Metodologi i en foranderlig verden

utviklingen vi er en del av. Framfor å forsøke å representere andre, så er det først og fremst våre egne erfaringer vi har tilgang til. Forskeren forstås dermed som en person som alle andre personer, med opplevelser, følelser og erfaringer som hører livet til. Oppmerksomheten rettes mot forskerens egne erfaringer, og forskeren inntar en slags dobbeltrolle som både forsker og informant (Baarts, 2010). For oss er dette både fascinerende, befriende og litt skremmende. Det er på en måte lettere å utvikle kunnskap ved å betrakte «de andre» – som for eksempel de syke, de hjelpetrengende og de lidende. Gjennom autoetnografi blir det gjerne tydelig at forskjellen mellom «de andre» og «oss» ikke nødvendigvis er så stor.

Autoetnografi som metodologi snur på mange måter tradisjonelle antagelser om forskning og forskningsmetoder på hodet. Autoetnografiens betydning, innhold og vitenskapsteoretiske fundament debatteres stadig (se f.eks. Gale, 2018; Jackson & Mazzei, 2008; Muncey, 2010; Short et al., 2013). Kanskje er det at tilnærmingen forsøksvis holdes åpen og uferdig et vesentlig bidrag ved autoetnografi? Denzin og Giardina (2016) hevder at et sentralt anliggende ved kvalitativ forskning ikke bare er å frembringe kunnskap, men også å utvikle andre måter og metoder for å fremskaffe kunnskap på. Vi forstår her metode i en bred betydning som «en fremgangsmåte, et middel til å løse problemer og komme fram til ny kunnskap. Et hvilket som helst middel som tjener dette formålet, hører med i arsenalet av metoder» (Hellevik, 1999, s. 12). Innen ulike forskningsmetoder vektlegges ofte betydningen av at forskeren «stiller seg utenfor» den verden som skal utforskes for å kunne fremskaffe mest mulig nøytral kunnskap. Vi tenker denne forståelsen, litt satt på spissen, også kan være overførbar til for eksempel ulike kliniske praksiser innen helse- og sosialfeltet, der hjelperen er en slags ekspert som bruker sin

fagkunnskap til å forstå og hjelpe den hjelpesøkende. Nettopp ved å innta en «utenfra-posisjon» der forståelse og handlinger styres av personens objektive og nøytrale fagkunnskap, kan vedkommende være til hjelp. Først da er man «profesjonell».

Dersom vi legger antagelser om at verden og virkeligheten(e) er foranderlige og mangfoldige til grunn, vil vi også trenge metoder for å utforske og utvikle kunnskap som kan favne noe av dette. Samtidig som man i kvalitativ forskning har en grunnleggende antagelse om at verden er mangfoldig, er man ikke sjelden også opptatt av rigorøsitet (Creswell, 2013). Vi sorterer og kategoriserer og ser etter mønstre og det som er likt. I tillegg til å kategorisere tar vi hendelser og erfaringer ut av kontekst. Det subjektive og individuelle blir til felles kategorier. Dersom vi er opptatt av betydningen av subjektive erfaringer; hva skjer med disse når vi søker etter temaer «på tvers», etter det som er felles? Og – dersom verden er kontekstuell, mangfoldig og foranderlig, hvordan skal vi håndtere dette i forskning og i livet for øvrig?

Vi tenker at grunnleggende forståelser om verden og virkeligheten som foranderlig også må innbefatte en forståelse av at forskere påvirker og påvirkes av den verden vedkommende møter i sin forskning (Spry, 2018). John Law (2004) hevder at siden ulike metoder innen humaniora og samfunnsfagene ikke bare beskriver virkelighetene, men også bidrar til å skape dem, så må metoder alltid forstås som å være politiske. Valg av metode reiser også spørsmål om hvilke sosiale virkeligheter vi ønsker å bidra til å skape. Vi mener dette gjelder for klinisk praksis så vel som for forskning. Virkeligheten «er» ikke. Klinikeren «er» ikke. Forskeren «er» ikke. Metoder «er» ikke. Nøytral og upolitisk kunnskapsutvikling blir vanskelig å forestille seg. I et slikt perspektiv kan vi tenke at forskningens oppgave kanskje ikke først og fremst er å gjengi en stabil virkelighet der ute, men å kritisk granske og utfordre de virkeligheter vi inngår i, hva som former dem og hvordan de former oss. Her vil vi hevde at autoetnografi kan utgjøre et viktig bidrag.