Innledning

KAPITTEL 1

Vinternatta ligger tett og mørk rundt husveggene når klokka bikker midnatt ved overgangen til år 1900. I sovekammerset i den lille husmannsstua er det trangt. Fødselen er i gang, og jordmora har allerede kommet. På stua henger ei klokke på veggen og passer på tida med sine tikk-takk, tikk-takk. Foran grua på kjøkkenet sitter den kommende far, de to eldste barna og hans gamle foreldre. De har vært på gudstjeneste. Mens kirkeklokkene kimer det nye året velkomment, skriker den vordende mor av smerte.

Ole Johan het han, nyttårsbarnet, og han gråt da han ble født. Navnet er ingen tilfeldighet: Både Ole og Johan var de mest brukte guttenavnene i Norge på begynnelsen av 1900-tallet.1 Slik representerer denne fiktive Ole Johan en vanlig gutt i Norge på denne tida. I tillegg personifiserer han starten på et nytt århundre, i alle fall hvis vi ser litt stort på det. Den norske regjeringa hadde egentlig bestemt at det nye århundret først skulle starte året etterpå, 1. januar 1901, stikk i strid med unionspartner Sverige, svenskekongen og folkemeningas ønsker, som heller ville markere århundreskiftet ved overgangen 1899/1900.2 Starten på det nye året ble uansett feiret med bråk og leven, slik skikken hadde vært helt fra oldtida. Med løskrutt i bøssene ble år 1900 skutt inn, et spetakkel som skulle holde vonde makter borte.3 Hvis folketrua slo til, ville Ole Johan og familien få et godt liv. «Nyttårsdag klår, gir godt år», het det, for denne dagen ga et varsel om hva resten av året ville bringe. Kontinuitetsmagi, kalles denne tenkemåten av fagfolk.4 Med mat på bordet,

1 Statistisk sentralbyrå [SSB] u.å. 2 Aaraas 1998: 10ff 3 Hallbert 1995: 150; Sivertsen 1998: 252 4 Sivertsen 1998: 11. Se også Hallbert 1995: 13ff; Hodne 1996: 142ff.