Oppgjørets time – og lange år

Arendals folkevalgte ordfører Niels Barth ble båret på gullstol til Tyholmen da han den 9. mai 1945 kom tilbake i stillingen han hadde forlatt nær fem år tidligere.1 Den 17. mai sto han på Torvet og mintes hvordan dagen hadde forløpt i 1940, da Norge nettopp var blitt okkupert og det hadde vært forbud mot flagg og barnetog. De fem årene imellom hadde vært fulle av «savn, sorg og smerte, forfølgelse, Gestapo og angivere», sa han, og mente at det var én følelse som hadde preget alle sinn siden: hat, og et riktig hvitglødende sådan mot nordmennene som hadde fulgt Quisling i okkupasjonsmaktens tjeneste. Men hatet skulle ikke få munne ut i rettsløshet etter nazistenes mønster «hvor man fengsler om formiddagen og skyter dem ned om ettermiddagen», erklærte ordføreren i sin usedvanlig skarpe 17. mai-tale. Han gjentok det som umiddelbart etter frigjøringen hadde blitt understreket av Hjemmefronten og kirkelederne: De skyldige skulle få sin straff, men oppgjøret skulle finne sted i rettssalen, ikke i gatene.2

Rettsoppgjøret rettet seg mot nordmennene som hadde ytt bistand til fienden. NS hadde støttet tyskerne, og dermed ble også alle som hadde vært medlem i partiet under okkupasjonen straffeforfulgt for landssvik. Det var en bestemmelse som vakte diskusjon både i samtiden og i ettertiden. Logisk sett var det ubestridelig at NS-medlemskapet var til støtte for fienden, skrev juristen Johs. Andenæs i sin sentrale bok om rettsoppgjøret, Det vanskelige oppgjøret, «men jus er ikke det samme som logikk».3 Spørsmålet var om menige medlemmer av NS hadde vært viktige nok for fienden til at de kunne påtales for landssvik. Flertallet i Høyesterett stadfestet at så var tilfelle, og dermed var det duket for et svært omfattende rettsoppgjør i Norge. I alt etterforsket politiet over nitti tusen landssviksaker, der rundt halvparten ble idømt straff. Den vanligste straffereaksjonen var bøter og/eller tap av stemmerett og andre rettigheter.

Men atten tusen personer ble også dømt til fengsel eller tvangsarbeid, de aller fleste av dem for en periode på tre år eller kortere.4

Arendal politidistrikt omfattet etter frigjøring størsteparten av Aust-Agder fylke unntatt Setesdal, som hørte til Kristiansand politidistrikt.5 Innenfor sitt distrikt etterforsket politikammeret i Arendal rundt åtte hundre saker mot personer som hadde vært medlem av NS eller på annen måte var mistenkt for landssvik.6 De alvorligste sakene gikk direkte til lagmannsretten i Agder, mens saker som hadde en strafferamme på under tre år ble behandlet av byretten i Arendal rådhus. Der var det mange som rettsoppgjøret

Landssvikoppgjørets mest omdiskuterte sak hadde mange forgreninger til Arendal, selv om hovedpersonen hadde sin hjemmeadresse på Nørholmen utenfor Grimstad: Her banket Arendals ferske politimester Nils Onsrud på døren og satte Marie og Knut Hamsun i husarrest den 26. mai 1945. Ekteparet Hamsun hadde begge stilt seg til tjeneste for nazistenes propagandamaskineri, og Marie hadde i tillegg vært personalleder for NS' lokallag i Eide. Knut Hamsun hadde avrundet sin pro-tyske virksomhet med en hyllest til Hitler i nekrologen som Aftenposten satte på trykk den 7. mai 1945. Ville en mentalt frisk person gjøre noe slikt? Straffesaken mot den aldrende forfatteren ble frafalt fordi psykiaterne fant at han led av «varig svekkede sjelsevner», men det forhindret ikke at han kunne stilles for retten i et sivilt søksmål med påstand om en stor erstatningssum.8

Marie Hamsun ble hentet ut av husarresten på Nørholmen i juni 1945 og fraktet som varetektsfange til Arendal hjelpefengsel i Blødekjær, der hun delte celle med andre av distriktets NS-kvinner.9 Etter nesten et år i varetekt ble Marie Hamsun sluppet hjem igjen til Nørholmen. Her ventet sønnen Arild, som hadde vært frontkjemper under krigen og føl- møtte frem for å høre på da sorenskriver Gunnar A. Løvland den 31. juli 1945 åpnet det lokale landssvikoppgjøret med å forklare hva hensikten med prosessen var – nemlig folkeoppdragelse: «Folket må lære at når landet er i krig, går det ikke an å stille seg i opposisjon til de lovlige styresmakter og støtte fiendens tiltak.» Rettsoppgjøret var å sammenligne med en operasjon, forklarte Løvland. Smertefullt, ja, men gitt at operasjonen ble gjennomført på riktig måte i domstolene, kunne sykdommen drives tilbake «om den ikke er kommet for langt».7 gelig også hadde blitt arrestert rett etter frigjøringen. Knut Hamsun befant seg inntil videre i forpleining på Landvik aldershjem. At hele familien således befant seg på frifot, fikk den sterkt Hamsun-kritiske redaksjonen i Dagbladet til å stille spørsmål ved rettsvesenet i Arendal:

Nå er også Marie Hamsun satt på frifot. Triumferende kan hun begi seg direkte til Nørholmen for å fortsette sin nazistiske virksomhet. [...] Vi synes det er full grunn for høyere myndigheter å feste oppmerksomheten ved landssvikavdelingen i Arendal og deres forhold til familien Hamsun i særdeleshet.10

Insinuasjonen om at landssvikavdelingen i Arendal skulle ha et spesielt nært forhold til familien Hamsun, kan ha hatt sammenheng med at ekteparet Christian og Sigrid Stray var advokater for henholdsvis Marie og Knut Hamsun. Sigrid Stray hadde vært Knut Hamsuns advokat siden 1930-årene, og til tross for at de hadde stått på hver sin side under krigen, forble hun et av de få menneskene forfatteren stolte på.11 Hun forsvarte ham i erstatningssaken som endte opp i Høyesterett, der Hamsun ble dømt til å betale 325 000 kroner til staten. Men han var i det minste fri til å flytte hjem igjen til Nørholmen, mens Marie Hamsun ble dømt til tre års tvangsarbeid da straffesaken mot henne endelig kom opp høsten 1946.12

Hverken Marie eller Knut Hamsun beklaget at de hadde støttet nazistene. Dette hadde også vært et av poengene til Dagbladet, som intervjuet statsadvokaten i Aust-Agder, Aage Thor Falkanger, om hvordan Marie Hamsun kunne løslates fra varetekt uten at hun hadde uttrykt noen anger for sine handlinger.

«Det er ikke så godt å granske hjerte og nyrer og tro alt hva de som angrer sier», svarte Falkanger, som på dette tidspunktet hadde hørt vitnemål og forklaringer i nær to hundre landssviksaker.13

Granskningen av hjerte og nyrer spilte inn i rettens vurderinger av hvilke motiv de anklagede hadde hatt for å begå landssvik. Noen ble vurdert å ha samarbeidet med okkupasjonsregimet for å fremme personlige interesser, andre å være overbeviste nazister som delte okkupasjonsmaktens ideologiske mål for nyordningen av stat og samfunn. De to motivasjonene var ikke gjensidig utelukkende, og kunne både virke skjerpende og formildende i straffeutmålingen.

Juristen Olav Anton Aalholm fra Arendal hadde startet sin karriere som dommerfullmektig i hjembyen i 1920-årene, før han fikk seg jobb i Oslo som sekretær i kommunalavdelingen i Justisdepartementet. Da NS kom til makten, ble kommunalavdelingen overflyttet til det nye Innenriksdepartementet. Aalholm meldte seg inn i NS sommeren 1941, og et halvt år senere ble han utnevnt til ekspedisjonssjef for Innenriksdepartementets sentralkontor, som blant annet fikk ansvaret for å forberede saker av politisk art, inklusive spørsmål om avskjedigelser og nyansettelser av offentlige tjenestemenn, lensmenn og fylkesmenn.14

I vitneavhør ble Aalholm karakterisert som en opportunist som neppe ville ha fått en slik toppstilling uten at han hadde meldt seg inn i NS.15 Retten fant at det var en rimelig antakelse, og aksepterte ikke Aalholms unnskyldning om at han hadde tatt jobben for å unngå kaos i departementet:

Det er en hypotese som flere N.S.folk [sic.] gjør gjeldende at noen måtte «ofre» seg ellers ville det blitt kaos eller at tyskerne selv ville overtatt ledelsen. Imidlertid er forholdet det at tyskerne i realiteten hadde ledelsen, og det er intet som taler mot den formodning at om alle hadde stått samlet mot tyskerne den gangen, ville de ha måttet avfinne seg med forholdene samtidig som de hadde måttet avholde seg fra sine mest drastiske overgrep, het det i dommen fra Oslo byrett, som førte saken mot Aalholm.16

Idéen om at kollaborasjon var et nødvendig motstykke til kaos, var beslektet med bærebjelken i NS’ selvforsvar om at veien til Norges selvstendighet løp gjennom et samarbeid med okkupantene. «Jeg fylket meg under Quislings banner fordi hans linje var den eneste i norsk politikk som kunne føre frem til et fritt, selvstyrt Norge», skrev Arendals NS-ordfører Sigurd Saxlund i en artikkel om «Hvorfor jeg er medlem av NS» høsten 1941. Etter krigen ble artikkelen del av dokumentgrunnlaget for landssviksaken i Agder lagmannsrett. Artikkelen fra 1941 belyste hvordan Saxlund hadde hyllet Quisling som det eneste alternative til førkrigstidens marxister, borgerlige materialister og jødiske internasjonalister. Disse fiendebildene var grunnleggende elementer i den nazistiske ideologien som bandt NS til Hitler-Tyskland, og derfor var det ikke så overraskende at Saxlunds svar på hvorfor han var medlem av NS, munnet ut i en drøm om et Europa under tysk førerskap, der det norske folk ville få muligheten til «å beholde vårt største aktivum ubeskåret, nemlig vårt gode arvestoff».17

Mens Saxlund var en av dem som meldte seg inn i NS under okkupasjonen, hørte Hans Henrik Petersen til partiets opprinnelige stamme. Som fylkesmann i Aust-Agder under okkupasjonen,

Sigrid Stray (1893–1978) var en av Norges første kvinnelige høyesterettsadvokater og leder for Norske Kvinners Nasjonalråd, der hun protesterte mot okkupasjonsmaktens forsøk på å nazifisere Norge. Etter frigjøringen tjente hun som lagdommer i landssvikoppgjøret i Agder-fylkene og som forsvarsadvokat i landssviksaken mot Knut Hamsun.

FOTOGRAF: HELENE GANGESTAD drev Petersen en intensiv propagandavirksomhet i distriktet for NS og Nazi-Tyskland.18 I avhør etter krigen redegjorde han utfyllende for sin nazistiske overbevisning, der han beskrev hvordan NS’ radikale sosiale og økonomiske program hadde tiltalt ham da han som arbeidsledig sluttet seg til Quisling ved opprettelsen av partiet i 1933.19 Petersen var ganske sikker på at ideologiske motiver også lå til grunn for flertallet av dem som hadde meldt seg inn i NS etter den 9. april 1940, men partiorganisasjonen i arendalsdistriktet under krigen hadde like fullt et sterkt preget av den tidlige rekrutteringen. Blant dem som i begeistring over Quislings partiprogram hadde meldt seg inn NS i Arendal i 1930-årene, var

Hans Kopstad Aas.20 I landssvikoppgjøret la byretten i Arendal skjerpende vekt på at Aas under krigen var et «aktivt og interessert» medlem av NS med en rekke kommunale tillitsverv og partiposisjoner som inkluderte lagorganisasjonsfører i Arendal og fylkesfører for Germanske SS Norge, som var sett på som en eliteformasjon innen partiet. Imidlertid fant retten det formildende at Aas syntes å ha handlet ut fra «en villedet idealisme og ikke ut fra hensynet til personlig vinning».21

Over halvparten av dem som ble straffet for landssvik i Norge, fikk kun bot. Det dreide seg som regel om menige NS-medlemmer, og de fleste av disse sakene ble gitt som forelegg. Langt færre kvinner enn menn ble idømt frihetsstraff, og straffene de fikk var gjennomgående av kortere varighet. Rundt tusen menn ble idømt mer enn seks års frihetsstraff, hvil- ket utgjorde knappe seks prosent av dem som havnet i fengsel eller på tvangsarbeid.22 De fleste som ble dømt for landssvik, fikk også inndratt sine statsborgerlige rettigheter for en tidsavgrenset periode. Det omfattet gjerne tap av stemmerett samt offentlige godkjenninger som for eksempel handelsbrev eller sakførerbevilgning. I tillegg ble mange idømt bøter av ulik størrelse i form av erstatningskrav eller inndragning av urettmessige inntekter under krigen.23

For sjiktet av ledere og tillitsmenn brukt som eksempler her, varierte straffene mellom tre og et halvt år med tvangsarbeid (Aalholm) til femten år med tvangsarbeid (Petersen). I tillegg ble de idømt bøter i varierende størrelse basert på hva som ble beregnet å være urettmessige inntekter under okkupasjonen, og fikk fradømt sine statsborgerlige rettigheter for en periode på rundt ti år.24

Frontkjempere og leirvakter

Nazi-Tyskland var bygget opp som et system av delvis overlappende enheter som konkurrerte om Hitlers gunst, og kompleksiteten ble ikke mindre av at det i Norge også var et nasjonalt nazi-parti med i bildet. Innen NS var Hirden en sentral kilde til rekruttering for de ulike formasjonene i SS, der militærenheten Waffen-SS samlet flere grupperinger av norske frontkjempere som blant annet deltok i massakrer på jøder i Ukraina og i massehenrettelser av sovjetiske krigsfanger.25

I 1942 tok Hirden på seg oppdraget med å skaffe vakter til slavearbeidsleire på norsk jord. Hirdens vaktbataljon ble snart integrert i SS, som hadde ansvaret for opprettelsen av disse leirene i Nord-Norge.26 Leirene skulle fylles med jugoslaviske partisaner som tyskerne ikke regnet som krigsfanger i formell forstand, ergo skulle de behandles som kriminelle. Med en overlevelsesrate på rundt tretti prosent, ble de såkalte serberleirene rene tilintetgjørelsesleirer etter oppskrift av konsentrasjonsleirene som SS drev i Tyskland.27

Blant de rundt fem tusen norske frontkjemperne som lot seg verve til Waffen-SS, var det cirka 25 menn fra arendalsdistriktet. Minst fem av dem omkom i tjenesten for den tyske krigsmaskinen på østfronten.28 En av dem var sønnen til Arendals ledende NS-skikkelse fra 1930-årene, Halvor Hektoen, som selv ble NS-fylkesmann i Vestfold og i Hedmark under okkupasjonen. Sønnen hadde vært med å stifte NS’ ungdomsfylking i Arendal i 1930-årene, før han gikk videre til Hird-organisasjonene. Som attenåring meldte han seg til Waffen-SS, og som nittenåring ble han drept som frontsoldat på østfronten.29

For frontkjemperne som kom tilbake til Arendal etter krigen, ventet gjerne straffer fra to til fem år med tvangsarbeid.30

Hartvig Wilhelm Dannevig hadde også sin bakgrunn i Arendal NS’ ungdomsfylking i 1930-årene, og ble under okkupasjonen fylkesleder for partiets ungdomsorganisasjon. I tillegg fungerte han som troppsfører i Hirden og propagandaleder.31 I 1942 dro Dannevig til Halden for å delta på et to måneders våpenkurs i den væpnede hirdbataljonen. Der ble han rekruttert til Vaktbataljonen og sendt med den første puljen av norske leirvakter til «serberleirene» i Nord-Norge.32

Veien hans videre hadde gått via en stilling ved Arendal politikammer til statspolitiet i Kristiansand. Her assisterte han Gestapo i jakten på motstandsfolk og i mishandling av fanger. Uten å underkjenne alvorlighetsgraden av disse forbrytelsene, så retten det som en formildende omstendighet at Dannevig hadde blitt ledet inn i nazistiske tankebaner fra 15–16-årsalderen av gjennom NS’ ungdomsfylking i Arendal.33

I alt var det ni fra Arendal som deltok i Vaktbataljonen. Den yngste av dem var også i 15–16-årsalderen da han i 1941 ble medlem i NS’ ungdomsfylking. Året etter fulgte han sin lagleder som leirvakt i Nord-Norge, og begikk der forbrytelser som var så grove at han etter krigen ble underlagt mentalundersøkelser ved Arendal og Aust-Agder sykehus.34 Flere av Vaktbataljonens medlemmer fra Arendal ble idømt svært strenge straffer på opp til livstid med tvangsarbeid.35 Dannevig ble dømt til tolv års tvangsarbeid, mens hans unge partifelle fikk en dom på sytten år etter at legene ved sykehuset hadde konkludert med at han antakelig var tilregnelig og dermed kunne tiltales i landssvikoppgjøret.36 delse fra første stund. FMIs stiftelsesmøte i Haugesund ble omringet av demonstranter. Kronprinsesse Sonja, som var i byen for å delta på et møte i Røde Kors, uttrykte skuffelse over at det ble stiftet en organisasjon mot innvandring i Norge.147 Da Myrdal like etter dro til Fevik for å stifte et lokallag av FMI i Aust-Agder sammen med styremedlemmet Jacob Aall fra Tvedestrand, mobiliserte Arendal SOS Rasisme rundt tre hundre demonstranter, som Myrdal skjelte ut for å være «kommunister og bedehusfolk».148 Kirken, Røde Kors og kronprinsesse Sonja fikk også gjennomgå, foruten pressen – og da særlig Agderposten, som Myrdal mente hadde nektet ham å komme til orde de siste åtte årene.149

Arrangørene for markeringen av Arendal som antirasistisk sone den 23. april 1988 fryktet at det skulle komme til voldelige konfrontasjoner med FMI, og avlyste derfor en planlagt demonstrasjon utenfor hotellet der landsmøtet skulle holdes. Aren- dal SOS Rasisme ønsket seg en verdig, bred og fredelig massemønstring, der det foruten taler av politikere og aktivister ville bli musikalsk underholdning med blant andre Ten Sing.150 Ifølge avisreportasjene møtte det frem mellom åtte hundre og tusen mennesker på Kanalplassen i en stemning ordføreren sammenlignet med en 17. mai-feiring.151 Blant alle de lokale hadde det vært en gruppe fra Blitz-miljøet i Oslo. De forlot Kanalplassen idet ordføreren erklærte byen for antirasistisk sone og gikk opp til hotellet der et sted mellom seksti og åtti personer var samlet til landsmøtet i FMI, men situasjonen forholdt seg forholdsvis rolig.152 Et «smilende Arendal-politi som aldri lot seg provosere» ble i riksmediene tildelt æren for at det ikke utviklet seg til noe gateslag mellom FMI og antirasistiske demonstranter denne dagen i 1988.153

Situasjonen skulle imidlertid snart bli langt mer alvorlig. Den 3. januar 1989 slo arendalspolitiet til