en fremgangsmåte ønsker vi å skape engasjement og nysgjerrighet. Så hva er så autoetnografi? Autoetnografi er både en vitenskapsteoretisk, metodisk og praktisk tilnærming basert i ulike fag- og forskningstradisjoner med vekt på en kvalitativ metodologi. Gjennom autoetnografi forstås personers subjektive erfaringer som en sentral kilde til kunnskap. Personens erfaringsbaserte kunnskap inkluderes sammen med andre kunnskapsformer til å reflektere over kulturelle, sosiale og politiske forhold. Deler vi begrepet autoetno-grafi i tre, får vi også et tydeligere inntrykk av hva det handler om: Auto innebærer å ta utgangspunkt i selvet og personens egne

erfaringer. Etno innebærer å sette selvet og den erfaringsbaserte kunnskapen i sammenheng med kulturelle, sosiale og politiske kontekster. Grafi viser til de mangfoldige uttrykkene som kan benyttes for å formidle denne utforskningen, som for eksempel tekst, bilder, film, sang, stand-up eller poesi.

En sentral målsetting i autoetnografi er å skape ulike uttrykk som inviterer leseren, lytteren eller tilskueren til å bli både intellektuelt og følelsesmessig berørt gjennom gjenkjennelse og resonans i det som uttrykkes. Samtidig er en vesentlig målsetting med den autoetnografiske tilnærmingen å utfordre forståelser av kunnskap samt forestillinger og praksiser som ofte blir «tatt for gitt». Sånn sett kan autoetnografi benyttes til å granske og kritisere sosiale, kulturelle og politiske forhold gjennom en linse av personlige erfaringer.

Dette er den første læreboka om autoetnografi på norsk. Fra tidligere av finnes det kun enkeltstående tekster i ulike metodebøker på norsk og dansk. Internasjonalt, og særlig i den angloamerikanske kulturen, har imidlertid autoetnografi siden sin spede oppstart tidlig på åtti-tallet fått økende anerkjennelse som vitenskapsteoretisk og metodisk tilnærming. Det finnes et stadig økende omfang av litteratur innenfor feltet autoetnografi på engelsk som tar for seg forståelse og anvendelse av metoden (se f.eks. Adams et al., 2015; Bochner & Ellis, 2016; Muncey, 2010; Short et al., 2013). Selv om interessen kan sies å være økende, så er autoetnografi allikevel langt unna å være blant de mest kjente og anvendte metodene innen kvalitativ forskning. Så er heller ikke det å bli en bred, «mainstream» metodologi hensikten med autoetnografi. Snarere ligger mye av dens styrker og kvaliteter i det å stille seg litt på siden av «hovedfeltet», og utfordre hvordan vi tenker om kunnskap og kunnskapsutvikling. Det er derfor ikke unaturlig at dens vitenskapelige kvaliteter, ulike uttrykk og bruksområder stadig er gjenstand for debatt og ulike former for kritikk. Den omtales av enkelte kritikere som følelsesladet, narsissistisk, introspektiv, individualisert og lite forankret i

teori (Delamont, 2007). Kritiske røster hevder videre at metoden har terapi som sitt egentlige mål, eller at den ikke er vitenskapelig.

Den økende interessen for autoetnografi nasjonalt og internasjonalt viser imidlertid et behov og ønske om å utvikle tilnærminger til kunnskapsutvikling som ser ut over en tradisjonell akademisk og evidensbasert ramme. Det gjelder i bruker- og pårørendemiljøer, forskningsmiljøer og i universitets- og høgskolesektoren. Vi håper denne boka vil være et viktig bidrag til fag-, forsknings- og utdanningsmiljøer, samt forskningspolitiske miljøer. Vi ønsker også at den kan bidra i utvikling og gjennomføring av framtidige utdanninger, samt i fagutviklings- og forskningsprosjekter.

Vi som har skrevet denne boka har alle bakgrunn fra helse-, sosial- og velferdsfag, og boka og eksemplene vi benytter er naturlig nok preget av dette. Vi håper og tror allikevel at boka har overføringsverdi også til andre områder. Boka vil være aktuell for studenter, undervisere og forskere på bachelor-, master- og ph.d.-nivå. Den vil også kunne være til inspirasjon og nytte for andre fag- og forskningsmiljøer enn våre egne, sammen med ulike bruker- og pårørendeorganisasjoner. Autoetnografi er mangfoldig. Ulike datakilder, teorier og metoder kan inngå. Autoetnografi kan være et selvstendig prosjekt, det kan være del av noe større, det kan gjennomføres alene eller i samarbeid med andre. I løpet av boka håper vi at du har lest noe som fenger, noe som harmonerer, og at du kan få idéer til videre lesning og prosjekter du kan utvikle videre.

Med boka ønsker vi å gi en innføring i autoetnografi, samtidig som vi også forsøker å forholde oss kritisk. For oss er det sentralt å vise at tilnærmingen er mer enn å utelukkende forholde seg til forskerens subjektive utgangspunkt. Boka vil belyse vitenskapsteoretiske og metodiske problemstillinger, og samtidig presentere konkrete eksempler på hvordan man kan benytte seg av tilnærmingen.

Bokas hovedbudskap er betydningen av å inkludere ulike livserfaringer og kunnskapsformer i faglig arbeid, utdanning og forskning. Vi

ønsker å vise hvordan autoetnografi kan bidra til fremstilling av erfaringsbasert kunnskap og til systematisk refleksjon over denne, knyttet til ulike fag, pedagogisk og vitenskapelig virksomhet. Vår bærende faglige og pedagogiske idé er å gi en vitenskapsfilosofisk, teoretisk og metodisk innramming av autoetnografi illustrert med ulike tekster som kan representere noe av mangfoldet i tilnærmingen. Vårt mål er å invitere alle i bokas målgrupper inn i den autoetnografiske tradisjonen og dens mangfold av retninger og uttrykksmåter. Samtidig ønsker vi gjennom vår egen bruk av eksempler på ulike autoetnografiske uttrykk å inspirere leserne til selv å prøve ut tilnærmingen.

Gjennom bokas kapitler ønsker vi både å beskrive hvordan man kan arbeide autoetnografisk og å vise hvordan dette kan uttrykkes tekstlig på ulike måter. Boka kan dermed forstås som todelt. I de tre innledende kapitlene gir vi en teoretisk beskrivelse av hva autoetnografi er. Vi gir en kort presentasjon av autoetnografiens røtter og hvordan den henger sammen med annen forskning. For å eksemplifisere den subjektive og erfaringsbaserte kunnskapens helt sentrale plass i autoetnografi, gjør vi også bruk av noen autoetnografiske eksempler. Kapittel 4 til 10 består av autoetnografiske tekster der vi forsøker å vise ulike former for autoetnografiske uttrykk og bruksområder. Disse kapitlene er derfor skrevet i «jeg»-form, da kunnskapsutvikling i en autoetnografisk tradisjon alltid tar utgangspunkt i subjektet – jeget – som erfarer noe.

Kapitlene 1 til og med 3 er skrevet av Bengt Karlsson, Trude Klevan og Knut Tore Sælør. I kapittel 1 tar vi for oss hvordan autoetnografi kan forstås, beskrives og praktiseres og hvordan det kan plasseres vitenskapsfilosofisk og metodologisk. I kapittel 2 utdyper vi det vi i kapittel 1 benevner som erfaringsbasert kunnskap. Kapittelet beskriver kunnskapsformene teoretisk, praktisk og erfaringsbasert og hva som kan skille disse. Her legges det vekt på den erfaringsbaserte kunnskapen og dens plass i kunnskapsutvikling generelt og i autoetnografi spesielt. I kapittel 3 presenterer vi noen sentrale

former, tilnærminger og uttrykk innen autoetnografi. Vi forsøker å tydeliggjøre hva ulike former for autoetnografi har felles, og hva som skiller dem. De følgene kapitlene er skrevet av de ulike forfatterne av denne boka, før vi avslutter med et felles kapittel. I kapittel 4 benytter Linda Villje autoetnografi til å belyse en barnevernsarbeiders indre dialog om hvordan profesjonelle diskurser i barnevernet kan oppleves motstridende og utfordrende å forholde seg til. Gjennom historier fra eget liv og praksis utforskes spørsmålet om hvordan denne kunnskapsorienteringen bidrar til maktforhold i mellommenneskelige møter. I kapittel 5 tar Bengt Karlsson utgangspunkt i en konkret erfaring fra en omsorgsrelasjon fra en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Gjennom en konkret beskrivelse av et behandlingsopplegg drøftes hans handlinger i lys av ulike tilnærminger til hvordan ondskap kan utvikles i relasjoner som skal være gode og omsorgsfulle for klienten. I kapittel 6 beskriver, drøfter og reflekterer Trude Klevan over egne erfaringer knyttet til gjennomføring av et doktorgradsløp. Ved bruk av egne erfaringer utforsker hun hvordan utvikling av kunnskap og forståelsen av hva som teller som kunnskap innen akademia og forskning, kan forstås som nøye sammenvevd med forskerens personlige og faglige utvikling. Anna-Sabina Soggiu utforsker i kapittel 7 hvordan det å arbeide autoetnografisk med å skrive fram erfaringer med overgrep, erfaringer som sosialarbeider og dialog med andre kvinner om #metoo, kan bidra til nye innsikter og kunnskap om skam. Videre utforsker hun hvilke muligheter som finnes for ny kunnskapsutvikling i en refleksiv historiefortelling, der subjektive erfaringer gjøres gjeldende som kilde til kunnskap om kulturer, normer og verdier. Knut Tore Sælør tar i kapittel 8 utgangspunkt i egne erfaringer fra et praksisfelt i endring. Autoetnografi anvendes som metode for å reflektere rundt hans erfaringer som pårørende og fra møter med Nav, og hvordan disse har satt egen praksis som sykepleier i psykisk helsevern og universitetsansatt i nytt lys. I bokas siste kapittel fremstiller vi hvor-

dan alle forfatterne startet sammen om og med autoetnografi ved å snakke om hva vennskap kan være, og hvordan det viser seg for hver enkelt. Kapittelet er en revidert utgave av en artikkel som sto på trykk i Scandinavian Psychologist i 2019. I kapittelet benytter vi oss av en dialogisk autoetnografisk tilnærming og utforsker hvordan man kan «gjøre» autoetnografi sammen. Her er stemmen til vår tidligere kollega Heid Aasgaard representert. Hun har vært et kjært medlem i vår lokale autoetnografigruppe. Nå er hun pensjonist, og har valgt å fylle tiden med andre ting en bokprosjekter. Hun har allikevel latt oss bruke det vi tidligere har skrevet sammen hemningsløst, og for det skylder vi henne en stor takk! Vi vil også takke førsteamanuensis Rita Sørly, Universitetet i Tromsø, for kritisk og meget konstruktiv lesning av manus i siste runde. Hennes kommentarer og forslag har vært til stor hjelp.

Til sist i boka kommer vi med en kort avrunding og tips til videre lesning. De ulike kapitlene i boka er nettopp det; ulike. I varierende grad plasserer de seg innenfor en autoetnografisk tradisjon eller knytter seg til begreper vi presenterer i de tre første kapitlene. Det er et forsøk på å tydeliggjøre forskjeller, samtidig som det illustrerer et annet viktig poeng i boka; nemlig at det er utfordrende å sette autoetnografi i bås. Det som vekker følelser i den enkelte finner kanskje lite respons i andre. Noen foretrekker analytiske eller kritiske bidrag, og vi er stadig i forandring gjennom livet. Det som er aktuelt i dag var kanskje irrelevant tidligere i livet. Kapittel 4–9 kan leses enkeltvis og i den rekkefølgen du ønsker. Vi håper i alle fall noe av det treffer deg, og ikke minst at det kan inspirere til videre arbeid med autoetnografi.