Innhold
Forord
.....................................
7
Makt og vold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
33
Om vold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
35
Om terror . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
107
Er Amerika et voldelig samfunn? . . . . . . . . . . . .
121
Appendiks. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
127
Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
148
5
Forord Hannah Arendt om makt og vold av Helgard Mahrdt Oversatt fra tysk av Steinar Mathiesen
Om vold / On Violence1 1. Den historiske konteksten for essayet Nesten femti år etter at Hannah Arendts essay On Violence første gang ble utgitt på norsk i serien Cappelens Upopulære skrifter, foreligger det nå i en ny oversettelse ved Lene Auestad. Foranledningen til Arendts essay var hennes deltagelse i en opphetet paneldebatt som fant sted i 1967 i det berømte Theatre for Ideas i New York. Diskusjonen ble ledet av Robert Silvers fra New York Review of Books; andre deltagere i panelet var Noam Chomsky, Conor Cruise O’Brien og Robert Lowell (Bernstein, 2011, s. 3). Hannah Arendt (1906–1975) hevdet bestandig at tenkningen måtte være forankret i erfaringer. Essayet Om vold er derfor fult av referanser til hendelser i samtiden, som protestene mot Vietnamkrigen, studentopprøret, borgerrettsbevegelsen og Black Power-bevegelsen i USA. Den generasjonen som vokste opp «i 7
skyggen av atombomben», gjorde opprør mot et teknisk fremskritt som etter deres mening var en trussel mot livet. Det var dette opprøret som var den direkte foranledningen for Hannah Arendt til å tenke over maktens rolle. Mens trusselen om en atomkrig var den viktigste erfaringen for den unge generasjonen, så var den viktigste erfaringen for Arendt og hennes generasjon «krig og revolusjon». Det vil si at den generasjonen ikke hadde noen erfaring med politikk som en søken etter felles løsninger med utgangspunkt i parlamentariske diskusjoner. Politikk var noe Arendts generasjon først og fremst forbandt med vold, terror og totalitær styre. For den generasjonen var politisk handling identisk med voldshandlinger. Etter den annen verdenskrig forsøkte derfor Hannah Arendt å utarbeide en visjon om politisk handling som «ikke sto i voldens tegn» (Was ist Politik?, s. 126). Det var ingen lett oppgave tatt i betraktning at forbindelsen mellom politikk og vold ikke bare hadde sin bakgrunn i erfaringen med krig og totalitært styresett, men også var forankret i en filosofisk tradisjon som forbandt politikk med vold. Som eksempel siterer hun i sitt essay C. Wright Mill, som hevder at «... all politikk er en kamp om makt, ja, den høyeste form for makt, nemlig vold» (s. 60). Mill slutter seg dermed til Max Webers definisjon av staten «som menneskers styre over mennesker basert på legitime, det vil si påstått legitime voldsmidler» (s. 60). Hvis dette er den måten vi vanligvis tenker om makt på, da gir det ifølge Arendt god mening å oppfatte vold som den ultimate formen for makt. Vi har her å gjøre med en tenkemåte som begynner med Platon, og som – i det minste foreløpig – når sitt høydepunkt med Marx. I denne tradisjonen blir 8
det å handle enten misforstått som å herske (Platon, Hobbes) eller tenkt som utøvelse av regjeringsdirektiver (Kant) eller forvekslet med det å fremstille (Marx). Arendt viderefører ikke denne tradisjonen innen politisk tenkning, men prøver å etablere noe nytt for så vidt som hun bestemmer politikk som handling og ikke som fremstilling. Denne vektleggingen av handling fører med andre ord direkte inn i kjernen av hennes politiske tenkning.
2. Det skarpe skillet mellom makt og vold Hva er forskjellen mellom det å fremstille noe og det å handle? Og hvilken rolle spiller distinksjonen mellom å fremstille noe og å handle for så sentrale begreper som makt og vold? Makt og vold forekommer sjelden i sine rendyrkede former, men – som Hannah Arendt understreker – forskjellen mellom dem er av den grunn ikke vilkårlig. Det er dessuten viktig å være klar over at hun heller ikke er ute etter å gi en isolert definisjon av makt. Som Bernstein (2011, s. 7) har påpekt, er hennes intensjon å lokalisere fenomenet makt i spenningsfeltet mellom begreper som «handling», «tale», «pluralitet», «natalitet», «det offentlige rom», «mening», «overbevisning» og «offentlig frihet». Dette er begreper som Arendt har utviklet i The Human Condition (1958),2 men delvis også tidligere, for eksempel i sin store studie om totalitarismen. Til sammen utgjør disse begreper strukturen i hennes bilde av det politiske liv og danner dermed bakgrunnen for hennes tilnærming til fenomener som makt og vold. I sin bok Vita Activa (s. 206) hevder Arendt følgende: «Makt er alltid et potensial for makt og ikke noe 9
uforanderlig og målbart slik som for eksempel kraft eller styrke … Det er egentlig ingen som besitter makt; makt er noe som oppstår mellom mennesker når de handler i fellesskap.» Og i essayet Om vold heter det (s. 67): «Makt svarer til den menneskelige evnen ikke bare til å handle sammen. Makt er aldri en egenskap ved et individ; den tilhører en gruppe og fortsetter å eksistere bare så lenge gruppen holder seg sammen. Når vi sier om noen at han sitter ‘ved makten’, viser vi faktisk til det at han holdes ved makten, bemektiget av et visst antall mennesker til å handle i deres navn. I det øyeblikk gruppen, hvorfra makten i utgangspunktet sprang ut (potestas in populo, uten et folk eller en gruppe er det ingen makt), forsvinner, utslettes også ‘hans makt’. I nåtidens språkbruk, når vi snakker om en ‘mektig mann’ eller en ‘mektig personlighet’, bruker vi allerede ordet ‘makt’ metaforisk; det vi viser til i bokstavelig forstand, er ‘styrke’.» Denne tette forbindelsen mellom makt og handling er viktig for å forstå at Hannah Arendts begrep om makt ikke har en instrumentell og hierarkisk karakter. Som bekjent er jo pluralitet ifølge Arendt en betingelse for handling, og den menneskelige pluralitet er kjennetegnet ved forskjeller så vel som ved likheter. Følgelig er det kun mulig å forestille seg makt som en egalitær og ikke-hierarkisk relasjon mellom mennesker. Makt er for det første noe spontant og uforutsigbart – «den oppstår mellom mennesker når de handler i fellesskap» (Vita Activa, s. 206). På engelsk kommer denne spontane karakteren ved makten treffende til uttrykk når det heter «power springs up». For det andre beror ikke makt på at noen underordner seg og er lydige, men på at man tar et felles initiativ og holder fast ved dette (Peeters, 2008, s. 174). 10
Makt og vold Av Hannah Arendt Oversatt av Lene Auestad
Om vold
I Disse refleksjonene ble stimulert av de siste årenes hendelser og debatter, sett på bakgrunn av det 20. århundre, som virkelig er blitt, slik Lenin forutsa, et århundre av kriger og revolusjoner og dermed et århundre preget av den volden som nå oppfattes som disses fellesnevner. Imidlertid er det en annen faktor i den nåværende situasjonen som, skjønt ingen forutså den, er minst like viktig. Den tekniske utviklingen av voldsmidler har nå nådd et punkt der ingen politiske mål kan tenkes å svare til deres destruktive potensial eller rettferdiggjøre deres faktiske anvendelse i væpnet konflikt. Dermed har krigføring – den endelige nådeløse megler i internasjonale konflikter siden uminnelige tider – mistet det meste av sin effektivitet og nesten all sin glamour. Det «apokalyptiske» sjakkspillet mellom supermaktene, det vil si mellom de som befinner seg på vår sivilisasjons høyeste nivå, spilles etter regelen «hvis en av dem vinner, betyr den slutten for dem begge»;1 det er et spill som mangler likhetstrekk med hvilke som helst forutgående krigsspill. Dets «rasjonelle» mål er å avskrekke, ikke å seire, og våpenkappløpet, som ikke lenger utgjør en forberedelse til krig, kan nå bare rettferdiggjøres på det grunnlag at 35
stadig mer avskrekking er den beste garantien for fred. På spørsmålet om hvordan vi noen gang skal kunne løsrive oss fra dette ståstedets åpenbare vanvidd, finnes det ikke noe svar. Siden vold – til forskjell fra makt, kraft eller styrke – alltid har behov for redskaper (som Engels påpekte for lenge siden),2 var den teknologiske revolusjonen, en revolusjon i utformingen av verktøy, særlig markant i krigføring. Selve substansen i voldelig handling styres av mål–middel-kategorien. Dennes viktigste trekk, når den anvendes på menneskelige anliggender, har alltid vært at målet står i fare for å druknes av midlene det rettferdiggjør, og som trengs for å nå det. Siden målet for menneskelig handling, til forskjell fra endeproduktene av produksjon, ikke er garantert forutsigbart, blir midlene som brukes for å nå politiske mål, i de fleste tilfeller viktigere for fremtiden enn de intenderte målene. Videre, mens resultatene av menneskers handlinger er unndratt aktørenes kontroll, bærer volden i seg ytterligere et element av tilfeldighet. Fortuna, lykken eller ulykken, spiller ingen steder en mer skjebnetung rolle i menneskelige anliggender enn på slagmarken, og denne inntrengingen av det fullstendig uventede forsvinner ikke når folk kaller det en «tilfeldig hendelse» og betrakter det som vitenskapelig suspekt; ei heller kan det elimineres ved hjelp av simuleringer, iscenesettelser, spillteorier og lignende. Det finnes ingen sikkerhet i disse tilfellene, ikke engang en endelig sikkerhet om gjensidig ødeleggelse under visse kalkulerte omstendigheter. Selve det faktum at de som er opptatt med å perfeksjonere ødeleggelsesmidlene, endelig har nådd et teknologisk utviklingsnivå der målet deres, nemlig krigføring, er i ferd med å forsvinne full36
stendig takket være midlene de har til rådighet,3 fremstår som en ironisk påminnelse om denne gjennomgående uforutsigbarheten, som vi påtreffer i det øyeblikk vi nærmer oss voldens domene. Hovedgrunnen til at krigføring fortsatt er med oss, er verken et hemmelig dødsønske hos mennesket som artsvesen eller et uutslettelig aggresjonsinstinkt, eller til sist og mer troverdig, de alvorlige økonomiske og sosiale farene ved nedrustning,4 men det enkle faktum at ingen erstatning for denne endelige megler i internasjonale anliggender hittil har opptrådt på den politiske scenen. Hadde ikke Hobbes rett da han sa: «Traktater uten sverdet er intet annet enn ord»?5 Ei heller er det sannsynlig at det vil fremtre en erstatning så lenge det er satt likhetstegn mellom nasjonal uavhengighet, nemlig frihet fra utenlandsk styre, og statssuverenitet, nemlig kravet om ukontrollert og ubegrenset makt i utenrikssaker. (Amerikas forente stater er blant de få landene der et ordentlig skille mellom frihet og suverenitet i det minste er teoretisk mulig, siden grunnlaget for den amerikanske republikken ikke ville være truet av det. Utenlandstraktater er ifølge grunnloven del av landets egne lover, og – som dommer James Wilson bemerket i 1793 – «for De forente staters grunnlov er begrepet suverenitet fullstendig ukjent». Men tiden for slikt klarsyn og slik stolt adskillelse fra de europeiske nasjonalstatenes tradisjonelle språk og politiske begrepsramme er for lengst forbi; arven fra den amerikanske revolusjonen er glemt, og den amerikanske regjeringen har, på godt og vondt, trådt inn i arven fra Europa som om den utgjorde dennes farsarv – akk så uvitende om det faktum at Europas svinnende makt etterfulgte og var ledsaget av politisk konkurs, konkursen for nasjonalstaten og dets 37
tilhørende politiske suverenitetsbegrep.) Det at krig fortsatt utgjør ultima ratio, den gamle fortsettelsen av politikk ved hjelp av vold, i underutviklede lands utenriksaffærer, er ikke noe argument mot at den er utdatert, og det faktum at bare små land uten atomvåpen eller biologiske våpen har råd til den, er ingen trøst. Det er ikke en hemmelighet for noen at den berømte tilfeldige hendelsen med større sannsynlighet oppstår i de delene av verden der det gamle uttrykket «Det finnes intet alternativ til seier» har beholdt en høy grad av troverdighet. Under disse omstendighetene er det sannelig få ting som er mer skremmende enn den stadig økende prestisjen til de vitenskapelig orienterte rådgiverne i regjeringskontorene de siste tiårene. Problemet er ikke at de er kaldblodige nok til å «tenke det utenkelige», men at de ikke tenker. I stedet for å hengi seg til en slik gammeldags aktivitet som ikke kan inngå i noe datasystem, kalkulerer de med konsekvensene av visse hypotetiske konstellasjoner, imidlertid uten å kunne teste disse hypotesene mot faktiske hendelser. Den logiske svakheten ved disse hypotetiske konstruksjonene er alltid den samme: Det som først fremstår som en hypotese – med eller uten forutsatte alternativer, ut fra hvor sofistikert den er – blir øyeblikkelig, vanligvis etter noen få avsnitt, forvandlet til et «faktum». Dette gir opphav til en hel kjede av lignende ikke-fakta, med det resultat at hele foretakets spekulative karakter blir glemt. Det skulle være unødvendig å påpeke at dette ikke er vitenskap, men pseudovitenskap, «de sosiale og adferdsvitenskapenes desperate forsøk», med Noam Chomskys ord, «på å etterligne overflatetrekkene til (natur)vitenskapene som virkelig har betydelig intellektuelt innhold». Og den mest opplagte og «dypeste 38